Uruguay

Uruguay. republikk i den sørlige delen av Sør-Amerika, nord for Río de la Platas munning i Atlanterhavet og øst for Río Uruguay, som danner grensen mot Argentina. I nord og nordøst grenser Uruguay til Brasil.

Uruguay består i hovedsak av lavtliggende stepper, som er en fortsettelse av de argentinske Pampas. Økonomien er i stor grad basert på landbruk, og da særlig husdyrholdet, med stor produksjon av kjøtt, ull og andre animalske produkter.

Opprinnelig bebodd av charrua-indianere. I 1516 kom den spanske oppdagelsesreisende Juan Díaz Solís hit, som den første europeer, og Uruguay kom etter hvert inn under det spanske koloniriket. Fikk sin uavhengighet i 1828.

Navnet er ikke sikkert tolket, men kan være satt sammen av indiansk uru, ‘fugl’, og guay, ‘hale’, indianernes navn på en fugleart som tidligere var alminnelig i landets galleriskoger. En annen tolkning går ut på at guay er indiansk ‘kilde, oppkomme, vannhull’. I kolonitiden ble landet kalt Banda Oriental, ‘østbredden’, dvs. ‘østbredden av elven Uruguay’.

Uruguay – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1966, med endringer i 1997, er Uruguay en demokratisk, presidentstyrt og enhetsstatlig republikk. Presidenten velges i allmenne og direkte valg for fem år og må ha absolutt flertall (evt. gjennom en annen valgomgang). Han er statsoverhode og landets reelle leder. Han utnevner regjeringens medlemmer og leder regjeringens møter. Lovgivende myndighet er lagt til kongressen, som har to kammer, et representantkammer (99 medlemmer) og et senat (30 valgte medlemmer). Medlemmene til begge kamre velges i allmenne og direkte valg for fem år; den valgte visepresidenten blir president i senatet, som dermed har 31 medlemmer. Uruguay er det mest europeisk-pregede landet i Sør-Amerika og har demokratiske tradisjoner tilbake til 1800-tallet. Politikken har vært preget av to partier, Colorado-partiet (de «røde», liberalt) og det nasjonale parti (Blanco-partiet, de «hvite», moderat konservativt); deres rivaleri førte på 1800-tallet flere ganger til borgerkrig. I perioder på 1900-tallet har imidlertid partiene styrt sammen.
Administrativt

Administrativt er landet delt inn i 19 departementer. Departementene har valgte departementsstyrer og en kommunalintendant (intendante municipal) som utøvende leder i departementene, en rolle som kombinerer guvernør- og ordførerrollen. Etter forfatningsendringene i 1997 fikk departementene større selvstyre.

Klima

Uruguay har et relativt fuktig, subtropisk klima med nedbør til alle årstider. Middeltemperatur i kaldeste måned (juli) er 10–12 °C, i januar 22–24 °C; årsnedbøren 900–1000 mm. Fremstøt av kald luft fra sørvest (pamperos) kan stundom gi kraftige byger og sterke temperaturfall.

Planteliv

Ca. 85 % av arealet utgjøres av gress-steppe (pampa) uten trær. Smale belter med skog finnes langs elvene. I sørøst er det savanne med enkelte palmer. Skogen dekker bare ca. 3 % av landet.

Uruguay – dyreliv. Mye av Uruguays tidligere rike dyreliv er forsvunnet. Flere av de 85 gjenværende pattedyrartene er utryddelsestruet, bl.a. stor maursluker, kjempebeltedyr og kjempeoter. Mange gnagere, rever, stinkdyr og beltedyr holder til på steppene, ringhalenesebjørn og spydhjort i skogene. Større rovdyr som jaguar og puma er sjeldne. Av primater forekommer fortsatt bl.a. nattape, luekapusiner og sølvmarmosett.

Omkring 400 fuglearter, bl.a. mange parakitter, kolibrier og tyranner. Ellers kan nevnes tinamuer (pampashøns), kondorer, karakaraer (gribbefalker), samt mange hegre- og ibisarter i våtmarkene.

70 krypdyrarter, bl.a. kaimaner og skilpadder, og 40 amfibiearter forekommer.

