Ukraina. republikk i Europa, grenser til Russland i øst og nord, til Hviterussland i nord, Polen, Slovakia, Ungarn, Romania og Moldova i vest og sørvest og til Svartehavet i sør. Ukraina er Europas nest største stat i utstrekning.
Den tidligere ukrainske sosialistiske sovjetrepublikkens parlament erklærte landet uavhengig fra Sovjetunionen 24. august 1991, og uavhengigheten ble senere bekreftet ved en folkeavstemning desember 1991 der 90,3 % stemte for uavhengigheten, som ble internasjonalt anerkjent ved Sovjetunionens oppløsning samme år.
Republikken omfatter de fleste av de landområdene hvor man snakker eller tradisjonelt har snakket ukrainsk. Historisk har de landområdene som i dag utgjør republikken Ukraina, tilhørt forskjellige statsdannelser. Ukraina ble fra begynnelsen av 1600-tallet den tradisjonelle arena for kampen om territorial kontroll mellom det russiske og det polske og delvis også det osmanske imperium. En skjellsettende begivenhet for Ukraina i denne forbindelsen var da den ukrainske kosakkhetmanen (høvdingen) Bohdan Khmelnitsky i 1654 inngikk en avtale med den russiske tsar om støtte, etter at han hadde gjennomført et vellykket opprør mot det polske herredømmet. Denne avtalen ble begynnelsen til en gradvis russisk overtagelse av de ukrainske områdene øst for Dnepr. Senere, under Polens delinger på slutten av 1700-tallet, kom også store ukrainske områder vest for Dnepr under russisk styre, mens de vestligste ukrainske områdene – grovt sett dagens Vest-Ukraina – kom under Østerrike-Ungarn. Vest-Ukraina ble etter den første verdenskrig en del av Polen, før det i 1939 ble innlemmet i Sovjetunionen, som en del av Molotov-Ribbentropp traktaten.
Krimhalvøya på Ukrainas svartehavskyst var frem til 1954 en del av den russiske sovjetrepublikken. I 1954 ble Krim overført til Ukraina i forbindelse med feiringen av 300-års jubileet for avtalen mellom Khmelnitsky og den russiske tsar.
Navnet Ukraina oppstod som betegnelse på landområdene vest for elven Dnepr på slutten av 1500-tallet, og betyr direkte oversatt ‘landet ved periferien’.
Ukraina – internasjonale forbindelser. Ukraina ble allerede 1945 opptatt som eget medlem av FN. Landet er også medlem av flere av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Samveldet av uavhengige stater (SUS), Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og Verdens Handelsorganisasjon. Ukraina inngikk 1994 Partnerskap for fred-avtale med NATO.
Ukraina er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Ukraina ved sin ambassade i Kiev.
Ukraina – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1996, senest endret 2006, er Ukraina en enhetsstatlig, presidentstyrt og demokratisk republikk. Statsoverhodet, presidenten, er landets reelle leder, selv om statsministeren har fått en noe sterkere stilling. Presidenten velges i allmenne valg for fem år og kan bare sitte i to påfølgende perioder. Han utnevner statsministeren, som må godkjennes av det øverste råd. Presidenten er militær øverstkommanderende og leder det nasjonale sikkerhets- og forsvarsråd. De øvrige statsråder utnevnes av statsministeren. Regjeringen er ansvarlig både overfor presidenten og det øverste råd.
Lovgivende makt er lagt til det folkevalgte øverste råd (Verkhovna Rada), med 450 medlemmer. Rådet velges for fire år. Statsministeren må ha støtte fra et flertall i rådet. Rådet kan også avsette presidenten.
Landets politikk har vært preget av strid om graden av tilknytning til Russland og om graden av liberalisering av økonomien. De regionale spenninger har også vært store. I tillegg har tilliten til det politiske system vært svekket pga. maktmisbruk og manipulering av valgene. Høsten 2004, etter omfattende folkelige protester, nektet Høyesterett å godkjenne annen valgomgang i presidentvalget, og Viktor Justsjenko vant en klar seier i omvalget. Begivenhetene ble sett på som et gjennombrudd for utviklingen av et reelt demokrati i Ukraina.
