Venezuela. republikk i nordlige Sør-Amerika, ved Karibiske hav. Venezuela grenser i vest til Colombia, i sør til Brasil og i øst til Guyana. Rett utenfor kysten ligger Trinidad og Tobago og Nederlandse Antillen (Nederlandske Antiller).
Venezuela var en del av det spanske koloniriket, ble proklamert selvstendig i 1811, ble i 1819 en del av Stor-Colombia og i 1829 en uavhengig republikk.
Navnet Venezuela betyr ‘Lille Venezia’, et navn som den spanske sjøfarer Alonso de Ojeda gav nordkysten av Sør-Amerika da han 1499 fant indianske pælebygninger i Lago de Maracaibo.
Venezuela – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 2000 er Venezuela en demokratisk forbundsrepublikk. Øverste formelle og reelle myndighet er lagt til en president, valgt i allmenne valg for seks år og med mulighet for ett gjenvalg. Presidenten utnevner regjeringen og er militær øverstkommanderende. Lovgivende myndighet er lagt til nasjonalforsamlingen (Asamblea Nacional). Den har ett kammer (frem til 2000 var det to kamre) med 167 medlemmer, som velges i allmenne valg for fem år. Politikken har tradisjonelt vært dominert av to partier, Demokratisk Aksjon (AD) og det kristeligsosiale parti (COPEI), men de siste tiårene er det politiske systemet blitt destabilisert. Nye partier har kommet til, deriblant Convergencia Nacional (som vant presidentvalget 1993) og Movimento Quinta República (som vant presidentvalget 1999).
Administrativ inndeling
Venezuela er delt inn i 22 delstater, samt forbundsområdet (hovedstaden) og 72 føderale områder (øyer i Antillene). Hver delstat ledes av et folkevalgt råd og en folkevalgt guvernør. På lokalt plan er det folkevalgte kommunale råd.
Klima
Venezuela har tropisk klima; årsmiddeltemperaturen i lavere strøk er 25–28 °C med små temperaturvariasjoner. Temperaturene modereres imidlertid med høyden, og fra ca. 1500 moh. er middeltemperaturen under 20 °C. Ved kysten i nord avgir nordøstpassaten mye nedbør i tiden juni–oktober, særlig i østvendte fjellsider. Lavere og mer beskyttede områder får lite regn (400–500 mm), og har til dels steppeklima. I sør er det tropisk regnklima; årsnedbøren er 1000–2000 mm, med minimum januar–mars. I Llanos er det ofte oversvømmelser i regntiden (april–november), mens resten av året kan rammes av tørke.
Planteliv
På grunn av den store variasjonen i topografi, klima og jordbunn er vegetasjonen meget vekslende. Ved kysten finnes mangrovebelter som følges innover i landet av en palmerik sumpskog langs elveløpene, i de nordlige kyststrøk av chaparral og halvørken med kaktus og tornebusker. Store arealer i Orinocos bekken, Llanos, er dekket av savannevegetasjon, mens området nærmest Orinoco selv og dens bielver har tropisk regnskog. Tropisk regnskog finnes også i de sørøstlige deler av landet, som viktigste vegetasjonstype fra ca. 300 moh. og oppover. I høyereliggende strøk, ved ca. 2000 moh., går den over i en montan tåkeskog. I de høyestliggende fjellstrøkene avløses skogen eller savannen av den karakteristiske åpne páramovegetasjonen, kjent bl.a. for sine eiendommelige Espeletia-trær, trær med en ugrenet stamme som er tett besatt med store blad og bladrester.