Uruguay – geologi og landformer. Uruguay danner et overgangsområde mellom Brasils høyland og det argentinske slettelandet Pampas. Store deler av landets sentrale deler består av skifer og sandstein fra perm og mesozoikum. Langs grensen mot Brasil en rekke åser der berggrunnen hovedsakelig består av rød sandstein, delvis dekket av basalt. Herfra strekker to høydedrag seg et stykke gjennom landet, i retning nordøst–sørvest, henholdsvis Cuchilla Grande, med landets høyeste topp, Cerro Catedral, 514 moh., og Cuchilla de Haedo. Mellom disse ligger det vide bassenget omkring Río Negro, som renner gjennom slettelandet, og møter Río Uruguay på grensen mot Argentina. Langs Río Uruguays nedre løp vider landet seg ut i en bred og flat elveslette. Langs Río de la Plata ligger en alluvial kystslette med sandbanker og sandstrender, og lenger øst, mot Atlanterhavet, grenser kystlandet mot Brasils lagune- og sumpområder.

Musikk

Folkemusikken skiller seg ut fra nabolandenes ved at den ikke omfatter indianske tradisjoner; den indianske musikken ble utslettet sammen med urbefolkningen. Den levende folkemusikken har røtter i iberiske og afrikanske tradisjoner. Populariteten til sjangere som tango, estilo og milonga (sang- og danseformer med gitarakkompagnement) vitner om nært slektskap med argentinsk folkemusikk. De viktigste folkeinstrumentene er gitar, trekkspill (en torader-type) og tamboril (liten énfelltromme).

En kirkemusikktradisjon ble ikke utviklet før på slutten av 1700-tallet, med flerstemmige messer som erstattet de folkelige hymnene fra conquistadorenes tid. Italiensk opera øvde sterk innflytelse på 1800-tallet. Komponisten Eduardo Fabini stod i spissen for en nasjonalistisk retning tidlig på 1900-tallet, men var også påvirket av impresjonismen. Den dominerende komponisten i 1940- og 1950-årene, Héctor Tosar, skrev i neoklassisk stil. Nyere, avanserte komposisjonsteknikker ble i 1960-årene introdusert av León Biriotti.

Uruguay – teater. Uruguays teaterhistorie henger på mange måter sammen med Argentinas på grunn av den geografiske beliggenhet omkring Río de la Plata. Flere uruguayanske teaterfolk har arbeidet mer i Argentina enn hjemme, og det har medført en sen etablering av eget moderne, profesjonelt teater. Det første teater åpnet i Montevideo i 1793, og på slutten av 1800-tallet var flere kompanier virksomme. Gaucho-romantikken florerte vel så mye i Uruguay som i Argentina. Sainetes criollo var en realistisk versjon av den gaucho-romantiske dramatikken som særlig ble dyrket av Florencio Sánchez. Han forbindes med argentinsk teater selv om han egentlig var fra Uruguay. Dramatikeren Ernesto Herrera var også sentral i begynnelsen av 1900-tallet. Teatro Galpón er det mest kjente kompaniet i Uruguay. Det er organisert som et teaterkollektiv i forhold til gruppeteateridealet, og er særlig kjent for produksjonen La reja (1972, Grillen), en oppsetting basert på fortellingene til frisatte fanger fra diktaturtiden. Teatro Circular ble grunnlagt i 1954. I 1984 fant det sted en stor manifestasjon av uruguayansk teater og dramatikk.

Uruguay – næringsliv. Uruguays økonomi er tradisjonelt basert på jordbruk med kjøtt og ull som viktigste produkter. Myndighetene har i senere år satset mye på å videreutvikle lettindustri og servicenæringene, sistnevnte også med tanke på regional servicevirksomhet. Tjenesteytende næringer bidrog 2003 med drøye 60 % av BNP og sysselsatte 75 % av yrkesbefolkningen. Av de tjenesteytende næringene har særlig turismen økt i betydning. I 2003 ble Uruguay besøkt av 1,3 mill. turister. Av disse kom 57 % fra Argentina og 10 % fra Brasil. Landets kystområder er mest besøkt; Punta del Este, øst for Montevideo, er en viktig turist- og badeby.

