Uganda

Uganda, republikk i Afrika, nord for Victoriasjøen, grenser til Kongo (Zaïre) i vest, Sudan i nord, Kenya i øst, Tanzania og Rwanda i sør.

Landet ble selvstendig fra Storbritannia i 1962, etter å ha vært et britisk protektorat. Etter et militærkupp i 1971, da Idi Amin kom til makten, gjennomgikk Uganda halvannet tiår med økonomisk nedgang, hovedsakelig som følge av de politiske forholdene. I første halvdel av 1980-årene var det borgerkrig i landet, til Yoweri Museveni grep makten i 1986. Deretter ble Uganda styrt med folkevalgte representanter uten partitilhørighet; partier ble ikke forbudt, men kunne ikke stille kandidater til valg som representanter for partiet.

Uganda er fruktbart, og er selvforsynt med mat. Industrien er ikke stor, men en gjenoppbygging har pågått siden slutten av 1980-årene. Også den tidligere viktige turistindustrien har vært under rehabilitering i 1990-årene, og landet har et betydelig turismepotensial.

Klima

Uganda ligger i sin helhet innenfor tropene og tangeres av ekvator. Landet har tropisk regnklima, som er modifisert grunnet høyden over havet. Årsmiddeltemperaturen er rundt 22–23 °C med liten forskjell på varmeste og kaldeste måned. Årsnedbøren er ca. 1500 mm, noe mer i fjelltraktene, noe mindre i de nordøstlige dalstrøk. Det er ingen egentlig tørketid, men hovedtyngden av nedbør faller i to årlige nedbørmaksima når det ekvatoriale regnbeltet passerer på vei mot nord i april/mai og på vei mot sør i september/oktober.

Uganda – plante- og dyreliv. Tresavanne og gress-savanne dekker størsteparten av landet. I nordøst er det steppevegetasjon. I vest er det regnskog, størstedelen er ryddet bort (8 % av landet er skog). I fjellene vokser bambus og treaktige lyngarter, høyest oppe er det engvegetasjon. Sumpområdene domineres av papyrus og andre arter i starr- og gressfamilien.

Pattedyrfaunaen er meget rik og omfatter nesten 350 arter. Primatene omfatter fjellgorilla og sjimpanse (i vest), husarape, marekatter, guereza, kolobusaper og galagoer. Den lille skogelefanten forekommer i vest mens savanneelefant, spissneshorn, sjiraff og kafferbøffel er vanlige i noen nasjonalparker. Løve, leopard, mindre kattedyr, snikekatter, flekkhyene og tallrike antiloper har stor utbredelse.

Mer enn 1050 fuglearter er observert. Hegrer, storker, frankoliner, voksetere (tidligere: honninggjøker), råker, bietere, isfugler, hornfugler og skjeggfugler er karakteristiske. Av spurvefuglene må fremheves fargerike krattvarslere, solfugler, stærer og vevere. Gråkrontranen er nasjonalfugl. Mange rovfugler, bl.a. flodørn, gribber, slangeørner, kamp-, topp- og gjøglerørn og sekretærfugl.

165 krypdyr- og mer enn 40 amfibiearter. Nilåbor og Tilapia-arter er de viktigste av mer enn 50 ferskvannsfisker. Malariamygg og tstsefluer er noen steder svært plagsomme.

Uganda – befolkning. Folketallet ble beregnet til 28,2 mill. i 2006 og årlig befolkningstilvekst til 3,2 % (1994–2004). Fødsels- og dødsratene er meget høye, henholdsvis 46,9 og 20,5 promille. 50 % befolkningen er under 15 år, og kun 2,2 % er 65 år eller eldre. Forventet gjennomsnittlig levealder er 51 år for kvinner og 48 år for menn. Uganda var et av de aller første landene i Afrika som ble svært hardt rammet av hiv/aids-epidemien, men har siden siste del av 1990-årene opplevd en nedgang i antall smittede. Ifølge FN lever ca. 1 mill. mennesker med HIV-viruset (2005). Kraftig nedbør høsten 2007 forårsaker store flommer, og rammer 300 000–400 000 mennnesker.

