Vietnam, Viet Nam, sosialistisk republikk i Sørøst-Asia, med kyst i øst til Tonkinbukta og i sør til Sør-Kinahavet og Thailandbukta. Landet grenser i nord til Kina og i vest til Laos og Kambodsja.
Naturen er fjellrik med to store flate deltaområder: Mekongdeltaet i sør og Rødeelvens delta i nord. Befolkningen er overveiende etniske vietnamesere, men mange minoriteter bor i høylandene. Vietnam er et av verdens fattigste land, og er i en overgangsfase fra å være et jordbruksland til å bli et industriland.
Vietnam var fra ca. år 200 f.Kr. til 900-tallet e.Kr. et kinesisk lydrike, men landet brøt ut og oppstod som eget rike på 900-tallet. Landet har flere ganger måtte tåle kinesiske og mongolske angrep. Fra et kjerneområde i den nordlige delen av dagens Vietnam har vietnameserne ekspandert sørover og inn i opprinnelig cham- og khmer-kontrollerte områder, før de på 1700-tallet nådde Mekongdeltaet. Fra 1860-årene kom landet gradvis under fransk kontroll, og utgjorde (som landsdelene Tonkin, Annam og Cochin Kina) sammen med Laos og Kambodsja kolonien Fransk Indokina. Under den annen verdenskrig kontrollerte japanerne området. Etter en frigjøringskrig mot franskmennene 1946–54 ble landet delt i to stater: et sosialistisk Nord-Vietnam og et antikommunistisk og etter hvert amerikanskstøttet Sør-Vietnam. Landet ble rammet av en ny krig mellom de to delene inntil Sør-Vietnams hovedstad Saigon ble erobret 1975. De to delene ble gjenforent under navnet ‘Sosialistiske Republikken Vietnam’. Etter gjenforeningen befant Vietnam seg i en svært vanskelig økonomisk situasjon. Landet ble involvert i krigshandlinger med Kina og i Kambodsja, og det ble isolert internasjonalt. Etter siste halvdel av 1980-årene har landet gjennomgått økonomiske reformer uten at det statsbærende kommunistiske partiet har åpnet for politiske reformer.
Vietnam – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1992 er Vietnam en enhetsstatlig sosialistisk republikk. Den tidligere folkedemokratiske (kommunistiske) form er tonet ned, selv om det kommunistiske parti fortsatt er «den ledende kraft i stat og samfunn», og de folkevalgte organer er styrket. Statsoverhodet, presidenten, velges av og blant nasjonalforsamlingens medlemmer for den periode forsamlingen sitter (fem år). Presidenten innstiller overfor forsamlingen på valg, eller avskjedigelse, av visepresident, statsminister, høyesterettsjustitiarius og prokurator for det øverste folkets kontrollorgan. Presidenten utnevner og avskjediger regjeringens (øvrige) medlemmer og er formelt også militær øverstkommanderende. Regjeringen sitter så lenge forsamlingen sitter. Det formelt øverste organ for folkets makt er nasjonalforsamlingen. Den har, i tillegg til sine utnevnende funksjoner, grunnlovs- og lovgivende funksjoner og tilsyn med all statlig virksomhet. Forsamlingen har 498 medlemmer, valgt i allmenne valg for fem år. Kandidatene kommer fortsatt i hovedsak fra kommunistpartiet, men uavhengige kandidater tillates også å stille til valg. Kommunistpartiets rolle er redusert, spesielt politbyrået (15 medlemmer) og sentralkomiteen (161 medlemmer), mens generalsekretæren, sammen med presidenten og statsministeren, utgjør den øverste makttroika i landet.
Administrativt
Administrativt er Vietnam inndelt i åtte regioner med 61 provinser og fire byområder (Hanoi, Haiphong, Da Nang og Ho Chi Minh-byen). Disse enhetene er videre inndelt i distrikter. På laveste nivå er det landsbyer og bydeler. Lokalstyret ivaretas av valgte folkeråd, mens den utøvende makt ligger i administrative komiteer valgt av folkerådene.
Klima
Det meste av landet har tropisk regnklima som er dominert av det asiatiske monsunsystemet (monsunklima). Under vintermonsunen er det en regnfattig periode fra desember til mars. Mest nedbør faller det i tiden juni–november. Årsnedbøren er jevnt over 1000–2000 mm, til dels vesentlig større i fjellområdene. Den varmeste tid er april–august med middeltemperaturer 27–30 °C i lavlandet. Kjøligste årstid er desember–februar med middeltemperaturer mellom 20–25 °C i sør; 15–20 °C i nord.
