Zambia

Zambia, republikk i Afrika, innlandsstat i sørlige del av kontinentet med grenser til Angola i vest, Kongo (Zaïre) og Tanzania i nord, Malawi i øst, Mosambik, Zimbabwe og Namibia i sør.

Størstedelen av landet består av et småkupert platålandskap. Landet ligger i sin helhet innenfor tropene, men høyden over havet gjør at klimaet i det meste av landet har et subtropisk preg. På det relativt tørre platålandet dyrkes det særlig mais og tobakk. Til tross for at størstedelen av befolkningen er sysselsatt innenfor jordbruket, er jordbruksproduksjonen lav. Eksport av kobber er den viktigste kilden for eksportinntekter.

Landet ble gjort til britisk protektorat i 1924 under navnet Nord-Rhodesia, i 1953 til del av Føderasjonen Rhodesia og Nyasaland. I 1964 ble landet til den selvstendige republikken Zambia. Landet har hatt et stabilt politisk styre, men med lovfestet ettpartisystem fra 1972 til flerpartistyre ble gjeninnført og demokratiske valg avholdt i 1991.

Navnet er avledet av elvenavnet Zambezi.

Zambia – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1996 er Zambia en demokratisk, presidentstyrt og enhetsstatlig republikk. Statsoverhodet, presidenten, velges i allmenne valg for fem år; samme person kan bare velges to ganger. Presidenten utnevner visepresidenten og regjeringen blant nasjonalforsamlingens medlemmer. Lovgivende myndighet er lagt til nasjonalforsamlingen. Den har 159 medlemmer, ni utnevnte og 150 valgt for fem år i allmenne valg. Forsamlingen velges samtidig med presidenten. Det er også et eget høvdingehus, bestående av 27 medlemmer, som kan behandle og uttale seg om lovforslag, men ikke blokkere dem.

Utviklingspolitikken hemmes av svakt utbygd infrastruktur, et ensidig næringsliv, dårlig utbygd skolevesen, høy befolkningsvekst, økende helseproblemer (spesielt aids) og stor migrasjon fra landsbygda til byene.
Administrativt

Administrativt er Zambia delt inn i ni provinser og disse igjen i 55 distrikter. Provinsene styres av viseministre i regjeringen, et uttrykk for hvor sentralisert styresettet er. I distriktene er det valgte råd. I byene Lusaka, Ndola og Kitwe er de valgte rådenes ledere ordførere. De tradisjonelle maktstrukturer er reflektert i høvdingehuset, der medlemmene kommer fra de ni provinser.

Klima

De lavestliggende delene har tropisk regnklima (savanneklima), men høyden over havet gjør at klimaet i det meste av landet har et subtropisk preg. Middeltemperaturen for juni og juli, som er årets kjøligste måneder, er ca. 15–18 °C. Varmeste årstid er ved begynnelsen av regntiden, som regel oktober, som har månedsmiddel 24–27 °C. Det ekvatoriale regnbeltet forskyves inn over landet når den sørlige halvkule har sommer. I løpet av oktober–april faller det ca. 750 mm nedbør lengst sør, nedbøren øker til nær 1500 mm i nord. Fra mai til september er det tørketid, særlig markert lengst sør.

Zambia – plante- og dyreliv. Mesteparten av landet er dekket av tresavanne og løvfellende tørkeskog. De vanligste treartene tilhører erteblomstfamilien, f.eks. Brachystegia, Isoberlinia og Julbernardia. Trærne har ofte utviklet et tykt korklag som beskyttelse mot de mange gressbrannene i tørketiden. I de lavereliggende delene, særlig ved Bangweulusjøen i nordøst, er det store områder med sumpvegetasjon.

Pattedyrfauna på mer enn 230 arter. Store dyr som elefant, spissneshorn, sjiraff, kafferbøffel og sebra er fortsatt vanlige, særlig i nasjonalparkene. Tallrike antiloper, bl.a. eland, heste- og sabelantilope, gnu, kudu og sitatunga. Løve, leopard og mange mindre rovdyr, bl.a. jordulv og manguster.

