Tuvalu, konstitusjonelt monarki i Oseania, i den sørvestlige del av Stillehavet, i Mikronesia, ca. 5–10° sør for ekvator. 180°-meridianen gjennomskjærer landet i øst. Hele landet ligger vest for datolinjen. Nærmeste nabostater er Salomonøyene i vest, Tokelau (tilh. New Zealand), Kiribati i nord og Fiji i sør. Tuvalu består av ni atoller med til sammen 26 km2 landareal, spredt over et havområde på ca. 1,3 mill. km2. Atollene strekker seg 600 km fra Nanumea i nordvest til Niulakita i sørøst.
De lave atollene er svært sårbare for miljøendringer. Klimatiske endringer, og heving av havnivået, vil lett gi alvorlige konsekvenser for livsgrunnlaget. Man har allerede målt rundt 10 centimeters havstigning i løpet av de siste 20 årene, og en del land har blitt skylt vekk på grunn av hyppigere stormer og ekstremt høyvann.
Hovedstaden oppgis ofte forskjellig i ulike kilder, noe som skyldes at man ikke har hatt noen by i vestlig målestokk. Oftest oppgis Funafuti, som er hovedatollen i landet. Selve administrasjonskontorene ligger i landsbyen Vaiaku på Fongafale, en av Funafutis mange småøyer.
Tuvalu var under britisk herredømme fra 1892, Gilbert and Ellice Islands, en kronkoloni sammen med Gilbert Islands 1915–75. Tuvalu fikk indre selvstyre i 1975 og ble selvstendig i 1978
Navnet betyr «åtte som står/hører sammen» og henspiller på åtte av atollene som staten består av. Det er egentlig ni, men den minste av atollene hører inn under av en av de andre.
Tuvalu – forfatning og politisk system, rettsvesen. Etter forfatningen av 1978 er Tuvalu et parlamentarisk-demokratisk konstitusjonelt monarki med den britiske dronning som formelt statsoverhode, representert ved en generalguvernør. Denne må være tuvalsk statsborger, utnevnes etter forslag fra statsministeren og kan ikke se bort fra regjeringens råd. Den utøvende makt ligger hos statsministeren og regjeringen. Statsministeren velges av og blant medlemmene av parlamentet. De øvrige ministre, opptil fire, utnevnes av generalguvernøren etter forslag fra statsministeren. Regjeringen er ansvarlig overfor parlamentet. Parlamentet velges i allmenne valg for fire år, men kan oppløses før. Det har 15 medlemmer. Det er ingen politiske partier, men en viss politisk uenighet om landet fortsatt skal være knyttet til Storbritannia eller bli republikk.
Det er valgte råd på seks medlemmer, samt en del ex officio medlemmer, på alle de bebodde øyene. Øyene har et visst selvstyre.
Rettsvesenet
Rettsvesenet omfatter en overrett, ledet av en høyesterettsjustitiarius, som hører appeller fra magistratrettene og de åtte øyrettene. De siste har begrenset sivil- og strafferettslig kompetanse. Avgjørelser i overretten kan ankes inn for appellretten på Fiji, og i siste tilfelle, for det britiske Privy Council’s judisielle komité.
Tuvalu – internasjonale forbindelser. Tuvalu er medlem av FN fra 2000. Landet er for øvrig medlem av bl.a. Commonwealth, Pacific Islands Forum og Cotonou-avtalen (tidl. Lomé-konvensjonen).
Norge og Tuvalu har ikke diplomatiske forbindelser.
Tuvalu – natur. Atollene er lave, ingen er over 5 meter over havet. Ikke alle har passasjer gjennom korallrevene; det finnes få naturlige havner. Jordsmonnet er skrint.
Tuvalu har et fuktig, ekvatorialt klima; hovedstaden Fongafale har middeltemperatur på 28,9 °C i jan., 27,2 °C i juli og 4000 mm nedbør. Den mest regnfulle måned er januar med 400–500 mm; juni–august er tørrest.
Tuvalu – plante- og dyreliv. Vegetasjonen består hovedsakelig av kokospalmer og skruepalmer.
Polynesiarotte er eneste naturlig forekommende landpattedyr, men både knølhval og delfiner forekommer i havet omkring øyene. 40 fuglearter er observert, av disse hekker 9 sjøfugler og 4 landfugler. Av sjøfuglene kan nevnes småtropikfugl, rødfotsule, sot-, svartnakke- og silketerne samt brun- og svartnoddy. De vanligste landfuglene er knollkeiserdue og langhalekoel (en gjøk), bankivahane er innført. Noen vadefugler forekommer på trekk og som overvintrere.