Vietnam – geologi og landformer. Vietnam har en lengde på ca. 2000 km, mens bredden varierer mellom 60 og 600 km. Bredest er landet lengst i nord, der elven Song Hong (‘Rødeelven’) danner et fruktbart delta (14 500 km2) før den renner ut i Tonkinbukta. Lengst nordvest hever landet seg i fjellområder med topper opptil 3143 moh. (Fan-si-pan). Lenger sør danner sammenhengende fjellkjeder Vietnams naturlige grense mot Laos; Thuong Song-fjellene (Annamfjellene) har topper på over 2500 moh. Her er landet smalest, men vider seg ut mot sør i sterkt eroderte høylandsområder. Lengst i sør danner elven Mekong et stort, flatt og fruktbart delta (ca. 60 000 km2) før den renner ut i Sør-Kinahavet sør for Ho Chi Minh-byen. Vietnam har opprettet en rekke nasjonalparker og naturreservater, bl.a. Vu Quang, hvor det er funnet flere nye pattedyrarter i de siste årene.
Vietnam – planteliv. To femtedeler av landet er dekket av subtropisk sommergrønn monsunskog og tropisk eviggrønn skog, med eik, bøk, kastanje, teak og ibenholt, foruten arter av furu. I undervegetasjonen, særlig langs elveløp, spiller bambusarter en viktig rolle. I kystområder med sterk tidevannspåvirkning, som i Mekongdeltaet, finner vi mangroveskog. Høyereliggende områder i sørvest har en savannelignende gress- og buskvegetasjon. Omkring en femtedel av landarealet er oppdyrket.
Vietnam – dyreliv. 213 pattedyrarter er registrert, men mange store dyr er truet eller på utryddelsens rand – bl.a. skaberakktapir og sumatraneshorn. Oksedyrene kouprey og banteng er blitt sjeldne, men vill indisk elefant finnes fortsatt i høylandsjungelen og flere hjortearter er vanlige. I begynnelsen av 1990-årene ble to store pattedyr oppdaget i grensetraktene mot Laos: vu quang-okse eller saola og kjempemuntjak (et hjortedyr).
Rovdyrene omfatter tiger (truet), leopard og treleopard, asiagullkatt og marmorkatt, dhol eller asiatisk villhund, krage- og malayabjørn, mange snikekatter og mårdyr. Mange av primatene er utryddelsestruet, bl.a. svartgibbon, tonkinstumpneseape, tonkinlangur og to arter kostymeape. Assam- og bjørnemakak, samt halvapen dovenlori har noe større utbredelse. Pattedyrfaunaen ellers omfatter rottepiggsvin, skjelldyr, kjempeekorn og kjempeflygeekorn samt et stort antall andre gnagere og flaggermus. Sjøkuen dugong i kystfarvannet.
Mer enn 750 fuglearter er observert, åtte av disse er stedegne (endemiske). Hønsefuglene er rikt representert. I tillegg til bankivahane (stamform til tamhønsene) finnes store og fargerike arter som annam-, edel-, sølv-, pompong- og drakefasan. Av de mange rovfuglene kan nevnes svartvinge- og svartglente, hvitbukhavørn og båndelveørn, bengal-, india- og rødhodegribb og halsbåndfalkonett – sistnevnte ikke større enn en spurv. I våtmarkene lever hegrer, rørdrumer og rikser. Storker og ibsier er blitt sjeldne: malaystork, blånakke- og kjempeibis er på kanten av utryddelse grunnet habitatødeleggelse. Andre artsrike og karakteristiske familier er duer, gjøker, hornfugler, spetter, timaler (skriketroster), stærer og solfugler.
280 krypdyrarter, bl.a. krokodiller, varaner, kobraer og pytonslanger. 130 amfibiearter.
Vietnam – musikk. Den tradisjonelle musikken har gjennom sin tusenårige historie mottatt impulser fra Kina (instrumenter, opera, notasjon, pentatonikk) og India (tromme, improviserte forspill, tonale modi og teknikk for memorering av rytmer). Spesifikt vietnamesiske instrumenter omfatter dan bau (en monokord der tonen frembringes som flageoletter og tonehøydeendringer skjer ved å variere metallstrengens stramming) og en langhalset lutt-type. Gonger er vanlige.
Folkemusikken er særlig rik på vokale former knyttet til de mange etniske gruppene. Av instrumenter forekommer siter-typer, langhalsete lutter, énstrengfeler, munnorgel, trommer og xylofoner.
Kunstmusikken omfatter seremoni-, underholdnings- og teatermusikk, fremført vokalt på siter- og lutt-typer, tromme, tverrfløyte og obo-typer. Særlig rikt er det tradisjonelle hoffrepertoaret, med tempel-, bankett- og dansemusikk fremført av orkestre med over 40 utøvere. Mange av de tradisjonelle formene har tapt terreng, men musikken til det nyere folkelige teater er meget populær.
På 1800-tallet skjedde en styrking av den nasjonale tradisjonen som fortsatte frem til 1940-årene. Den senere tids vestlige påvirkning har resultert i ny musikk både i tradisjonelle former og for vestlige instrumenter (fiolin, mandolin, gitar og piano). Man har også begynt en gjenoppbygging av tradisjonell musikk gjennom forskning, nyinnspillinger og modernisering av tradisjonelle instrumenter.