Administrativt
Administrativt er Ukraina delt inn i den autonome republikken Krim, 24 provinser (oblaster) og de to metropolområdene Kiev og Sevastopol. På lavere nivå er det regioner (raioner), byer og mindre lokalområder utenfor byene. På lokalt nivå blir råd valgt i allmenne valg for fire år. Rådene velger ledere, som står i spissen for de lokale utøvende organer. Krim har sin egen forfatning. Et folkevalgt øverste råd velger Krimregjeringens leder. Denne er ansvarlig overfor rådet, men må også godkjennes av Ukrainas president. Presidenten har en egen representant på Krim.
Kunst
Billedkunsten i Kievriket i det nåværende Ukraina var til å begynne med sterkt bysantinsk preget. Fra senmiddelalderen merkes innflytelse fra vesteuropeisk kunst. Ikonmaleriet frigjorde seg fra sine bysantinske forbilder og ble mer og mer inspirert av vestlig stilutvikling og lokal folkekunst. En særpreget portrettkunst oppstod på 1600-tallet. En rekke av kunstnerne som virket i St. Petersburg på 1700- og 1800-tallet, var av ukrainsk herkomst. Nasjonalskalden Taras Sjevtjenko grunnla en nasjonal kunsttradisjon med friluftsmaleri og en realistisk fortellende stil på midten av 1800-tallet.
Arkitekturen i Ukraina var tidlig preget av bysantinsk innflytelse, og utviklet på 1000-tallet en karakteristisk russisk kirkearkitektur. Et storslagent eksempel er Sofiakatedralen i Kiev. Middelalderens borger, tømmerkirker og byenes boliger i nyrenessanse hadde alle forbilder i Polen og Litauen. På 1900-tallet ble den tidligere hovedstaden Kharkiv et sentrum for modernismen med et nytt monumentalt torg og bydelen Nye Kharkiv med traktorfabrikken. Under den annen verdenskrig ble Ukraina utsatt for omfattende ødeleggelser, bl.a. ble 70 % av bebyggelsen i Kharkiv ødelagt. Etter krigen ble gjenoppbyggingen for størstedelen utført ved oppføring av moderne bebyggelse, mens mange historiske bygninger er blitt restaurert..
Ukraina – musikk. Folkemusikken har basis i østslavisk tradisjon. I nordøst merkes slektskapet med russisk og i nordvest med hviterussisk musikk, og de mest karakteristiske formene finnes bare i enkelte regioner. Rituelle sanger knyttet til feiring av vinteren, kolyadky, har førkristne røtter. Vårsanger ble sunget til ringdanser med dramatiske elementer, og tilsvarende sanger er knyttet til sommeren. Rituelle elementer finnes også i arbeidssanger og bryllupsviser. Episke ballader, lyriske sanger og skjemteviser inngår også i den rike sangtradisjonen. Folkeinstrumentene er de samme som blant østslaverne generelt, med ett unntak: bandura (luttype). Skrypka (fele), basolya (kontrabass), tsymbaly (hakkebrett), lira (dreielire), fløyter, duda (sekkepipe), dryma (munnharpe) og trommer er også kjent i nabolandene.
Ved kristningen på slutten av 900-tallet adopterte bystaten Kiev den bysantinske kirkemusikken. Ukrainske melodier i neumenotasjon og med bulgarsk tekstnotasjon er kjent allerede fra 1000-tallet. Trestemmige sanger ble introdusert på 1500-tallet, og polske komponister innførte polyfon musikk på 1600-tallet. Etter denne tid reiste mange ukrainske komponister til Moskva og senere til Sankt Petersburg for å studere vestlig kunstmusikk. Blant de ledende komponistene på 1800-tallet var Mykola Ovsianiko-Kulikovskyj og Semyon Stepanovytj Gulak-Artemovskyj. Mykola Lysenko var en ledende kraft i Kievs musikkliv, der han var aktiv som pianist, komponist, folklorist og organisator. Av komponister på 1900-tallet kan nevnes Borys Ljatosjynskyj, Konstiantyn Dankevytj, Andrij Sjtoharenko, Myroslav Skoryk og Leonid Hrabovskyj.
