Vest-Sahara, sp. Río de Oro. ‘Gullelven’, omstridt landområde ved nordvestkysten av Afrika; 252 120 km2 med 261 800 innb. (2003). Hovedstad: Aaiún.
Spansk koloni 1884–1975 under navnet Spansk Sahara; senere okkupert av Mauritania (trakk seg ut 1979) og Marokko. Frigjøringsbevegelsen Polisario erklærte området selvstendig 1976, under navnet Den demokratiske arabiske republikk Sahara, men har ikke kontroll over området.
Natur
Vest-Sahara ligger i utkanten av Saharas vesthelling, og grenser i nord mot den vestligste utløper av Atlas. Områdets sørlige og vestlige deler har sparsom halvørkenvegetasjon med akasiekratt og flere arter av vortemelk. Tropisk klima, preget av nærheten både til havet og ørkenen; kystsonen har moderate temperaturer og en del regn (som gir muligheter for litt jordbruk), mens innlandet er tørt og kan oppvise forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen på opptil 33 °C.
Befolkning
Etter Spanias tilbaketrekning er befolkningssituasjonen uoversiktlig. I 2004 ble folketallet anslått til 356 000 innb. I tillegg kommer over 100 000 som har søkt tilflukt i ørkenområdene i nabolandet Algerie. Befolkningen, som kalles saharauí, er etterkommere av nomadiske berberstammer som ble arabisert og omvendt til islam i middelalderen, og senere oppblandet med beduiner og med en slaveklasse av afrikanere. Bortsett fra bybefolkningen og en del kystfiskere er innbyggerne nomader og lever av kamel-, saue- og geitehold. Blant de mange stammene er regueibat, som lever som nomader i tilgrensende strøk av Marokko, Algerie, Mali og Mauritania. Dette har gjort eksakt folketelling problematisk. Nomadebefolkningen er muligens underestimert.
Største byer er Aaiún, Semara og Dakhla.
De offisielle språk er spansk og arabisk. Flertallet av befolkningen taler berberspråk.
Størstedelen av saharauíene er sunni-muslimer, men i de sentrale og vestlige deler av ørkenen finnes stammer av nomader med sin egen tradisjonelle religion som bare har svake innslag av muslimske forestillinger.
Vest-Sahara – historie. I området foregikk det handel med Europa fra 4. århundre f.Kr. Enda eldre hulemalerier viser jakt, husdyrhold og jordbruk. Romerne hadde kontakt med det vestlige Sahara, som i middelalderen ble bebodd av berberfolk, senere dominert av arabisktalende, muslimske beduiner. Islam kom tidlig til Vest-Sahara og bidro til å forsterke kontakten med omkringliggende områder, bl.a. i form av handel med de viktige byene Marrakesh i nord og Timbuktu i sør.
Kolonitid
På tross av at Spania for en kort periode hadde en befestning (Santa Cruz) tidlig på 1500-tallet, var området lite utforsket før skotske og spanske handelsmenn seilte der fra midten av 1800-tallet. I 1884 inngikk en spansk representant avtaler med folkene ved Rio de Oro-bukten, og Spania gjorde krav på et protektorat i kystsonen. Den spanske okkupasjonen var ment å skulle beskytte Kanariøyene lenger vest, samtidig som Spania også ønsket å markere seg i det europeiske kappløpet om Afrika. Frem til 1886 begrenset okkupasjonen seg mest til Villa Cisneros (dagens Dakhla), men for å sikre sin innflytelse ved Berlinkonferansen i 1884–85 besluttet Spania å utvide området. Franske krav i regionen begrenset den spanske ekspansjonen, og i 1904 ble det inngått en avtale med Frankrike, som fastsatte grensene mellom Spansk Sahara og de franske besittelsene Marokko i nord, Algerie i øst og Mauritania i sør. Flere besittelser i området ble deretter besatt av Spania: Cabo Juby (1916), Güera (1920), samt Smara og resten av innlandet (1934). Motstand mot den europeiske erobringen, både i 1880-årene og i 1910, samt 1957–58, ble slått ned med militærmakt.
Spania nøyde seg med nominell kontroll over området, som ble brukt av arabiske nasjonalister som kjempet mot den franske kontrollen over Marokko. De ble støttet av nasjonalister fra de spanske besittelsene til Marokko ble selvstendig i 1956. Året etter gjorde Marokko krav på området som del av et påstått historisk Stor-Marokko. Spanske tropper stanset en marokkansk militær aksjon inn i kolonien 1958. Samme år ble de to spanske besittelsene Río de Oro og Saguia el Hamra formelt slått sammen til Spansk Sahara. Sahariske nasjonalister kjempet mot både franske styrker fra Mauritania og de spanske okkupasjonsstyrkene, men i 1958 var motstanden i hovedsak slått ned, og den spanske koloniseringen tok til for alvor – fremfor alt for å kunne utnytte de rike fosfatforekomstene ved Bou Craa. Også Mauritania gjorde krav på området da landet ble selvstendig i 1960.