Vietnam – næringsliv. Vietnam er et av verdens fattigste land. Nord-Vietnam innførte 1954 en sentralistisk planleggingsøkonomi etter sovjetisk stil. Etter gjenforeningen i 1976 ble denne også til dels innført i sør. I 1986 begynte en serie med markedsøkonomiske reformer under navnet Doi Moi, ‘fornyelse’. Selv om reformene på mange områder har vært små og blitt møtt med til dels betydelig motstand i byråkratiet, har de økonomiske resultatene vært formidable. For eksempel gikk landet på bare noen ytterst få år fra å være en storimportør av ris til å bli verdens tredje største riseksportør. Den årlige veksten i økonomien har vært sterk. Siden utgangspunktet var meget lavt, er landet likevel fortsatt svært fattig. Selv om fattigdommen er sterkt redusert, er den fortsatt betydelig.
Området rundt Ho Chi Minh-byen er landets viktigste økonomiske senter fulgt av Hanoi-Haiphong-området. Også Danang opplever rask økonomisk vekst. I fjellområdene i nord, i det sentrale høylandsområdet og i kystområdene langs sørvestbredden av Tonkinbukta er fattigdommen svært utbredt.
Over halvparten av arbeidskraften er sysselsatt i primærnæringene, og Vietnam er med det langt på vei fortsatt et jordbrukssamfunn. Industrisektoren er likevel omfattende sammenlignet med andre tilsvarende fattige land, og den vokser relativt raskt. Tjenestesektoren er fortsatt relativt svakt utbygd. I internasjonal sammenheng kan Vietnam tradisjonelt kategoriseres som et likestilt samfunn med relativt jevn inntektsfordeling. Imidlertid har tegn på økte inntektsforskjeller blitt tydeligere etter 2005. Streiker forekommer, og sporadiske opprør har funnet sted i det tilbakeliggende sentrale høylandsområdet.
Landbruk og fiske
Med ca. 60 % av yrkesbefolkningen sysselsatt i landbruket (inkl. fiske, 2004) er Vietnam på mange måter fortsatt et jordbrukssamfunn. Landets jordbruk er først og fremst konsentrert til de to deltaområdene i henholdsvis nord og sør. Flere områder i høylandene er under reformperioden utviklet for dyrking av ulike salgsvekster. I 1950-årene, etter at den franske kolonimakten hadde etterlatt seg en stor klasse med jordløs bondebefolkning, organiserte de nordvietnamesiske myndigheter jordbruket i kooperativer og statsbruk. Etter Saigons fall 1975 skjedde det samme i sør. I 1980-årene var landet avhengig av å importere mat, og det var nær sultkatastrofe i 1986. Etter at det i 1988 ble iverksatt reformer som etter hvert gav bøndene fri disposisjonsrett til egen mark, er private husholdninger blitt den normale organisasjonsformen i jordbruket. Kooperativer eksisterer fortsatt flere steder, de fleste i nord, mens statsbruk kun finnes i fjelltrakter i grenseområder. Selv om mange familier fortsatt lider av underernæring, er landet som helhet selvforsynt med mat. Jordbruksprodukter bidrar også med viktige eksportinntekter. Kun 20 % av det totale arealet er dyrkbart. Tilgangen på jord er derfor knapp. I forhold til folketallet har Vietnam et av de minste tilgjengelige jordbruksarealene i verden. Gjennomsnittsstørrelsen per enhet er også blant de minste i verden. Landet er videre plaget av oversvømmelser; særlig i nord hvor Rødeelven hyppig flommer over sine diker. Jordbruket hemmes dessuten av miljøproblemer som jorderosjon på grunn av hugst og av økt saltinnhold i deltaområdene.
Rundt 2/3 av jordbruksarealet brukes til dyrking av våtris. Privatiseringen av landbruket har sammen med introduksjon av nye risarter (grønne revolusjon) og bedret kreditttilgjengelighet for bøndene gjort landet til en av verdens største riseksportører. Mekongdeltaet er det klart viktigste risdyrkingsområdet med nær halvparten av produksjonen, fulgt av Rødeelvens delta.
I 1990-årene utviklet Vietnam seg til å bli en av verdens største produsenter av både kaffe og cashewnøtter, og ble 1997 Asias største kaffeeksportør og verdens nest største kaffeeksportør (etter Brasil) i 2000. De rikeste kaffedistriktene er de sentrale høylandene. En storstilt gjenoppbygging av gummiplantasjer som ble ødelagt under krigen, er gjennomført med blant annet malaysisk og taiwansk hjelp. Andre jordbruksprodukter er mais, søtpoteter, maniok, jute, bomull, sukkerrør, soyabønner og te.
Vannbøfler brukes mye som trekkdyr. Ellers holdes svin, fjærfe, kveg og en del geiter. Produksjonsøkningen av svine- og fjærfekjøtt har vært særlig stor under reformårene. Fjærfebestandene ble imidlertid hardt rammet pga. fugleinfluensa i 2004, og en storstilt nedslaktning ble igangsatt.
Offisielt omfatter skog 1/3 av landarealet, men bare 2 % av dette er tettbevokst. Avskogingen har vært stor på grunn av hugst, brenselsanking og rydding av land for jordbruksformål inklusive kaffeplantasjer og svedjejordbruk. Myndighetene har erklært avskogingen for den største utfordringen siden gjenforeningen, og en skogplantekampanje er iverksatt.