Venezuela – dyreliv. Stort sett stemmer dyrelivet overens med det som ellers finnes i tropisk Sør-Amerika. Av store rovdyr finnes puma, jaguar og ozelot og en rekke mindre kattearter. Skogene huser aper, særlig brøleaper og kapusineraper med gripehale. Av større skogdyr finnes tapir, spydhjorter og halvbjørner (krabbebjørn, snohalebjørn, olingoer). Pungrotter og de eiendommelige gomlerne maurslukere, dovendyr og beltedyr forekommer også. Av andre pattedyr kan nevnes mårdyr (andesskunk, grisoner, taira) og i steppelandskapene duskhalekanin. Flaggermusene er rikt representert, bl.a. ved alle de tre artene av ekte (blodsugende) vampyrer.
I elvene lever manater (sjøkuer) og elvedelfin, og av krypdyr alligator og kaimaner foruten flodskilpadder. Her finnes også kvelerslanger som anakonda og kongeboa foruten en del giftslanger. Løvfrosker lever i trærne, og av padder er det mange arter.
Med 1380 arter har Venezuela en av verdens rikeste fuglefaunaer. Langs kysten hekker brunpelikan, suler, flamingo og terner; vadefugler fra nord overvintrer i stort antall. Våtmarkene huser tallrike hegrer, storker, ibiser og rikser, mens gjeterfugler og plystreender er karakteristiske for Llanos. I skogene hokkoer, papegøyer (bl.a. araer og amazonpapegøyer, i alt 50 arter), kotingaer, tanagarer og trupialer. Tinamuer, trompeterfugler og maurtroster holder til på skogbunnen. Andre artsrike familier er kolibrier, tukaner og spetter. Av rovfugler kan nevnes den store kongekondoren, svartkondor og kalkunkondor samt glenter og harpyørn.
Elvene er fiskerike, her lever lungefisk, elektroål og de aggressive pirajaene. Insektlivet er også meget rikt.
Venezuela – befolkning. Folketallet ble 2006 beregnet til 25,7 mill., og årlig befolkningsvekst til 2,0 % (1994–2004). Venezuela har tradisjonelt hatt en svært høy folketilvekst. Først i løpet av 1970- og 1980-årene begynte tallene å synke. Gjennomsnittlig levealder er av Verdens helseorganisasjon beregnet til 78 år for kvinner og 72 år for menn (2004).
I prekolumbisk tid bestod befolkningen i det nåværende Venezuela av en rekke karibisk- og arawak-talende indianske folk. Disse ble sterkt redusert kort tid etter at den europeiske koloniseringen begynte på 1500-tallet. Det føres ikke lenger statistikk over etnisk tilhørighet, men man regner i dag anslagsvis 1–2 % av befolkningen som indianere. Disse er oppdelt i over 40 folkegrupper, og mange lever i svært små grupper under marginale forhold. Av de største gruppene kan nevnes guajiro, warao, piaroa, yanomamo og bari (motilon). De aller fleste, rundt 70 %, er mestiser, dernest hvite (anslagsvis 20 %); dessuten finnes det relativt mange av afrikansk opprinnelse, særlig i kystområdene i nord.
Gjennomsnittlig folketetthet er 28,1 per km2, men landet er temmelig ujevnt bosatt; områdene sør og øst for Orinoco har kun ca. 4 % av befolkningen, mens kyst- og dalområdene i nord er ganske tett befolket. Det har skjedd en betydelig innflytting til byene i etterkrigsårene. Ca. 88 % av befolkningen er bosatt i byer. De største byene er (2001) hovedstaden Caracas (2 281 000 innb.), Maracaibo (1 660 000) og Valencia (1 225 000).
Religion
Venezuela har religionsfrihet. Over 90 % av befolkningen hører til den katolske kirke. Det finnes minoriteter av anglikanere, protestanter (lutheranere, baptister) og bahaier.
Språk
Offisielt språk er spansk. De fleste lokale indianske språkene tilhører språkgruppene karib, arawak og chibcha.