Mer enn 750 fuglearter er observert, men bare én, fregneskjeggfugl, er stedegen (endemisk). Karakteristiske fugler omfatter storker, hegrer, traner og perlehøns. Mange rovfugler, bl.a. gribber, falker og sekretærfugl. Flodørnen (African Fish Eagle) er nasjonalfugl.

140 krypdyr- og mer enn 50 amfibiearter.

Zambia – befolkning. Zambias folketall er i 2006 beregnet til 11,5 mill. innbyggere, hvilket gir en befolkningstetthet på 15,3 per km2. Forventet levealder var ifølge Verdens helseorganisasjon 40 år for begge kjønn (2004). Gjennomsnittlig årlig folketilvekst var i perioden 1993–98 på 2,0 %. Ved midten av 2000-tallet var den sunket til 1,7 %, Zambia er svært hardt rammet av hiv/aids. I følge FN lever 17–18 % av befolkningen i aldersgruppen 15–49 år med hiv/aids og over 100 000 barn (de under 15 år) er smittet. Et sted mellom 600 000 og 800 000 barn er blitt foreldreløse som følge av epidemien.

Befolkningen består av et stort antall ulike bantufolk. Den tallrikeste folkegruppen er bemba, som har sitt tyngdepunkt i nordprovinsen. Ved folketellingen i 1983 utgjorde de 35 % av befolkningen. Østprovinsen har fire folkegrupper: nsenga, cewa, kunda og ngoni. Den sistnevnte kom til sitt nåværende område fra Natal i Sør-Afrika i begynnelsen av 1870-årene. Sørprovinsen er dominert av ilatonga-gruppen, med unntak av området langs jernbanen mellom Maramba og Kobberbeltet. Sentralprovinsen er delt mellom ila-tonga, lenje, soli og lala-lambafolk. Nordvestprovinsen er sparsomt befolket av en rekke folkeslag med sterk historisk tilknytning til det sørlige Kongo (tidl. Zaïre): lunda, lovale, chokwe og kaonde. Vestprovinsen er dominert av lozi. Zambias ca. 45 000 europeere er konsentrert i Kobberbeltet og i de større byene langs jernbanelinjene. Ca. er 12 000 indere.

Drøye 40 % av befolkningen lever i byer og tettsteder. Tettest befolket er Kobberbeltet og området langs jernbanelinjen til Livingstone. Hovedstaden Lusaka er største by, fulgt av Ndola, Kitwe og Kabwe (Broken Hill).
Religion

Omtrent 75 % av befolkningen i Zambia regnes som kristne. I underkant av 25 % er tilhengere av tradisjonelle, lokale religioner. Skillet er imidlertid uklart, da mange kristne er preget av afrikanske religioner. Av de kristne har den katolske kirke en oppslutning på ca. 26 %, protestantene utgjør ca. 35 %, resten er anglikanere og afrikanske kristne. I den asiatiske minoriteten er det flest muslimer og bahaier, men det finnes også noen hinduer.
Språk

Engelsk er offisielt språk. De ca. 30 afrikanske språkene i landet tilhører alle bantuspråkene. Sju av disse brukes i undervisning, administrasjon, aviser og kringkasting: bemba, tonga, nyanja, lozi, kaonde, lunda og lovale. De fire førstnevnte er utbredt som handelsspråk ved siden av swahili. Bemba er blitt fellesspråk i Zambias industrisentra og gruveområder.

Zambia – geologi og landformer. Det meste av Zambia er et småkupert platålandskap, 900–1500 moh. Landskapet er relativt ensformig; de flate, myrlendte senkningene og dypt nedskårne elvedalene skifter med langstrakte, slake åsrygger. De høyeste partiene ligger i nord med Muchingafjellene og Mbalaplatået, i nordøst Mufingahøydene. I nord, nær Bangweulu, ligger et enormt sumpområde. Andre sjøer i nord er Mwera og Tanganyika. Av de store elvedalene som bryter gjennom landet, er elvedalen langs Luangwa størst. Luangwa renner i retning nord–sør, og møter Zambezi med Zumbo. Zambezi renner gjennom vestlige del av landet, hvor den opptar bielvene Lungwebungu og Kabompo. Ved ca. 18° s.br. dreier Zambezi mot øst, danner først grense mellom Zambia og Namibia (Caprivistripen), deretter mellom Zambia og Zimbabwe. På sistnevnte strekning danner elven Victoriafallene, og lenger øst ligger den store, kunstige Kariba-dammen, også den på grensen mellom Zambia og Zimbabwe. 3/4 av Zambia tilhører Zambezis nedbørfelt.