Fisk er, nest etter ris, det viktigste næringsmiddelet for befolkningen. I likhet med jordbruket gir det også viktige eksportinntekter, og fangstene har økt betydelig under reformårene. Det drives både kyst- og elvefiske samt oppdrett av både fersk- og saltvannsfisk. Fiskeflåten består for det meste av mindre båter som bare kan fiske i kystnære farvann. Som følge av det har kystfarvannene vært rammet av overfiske.
Bergverk og energi
Vietnam har til dels betydelige forekomster av olje, gass, jernmalm, bauxitt, kull og apatitt, men utvinningen av de fleste mineralene er foreløpig beskjeden. Det satses særlig på utviklingen av olje- og gassutvinningen. Råolje er landets viktigste eksportprodukt. Feltet Su Tu Den, ‘sorte løve’, ble operativt i 2003 og ventes på sikt å erstatte eldre felt hvor produksjonen avtar. Kull utvinnes hovedsakelig i provinsen Quang Ninh i nordøst og ca. 1/3 av produksjonen eksporteres. Landet har problemer med å produsere tilstrekkelig med elektrisk kraft. Elektrisitetsproduksjonens utbygde kapasitet 2006 var på 11 GW hvorav det meste er basert på vannkraft, gass og kull. Landet har fortsatt store uutnyttede vannkraftreserver, men vannkraftverkene rammes av en noe ujevn nedbørstilgang.
Industri
Til å være blant verdens fattigste land målt i BNP per innbygger har Vietnam en relativt utviklet industri. Bearbeiding av jordbruksprodukter står for 1/4 av produksjonsverdien. Flere utenlandske selskaper har etablert monteringsfabrikker for motorsykler for det innenlandske markedet. Også monteringsfabrikker for biler og lastebiler er i rask vekst, men det innenlandske markedet for denne typen kjøretøyer er foreløpig begrenset. Produksjonen av tekstiler, klær og fottøy for eksport har økt raskt under reformperioden, men har etter hvert møtt hard konkurranse på verdensmarkedet fra kinesiske produkter. Produksjon av møbler og andre trevarer og av elektriske apparater for eksport har også økt betydelig etter 1986.
Med hjelp av utenlandsk kapital er flere nye moderne stålverk og petroleumsraffinerier bygd eller under bygging. I 2004 stod de statlige foretakene, de utenlandskeide foretakene og de private vietnamesisk eide foretakene hver for seg for ca 1/3 av industriens produksjonsverdi. Samtlige av de utenlandskeide foretakene inklusive både joint ventures og heleide utenlandske foretak er etablert etter 1988. De største utenlandske investorlandene er Taiwan, Singapore, Hong Kong, andre asiatiske land og USA. Etter at myndighetene i 2000 innførte nye regler som gjorde det lettere å registrere lokalt eide private foretak, har veksten av denne typen foretak vært dramatisk. Viktigste industrisentre er Ho Chi Minh-byen fulgt av Hanoi og Haiphong. En rekke mindre byer har spesialisert seg på nisjeindustrier som silke, porselen og møbler.
Samferdsel
Samferdselsnettet preges av landets svake økonomi og er dårlig utbygd og vedlikeholdt, noe som demper landets utvikling.
Veinettet omfatter ca. 125 000 km, som er blitt rammet av krigsødeleggelser og dårlig vedlikehold. Av dette har bare rundt 35 % asfaltdekke, og 10 % av landsbyene er utilgjengelige i minst én måned per år. Utenlandsk hjelp går hovedsakelig til oppgradering av hovedveinettet, inklusive forbindelsen mellom Hanoi og Ho Chi Minh-byen. Motorsykler er vanligste transportmiddel i Hanoi og Ho Chi Minh-byen.
Jernbanen sliter med dårlig banelegeme, mangel på moderne signalanlegg og gamle lokomotiver og vogner. Totalt omfatter jernbanen 3260 km hvorav den viktigste linjen er Hanoi–Ho Chi Minh-byen (1726 km). Hanoi har også jernbaneforbindelse med Haiphong og Kina (over Dong Dang og Lao Cai).
Elvetrafikken langs Mekong og Røde elv med bielver er svært viktig for transporten, men også elvetrafikken lider sterkt av manglende vedlikehold. De viktigste havnene er Haiphong, Da Nang og Ho Chi Minh-byen. En ny containerterminal er under bygging ved Vung Tau.
Viktigste internasjonale flyplasser er Tan Son Nhat i Ho Chi Minh-byen fulgt av Noi Bai ved Hanoi. Tan Son Nhat var verdens travleste flyplass i en kort periode under Vietnamkrigen. Det amerikanske flyvåpenet anla flere flyplasser som nå er under oppgradering, med beregnet ferdigstillelse i 2010.