Venezuela – næringsliv. Venezuela var primært et jordbruksland frem til oppdagelsen av olje i 1914. Utvinningen startet opp noen få år etterpå, og i 1928 var Venezuela blitt verdens største oljeeksportør, en posisjon landet opprettholdt frem til 1970. Senere har produksjonen avtatt noe, men landet er fortsatt en av OPECs største oljeprodusenter (3,2 mill. fat olje per dag i følge landets egne off. tall). Inntektene fra petroleumsutvinningen har hatt stor betydning for landets utvikling, og gjorde at Venezuela, i løpet av få år, ble Latin-Amerikas rikeste land.
En økende utenlandsgjeld i løpet av 1980-årene tvang regjeringen til å gjennnomføre upopulære tiltak. Ett av tiltakene var å øke bensinprisene, som tradisjonelt har ligget svært lavt. Bankkriser og sosial og politisk uro bidrog til at første del av 1990-årene var preget av økonomisk tilbakegang. I 1996 var inflasjonen over 100 %; i 1997 var den kommet ned i 35 %, i 2002 22,4 % og i 2003 3,1 %. Inntekter fra oljesektoren utgjør omtrent 80 % av statsinntektene, og gjør landet svært sårbart for svingninger på verdensmarkedet. Myndighetene satser imidlertid på å unngå en for ensidig avhengighet av olje i fremtiden, og prioriterer utviklingen av et bredere næringsgrunnlag. 14 % av yrkesaktiv befolkning var i 2003 uten arbeid.
Tjenesteytende næringer bidrog med 48 % av BNP og sysselsatte ca. 56 % av yrkesbefolkningen i 2003. Det er, særlig siden midten av 1980-årene, satset på utviklingen av turistfasiliteter.
Jordbruk
Primærnæringene (jordbruk, skogbruk og fiske) sysselsatte i 2003 ca. 12 % av yrkesbefolkningen, og bidrog med 5 % av BNP. En jordbruksreform i 1960 hadde til formål å omfordele jorden, men den medførte bare mindre endringer, og ved midten av 1990-årene drev fortsatt over halvparten av bøndene et selvforsyningsjordbruk. I de senere årene har president Hugo Chávez’ regjering igangsatt en ny, radikal omfordeling av jorden.
Det aller meste av jordbruksarealet nyttes til beitemark, og på Llanos’ gressletter drives utstrakt feavl. Inntektene fra fedriften rammes tidvis hardt av en utstrakt utsmugling av kveg over grensen til Colombia. Annet husdyrhold, som svine- og fjærkrehold, har økt i senere år.
Bare vel 4 % av landarealet er oppdyrket. De viktigste jordbruksarealene ligger på kystsletta, hvor det dyrkes kakao, bananer, sukkerrør og ris; høyere opp kaffe, mais, hvete, bomull og tobakk. Særlig mais, men også poteter, maniok, durra, bønner m.m. dyrkes til eget forbruk; sukker, kaffe, kakao og kjøtt eksporteres. Venezuela er imidlertid nettoimportør av landbruksvarer med betydelig innførsel av korn og dyrefôr.
Skogbruk
Over 1/3 av arealet er skogkledd, men store skogområder i sør er vanskelig tilgjengelige og lite utnyttet. I skogene hugges bl.a. sedertre og mahogni; fra gummitreplantasjer samles kautsjuk, dessuten fremstilles garvestoffer, chicle, vanilje m.m. Det avvirkes årlig store mengder trevirke. Av den årlige avvirkningen går nær halvdelen til brensel, for øvrig mest til sagtømmer, og kun en liten del til tremasse, cellulose, papir m.m.
Fiske
Fisket er, tross landets lange kystlinje, relativt lite utviklet. Det var først på midten av 1980-årene at fisket fikk et større omfang. Sardiner (anchovetas) og tunfisk er viktigste fiskeslag; dessuten fanges reker og makrell.