Uruguay opplevde sterke økonomiske tilbakeslag i begynnelsen av 1980-årene, bl.a. på grunn av lav etterspørsel på verdensmarkedet etter landets eksportvarer og en høy utenlandsgjeld. Etter omfattende omstruktureringer ble mye av den negative utviklingen snudd. Tidlig på 2000-tallet ble landet igjen rammet av en økonomisk krise som følge av et krakk i Argentina, som er Uruguays viktigste handelspartner, og både eksport- og turistnæringene ble hardt rammet. Fra 2003 var imidlertid inflasjon og utenlandsgjeld under kontroll. Uruguay er blant de mer velstående i Sør-Amerika. Sammen med Brasil, Argentina og Paraguay utgjør Uruguay frihandelssammenslutningen Mercosur siden 1995.
Landbruk og fiske

Ca. 4,5 % av de yrkesaktive er sysselsatt innen landbruket, som i 2005 bidrog med 11,4% av bruttonasjonalproduktet (BNP). Omkring 90 % av landets areal benyttes til landbruksformål, av dette brukes omtrent 3/4 til beiteland, og husdyrhold og fedrift har lenge dominert landbrukssektoren med betydelig produksjon og eksport av kjøtt og ull, huder og skinn. Det eksporteres også meierivarer. I 2005 fantes det 11,7 mill. storfe, 9,5 mill. sauer og 380 000 hester. Av åkerbruket dominerer produksjon av korn, ris, sukkerbete, poteter, mais, frukt og grønnsaker. På kystsletta i sørvest og elvesletta langs Río Uruguay dyrkes særlig hvete og andre kornsorter, ris dyrkes særlig i øst. Frukt- og grønnsaksdyrking samt produksjon av vin foregår særlig langs det midtre kystlandet og områdene innenfor. Uruguay er selvforsynt med de fleste basismatvarer.

Kun en mindre del av arealet er dekket av skog; eukalyptus, furu og hardvedsorter som quebracho og urunday vokser i elvedalene. Årlig avvirkes 4–6 mill m3 tømmer; hoveddelen (ca. 75 %) går til brensel, noe også til sagtømmer og tremasse.

Fisket ble utpekt som en viktig næring for inntjening av utenlandsk valuta, men fangstmengdene har vært utsatt for store svingninger. I 2004 ble det tatt ca. 117 000 tonn.
Bergverk, energi

Uruguay har begrensede mineralressurser. Det finnes små mengder jernmalm, bly, kobber og kalkstein. Det er også gjort funn av gull, men disse er foreløpig ikke utnyttet. Det utvinnes en del granitt, marmor, gips, leire og halvedelstener. Petroleumsleting i sørvest har foreløpig gitt negative resultater.

Hydroelektrisk kraft og importert petroleum er viktigste energikilder. I løpet av 1980-årene ble det bygd flere store kraftverk i Río Uruguay, og i Río Negro finnes en av Sør-Amerikas største kunstige damanlegg, Embalse del Río Negro. Over 80 % av elektrisiteten produseres fra vannkraft. Den økte vannkraftkapasiteten i senere år har bidratt til at Uruguay er mindre avhengig av importert petroleum enn tidligere. Naturgass importeres fra Argentina gjennom rørledninger.
Industri

Industrien (inkl. bergverk og kraftforsyning) bidrog 2004 med nær 30 % av BNP og sysselsatte ca. 1/5 av yrkesbefolkningen. Landets industri var frem til et stykke ut i 1970-årene hovedsakelig rettet mot hjemmemarkedet, som var lite, og dermed til hinder for større industriutvikling. I løpet av 1970-årene og 1980-årene ble tollbarrierene delvis bygd ned, og landets industri ble i større grad rettet mot verdensmarkedet.

Industrien er i stor grad basert på jordbruket, med omfattende kjøttpakking, fremstilling av mat- og drikkevarer, tobakksvarer, tekstiler og konfeksjon, skotøy, preparering av huder og skinn m.m. Dessuten fremstilles petroleumsprodukter, kjemikalier, sement og transportmidler og -utstyr. Industrien er hovedsakelig lokalisert til hovedstadsområdet i sør.
Utenrikshandel

Jordbruksvarer og næringsmidler har lenge utgjort en dominerende del av landets eksport. Av eksportverdien på 3400 mill. USD (2005) bestod 44 % av varer fra landbruket, hvorav animalske produkter som kjøtt, ull, huder og skinn utgjør hoveddelen; vegetabilske produkter, drikkevarer og tobakk en mindre del. Det utføres også mye tekstiler og tekstilvarer; dessuten en del plast- og gummivarer, keramikk- og glassvarer. Petroleum, maskiner og transportmidler, kjemiske produkter samt metaller og metallvarer er viktige importvarer.