Vietnam – turisme. Ankomsttallene for utenlandske turister har økt raskt etter at landet siden 1986 har bygd ut hoteller og annen infrastruktur og innført lettelser i reiserestriksjoner. Utenlandske turister kommer hovedsakelig fra Thailand, Kina, Taiwan, USA, Japan og land i Sørøst-Asia. Bare rundt 1/5 av de utenlandske turistene er tradisjonelle turister. De øvrige er forretningsreisende og andre som reiser i yrkes medfør. Den innenlandske turismen har også økt sterkt i og med at den raske økonomiske veksten har ført til en stadig økende middelklasse med bedre økonomi.
Vietnam – utenrikshandel. Eksporten har økt meget kraftig etter under reformperioden. Vietnam eksporterer en lang rekke produkter som råolje, tekstiler, klær, sko, gummi, kaffe, sjømat, sykler og møbler. Den økonomiske veksten har også medført en rask vekst av importvarer som olje, stål og en lang rekke deler, utstyr og maskiner som den raskt voksende industrien har behov for.
Etter at det amerikanske markedet ble åpnet for vietnamesiske varer i 2002, er USA blitt det viktigste eksportmarkedet fulgt av Japan, Kina og Australia. De viktigste kildene for importen er Kina, Taiwan, Singapore, Japan og Sør-Korea. Vietnam ventes å bli medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2006/2007.
Vietnam – befolkning. Vietnam hadde i 2006 en befolkning på 84,4 mill. (mot 49 mill. i 1976). I perioden 1985–96 økte folketallet med 2,2 % per år. Tidligere oppmuntret det sosialistiske styret til høye barnetall. I 1990-årene endret imidlertid myndighetene syn, og begynte å anse at landets utvikling var avhengig av at befolkningsveksten ble begrenset. Familieplanleggingstiltak, som inkluderte sanksjoner mot familier med mer enn to barn, hadde en effekt i byene, men mindre effekt på landsbygda. Familieplanleggingstiltakene varte frem til 2003 da myndighetene valgte å avslutte dem. Gjennomsnittlig forventet levealder for kvinner er 74 år og for menn 69 år (2004).
Størstedelen av befolkningen (84 %) er etniske vietnamesere. Den lange perioden under kinesisk styre (200 f.Kr–938 e.Kr.) har bidratt til at mange trekk fra kinesisk kultur gjenfinnes i vietnamesisk kultur (som f.eks. i språk og religion), hvilket skiller vietnameserne fra andre folk i Sørøst-Asia. Imidlertid har en egen og tydelig vietnamesisk kulturarv bidratt til en sterk selvstendighets- og frihetstrang som har preget folket gjennom hele dets historie.
Minoritetsgruppene omfatter rundt 20 % av befolkningen og inkluderer kinesere (som kalles hoa: over 1,5 mill.), khmer- eller cham-folk (ca. 600 000), eller de tilhører en av over 50 etnisk-lingvistiske grupper (av myndighetene kalt ‘nasjonale minoriteter’, ofte også kalt ‘montagnards’) som lever i fjellstrøkene eller på høylandsplatåene. De største av disse gruppene er tay (tho), tai (thai), hmong (meo eller miao), muong (mol) og nung. Kineserne er særlig aktive i forretningslivet i og rundt Ho Chi Minh-byen. I dag er blandingsekteskap mellom kinesere og vietnamesere vanlig. Mange av dem som flyktet fra landet i små båter etter 1978 (de såkalte båtfolkene) var kinesere. Flyktningene, som har bosatt seg i utlandet, yter nå et viktig bidrag til den vietnamesiske økonomien gjennom å sende hjem penger.
Folketettheten er svært høy (256,1 per km2), men ujevn. Tettest befolket er Rødeelvens deltaområde med over 1000 per km2. Også Mekongdeltaet og den smale kyststripen er svært tett befolket. 26 % av befolkningen er registrert bosatt i byene og 74 % på landsbygda (2005). Byene vokser raskt. De største (innb. 2005) er Ho Chi Minh-byen (5,1 mill.), Hanoi (4,2 mill.), Haiphong (1,9 mill.).
Vietnam – religion. Det religiøse bildet i Vietnam er svært sammensatt, og den vietnamesiske kulturen har i historiens løp vist stor evne til å oppta i seg ulike religiøse strømninger. Buddhismen har en svært sterk appell, særlig i sør. Rundt 11 % er tilhengere av ulike «nye» religioner med buddhistiske, taoistiske og kristne elementer (fremst caodaismen). Det finnes tilhengere av gamle lokale religioner (Hoa Hao), samt minoriteter av kristne (hovedsakelig katolikker) og muslimer.
I vietnamesernes tradisjonelle religion inngår ved siden av buddhismen og elementer fra konfucianisme og taoisme, først og fremst en kult av forfedrene (særlig de avdøde foreldrene), foruten tilbedelse av guddommer som beskytter landsbyen, yrkesgruppen, eller som er knyttet til naturfenomener. I tidens løp er religioner tilkommet utenfra, særlig fra Kina (konfucianismen og taoismen). På 100-tallet e.Kr. kom mahayana-buddhismen likeledes fra Kina, og har i Vietnam stort sett de samme skoler og særtrekk som i Kina. Kristen misjon begynte på 1600-tallet.
