Ingen vet hvor lenge Mugabe lever, men mange mener at når hans tid er omme, vil Zimbabwe som feriemål blomstre igjen, slik det engang gjorde. Naturen er storslagen, hvor kremen på kaken er Viktoriafallene på grensen til Zambia. Landet har også flotte nasjonalparker og innsjøen Kariba er verdt et besøk
Zimbabwe – land, republikk i Afrika, innlandsstat som grenser til Sør-Afrika i sør, Botswana i sørvest, Zambia i nordvest og Mosambik i nord og øst.
Landet utgjøres av et platåområde i det indre, sørøstlige Afrika. Tropisk klima, sterkt modifisert av høyden. Befolkningen er overveiende bantufolk. Jordbruket sysselsetter størstedelen av befolkningen, men gruvedriften er betydelig og industrien og servicenæringen er relativt godt utbygd.
Som Sør-Rhodesia var Zimbabwe britisk protektorat, selvstyrende koloni fra 1923. I 1965 proklamerte det hvite mindretallet landet som republikk (Rhodesia). Etter en frigjøringskrig ble selvstendigheten vunnet i 1980. I 2000 ble Zimbabwe rammet av et voldelig opprør blant de s.k. krigsveteranene (etter landets frigjøringskrig) og andre Mugabe-tilhengere. Krav om ny fordeling av jord, med bl.a. mer jord til svarte småbønder, ble oppgitt som bakgrunn for konflikten, men det tidlig klart at konflikten i betydelig grad var rettet mot landets politiske opposisjon.
Zimbabwe – forfatning og politisk system. Etter forfatningen fra 1980 er Zimbabwe en enhetsstatlig, presidentstyrt og ettpartidominert republikk. Presidentstillingen var opprinnelig konstitusjonell, men er siden 1987 utøvende. Presidenten er statsoverhode og velges i direkte valg for seks år; det er ingen gjenvalgsbegrensninger. Han utnevner og leder regjeringen og er også militær øverstkommanderende. Lovgivende myndighet er lagt til parlamentet, som fra 2005 har to kamre. Forsamlingshuset (House of Assembly) har 150 medlemmer; 120 velges i allmenne valg, tolv nomineres av presidenten, mens de øvrige plasser går til ti tradisjonelle høvdinger og de åtte provinsguvernørene. Huset sitter i seks år, og velges/nomineres nå samtidig med presidenten. Det gjenopprettede Senatet har 66 medlemmer; 50 valgt i direkte valg for fem år, seks nominert av presidenten og ti av høvdingrådet. De senere valgene har vært preget av åpenlys valgfusk for å sikre gjenvalg for president Robert Mugabe og hans parti ZANU.
Et eget høvdingråd spiller en rådgivende rolle. Høvdingene utnevnes av presidenten, men etter sedvanebestemte suksesjonsregler.
Mugabes lederstil og trakasseringen av opposisjonen har ført til økonomisk katastrofe og internasjonal isolasjon. Det omstridte programmet for redistribusjon av jord, som ble satt i gang 2000, førte til økonomisk kollaps, matmangel og utvandring av mange hvite. Zimbabwe har en godt utbygd infrastruktur, betydelige mineralressurser og tidligere også et relativt effektivt landbruk. Men landet har likevel stagnert siden selvstendigheten. Politisk uro og maktmisbruk, ideologistyrte reformer, tørke, høy befolkningsvekst og alvorlige helseproblemer (aids) er viktige årsaker til stagnasjonen.
Administrativt
Administrativt er Zimbabwe inndelt i åtte provinser samt to byområder, ledet av guvernører utnevnt av presidenten. Lokalt ivaretas styret av folkevalgte råd, ledet av ordførere.
Klima
Tross landets beliggenhet innenfor tropene gjør den store høyden over havet at klimaet i de sentrale delene av landet får et temperert preg. Det ekvatoriale regnbeltets årlige pendling dominerer nedbørforholdene. Stasjoner 1000–1500 moh. har middeltemperatur 13–14 °C for juni og juli (kjøligste årstid). Varmeste periode er gjerne ved begynnelsen av regntiden, som varer fra november til mars. Middeltemperatur for oktober og november er 20–23 °C. De lavestliggende områdene har tropeklima i skjermede dalstrøk, med middeltemperatur opptil ca. 30 °C for oktober. Nedbøren varierer sterkt med terrenget. Årsnedbøren er størst lengst øst der det faller 1000 til 1500 mm, med maksimum desember til februar. Her er tørketiden lite markert. Det sentrale platået har noe under 1000 mm og tørketid juni–september. Skjermede strøk i vest har årsnedbør under 500 mm.
