Turkmenistan. (etter folkegruppen turkmenere), republikk i Sentral-Asia, kyst mot Kaspiske hav i vest. Grenser i sør mot Iran og Afghanistan, mot Usbekistan i nord og nordøst og Kasakhstan i nord. Turkmenistan er den sørligste av de tidligere sovjetrepublikkene.
Turkmenistans landskap domineres av ørken; omtrent 90 % av landets areal er fylt opp av Karakum-ørkenen. Landet er blant de mest etnisk homogene av de tidligere sentralasiatiske sovjetrepublikkene, nær 3/4 av befolkningen tilhører titulærnasjonen. Den tradisjonelle leveveien har vært jakt og nomadisk gjeterdrift. I dag domineres landets økonomi av jordbruk (bomullsproduksjon) og petroleumsvirksomhet.
I løpet av 1800-tallet kom Turkmenistan under russerne. Etter den første verdenskrig ble landet del av den Turkestanske autonome sovjetrepublikk, egen sovjetrepublikk fra 1924. Landet ble selvstendig stat ved Sovjetunionens oppløsning 1991.
Turkmenistan – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1992 er Turkmenistan en enhetsstatlig og presidentstyrt republikk. Statsoverhodet, presidenten, velges i allmenne valg for fem år og kunne opprinnelig gjenvelges én gang. Den nåværende president Nijazovs periode ble imidlertid 1994 forlenget til 2002 i en folkeavstemning. I 1999 ble hans mandatperiode forlenget til livstid. Presidenten har i praksis all makt, han leder regjeringen, som er ansvarlig overfor ham, og er også militær øverstkommanderende. Lovgivende myndighet er lagt til nasjonalforsamlingen, Majlis, valgt i allmenne valg for fem år. Den har 50 medlemmer – alle nominert av presidenten og medlem av hans parti, Turkmenistans demokratiske parti, som er identisk med det gamle kommunistpartiet.
I tillegg til nasjonalforsamlingen er det et viktig organ, Folkerådet (Khalk Maslakhaty), som formelt har en tilsynsfunksjon, men reelt har mange av en nasjonalforsamlings funksjoner. Folkerådet omfatter nasjonalforsamlingen, ytterligere 50 representanter valgt og 10 utpekt fra alle landets distrikter, regjeringen, lederne for høyesterett og det øverste økonomiske råd, riksadvokaten og lederne for de lokale råd. Det møtes minst en gang i året; fra 2003 har det overtatt mye av den lovgivende makt fra nasjonalforsamlingen og har myndighet til å oppløse denne. Endringen hadde ingen annen funksjon enn ytterligere å øke presidentens makt; han er leder både i nasjonalforsamlingen og Folkerådet og har kontroll både med den utøvende og lovgivende makt. Han har også bygd en økende personkultus rundt seg selv.
Administrativt
Administrativt er landet inndelt i fem regioner, velajat’er, og disse igjen i 50 distrikter, etrap’er. De har nokså begrenset selvstyre.
Turkmenistan – natur. Turkmenistan har to karakteristiske landskapstyper: den store ørkenen Karakum (turk. Garagum) som utgjør 90 % av arealet, og oaseregionene, hovedsakelig lokalisert i sør. Lengst i sør, mot grensen til Iran, ligger Koppeh Dagh-fjellene. Høyere landskap også langs grensen mot Afghanistan. I nordvest, ved byen Nebitdag, ligger fjelltoppen Arlang (1880 moh.). På grunn av de store ørkenområdene er Turkmenistan svært avhengig av vanntilførselen som kommer via elvene. De viktigste er Amu-Darja, som renner fra øst til nordvest, og som delvis danner grensen mot Usbekistan. Murghab og Tedsjen kommer fra fjellene i henholdsvis Afghanistan og Iran, renner mot nordvest og ut i ørkenen. Atrek danner lengst i sørvest grense mot Iran. Amu-Darja og Atrek utnyttes i stor utstrekning til kunstig vanning. En vanningskanal, Karakum-kanalen (turk. Garagumskij kanal), er bygd fra Amu-Darja, over Murgab-oasen, og videre til Kaspiske hav, det siste stykket i rørledning.
Klima
Klimaet er kontinentalt, med store daglige og årlige temperaturfluktuasjoner. Om sommeren faller temperaturen sjelden under 35 °C; om vinteren faller den hyppig under –30 °C. Lite nedbør gir et stort behov for kunstig vanning. I ørkenområdene faller det ca. 80 mm nedbør årlig, i fjellstrøkene 300 mm.