Både kristne og buddhister deltok aktivt i den politiske kampen for fred og demokrati i Vietnam i 1960- og 1970-årene. Begge religioner ble gjenstand for undertrykkelse etter 1975. Myndighetenes politikk ble mer liberal i 1980-årene, men ennå er det betydelige motsetninger mellom regimet og ulike religiøst funderte opposisjonsgrupper, særlig i sør.
Det delte Vietnam
Høsten 1954 trakk franskmennene seg ut av det nordlige Vietnam og DRV fikk på nytt Hanoi som hovedstad. Nord-Vietnam innledet kinesisk-inspirerte reformer med kollektivisering av jordbruket, men lokale opprør fikk partiet til å ta selvkritikk i 1956 og til å velge en mer forsiktig linje. Også i partiledelsen skjedde det et skifte. Partiets nye sterke mann ble Le Duan, som kom fra sør. I strid med råd fra Kina og Sovjetunionen fikk han kommunistpartiet med på å organisere en ny opprørskrig i sør fra 1959.
Midt under Genèvekonferansen hadde Bao Dai utnevnt den antifranske og antikommunistiske Ngo Dinh Diem (1901–63) til statsminister i Saigon. Han støttet seg til den katolske minoriteten og på USA, som i liten grad følte seg forpliktet av Genève-avtalen. I 1955 kastet Diem ut franskmennene og erstattet dem med amerikanske rådgivere, avsatte Bao Dai og opprettet en ny republikk med seg selv som president. Valgene som skulle vært holdt i 1956, ble det aldri noe av. Isteden innledet Diem en hensynsløs undertrykkelse av alle opposisjonsgrupper. I de første årene fikk ikke kommunistene lov av partiledelsen til å forsvare seg med vold, men dette endret seg fra 1957, da Le Duan tok styringen.
Sør-Vietnams 20 år lange historie har tre faser. I den første fasen (1954–63) så det lenge ut til at Diem skulle klare å skape en sterk stat innenfor en delt nasjon, slik som i Vest-Tyskland, Sør-Korea og Republikken Kina (Taiwan), men fra 1959–60 fikk Diem store problemer, særlig med buddhistisk opposisjon. USA fikk nå også nok av hans brutale maktutøvelse. I 1962 gav Kennedy-administrasjonen grønt lys for et militærkupp og Diem ble myrdet. I den neste fasen, 1963–65, gikk Saigon-regimet fra det ene kupp og maktskifte til det andre. Uten amerikanerne ville det falt sammen. De styrte nærmest landet i disse årene og innledet den amerikanske Vietnamkrigen. I Sør-Vietnams tredje fase, 1965–75, tok de to offiserene Nguyen Cao Ky og Nguyen Van Thieu ledelsen. De var avhengige av USA, men med Thieu som president ble det mulig for amerikanerne å «vietnamisere» krigen, dvs. overlate mer av krigføringen til vietnameserne. Da de amerikanske troppene drog seg tilbake i 1973, tok det likevel bare to år før Sør-Vietnam bukket under for nordvietnamesiske angrep.
Vietnamkrigen
Vietnamkrigen 1957–75 begynte som et opprør mot Diem i Sør-Vietnam, utviklet seg til en borgerkrig mellom Nord- og Sør-Vietnam og ble dernest en amerikansk intervensjonskrig. Grenseområdene i Laos og Kambodsja ble tidlig trukket inn. Kina og Sovjetunionen engasjerte seg med omfattende hjelp til Nord-Vietnam. Sør-koreanske og australske tropper deltok på USAs og Sør-Vietnams side. Mellom to og tre millioner vietnamesere og 59 000 amerikanere mistet livet.
Da Le Duan fikk kommunistpartiet med på å iverksette et væpnet opprør i 1959, hadde det i praksis pågått et par år allerede, men det var først i 1960 at opprørerne dannet frigjøringsfronten FNL. Den stod under kommunistisk kontroll, men hadde bred tilslutning. Nordvietnameserne bygde et omfattende veinett gjennom Laos og Kambodsja (Ho Chi Minh-stien) for å kunne sende våpen, utstyr og soldater sørover. Kennedy-administrasjonen svarte med å øke antallet amerikanske militærrådgivere, men først under president Johnson gikk USA for alvor inn i krigen. 2. august 1964 ble det avfyrt en vietnamesisk torpedo mot et amerikansk krigsskip i Tonkinbukta, og to dager senere innbilte amerikanerne seg at de på nytt var under angrep. President Johnson gikk da til Kongressen og fikk vedtatt Tonkingulf-resolusjonen som gav ham full militær handlefrihet. Kort etter iverksatte USA det første bombeangrepet mot Nord-Vietnam.
