USA, eng. United States of America. Amerikas forente stater, forbundsrepublikk som utgjør noe under halvparten av det nordamerikanske kontinent. USA strekker seg over hele kontinentet, fra Atlanterhavet i øst til Stillehavet i vest, med grenser i nord til Canada og Mexico i sør. Landet omfatter dessuten den nordvestlige del av kontinentet (Alaska) og øygruppen Hawaii i Stillehavet, og har siden 1959 bestått av 50 delstater og District of Columbia (hovedstaden Washington med omland). I tillegg har landet herredømmet over en del områder utenfor moderlandet: Puerto Rico, Virgin Islands (Jomfruøyene) og øya Navassa i Karibiske hav, samt American Samoa, Guam og en del mindre øyer i Stillehavet. Dessuten har USA tilsyn med en del øyer i FN-regi.
USA ble dannet i 1776 da 13 britiske kolonier på atlanterhavskysten rev seg løs fra moderlandet. Unionen ble stadig utvidet ved at nye områder ble lagt til, først som territorier og senere som delstater innenfor unionen. I 1853 fikk USA sin nåværende utstrekning mellom Canada og Mexico, men først i 1912 var hele dette området inndelt i delstater og opptatt i unionen. I 1959 kom så de siste to delstatene til, Alaska og Hawaii.
USA har i løpet av sin korte historie utviklet seg til å bli den mektigste stat i verden, så vel økonomisk som kulturelt, politisk og militært, og er etter Sovjetunionens sammenbrudd den eneste supermakt. Det som særlig kjennetegner nasjonen, er et enormt mangfold, i naturresurser, topografiske og klimatiske forhold og befolkningsgrunnlag (etnisk, kulturelt og religiøst) i kombinasjon med en sterk nasjonaltradisjon, politisk og kulturelt.
Internasjonale forbindelser
USA er medlem av bl.a. FN og har fast plass i Sikkerhetsrådet, videre av de fleste av FNs særorganisasjoner,Verdensbanken, NATO, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), OECD, APEC og Organisasjonen av amerikanske stater. USA deltar på G 8-møtene.
USA er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i USA ved sin ambassade i Washington D.C., generalkonsulater i Chicago, Los Angeles, Miami, Minneapolis, Houston, New York og San Francisco, samt konsulater og visekonsulater i en rekke amerikanske byer.
USA – rettsvesen. Rettsvesenet i USA er komplisert som følge av forholdet mellom delstatene og føderasjonen. Sentrale deler av rettssystemet, særlig privatretten, strafferetten og prosessen, hører under enkeltstatene, og det er således 50 forskjellige rettssystemer. I tillegg kommer den føderale lovgivning, bl.a. konkursrett, sjørett, panterett og opphavsrett. På den offentlige retts område (anti-trustlovgivning, skattelovgivning, priskontroll, arbeidslovgivning m.m.) har forbundslovgivningen fått en stadig bredere plass, noe som til tider har ført til konstitusjonelle konflikter. Uoversiktligheten i rettsstoffet og ulempene ved de avvikende rettsregler har gitt opphav til arbeid for kodifikasjon og for ensartet lovgivning (uniform acts).
Den dømmende makt i forbundsstaten er etter forfatningen lagt til USAs høyesterett (Supreme Court) og andre forbundsdomstoler. Høyesterett består av justitiarius (Chief Justice) og åtte dommere, som presidenten utnevner på livstid etter at Senatets godkjennelse foreligger.
Under høyesterett står ankedomstolene (Courts of Appeals) og dernest distriktsdomstolene (District Courts). USA er inndelt i 12 domssogn, og hvert domssogn i rettskretser, i alt 94. I hvert domssogn finnes én ankedomstol, og hver av de 50 enkeltstater sorterer under ett av disse. Det er én distriktsdomstol i hver rettskrets. I hver enkeltstat er det minst én distriktsdomstol. Deres avgjørelser kan i alminnelighet ankes til ankedomstolene, som dessuten fungerer som ankeinstans for en rekke vedtak fattet av forbundets forvaltningsorganer.
I tillegg finnes enkelte spesialdomstoler. Av disse kan nevnes Court of Federal Claims, som behandler erstatningskrav mot forbundsstaten; Customs Court, som bl.a. behandler klassifiseringsspørsmål vedrørende importvarer, og Court of Customs and Patent Appeals, som er ankeinstans for avgjørelser fattet av Customs Court, patentkontoret (Patent Office) og tolldirektoratet (Tariff Commission).
Enkeltstatene har sine egne rettssystemer og domstolsordninger med kompetanse på alle rettsområder som er tillagt enkeltstatene, både privatrettslig og strafferettslig. For eksempel er dødsstraff innført i en lang rekke, men ikke alle stater, da avgjørelsen er overlatt den enkelte stat. Avgjørelser truffet av enkeltstatenes høyeste domstoler kan ankes inn for USAs høyesterett. Domstolsstrukturen i enkeltstatene er svært lik den man finner på forbundsstatsplan. De øverste domstoler kalles i alminnelighet Supreme Court eller Court of Appeals. Dommerne er oftest valgte, men i enkelte stater utnevnes de av guvernøren, som regel etter at enkeltstatens senat har godkjent vedkommende. I enkelte stater har man en mellominstans som dels er ankeinstans og dels førsteinstans i viktigere saker. På laveste trinn finner man Justices’ Courts eller, i større byer, Municipal Courts for mindre saker, og County Courts eller andre lignende domstoler som prøver mer viktige saker. Mange stater har dessuten spesialdomstoler, slik som Probate Courts (skifteretten), Juvenile Courts (ungdomsdomstol) og Courts of Small Claims (erstatningsdomstol).
USA – forfatning og politisk system. USA er en republikansk forbundsstat, sammensatt av 50 enkeltstater med republikansk statsform. I tillegg kommer territorier og enkelte autonome områder (Puerto Rico, Virgin Islands, Guam m.fl.). Det forfatningsmessige grunnlag for forbundet er forbundsforfatningen fra 1787. Den fikk 1791 ti tilleggsbestemmelser, «amendments» (Bill of Rights), og er også senere endret ved en del slike amendments, som likevel, i forhold til konstitusjonens alder, har vært forholdsvis få – i alt 27, den siste i 1992. Det 13. amendment av 1865 avskaffet slaveriet. Til dette knyttet seg et 14. og 15. amendment av 1868 og 1870, som i prinsippet fastslo like rettigheter for hvite og fargede. Det 17. amendment av 1913 innførte direkte valg på USAs senatorer, og 19. amendment av 1920 gav kvinner stemmerett.
Forholdet mellom den føderale myndighet og delstatenes uavhengighet har alltid vært grunnleggende i USAs politiske system. Formelt er den føderale makt sterk. Etter forfatningen er alle bestemmelser som ikke uttrykkelig er tillagt føderasjonen, overlatt delstatene. På mange områder utøver forbundet og statene konkurrerende myndighet. De viktigste områder for forbundsstatens myndighet omfatter forholdet til fremmede stater, forsvaret, statsborgerrett, toll og post, pengevesen, handel enkeltstatene imellom, og inntektsbeskatningen (som imidlertid også kan utøves av enkeltstatene). Overlatt enkeltstatene er stort sett den alminnelige lovgivning, men forbundsforfatningen oppstiller først og fremst i de første 10 amendments visse retts- og frihetsprinsipper som enkeltstatenes lovgivning ikke må krenke. Og at så ikke skjer, overvåkes av forbundsstatens høyesterett. Forbundsforfatningen bygger på og har opprettholdt Montesquieus grunnsetning om maktfordelingsprinsippet. I USA eksisterer således ikke det parlamentariske system. Skillet mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt er en levende realitet.
Den lovgivende makt i forbundet er hos Kongressen, som består av to kamre, Senatet og Representantenes hus.
Senatet er det mektigste og mest ansette av kamrene og har to medlemmer fra hver av de 50 delstatene. De to senatorer velges direkte for 6 år. Men hvert annet år avgår en tredjedel av Senatets medlemmer, og Senatet fornyes altså aldri i sin helhet. Det kan derfor lett hende at det er et annet politisk flertall i Senatet enn i Representantenes hus. Sammen med og på like linje med dette utøver Senatet lovgivnings-, beskatnings- og bevilgningsmyndighet. Begge kamre har full kompetanse til å foreta endringer i eller forkaste lovforslag som er vedtatt i det annet kammer. Ofte opprettes det som ledd i lovgivningsprosessen felleskomiteer med sikte på å komme frem til omforente forslag. Senatet har 16 faste komiteer. Senatet må også med 2/3 flertall samtykke til inngåelse av traktater, men presidenten har vide fullmakter i utenrikssaker, bl.a. som militær øverstkommanderende. Senatet må også samtykke i presidentens utnevnelse av høyere embetsmenn, bl.a. medlemmene av regjeringen og dommerne i USAs høyesterett. Senatets kontroll med utnevnelsen av embetsmenn omfatter imidlertid ikke de «personlige utsendinger» som presidenten sender til utlandet. Videre er det Senatet som, hvis Representantenes hus reiser anklage (Impeachment), fungerer som riksrett, og som i denne egenskap med 2/3 flertall kan erklære uskikket og fjerne enhver sivil tjenestemann innenfor forbundsstaten. Formann for Senatet er USAs visepresident, men han har bare stemmerett når stemmene står likt.
Representantenes hus, som i sin helhet fornyes etter valg hvert annet år, velges ved direkte valg i enmannskretser som sammensettes på grunnlag av folkemengden ifølge folketelling hvert 10. år. Det har 435 medlemmer, og fordelingen gjenspeiler delstatenes folketall: Alaska, Delaware, Dakota-statene, Montana, Vermont og Wyoming velger bare én representant, mens de største (f.o.m. 2002) er California (53), Texas (32), New York (29), Florida (25) Pennsylvania (19) og Illinois (19). Representantenes hus har 21 faste komiteer, der lederne tradisjonelt blir utpekt på grunnlag av ansiennitetsprinsippet, noe som har møtt økende kritikk. Møtene ledes av en Speaker, som velges av og blant representantene for flertallspartiet. Representantenes hus deler som nevnt lovgivningsmyndigheten m.m. med Senatet. Begge kamre må være enige dersom f.eks. en lov skal vedtas. Men selv om kamrene har vedtatt et lovforslag, er det likevel ikke ubetinget at forslaget får lovs kraft. Presidenten kan nedlegge veto mot det, og har han gjort det, kan vedkommende lov ikke få gyldighet med mindre den på ny vedtas av begge kamre, og da med 2/3 flertall i dem begge, noe som bare sjelden vil kunne oppnås. Endringer i forbundsforfatningen krever 2/3 flertall i begge kamre, eller i et spesielt innkalt nasjonalkonvent, og dessuten må de vedtas av 3/4 av enkeltstatenes lovgivningsmyndigheter eller av spesielt innkalte enkeltstatskonventer.