Plante- og dyreliv
Tresavanne dekker størstedelen av landet. Brachystegia-arter og apebrødtre er vanlige. I øst er det gress-savanne, på grensen mot Botswana i sør-vest er det store sumpområder.
Pattedyrfaunaen er meget rik og omfatter 270 arter. I de mange nasjonalparkene finnes elefant, sebra, sjiraff, kafferbøffel og mange antiloper. Rovdyrene omfatter bl.a. løve, leopard, gepard og flekkhyene. Hyenehund og spissneshorn er sjeldne.
Mer enn 660 fuglearter er observert. Vanlige og karakteristiske arter omfatter struts, kron- og smedvipe, savanne- og palmedue, isfugler, sangere, glansstærer, solfugler og vevere. I våtmarkene lever slangehals, skarver, hegrer, flamingoer, ender og rikser. Av de mange rovfuglene kan nevnes savanne-, bantu-, klippe- og kronørn, samt nasjonalfuglen flodørn (African Fish Eagle).
Krypdyrfaunaen omfatter hele 180 arter, bl.a. krokodiller, pytonslanger og mange giftslanger. 31 amfibiearter er påvist.
Zimbabwe – befolkning. Folketallet i Zimbabwe er beregnet til 8 mill. (2008). Ved midten av 2000-tallet er den årlige befolkningsveksten 0,5 %. Forventet levealder var i følge Verdens helseorganisasjon 34 år for kvinner og 37 år for menn (2004), hvilket er en dramatisk nedgang fra ca. 10 år tidligere. Zimbabwe er meget hardt rammet av AIDS-epidemien. Ca. 16 % av befolkningen i aldersgruppen 15 til 49 år er smittet av hiv/aids og anslagsvis 160 000 barn (under 15 år) er smittet. I tillegg er omkring 1,1 mill. barn blitt foreldreløse på grunn av epidemien. Disse tallene er beheftet med usikkerhet.
Befolkningen består hovedsakelig av ulike bantufolk. Største grupper er shona og ndebele. Mens shonabefolkningen er fordelt i hele landet, med unntak av de store områdene langs sentralplatået, lever ndebelene hovedsakelig rundt byen Bulawayo. Områdene langs sentralplatået var i kolonitiden reservert for europeisk bosetning. Shonaene er delt i en rekke undergrupper som dels har tradisjoner som egne stammer og dels ble etablert som administrative enheter under kolonistyret.
Det er bortimot 6500 asiater i Zimbabwe, vesentlig indere som driver handel. Ca. 25 000 er av blandet, vesentlig eurafrikansk herkomst, de såkalte coloureds. Den europeiske befolkningen har fra midten av 1970-årene avtatt betydelig på grunn av utvandring, fra ca. 280 000 i 1972 til under 100 000 i 1997 og 10 år senere, et sted mellom 10 000 og 20 000.
Hovedtyngden av befolkningen bor på landsbygda. Største byer er hovedstaden Harare, Bulawayo og Chitungwiza.
Religion
Rundt 70 % av befolkningen er kristne, de fleste er protestanter (inkl. anglikanere), men den katolske kirke har også en sterk stilling. En stor del av den afrikanske befolkningen er tilhengere av tradisjonelle, lokale religioner. Den asiatiske minoriteten består av muslimer, bahaier og hinduer.
Språk
Engelsk er offisielt språk. Ca. 75 % av befolkningen taler shona, nærmere 15 % ndebele; sammen med et titalls andre språk i Zimbabwe tilhører de bantuspråkene.