I februar 1965 kom bombingen i gang for alvor, og samme år gikk amerikanske bakkestyrker inn i krigen i sør. Det amerikanske troppenærværet kom i 1967 opp i nærmere en halv million mann. Hensikten med å bombe Nord-Vietnam var å presse Hanoi til å be om forhandlinger og slutte å sende soldater sørover, men virkningen ble den stikk motsatte: Bombingen styrket nord-vietnamesernes krigsmoral. I Sør-Vietnam klarte heller ikke amerikanerne å nedkjempe FNL, som i januar 1968 iverksatte den store Tet-offensiven mot Hue, Saigon og andre byer. Militært ble den mislykket, og FNL led store tap, men kampene gjorde så stort inntrykk på amerikansk opinion at det bidrog til Johnsons beslutning om ikke å søke gjenvalg. I 1969 ble det innledet fredsforhandlinger i Paris, men krigen fortsatte under hele Nixons første presidentperiode. Etter en ny nordvietnamesisk og FNL-offensiv i 1972 og kraftig amerikansk bombing av Hanoi i julen, kom det endelig fart i forhandlingene, og en avtale ble inngått i Paris i 1973. Deretter hentet USA soldatene sine hjem. Snart etter brøt såvel sørvietnameserne som nordvietnameserne fredsavtalen og gjenopptok krigshandlingene seg imellom. USA, som nå var svekket av Watergate-skandalen, unnlot å intervenere. Hanoi besluttet da å iverksette Ho Chi Minh-offensiven, som førte til at Saigon ble erobret den 30. april 1975.
USA hadde aldri før tapt en krig. Gjennom 1980- og 1990-årene gikk debatten høyt i USA om lærdommene fra Vietnam: Kunne USA ha vunnet krigen? Hvordan? Var den umoralsk? Under hvilke betingelser er det riktig av USA å intervenere i andre land? Vietnameserne har ikke hatt noen åpen diskusjon om sine lærdommer. De som var på «den riktige siden» har vært stolte av seieren over verdens største militærmakt, men i samfunnet utgjør krigen et traume. Nesten alle mistet noen av sine. Brødre stod mot brødre, søstre mot søstre, og mange flyktet fra landet. I dag bor om lag 2,5 millioner utenlandsvietnamesere (Viet Kieu) rundt om på kloden – antall personer av vietnamesisk herkomst bosatt i Norge anslås til ca. 18 000 (2006). Først under reformperioden etter 1986 kunne krigens vinnere og tapere knytte nye bånd.
Den tapte freden
I 1976 ble landet gjenforent som den Sosialistiske Republikken Vietnam (SRV). Kommunistpartiet, som siden 1951 hadde hett Vietnams Arbeiderparti, tok samtidig navnet Vietnams Kommunistiske Parti (VKP). Gjenforeningen førte til nordvietnamesisk dominans og utstrakt misnøye i sør. Snart kom Hanoi opp i store økonomiske og utenrikspolitiske problemer. Krigen hadde etterlatt seg et samfunn i ruiner og nå ble det offer for en langvarig amerikansk embargo. De økonomiske reformene som Hanoi gjennomførte, med femårsplaner, kollektivisering av jord, nasjonalisering av industri og forbud mot privat handel, var dessuten lite egnet til å sette fart i gjenoppbyggingen. Allerede i 1979 måtte regjeringen gjeninnføre et minstemål av markedsøkonomi for å unngå en hungerkatastrofe. I mellomtiden var Vietnam kommet i krig med sine tidligere allierte, kommunistlandene Kambodsja og Kina.
I 1975–76 var både Laos og Kambodsja kommet under kommunistisk styre. Laos inngikk en langsiktig vennskapsavtale med Vietnam i 1977, men Kambodsjas røde khmer vendte seg mot Vietnam og allierte seg med Kina. Vietnam inngikk i 1978 en vennskaps- og bistandsavtale med Sovjetunionen og tillot den sovjetiske marinen å utnytte det strategisk viktige havneanlegget i Camranh Bay. I desember samme år, etter at den kambodsjanske hæren flere ganger hadde rykket inn på vietnamesisk territorium, invaderte Vietnam Kambodsja og innsatte en samarbeidsvillig regjering i Phnom Penh. Kina svarte i januar 1979 med en militær straffeekspedisjon mot det nordlige Vietnam, som førte til store tap av menneskeliv på begge sider. Røde khmer allierte seg med andre kambodsjanske partier i en motstandsfront som med støtte fra Thailand, Kina og USA førte krig mot det nye regimet i Kambodsja helt til en fredsavtale ble inngått i 1991. Vietnam holdt et stort antall tropper i Kambodsja gjennom det meste av 1980-årene, men trakk dem ut i 1989.
Doi Moi, økonomisk utvikling
Etter generalsekretær Le Duans død i 1986 la VKP for alvor om den økonomiske politikken, dels etter inspirasjon fra Gorbatsjovs perestroika i Sovjetunionen, dels fra Deng Xiaopings reformer i Kina. Den nye politikken ble lansert av generalsekretær Nguyen Van Linh (1986–92) under slagordet Doi Moi. Landbruket ble avkollektivisert ved at bøndene fikk tilbake sin råderett over rismarkene, noe som førte til kraftig produksjonsvekst: Fra å være plaget av akutt matmangel og streng rasjonering i 1986, var Vietnam ved tusenårsskiftet blitt verdens nest største riseksportør, etter Thailand.