Ukraina – næringsliv. Ukraina var svært viktig for Sovjetunionens økonomi og landet har en betydelig industriell arv fra den tiden. I tillegg til industriproduksjon er utvinning av mineralressurser og jordbruk viktig for landets økonomi. Landet er svært avhengig av ståleksport og dette gjør landets økonomi svært sårbar for internasjonale konjunkturer. Ukraina er avhengig av gassimport fra Russland. Mye av Russlands europeiske gasseksport går via rørledninger i Ukraina. Ukraina har fortsatt betydelige utfordringer i forhold til bekjempelse av korrupsjon. Ukrainsk eksport består hovedsaklig av stål, kull, maskiner og jordbruksprodukter
Jordbruk
På grunn av svartjordsbeltet er Ukraina et rikt jordbruksland, selvforsynt med de aller fleste jordbruksprodukter. I sovjettiden ble Ukraina regnet som Sovjetunionens kornkammer. Ukraina hadde 19 % av Sovjetunionens befolkning, men stod for hele 23 % av jordbruksproduksjonen. De viktigste jordbruksproduktene er korn, sukkerbete, poteter og andre grønnsaker. Landet har betydelig husdyrhold, spesielt storfe, svin og fjærkre. Jordbruket sysselsatte 2009 ca. 25 % av befolkningen.
Kommandoøkonomiens fall etter 1991 førte til stor produksjonsnedgang også i jordbruket. Dette skyldes imidlertid ikke bare produksjonsnedgang. Man har etter kommandoøkonomiens fall også sett en vridning av jordbruksproduksjonen over mot produkter som er lettere omsettelige. For eksempel har områder som tidligere ble brukt til kjøtt- og melkeproduksjon, og også bygg, blitt overført til solsikkeproduksjon.
Energi
Ukraina er svært avhengig av import av energiprodukter. Ukraina produserer noe gass selv, men det meste importeres fra Russland og i mindre grad fra Turkmenistan. Gass, olje og oljeprodukter utgjør en viktig del landets import. Det er gjort gass- og oljefunn på den ukrainske kontinentalsokkelen i Svartehavet (rundt Krim og i havområdene mot Romania), og ukrainske myndigheter håper at disse funnene skal gjøre landet mer selvforsynt med fossilt brennstoff i fremtiden.
Atomkraft stod i 2006 for nærmere halvparten av elektrisitetsproduksjonen. Ukraina får også elektrisitet fra vannkraft og varmekraftverk.
Industri
Tungindustrien dominerer ukrainsk industriproduksjon. Dette var tilfellet i sovjettiden, og er forsterket etter uavhengigheten. De viktigste ukrainske industrigrenene har tradisjonelt vært metallurgisk industri, maskinbygging, kjemisk industri og forsvarsindustri.Det er særlig energikrevende industri som har klart seg best etter kommandoøkonomiens fall, og dette har forsterket Ukrainas avhengighet av energi-import.
Utenrikshandel
Russland, Tyrkia og Italia var i 2008 de største avtagerne for Ukrainas eksport, mens Russland, Tyskland og Kina var de landene Ukraina importerte mest fra. Viktigste eksportvarer er metall, maskiner, elektriske produkter, mineraler, kjemiske produkter, kjøretøyer og matprodukter. Ukrainas viktigste importvarer er foruten olje og gass, mineraler, maskiner, elektrisk utstyr og kjemiske produkter.
Samferdsel
Veinettet var i 2008 på 169 400 km, og samlet jernbanenett var i 2006 på 22 473 km. Byene Kiev og Kharkiv har utbygd undergrunnsbane. Også de ukrainske elvene har en viss transportmessig betydning. Ukraina har også en betydelig havgående handelsflåte. Det er åtte internasjonale lufthavner. Det nasjonale flyselskapet heter Air Ukraine, og landet har også et stort antall mindre flyselskaper.
Ukraina – befolkning. Tempoet i befolkningstilveksten varierte sterkt på 1900-tallet. I siste del av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var befolkningstilveksten blant de høyeste i Europa. I 1930-årene regner man med at 3–6 millioner døde som følge av hungersnøden 1932–33 og de mange politiske utrenskninger og deportasjoner som ble foretatt i denne perioden. I tillegg til dette beregnes befolkningstapet som følge av den annen verdenskrig til 5,3 millioner. Ukraina mistet derfor i løpet av en periode på 15 år ca. 25 % av befolkningen. Etter den annen verdenskrig steg befolkningen jevnt, men flatet ut mot slutten av sovjetperioden. I 2008 ble folketallet beregnet til nærmere 46 mill.