Zimbabwe – næringsliv. Zimbabwes økonomi er etter afrikansk målestokk forholdsvis utviklet, bl.a. med et moderne jordbruk, en bredt sammensatt industri og en utviklet servicesektor – som imidlertid alle har vært skadelidende under den tiltagende økonomiske krisen fra starten på 2000-tallet. Det tidligere Rhodesia ble selvstendig 1980, og Zimbabwe ble snart en modell for resten av Afrika, med en blandingsøkonomi med til dels sterk vekst innen flere sektorer, og med store investeringer også i sosial sektor. Mot slutten av 1990-årene opplevde landet en omfattende økonomisk nedgang, med bl.a. økende gjeld, synkende verdi på landets valuta og minkende valutareserver, lav investeringstakt, høy inflasjon og stigende arbeidsledighet – samtidig som hiv-/aids-epidemien for alvor ble merkbar. Flere bistandsytere, samt IMF, holdt tilbake gaver og lån til Zimbabwe bl.a. pga. landets ressurskrevende engasjement i Kongokrigen. Den politiske uroen forut for valget 2000 skapte et dårlig bilde av Zimbabwe i utlandet, hvilket rammet turistindustrien sterkt. Samme år ble storgårder overtatt med tvang, og produksjonen både av matvarer og jordbruksvarer for eksport sank sterkt, med negative ringvirkninger for hele økonomien, som opplevde betydelig negativ vekst i første halvdel av 2000-tallet og hyperinflasjon fra 2005.
Zimbabwe er et ressursrikt land med betydelige mineralforekomster og et klima egnet for et variert landbruk – selv om bare mindre deler av arealet er egnet for effektivt jordbruk. En av de mest vellykkede politiske endringene etter selvstendigheten har vært innen landbruket, med en politikk som har oppmuntret småbøndene til økt produksjon. Dette har ført til at det i normalt gode år produseres et betydelig overskudd for salg. Landet har likevel i perioder hatt behov for å importere matvarer som følge av tørke, etter hvert også som følge av lavere produksjon. Den bredt sammensatte industrien ble vesentlig bygd opp under sanksjonene mot det rhodesiske mindretallsregimet i 1960- og 1970-årene, men manglende investeringer etter den tid har ført til nedslitte produksjonsmidler og lav konkurransedyktighet. Større investeringer er gjort i gruvedriften, samt innen servicesektoren. Til den økonomiske krisen, med politisk uro, satte inn først på 2000-tallet, var turisme en av landets viktigste næringer.
Zimbabwe har siden selvstendigheten mottatt norsk bistand på et stat-til-stat-nivå, etter at Norge gjennom flere år – ikke minst gjennom frivillige organisasjoner – hadde støttet frigjøringskampen. I 2000 besluttet den norske regjering, i likhet med flere andre land, å fryse deler av bistanden til Zimbabwe pga. den politiske situasjonen, med tiltagende brudd på menneskerettighetene. Stat-til-stat-bistanden stanset 2002, men noe overføringer fortsatte gjennom internasjonale så vel som frivillige organisasjoner.
Jordbruk, skogbruk og fiske
Landbruk er samlet sett den viktigste enkeltsektor i zimbabwisk økonomi, idet om lag 2/3 av den yrkesaktive befolkning er sysselsatt der. Jordbruket har også spilt en svært viktig økonomisk rolle gjennom produksjon for eksport, først og fremst av tobakk, som sammen med gull har vært landets viktigste eksportartikkel
Zimbabwes landbrukssektor er mer sammensatt, med større ulikheter, enn i de fleste afrikanske land. Dette skyldes at Rhodesia var en settlerkoloni, og at landets jord ble delt mellom hvite og svarte folkegrupper, hvor den første ble tildelt en uforholdsmessig stor andel – og de områdene som var best egnet for dyrking så vel som for husdyrhold. Krav om jordfordeling var derfor helt sentralt i frigjøringskampen, men er bare i liten grad innfridd etter selvstendigheten, hvilket har ført til stor jordknapphet, overbefolkning og utarming av jorden i de tettest bebodde delene av landet. Den lave takten i omfordeling av jord førte til økt politisk press om å fordele jorden tilhørende de såkalte kommersielle farmene (storgårder vesentlig eid av hvite bønder), og til at den moderate omfordelingspolitikken, med kompensasjon både ved frivillig salg og tvungen eksproriasjon, fra 2000 ble forlatt til fordel for tvangservervelse gjennom jordokkupasjon. Dette førte til en krise i denne delen av jordbruket, som tradisjonelt står for hovedtyngden av den produksjon som omsettes i markedet, både matproduksjon og eksportproduksjon. En av suksesshistoriene fra zimbabwisk økonomi etter selvstendigheten er en betydelig økning i produksjonen fra et mellomsjikt svarte småbønder, mens flertallet av bøndene fortsatt er henvist til marginale områder med skrinn jord, lite vann og lav produktivitet, med produksjon vesentlig for eget konsum.