Planteliv
Størstedelen av landet dekkes av ørken- og steppevegetasjon med gress og salttålende urter og busker. Av vårblomstrende urter finnes bl.a. valmuer og tulipanarter. Over ca. 1500 moh. vokser mye einer.
Turkmenistan – dyreliv. Pattedyrfauna på over 100 arter. Skruegeit og tiger er utryddelsestruet og snøleopard finnes bare i avsidesliggende fjelltrakter. Av større arter kan nevnes halvesel i tørre strøk, hjort og villsvin i skogtraktene og besoargeit eller villgeit i fjellet. Gaupe, ørkengaupe, rever og gullsjakal har ganske vid utbredelse. Kaspisel forekommer i Kaspiske hav, men er blitt sjelden.
Mer enn 300 fuglearter er observert, og minst 200 av disse hekker. Karakteristiske arter omfatter steppetrappe, svartbuksandhøne, lerker, steinskvetter og den bakkelevende kråkefuglen turkestanløpekråke.
Rik krypdyrfauna med nesten 100 arter slange- og øglearter, 7 amfibiearter og 23 fiskearter.
Turkmenistan – befolkning. Folketallet ble i 2008 beregnet til 5, 2 mill. Forventet levealder for kvinner er 71,8 år og for menn 65 år.
85 % av befolkningen er turkmener; 5 % usbeker og 4 % russere. Etter selvstendigheten har andelen russere avtatt. Turkmenerne har tradisjonelt vært organisert i stammer, som igjen har vært delt i klaner. Denne organiseringen har fortsatt betydning, særlig for nomadefolkene som lever lengst i nordvest og lengst i sørøst, men også ellers i samfunnet.
Innbyggerne bor hovedsakelig langs Amu-Darja o.a. elver, i oasene og ved foten av randfjellene i sør. En del nomader holder til i nord og sørøst. Turkmensk, som tilhører den sørtyrkiske språkgruppen, er siden 1990 offisielt språk. Mindre enn 1/4 av befolkningen taler flytende russisk. Turkmensk som skriftspråk oppstod først i 1920-årene, og ble da skrevet med arabisk skrift. 1929 byttet turkmenerne til latinsk alfabet, og 1940 til kyrillisk. Etter selvstendigheten ble det latinske alfabetet gjeninnført.
Største byer er hovedstaden Asjgabat, Turkmenabat (tidl. Tsjardsjev), Dasjkhovus, Mary og Balkanabat (tidl. Nebit-Dag).
Massemedia
Turkmenske medier er eid og styrt av regjeringen. Den bestemmer hva som skal publiseres, eier trykkpresser og sensurerer innenlandske og utenlandske TV-sendinger og Internettsider. To dagsaviser, som begge har vært utgitt siden 1920-årene, er organer for regjeringen og parlamentet. I tillegg til disse utgis en rekke ukeaviser og tidsskrifter, flere av dem med statlige institusjoner som utgivere. Turkmenistans nasjonale fjernsyns-og radioselskap har lokale radiosendinger og videreformidler sensurerte sendinger fra Russland på russisk og turkmensk.
Litteratur
Turkmenerne har en rik folkelitteratur fra middelalderen av. Denne litteraturen har også påvirket nasjonaldikteren Makhtumguli (1733–82), som skrev både lyrikk og læredikt.
Turkmenistan – religion. Flertallet av befolkningen er sunni-muslimer, men landet har også en liten sjia-muslimsk minoritet av iransk opprinnelse. Turkmensk islam er ofte knyttet til lokale helligdommer hvor det utføres ritualer til ære for sufi-helgener (se sufisme).
Turkmenske stammer konverterte til sunni-islam tidlig på 1000-tallet. Under sovjetisk styre ble geistlig eiendom inndratt og i 1930-årene ble så godt som alle religiøse ledere likvidert. Større religionsfrihet førte til at det i 1991 ble registrert 70 moskeer på turkmensk område, mot fire i 1985. Islams betydning er økende.