Den utøvende makt er hos presidenten. Denne velges for fire år og tiltrer sitt embete 20. jan. i året etter valgåret. Han kan gjenvelges, men etter forfatningsbestemmelsene fra 1951 (som stadfestet en praksis som eneste gang ble brutt av Franklin D. Roosevelt) bare én gang, og ikke hvis han har trådt inn i embetet ved presidentens bortfall og har innehatt det mer enn to år; i så fall kan han bare velges én gang. Presidentvalget foregår formelt indirekte. Velgerne kårer valgmenn; hver stat har så mange som den har representanter i Senatet og Representantenes hus til sammen; valgmennene velger igjen presidenten. I praksis stemmer likevel velgerne direkte på partienes presidentkandidater. Det har imidlertid forekommet at den valgte president ikke har vært den som har oppnådd flest stemmer (1824, 1876, 1888 og 2000). For å kunne velges til president må man være født i USA og minst 35 år gammel. Samtidig med presidenten velges visepresidenten, som er Senatets president. Han overtar presidentembetet dersom presidenten faller fra, noe som har skjedd en rekke ganger. Dersom begge faller fra, vil presidentfunksjonene bli ivaretatt av Representanthusets Speaker.
I de fire år presidentens funksjonstid varer, sitter han urokkelig og kan bare fjernes gjennom riksrettsprosess. Riksrettsanklage til avskjedigelse av en president har bare vært reist én gang, 1868 mot Andrew Johnson, og da oppnådde man ikke flertall. I 1974 ble det tatt skritt for å reise riksrettssak mot president Richard Nixon. Han sa imidlertid fra seg sitt embete før det kom til sak. I 1998–99 ble det reist riksrettssak mot president Clinton for angivelig å ha løyet under ed. Clinton ble imidlertid frifunnet. Presidenten har høyeste kommando over de væpnede styrker og velger fritt sin regjering (men må ha Senatets godkjenning). Presidenten er også regjeringssjef; regjeringen har for øvrig (2006) 15 medlemmer som ivaretar tradisjonelle regjeringsoppgaver som utenrikssaker (Secretary of State), finans-, forsvars-, justis-, innenriks-, helsesaker osv. Sjefen for Justisdepartementet er Attorney General, som også utøver funksjoner som andre steder tilligger riks- og regjeringsadvokater. Statsrådene hører direkte under presidenten, som når som helst kan avskjedige dem. De er ikke ansvarlige overfor Kongressen (hvor de ikke har lov til å møte), men bare overfor presidenten. Ordningen er dermed helt forskjellig fra den som vanlig hersker i parlamentarisk styrte land. Betydelige oppgaver er også lagt til presidentens egen stab (Executive Office), som ikke tilhører regjeringen. I tillegg til de nevnte forvaltningsorganer finnes ca. 60 såkalte frittstående direktorater (Independent Agencies).
Om den dømmende makt, se nedenfor (Rettsvesen).
Enkeltstatene har sine egne forfatninger, som gjennomgående likner forbundsforfatningen, særlig når det gjelder statsmaktenes struktur. Hver stat har en guvernør, en lovgivende forsamling og et eget rettsvesen. Bortsett fra i Nebraska er alle staters lovgivende forsamlinger delt i to kamre, et førstekammer (Senatet) og et annetkammer. Nebraska har siden 1937 hatt ett-kammersystem. Begge kamre velges ved direkte valg, men senatorene er færre i antall idet deres valgdistrikter er to til tre ganger større enn de andre representanters valgdistrikter. I 37 av statene velges senatorene for en 4-års periode, mens representantene til annetkammeret velges for en kortere periode; i 45 av statene for 2 år. Enkeltstatenes lovgivende forsamlinger har kompetanse på alle felter som ikke positivt er lagt til forbundsstaten, f.eks. (med få unntak) hele strafferettspleien, sivilretten, prosesslovgivningen, næringslovgivningen, transport og handel innenfor enkeltstatens grenser, undervisning samt enkelte deler av helse- og sosialvesenet.
Guvernørene velges ved direkte valg, og deres funksjonstid varierer fra 2 til 4 år. Disse er enkeltstatenes regjeringssjefer. I alle stater bortsett fra North Carolina har guvernøren vetorett overfor lovforslag vedtatt av den lovgivende forsamling; dette veto kan omstøtes, i enkelte stater med simpelt flertall, og i andre stater med 3/5 eller 2/3 flertall i begge kamre. I enkelte stater velges en vise-guvernør (Lieutenant-Governor), som er president i Senatet og som i tilfelle guvernørens tilbaketredelse eller bortfall trer inn som ny guvernør. Om enkeltstatenes dømmende makt, se nedenfor (Rettsvesen).
Administrativ inndeling
Det lokale selvstyre er veletablert i USA, men sammenlignet med enkeltstatene er dets struktur langt mer forskjelligartet. Hovedenheten er fylket (county), ca. 3000; innenfor hvert fylke finnes mindre enheter, slik som by- og tettstedskommuner (municipalities) og herreder (townships), hver med sin egen administrasjon. Det fins også særkommuner, som skoledistrikter.
Det er opp til hver enkelt stat å forme innholdet av det lokale selvstyret. På fylkesnivå omfatter dette imidlertid som oftest kompetanse til å utferdige politiforskrifter, rettshåndhevelse, bygging og vedlikehold av mindre veier, bevilgnings- og beskatningsmyndighet, administrering av visse former for sosialstønad og i enkelte stater, særlig i sør, drift av skoler.
District of Columbia ble avstått av delstaten Maryland i 1791 for å gi plass til forbundsmyndighetene. D.C. ble opprinnelig styrt direkte av den føderale regjering, men fikk 1967 et lokalstyre med en presidentutnevnt commissioner og et byråd. I 1973 ble det innført en ordning med valgt ordfører og byråd, og i 1974 fikk disse organer lovgivningsmyndighet i lokale saker. Innbyggerne i D.C. fikk i 1961 stemmerett ved forbundsvalg. I D.C. finnes både Court of Appeals og District Court, som begge er forbundsdomstoler.
Musikk
Indianernes musikk har ikke hatt avgjørende betydning for utviklingen av en spesiell amerikansk kunstmusikk, selv om enkelte komponister har brukt indianske temaer i sine verker. De europeiske innflytterne på 1600- og 1700-tallet førte med seg sine hjemlands toner, spesielt salmer og åndelige sanger, men også dansemusikk og viser. Flere av melodiene er senere i endret form opptegnet som folkemusikk, hymner, cowboysanger og skillingsviser. Fra 1730-årene begynte konserter og operaforestillinger, såkalte ballad operas, å bli alminnelige.
1800-tallet
Omkring 1800 begynte en egen amerikansk tonekunst å ta form, med åndelige sanger (Lowell Mason) som ved århundrets slutt ble erstattet med sentimentale vekkelsessanger (gospel hymns) med Ira David Sankey som den mest typiske representant. Det mest karakteristiske bidrag til musikklivet på 1800-tallet var slavenes spirituals (Fisk Jubilee Singers) og Stephen Fosters sanger.
Fra 1820-årene ble en rekke konsertinstitusjoner grunnlagt i de større byene, og europeiske virtuoser som Ole Bull og Jenny Lind feiret store triumfer. Et viktig tilsig av tyske musikere kom særlig etter det europeiske revolusjonsåret 1848, og tysk romantisk musikk fikk en dominerende plass i konsertlivet. Dvo?áks virksomhet i USA 1892–95 satte sterke spor etter seg. Mot slutten av 1800-tallet begynte amerikanske komponister å gjøre seg gjeldende, bl.a. den Grieg-påvirkede Edward MacDowell, operette- og marsjkomponisten John Philip Sousa og John Knowles Paine, som særlig fikk betydning ved sin lærervirksomhet.
1900-tallet
Fra århundreskiftet fikk amerikansk musikk mer og mer et særpreg som skilte den ut fra samtidige strømninger i europeisk musikk, og etter hvert kom impulser fra amerikansk musikk tvert om til å sette sterke spor i europeisk musikk. Det som fremfor noe annet karakteriserer amerikansk musikk på 1900-tallet, er den fruktbare syntesen av afrikansk og europeisk musikktradisjon. Det begynte blant slavene på plantasjene i sørstatene, og utviklet seg etter hvert til ragtime (Louis Gottschalk, Scott Joplin), jazz, blues (W. C. Handy) og rock’n’roll. Denne blandingen av to kontinenters musikkulturer, som fant sted på et tredje kontinent, danner grunnlaget for det vi i vesten og i store deler av verden for øvrig forstår ved moderne populærmusikk, og betydningen til stilskapere som f.eks. Elvis Presley, Ray Charles og Bob Dylan kan knapt overvurderes. Mye såkalt seriøs samtidsmusikk bygger også på denne utviklingen. Komponister som George Gershwin og Aaron Copland utnyttet elementer fra jazzen i opera og symfonisk musikk. I den lettere sjanger fikk den amerikanske avløser av operetten, musikalen, stor gjennomslagskraft med komponister som Irving Berlin, Jerome Kern, Cole Porter og Richard Rodgers.
Rundt 1920 gjorde en nyklassisistisk retning seg gjeldende med komponister som Walter Piston, Roger Sessions og Roy Harris. En foregangsmann for moderne polytonale og atonale strømninger var Charles Ives. Komponister som Samuel Barber, William Schuman, R. R. Bennett, Lukas Foss og Leonard Bernstein var blant de ledende fra 1940-årene.
I 1930- og 1940-årene slo dessuten en rekke av de betydeligste europeiske komponister, utøvere og musikkforskere seg ned i USA for lengre eller kortere tid, til dels av politiske årsaker, bl.a. Stravinskij, Hindemith, Schönberg, Bartók, Milhaud, Varèse og Menotti, og tilførte amerikansk musikk kunstmusikalske impulser.
Amerikaneren John Cage fikk internasjonalt en vidtrekkende betydning som musikkestetiker og vakte oppsikt med sin bruk av musikalske virkemidler. I 1950-årene ble han fulgt av landsmenn som Earle Brown og Morton Feldman. Av viktige navn fra senere år kan nevnes den forsiktige modernisten George Crumb, den til dels ekstreme Terry Riley, multimediakomponisten Laurie Anderson og minimalistene Philip Glass og Steve Reich.
Mange jazzmusikere anerkjennes nå blant de store navn i amerikansk musikk, f.eks. Louis Armstrong, Duke Ellington, Charlie Parker og Miles Davis (vinner av Sonnings musikkpris). I de senere år har stadig flere musikere og komponister begynt å rive ned gjerdene mellom tradisjonelle «båser» som jazz, popmusikk og seriøs kunstmusikk. Det gamle skillet mellom utdannede kunstmusikkutøvere og uskolerte jazz- og rockmusikere har også mistet svært mye av sin gyldighet, ettersom mange musikere gjør seg gjeldende på ulike områder; nevnes kan f.eks. Keith Jarrett, Frank Zappa og Wynton Marsalis. Samtidig har nye elektroniske instrumenter (bl.a. synthesizere) og teknikker snudd opp ned på mange tilvante forestillinger om hva som er musikk, og hvordan den lages. USA er et av foregangslandene på dette området.