Ved siden av de viktige eksportproduktene tobakk og bomull, er produksjonen bl.a. av mais, hvete og sukker betydelig, alt vesentlig for hjemmemarkedet, selv om Zimbabwe i gode år har hatt overskudd av mais for eksport. Andre viktige produkter er jordnøtter (peanøtter), soyabønner, te og kaffe, sistnevnte også for eksport. Hagebrukssektoren ble sterkt utviklet i 1990-årene, som en av landets fremste vekstnæringer, men har falt tilbake som følge av den økonomiske krisen fra starten på 2000-tallet. Produksjonen av frukt og grønnsaker, samt blomster, er en av de mest sammensatte og omfattende i hele Afrika, men Zimbabwe har en konkurransemessig ulempe ved lang transportavstand til havet og kostbar flyfrakt til de amerikanske og europeiske markedene.
Vel 8 % av landarealet er egnet for jordbruk; nærmere 13 % er beiteland. Viktigste husdyrhold er kveg og geit, og Zimbabwe er ett av få afrikanske land med adgang til å eksportere kjøtt til EU. For øvrig eksporteres kjøtt særlig til Sør-Afrika.
Zimbabwe har store skogarealer. Størstedelen av hogsten går til brensel, trekull, men noe brukes også som tremasse i industrien og til byggematerialer.
I innsjøer og elver foregår også et betydelig fiske, fremfor alt i Kariba.
Zimbabwe – bergverk og energi. Zimbabwe er rikt på mineraler, og gruvedriften er av stor økonomisk betydning for landet, selv om bidraget til BNI har variert mye i senere år, både som følge av ujevn produksjon og svingninger i internasjonale priser. Blant de rundt 40 forskjellige mineraler som blir utvunnet, har gull størst verdi, og har i enkelte år svart for om lag halvparten av landets eksportverdi. Zimbabwe åpnet 1989 et eget raffineri for gull. Tidlig på 2000-tallet var nikkel det nest viktigste mineralet, målt i eksportverdi. Den tradisjonelt viktige asbesteksporten sank betraktelig fra 1980-årene som følge av sviktende internasjonal etterspørsel. Platina, kobber og kobolt er andre viktige mineraler for eksport, mens utvinningen av kull har stor nasjonal verdi, som energikilde, til produksjon av både elektrisitet og olje. Det anses for å være betydelig potensial i flere mineraler; bl.a. platina og diamanter.
Zimbabwe utviklet før selvstendigheten betydelig energiproduksjon sammen med nabolandet Zambia, gjennom oppdemming av Zambezifloden i den kunstige innsjøen Kariba og oppføring av kraftinstallasjoner der. I kombinasjon med flere andre kraftverk, inkl. det kullfyrte varmekraftverket i Hwange, ble Zimbabwe 1987 selvforsynt med elektrisk kraft, men har fortsatt måttet importere energi for å dekke det innenlandske behovet. Olje importeres og fraktes for en stor del i en rørledning fra Beira i Mosambik til Mutare. Energiunderskudd, vesentlig som følge av valutamangel, bidrog fra slutten av 1990-årene til den økonomiske nedgangen.
Industri
Industrien er etter afrikansk målestokk forholdsvis godt utviklet, med stor bredde – fra tungindustri og kjemisk industri, via til foredling av landbruksprodukter og mineraler, til lettere forbruksvareproduksjon. Mye av industrien ble etablert som et mottrekk mot internasjonale handelssanksjoner iverksatt mot det tidligere Rhodesia i 1970-årene, og landet ble langt på vei selvforsynt med industriprodukter. Hjemmemarkedets beskjedne størrelse og lave kjøpekraft, samt vedvarende valutamangel og lav investeringsgrad i produktiv sektor, bidrog fra slutten av 1980-årene til å svekke industrien, som ikke ble modernisert. Etablering av egne soner for eksportrettet produksjon bidrog til et delvis oppsving i 1990-årene. Den økonomiske krisen fra rundt 2000 førte imidlertid til ytterligere svekkelse av industrien, og mange foretak ble lagt ned. Industrien er hovedsakelig lokalisert til de større byene, fremfor alt Harare og Bulawayo. Viktigst er kjemisk, metall-, tekstil-, næringsmiddel- og tobakksindustri. Industrien stod (sammen med bergverk) for 32 % av BNP, og sysselsatte ca. 5,5 % av arbeidsstokken (1998).