Gjennomsnittlig forventet levealder var i 2008 74,2 år for kvinner og 62,2 år for menn.
Flertallet av befolkningen er ukrainere (78 %). Andelen russere er 17,3 %. På Krim utgjør russerne flertallet av befolkningen (ca. 70 %). Store deler av den ukrainske befolkningen er blitt språklig «russifisert», og anslagene over hvor stor del av den samlede befolkningen som bruker russisk i dagligtale, varierer noe, men de fleste ligger på drøye 50 %. På Krim finnes også en betydelig tatarsk befolkning. Krimtatarene ble fordrevet fra Krim under den annen verdenskrig, men fikk lov til å vende tilbake til sitt hjemland i 1988.
Ca. 67 % av befolkningen bor i byer (2008). Ved siden av hovedstaden Kiev er de viktigste byene Kharkiv, Dnipropetrovsk og Donets. Befolkningstettheten er klart størst i de østlige delene av landet.
Ukraina – religion. Fra 1990 ble religionsfrihet innført i Ukraina. De fleste troende er medlemmer av den ukrainsk-ortodokse kirke, men det finnes også en stor minoritet av ukrainsk-katolske, som er medlemmer av den unerte ukrainske kirke. Etter 1990 har vestlige frikirker og sekter vunnet innpass i Ukraina.
Kiev var sentrum for den russiske ortodokse kirke frem til den ødeleggende mongolerinvasjonen 1240. Fra slutten av 1400-tallet var kirken i Ukraina ikke underlagt Moskva, men patriarken i Konstantinopel. På et konsil i Brest-Litovsk 1596 besluttet et flertall av biskopene i den ortodokse kirke i Ukraina (som nå var en del av det katolske Polen) å la seg unere med Roma, og en del av befolkningen sluttet seg til den unerte kirke. Resten av kirken forble trofast mot ortodoksiet, og den ortodokse kirke kom i et sterkt motsetningsforhold til den katolske. Motsetningene økte etter revolusjonen 1917, da den unerte kirken ble forbudt og den ortodokse kirke overtok kirkebygg osv. Den unerte kirke levde imidlertid videre som en undergrunnskirke (og i eksil) og spilte en sentral rolle i den nasjonalistiske bevegelsen i Ukraina i slutten av 1980-årene. 1992 brøt den ukrainsk-ortodokse kirke ut av den russisk-ortodokse.
En stor jødisk befolkning levde relativt trygt i det polske riket, som Ukraina var en del av inntil den første deling av Polen 1772, selv om de ble utsatt for blodige forfølgelser under kosakkenes opprør mot Polen 1648. Under den annen verdenskrig ble en stor del av den jødiske befolkningen utryddet av nazistene.
Klima
Ukraina har temperert kontinentalt klima bortsett fra de sørlige delene av Krim, som har subtropisk middelhavsklima. Gjennomsnittlig månedstemperatur vinterstid varierer fra –8 °C til 2 °C og sommerstid fra 17–25 °C. Nedbøren avtar generelt fra nord til sør, og er høyest i Karpatene, hvor den kan overstige 1500 mm per år. Lavest er nedbøren i lavlandet ned mot Svartehavet, hvor den i gjennomsnitt er under 300 mm per år.
Den ukrainske svartehavskysten fryser om vinteren, og Ukraina har derfor ikke permanent isfrie havner.
Ukraina – geologi og landformer. Ukraina består overveiende av slettelandskap under 300 moh., og omfatter bare høyere land i ytterkantene. Av høyland har man fjellene på Krim, Krimski Hori, Donetsplatået i sør, og det volynsk-podilske høyland i vest. Lengst vest strekker Ukraina seg over på sørsiden av Karpatene. Ukrainas høyeste fjell, Hoverla (2061 moh.), ligger i Karpatene. Mellom disse høyere områdene ligger det store slettelandet som dreneres av en rekke elver; de fleste renner sørover og har avløp til Asovhavet og Svartehavet. Den viktigste er Dnepr, som renner nord–sør og deler landet omtrent i to. Andre store elver er Donau, grenseelv mot Romania i sørvest, Dnestr og Bug. Ukraina har ingen store sjøer.