Bergverk, energi
Venezuela er rikt på naturressurser og har bl.a. store forekomster av råolje og naturgass, jernmalm og bauxitt, samt forekomster av diamanter, gull, nikkel, mangan, sink, kobber og scheelitt. Venezuela er med i OPEC og er verdens 8. største oljeprodusent og verdens 5. største eksportør. Landet er den 3. største oljeleverandør til USA, til tross for politisk krise mellom de to land. Oljeindustrien ble nasjonalisert i 1976 og ble drevet av statsselskapet PETROVEN, inntil det fra 1992 igjen ble åpnet for private investorer. Det utvinnes også mye naturgass. De største og viktigste oljefeltene ligger ved Lago Maracaibo, gassfeltene i den østlige delen av landet. Inntekter fra oljesektoren utgjør ca. 80 % av statsinntektene, men bransjen sysselsetter kun 1 % av yrkesbefolkningen.
Det utvinnes store mengder jernmalm, bauxitt og kull i Venezuela. De største kullgruvene finnes i Zulia i nordvest, og kom i drift i 1987. Kull benyttes bl.a. i varmekraftverk ved Lago Maracaibo. De store mineralresurssene og tilgangen på vannkraft gjør at Venezuela er nær selvforsynt med energi.
Industri
I 2003 sysselsatte industrien (inkl. bergverk) ca. 30 % av yrkesbefolkningen og bidrog med 47 % av BNP. Fremstilling av raffinerte oljeprodukter, metallvarer (aluminium, råjern og stål), næringsmidler og kjemikalier er de viktigste bransjene. Det finnes svært mange små, oftest familieeide, bedrifter som produserer for det lokale markedet (mat- og drikkevarer, klær og skotøy, møbler m.m.). For øvrig produseres det kjemikalier, sement, biler og annet transportutstyr, bomull, gummivarer, tobakk, papirvarer. Hovedtyngden av industrien ligger konsentrert til Caracas og Maracaibo-området, og omkring byene Ciudad Guyana og Valencia (tungindustri).
Utenrikshandel
Petroleum og petroleumsprodukter utgjør hele 75 % av all eksport; for øvrig utføres jernmalm, jern- og stålvarer, aluminium og landbruksvarer. Det blir særlig importert maskiner, transportmidler og forskjellige ferdigvarer. Landets viktigste handelspartner er USA. Andre viktige samhandelsland er Colombia og Nederlandse Antillen. Mye handel skjer også med andre latinamerikanske land og med EU-land.
Samferdsel
Veinettet er svært godt utbygd, og det finnes ca. 83 000 km offentlige veier, hvorav ca. 32 000 km asfaltveier. Av de større hovedveiene kan nevnes motorveien som forbinder Caracas med Colombia (del av panamerikanske motorveien), og forbindelsen mellom Caracas og Ciudad Bolívar, og mellom Coro (ved kysten) og La Ceiba (ved Maracaibosjøen). Hovedjernbanelinjen går fra Caracas, via havnebyen Puerto Cabello, til Barquisimeto. Caracas har undergrunnsbane.
Venezuelas viktigste havnebyer er La Guaira, oljehavnen Maracaibo, Puerto Cabello og malmhavnen Puerto Ordaz. Orinoco er farbar ca. 1600 km til Puerto Ayacucho ved grensen mot Colombia, for havgående skip 400 km til Ciudad Bolívar, havn og handelssentrum for innlandet. Også på flere av bielvene og på andre vassdrag drives skipsfart. Venezuela har dessuten en ganske stor handelsflåte i internasjonal trafikk.
Med de store avstandene spiller flytrafikken en betydelig rolle for innenlands samferdsel. Venezuela har sju internasjonale lufthavner; størst er Simón Bolívar-flyplassen ved Caracas.