Befolkningen er inndelt i en rekke etniske grupper med til dels store forskjeller i kultur og språk. Ca. 70 % av befolkningen taler bantuspråk; til denne gruppen hører en rekke etniske grupper i de sørlige og sentrale deler av landet. Størst er ganda, som teller vel 2,8 mill. og lever i kjerneregionen Buganda. De kulturelt nærbeslektede soga i øst, utgjør ca. 1,5 mill., i vest nyoro, toro og ankole, kiga i sørvest og gisu i sørøst. Disse er alle overveiende jordbruksfolk; i egnede savanneområder drives også kvegbruk. I landets nordlige områder bor nilotisk-talende folkegrupper, til sammen 11 større etniske grupper. Største grupper er lango og acholi. Alle har tradisjoner som kvegfolk, men kombinerer sin kvegdrift med jordbruk. I Ugandas nordøstlige hjørne finnes folk som taler sentralsudanesiske språk; de største etniske gruppene er lugbara og madi. Dette er hovedsakelig jordbruksfolk.

I 1960-årene var det ca. 80 000 asiater i Uganda, vesentlig av indisk og pakistansk herkomst. Disse ble utvist av president Idi Amin i 1972; bare omkring 1000 ble tilbake. Til forskjell fra Kenya og Tanzania har Uganda aldri hatt noen stor befolkning av europeiske kolonister. Uganda huser en rekke flyktninger fra nabolandene, samtidig som mange av landets egne innbyggere er fordrevet internt. I 2005 rapporterte bl.a. Leger uten grenser om 1,5 mill. internt fordrevne i landets nordlige deler. Se for øvrig avsnittet om historie.

Størstedelen av befolkningen lever på landsbygda, kun 15 % lever i byer. Folketettheten er størst langs Victoriasjøens nordkyst, hvor flere av de største byene ligger. Landets nordlige områder er tynt befolket. De største byene er hovedstaden Kampala, Gulu, Lira og Jinja.
Religion

66 % av befolkningen er kristne, hvorav 33 % katolikker og 33 % protestanter (hovedsakelig anglikanere). 18 % tilhører tradisjonelle etniske religioner og 16 % er sunni-muslimer. Islam kom til landet gjennom innvandring på 1800-tallet. Etter uavhengigheten fra Storbritannia i 1962 har landet vært styrt av det kristne flertallet, bortsett fra årene under Idi Amin (1971–79), en periode da islam ekspanderte. Den muslimske minoriteten er delt mellom to lovskoler, shafii-skolen og maliki-skolen.
Språk

Engelsk er offisielt språk. De ca. 40 afrikanske språkene i landet tilhører to språkgrupper: bantuspråkene i den sentrale og sørlige delen av landet som bl.a. omfatter luganda (ganda), gisu, kiga, rwanda og soga; og nilo-saharaspråk i nord, med bl.a. acholi, lango og teso. Luganda benyttes som handelsspråk over det meste av landet, i mindre grad også swahili.

Uganda – næringsliv. Uganda har gode naturgitte forutsetninger for landbruk og matvareproduksjon, hvilket har hjulpet landets befolkning gjennom lange perioder med økonomisk nedgang og krig, i 1970- og 1980-årene. Ved siden av gode forhold for jordbruk i den sørlige del av landet og for kveghold i nord, har Uganda også enkelte mineralforekomster og et rikt fiske i Victoriasjøen.