I den sentrale og sørlige delen av slettelandet ligger det særdeles fruktbare svartjordsbeltet (tsjernosem). Svartjordsbeltet utgjør nesten 2/3 av det ukrainske landarealet. Dette er fortsatt svært fruktbar jord, men forurensning fra industri, utstrakt bruk av plantevernmidler, jorderosjon og radioaktivt nedfall etter Tsjernobyl-katastrofen (ukrainsk Tsjornobyl) i 1985 forurenset ca. 1/10 av landets areal. Noen av disse områdene er fortsatt ubeboelige, og store skog- og jordbruksarealer er tatt ut av produksjon. Selv om forurensningsnivået generelt i Ukraina har gått noe ned etter kommunismens fall på grunn av den dramatiske nedgangen i industriproduksjonen, er de økologiske problemene fortsatt store. I tillegg til den radioaktive forurensningen er et av de store problemene forringelse av vannkvaliteten. Dette er mye et resultat av industriutslipp i elver, og gjelder særlig områdene rundt Dnepr, elvene i sør ned mot Svartehavet og på Krim.
Ukraina – planteliv. Opprinnelig bestod de ukrainske områdene av tre øst–vestgående vegetasjonssoner: blandingsskog i den nordlige sonen, steppe- og skogvegetasjon i den midtre sonen, og steppevegetasjon i den sørlige sonen. Store deler av skogvegetasjonen i de to nordligste sonene er nå ryddet for jordbruk, og mye av den opprinnelige floraen er derfor forsvunnet. På de gjenværende steppene vokser om våren bl.a. tulipaner, iris og anemoner. Om sommeren erstattes de av bl.a. salvie og mange gressarter.
Ukraina – dyreliv. Blant store pattedyr kan nevnes elg, hjort, sikahjort (innført), rådyr og villsvin. Relativt stor bestand av europeisk bison (visent) som opprinnelig stammer fra tamdyr. Bever, sørhare, rev og mange mårdyr er vanlige. Den sjeldne munkeselen forekommer i Svartehavet, likeledes delfin, tumler og nise. Viktige pelsdyr som vaskebjørn, bisamrotte og beverrotte har unnsluppet fangenskap og etablert seg i vill tilstand. Av gnagere kan nevnes ekorn i skogene og siseler, hamstere og moldvarprotter på steppene.
Rapphøne og vaktel har vid utbredelse; storfugl, orrfugl og jerpe finnes i nord. Mange ande- og måkearter overvintrer ved svartehavskysten; en rekke vadefugler raster her under trekket. Kjente, truede fuglearter omfatter hvit- og krøllpelikan, svartstork, munkegribb, keiserørn og havørn.
Det er kjent 21 krypdyr- og 17 amfibiearter. Insektfaunaen er anslått til mer enn 35 000 arter.
Ukrainsk uavhengighetspolitikk
26. april 1986 brant den ene reaktoren ved atomkraftverket i Tsjernobyl i Nord-Ukraina og utløste den alvorligste atomulykke i verden til dags dato (se Tsjernobyl-ulykken). Til tross for at Sovjetunionens leder, generalsekretær Mikhail Gorbatsjov, på dette tidspunktet hadde lansert sin glasnost-kampanje, forsøkte myndighetene i første omgang å fortie katastrofen. Ulykken gav støtet til opprettelsen av miljøbevegelsen Grønn verden, en av de første uavhengige folkebevegelsene i Ukraina under perestrojka. En ukrainsk folkefront, Rukh, ble dannet i 1989. Den fikk snart stor oppslutning, men nesten utelukkende i hovedstaden og i Vest-Ukraina. Også i Øst-Ukraina mobiliserte befolkningen, men her var kampsakene økonomiske og ikke nasjonalistiske. Sommeren 1989 gjennomførte gruvearbeiderne i Donbass sammen med sine kolleger i Sibir og Nord-Russland en serie streiker med krav om bedre arbeidsbetingelser og høyere lønn. I september 1989 ble den konservative Sjtsjerbytskyj tvunget til å gå av.