Venezuela – musikk. Urbefolkningens musikk varierer fra rituelle, resitativiske former til sanger og instrumentalmelodier på fløyte og horn. Ellers er den indianske musikken i stor grad fortrengt, men tradisjonelle quenas (panfløyter) benyttes til danser som har fått ny popularitet. Folkemusikken i kystområdene har sterke røtter i de svartes kultur (vekselsang, polyrytmikk), nedfelt i musikkaktivitet knyttet til kirkelige høytider. Spanske tradisjoner dominerer i innlandet, i barnesanger, arbeidssanger, religiøs musikk og dansemusikk. Populære urbane musikkformer er merengue og pasillo (en variant av vals). Nasjonaldansen joropo er preget av kystkulturens afrikanske røtter, men starter alltid med valseo (valsetrinn). Folkeinstrumentene omfatter harpe, gitartyper, mandolin, en lutt-type, trommer og andre rytmeinstrumenter, bl.a. charrasca (skrapeinstrument), maracas (rasle) og quitiplas (fire bambusrør som stampes mot bakken).
Kolonistene innførte europeisk kirkesang fra 1590-årene, og kirkemusikk har spilt en dominerende rolle. En rekke komponister var aktive ved slutten av koloniperioden, med José Ángel Lamas som den ledende. Fremveksten av et offentlig musikkliv på 1800-tallet illustreres ved verker i romantisk stil av José Ángel Montero (opera, kirkemusikk og zarzuelas) og Federico Villena (kammermusikk, sanger, kirkemusikk og zarzuelas). Ellers dominerte patriotiske sanger og salongmusikk på amatørbasis, bl.a. den populære valse criollo. Et profesjonelt nivå ble først mulig i tiden etter den første verdenskrig, med politisk stabilitet og blomstrende økonomi. Den ledende komponisten, Vicente Emilio Sojo, og den mer nasjonalistisk orienterte Juan Bautista Plaza skapte musikk innenfor et postromantisk tonespråk. Impresjonisme og folkemusikk danner utgangspunktet for yngre komponister som Antonio Estévez, mens Rhazes Hernández López og Alexis Rago representerer avantgarden.
Venezuela – geologi og landformer. Den østlige delen av landet, øst og sør for Orinoco, utgjøres av Guyanahøylandet, del av et kontinentalskjold med grunnfjellsbergarter dannet i prekambrisk tid. Høylandet når 2950 moh. i Auyán Tepuy, og er gjennomskåret av dype daler med mange høye fosser, bl.a. verdens høyeste, den 978 m høye Salto del Ángel. Orinocos flate bekken, slettelandskapet Llanos, danner overgang mot fjellene i nord og vest. En nordlig utløper av Andesfjellene, Cordillera Oriental, går inn i Venezuela i to armer; Sierra de Perijá, som danner grense mot Colombia i vest, og Cordillera de Mérida, som strekker seg mot nordøst og når 5007 moh. i Cerro Bolívar. Disse to fjellkjedene omkranser sletta omkring den grunne lagunesjøen Lago de Maracaibo. Mot øst deler Cordillera de Mérida seg i flere parallelle kjeder med fruktbare bekkener imellom, bl.a. med Caracasdalen og hovedstaden Caracas. Lengst i øst fører utløpere av fjellkjeden over Península de Paria mot Trinidad, og sør for denne utbrer Orinocos vidstrakte delta seg. Til Venezuela hører også Isla de Margarita, Isla La Tortuga og ca. 70 andre øyer i Karibiske hav.
Perioden 1945–73
Ved utgangen av verdenskrigen tok oljeeksporten seg opp, og et nystiftet politisk parti, Acción Democrática (AD), overtok makten med bred støtte i befolkningen. Lederen for partiet, Rómulo Betancourt, og hans sivil/militære overgangsjunta utformet en ny grunnlov basert på sosialdemokratiske prinsipper. Drastiske reformer ble satt i verk, men i 1948 satte hæren en stopper for dem med et militærkupp. Den neste tiårsperioden ble preget av korrupsjon, brutal undertrykkelse av opposisjonen og et intimt forhold mellom nordamerikanske oljeselskaper og makteliten. Nærmere 70 % av alle investeringer i Venezuela var nordamerikanske, og oljeselskapene tilegnet seg mer enn 90 % av inntektene. I 1958 ble general Pérez styrtet i et folkeopprør med støtte fra deler av marinen og flyvåpenet. Begynnelsen på en demokratiseringsprosess var i gang. Betancourt ble valgt til president for en koalisjonsregjering av AD og det kristeligsosiale Partido Social Cristiano de Venezuela (COPEI). I 1960 ble det vedtatt en jordreformlov for å reaktivere den dårlige jordbrukssektoren. Etter 1961 var geriljabevegelsen Fuerzas Armadas de Liberación Nacional (FALN) svært aktiv. Regjeringsmakten ble delt mellom AD og COPEI, som førte til en relativt stabil og nasjonalistisk utvikling med god hjelp av oljeinntektene. Oljekrisen i 1973 betydde for OPEC-landet Venezuela enda større inntekter.