Viktigste handelspartnere er Brasil, Argentina, USA og Tyskland.
Samferdsel

Uruguay har et godt utbygd veinett, blant de beste i Sør-Amerika. Hovedveinettet fører vifteformet ut fra Montevideo og forbinder hovedstaden med de større byene i innlandet. Det finnes ca. 3000 km jernbaner, med forbindelseslinjer til alle deler av landet, samt til jernbanenettet i Brasil og Argentina. Uruguay har en handelsflåte til sammen 75 000 bruttotonn. Elvetrafikken går på Río Uruguay og bielven Río Negro (til Mercedes); totalt finnes ca. 1250 km seilbare vannveier. Landets viktigste havn er Montevideo med stor utførsel av landbruks- og industrivarer. Viktigste internasjonale lufthavn er Carrasco, ca. 20 km øst for Montevideo.

Uruguay – befolkning. Folketallet var i 2006 beregnet til 3,4 mill., årlig befolkningstilvekst til 0,7 % (1994–2004) og middellevealder til 79 år for kvinner og 71 år for menn. Uruguay skiller seg fra de fleste andre land i Sør-Amerika ved at landet i lengre tid har hatt lave fødselsrater. Flyttebalansen med utlandet er negativ. En stor andel av utflytterne er yngre mennesker i arbeidsfør alder, og Uruguay har en høyere andel eldre enn det som er vanlig ellers i Sør-Amerika (anslagsvis 13,3 % var 65 år eller eldre i 2005).

Forut for uavhengigheten var Uruguay svært tynt bosatt. Mellom 1836 og 1926 kom ca. 648 000 immigranter, de fleste fra Italia og Spania. Ca. 88 % av befolkningen er av europeisk (særlig spansk og italiensk) avstamning og 8 % mestiser; det finnes også mindre grupper afrikanere og mulatter. Av den opprinnelige indianerbefolkningen er det bare få spor igjen; hovedstammen charrua døde ut omkring 1830.

92 % av befolkningen bor i byer og tettsteder (2001); folketettheten er størst i landets sørlige og sørvestlige deler, langs Río de la Plata. Over halvparten av befolkningen lever i og omkring hovedstaden Montevideo; andre større byer er Salto og Paysandú.

Uruguay – religion. I Uruguay er stat og kirke atskilt, og konstitusjonen fastslår full religionsfrihet i landet. Den katolske kirke har en oppslutning i befolkningen på ca. 77 %. Det finnes minoriteter av protestanter (adventister og baptister), jøder og bahaier.

Uruguay – historie. Før de første spanierne ankom kysten av det som i dag utgjør Uruguay, var området befolket av et beskjedent antall nomadiske indianere som gikk under fellesbetegnelsen charrua. Området vakte liten interesse blant kolonimaktene. Spanske immigranter begynte med kvegdrift på 1600-tallet. Området gikk under navnet Banda Oriental, dvs. «Østbredden» (av Uruguay-elva), og dannet en buffer mellom det spanske visekongedømmet La Plata og den portugisiske kolonien Brasil. I 1680 opprettet Portugal kolonien Sacramento. Spaniere grunnla havnebyen Montevideo i 1726, og i 1776 ble Banda Oriental innlemmet i visekongedømmet La Plata med hovedsete i Buenos Aires. Spania kontrollerte kun kysten, mens innlandet var dominert av uavhengige kvegdrivere (gauchos). Da Argentina ble uavhengig i 1810, fulgte «Østbredden» med. I innlandet hadde imidlertid gaucho-lederen José Gervasio Artigas opprettet sin egen hær og gjorde krav på området i 1815. Fra 1817 kontrollerte Portugal området, deretter var det en del av Brasil etter uavhengigheten i 1822.
Selvstendighet

Med britisk hjelp utrustet Juan Antonio Lavalleja 1825 en egen hær i Buenos Aires som krysset Río de la Plata og erklærte uavhengighet fra Brasil. I 1828 kontrollerte hæren hele provinsen Banda Oriental, og den selvstendige republikken Uruguay ble opprettet. En fredsavtale med Brasil ble inngått og den nye republikken ble anerkjent både av Argentina og Brasil. Rivaliseringen mellom Artigas’ og Lavallejas etterfølgere førte til borgerkrig, der gauchoene i rødt (colorado) og borgerskapets hær i hvitt (blanco) var de rivaliserende politiske partiene. Colorados representerte en liberal linje, Blancos det konservative borgerskapet. Resten av århundret var preget av maktkamp mellom disse, med borgerkriger og statskupp.