16. juli 1990 vedtok det ukrainske Øverste sovjet en suverenitetserklæring som blant annet slo fast at ukrainsk lov sto over sovjetisk lov og at Ukraina skulle være en atomvåpenfri sone. Da Gorbatsjov i mars 1991 gjennomførte en folkeavstemning om en videreføring av Sovjetunionen, stemte allikevel 70 % for dette. Ukrainske myndigheter hadde imidlertid føyd til et ekstraspørsmål på stemmeseddelen, der ukrainerne ble bedt om å gi støtte til den ukrainske suverenitetserklæringen. 80 % støttet forslaget. Resultat var dermed ikke entydig for en bevaring av unionen.
Det avgjørende vendepunktet kom med augustkuppet i Moskva i 1991. Etter at kuppet, som var blitt iverksatt for å redde unionen, slo feil, fremsto en rekke ledende ukrainske kommunister med ett som nasjonalister. 24. august vedtok det ukrainske Øverste sovjet full uavhengighet for republikken. Uavhengighetserklæringen ble bekreftet av 90 % av velgerne i en folkeavstemning 1. desember. Samtidig ble den tidligere partiideologen i det ukrainske kommunistpartiet, Leonid Kravtsjuk, valgt til det uavhengige Ukrainas første president.
Kravtsjuk-regimet lyktes i å forsvare ukrainsk suverenitet og brakte Ukraina både ut av rubelsonen (november 1992) og av planene om et felles SUS-forsvar. Kravtsjuk ble imidlertid kraftig kritisert for den økonomiske politikken. Manglende grep om reformene førte til et kraftig produksjonsfall og hyperinflasjon (dvs. mer enn 50 % inflasjon i måneden). I 1993 nådde inflasjonen nesten 10 000 % på årsbasis. Samtidig falt den nye ukrainske pengeenheten, karbovanets, dramatisk i kurs. Mange ukrainere begynte derfor å stille seg avvisende til det ukrainske statsbyggingsprosjektet.
Det ukrainske kommunistpartiet seilte frem på en bølge av sovjetnostalgi. Partiet hadde blitt forbudt etter august 1991, men ble igjen lovlig i 1994, og ved valgene til Verkhovna rada, det ukrainske parlamentet, våren 1994 ble partiet største parti. Rukh og andre nasjonaldemokratiske partier gikk klart tilbake. Samtidig avdekket valget det som skulle bli en viktig skillelinje i ukrainsk politikk de neste årene, skillet mellom et mer nasjonalistisk vest og et sovjetnostalgisk, sosialistisk øst. Ved presidentvalget i juni samme år fulgte stemmegivningen samme regionale mønster. De vestlige og sentrale regionene stemte for den sittende presidenten, Leonid Kravtsjuk, mens de østlige regionene foretrakk tidligere statsminister Leonid Kutsjma, som fikk 52 % av stemmene i andre valgomgang. I økonomisk politikk la Kutsjma seg på en moderat reformkurs. Regjeringen førte en stram budsjettpolitikk som utløste flere lån og kreditter fra Det internasjonale valutafond og EU. Blant annet som en følge av dette kom Kutsjma snart på kant med den kommunistdominerte nasjonalforsamlingen. En konstitusjonell krise ble utløst i mai 1995, men ble løst ved at presidenten og flertallet i nasjonalforsamlingen undertegnet en konstitusjonsavtale som trakk opp grunntrekkene i en maktfordeling. Først i juni 1996 fikk Ukraina, som den siste av de tidligere sovjetrepublikkene, vedtatt ny grunnlov til erstatning for den sovjetiske.
I 1996 ble karbovantes skiftet ut med en ny valuta, hryvnja. Kutsjmas økonomiske politikk førte til at inflasjonen gradvis kom under kontroll (i 1996 var den nede i snaue 40 %), men produksjonen fortsatte samtidig å falle til under halvparten av 1991-nivå. Ved valget høsten 1999 vant president Leonid Kutsjma en klar seier med 56 % av stemmene i andre runde (kommunisten Petro Symonenko fikk 38 %).