Fra å ha et relativt godt økonomisk fundament ved selvstendigheten, ble økonomien sterkt rammet av Idi Amins vanstyre (1971–79), ikke minst etter at størstedelen av landets asiatiske befolkning, som var helt sentral i næringslivet, ble utvist 1972; det samme ble mange utenlandske eksperter, hvilket tappet landet for kompetanse. All utenlandsk eiendom ble nasjonalisert uten kompensasjon, og industrien stanset på det nærmeste opp; det samme gjorde utenlandsk bistand. Den påfølgende perioden med borgerkrig frem til 1986 hindret gjenoppbygging, og forårsaket i seg selv nye økonomiske ødeleggelser. Politisk stabilitet og økonomiske reformer etter 1986, støttet både av multinasjonale institusjoner og bilaterale donorer, blant dem Norge, gav Uganda en raskere økonomisk vekst enn de fleste land i Afrika. Et bidrag til fremgangen har også vært gjenopptakelse av det økonomiske samarbeidet med nabolandene Kenya og Tanzania, som til 1967 var knyttet sammen gjennom organisasjonen East African Community (EAC), med bl.a. flere felles tjenester som fly, jernbane og telekommunikasjoner. 2000 ble et nytt EAC virksomt, og en tollunion trådte i kraft fra 2005, med planer bl.a. om en felles valuta.

Ugandas økonomi domineres av landbruk, som sysselsetter vel 80 % av yrkesaktiv befolkning, og som står både for matproduksjon til innenlands forbruk og av produksjon for eksport. Særlig viktig er kaffe. Landet eksporterer bomull og te, tidligere også tobakk. Industrien er lite utviklet, men har vært i vekst siden 1990-årene. Uganda har drivverdige forekomster av bl.a. kobolt og kobber. Etter den militære deltakelsen i krigen i Kongo i slutten av 1990-årene, ble Uganda beskyldt for å ha stått bak illegal utførsel av mineraler fra dette landet.

Den økonomiske utviklingen har siden tidlig i 1980-årene vært truet av en alvorlig aids-epidemi som har påført landet store sosiale og økonomiske skader, bl.a. i form av tapt arbeidskraft og kompetanse. Den langvarige krigen i Nord-Uganda har vært et hinder for økonomisk og sosial utvikling i den delen av landet, samtidig som den har medført betydelige kostnader til landets forsvar. Uganda har et stort potensial for turisme, som har vært en vekstsektor fra 1990-årene, etter mange års krig og forfall. I 1960-årene var turisme den tredje viktigste inntjener av utenlandsk valuta. Uganda fikk 1996 status som hovedsamarbeidsland for norsk utviklingshjelp, en posisjon landet også hadde fra 1960-årene til det statlige samarbeidet ble avsluttet i 1973, etter Amins maktovertakelse. Norges støtte kanaliseres til flere sektorer, per 2005 fremfor alt styresett, demokrati og menneskerettigheter (særlig konflikten i Nord-Uganda); rammebetingelser for økonomisk vekst og utvikling av privat sektor (særlig energisektoren); budsjettstøtte øremerket fattigdomsbekjempelse (gjennom Poverty Action Fund). Ved siden av økonomisk støtte fra den norske til den ugandiske stat, har flere norske frivillige organisasjoner engasjert seg i Uganda.
Landbruk og fiske

Uganda har gode naturgitte forutsetninger for landbruk, med klima og jordsmonn vel egnet for produksjon av en rekke varer, og er selvforsynt med mat. Landets økonomi domineres av landbruk, som sysselsetter vel 80 % av yrkesbefolkningen, og tidlig på 2000-tallet bidrog med vel 40 % av landets bruttonasjonalprodukt (BNP). I motsetning til i settlerkolonien Kenya, fremmet det britiske kolonistyret i Uganda lokalt jordbruk, drevet vesentlig av afrikanske småbønder. Produksjon av bomull, te og kaffe for eksport ble oppmuntret, og også etter selvstendigheten var Uganda en betydelig produsent av disse varene. Nasjonaliseringen av te- og bomullsplantasjene medførte imidlertid nesten full stans i produksjonen av disse. Det samme gjaldt også den mindre omfangsrike sukkerproduksjonen. Først mot slutten av 1980-årene tok produksjonen av disse varene seg opp igjen. Fra 1990-årene er det satset mye på produksjon og eksport av grønnsaker og blomster.