Stridighetene varte til José Batlle y Ordóñez fra Coloradopartiet ble valgt til president i 1903. En pakt mellom de to rivaliserende partiene førte maktkampen inn i parlamentariske former. Etter sveitsisk mønster ble det i 1918 innført proporsjonal politisk representasjon. Vidtrekkende sosiale reformer ble innført, og uruguayanerne fikk atskillig høyere levestandard og politisk stabilitet enn det som var vanlig i Latin-Amerika. Også kvinnene fikk betydelige rettigheter. Uruguay var et land bestående nesten utelukkende av europeiske immigranter. Storgodsstrukturen fra kolonitiden som var vanlig i Latin-Amerika, utviklet seg i liten grad i Uruguay. Immigranter, spesielt fra Italia, brakte med seg sterke fagforeningstradisjoner fra Europa. Arbeiderbefolkningen var konsentrert i byene, og det vokste frem småindustri i Montevideo-området. Arbeiderklassen var en konstant utfordring for Coloradopartiet som satt uavbrutt ved makten i nesten hundre år, fra 1865 til 1958. Økonomisk var det likevel den store etterspørselen etter kvalitetskjøtt, huder og ull fra pampasen som gjorde det mulig for Uruguay å utvikle seg til en velferdsstat med et svært avansert undervisningstilbud.
Militærstaten

Blancopartiet ble sittende ved makten fra 1958 til 1966. Fra midten av 1960-årene måtte de regjerende partiene ty til støtte fra hæren for å opprettholde kontrollen. Hæren hadde derfor betydelig innflytelse, og da Juan María Bordaberry fra Coloradopartiet ble valgt til president i 1972, valgte hæren å utøve makten på egen hånd, inspirert av Brasils militærdoktrine om nasjonal sikkerhet. Hæren hadde lenge drevet sin krig mot bygeriljaen Tupamaros, som kjempet mot det de betraktet som korrupsjon og vanstyre. Bordaberry godtok rollen som sivil frontfigur for militærstyret, som utviklet seg til et av de mest brutale Latin-Amerika har kjent. Høye offiserer overtok gradvis de viktigste økonomiske og politiske funksjonene i landet. Utstrakt fengsling og tortur av opposisjonelle kjennetegnet det nye regimet. En femtedel av befolkningen reiste i eksil, for en stor del intellektuelle og fagforeningsfolk. I 1976 byttet hæren Bordaberry ut med en ny sivil frontfigur, Aparicio Méndez. I 1979 hadde Uruguay verdens høyeste antall politiske fanger i forhold til folketallet. Etterretningstjenesten forfulgte også sine motstandere i utlandet. I 1980 ble det holdt en folkeavstemning hvor befolkningen forkastet et nytt grunnlovsforslag som ville innebære en institusjonalisering av diktaturet.
Demokratisering

Folkeavstemningen ble en viktig pekepinn om at militærstyret hadde en usikker fremtid. Da de økonomiske problemene forsterket av gjelden til utlandet ble tyngende i begynnelsen av 1980-årene, kunngjorde militærledelsen en gradvis oppmykning. Gregorio Alvarez Armelino, som ble utpekt til president i 1981, fikk i oppgave å forberede overgang til valg på president og nasjonalforsamling i 1984. Det radikale partiet Frente Amplio hadde gjort det godt i det siste valget i 1972 og var en av grunnene til militærets store kommunistfrykt. Det ble derfor nektet å delta i valget, men etter press ble vedtaket omgjort. Frente Amplio fikk 20 % av stemmene. Valget ble vunnet av Coloradopartiet, og 1985 tok Julio María Sanguinetti Cairolo fatt på sin første presidentperiode, 1985–90.