Musikkindustri
Et annet fremtredende trekk ved amerikansk musikkliv er graden av kommersialisering og karakteren av storindustri; «the music business» er et vanlig begrep. Musikk er en vare som masseproduseres og massekonsumeres, gjennom plater og kassetter, radio og TV, og etter hvert også gjennom nye medier som CD-ROM. Blant USAs flere tusen radiostasjoner er det svært mange som praktisk talt ikke sender annet enn musikk og reklame, og mange av disse har spesialisert seg videre: det finnes spesielle stasjoner for «svart» musikk, for countrymusikk osv. En del fjernsynsstasjoner har fulgt i de samme sporene; mest kjent er MTV, som med sin kontinuerlige sending av musikk-videoer er blitt en maktfaktor innen populærmusikken. Andre uttrykk for kommersialiseringen er de mange «hit-listene» (lister over de mest solgte platene) og den oppmerksomheten som disse blir gjenstand for, og konkurransepreget som bl.a. manifesterer seg i forskjellige priser og utmerkelser, som den kjente Grammy Award.
Musikkinstitusjoner
Metropolitan Opera House i New York, grunnlagt 1883, er ved siden av La Scala i Milano regnet som verdens fremste operascene. Alle større byer har symfoniorkestre, de mest kjente er New York Philharmonic Symphony Orchestra, grunnlagt 1842, Boston Symphony Orchestra fra 1881 og Philadelphia Orchestra fra 1900.
Amerikansk musikkvitenskap og pedagogikk står høyt. De fremste musikkhøyskoler er Eastman School of Music i Rochester, New York, grunnlagt 1919, Juilliard School of Music i New York City fra 1920 og Curtis Institute of Music i Philadelphia fra 1924. De fleste universiteter har lærestoler i musikk; Harvard University har hatt musikkundervisning siden 1862. Et av verdens største musikkbiblioteker finnes ved Library of Congress i Washington D. C., opprettet 1897.
USA – næringsliv. USA er verdens sterkeste økonomiske makt, med en svært allsidig og avansert næringsstruktur. Bruttonasjonalproduktet (BNP) var ved utgangen av 2006 ca. 13 500 milliarder USD, og den gjennomsnittlige disponible inntekten var ca. 27 700 USD. De siste tiårene har virksomheten forskjøvet seg fra primær- og sekundær- til tertiærnæringer. Således skrev knappe 2 % av BNP i 2006 seg fra jordbruk, skogbruk og fiske – og knapt en fjerdedel fra industri og bergverk, bygge- og anleggsvirksomhet – mens bortimot tre-fjerdedeler kom fra tjenesteytende næringer. Det er store regionale forskjeller i næringsliv som følge av variasjoner i beliggenhet, ressursgrunnlag, klima, befolkningsfordeling, kommunikasjoner, tradisjoner osv. Arbeidskraften har også endret seg. I 1960 hadde f.eks. i underkant av 20 % gifte kvinner med barn under 6 år arbeid utenfor hjemmet; nå var denne andelen økt til over 60 %. I 2004 tjente kvinner i gjennomsnitt 76,5 % av det menn tjente (mens tallet var 63 % for tre tiår siden). Dette skyldtes delvis at kvinner jobber mer deltid, har lavere utdannelse og kortere ansiennitet, men kvinnelige lærere i high school, med samme kvalifikasjoner og tjenestetid som mannlige kolleger, tjente 42 848 USD sammenlignet med mennenes 49 660 USD. Den totale sivile arbeidsstokken var i 2006 ca. 147 mill. (54 % menn og 46 % kvinner), og arbeidsledigheten var 4,6 %. Mens 35,5 % var fagorganiserte i toppåret 1945, var tallet bare 12,5 % i 2006. Dette må sees i lys av markedsliberalismen, som har gjort seg sterkt gjeldende i USA siden slutten av 1970-årene. I tråd med denne har mange delstater, særlig i sør, innført såkalte «rett til arbeid»-lover (‘right to work laws’), som f.eks. forbyr tvungent fagforeningsmedlemskap (‘closed shop’). Tradisjonelt har amerikanerne bekjent seg til det frie markedsystem (free enterprise), hvor de politiske myndigheters rolle er å tilrettelegge forholdene for næringslivet, men ikke selv drive som operatør i det økonomiske liv.
Fremveksten av en moderne industristat i USA skjedde i tiden mellom borgerkrigen (1861-65) og den første verdenskrig. Under de frie markedsforhold som da rådet, vokste det frem store sammenslutninger (truster, karteller m.m.) som truet med å etablere monopoler på flere felter av økonomien. Særlig i den reformvillige Progressive Era de første to tiårene av 1900-tallet innførte Kongressen en omfattende lovgivning med sikte på å sikre sunnere konkurranseforhold. President Theodore Roosevelt ble kjent som en «trustbuster», en tittel som passet vel så godt på hans etterfølger, William Howard Taft. Deres fremste våpen var Sherman Antitrust Act av 1890, som setter forbud mot «sammenslutninger med formål å legge bånd på handelen».
I etterkrigstiden har det amerikanske næringslivet blitt strukturrasjonalisert ut fra effektivitetshensyn. Sammenslutninger (mergers) har vært et typisk trekk ved utviklingen de siste tiårene. De fleste hovedfelter innenfor industri og handel domineres i dag av et lite antall store korporasjoner, oligopoler. Mange av disse er konglomerater med mange ben å stå på, som er et like viktig trekk ved utviklingen. Direkte prissamarbeid og markedsfordeling er ulovlig, men konkurransen arter seg i dag likevel først og fremst som merkekonkurranse snarere enn priskonkurranse. Tjenestenæringene har lenge vært i sterk vekst i forhold til primær- og sekundærnæringene.
Samferdsel
Skipsfart
De viktigste kommunikasjonsårer i den første pionertiden var elvene og de store sjøene. Alt i 1807 kom det i gang hjuldampertrafikk på Hudson River, i 1811 på Ohio og Mississippi. De naturlige vannveier ble i neste omgang knyttet sammen med kanaler. Erie-kanalen (Erie Canal) mellom Hudson River og Lake Erie ble åpnet i 1825 og betydde mye for koloniseringen vestover ved siden av at den gjorde New York til USAs viktigste havneby. I 1835 ble det skapt forbindelse mellom Lake Erie og Ohio River, senere mellom Lake Michigan og Illinois River, og derved var det skapt en sammenhengende vannvei fra atlanterhavskysten over de store sjøer og Mississippi til Mexicogolfen. I 1855 ble åpnet for trafikk den såkalte Soo-kanalen ved Sault Sainte Marie, som forbandt Lake Huron med Lake Superior. Dette fikk stor betydning for tømmer- og malmtransporten fra Wisconsin og Minnesota. På slutten av 1800-tallet gikk kanalfarten tilbake som følge av konkurranse fra jernbanen. Konkurranseforholdene ble regulert på begynnelsen av 1900-tallet, og kanalfarten har i dag en vesentlig betydning i USAs transportmønster. I alt regner man at USA nå har 42 500 km seilbare elver, hvorav nesten halvparten faller på Mississippi-vassdraget alene samt 41 500 000 km kanaler. Den siste vesentlige tilvekst i det seilbare elve- og sjøsystemet var åpningen av St. Lawrence-kanalen (1959), hvorved større båter kunne komme opp i de store sjøene (Great Lakes) via Canada. Foruten på Great Lakes, på grensen mot Canada, der særlig malmtransporten fra Duluth/Superior til jern- og stålindustrien lenger øst har veldig omfang, foregår det betydelig skipsfart på Mississippi og dens bielver samt andre seilbare elver (særlig Delaware, Hudson og kanalene). Skipsfarten på kanalene, elvene og sjøene betyr så mye at den rene kysttrafikken (dvs. fra én kysthavn til en annen) mindre enn 1/3 av total innenlandsk sjøtransport målt i tonn. I 2003 var godstransporten med jernbane 2,5 milliarder tonnkm. Av den totale innenlandske godstransport målt etter tonnkm gikk i godstransport gikk 1982 17 % på skip målt etter tonnkm.
Bortimot 40 % av importen (etter vekt) går over havnene på atlanterhavskysten. Det har vært en sterk forskyvning av importen mot golfkysten fra midten av 1970-årene og nesten halvparten av importen faller nå på dette området. Golfkysten er viktigste område for eksport (særlig New Orleans og Houston), fulgt av atlanterhavskysten (viktigste eksporthavn Norfolk, Virginia). Til sammen har havnene i Mexicogolfen og på atlanterhavskysten 70 % av eksporten (etter vekt). Viktigste havneby på vestkysten er San Francisco. En del av utenrikshandelen går ellers over havnene ved de innenlandske vannveiene, særlig de store sjøene.
USAs skipsfart gikk raskt frem alt i den første tiden etter uavhengigheten i 1776. Handelsflåten ble snart den nest største i verden. I 1861 bestod den av 5,5 mill. tonn (fartøyer over 5 tonn), hvorav 2,5 mill. tonn i utenriksfart. Senere gikk den noe tilbake, for så å øke igjen helt på slutten av 1800-tallet, nå med hovedvekt på kystfarten. I 1898 falt bare 15 % av tonnasjen på skip i utenriksfart. Under den første verdenskrig ble flåten sterkt utvidet, i 1922 bestod den av 18,4 mill. bruttotonn, hvorav 58 % var skip i utenriksfart. Så fulgte en nedgang i tonnasjen frem til den annen verdenskrig, da det ble foretatt store utvidelser i flåten gjennom nybygging. Ved årsskiftet 1945/46 hadde USA en handelsflåte på 38,5 mill. bruttotonn. De senere årene har USAs handelsflåte gått noe tilbake, bl.a. som følge av stor overgang til bekvemmelighetsflagg. I 2004 bestod den av 10,7 mill. bruttotonn. Dertil kom 2,5 mill. tonn i den såkalte reserveflåten. Gjennomsnittsalderen på skipene er svært høy.
Jernbaner
Jernbanebyggingen begynte i 1830. Mens koloniseringen av de østlige delstatene hadde vært basert på sjø-, elve-, kanal- samt veitransport, fikk jernbanen grunnleggende betydning for koloniseringen vestover, i den første tiden sammen med bruk av de andre transportmidlene. Særlig betydning fikk jernbanen for utnyttelsen av landområdene vestover (korndyrking, kjøttproduksjon, gruvedrift m.m.). Den første transkontinentale jernbanen ble åpnet i 1869. Jernbanenettet var i 1842 6479 km, i 1865 48 000 km og i 1916, etter 50 år med en kolossal utbygging, nådde det sin største lengde; 428 607 km. Jernbanebyggingen ble støttet av det offentlige ved bl.a. rimelige lån og tildeling av fri grunn for anleggene, men jernbanedriften har hele tiden primært vært på private hender.