Det viktigste salgsproduktet fra jordbruket er kaffe, som i perioder har stått for over 90 % av landets eksportinntekter. 1994/95 var Uganda Afrikas største eksportør av kaffe. Kaffe dyrkes av småbønder, og er gjenstand for betydelige prissvingninger på eksportmarkedene. I likhet med kaffe, tok produksjonen av bomull og te seg opp i 1990-årene. Før nedgangen i 1970-årene, var Uganda blant Afrikas tre største produsenter av både bomull og te. På småbrukene dyrkes mais, bananer, hirse, maniok, belgfrukter, ris og søtpoteter m.m. til eget bruk. Den langt viktigste matvaren er kokebananer (matoke).

Husdyrholdet har særlig betydning i de nordlige områdene, men store deler av Uganda er egnet for husdyrhold, og kveg holdes over hele landet – både av småbønder og på storgårder.

Skog dekker ca 7,5 mill. hektar, og nesten all produktiv skog består av tettfibrede treslag. Utviklingen av skogbruket har vært et hovedinnsatsområde for norsk bistand til Uganda.

Fisket i sjøer og elver er betydelig; særlig omfattende er fisket i Victoriasjøen, hvorfra fisk også eksporteres. De viktigste fiskeslagene er nilåbor og tilapia. Overfiske har ført til reduserte fangster og dårligere kvalitet, samtidig som store deler av sjøen grodde igjen i 1990-årene av vannhyasint.
Bergverk, energi

Uganda har betydelige mineralforekomster, men bare noen blir kommersielt utnyttet, etter at gruvedriften langt på vei stanset under Idi Amins regime i 1970-årene. Før det ble bl.a. kobber, fosfat, apatitt, tungsten, beryll, tantalitt, gull, tinn, wolfram og kalkstein utvunnet. Utvinning av wolfram, tinn og gull ble gjenopptatt i 1990-årene, da gull ble landets nest viktigste eksportprodukt; eksport av kobber gjenopptatt 1994. Betydelige forekomster av jernmalm er påvist, men ikke satt i produksjon. Oljeleting ble inngangsatt 1987, uten påvisning av drivverdige forekomster.

Elektrisitetsforsyningen stammer vesentlig fra vannkraftverket Nalubaale (tidl. Owen Falls), ved Jinja, der Nilen forlater Victoriasjøen, med en kapasitet på 177 MW, hvorav en del eksporteres. Samtidig importerer Uganda vel halvparten av sitt energibehov i form av petroleumsprodukter. Kiyara-stasjonen ved Jinja, på 240MW, ble satt i drift 2000, og utbygging av Kiira-anlegget tidlig på 2000-tallet, tilførte en installert kapasitet på 120 MW. Tidlig på 2000-tallet ble det påvist oljeforekomster ved Lake Albert, vest i landet.

Uganda – industri. Ugandas industri stanset i all hovedsak opp tidlig i 1970-årene, etter at utenlandske foretak ble nasjonalisert og de fleste utlendinger utvist. Industrien er relativt lite utbygd, og er hovedsakelig lokalisert til hovedstadsområdet, hvor det finnes en allsidig forbruksvareindustri, jern- og metallindustri, kjemisk industri, tekstilindustri og næringsmiddelindustri. Sistnevnte er basert på foredling av landbruksprodukter, særlig kaffe, bomull, te, sukker, tobakk, matolje og meieriprodukter. Industrien ble modernisert i 1990-årene, med betydelig vekst. og flere nye anlegg er åpnet, bl.a. for montering av biler.