Zambia – musikk. Musikklivet reflekterer landets etniske og kulturelle mangfold. Den tradisjonelle musikken er knyttet til religion, arbeid, livssyklusen, offentlig liv og til formidling av muntlig historie. Sang fremføres flerstemmig, ofte i veksling mellom forsanger og gruppe, og med ulik harmoniseringspraksis blant de ulike folkegrupper. Instrumenter trakteres mest av menn og omfatter rasler, skrapeinstrumenter, tromme og tommelfingerpiano i ulike former, xylofon-typer, panfløyte, horn, musikkbue, siter-typer og énstrengfele.

I 1940-årene, bl.a. etter påvirkning fra westernfilmer som ble vist i gruvebyene, oppstod en urban populærmusikk med flerstemmig sang og gitarakkompagnement. Denne utviklet seg og mottok impulser fra andre afrikanske land (sørafrikansk jive og kwela, kongolesisk rumba). Samtidig levde også tradisjonelle former i urbant miljø. Etter at landet ble selvstendig (1964) er det arbeidet bevisst for å videreutvikle tradisjonelle former. Fra 1960-årene har popgrupper, med Alick Nkhatas Lusaka Radio Band i spissen, begynt å anvende tradisjonelle sanger og instrumenter i en ny stil kalt Zamrock.

Zambia – næringsliv. Zambia har betydelige naturgitte forutsetninger for økonomisk utvikling, både innen landbruk og gruvedrift, inkl. forholdsvis god tilgang på vann – for både irrigasjon og kraftproduksjon. Zambia er i vesentlig grad et jordbrukssamfunn, men en sterk gruvesektor har bidratt til en relativt sett høy grad av industrialisering. Gruvedriften er fremfor alt basert på landets store kobberreserver, og gruvene i Kobberbeltet har gjennom flere tiår vært en viktig sysselsetter og bidragsyter til nasjonaløkonomien. Samtidig gjorde den utstrakte avhengighet av kobber som den ene, dominerende eksportartikkel, zambisk økonomi utsatt for prissvingninger i de internasjonale markedene. Prisnedgangen på kobber fra midten av 1970-årene medførte betydelige økonomiske problemer som forplantet seg til hele det zambiske samfunnet. Troen på gruvedrift som en drivkraft for industrialisering, særlig i 1960- og 1970-årene innebar at utviklingen av landbruket, som sysselsetter flertallet av befolkningen, til dels ble neglisjert. Dette igjen har bidratt til mangelfull sosial og økonomisk utvikling på landsbygda, og til utbredt fattigdom, selv om Zambia normalt er i stand til å produsere sitt eget matvareforbruk. Sviktende inntekter fra gruvesektoren fra slutten av 1970-årene bidrog også til at denne sektoren forfalt, som følge av sviktende reinvesteringer. Zambia gikk inn i en dyp økonomisk krise som ble søkt løst bl.a. gjennom økonomisk strukturtilpassing, etter påtrykk bl.a. fra Verdensbanken og IMF, fra 1980-årene, og med ytterligere liberalisering – inkl. privatisering av statsforetak – i 1990-årene. Økonomien er ytterligere svekket som følge av hiv/aids. Zambia er et av de land som er hardest rammet av epidemien, som bl.a. har ført til svekkelse av arbeidsstokken både i moderne sektor og i jordbruket, og som har bidratt til ytterligere press på helsevesenet så vel som på familier og lokalsamfunn. Den økonomiske utviklingen siden selvstendigheten har i betydelig grad blitt influert av regionale, politiske forhold, med krig i nabolandene Angola, Kongo (Zaïre), Mosambik, Namibia og Zimbabwe, samt kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Zambia sluttet seg til den internasjonale boikotten av det illegale regimet i Rhodesia, 1965, og unnlot (til 1978) å eksportere sin varer gjennom landet, til utskipingshavner i Sør-Afrika. I andre halvdel av 1970-årene førte krigen i Angola til at jernbaneforbindelsen til Lobito, og havnen der, ble brutt – og Zambia ble avhengig av forbindelsene østover, gjennom Tanzania. Zambia tok også imot et stort antall flyktninger fra nabolandene. Zambia er et av de land Norge har hatt lengst, kontinuerlig utviklingssamarbeid med på bilateralt, statlig nivå – med status som prioritert samarbeidsland fra 1967. Zambia har gjennom mange år tilhørt de største enkeltmottakere av norsk bistand, gjennom så vel direkte samarbeid som via multinasjonale organisasjoner. Støtte til veiutbygging, vannforsyning og jordbruksutvikling var tidlig sentrale samarbeidssektorer; fra slutten av 1990-årene ble institusjonsutvikling dominerende, med støtte særlig til utvikling av styresett og utdanning, samt naturressurs- og viltforvaltning. En rekke norske frivillige organisasjoner er engasjert i bistandsarbeid i Zambia.