Etter at Vietnam brøt ut av sin internasjonale isolasjon, har landet hatt en kraftigere økonomisk vekst enn andre land i Sørøst-Asia, om enn fra et svært lavt nivå. I perioden 2001–05 var årlig vekst over 7,5 %. Ledelsen snakker om en «sosialistisk markedsøkonomi», men allerede i 1990-årene svarte privat næringsdrift for mer enn halve BNP. Ekstrem fattigdom ble sterkt redusert: i 1993 ble det antatt at 58 % av vietnameserne levde på én dollar dagen eller mindre; i 2003 var andelen redusert til 28 % etter at 20 millioner var blitt løftet ut av ekstrem fattigdom, ifølge Verdensbanken. Handelen ble sluppet fri, noe som førte til en kapitalistisk revolusjon og en total forandring av gatebildet i byene. I perioden 2000–05 ble ca. 200 000 private firmaer etablert.
Betydelige utenlandske investeringer bidrog til sterk økning i eksporten av sko og tekstiler, kaffe og andre jordbruksprodukter, samt sjømat. Siden tusenårsskiftet er flyktningene fra 1970- og 1980-årene, det sk. «båtfolket», blitt ønsket velkommen tilbake som investorer, og har stått for en vesentlig del av investeringskapitalen utenfra. I løpet av perioden 1993–2003 ble totaleksporten seksdoblet. En medvirkende årsak var økende oljeproduksjon. Etter at et vietnamesisk-sovjetisk fellesforetak (Viet-Sovpetro) hadde hatt monopol, etablerte en rekke vestlige oljeselskaper seg i 1990-årene. Ved Sovjetunionens oppløsning falt vennskapspakten og den store sovjetiske bistanden bort. I 1990-årene, etter at krigen i Kambodsja var avsluttet, greide Vietnam å bryte sin diplomatiske isolasjon, normalisere forbindelsene med Kina (1992) og USA (1995) og oppnå medlemskap i den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN (1995). Norge åpnet ambassade i Hanoi 1996, da Gro Harlem Brundtland gjennomførte det første norske statsministerbesøk i landet. I 1998 stod Vietnam som vertskap for ASEANs toppmøte og i nov. 2006 tok Hanoi imot toppledere fra 21 nasjoner i Asia-Pasific Economic Cooperation (APEC). Som første vietnamesiske statsminister på over 30 år avla Phan Van Khai i 2005 et offisielt besøk i USA.
Reformene fra 1986 førte til et åpnere samfunn, og i slutten av 1980-årene var det tilløp til politisk tøvær. Kommunistlederne ble imidlertid skremt av hendelsene på Den himmelske freds plass i Beijing 1989 og av Sovjetunionens oppløsning, så tøylene ble strammet på ny. Den nye grunnloven av 1992 fastslår VKPs ledende rolle i samfunnet, og partiet holder fast ved at staten skal dominere økonomien. Under asiakrisen 1997–98 kom Vietnam under økende press fra IMF og utenlandske investorer for å tilpasse seg den globale markedsøkonomien, reformere finanssektoren, gjøre valutaen konvertibel, privatisere statseide bedrifter, redusere tollsatser og legge forholdene bedre til rette for privat næringsvirksomhet.
Ved alle partikongresser siden 1991 er korrupsjonen fordømt som et av nasjonens hovedproblemer. En rekke korrupsjonssaker er endt med dødsdommer. Mens regjeringen har fått lovord for økonomien, er den blitt kritisert for påståtte brudd på menneskerettighetene, i første rekke overgrep mot kristne og buddhister utenfor de offisielt godkjente trossamfunn. Den sk. «internettsaken» vakte oppsikt i 2003: Demokratiaktivisten Pham Soang Son fikk 13 års fengsel for å ha spredt «statsfiendtlig propaganda» på nettet; en straff som etter massiv internasjonal kritikk ble redusert til fem år.
I 1997 foretok VKP et generasjonsskifte i ledelsen da Tran Duc Luong ble president, Phan Van Khai statsminister og Le Kha Phieu ny generalsekretær. Skiftet så ikke ut til å medføre noen vesentlig omlegging av politikken, der kommunistpartiet holdt fast ved sitt maktmonopol. Nasjonalforsamlingen fikk imidlertid gradvis større myndighet, og 1997 ble det for første gang innvalgt tre representanter som ikke var tilknyttet partiet. i 2001 fikk partiet en ny, mer reformvennlig ledelse med generalsekretær Nong Duc Manh i spissen. Etter å ha slått til lyd både for fortsatte økonomiske reformer og en viss politisk oppmykning, ble Nong Duc Manh gjenvalgt som partisjef for nye fem år i 2006. Toppledelsen ble samtidig fornyet med Nguyen Tan Dung som statsminister og Nguyen Minh Triet Nguyen som president, begge fra den sørlige landsdelen. Fortsatt gikk imidlertid de økonomiske endringene mye raskere enn de politiske.