Frigjøringskamp
I mai 1973 ble frigjøringsbevegelsen Frente Popular para la Liberación de Saguia el Hamra y Río de Oro (Polisario) dannet. Ti dager senere startet Polisario frigjøringskrigen og proklamerte 27. februar 1976 området som selvstendig under navnet Den demokratiske arabiske Sahara-republikk, Sahrawi (SADR). I 1975 avviklet Spania sitt herredømme over territoriet; Madrid-avtalen fra 1975 førte til at Marokko og Mauritania delte området mellom seg etter at de spanske styrkene var trukket ut. Marokko fikk de to nordlige tredjedelene av området. Mauritania rustet opp for å forsvare sin interesse i Vest-Sahara, men trakk seg ut etter militære nederlag for Polisario i 1979, og anerkjente senere SADR. Marokko fortsatte sin okkupasjonskrig og la under seg også den sørlige delen. Polisario har særlig blitt støttet av Algerie, hvor bevegelsen har baser, og hvor det er flyktningleire i Tindouf-området; periodevis har også Libya støttet Polisario. Marokko har særlig blitt støttet av Saudi-Arabia og USA, samt Frankrike. For å beholde kontrollen over området bygde Marokko i 1980-årene et omfattende festningsverk – en sandmur – langs grensen, og iverksatte en omfattende kolonisering ved å oppmuntre til innvandring til Vest-Sahara. Koloniseringen har ført til at sahariene er i mindretall i sitt eget land, og at stemmerett ved en folkeavstemming om landets fremtid er blitt et enda mer betent spørsmål. Folketallet var ca. 74 000 i 1974; i 2005 var det økt til 273 000.
Konflikten i Vest-Sahara er behandlet flere ganger av FN og i Den internasjonale domstolen i Haag; begge steder har det sahariske folkets rett til selvbestemmelse blitt slått fast. Polisario og Marokko ble tidlig i 1980-årene i prinsippet enig om å avholde folkeavstemning om områdets fremtid, men kunne ikke enes om hvem som skulle ha stemmerett, og om områdets folketall – bl.a. om hvorvidt også flyktningene i Algerie skulle kunne avgi stemme.
I 1991 inngikk partene en fredsavtale, og krigen opphørte. Samme år vedtok FN en plan for gjennomføring av folkeavstemmingen og etablerte en fredsstyrke for å planlegge, avholde og overvåke avstemmingen: Mission des Nations Unies pour le Sahara occidental (Minurso), der Norge har deltatt med polititjenestemenn. FN-planen ble akseptert av de stridende parter, men ble trenert av Marokko, som har innført et strengt styre i Vest-Sahara, med omfattende brudd på menneskerettighetene. I flere perioder har det vært omfattende politiske aksjoner mot okkupasjonen inne i Vest-Sahara. I første halvdel av 1990-årene ble registrering av stemmeberettigede iverksatt av FN, men stanset i en periode opp pga. manglende samarbeidsvilje fra Marokkos side. FNs generalsekretær sendte i 1998 USAs tidligere utenriksminister James Baker som spesialutsending til Vest-Sahara; Baker lyktes å få partene til å enes om en gjennomføring av fredsplanen (Houston-avtalen) og å avholde folkeavstemmingen i løpet av året, men den ble ikke gjennomført. Flere nye forslag til løsning ble lagt frem av Baker før han trakk seg i 2004, men ingen førte frem.
Kampen mot terror på 2000-tallet har influert det politiske og diplomatiske spillet om Vest-Sahara, samtidig som forholdet mellom Algerie og Marokko, så vel som den indrepolitiske situasjon i Marokko, har innvirket. Toneangivende vestlige stater, særlig Frankrike og USA, ønsker sterkere samarbeid i regionen, både for å styrke økonomiske relasjoner og for å sikre politisk stabilitet og hindre fremvekst av radikal islamisme. De to har holdt seg utenfor konflikten, men har i økende grad lagt press på partene for å finne en løsning. Spania har spilt en lite aktiv rolle etter at landet trakk seg ut 1975. Algeries støtte til Polisario skyldes både felles politisk (sosialistisk orientert) plattform og rivaliseringen med Marokko om en lederposisjon i regionen.
Økonomisk er Vest-Sahara viktig for Marokko, idet landet besitter betydelige naturressurser; først og fremst fosfat og fisk, men trolig også olje og gass. Fosfat er blitt utvunnet fra tiden med spansk kontroll, og det drives et omfattende fiske – med en foredlingsindustri på land. Flere norske selskap er blitt kritisert for å ha investert der; det anses for å være i strid med internasjonale konvensjoner om utnytting av ressursene i okkuperte områder. Politisk er Vest-Sahara viktig for Marokko som en nasjonalistisk sak som har styrket monarkiets stilling, og til dels vært en avledning fra andre omstridte spørsmål.
Polisarios leder Mohammad Abdelaziz er president for den proklamerte Sahara-republikken (SADR) siden 1976. En nasjonalforsamling møtes i Polisarios baseområde i Tindouf, Algerie, som også er sete for president og regjering. Alle de 101 medlemmene er fra Polisario. En grunnlov ble vedtatt 1999. En rekke land har anerkjent SADR; det samme har Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU, senere Den afrikanske union, AU).