Turisme er en næring i vekst, og Zambia forvalter, sammen med Zimbabwe, bl.a. Victoriafallene, som sin fremste attraksjon.

Zambia – jordbruk, skogbruk og fiske. Zambia har gode topografiske og klimatiske forutsetninger for jordbruk, med mulighet for produksjon av en rekke varer. Landbruket sysselsetter rundt 2/3 av yrkesbefolkningen, men pga. den store gruvesektoren bidrar ikke landbruket med mer enn 10–15 % av BNI. Ca. 7 % av landarealet er dyrket, ca. 40 % brukes som beitemark; ca. 43 % er skogkledd. Kunstig vanning er lite utbygd, og jordbruket er derfor sårbart for sviktende nedbør. Zambia har imidlertid vannreserver som gir muligheter for økt irrigasjon. Landet er i normale år hovedsakelig selvforsynt med mat, og har tidvis overskudd for eksport. Jordbruket drives for det meste av småbønder på en tradisjonell og lite produktiv måte, og består mest i dyrking av mais, maniok, jordnøtter (peanøtter), sukkerrør, sorghum, ris, hvete, hirse og bønner til eget bruk. Det kommersielle jordbruket består av noen få større bruk, samt et betydelig antall mellomstore gårder. Viktigste salgsprodukter er kaffe, tobakk, bomull og grønnsaker.

Husdyrholdet er omfattende, men gir begrenset utbytte da bestanden ikke utnyttes til fulle. Husdyr holdes over hele landet, så nær som i nord samt enkelte områder hvor tsetsefluen forekommer.

Skogbruket er betydelig, særlig i Kobberbeltet. Zambias skoger dekker et areal på 323 000 km2.

Det finnes relativt store mengder fisk i innsjøer, elver og sumper; størstedelen fra Bangweulu. Viktigste fiskeslag er kapenta, som særlig finnes i Tanganyika, og tilapia (en brasmefisk).

Bergverk, energi

Zambia er rikt på metaller og mineraler, og det utvinnes bl.a. kobber, kobolt, kull, bly, sink, mangan, sølv, jern, kalkstein og edelstener. Sektorens økonomiske betydning har sunket etter et høydepunkt tidlig i 1970-årene, og stod tidlig på 2000-tallet for under 10 % av BNP, og sysselsatte ca. 10 % av yrkesbefolkningen. Industriell gruvedrift er drevet fra tidlig på 1900-tallet, med bly, sink og kobber som de første produktene. Gruvene ble nasjonalisert (51 %) i 1971, og 1973 tok regjeringen full kontroll over de to største gruveselskapene. Disse ble i 1982 slått sammen til Zambia Consolidated Copper Mines; verdens nest største kobberselskap – som i andre halvdel av 1990-årene ble privatisert: selskapet ble stykket opp og solgt; prosessen ble sluttført 2000.