Utenrikshandel
Zimbabwe har de fleste år underskudd i handelsbalansen med utlandet, og inntektene er sårbare for svingninger i prisene på landets viktigste eksportvarer, tobakk og gull. Andre viktige eksportvarer er nikkel, ferrolegeringer, bomull, frukt og grønnsaker, samt tidvis mais og sukker. Viktigste handelspartnere er Sør-Afrika, Storbritannia, Japan, Tyskland og USA. Zimbabwe har vært en betydelig mottaker av utenlandsk bistand, også fra Norge, men flere land reduserte eller stanset overføringene fra slutten av 1990-årene som følge av den politiske utviklingen i landet.
Samferdsel
Zimbabwe har et relativt velutviklet kommunikasjonsnett, selv om deler av det har forfalt noe som følge av den økonomiske krisen. Vei- og jernbanenettet er relativt godt utbygd, med vel 90 000 km offentlige veier som forbinder alle større så vel som de fleste mindre byer. Det nasjonale jernbanenettet, på ca. 2600 km, har tilknytning til alle nabostatene. Jernbanen tar hoveddelen av de tyngre varetransportene, fremfor alt gjennom Botswana til Sør-Afrika. Zimbabwe har ingen egne havner, men benytter Beira og Maputo i Mosambik, Dar-es-Salaam i Tanzania og flere sørafrikanske havner. I 1980-årene ble det, bl.a. med norsk bistand, satset på utbygging av den såkalte Beira-korridoren mellom Mutare i Zimbabwe og Beira i Sør-Afrika, så vel som Beira havn, for å minske avhengigheten av apartheidstaten Sør-Afrika. Jernbane- og rørledningsnettet gjennom Beira-korridoren ble under borgerkrigen i Mosambik gjenstand for hyppige sabotasjehandlinger. Også det sørafrikanske regimet saboterte Zimbabwes utenrikshandel gjennom Sør-Afrika. Det er internasjonal flyplass i Harare og Victoria Falls, og flere småflyplasser for innenriks trafikk.
Zimbabwe – musikk. Musikklivet er dominert av shonafolket, som er berømt for sin virtuose behandling av mbira (tommelfingerpiano) og sine flerstemmige sanger. Den tradisjonelle kulturen forfalt under den europeiske koloniseringen på 1800-tallet. Men eldre former overlevde i enkelte områder og har som følge av de senere års nasjonalisme fått en renessanse.
Musikk og dans spiller en viktig rolle ved livets og årets høytider, jordbruksaktiviteter og barns lek. Mbira finnes i fire hovedformer og spilles i ensembler. Tromme- og danseensembler er vanlige, og musikkbue finnes i tre hovedformer. Rasler og panfløyte forekommer også.
De seneste tiårene er det vokst frem en urban populærmusikk som i stor grad er en blanding av tradisjonell shonamusikk og elementer fra reggae og soul. Flere zimbabwiske artister har gjort seg gjeldende internasjonalt, bl.a. sangeren Thomas Mapfumo med sin såkalte chimurenga-stil og gruppen The Bhundu Boys med sin jit-musikk. Mbira-virtuosen og sangeren Stella Chiweshe har fra 1990-årene fått stor oppmerksomhet.
Selvstendigheten
I februar 1980 ble det avholdt frie valg. ZANU valgte å stille uavhengig av ZAPU og fikk rent flertall i parlamentet, hvor 20 av i alt 100 seter var reservert for hvite. Alle disse ble i et separat valg vunnet av RF. ZANU vant 57 av de resterende 80 plasser, ZAPU tok 20 og UANC 3. Mugabe dannet en enhetsregjering med medlemmer også fra ZAPU og det hvite mindretallet og ble Zimbabwes statsminister fra selvstendigheten, 18. april 1980. Canaan Banana ble president. Mugabe la stor vekt på forsoning mellom folkegruppene, bl.a. med forsikringer om at det ikke ville bli iverksatt represalier mot de tidligere undertrykkerne. Det hvite mindretallet mistet sin politiske makt, men beholdt sin dominerende økonomiske stilling. Likevel ble den hvite folkegruppen halvert i løpet av de ti første selvstendighetsårene, til ca. 100 000. Umiddelbart etter selvstendigheten ble de to geriljastyrkene integrert med den rhodesiske hær til én nasjonal forsvarsstyrke.