Skole og utdanning

Alle barn har i prinsippet rett til skolegang, men landet har ikke obligatorisk og gratis skole for alle. De fleste skoler er offentlige, men det er også en del misjonsskoler. Myndighetene arbeider siden 1997 med å innføre gratis barneskole. Som et resultat har deltakelsen økt. Ca. 60 % av barna begynner i offentlige skole. Utdanningssystemet er lite forandret siden frigjøringen og reflekterer det britiske systemet. Barneskolen er 7-årig og begynner når barna er 6 år. Den videregående skolen er 6-årig (4 + 2 år). Det finnes nå fire offentlige universiteter, bl.a. Makerere universitetet i Kampala. Ifølge UNESCO (2003) er ca. 31 % av den voksne befolkningen analfabeter (20 % av mennene, 40 % av kvinnene).
Massemedia

I 2005 utkom ni dagsaviser, alle i Kampala, seks av dem på engelsk og tre på luganda, størst opplag hadde den offisielle regjeringsavisen New Vision (34 000 på hverdager og 42 000 på søndager). Pressen har en relativt fri stilling, men det hender regjeringskritiske artikler forbys. – Det statskontrollerte Radio Uganda (grunnlagt 1954) sender på 24 språk i to kanaler, bl.a. engelsk, fransk, arabisk, swahili og lokale språk. Også en uavhengig radiostasjon har nasjonale sendinger. Den statlige Uganda Television (UTV, startet 1962) sender hovedsakelig på engelsk i én kanal. I tillegg til den statlige kringkastingsvirksomheten finnes også private radio- og TV-stasjoner, bl.a. det uavhengige Sanyu Television (etabl. 1994) som sender i Kampala-området.

Uganda – musikk. I de tidligere kongedømmene Bunyoro, Buganda, Ankole og Toro eksisterte egne musikktradisjoner knyttet til hoffseremoniell. Utøvere måtte gjennomgå lang spesialopplæring. De musikalske formene spilt på f.eks. amandida og akandinda (xylofoner) fremviser kompliserte rytmiske, melodiske og klanglige strukturer, som vitner om høyt utviklet estetikk og spilleteknikk. Musikkaktivitet er generelt knyttet til livets høytider, årssyklusen, offentlige anledninger, sosiale sammenhenger som drikkelag og tradisjonell brytning, klanaktiviteter og religiøs praksis. Det rikt varierte instrumentariet omfatter fløyter i mange former, sideblåste horn, amakondeere (horn av gresskar), musikkbue, siter, strykeharpe, lyre, enstrengfele, spalttromme, rasler, xylofoner i mange former, tommelfingerpiano, entenga og andre trommer og rytmeinstrumenter. Store ensembler er vanlig, og de komplekse musikkformene krever stor presisjon av utøverne. Vokalmusikkens viktigste form er vekselsang, med polyfone innslag ved melodisk overlapping mellom forsanger og gruppe.

I nyere tid har komponister som Mbabi-Katan og Kyagambiddwa skapt større korverker. E. Muyinda, en tidligere hoffmusiker, har spilt en sentral rolle som komponist, forsker og utøver, bl.a. i den statlige dansegruppen Heart Beat of Africa, med medlemmer fra de største folkegruppene.

Populærmusikken har mottatt impulser fra kongolesisk og swahili popmusikk, vestafrikansk highlife og vestlig popmusikk, og har røtter i den tradisjonelle musikken.

Uganda – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1995 er Uganda en presidentstyrt og enhetsstatlig republikk. Statsoverhodet, presidenten, velges i allmenne valg for fem år. Han har vide fullmakter, er militært øverstkommanderende og utnevner statsminister og regjering.

Den lovgivende forsamling, nasjonalforsamlingen, har ett kammer og består av 303 medlemmer. 214 er valgt direkte i allmenne valg, 81 er nominert blant ulike interessegrupper (bl.a. 56 kvinner og 10 fra hæren), samt åtte utpekte mandater. Valgene gjelder for fem år. Fra 1986 til 2005 hadde Uganda et «null-parti-system», der de folkevalgte formelt ikke tilhørte noe politisk parti. I en folkeavstemning 2005 ble det klart flertall for å åpne for fri partidannelse, og ved valgene 2006 deltok seks partier. President Musevenis nasjonale motstandsbevegelse NRM, som har sittet ved makten siden 1986, fikk 205 av mandatene.
Administrativt

Administrativt er Uganda delt inn i fire regioner og 56 distrikter, ledet av folkevalgte organer. Den lokale styreformen er fortsatt under utvikling.