Uruguay hadde pådratt seg en betydelig utenlandsgjeld under diktaturet, og det ble 1986 inngått en tverrpolitisk avtale om å skape økonomisk stabilitet og sosial utvikling. Sanguinetti hadde i sin første periode oppgaven å gjenopprette demokratiet, og gjennom en folkeavstemning i 1989 ble det besluttet å se bort fra rettsforfølgelse av de ansvarlige for grove menneskerettighetsbrudd under diktaturet. Senere samme året ble det avholdt nytt valg, og Coloradopartiet fikk hard konkurranse fra det konservative Blancopartiet som stilte med Luis Alberto Lacalle, som la vekt på utstrakt privatisering av økonomien og på å komme i takt med utviklingen i de dominerende nabolandene Argentina og Brasil. Lacalle vant presidentvalget og satte i gang med nedskjæringer i offentlige utgifter, noe som støtte på motstand fra fagbevegelsen og fra flertallet i nasjonalforsamlingen.
1990-årene

I likhet med øvrige land i den sørlige delen av kontinentet førte liberaliseringen til økte investeringer og oppdemming for inflasjon. Arbeidsledigheten stabiliserte seg på 10 %, og Uruguay var i denne perioden det eneste landet i Latin-Amerika som kunne skilte med en betraktelig økning i sitt sosialbudsjett, spesielt for helse- og trygdesektoren. Ved valget i 1994 kom Coloradopartiet sterkt tilbake, og Sanguinetti innledet sin andre presidentperiode i 1995. I 1997 godkjente omsider nasjonalforsamlingen en ny grunnlov etter at den tidligere hadde vært ute av funksjon siden 1973.

Den økonomiske nedturen som rammet Brasil og Argentina ved årsskiftet 1998/99, fikk også alvorlige følger for Uruguay, ettersom de to nabolandene er viktige handelspartnere. Mens veksten i BNP i perioden 1992–98 i gjennomsnitt var på 4,2 %, sank veksten i 1999 til 2 %.
Venstresiden viser muskler

Coloradopartiets kandidat Jorge Batlle Ibáñez vant presidentvalget i 1999 (tiltrådte i mars 2000). Han er sønn av Luis Batlle Berres (president 1947–51 og 1955–56). Valget var spesielt i og med at det tradisjonelle topartisystemet ble brutt opp idet sosialisten Tabaré Vázquez, som stilte for valgforbundet Frente Amplio (Den brede front), slo ut Blancopartiets kandiadat Luis Alberto Lacalle i første valgomgang. Batlle vant annen valgomgang med god margin, 54,1 % mot Vázquez’ 45,9. Frente Amplio gjorde det også svært godt i kongressvalget høsten 1999 – og seiret, i første valgomgang, ved presidentvalget i 2004. Vázquez’ tiltredelse i mars 2005 avsluttet den 170 år lange epoken hvor de to borgerlige partiene Blanco og Colorado, med unntak av årene med militærdiktatur, hadde skiftet på å sitte ved makten. Uruguay føyde seg dermed til den venstredreiningen som preget hele det søramerikanske kontinentet i det første tiåret etter århundreskiftet. Frente Amplio hadde fattigdomsbekjempelse som sin fremste sak. Alliansen fremstod med en moderat, sosialdemokratisk profil, men knyttet også bånd til venstrepopulisten Hugo Chávez’ Venezuela.

I 2002 ble Uruguay igjen rammet av en økonomisk krise, også denne gang som følge av et krakk i nabolandet og den viktigste handelspartneren Argentina; den sk. tangokrisen. Både eksport- og turistnæringene ble hardt rammet. Uruguays økonomi hadde dette året en tilbakegang på 10 %, noe som for en kort periode førte til et sosialt sammenbrudd i landet som tradisjonelt er omtalt som «Sør-Amerikas Sveits». Året etter var imidlertid inflasjon og utenlandsgjeld under kontroll. Uruguay figurerer dessuten blant kontinentets tryggeste land. Men emigrasjonen utgjør en stor utfordring. At yngre, høyt utdannede reiser ut, og at landet har den høyeste eldreandelen på den vestlige halvkule, er blitt et hinder for økonomisk utvikling. I 2005 var 20 % av uruguayanerne bosatt i utlandet.