Etter den første verdenskrig har det stadig pågått en nedlegging av linjer, særlig lite trafikkerte sidespor, og en reduksjon til enkeltspor på strekninger med dobbeltspor. I 1981 var jernbanenettet på 288 100 km, eid og drevet av en rekke ulike selskaper. I dag drives fjernpassasjertrafikken i hovedsak av AMTRAK (National Railroad Passenger Corporation), et selskap med føderal støtte som ble stiftet i 1971. Når det gjelder godstransporten, så har godsmengden transportert på skinner vært økende, selv om linjelengden har vært synkende. Den vesentlige del av godstransporten drives i dag av 15 større operatører, med CONRAIL, en public corporation på linje med AMTRAK, som den viktigste.
Jernbanen har tapt i første rekke i konkurransen med privatbilen, etter at den ble folkeeie i mellom- og etterkrigstiden. Privatbilen passet godt til sentrale amerikanske ideer om individualisme, frihet og mobilitet. Den kolossale veksten i bilparken betydde en tilsvarende reduksjon av tradisjonelle kollektive transportmidler som tog og trikk, men også etterhvert av buss. Denne utviklingen ble aksellerert med utbyggingen av forstedene i 1950- og 1960-årene. På de lengre strekningene var det imidlertid primært flytrafikken som tok passasjerer fra jernbanen.
Veitransport
USA har et meget godt utbygd veinett. I 2001 utgjorde det 64 mill. kilometer. Et samordnet nasjonalt nett av flerfelts motorveier, Interstate Highways, ble påbegynt i 1950-årene og har bidratt sterkt til økningen av landeveistrafikken i USA de siste tiår. Den høye veistandarden har skapt grunnlag for en omfattende transport med lastebiler og vogntog i fri konkurranse med jernbanen i et omfang ukjent i Europa. Transportert godsmengde på vei har økt i de senere år. Også med hensyn til passasjertransport på lange avstander har jernbanene konkurranse fra veitransporten. Utbyggingen av moteller, veikroer og rasteplasser etc. og utviklingen av mer komfort i form av luftkjølte kabiner, kjølebager og andre bekvemmeligheter har gjort privatbilen populær også på lengre turer. Bussruter, f. eks. de en gang så populære Greyhound Lines, har imidlertid hatt en viss nedgang i sin virksomhet. USA har verdens største bilpark, både i absolutte tall og i forhold til folketallet. I 2003 var det registrert 135,7 mill. biler. Hele 42 636 personer omkom i veitrafikkulykker i 2004. I 2003 kjørte private personbiler gjennomsnittlig 19 000 km.
Luftfart
Fra 1978 og fremover ble luftfarten i USA kraftig deregulert. Dette har ført med seg økt konkurranse, lavere priser og andre tilbud til de reisende, men har også ført til nedleggelser av ulønnsomme ruter, særlig til steder som betjenes av bare ett eller få flyselskaper. Det har videre blitt foretatt en rekke sammenslutninger av selskaper og reorganisering av virksomheten, ofte som en følge av økonomiske problemer. Et karakteristisk trekk ved den amerikanske luftfarten i dag er det såkalte hub-systemet, som betyr at selskapene konsentrerer sin drift på et visst antall baser, og at passasjerer gjerne må fly via en slik hub (et ‘nav’, dit flyrutene går som ekene i et hjul). Kritikere mener dette forlenger og fordyrer flygingen, forsvarerne av systemet hevder det motsatte, at rasjonaliseringen gir en netto sparing for alle. Under en lønnskonflikt i 1982 sparket president Reagan flere tusen streikende flygeledere. Et langt lavere antall (delvis ukvalifiserte) personell ble etterhvert satt inn for å erstatte dem. Dette ble sterkt kritisert fra mange hold som en gambling med sikkerheten. En del alvorlige flyulykker har bidratt til debatt om manglende flytrygging. En del kritikere hevder at flyselskapene har ytterligere bidratt til å redusere sikkerheten gjennom sine innsparingstiltak. Det føderale luftfartsverket, FAA (Federal Aviation Administration) har ansvaret for virksomheten og har i de senere år satt søkelyset på denne siden av virksomheten.
De travleste flyplassene (passasjertall 2002) er Atlanta (37,7 mill), Chicago O’Hare (31,7 mill. ) og Los Angeles (26,9 mill); alle tre blant verdens fem travleste flyplasser.
Rørledninger
Et viktig trekk i transporten av olje og gass (samt en del andre flytende mineraler) er rørledningene. I 1992 stod disse for 19,3 % av godstransporten i USA målt i tonnkm. Særlig viktig er Alaska Pipeline, som frakter olje og naturgass fra oljefeltene i indre Alaska til den isfrie havnen Valdez på sørkysten av Alaska. Det var oljekrisen i 1973 som virkeliggjorde planene om byggingen av denne rørledningen, som møtte sterk motstand i miljøvernkretser. Grunnstøtingen av tankskipet Exxon Valdez 40 km sør for Valdez 24. mars 1989 illustrerer den fare oljevirksomheten representerer for det sårbare, arktiske miljøet. Over 40 mill. liter råolje rant ut i Prince William Sound og påførte omgivelsene, i første rekke dyre- og fugleliv, ubotelige skader. Også i forbindelse med offshore oljeutvinning er oljeledningene viktige transportmidler.
Utenrikshandel
I forhold til nasjonalinntekt og folkemengde er USAs utenrikshandel beskjeden. Dette har sammenheng med landets ressurstilgang og teknologiske utvikling, som gjør landet selvforsynt på de fleste områder. I hele etterkrigstiden frem til midten av 1970-årene hadde USA i det store og hele et til dels betydelig overskudd i varebyttet med utlandet. Fra 1976 har derimot USA hatt underskudd i utenrikshandelen. Dette skyldes i første rekke den sterke økningen i petroleumsimporten. I 2004 var underskuddet i handelsbalansen hele 650 mrd. USD. Størst var underskuddet i samhandelen med Kina (162 mrd. USD) og Japan (75 mrd. USD).
Eksporten viser en stadig forskyvning mot mer bearbeidede varer. I 1920-årene bestod rundt regnet 40 % av eksporten av mer bearbeidede varer mot over 60 % fra 1960 og fremover. Selv om råvarene totalt sett har vist en synkende andel av USAs eksport, er USA for flere viktige råvarer verdens klart største eksportør. Dette gjelder såvel nærings- og nytelsesmidler (korn, tobakk m.m.) som tekstilråstoffer (bomull m.m.), fettstoffer (soya) og en rekke mineraler og metaller.
Også for importens vedkommende er råvarenes andel gått tilbake siden 1960-årene, med et vesentlig unntak for fossilt brensel (olje, kull, gass). Den sterke økningen i importen av oljeprodukter førte til at gruppen råolje og kull økte fra 10,5 % i 1960 til et toppnivå på 33,9 % av USAs samlede import i 1980. I 2004 var importverdien av olje- og gassprodukter 31 %. Importen av mer bearbeidede varer har økt siden 1960. Økningen skyldes en meget sterk vekst i importen av elektriske apparater, maskiner og biler. Maskiner og transportmidler utgjorde 43,5 % og personbiler alene 8,8 %. I 2004 var 28,6 % av bilsalget importerte biler. På begynnelsen av 1900-tallet var størstedelen av USAs utenrikshandel med Europa. Senere har dette avtatt betraktelig. Det er i første rekke samhandelen med resten av Amerika og etter den annen verdenskrig også Japan, som har erstattet handelen på Europa. I 2004 var foruten Kina og Japan også Canada og Mexico svært viktige handelspartnere og utgjorde omtrent samme andel av handelsunderskuddet som Vest-Europa (111,5 mrd. USD mot 113,4 mrd. USD). Etter 1960-årene har petroleumsimporten vært en viktig faktor for påvirkning av USAs utenrikshandel. Således har handelen med flere land i Afrika (særlig Nigeria og Algerie) og Asia (Indonesia m.fl.) økt betraktelig. Norge hadde i 2005 et overskudd på 4,8 mrd. USD i varebyttet med USA.
Med det økende kostnadsnivå har USAs næringsliv fått stadig større problemer med konkurransedyktigheten, særlig hva angår pris, både på den internasjonale arena og på hjemmemarkedet. Dette har i de senere år skapt et permanent underskudd i handelsbalansen med utlandet (2004: 651 mrd. USD). Samtidig ble det som en følge av omleggingen av skattepolitikken tidlig i 1980-årene, skapt et betydelig underskudd på det føderale budsjettet. Da Bill Clinton inntok Det hvite hus i 1993, arvet han et budsjettunderskudd på 290 mrd. USD. Da han forlot presidentembetet i 2001, etterlot han seg et overskudd på statsbudsjettet på 230 mrd. USD.
Krigen i Afghanistan siden oktober 2001 og i Irak fra mars 2003 har tappet den amerikanske økonomien for store ressurser. Ved utgangen av 2006 nærmet budsjettunderskuddet seg 400 mrd. USD. USA utenlandsgjeld var i 2006 ca. 9,5 mrd. USD. De to underskuddene legger sterke bånd på den amerikanske økonomien og representerer hovedproblemet i landets stilling i den internasjonale økonomien. Underskuddene ble for en stor del finansiert av investorer fra regimer som er USA-kritiske, f.eks. Kina, hvilket skapte et delikat problem for president George W. Bush.
Som i resten av den vestlige verden, har det i USA i de senere år skjedd en høy grad av deregulering av mange sektorer av næringslivet i USA. Videre ble det i 1989 inngått en frihandelsavtale med Canada, med en innføringsperiode på 10 år. Denne avtalen ble utvidet fra 1.1.1994 til å omfatte Mexico, gjennom NAFTA (North American Free Trade Agreement), som har en innkjøringsfase på 15 år. NAFTA åpner et frihandelsmarked på 360 mill. mennesker for amerikansk næringsliv, men stiller også landet overfor store omstillingsproblemer, ikke minst pga. den billige arbeidskraften i Mexico. USA har vært en pådriver innenfor organisasjonen GATT for å få til tollreduksjoner. Da Uruguay-runden ble avsluttet høsten 1993, var dette regnet som en seier for amerikanske handelspolitiske prinsipper. GATT ble i 1995 til The World Trade Organization (WTO), som i 2006 hadde 149 medlemmer. President Clinton har også vært aktiv for å få til et nærmere handelssamarbeid i stillehavsområdet (Pacific Rim) gjennom den nye organisasjonen APEC (Asia-Pacific Economic Cooperation, 1989). Dette er særlig viktig for USA, som en motvekt mot EU, men også fordi det store handelsunderskuddet med Japan og Kina er et av USAs største økonomiske problemer.