Uganda – internasjonale forbindelser. Uganda er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, Commonwealth, Afrikanske Union (AU) og Cotonou-avtalen (tidl. Lomé-konvensjonen).

Uganda er representert i Norge ved sin ambassade i København, mens Norge er representert i Uganda ved sin ambassade i Kampala.

Uganda – geologi og landformer. 4/5 av landarealet utgjøres av det sentralafrikanske platå, og ligger 900–1500 moh., med høyere fjell i ytterkantene og Afrikas største innsjø, Victoriasjøen (68 800 km2) i sør. Grenseområdene i vest tilhører Rift Valley, og utgjøres delvis av de vulkanske Virungafjellene i sør og Ruwenzori (grunnfjell) med landets høyeste topp, Margherita, 5109 moh. lenger nord. De høyeste toppene er dekket med snø og is. På grensen til Kongo ligger også Edwardsjøen og Albertsjøen. Ytterområdene i øst utgjøres av en kjede vulkanske fjell, som strekker seg fra grensen mot Sudan og sørover til vulkantoppen Elgon, som er høyeste fjell her med 4321 moh., nær grensen til Kenya. Høyfjellsplatået synker jevnt inn mot innsjøene Kyoga og Victoriasjøen i sør. Nilen renner gjennom Uganda, fra Victoriasjøen via Kyoga til Albertsjøen og videre mot nord.

Selvstendighet

Det ble avholdt valg til et lovgivende råd i 1961. Valget ble vunnet av DP, og dets leder Benedicto Kiwanuka ble Ugandas første statsminister i mars 1962. Før selvstendighet ble oppnådd i oktober samme år, hadde en allianse av UPC og KY vunnet valget på nasjonalforsamling. Denne alliansen dannet regjering under ledelse av Milton Obote, som ble statsminister og landets egentlige leder, selv om Buganda-kongen Edward Mutasa formelt var statssjef. I 1966 ble Mutasa avsatt av Obote. Året etter ble grunnloven endret, selvstyret opphevet og all makt sentralisert hos Obote, som ble utøvende president.

Det selvstendige Uganda var politisk fragmentert og økonomisk svakt. De politiske motsetningene fortsatte under Obote, som søkte å iverksette en samfunnsendring i sosialistisk retning. Dette skapte uro, og Obote ble i januar 1971 avsatt i et kupp, ledet av forsvarssjefen, oberst Idi Amin. Amin ledet snart Uganda som diktator, og med et styre preget av økende terror til han selv ble tvunget på flukt i 1979. Da hadde tusener blitt drept og enda flere drevet fra sine hjem, og vestlige land vendt Uganda ryggen. Vanstyret førte også til økonomisk sammenbrudd, ikke minst utvisningen av ca. 50 000 asiater 1972, som drev mye av handelsvirksomheten. Flere forsøk på å styrte Amin mislyktes. Først etter at Uganda hadde angrepet Tanzania i 1978–79, og den tanzanianske hær gjorde felles sak med Obotes eksilarmé, lyktes det å styrte Amins regime. 18 eksil-grupperinger kom deretter sammen for å drøfte Ugandas fremtid, og kompromisskandidaten Yusufu Lule ble landets nye leder. Han ble i juni skiftet ut med Godfrey Binaisa, som i sin tur ble avsatt i mars 1980, da Paulo Muwanga, støttet av bl.a. general Tito Okello, tok over og forberedte valg. Fire partier deltok, og valget ble vunnet av Milton Obote og UPC; Obote ble innsatt som Ugandas president for andre gang i desember. Valgresultatet ble bestridt, bl.a. av Yoweri Museveni, som grep til våpen mot Obote; det samme gjorde flere andre grupper. Musevenis National Ressistance Army (NRA) startet en borgerkrig som trolig krevde langt flere menneskeliv enn Amins regime.
Museveni ved makten