Krypdyrfaunaen omfatter gekkoer og skinker, havskilpadder og flere arter giftige havslanger.
Tuvalu – befolkning. Folketallet ble 2008 beregnet til 12 200, og årlig befolkningsvekst til 0,1 % for perioden 2006–2010). Gjennomsnittlig levealder er i følge Verdens helseorganisasjon 65 år for kvinner og 64 år for menn.
Over 90 % er polynesiere, nært beslektet med folk i Samoa, Tonga og Tokelau; de nordligste øyene (bl.a. Nui) er delvis befolket av mikronesiere opprinnelig fra Kiribati (ca. 7 %).
Øyene har høy befolkningstetthet (ca. 470 per km2), tettest bosetning er det på hovedatollen Funafuti med over 1100 innb. per km2. Funafuti har en høy innflytting av unge som søker utdannelse og arbeid. Dette har resultert i et voldsomt befolkningspress. Som landets hovedstad regnes ofte Funafuti. I denne atollen ligger øya Fongafale med landsbyen Vaiaku hvor landets administrasjon ligger.
Religion
Omtrent hele befolkningen er medlemmer av det kongresjonalistiske kirkesamfunnet Church of Tuvalu. Det finnes små minoriteter av adventister, katolikker og bahaier.
Tidligere dyrket tuvalerne sin tradisjonelle religion med rike mytologiske forestillinger som de samoanske erobrerne hadde brakt med seg (se Polynesia, religion). Intens misjonsvirksomhet på slutten av 1800-tallet førte til at kristendommen etter hvert ble enerådende som religion i Tuvalu.
Språk
Størstedelen av befolkningen snakker tuvalsk (av og til ukorrekt omtalt som tuvaluansk) som hører til de polynesiske språkene og er nært beslektet med samoansk og tongansk. Engelsk blir også mye brukt.
Tuvalu – næringsliv. Tuvalu er i betydelig grad avhengig av utenlandsk hjelp både i form av finansiell bistand og teknisk assistanse. De største inntektene kommer som bidrag fra Tuvalu Trust Fund (et fond etablert med hjelp fra Australia, New Zealand og Storbritannia), fiskelisenser og hjemsendelse av utenlandsk valuta fra arbeidere sysselsatt i utlandet. Salg av bruksrettighetene til landets elektroniske nasjonalitetsbetegnelse (domenenavn) .tv ga betydelige årlige inntekter fra 2000, men man sliter i dag med avtalen.
Størstedelen av yrkesbefolkningen har tradisjonelt vært sysselsatt med selvforsyningsvirksomhet/naturalhusholdning. I 1991 hadde kun 28 % av yrkesbefolkningen inntektsgivende arbeid, de fleste på Funafuti. Over halvparten av disse var sysselsatt i offentlig sektor. Det er senere innført ansettelsesstopp i offentlig sektor, og mulighetene for inntektsgivende arbeid er svært reduserte. I tillegg til den innenlandske arbeidskraften er mange sysselsatt i utlandet, enten som sjømenn eller som kontraktsarbeidere i New Zealand. Mange har også flyttet til utlandet og sender penger hjem til familien. I 2003 svrte pengeoverføringer fra 450 sjømenn for nesten 20 % av BNP. Inntil ca. år 2000 arbeidet mange med fosfatutvinning i Nauru.
Innen jordbruket dyrkes taro, brødfrukt, papaya, bananer og pandanusfrukter til eget forbruk; kopra til eksport. Jordbruksproduksjonen er imidlertid hemmet av et dårlig og saltholdig jordsmonn. Av husdyr holdes svin, høns og geiter.
Fisket forsyner hovedsakelig det lokale marked; man hadde tidligere noe eksport av tunfisk. Tuvalu utvidet i 1983 til 200-mils fiskerisone (1,3 mill. km2), og håper i fremtiden å utvikle fiskeriene til en hovednæring. Industrien er svært lite utviklet, med produksjon av flettet håndverk, kopra og litt fiskeforedling. Tuvalu ble besøkt av anslagsvis 1290 turister i 2004.