Zambias viktigste enkeltstående metall er kobber; mye av landets utvikling har vært knyttet til eksport av kobber, som i lengre perioder har stått for over 90 % av landets eksportinntekter, før den sank utover i 1990-årene. Forekomstene er tynnet ut og produksjonen har sunket, bl.a. pga. manglende investeringer og vedlikehold. Inntjening og lønnsomhet har sunket både som følge av lavere priser og lavere produktivitet, samt en mer kostbar produksjon. De største gruvene ligger i en 100 km lang sone langs grensen til Shaba-regionen i Kongo (tidl. Zaïre), kjent som Kobberbeltet. Nest viktigste metall er kobolt, men også produktene av dette varierer med svingningene i de internasjonale markedsprisene. Utvinningen av smykkestener økte i 1990-årene, men en betydelig andel av produksjonen utføres illegalt. Ved Kabwe (Broken Hill) utvinnes fortsatt en del bly og sink, og i østlige del av landet finnes store reserver av fosfat. Zambia har også drivverdige forekomster av marmor, til dels av høy kvalitet. Det er også mindre forekomster av bl.a. gull og sølv.

Zambia har gode forutsetninger for produksjon av hydroelektrisk kraft. Landet er selvforsynt, og eksporterer overskudd til Zimbabwe, Angola og Kongo (tidl. Zaïre), samt fra 1998 også til Sør-Afrika og Tanzania. Viktigste kraftstasjoner ligger ved Kafue Gorge, Karibasjøen og Victoriafallene. Norge har bistått i utviklingen av landets kraftsektor. For store deler av befolkningen er fortsatt trekull og brenselsved viktigste energikilder.

Zambia – industri. Zambias industri er i afrikansk målestokk relativt mye utviklet, men den har forfalt, og det er behov for investeringer og modernisering. Industrialiseringen har vesentlig vært en følge av landets gruvedrift., med bl.a. metallindustri i Kobberbeltet. I tillegg finnes det mest lettere forbruksvareindustrier i de større byene, samt produksjon av bl.a. mineralgjødsel og sement. En stor del av tidligere statseide industriforetak ble fra slutten av 1990-årene privatisert. Norske Dyno Industrier ASA kjøpte eksempelvis aksjemajoriteten i Zambia Detonators Ltd.

Utenrikshandel

Zambia har i perioder hatt en positiv handelsbalanse med utlandet, både pga. høye inntekter fra kobbereksporten og strenge importrestriksjoner. Landet er avhengig av bistand fra andre land og internasjonale organisasjoner, og er en av hovedmottakerne av norsk utviklingshjelp. Landets eksport domineres av kobber, men dens relative betydning har sunket vesentlig siden tidlig i 1990-årene.

Viktigste handelspartnere er Sør-Afrika og Storbritannia, samt landene i COMESA-regionen.
Samferdsel

Vei- og jernbanenettet er lite utbygd og til dels dårlig vedlikeholdt. Samferdselsnettet er i høy grad innrettet på forsyning av Kobberbeltet med varer og eksport av kobberet. Det fantes ved inngangen til 2000-tallet 2164 km jernbane og ca. 67 000 km vei. Til 1969 gikk mye av godstrafikken med jernbane til Mosambik, Angola og Kongo (tidl. Zaïre). Pga. krig i flere naboland gikk i en periode mer og mer av frakten på landevei til Dar-es-Salaam i Tanzania. Tazara-banen (Tanzania-Zambia Railway) ble åpnet 1974 med betydelig kinesisk hjelp. Benguelajernbanen til Lobito, Angola, ble stengt 1975 pga. krigen der; rehabilitering påbegynt 1997. Hovedveier også til Malawi, med forbindelse videre til Mosambik og til Botswana. Oljerørledning fra Tanzania med endepunkt i Ndola. Etter Zimbabwes selvstendighet går mer av trafikken igjen til Zimbabwe – og videre til Sør-Afrika – og Mosambik. Veiforbindelse mellom Zambia og Botswana ble åpnet i 1984.