Foregangsland
Mens store deler av Latin-Amerika i 1970-årene led under militærdiktatur, dominerte det sosialdemokratiske partiet AD under ledelse av Carlos Andrés Pérez. I 1975 nasjonaliserte hans regjering jernverkene og året etter oljevirksomheten. Det statlige oljeselskapet Petróleos de Venezuela S.A. (PDVSA) har vært hjørnesteinsbedriften i et nett av statsbedrifter. Oljekrisen i 1979 føyet Venezuela til rekken av gjeldstyngede land i Latin-Amerika. Regjeringene til Luis Herrera Campins fra COPEI (1979–84) og Jaime Lusinchi fra AD (1984–89) var preget av tilpasningspolitikk etter retningslinjer fra Det internasjonale valutafond (IMF), og Pérez vendte tilbake til presidentembetet i 1989 med løfter til den fattige befolkningen om bedre økonomiske betingelser. Istedet førte de nye initiativene til voldsomme opptøyer.
Politisk kaos i 1990-årene
Pérez’ regjering ble beskyldt for utstrakt korrupsjon, og den politiske eliten i landet ble mistenkt for å stå i ledtog med colombianske kokainkarteller. En fløy av hæren forsøkte i februar 1992 å ta makten ved militærkupp, ledet av Hugo Chávez som opprettet den populistiske Revolusjonære Bevegelsen Bolívar-200. Kuppet lyktes ikke. Pérez var på defensiven og kjempet hardt for å opprettholde sin politiske integritet. Mens det andre steder i Latin-Amerika foregikk en demokratisering, gjennomlevde Venezuela økonomisk kaos og politisk ustabilitet preget av voldelige gateopptøyer. Kjøpekraften sank med 40 %. Et nytt kuppforsøk i november 1992 førte til styrkede krav om at Pérez måtte gå av og stilles for retten for korrupsjon. Pérez ble avsatt i 1993 og erstattet med senatoren Ramón José Velásquez, som fungerte som interimpresident frem til valget senere samme året. Valget ble vunnet av Rafael Caldera (president 1969–74), som 1991 brøt med COPEI og stiftet partiet Convergencia Nacional (CN). Calderas regjering, som tok over 1994, ble rammet av den samme økonomiske krisen som hadde preget Pérez’ regjering. På få måneder opplevde valutaenheten bolívar en devaluering på 80 % som følge av at en av landets største banker, Banco Latino, gikk konkurs. Oljeinntektene ble drastisk redusert og Venezuela gjennomlevde den verste økonomiske krisen i sin moderne historie. I juni 1994 innførte regjeringen priskontroll for å dempe opptøyene, statlig kontroll over bankvesenet, utvidet myndighet til politiet til å foreta arrestasjoner og gjennomføre fengslinger; det ble også lagt visse restriksjoner på bevegelsesfriheten innenlands. Disse restriksjonene ble opphevet 1995. En viss stabilitet i økonomien har gjort seg gjeldende fra 1996.