Hardt presset av krigen ble Obote i 1985 styrtet for annen gang. Men heller ikke Ugandas nye statssjef, general Tito Okello, klarte å bilegge borgerkrigen. I 1986 inntok NRA hovedstaden, og Museveni ble innsatt som Ugandas nye president 29. januar. Hans organisasjon, National Resistance Movement (NRM), bygde opp et politisk system basert på grasrot-komiteer, såkalte motstandsråd, med et øverste råd som nasjonalforsamling, National Resistance Council (NRC). Politiske partier ble ikke forbudt, men heller ikke tillatt å stille opp ved valg; i valg kunne bare enkeltpersoner stille – og tilhengere av NRM sikret Museveni solid flertall i nasjonalforsamlingen. Det såkalte «nullpartisystemet», som varte til 2005, ble ansett som et afrikansk forsøk på finne en ny form for deltagende demokrati som verken var bygd på vestlige modeller eller den i Afrika ofte forsøkte ettpartistat. Etter hvert som Museveni forble sittende ved makten, ble det mer sett på som en mekanisme for å hindre demokratisk utfordring gjennom frie valg. En grunnlovsendring gjorde at han kunne stille til valg for en tredje termin i 2006, og han ble gjenvalgt. Ved flerpartivalget til parlamentet samme år fikk NRM over halvparten av representantene.

I 1993 tillot regjeringen at de tradisjonelle kongedømmene Ankole, Buganda, Bunyoro og Toro ble gjenopprettet, og at de fikk innsette sine herskere.
Krig

Gjennom 1990-årene var det betydelig militær motstand fra flere organisasjoner mot Musevenis regime, fremfor alt nord og vest i Uganda; konflikter som særlig gikk ut over sivilbefolkningen. Per 2005 var om lag 1, 5 mill. ugandere flyktninger i sitt eget land; mennesker som dels hadde flyktet fra landsbyer angrepet av opprørsgrupper, dels var flyttet til beskyttede leire av myndighetene, delvis under tvang. Flere geriljagrupper var aktive i 1990-årene; den viktigste var Lord’s Resistance Army (LRA), etablert i 1987 og ledet av Joseph Kony. Med støtte fra Sudan bekjempet LRA regjeringen helt til en fredsavtale ble inngått i 2006. LRA ble beryktet bl.a. for kidnapping av barn som soldater, og er beskyldt for å stå bak et folkemord i Nord-Uganda; regjeringen er beskyldt for det samme ved sine overgrep særlig mot acholi-folket. Tidlig i 2000-årene ble situasjonen i Nord-Uganda av FN karakterisert som en av verdens mest alvorlige humanitære kriser.