USA – befolkning. USA har i tiden siden koloniseringen tok til på 1600-tallet, hatt en sterk befolkningsvekst, som ved siden av høy naturlig tilvekst skyldes stor innvandring, særlig på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Ved nasjonens fødsel i 1776 var folketallet rundt regnet 3 millioner. Hundre år senere var tallet ca. 46 millioner, og ved 200 års-jubileet i 1976 hadde USA 218 millioner innbyggere. I 2000 var folketallet i landets 3141 counties anslått til ca. 281 mill. Tilveksten 1990–2000 var 1,1 % årlig, hvorav en stor del skyldes innvandring. I oktober 2006 passerte folketallet 300 millioner, og de spansk- eller portugisisktalende (hispanics) var blitt den største minoritet med nesten 42 millioner eller ca. 14 %.
Landets opprinnelige befolkning
Indianerne (Native Americans eller First Americans, som de gjerne kaller seg) bor i dag hovedsakelig i særskilte reservater, de fleste vest for Mississippi, og i byene, ofte konsentrert i egne kvartaler. Indianernes antall i det som nå er USA da Amerika ble kjent for europeerne i 1492, er et stridspørsmål blant ekspertene. Anslagene varierer fra 800 000 til flere millioner, men de fleste forskere heller i dag mot tall av størrelsesorden 1 mill. I forbindelse med europeernes kolonisering av landet ble befolkningen sterkt redusert, og nådde et lavpunkt ved slutten av 1800-tallet. I 1900 var antallet 237 000, i 1970 793 000, i 1980 ca. 1,4 mill., og i 1990 nesten 2 mill. Ved folketellingen i 2000 kunne en angi (ved folketellingen angir folk selv etnisk tilhørighet) tilhørighet til flere «raser», noe som kompliserer sammenligningene med tidligere målinger. 2 068 883 anså seg å være indianere eller eskimoer (inuiter), mens nesten 3,5 millioner oppgav sin «hovedrase» som indiansk. Den sterke økningen i årene 1960–1990 skyldes i stor grad bevisstgjøring og stolthet over avstamning blant urbefolkningen, samt muligheten for å nyte godt av erstatningsbeløp for tapt land som en del stammer er blitt tilstått, snarere enn høye fødselstall.
De eldre
I 2000 var 35 mill. amerikanere over 65 år. Dette var en økning på 12 % siden 1990. Men for første gang vokste denne gruppen saktere enn den totale befolkningen, som økte med 13,2 % i denne perioden. I 2000 utgjorde gruppen 65–74 år 53 % av eldregenerasjonen (65+), gruppen 75–84 år representerte 35 %, mens 12 % var over 85 år. Gruppen over 85 år representerte imidlertid den sterkeste veksten, med hele 38 %. I kontrast økte gruppen 65–74 år med bare 2 % (antallet i gruppen 65–69 år viste faktisk en nedgang på 6 %), som skyldes de lave fødselstallene i 1920- og 1930-årene. Kvinnedominansen var stor i alle gruppene over 65 år, totalt 20,6 mill. kvinner mot 14,4 mill. menn, og gapet var økende med alder. Den relative andelen av eldre i befolkningen var størst i sør- og veststatene.
Immigrasjon
Den første egentlige kolonisering med varig bosetning fant sted i 1607 med grunnleggelsen av Jamestown, Virginia. Senere ble New England kolonisert (fra 1620), og mellom disse områdene bosatte seg bl.a. nederlendere og svensker (New York og Delaware). På slutten av 1600-tallet var imidlertid hele østkysten fra Georgia til og med New England på britiske hender. På 1700-tallet fortsatte innvandringen, og folketallet økte fra rundt 210 000 i 1690 til 1,6 millioner i 1760 (i det engelske Amerika). I denne tiden kom andre nasjonaliteter med i innvandringen, først og fremst skotter, irer og tyskere. På begynnelsen av 1700-tallet startet for alvor transporten av afrikanske slaver til USA, nesten utelukkende til sørstatene. I 1750 hadde South Carolina dobbelt så mange svarte som hvite innbyggere.
Gjennom 1700-tallet var bosetningen begrenset til kystsletta. Appalachene utgjorde en barriere for koloniseringen vestover. Den franske bosetningen i Québec (grunnlagt 1608) og det spanske herredømme over Florida begrenset også bosetningens utbredelse henholdsvis nord- og sørover.
Den virkelig store innvandringsstrømmen kom først ut på 1800-tallet, etter Napoleonskrigene. Mens man i perioden 1783–1820 hadde en gjennomsnittlig årlig innvandring på noe under 7000, økte den til ca. 260 000 årlig i 1850-årene og 880 000 årlig i perioden 1901–1910. I enkelte år først på 1900-tallet oversteg innvandringen 1 million.
Ikke bare innvandrertallet, men også innvandrerbefolkningens etniske sammensetning gjennomgikk store endringer frem mot den første verdenskrig. 1871–80 kom 92 % av immigrantene fra Nord-, Vest- og Mellom-Europa, hovedsakelig Storbritannia, Irland, Tyskland og de nordiske land. 1891–1900 kom 52 % av de europeiske immigrantene fra Sør- og Øst-Europa (i perioden 1901–20 77 %). Samtidig med denne forskyvningen mot Øst- og Sør-Europa økte tallet på immigranter fra Asia, først med Kina som viktigste land (fra 1850-årene), senere fra Japan, Korea og Filippinene.
De første immigrantene slo seg hovedsakelig ned som jordbrukere. Innvandringen utover på 1800-tallet kom fra et Europa som for en vesentlig del var et agrarsamfunn. Dette skapte i USA en sterk etterspørsel etter jordarealer, og innvandringen kom således til å bli en avgjørende faktor for koloniseringen vestover. Koloniseringen vest for Appalachene startet for alvor like etter at statene ble uavhengige, men først mot slutten av 1800-tallet kan man si at det «ledige» jordbruksarealet i USA stort sett var tatt i bruk. Innvandringsstrømmen ble på denne måten etter hvert kanalisert til byene. Således fikk man et vesentlig innslag av sør- og østeuropeere samt asiater i byene, mens landsbygda helt ble dominert av folk av nord- og vesteuropeisk herkomst.
Den sterke immigrasjonen førte naturlig nok med seg en rekke problemer, og den skapte en god del misnøye som gav seg uttrykk i ganske sterke anti-immigrasjonsbølger, særlig i 1890-årene og under og etter den første verdenskrig. Disse stemningene var delvis et produkt av økt konkurranse på arbeidsmarkedet og på boligfronten, men også i noen grad betinget av fremmedfrykt og endog rasisme. Den serie av restriksjoner som ble innført i perioden 1882–1929, hadde da også som en hovedkonsekvens at mindre «ønskverdige» enkeltpersoner (mentalt syke, prostituerte og folk som kunne bli en byrde for det offentlige) og hele folkegrupper, orientalere og sør- og østeuropeere, ble holdt ute eller sluppet inn i mindre antall enn før. Den første gruppen som ble stengt ute, var kineserne, ved Chinese Exclusion Act 1882. I 1907 ble japanerne så godt som utestengt ved Gentlemen’s Agreement mellom USA og Japan. Analfabeter ble nektet adgang gjennom Literacy Act i 1917, og i 1921 ble så et kvotesystem innført. Loven av 1921 satte et «tak» på innvandringen fra hvert enkelt land beregnet på basis av antallet (3 %) fra vedkommende nasjonalitetsgruppe i året 1910. I 1924 ble dette taket senket (til 2 %), samtidig som basisåret ble ført tilbake til 1890, og alle grupper orientalere ble ekskludert. Dette førte til en ytterligere begrensning i innvandringen fra Sør- og Øst-Europa, ettersom hovedstrømmen derfra antok store dimensjoner først etter 1890. Basisåret ble deretter endret til 1920 i loven som trådte i kraft i 1929.
Frem til 1965 ble det foretatt bare mindre endringer i immigrasjonslovene, vesentlig særordninger for flyktninger etter den annen verdenskrig og fra kommuniststater i Europa. Loven av 1965 erstattet kvotesystemet basert på nasjonalitet med kvotesystem for henholdsvis den østlige halvkule (med et tak på 20 000 fra et enkelt land) og den vestlige halvkule. I 1978 ble dette endret til et felles tak på 290 000, med et maksimum på 20 000 fra et enkelt land. To år senere ble den årlige kvoten senket noe, samtidig som Refuge Act skilte ut flyktninger fra vanlig immigrasjon. Det var særlig den ulovlige innvandringen fra Mexico som lå bak Immigration Reform and Control Act, som ble endelig vedtatt i 1986. De som kunne bevise at de hadde vært i landet før 1. jan. 1982, fikk oppholdstillatelse. Med Immigration Act 1990 ble en selektiv innvandringspolitikk igjen innført, idet en satte opp en egen kvote (140 000) med såkalte «økonomiske visa» for folk med tiltrengt ekspertise, samt for personer som kunne skaffe til veie arbeidsplasser. Likeledes fastsatte loven en spesiell kvote for nasjonaliteter som var blitt spesielt skadelidende pga. 1965-loven (f.eks. irer). Loven innførte også et bevegelig tak på immigrasjon for de neste årene, og innebar også amnesti for «udokumenterte» slektninger til immigranter som var blitt legalisert ved 1986-loven (i hovedsak meksikanere).
Kongressen har lenge arbeidet med ytterligere lovgivning som skal begrense og kontrollere innvandringen, særlig fra Mexico, og som samtidig tar sikte på å legalisere en del av de anslagsvis 11–12 mill. illegale innvandrere som i dag befinner seg i landet. President Bush la i 2006 frem flere forslag som innebar arbeidskontrakter, amnestiordninger og lignende, men forslagene møtte sterk motstand i kongressen. Følgelig ble de lagt til side til etter kongressvalgene i november 2006. Kongressen vedtok likevel å bygge et gjerde på 1126 km langs grensen mot Mexico, som presidenten sanksjonerte sensommeren 2006.
I tidsrommet 1820–1992 innvandret ca. 60 mill. mennesker til USA. Fra masseimmigrasjonen startet og frem til i dag har innvandringens karakter forandret seg i samsvar med bl.a. innføringen av nye lover, med endringer i økonomiske forhold, både i avsender- og mottagerland og med de fremskritt som er gjort med hensyn til kommunikasjonsmidler.