Kutsjmas andre presidentperiode ble preget av økonomisk fremgang (fra 2000 har det igjen vært vekst i økonomien), men også tiltagende politisk uro. Regimet ble stadig mer autoritært, samtidig som ulike næringslivsinteresser (de såkalte oligarkene) fikk økt politisk innflytelse. I september 2000 ble journalisten Georgij Gongadze tatt av dage, og i november samme år presenterte opposisjonspolitikeren Oleksandr Moroz lydbåndopptak som han mente impliserte Kutsjma i likvideringen. Lydbåndskandalen førte til omfattende demonstrasjoner og til dannelsen av protestbevegelsen «Ukraina uten Kutsjma» som en samlende plattform for opposisjonen.
Kutsjmas avgang (han var i følge konstitusjonen forhindret fra å stille til en ny periode) ledet opp til den såkalte oransje revolusjonen senhøstes 2004. I andre valgomgang i presidentvalget vant Kutsjmas kandidat, statsminister Viktor Janukovytsj, en knepen seier, men opposisjonskandidaten Viktor Jusjtsjenko (også han tidligere statsminister under Kutsjma), nektet å erkjenne nederlaget og pekte på omfattende valgfusk. Opposisjonen opprettet en teltleir i sentrum av Kiev, og de massive demonstrasjonene, med opposisjonslederne Jusjtsjenko og Julija Tymosjenko i spissen, tvang Janukovytsj til å gå med på en tredje valgomgang. Denne ble avholdt 26. desember, og her fikk Jusjtsjenko 52 % av stemmene. Motvillig erkjente Janukovytsj nederlaget.
Jusjtsjenko utnevnte i januar 2005 den andre frontfiguren fra revolusjonen, Julija Tymosjenko, til statsminister. Flere viktige grunnlovsendringer ble vedtatt, blant annet ble mye makt overdratt fra presidentadministrasjonen til parlamentet og det ble innført rene proporsjonale valg. Regimeendringen fikk også viktige konsekvenser når det gjaldt medienes stilling, mens de økonomiske resultatene var mindre oppløftende.. Indre splittelser i koalisjonen førte til at Tymosjenko ble avsatt i september 2005 og erstattet av Jurij Jekhanurov.
I det viktige parlamentsvalget i mars 2006, som skulle lede til en regjeringsutnevnelse med utgangspunktet parlamentsflertallet (presidenten kontrollerer heretter bare utnevnelsen av utenriks- og forsvarsministeren), gjorde Jusjtsjenkos parti Vårt Ukraina et relativt dårlig valg med 14 % av stemmene. Julija Tymosjenko-blokken fikk 22 %, mens Janukovytsjs Regionsparti ble valgets vinner med 32 %. Valgresultatet førte til langvarige politiske tautrekkinger, og først i august klarte Janukovytsj å stable på bena en koalisjon med støtte av Vårt Ukraina i Verkhovna rada.
Forventningene til det nye regimet er hittil blitt innfridd i varierende grad, men demokratiets stilling er helt klart styrket. Våren 2007 oppstod en konstitusjonell krise og det ble gjennomført ekstraordinært nyvalg i september. Etter langvarige konsultasjoner dannet Julija Tymosjenko-blokken og Vårt Ukraina en koalisjonsregjering som var preget av indre strid og maktkamp. Koalisjonen brøt sammen høsten 2008 på grunn av uenighet mellom statsminister Julija Tysmosjenko og President Viktor Jusjtsjenko om hvordan Ukraina skulle respondere på Russlands maktbruk i Georgia.
Forholdet til omverdenen
Den 8. desember 1991 undertegnet Leonid Kravtsjuk sammen med Hviterusslands Stanislaw Sjusjkevitsj og Russlands Boris Jeltsin i Minsk en avtale om opprettelsen av Samveldet av uavhengige stater (SUS), en avtale som i praksis satte sluttstrek for Sovjetunionens eksistens. Mens de andre SUS-partnerne så dette som opptakten til et nytt, tett samarbeid til erstatning for Sovjetunionen, ønsket de ukrainske lederne å gjøre SUS til en institusjonell ramme for en «sivilisert skilsmisse» mellom de tidligere sovjetrepublikkene. Et overordnet mål for ukrainsk utenrikspolitikk har siden 1991 vært å unngå å bli trukket for tett inn i Russlands favntak.