Uganda har også, dels indirekte, dels direkte, vært involvert i kriger i nabolandene Rwanda, Kongo og Sudan. Nærheten til Sør-Sudan brakte Uganda inn i borgerkrigen der, med støtte til motstandsbevegelsen SPLM. Sudans regjering har på sin side støttet LRA, som fikk operere fra baser i Sør-Sudan. Den rwandiske opprørsbevegelsen Front patriotique rwandais (FPR) gikk 1990 inn i Rwanda fra Uganda; både ledelsen og soldatene i FPR tjenestegjorde i den ugandiske regjeringshæren. Uganda avviste imidlertid å ha kjennskap til invasjonen, og støttet den ikke militært. Ved FPRs maktovertakelse i Rwanda 1994 ble det etablert et nært samarbeid mellom de to land, som fikk følger for utviklingen i Zaïre (senere Kongo). Rwanda og Uganda støttet den kongolesiske opprørsbevegelsen AFDL, som 1997 overtok makten i landet. Rwanda, støttet av Uganda, valgte høsten 1998 imidlertid å støtte en ny milits i Øst-Kongo, som bekjempet Kabilas regime. Begge land sendte tropper til Kivu-provinsene, offisielt for å ville trygge sin egen sikkerhet, bl.a. fordi flere av de ugandiske opprørsgruppene, samt restene av den tidligere rwandiske regjeringshæren, hadde tilhold i det østlige Kongo. Etter en splittelse i den kongolesiske motstandsfronten valgte Rwanda og Uganda – som var blitt uenige om mål og strategi for engasjementet i Kongo – hver sin side i konflikten, og høsten 1999 kom det til kamper mellom rwandiske og ugandiske styrker i og rundt den kongolesiske byen Kisangani, hvoretter Uganda trakk sine tropper ut av Kongo.
Utenrikspolitikk

Under Idi Amin ble Uganda internasjonalt isolert, med unntak av enkelte muslimske land, inkl. Libya. Isolasjonen ble brutt med den stabilitet som ble innført med Yoweri Musevenis maktovertakelse 1986, da flere multinasjonale utviklingsorganisasjoner forsterket støtten til Uganda og flere land gjenopptok sin bistand – blant dem Norge. Internasjonalt ble Musevenis regime ønsket velkommen, men utover i 1990-årene økte kritikken, parallelt med fraværet av demokrati samt kritikk for brudd på menneskerettighetene.

To regionale dimensjoner har i særlig grad preget ugandisk utenrikspolitikk: først og fremst forholdet til de to nabolandene Kenya og Tanzania; dernest forholdet til de borgerkrigsrammede naboene Sudan, Kongo og Rwanda. Frem til 1974 var Kenya, Tanzania og Uganda forent i den regionale økonomiske samarbeidsorganisasjonen East African Community (EAC), etablert 1967, oppløst 1977. Mens forholdet til Tanzania var bra, var forholdet til Kenya dårligere, med bl.a. væpnede sammenstøt ved grensen og påståtte angrep inne i Kenya i 1987/88. Forholdet ble normalisert tidlig i 1990-årene. Dette åpnet for en revitalisering av samarbeidet mellom de tre land, og en avtale ble inngått 1999 om å gjenopprette EAC. Dette skjedde 2001, og i 2004 ble det etablert en tollunion. De tre landene inngikk også et militært samarbeid, gjennom Eastern African Standby Brigade Force, som del av de stående styrkene til Den afrikanske union. Kenya spilte en sentral rolle i konflikten mellom Sudan og Uganda i 1990-årene, der Uganda støttet den sudanske motstandsbevegelsen SPLM, mens Sudan støttet den ugandiske geriljaen LRA. Flere ugandiske opprørsbevegelser fikk støtte fra Zaïre (Kongo), og tilhold der – hvilket bidrog til et ofte anstrengt forhold mellom Uganda og Zaïre, med spenning langs grensen særlig fra 1988. Uganda støttet den kongolesiske opprørsgruppen AFDL, som 1997 kom til makten i Kongo. Uganda trakk deretter sin støtte til AFDL og president Kabila, og støttet et opprør mot ham i Øst-Kongo – og gikk 1998 inn med soldater, sammen med Rwanda. 1999 ble det inngått en fredsavtale mellom Kongo og Uganda, hvoretter Uganda trakk sin tropper ut. Uganda og Rwanda ble av bl.a. FN beskyldt for urettmessig å ha utnyttet Kongos naturressurser under sitt militære engasjement der. Uganda støttet de rwandiske opprørerne som 1994 grep makten i Rwanda, og utviklet nære politiske forbindelser. De to landene kom så på kant over Kongo-politikken, og støtte militært sammen inne i Kongo, før en fredsavtale ble inngått 2002.

Post navigation

Leave a Reply

Your email address will not be published.