Etnisk fordeling
Den norskættede befolkningen bor særlig i den øvre Midtvesten (Iowa, Wisconsin, Minnesota, South Dakota, North Dakota) og i veststatene Montana og Washington, samt Texas og New York. Med unntak av New York har den norske bosettingen stort sett vært på landsbygda. Av etnisk konsentrasjon ellers kan nevnes det store innslaget av meksikanere i sørvest, italienere og irer på nordøstkysten, tyskere i et bredt belte fra Pennsylvania og gjennom Midtvesten og kanadiere i nord, særlig på New Englandskysten, og i Missisippideltaet (cajuns = acadians). Inntil de siste tiårene har innvandringen til sørstatene vært liten.
Den etniske sammensetningen av befolkningen viser også store regionale forskjeller. Før borgerkrigen (1861–65) bodde de fleste svarte i sørstatene. Etter avskaffelsen av slaveriet begynte en veritabel strøm av svarte til nordstatene, særlig til byene i øst. I dag utgjør svarte en uforholdsmessig stor andel av befolkningen i de fattige indre bydeler, skjønt stadig flere har flyttet ut til velstående forsteder. I en særstilling står District of Columbia (Washington), der befolkningen er overveiende ikke-hvit, og der de svarte utgjør omtrent to tredjedeler. I 1790 utgjorde de svarte ca. 19,3 % av befolkningen i USA, i 1930 ca. 9,7 % og i 2000 ca. 12,3 % eller 34,6 millioner. Hispanics utgjorde i 2000 35,3 mill. (12,5 %) og har gått forbi afroamerikanerne i antall. Hispanics utgjør imidlertid ingen «rasemessig» minoritet, men en språkbasert kategori.
Ellers utgjør kubanere og puertoricanere en viktig del av hispanics, henholdsvis i Miami (Dade County) og New York City. Puertoricanerne er amerikanske statsborgere, ettersom øyene er amerikansk føderalt territorium. I flere byer har det vært gnisninger mellom forskjellige etniske grupperinger, ofte som resultat av interessekonflikter (f.eks. på jobb- og boligmarkedet mellom svarte og spansktalende) eller etniske roller (f.eks. koreanske kjøpmenn i svarte boligstrøk i Los Angeles).
Innvandringen fra Asia, i hovedsak filippinere, japanere, kinesere, koreanere og vietnamesere, og fra stillehavsøyene har vært stor de siste tiårene. Disse har for det meste slått seg ned på vestkysten og utgjorde i 2000 ca. 4,2 % av befolkningen. Den store innvandringen av hispanics, hovedsakelig fra Mexico, har medført at disse nå er den største minoritetsgruppen.
Regional fordeling
Helt fra før USA ble en egen nasjon har tyngdepunktet i befolkningen stadig flyttet seg vestover. Fra 1790 til 1990 flyttet befolkningstyngdepunktet seg fra Baltimore ved Chesapeake Bay til Steelville, Missouri. Ved folketellingen i 1980 hadde det for første gang flyttet seg vestenfor Mississippielven. Fra tiden omkring den første verdenskrig og frem til slutten av den annen verdenskrig foregikk den markante folkeflyttingen fra landsbygda til byene. I 1920 fordelte befolkningen seg omtrent likt på by og land. Etter den annen verdenskrig begynte en ny trend, utflyttingen fra byene til forstedene, som pågikk med full styrke til først i 1970-årene. Fra slutten av 1950-årene begynte også en merkbar regional folkeforskyvning, fra nordøststatene og Midtvesten til sørstatene, «Solbeltet», de to sørligste rekkene av delstater. Denne trenden fortsatte inn i 1980-årene, da den ble bremset og i noen grad reversert av det økonomiske tilbakeslaget.
I tiåret 1981–90 økte folketallet i veststatene med 22,3 % og i sørstatene med 13,4 %, sammenlignet med det nasjonale gjennomsnittet på 9,8 %. En klar trend i tiåret 1981–90 var en «kontinental fortynning», en generell forflytting fra innlandet mot kysten, både i nord og sør. Hovedkonklusjonen på utviklingen 1960–93 er imidlertid at sør- og veststatene økte sin andel av befolkningen, fra 46,3 % (30,7 % og 15,6 %) til 56,4 % (34,7 % og 21,7 %).
I tiåret 1991–2000 økte folketallet med hele 32,7 mill. (13,2 %) nasjonalt, den største økningen på et tiår i USAs historie. (Relativt økte folketallet mest i 1950-årene, med 18,4 %.) Veststatene vokste raskest med 19,7 % og sørstatene med 17,3 %, mens i midtvesten økte befolkningen med moderate 7,9 % og i nørdøststatene med kun 5,5 %. Nevada vokste raskest med hele 66 %, mens Nord-Dakotas vekst var 0,5 %. I sør økte folketallet i Georgia mest, med 26 %, mens nasjonens hovedstad, Washington, avgav hele 5,7 %. I midtvesten økte Minnesota mest for 3. tiår på rad med 12 %. De fire regionene har nå henholdsvis 63,2; 100,2; 64,4 og 53,6 mill. innbyggere. I beltet langs grensen til Mexico var veksten 21 %, mens den langs den kanadiske grensen var kun 0,8 %. 1950–2000 økte sørstatene sin andel av befolkningen fra 31 til 36 % og veststatene fra 13 til 22 %, mens midtvesten tapte sin andel fra 29 til 23 % og nordøststatene fra 26 til 19 %.
Som et resultat av den store mobiliteten har det vokst frem betydelige befolkningskonsentrasjoner (konurbasjoner) flere steder i landet. Den største, som gjerne går under navnet Megalopolis, strekker seg mot nord og sør fra New York City. Et annet tyngdepunkt er området omkring Chicago og et tredje er Los Angeles-regionen. Fremtidsforskere snakker om tre «megalopoler»: «Boshwash» (Boston–Washington, D.C.), «Chipitts» (Chicago–Pittsburgh) og «Sansan» (San Francisco–San Diego).
Byer
Som andre industriland har USA hatt en sterk vekst i den andelen av befolkningen som bor i eller omkring byer. Omkring 1920 bodde halvparten av USAs befolkning i byer. I 1990 bodde 75,2 prosent av befolkningen i urbane strøk (tettsteder med minst 2500 innbyggere), mens tallet i 2000 var 80,3 %. I 1993 var det 253 såkalte metropolomåder (Metropolitan Statistical Areas, fork. MSA, områder med over 50 000 innbyggere). Av disse hadde 40 over 1 millioner innbyggere og omfattet 53,7 prosent av befolkningen. I 2000 bodde 30 % i metropolområder med minst 5 mill. New York var det største metropolområdet med 21,2 mill., men Las Vegas hadde vokst raskest, med hele 83 % i tiåret 1990–2000.
USA – geologi og landformer. Det nordamerikanske landmassivet består av et skjelett av fjellkjeder som generelt løper i retning nord–sør, med mellomliggende sletteland gjennomskåret av mektige elver som enten drenerer innover i sentralbassenget og samles opp i Mississippi, som flyter ut i Mexicogolfen, eller som munner ut ved øst- eller vestkysten. I istiden dekket iskalotten tre fjerdedeler av det nordamerikanske fastlandet. Brekappen hadde to armer ned i dagens USA: Laurentian Tide sørover fra Hudsonbukta og ned over Great Lakes, omtrent ned til Ohio- og Missouridalførene, og Cordilleran Glaciation, som dekket det vestlige USA langt ned i Great Basin mellom Rocky Mountains og fjellrekkene i vest. Breene kom i stor grad til å påvirke utformingen av landskap og jordsmonn, både i det området de dekket, og i landet sør for brekanten.
USA – klima. Et generelt trekk er de store motsetninger og raske vekslinger i været. Leilighetsvis opptrer voldsomme snøstormer, tropiske orkaner, tornadoer og tordenvær med ishagl. Størstedelen av USA ligger i vestavindsbeltet, mens det subtropiske høytrykksområdet bidrar til at de sørvestlige strøk får et meget tørt klima. Det gjør seg gjeldende en viss monsuneffekt med tilstrømning av fuktig havluft om sommeren, mens det er mer fralandsvind om vinteren. Fralandsvinden bidrar til at de østlige områder får et langt mer kontinentalt preg enn avstanden fra havet skulle tilsi. Fjellkjedene i vest hindrer luftutveksling i retning vest–øst. Mangel på markerte vest–østgående fjellkjeder gjør at luftstrømninger nord–sør kan gå relativt uhindret, særlig over den midtre og østlige delen av landet. Fra sør kan det komme varm og fuktig luft fra Mexicogolfen, fra nord kald luft fra arktiske områder. Møtet mellom disse kontrasterende luftmassene fører til kraftig uvær.
Fjellkomplekset i vest har stor betydning, dels som en barriere, dels ved at det forsterker nedbøren på vestskråningene og kaster regnskygge langt østover. Den fremherskende vestlige luftstrømmen blir omformet av fjellene slik at det dannes en lavtrykksrenne på lesiden. I dette området vil «gamle» fronter og lavtrykk fra Stillehavet forsterkes og nye kan dannes. Lavtrykksdannelse foregår ofte i grenseområdet mot Canada og lengst sør nær Mexicogolfen. Lavtrykkene følger baner som går mot Newfoundlandsområdet og videre ut over Atlanterhavet. Nedbøren i forbindelse med disse systemene forsterkes mot øst, ikke minst pga. fuktighetstilførsel fra varmt hav.
USA – planteliv. Barskogbeltet i Canada fortsetter inn i USA i nordøst, følger Appalachene sørover og vider seg ut i Carolina, Georgia og Alabama, hvor det finnes mange arter av furu og andre bartrær. Bartreområdet har også utløpere inn i delstatene omkring Great Lakes. Også i vest, i Rocky Mountains og Sierra Nevada/Cascade Range, finnes veldige barskoger, bl.a. med de kjempemessige sequoiatrærne. Fra de midtre delene av østkysten og til vest for Mississippi finnes ennå betydelige rester av tidligere tiders veldige løvskogområder, med hardføre arter som bjørk o.l. lengst i nord, hickory, eik, lønn og andre mer varmekjære arter mot sør. USAs løvskoger er kjent for å ha større artsrikdom enn f.eks. Europas. Lenger sør finnes skog med eviggrønne løvtrær og sumpfuru. Lavlandet omkring Mississippis nedre løp preges av sumpvegetasjon med sumpsypress, slyngplanter o.l. Den sørlige delen av Florida har nærmest tropisk vegetasjon med gressmyrer og mangrove.
Vest for Mississippi og nordover inn i Canada strekker det trebare prærieområdet seg med en opprinnelig gressvegetasjon. Ennå finnes enkelte rester av den spesielle vegetasjonstypen tall grass prairie (se prærie). Langs elvene fra Rocky Mountains er det skoger av poppel, pil o.l., i sørvest og sør sandørken- og steppeområder med sparsom vegetasjon, vesentlig bestående av busker, kratt og kaktus. Lenger nord på fjellplatået er det stepper. Ut mot vestkysten er det stor forskjell på sør og nord. I sør finnes vegetasjonstypen chapparal med kjerr av små løvtrær med seige blad og torner, tilsvarende middelhavslandenes maquis. Flatlandet i California var opprinnelig stepper, men er nå oppdyrket med kunstig vanning.