Turkmenistan – næringsliv. Turkmenernes tradisjonelle levevei var nomadisk husdyrhold. I løpet av siste del av 1800-tallet og første del av 1900-tallet ble dette radikalt endret. Intensiv dyrking av bomull og utvinning av petroleum tok over som dominerende bransjer. Til tross for at omtrent 90 % av landets totalareal er fylt opp av ørkenen, sysselsetter jordbruket nærmere 40 % av yrkesbefolkningen (2008). Næringen bidrog med ca. 11,5 % av bruttonasjonalproduktet (BNP).
Turkmenistan var lenge blant verdens ti største bomullsprodusenter, men produksjonen minket i 1990-årene. Dyrkingen skjer med høyt forbruk av kunstig vanning og kunstgjødsel. De økologiske følgene er store. En drastisk utbygging av systemet for kunstig vanning har gjort at vannstanden i Aralsjøen synker markant, og at saltørkener brer seg. Helseskader er registrert i befolkningen. Lengst i øst, langs Amu-Darja, avles silkeormer og bomull. Det dyrkes også frukt og grønnsaker. Husdyrhold er også viktig, med bl.a. avl av karakulsau, kameler og hester.
Turkmenistan har store naturressurser, særlig av olje og gass. Nye store funn er i senere tid oppdaget i Kaspiske hav. Økonomien preges av eksporten av naturgass og bomull.
Som motvekt mot avhengigheten av tidligere sovjetrepublikker ble en gassrørledning bygget til Iran. En annen gassrørledning, åpnet 2005, går via Aserbajdsjan, Georgia og Tyrkia til den tyrkiske havnebyen Ceyhan. Dette åpnet muligheter for omfattende eksport til Vesten. Et prosjekt som lenge har vært vurdert, er en gassrørledning via Afghanistan til Pakistan, men dette er stilt i bero grunnet sikkerhetssituasjonen.
Industrien omfatter petroleumsraffinering, og petrokjemiske fabrikker, fremstilling av bomulls-, silke- og ullvarer, sement m.m. Turkmenistan er også velkjent for sin produksjon av vakre tepper.
Utenrikshandel
Viktigste eksportvarer er gass, petroleum, bomullsvarer og elektrisk kraft. Viktigste importvarer er næringsmidler og forbruksvarer, maskiner og metallvarer. Viktigste handelspartnere er Ukraina, Iran, Russland, Tyrkia og Kina.
Samferdsel
Vei- og jernbanenettet følger stort sett elver og kanaler, dvs. langs Amu-Darja, Karakum-kanalen og Murgab, og har hovedretning fra sørøst til nordøst. Viktigste forbindelse på tvers av ørkenen er over byen Mery. For øvrig er store deler av landet utilgjengelig. Det finnes ca. 23 500 km vei, hvorav størstedelen var asfaltert. Den transkaspiske jernbane fører gjennom landet fra Turkmenbasji (tidl. Krasnovodsk) ved Kaspiske hav, langs Karakum-kanalen, forbi Mary til Tsardsjou ved Amu-Darja, og videre inn i Usbekistan. Fra Mary fører en sidelinje til Kusjika ved den afghanske grense. En ny jernbane til Mashad i Iran ble klar 1996. Amu-Darja er viktigste innenlandske vannvei. Turkmenbasi (tidl. Krasnovodsk) er viktigste havneby. Internasjonal lufthavn ved Asjkhabad. Turistnæringen er lite utviklet.
Turkmenistan – historie. I oldtiden og tidlig middelalder inngikk det nåværende Turkmenistan i de ulike iranske statsdannelsene, de hellenistiske rikene (erobret av Aleksander den store 329 f.Kr.), Kushana-riket og heftalidenes rike. Fra midten av 500-tallet e.Kr. trengte tyrkiske stammer inn, tok landet i besittelse og assimilerte den lokale iransktalende befolkning. Hele området ble på 600-tallet erobret av araberne, som gjennom byen Merv (nå Mary), som hadde vært sete for et satrapi under Dareios 1, gjorde den til hovedstad i Khorasan og brukte den som utgangspunkt for den islamske ekspansjonen inn i Transoxania. På 800- til 1000-tallet var det en blomstringstid for byene og landbruket i oasedistriktene, men landet ble grundig herjet av Dsjengis-khan 1219–20, og kom etter hans død under khanatet Den gylne horde. Fra ca. 1460–1500 var det delt mellom timuridene, de usbekiske khanene i Khiva og Bukhara, og Persia.