Ved valget på ny nasjonalforsamling i 1985 gikk ZANU ytterligere frem, og partiet har senere sikret seg rent flertall ved alle valg. I 1987 ble de 20 hvite setene reservert for det hvite mindretallet avskaffet i henhold til grunnloven. Fra 1988 inntrådte en annen grunnlovsendring, som avskaffet statsministerstillingen og gjorde presidentstillingen utøvende, med Robert Mugabe som president. Høsten 1987 ble ZANU og ZAPU slått sammen til ett parti, ZANU-PF. Dette var ledd i et forsøk på å etablere en ettpartistat, som imidlertid senere ble oppgitt. Men ZANU-PFs politiske dominans gjorde i praksis landet til en ettpartistat, helt til nye opposisjonspartier ble dannet i 1990-årene. Zimbabwe Unity Movement (ZUM) oppnådde betydelig oppslutning ved valget i 1990, men fikk pga. valgordningen liten plass i parlamentet.
Valget i 2000 var første gang en sterk opposisjon klarte å ta sete i parlamentet. Et nytt parti, Movement for Democratic Change (MDC), ble etablert høsten 1999, og fikk 47,0 % av stemmene, mot ZANU-PFs 48,6 %. Valgresultatet var et betydelig nederlag for Mugabe, og ZANU-PF tapte særlig oppslutning i de store byene samt i Matabeleland. Den store oppslutningen om MDC viste misnøyen med ZANUs autoritære styre og var en trussel mot regjeringspartiet, som svarte med tiltagende undertrykking. MDCs leder, tidligere leder av Zimbabwe Congress of Trade Unions (ZCTU) Morgan Tsvangirai, ble flere ganger arrestert og tiltalt for høyforræderi; en rekke medlemmer og tilhengere av MDC ble arrestert, banket opp og drept. Zimbabwe og president Mugabe høstet fra slutten av 1990-årene tiltagende kritikk for brudd på menneskerettighetene, bl.a. undertrykking av media, og irregulariteter ved valg. Derigjennom klarte både ZANU og Mugabe å sikre gjentatte gjenvalg.
Sterk internasjonal kritikk er også rettet mot regjeringen for dens håndtering av omfordeling av jord, fra vesentlig hvite storbønder til svarte småbønder. Jordreformen fra 1980-tallet, basert på frivillig og kompensert overdragelse av jord, førte bare i liten grad frem, og var i tillegg forbundet med korrupsjon, som bidrog til at overtatt land ikke ble fordelt til jordløse, men ble kjøpt av personer som stod regimet nært. Regjeringen har senere vedtatt lover som tillater direkte ekspropriasjon uten kompensasjon. Slik overtagelse har også skjedd ved terror. I 2000 ble om lag 1300 storgårder okkupert av såkalte krigsveteraner, og eierne – samt mange gårdsarbeidere – fordrevet; flere ble drept.
De om lag 4000 storgårdene er i gjennomsnitt på 2000 hektar; ca. 1 mill. småbønder i de karrigste områdene har jordstykker på gjennomsnittlig 3 hektar. Regjeringen har derfor utbredt støtte i befolkningen for kravet om økt takt i jordfordelingen.