Den naturlige vegetasjonen i USA er i stor utstrekning tilintetgjort, dels ved planmessig utrydding, dels ved rovdrift på skogen. Dette har i mange tilfeller ført til alvorlige erosjonsskader.
USA – dyreliv. Pattedyrfaunaen omfatter nesten 300 arter landpattedyr. I Alaska lever bl.a. isbjørn og kodiakbjørn (verdens to største bjørnearter), svartbjørn, jerv, ulv, fjellrev, villrein (caribou), tynnhornsau og flere lemen-arter. Dyr som tilhører den nordlige barskogen (elg, gaupe, mår) følger denne sørover langs fjellene i vest. Arter som tidligere fantes over større deler av kontinentet (svartbjørn, ulv, elg, tykkhornsau og præriehunder) er gått tilbake i antall og utbredelse som følge av jakt, jordbruk og urbanisering. Bestandene av bison og gaffelbukk blir anslått til 75 og 40 millioner dyr da europeerne kom til Amerika. Ved århundreskiftet 1800–1900 var de nede i henholdsvis 1100 og 13 000. Begge artene er nå vernet og bestandene har tatt seg opp.
Kjente arter som fortsatt finnes over det meste av USA er hvithalehjort, bisamrotte, mink, amerikaoter, stripeskunk (stinkdyr), rødrev, grårev, rødgaupe og vaskebjørn. I vest har mulhjort, præriegrevling og prærieulv (coyote) fortsatt vid utbredelse; trepinnsvinet er vanlig både i vest og nordøst. I sør lever mange dyr som har innvandret fra Sør-Amerika, bl.a. virginiapungrotte (opossum), hvitnesebjørn, halsbåndnavlesvin (pekari) og niringbeltedyr (armadillo). Pumaen, ofte kalt fjelløve, har fortsatt vid utbredelse i vest, men holder til i utilgjengelige fjellstrøk. Mot grensen til Mexico skal det fortsatt være små bestander av jaguar og ozelot. Ekornfamilien er representert ved nesten 50 arter, og flere av dem er blant de vanligste og mest kjente «ville» dyr i USA: murmeldyr, præriehunder, jordekorn eller siseler, stripeekorn (chipmunk), flygeekorn og gråekorn. Sjøpattedyrene omfatter bl.a. amerikamanat (en sjøku) i Florida og havoter langs Stillehavskysten. Der lever også kaliforniasjøløve, stellersjøløve og nordlig sjøelefant.
Mer enn 800 fuglearter er observert i USA, 650 av disse hekker årvisst. Mange nordlige arter med tilknytning til vann er de samme som i Norge, f.eks. krikkand, kviand, enkeltbekkasin, gråmåke, makrellterne og lomvi. Karakteristiske rovfugler omfatter nasjonalfuglen hvithodehavørn, kalkun- og svartkondor (tidligere kalkun- og svartgribb), tallrike våker og den lille spurvefalken. Kalkunen er den største av de 14 hønsefuglene som også omfatter præriehøns (også kalt præriejerper) og tre rypearter (fjellrype og lirype i Alaska). Andre særpregede arter er graveuglen (tidligere kalt prærieugle) som lever i jordganger, en jordgjøk (en gjøk) som løper (roadrunner) når den jakter på smådyr og -fugler, og en nattravn (poorwill) som kan tilbringe vinteren i dvalelignende tilstand. 13 arter kolibrier hekker, de fleste i sør og vest. Blant de mest kjente spurvefuglene bør nevnes blåskrike, hyttefugler (tidligere kalt blåfugler, på engelsk bluebirds), vandretrost (i USA er «robin» navnet på vandretrosten, men i England er det rødstrupen som kalles «robin»), tallrike parulaer (tidligere: skogsangere) og den røde kardinalen (en buskspurv).
Amerika-alligatoren lever langs kysten fra North Carolina til Texas. Bestanden var tidligere truet, men har nå tatt seg sterkt opp. Den sjeldne spisskrokodillen finnes lengst sør i Florida. Krypdyrfaunaen omfatter dessuten mer enn 45 skilpaddearter, 90 øgler og 110 slanger. De snodige paddeiguanene har hode og kropp forsynt med hornpigger. Gila- og vorteøglene i Arizona er verdens eneste giftige øgler. Av giftslanger bør nevnes de fargerike korallslangene, kobberhode-, vannmokasin- og de tallrike klapperslangene. Av amfibier finnes det nesten 180 arter. Amerikansk kjempesalamander eller dynndjevel blir hele 70 cm lang. Mange arter i familien axolotler har iøynefallende flekk- eller strekmønstre (marmor- og tigersalamander).
USAs insektfauna er anslått til å omfatte 100 000 arter. Av de 10 000 sommerfuglartene er monarken den best kjente, berømt for sine lange vandringer hver høst og vår. Syttenårssikaden trenger 17 år på å bli voksen og synger deretter i noen få uker. Koloradobillen ble et alvorlig skadedyr etter at potetplanten ble introdusert.
Terror mot USA
11. september 2001 ble USA rammet av tidenes verste terrorangrep, som kostet rundt 3000 mennesker livet. Om morgenen ble det kapret i alt fire fly fra amerikanske flyplasser; disse ble overtatt av selvmordspiloter og brukt som bomber mot noen av USAs viktigste symboler: ett traff Pentagon, to traff de to tårnene som utgjorde World Trade Center, mens det siste styrtet under uklare omstendigheter før det nådde et sentralt mål i Washington, muligens Det hvite hus.
Det uvirkelige, spektakulære og tragiske terrorangrepet sjokkerte en hel verden. Angrepet på World Trade Center ble sendt direkte på fjernsyn, etter at det første flyet hadde truffet en av skyskraperne. Etter at det andre flyet traff det andre tårnet, ble skyskraperne forsøkt evakuert, men etter vel halvannen time falt begge tårnene sammen, og tusenvis av mennesker ble begravd under titusenvis av tonn med sammenraste bygningsmaterialer. World Trade Center var på mange måter symbolet på det kapitalistiske USA, og mellom 40 000 og 50 000 mennesker arbeidet til daglig i skyskraperne. Det var uklart hvor mange som var i bygningen da angrepet kom, og hvor mange som klarte å komme seg ut, men en uke etter katastrofen var ca. 5000 mennesker meldt omkommet eller savnet. Tallet ble senere nedjustert til ca. 2750. I tillegg til symbolverdien førte også angrepet til at store deler av USAs finansverden, og New York-børsen, ble satt ut av spill for noen tid.
I Washington traff det kaprede flyet utkanten av den kjempemessige Pentagon-bygningen, som huser USAs forsvarsdepartement og har om lag 25 000 ansatte. Rundt 200 mennesker omkom i denne aksjonen. På tross av de omfattende ødeleggelsene fikk ikke angrepet noen betydning for USAs militære kommandostruktur.
Det ble selvsagt øyeblikkelig satt i gang et arbeid for å identifisere og få tak i de personene som stod bak terrorangrepene. Tidlig pekte sporene i retning av den saudiske terrorlederen Osama bin Laden, som offisielt fikk status som mistenkt i saken. USA sikret seg også støtte fra NATO og de andre stormaktene til å gå til angrep mot den eller de som stod bak terroraksjonene. USA fikk også NATO og bl.a. Russland med på å oppfatte angrepene som en krigserklæring.
Kampen mot terror
En omfattende, USA-ledet militæraksjon i Afghanistan var første trekk i jakten på terroristenes bakmenn. Den bredt sammensatte styrken og dens allierte blant opposisjonelle grupperinger i Afghanistan lyktes i å fordrive Taliban-regimet fra sin maktposisjon, men ikke i å pågripe lederen for terrornettverket al-Qaida, Osama bin Laden, som hadde fått operere fra sine baser i landet under Talibans beskyttelse. Pågrepet ble imidlertid rundt 600 andre i en rekke land i regionen, som ble antatt å stå i ledtog med terrorgrupper. Disse fangene ble transportert til den amerikanske Guantánamo-basen på Cuba. Her ble de satt i forvaring på ubestemt tid i forhold til tiltalebeslutning og rettssak, og uten rettslig bistand i ventetiden. USA møtte en økende internasjonal kritikk for å sette seg ut over Genève-konvensjonene om behandling av krigsfanger, men fastholdt at det dreide seg om ulovlig stridende som man mente ikke var omfattet av konvensjonen.
Parallelt la Bush-administrasjonen opp til et vidt spekter av tiltak på det hjemlige plan for å forebygge nye terrorangrep. Det sentrale verktøyet var den nye «patriotloven» som, ikke uten motforestillinger, ble vedtatt i oktober 2001. Loven hjemlet en vidtrekkende adgang til avlytting og overvåking, til kontroll med finanstransaksjoner, til å holde tilbake informasjon – og til å holde terrormistenkte i forvaring og ta i bruk militærdomstoler i stedet for det ordinære rettsapparatet. I det daglige fikk både amerikanerne og folk ellers i verden merke de skjerpede sikkerhetstiltakene i flytrafikken og i USAs strengere utlendingskontroll for øvrig. Neste skritt var å samordne all virksomhet som vedrører rikets sikkerhet i et nytt superdepartement, den største forvaltningsreformen på over 50 år.
Irak-krigen
I sin nyttårstale i januar 2002 lanserte president George W. Bush betegnelsen «ondskapens akse», myntet på Irak, Iran og Nord-Korea. Å uskadeliggjøre et antatt arsenal av masseødeleggelsesvåpen i Irak fremstod etter hvert som en målsetning på linje med terrorjakten. Man antok dessuten at landets diktator, president Saddam Hussein stod i forbindelse med bin Laden og al-Qaida. Dermed så man flere grunner til å fjerne ham. USA søkte nå å bygge opp en bred internasjonal militærstyrke også til å invadere Irak.
Den irakske regjeringen benektet at det fantes masseødeleggelsesvåpen i landet, og blant flere av USAs samarbeidspartnere, ikke minst i NATO, var det stemning for å gi FNs våpeninspektører en romslig tidsramme til kontrollarbeidet. Toneangivende land som Frankrike og Tyskland la dessuten vekt på at en eventuell militæraksjon måtte ha et klart FN-mandat, slik tilfellet var i Afghanistan. USA svarte med å lansere to nye begreper. Det ene var «forkjøpskrig», doktrinen som begrunner en militær aksjon for å komme en antatt angriper i forkjøpet, uavhengig av FN-forankring. Det andre begrepet var «koalisjon av villige», i motsetning til tradisjonell alliansetenkning. Dette kursvalget medførte en dyp splittelse mellom USA og både NATO, EU og FN.