Selvstendigheten

I januar 1964 ble det holdt valg som forberedelse til selvstendigheten. UNIP ble klart størst og dannet regjering med Kaunda som statsminister. 24. oktober 1964 ble Zambia selvstendig republikk innen Det britiske samveldet. Selvstendigheten sammenfalt i tid med stigende kobberpriser og økonomisk oppsving, men Zambia var ikke forberedt på å styre seg selv; bl.a. hadde landet få innbyggere med høyere utdanning, og det økonomiske liv var dominert av hvite.

Da det hvite mindretallet i Sør-Rhodesia erklærte Rhodesias selvstendighet i 1965, ble utviklingen også i Zambia i tiltagende grad preget av hva som skjedde lenger sør, og av motstandskampen i de portugisiske koloniene Angola og Mosambik. Et hovedpunkt i zambisk politikk ble å minske den økonomiske avhengigheten av apartheidstatene i sør og å finne alternative handelsruter. Zambia fulgte Storbritannias ønske om økonomisk boikott av Rhodesia, men fikk aldri kompenasjon for de tapene denne medførte. Bl.a. bidrog de fordyrende handelsrutene sterkt til Zambias senere økonomiske vansker. Zambias støtte til frigjøringskampen i Mosambik og Rhodesia førte til at Rhodesia stengte grensen mellom de to landene i 1973, og Zambia kunne ikke lenger eksportere kobber den veien. Angolas og Mosambiks selvstendighet i 1975 lettet presset på Zambia noe, men samtidig ble frigjøringskrigen i Zimbabwe trappet opp, og Zambia valgte å stille seg bak denne som et fremtredende medlem av frontlinjestatene. Dette førte ved flere anledninger til rhodesiske og sørafrikanske angrep mot mål i Zambia. Også borgerkrigen i Angola rammet Zambia da Benguelajernbanen, brukt til eksport av zambisk kobber, ble stengt. Samtidig som krigen påførte Zambia store økonomiske belastninger, hadde kobberprisene på det internasjonale marked sunket og skapt alvorlige økonomiske problemer. Sammen med politisk press førte dette til at forbindelsene med Rhodesia ble gjenopprettet i 1978, og Kaunda forsøkte å spille en meglerrolle i konflikten der.

Kaunda førte en sosialdemokratisk politikk med blandingsøkonomi. Staten tok på slutten av 1960-tallet over aksjemajoriteten i en rekke bedrifter, inkl. kobbergruvene (i 1990-årene ble gruvene igjen privatisert). Etter at UNIP styrket sin stilling ved valget 1968, ble det innført ettpartistyre i 1973, med Kaunda som utøvende president. Motstanden mot Kaundas regime økte, forsterket av økonomisk krise – som maktmonopoliseringen også bidrog til. Rundt 1990 var det bl.a. flere streiker samt kuppforsøk. Opposisjonen mot UNIP organiserte seg i 1990 i en bred front, Movement for Multy-Party Democracy (MMD). Samme år ble opposisjonspartier legalisert. Generalsekretæren i Zambia Congress of Trade Unions (ZCTU), Frederick Chiluba, ble i 1991 MMDs leder og valgt til Zambias nye president med 75,8 % av stemmene, mot Kaundas 24,2 %. Samtidig fikk MMD 125 av i alt 150 seter i parlamentet. Til tross for synkende oppslutning vant MMD valget i 1996, som imidlertid ble boikottet av flere partier, inkl. UNIP. Den avtagende populariteten skyldtes ikke minst at resultatene av den økonomiske politikken uteble, samt alvorlige anklager om korrupsjon og maktmisbruk.