Motstanden mot den økonomiske politikken for øvrig tiltok mot slutten av 1990-årene, da det var flere streiker og demonstrasjoner bl.a. mot heving av prisen på matvarer samt ilegging av nye skatter. Jordbrukspolitikken har vært medvirkende til den sterke forverringen av Zimbabwes økonomi fra 1990-tallet, med ytterligere forverring rundt 2005, da landet også opplevde hyperinflasjon, manglet valuta til import av drivstoff og andre varer, og trengte matvarehjelp. 2005 iverksatte regjeringen en såkalt “opprydding” av slumområder, som gjorde ca. 700 000 fattige hjemløse. Aksjonen ble internasjonalt fordømt og bidrog til den sosiale krisen. Landets deltakelse i krigen i Kongo i andre halvdel av 1990-tallet bidrog også til de økonomiske vanskene; det samme har den store utbredelsen av hiv/aids. Mens Zimbabwe på mange områder opplevde betydelig fremgang, bl.a. innen helse og utdanning, på 1980-tallet, er disse fremskrittene reversert fra 1990-årene, da landet også ble mer internasjonalt isolert, særlig som følge av brudd på menneskerettighetene. Samtidig avviste Mugabe alle angrep utenfra som rasisme og kolonialisme, og fortsatte undertrykkingen av all opposisjon, også i eget parti.
Utenrikspolitikk
Zimbabwes utenrikspolitiske forbindelser henger i betydelig grad sammen med relasjonene under frigjøringskrigen. De nære forbindelsene mellom ZANU og FRELIMO fortsatte på statsplan etter 1980, og Zimbabwe engasjerte seg på regjeringens side i borgerkrigen, bl.a. ved å sende militære styrker til Mosambik 1982–93. Zimbabwe ble på sin side angrepsmål for den mosambikiske opprørsbevegelsen RNM (Renamo). Zimbabwe støttet også den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen ANC, og apartheid-regimet stod bak flere sabotasjeaksjoner og attentatforsøk i Zimbabwe, bl.a. da ZANUs hovedkvarter ble ødelagt av en bombe i 1981. Forholdet til Zambia var lenge avmålt, som følge av at landet primært hadde støttet ZAPU under krigen. Forholdet til nabolandet Botswana har vært vanskeliggjort gjennom omfattende illegal arbeidsmigrasjon fra Zimbabwe, da den økonomiske krisen der satte inn. Politiske forbindelser til bl.a. Tanzania, som spilte en ledende rolle som frontlinjestat, har derimot vært godt, og Zimbabwe sluttet seg til det regionale samarbeidet i det sørlige Afrika, bl.a. gjennom SADCC (SADC). Forholdet til Sør-Afrika endret seg vesentlig etter regimeskiftet der i 1994; president Thabo Mbeki har langt på vei vært en forsvarer av Mugabe mot den internasjonale kritikken. Under internasjonalt press styrket Zimbabwe rundt 2000-tallet forbindelsene med bl.a. Kina og Libya, mens USA og EU innførte sanksjoner mot landet, som også ble utestengt fra Commonwealth.
Som en forlengelse av ZANUs forbindelser fra krigen, ble også nære forbindelser til Kina og Nord-Korea videreført, med bl.a. betydelig økonomisk bistand. Derimot var ikke forholdet til Sovjetunionen, som hadde støttet ZAPU, like godt. Storbritannia forble en nær samarbeidspartner, men verken Storbritannia eller USA ytet den omfattende bistand de hadde lovet, og Storbritannia ble av president Mugabe etter hvert beskyldt for en kolonialistisk og rasistisk politikk. Den norske og nordiske støtten til frigjøringskampen fortsatte i form av statlig bistand etter selvstendigheten, og flere frivillige organisasjoner fortsatte sitt solidaritetsarbeid fra krigens dager. Også de nordiske land delte mye av den internasjonale kritikken som ble Zimbabwe til del fra andre halvdel av 1990-årene, vesentlig grunnet brudd på menneskerettighetene. Zimbabwe opphørte å være et prioritert samarbeidsland for norsk bistand.
I 1998 engasjerte Zimbabwe seg i krigen i Kongo (Zaïre) ved å sende om lag 11 000 soldater til støtte for president Laurent Kabila. Zimbabwe intervenerte etter et vedtak i samarbeidsorganisasjonen SADC og var det land som sendte flest soldater til Kongo. Det kostbare engasjementet var omstridt i Zimbabwe, og ble også kritisert av flere bistandsytere. Zimbabwe sikret seg økonomiske interesser i gruvedrift og landbruk i Kongo som motytelse for krigsinnsatsen. 2004 ble en gruppe leiesoldater anholdt i Zimbabwe under mellomlanding fra Sør-Afrika til Ekvatorial-Guinea, beskyldt for å planlegge et kupp der.