20. mars 2003 innledet USA felttoget i Irak, i nært samarbeid med Storbritannia; en rekke andre land bidrog med mindre kontingenter. Invasjonsstyrkene viste seg militært overlegne, og etter et par uker hadde man inntatt hovedstaden Bagdad. 1. mai erklærte president Bush, om bord i hangarskipet USS Abraham Lincoln, at oppdraget var utført og krigen i det vesentlige over. Ulovlige våpenarsenaler var imidlertid ikke oppsporet, Hussein-regimet var avsatt, men Saddam og de fleste andre ettersøkte irakske lederne var fortsatt på frifot – og noen forbindelse med bin Laden og al-Qaida lot seg heller aldri påvise.
Avsløringer av alvorlige overgrep mot fanger i Abu Ghraib-fengselet, med reportasjebilder som gikk jorden rundt, forsterket ytterligere den internasjonale motstanden mot Irak-krigen. Amerikansk personell av lavere grad ble idømt fengselsstraffer for sin medvirkning, mens den militære ledelsen gikk fri. I desember 2003 ble Saddam Hussein arrestert; etter tips ble han oppsporet i et underjordisk rom på en avsidesliggende bondegård. Fjernsynsbildene av den forhutlede eksherskeren som ble undersøkt av en amerikansk lege gjorde et sterkt inntrykk både i Irak og omverdenen. Iraksk rettsvesen innledet så en langvarig straffesak, hvor Hussein stod tiltalt for delaktighet i omfattende drap på egen befolkning.
Sommeren 2004 overdrog amerikanerne makten formelt til en provisorisk, iraksk regjering, og året etter ble det holdt valg. Men rivalisering mellom befolkningsgrupper, økende voldsbruk og for øvrig sterke oppløsningstendenser gjorde at de nye nasjonale styringsorganene manglet nødvendig autoritet. Både hjemme og internasjonalt ble USAs regjering i økende grad kritisert for ikke å ha en tilstrekkelig plan for gjenoppbyggingen av det irakske samfunnet og for en krigføring som lot til å ha gjort Irak til et arnested for terrorisme, snarere enn å bekjempe den. I terrorkampens og Irak-krigens kjølvann kom det også til en kraftig oppvask med CIA for sviktende etterretning, og for feilaktige informasjoner som ble lagt til grunn for Bushs beslutninger. De fleste av USAs allierte trakk etter hvert sine styrker ut av Irak, mens NATO etter en intern tautrekking bidrog med opplæring av politi og sikkerhetsstyrker i tråd med et FN-vedtak.
Presidentvalget 2004
Etter mellomvalgene i november 2002 hadde republikanerne flertall både i Representantenes hus og Senatet. President Bush var dermed i utgangspunktet sikret gjennomslag hos de folkevalgte for sin politikk. Aldri tidligere hadde noen republikansk president kunnet registrere en så stor seier ved et mellomvalg. Partiet økte sitt flertall i begge kamre ved kongressvalget to år senere, som et bakteppe for presidentvalget samme dag. George W. Bush ble her gjenvalgt, med et høyere stemmetall enn noen av sine forgjengere og en margin på 3,5 millioner stemmer til utfordreren, demokratenes John F. Kerry. Også valgdeltakelsen var den høyeste i USAs historie. På det politiske fargekartet fikk 30 delstater nå republikanernes rødfarge, med tyngdepunkt i de tradisjonelt konservative sørstatene og i Midtvesten, mens demokratenes blåfarge dekket 20 stater i de liberalt orienterte, urbane områdene på vestkysten, nord på østkysten og rundt de store sjøene i nord.
Valgkampen dreide seg i stor grad om Irak-krigen. Bush innledet valgåret med å erklære seg som nasjonens «krigspresident», mens Kerry lovte at USA under hans ledelse bare ville «gå til krig fordi vi må» og dessuten satse på samspill fremfor maktdemonstrasjon og alenegang på den internasjonale arenaen. En tiltagende motstand mot Irak-politikken i befolkningen – trolig med drahjelp fra den Bush-kritiske filmsuksessen «Fahrenheit 9/11» – gjenspeilte seg i valgkampen, som også hadde sterke innslag av skittkasting. Flere toneangivende medier støttet kandidaturet til Kerry og hans visepresidentkandidat John Edwards. Noe klart alternativ når det gjaldt krigføringen – eller dens avslutning – ble imidlertid ikke formulert fra demokratenes side. Bush inntok på sin side en mer ydmyk holdning til Irak-kritikken. Og å unngå et presidentskifte når landet er i krig, er en holdning med solide røtter i amerikansk opinion.
I tillegg til Irak, terrorkamp og sikkerhet ble valget preget av en sterk mobilisering – og polarisering – i det som gjerne kalles kristne kjerneverdier. Også her scoret den «kristenkonservative» Bush høyere enn den moderate katolikken Kerry. Vinnersaker for Bush var bl.a. nei til abort og homofile ekteskap og en restriktiv holdning til bioteknologi. Økende arbeidsledighet i flere av statene, en stadig tydeligere fattigdomskløft og et voksende budsjettunderskudd var andre viktige valgtemaer – hvor ingen av kandidatene helt lyktes i å komme på offensiven.
Med en oppslutning på over 50 % på landsbasis – men i en nasjon mer splittet enn på lenge – gjentok George W. Bush sitt løfte ved tiltredelsen i 2001, om å være «en president som forener og ikke en som splitter». 20. januar 2005 ble han formelt innsatt i sin andre presidentperiode. Visse utskiftninger i regjeringen, bl.a. å erstatte Colin Powell med sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice som utenriksminister, ble ansett som tiltak for å sikre presidenten et samstemt lag.
Den nye dagsordenen
Høsten 2006 var Bushs popularitet sunket til et historisk lavmål på opinionsmålingene. En forklaring lå dels i serien av offentlige granskningsrapporter som konkluderte med at Irak-krigen ble startet på sviktende premisser, dels i at de menneskelige og økonomiske omkostningene ble mer synlige for folk flest. Høsten 2006 passerte antallet falne soldater antallet omkomne 11. september, og en terrorkamp til en samlet pris av 2700 milliarder dollar bidrog til et urovekkende budsjettunderskudd og nedskjæringer til de fleste andre tiltak. En annen årsak til popularitetsfallet var «Katrina»-katastrofen sommeren 2005, orkanen som kostet tusener av mennesker livet og førte til at titusener måtte evakueres fra sine hjem; bl.a. ble New Orleans satt under vann og rundt 200 oljeplattformer i Mexico-gulfen ødelagt. Rystelsene ble dermed store også i økonomien, og president Bush måtte erkjenne store mangler i så vel beredskapsplaner som i myndighetenes håndtering av katastrofen. Den høye oljeprisen, og økende usikkerhet knyttet til oljeimport, førte for øvrig til en omfattende plan for å redusere bruken av fossilt brensel.
På 2000-tallet vakte USAs økende budsjettunderskudd bekymring blant økonomer. Det ble advart mot en forbruksvekst basert på opplåning av boliger, og mot statlige låneopptak som under Bush overgikk det samlede lånebeløpet til alle hans forgjengere. Irak-krig, terrorkamp og trygdevekst utgjorde en hovedforklaring, mens Bushs rekordartede skattelettelser medførte en umiddelbar inntektssvikt. Rystelser i økonomien og næringslivet ble det også da toppledere i en rekke storkonserner fra 2001 og fremover ble satt under tiltale, etter å ha beriket seg gjennom regnskapssvindel og annen økonomisk kriminalitet. I begynnelsen av det nye hundreåret var imidlertid den økonomiske veksten dobbelt så sterk som i euro-landene.
I 2006 passerte USAs folketall 300 millioner, og spansktalende av latinamerikansk herkomst har passert de svarte som den største minoriteten i befolkningen, noe som på mange vis setter sitt preg på samfunnet. Tross utflagging av industri til lavkostland representerer mangelen på arbeidskraft en økende utfordring. Dette har bl.a. ført til visse lettelser for flere millioner illegale innvandrere. Men grensegjerdet mot Mexico ble vedtatt forlenget og forsterket i 2006, for å demme opp for en økende tilstrømning fra Latin-Amerika.
Ikke før våren 2006 ble den første dommen etter terrorangrepet 2001 avsagt, da en erklært al-Qaidatilhenger fikk livstidsfengsel. Samtidig ble det vedtatt å videreføre den omstridte patriotloven og å innføre en hjemmel til, innen visse grenser, å anbringe «ulovlige krigere» på ubestemt tid og i hemmelige fangeleire rundt om i verden. USAs høyesterett fastslo imidlertid at praksisen med Guantánamo-fangene var uforenlig med landets grunnlov og internasjonale konvensjoner. Og en planlagt reduksjon av 30 000 soldater fra Irak ble avløst av et vedtak om å øke styrken fra 130 000 til 140 000. Bush fastholdt imidlertid at krigen var nødvendig, selv om han innrømmet feil som var begått.
Etter århundreskiftet har man sett en økende tendens til samhold og samordning blant de latinamerikanske landene, med sikte på å danne en motvekt til USAs tradisjonelle økonomiske og politiske innflytelse i området – og orientere seg mer i retning av alliansedannelser som avtegner seg rundt de nye økonomiske stormaktene. Også i Midtøsten-konflikten lot USA generelt til å innta en mindre innflytelsesrik rolle, i skyggen av Irak.
Forholdet mellom USA og dets europeiske allierte normaliserte seg gradvis etter Irak-skismaet. Også samarbeidet med FN ble etter hvert merkbart utbedret. Men Bush-administrasjonen ble fortsatt kritisert for «alenegang», bl.a. ved å bremse arbeidet med klimakonvensjonen (Kyoto-avtalen) og Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Sympatien USA møtte i store deler av verden etter terrorangrepet, ble raskt borte. Fem år senere syntes imidlertid de utbredte og dyptgående internasjonale USA-kritiske holdningene som ble utløst under Irak-krigen å være på retur i vesten, mens anti-amerikanske strømninger var på fremmarsj i den muslimske verden. Det stod strid om Bush-administrasjonens utgangspunkt, å se terrorkampen – og kampen for å utbre demokratiet i alle deler av verden – i lys av en «sivilisasjonskrig», primært mellom øst og vest.
Hvert år den 11. september finner det sted en markering i hullet etter tvillingtårnene på Manhattan, Ground Zero, hvor det er planlagt en minnepark og en 541 meter høy bygning, Freedom Tower. Ved femårsminnet kunne det konstateres at terrorangrepet hadde satt en ny dagsorden for USA. Det gjaldt i politikken, økonomien, forholdet til omverdenen og i folks hverdag og tenkemåte; i den offentlige debatt var avveiningen mellom sikkerhet og borgerlige rettigheter blitt et sentralt tema. Selv om ingen foreløpig kunne true USAs posisjon som verdens største økonomi, var det flere tegn på at landet var i ferd med å redefinere sin rolle som verdens eneste supermakt.