Etter et fravær overtok Kaunda i 1995 igjen som partileder i UNIP, men en lov fra 1996 hindret ham i å stille som presidentkandidat. Samtidig ble fremtredende medlemmer av UNIP arrestert, beskyldt for å stå i ledtog med en væpnet motstandsgruppe, og flere ble stilt for retten anklaget for høyforræderi. Disse hendelsene førte til at flere vestlige bistandsytere uttrykte bekymring over demokratiutviklingen i Zambia, og bl.a. Norge vedtok å holde tilbake ny bistand. Et kuppforsøk i 1997 ble slått ned. I 1997 ble Kaunda såret i et attentatforsøk, deretter ble han arrestert for en periode, beskyldt for å stå bak kuppforsøket. 1999 ble Kaunda fradømt sitt statsborgerskap, og var utsatt for et nytt attentatforsøk. Chiluba tiltok seg sterk makt, også innad i partiet, med voksende opposisjon, bl.a. fra ekskluderte medlemmer fra MMD i Forum for Democracy and Development (FDD). MMDs presidentkandidat Levy Mwanawasa vant valget 2001 (gjenvalgt 2006), mens MMD mistet flertallet i nasjonalforsamlingen. Presidenten iverksatte en kampanje mot korrupsjon, som også medførte av Chiluba ble anklaget.

Parallelt med innføring av fri partidannelse 1990 ble det reist krav om selvstyre fra det gamle Barotse-kongedømmet. Medlemmer av lozi-folket har bl.a. gjennom Barotse Patriotic Front, truet med å bryte ut av Zambia og danne sin eget stat, mer eller mindre identisk med det gamle Barotseland. Etnisitet ble i større grad enn noen gang siden selvstendigheten et element i zambisk politikk.
Utenrikspolitikk

Særlig under president Kaunda spilte Zambia en sentral regionalpolitisk rolle. Landet støttet frigjøringskampen i Angola, Mosambik, Zimbabwe og Namibia så vel som i Sør-Afrika, og flere frigjøringsbevegelser hadde sine hovedkvarterer i landet, til dels også med militært nærvær. Dette førte i 1970-årene til militære aksjoner fra Rhodesia, i 1980-årene fra Sør-Afrika. Ved Zimbabwes selvstendighet 1980 var forholdet mellom de to land anstrengt, idet Zambia hadde støttet ZAPU, fremfor ZANU, som kom til makten. Felles støtte til frigjøringskampen i Sør-Afrika bidrog til å styrke forholdet – som ble ytterligere forbedret under Chiluba, som uttrykte støtte til Zimbabwes kritiserte og isolerte president Robert Mugabe; en holdning videreført av hans etterfølger Mwanawasa. Forholdet til Sør-Afrikas ANC-regjering var ikke godt under Chiluba; ANC hadde et nært forhold til Kaunda og hadde sitt eksil-hovedkvarter i Lusaka.

Zambia støttet også frigjøringsbevegelsen Frelimo og dens regjering i Mosambik, og ble utsatt for aksjoner fra opprørsgruppen RNM (Renamo). I 1993 deltok Zambia med militære enheter i FN-styrken som overvåket fredsavtalen og valget i Mosambik, og i 1994 sendte Zambia soldater til FN-styrken i Rwanda. 1996 deltok Zambia i FN-styrken i Angola, 2000 i Sierra Leone. I slutten av 1990-årene var det et problematisk forhold mellom Zambia og Angola, ikke minst foranlediget av at UNITA-opprørerne ble drevet bort fra sine baser, bl.a. mot den zambiske grensen. Angola beskyldte Zambia for å støtte UNITA, noe Zambia avviste. Zambia støttet også frigjøringsbevegelsen SWAPO i Namibia, og etablerte et godt forhold med landet etter selvstendigheten 1990 – bl.a. med felles interesse i å bekjempe lozi-nasjonalisme.

Etter megling fra kongen av Swaziland etablerte Angola og Zamiba 1999 en felles forsvars- og sikkerhetskommisjon for å overvåke grensetraktene. Borgerkrigen i Angola førte til en ny tilstrømming av flyktninger til Zambia; det samme har krigen i Zaïre/Kongo fra 1997. Zambia engasjerte seg 1998–99 diplomatisk i krigen i Kongo, og var 1999 vertskap for undertegning av en fredsavtale mellom partene i konflikten.