Hugo Chávez kommer til makten
Den tidligere generalen Hugo Chávez vant presidentvalget i 1998. Som leder for den uavhengige alliansen Polo Patriótico fikk han 56,5 % av stemmene. Chávez vant på et populistisk program hvor hans uttalte mål er å gjøre slutt på korrupsjon, maktmisbruk og sløseri. Noen måneder etter at han tiltrådte som president oppfordret han sine landsmenn til å delta i folkeavstemningen om en grunnlovsgivende forsamling som skal ha makt til å oppløse nasjonalforsamlingen, restrukturere rettsapparatet og forlenge presidentperioden. Polo Patriótico fikk rent flertall, 90 av 131 plasser, ved valget til grunnlovgivende forsamling 25. juli 1999; men i realiteten har Chávez sikret seg støtte fra mer enn 90 % av representantene.
I august 1999 innførte Chávez en form for unntakstilstand i den offentlige virksomheten og gav den grunnlovgivende forsamling fullmakter til å omforme offentlige institusjoner, avsette offentlige ansatte og ellers gripe inn for å opprettholde lov og orden. Få uker senere oppløste han nasjonalforsamlingen; samtidig gikk høyesterettsjustitiarius av i protest. Med slike politiske grep har Chávez utvilsomt utfordret landets økonomiske og politiske elite; opposisjonen har beskyldt ham for å ha gjennomført et statskupp, selv kaller han det «en fredelig demokratisk revolusjon». Blant den fattige befolkningen i landet var imidlertid presidentens popularitet stigende. Chávez’ dominerende maktstilling etter folkeavstemningen førte umiddelbart til at ledelsen i de to opposisjonspartiene COPEI og Acción Democrático gikk av.
De første årene under Chávez’ styre var landets økonomi i en kritisk forfatning, som følge av Asia-krisen, det russiske gjeldsmoratoriet, kriser og krakk i Brasil og Argentina samt fallende oljepris. Til sammen førte dette til kursfall og kapitalflukt. Vinteren 2002 svekket den nasjonale valutaen bolívar seg 25 % mot dollar, ledigheten passerte 25 % og fattigdomskløften utgjorde fortsatt et alvorlig problem. I desember 1999 ble Venezuela også rammet av voldsomme uvær, med over 30 000 omkomne og svære materielle ødeleggelser. I tråd med «Plan Bolívar 2000» ble militære satt inn i sosialt hjelpearbeid overfor de fattigste.
Chávez ble gjenvalgt i 2000, med markant flertall i valget med høyest deltakelse i landets historie. I 2002 kom det imidlertid en alvorlig politisk turbulens, med voldelige opptøyer og en langvarig generalstreik som forsterket problemene i økonomien; også oljeindustrien var rammet. Chávez ble avsatt under alvorlige tumulter, men gjeninnsatt etter ett døgn. I 2004 fikk opposisjonspartiene i tråd med en ny grunnlovshjemmel avholdt en folkeavstemning der voteringstemaet var mistillit til presidenten – men Chávez gikk seirende ut. Senere valg bekreftet hans sterke posisjon i befolkningen, og det faktum at opposisjonen favner bredt, men er svak og splittet ut over motstanden mot Chávez. Han har tatt flere grep i forsøk på å dempe denne polariseringen, som har gjennomsyret hele samfunnet.
Chávez er blitt kritisert for å ha innskrenket ytringsfriheten og opposisjonens handlingsrom for øvrig. Generelt har imidlertid hans popularitet økt ytterligere ved bruken av oljeinntekter til sosiale formål, etter at presidenten sikret seg kontroll over det statlige oljeselskapet PDSVA. Dette «oljefondet» brukes like bevisst til å bygge opp Venezuelas og Chávez posisjon i Latin-Amerika, gjennom avtaler om billig olje til en lang rekke land – også i Europa og endog overfor fattige i USA. Chávez har markert seg med kraftig motstand mot USA under George W. Bushs styre, og anses å konkurrere med Brasils mer moderate president Lula de Silva om lederrollen i et Latin-Amerika som i økende grad søker å frigjøre seg fra USAs dominans.