Spørsmålet om den videre skjebnen til det kjernefysiske arsenalet i Ukraina ble raskt et stridsspørsmål. Ved Sovjetunionens sammenbrudd fantes det ca. 1600 kjernefysiske stridshoder på ukrainsk jord. Gjennom å undertegne START I-avtalens Lisboa-protokoll, forpliktet Ukraina seg i mai 1992 til å overføre alle atomvåpen til Russland for destruksjon. Ukrainske myndigheter ventet imidlertid med å effektuere avtalen. Først etter amerikansk press ratifiserte Ukraina i februar 1994 START I-avtalen, og i november samme år sluttet landet seg til Ikke-spredningsavtalen som ikke-atommakt. De siste ukrainske atomvåpen ble overlevert til Russland i juni 1996.
Et annet ukrainsk-russisk stridsspørsmål gjaldt delingen av Svartehavsflåten, som hadde hovedbase på Krim. Begge land gjorde krav på flåten, og først etter en rekke kriser, toppmøter og løsningsforsøk ble spørsmålet endelig avklart gjennom en avtale i mai 1997, hvor man delte flåten mellom seg, og hvor den russiske marinen fikk lease baserettigheter i Sevastopol. Dragkampen om Svartehavsflåten ble ytterligere komplisert av striden om Krims status. Krimhalvøya hadde blitt overført til Ukraina i 1954, og hadde i forbindelse med oppløsingen av Sovjetunionen fått gjennomslag for oppgradering til status som autonom republikk innenfor rammen av Ukraina. Sterke krefter på Krim ønsket imidlertid full løsrivelse og forening med Russland (majoriteten av innbyggerne er etniske russere). Krim-striden blusset opp flere ganger, ikke minst i forbindelse med valget til det nyopprettede presidentembetet i januar 1994, da separatisten Jurij Mesjkov ble valgt til president. Etter indre strid i separatistbevegelsen oppløste Mesjkov det regionale parlamentet i september 1994 og utlyste en folkeavstemning for å avklare suverenitetsspørsmålet, men ble selv avsatt da det ukrainske parlamentet i mai 1995 avskaffet Krims presidentembete og konstitusjon.
Samtidig er Ukraina økonomisk sett svært avhengig av Russland, særlig når det gjelder energileveranser. På grunn av de økonomiske problemene i Ukraina i 1990-årene var myndighetene ikke i stand til å betale fullt ut for gassleveransene, og gjelden til russiske energiselskaper vokste seg etter hvert svært stor. Russiske myndigheter beskyldte dessuten ukrainsk side for å tappe gass som var ment for transitt til det europeiske markedet. Konflikten toppet seg 1. januar 2006, da manglende enighet om hva ukrainerne skulle betale for russisk gass førte til at gasseksporten til Ukraina midlertidig ble stanset. Da ukrainerne svarte med å fortsette å tappe gass (gass ment for det europeiske markedet), skapte dette ringvirkninger for store deler av det europeiske gassnettet og førte til at spørsmålet om europeisk energisikkerhet ble satt på dagsorden.
Når det gjelder relasjonene til de vestlige naboene, har forholdet til Polen og Ungarn helt siden uavhengigheten vært godt, mens forholdet til Romania lenge var anstrengt som følge av halvkvedede rumenske krav om grenseendringer. I juni 1997 ble imidlertid en ukrainsk-rumensk bilateral avtale undertegnet der begge landenes fulle territorielle integritet ble slått fast.
Landet søker i økende grad samarbeid med vestlige land. De fleste vestlige land var positive til Oransje-revolusjonen. Ukraina ble våren 2008 medlem av Verdens handelsorganisasjon og har etablert samarbeidsavtaler med både NATO og EU. Landet har sterke ambisjoner om EU-medlemskap, og 2015 har vært nevnt som et mulig år for medlemsskap. Ukraina ønsker også medlemskap i NATO, selv om Russland er svært negative til at Ukraina skal bli NATO-medlem. Søknaden om NATO-medlemsskap ble avslått våren 2008, men vil bli revurdert senere.