Tuvalu mangler drikkevann og baserer seg på lagring av regnvann. I gamle dager baserte man seg på bruk av brønner gravd ned til et tynt ferskvannslag, men man har gått vekk fra dette. Det altoverskyggende problemet er at man frykter at Tuvalus atoller vil forsvinne i havet. I tillegg til en registrert stiging av havnivået har man også hatt orkaner med bølger som har skylt over øyene og ekstremt høyvann («king tide») som har truet mennesker og hus. En del kystområde og små holmer har blitt skylt vekk. FNs klimapanel (IPCC) har beregnet at mesteparten av Tuvalus landareal kan bli liggende under havet i løpet av dette århundre. Nordmannen Terje Dahl flyttet i 1995 fra Tuvalu på grunn av livstruende orkaner og stigende havnivå, og ble av media verden over betegnet verdens første klimaflyktning.
Utenrikshandel
Tuvalus vareeksport utgjør kun 4 % av importverdien (1994). Eksporten består av kopra og fisk. Importen består bl.a. av matvarer, energiråvarer, ulike ferdigvarer og maskiner. Pengeforsendelser fra tuvalere i utlandet utgjør en viktig valutakilde for landet. Tuvalu mottar betydelig finansiell støtte fra Storbritannia og New Zealand.
Samferdsel
Eneste dypvannshavn er Fongafale, med mottak av havgående skip; forbindelse mellom øyene skjer med mindre skip. På Funafuti finnes en landingsstripe for fly; Air Fiji har ruteflygninger. Her finnes også motorsykler og minibusser.
Tuvalu – skole og utdanning. Det er gratis og obligatorisk skole for barn i alderen 6–15 år. Barneskolen er 8-årig og videregående skole 2-årig. Det finnes grunnskoler på alle øyene og en videregående skole for hele landet. Eneste høyere utdanningsinstitusjon er en maritim skole, samt en underavdeling a University of South Pacific, begge på Funafuti. Annen utdanning kan tas i Fiji eller andre land etter stipend.
Tuvalu – historie. De første europeere kom til øyene i perioden 1568–1826. Britiske misjonærer kom fra Samoa i 1860-årene. Omtrent samtidig ble øyene rammet av slavehandel og europeiske sykdommer. Fra 1850 til 1875 skal befolkningen ha minket fra 20 000 til 3000 personer. I 1892 ble området sammen med Gilbertøyene et britisk protektorat, Gilbert and Ellice Islands Colony. Øyene lå utenfor kampsonen under den annen verdenskrig. Ved en folkeavstemning i 1974 skilte Tuvalu lag med Gilbertøyene, som ble en del av Kiribati. 1. oktober 1978 ble Tuvalu et selvstendig monarki innen det britiske Commonwealth. Øynasjonen fremstod lenge som et av regionens mest stabile demokratier med sunne finanser og et selvstendig rettsvesen. Siden tusenårsskiftet har de politiske forhold vært mer ustabile med mange maktskifter.
Tuvalu kom i 1992 i konflikt med den britiske regjering etter å ha krevd erstatning for den dårlige forfatning øyrikets økonomi og infrastruktur angivelig var i ved kolonistyrets slutt. Et av ankepunktene var at britene under 2. verdenskrig lot USA bygge en base som fremdeles gjør bortimot halve hovedatollen Funafuti ubeboelig. Kravene ble avvist. Regjeringen reagerte på dette ved å stryke Union Jack av Tuvalu-flagget, men tok senere tilbake det gamle flagget. Utgaven uten Union Jack var således i bruk bare 1995–97. Et forslag om å forlate Commonwealth og ikke lenger anerkjenne den britiske monark som statsoverhode, ble avvist av nasjonalforsamlingen.
En rapport fra FNs miljøprogram advarte i 1989 om at Tuvalu er en av fem øygrupper som er særlig truet av den såkalte drivhuseffekten. Tuvalu har gjentatte ganger i 1990-årene brakt problemet på bane i internasjonale fora, med henstilling til industrilandene om strakstiltak mot klimaendringer. Tuvalu mener drivhuseffekten kan være årsak til en dramatisk økning i frekvensen av sykloner og tropestormer. Protester er i første rekke blitt rettet til USA for å ha slått vrak på Kyotoavtalen. Regjeringen har bedt Australia og New Zealand om å ta imot tuvalere når de antas å bli nødt til å forlate øyriket en gang i fremtiden. Bare New Zealand har sagt seg villig til å ta imot et begrenset antall tuvalere. Australia har etablert en forskningsstasjon for å følge med på endringer i vannstanden.