Fra midten av 1800-tallet begynte russerne å gjøre seg gjeldende i området. 1869 grunnla russiske hæravdelinger Krasnovodsk ved Kaspiske hav, og 1874 ble det opprettet en transkaspisk militærkrets i det tilstøtende distrikt. 1881 ble en del av det senere Turkmenistan organisert i et sivilt transkaspisk administrasjonsområde, mens resten av landet fortsatt stod under khanene i Khiva og Bukhara. Etter bolsjevikrevolusjonen var Turkmenistan 1918–24 en del av den turkestanske autonome republikken, inntil det 1924 ble opprettet en egen turkmensk unionsrepublikk.
I århundrer hadde turkmenene vært delt i tallrike stammer og klaner, og inntil revolusjonen i Russland hadde de fleste også vært gjetenomader, selv om mange hadde slått seg ned i oasene og blitt jordbrukere på 1700- og 1800-tallet. Stammeorganisasjonen og stammelojaliteten var sterk. De hadde generasjoners erfaring som krigere, og det var vanlig å gå i leietjeneste som soldater hos de forskjellige herskerne i nabolandene. Opprettelsen av den turkmenske sovjetrepublikken kom – selv om det ble møtt med innbitt motstand – til å gi turkmenerne større nasjonal enhet og følelse av å være ett folk.
Anti-korrupsjonskampanjen i Sovjetunionen 1986–87 avdekket flere grove forhold i Turkmenistan, og både presidenten og visepresidenten i republikken måtte gå av. Enkelte tilfeller av misnøyeaksjoner og nasjonalistiske demonstrasjoner fant sted frem mot 1990, men i langt mer beskjedent omfang enn i de øvrige sovjetrepublikkene. Etter valget til Turkmenistans øverste sovjet vinteren 1990, ble republikkens partisjef, Saparmuard Nijazov, valgt til president. I august vedtok det øverste sovjet en suverenitetserklæring, og i oktober ble det innført et utøvende presidentembete og Nijazov ble uten motkandidat valgt til president ved direkte valg. Som i de øvrige sentralasiatiske republikkene var det i Turkmenistan stort fremmøte og et overveldende ja-flertall ved folkeavstemningen om ny unionsavtale i mars 1991. Ved det mislykkede statskuppet i august 1991 forholdt republikkens ledelse seg passiv, og begivenhetene fikk ingen konsekvenser for president Nijazov. I en folkeavstemning i oktober gikk over 90 % inn for uavhengighet og gav sin støtte til presidentens politikk. 27 oktober 1991 erklærte Turkmenistans Øverste sovjet republikkens uavhengighet og gjorde vedtak som forberedte opprettelse av et eget forsvar og innføring av egen valuta. Landet ble fra starten medlem av Samveldet for uavhengige stater (SUS).
Nijazov ble valgt til den nye statens president 1992 med 99,5 % av stemmene, offisielt, og fikk sin termin forlenget til 2002 ved en folkeavstemning 1994. I 1999 ble han valgt til president på livstid av parlamentet, der det eneste tillatte partiet, Demokratiske Parti, har samtlige 50 mandater. I 2002 uttalte han imidlertid at han vil trekke seg tilbake i 2010, etter fylte 70 år. Samme år slapp han uskadd fra det da presidentens motorkortesje ble beskutt i hovedstaden Asjgabat. Nijazov beskyldte opposisjonsledere, som for det meste lever i landflyktighet i Moskva, for å ha hyret leiesoldater for å drepe ham.
Under det diktatoriske styret ble all opposisjon strengt forbudt. Nijazov fremstod i propagandaen som en landsfaderlig skikkelse; og fra 1993 fikk han den offisielle hederstittelen Turkmenbashi (‘Turkmenernes far’). Da han ble president, beordret han at strøm, gass og vann, senere også brød, skulle gis gratis til alle innbyggerne, noe som har bidratt folkelig popularitet. Personkultusen var ekstrem; bl.a. fikk tre av årets måneder navn etter ham selv, hans mor og hans åndelige veileder. I hovedstaden står landets høyeste byggverk, den 75 meter høye Nøytralitetsbuen som krones av en 12 meter høy forgylt statue av Turkmenbashi, som sakte roterer etter Solen.
Nijazov døde i desember 2006 og ble etterfulgt av Kurbanguly Berdymuhamedov. Han erklærte at han ville følge Nijazovs linje. Hans fremtreden betegnes likevel som noe mer moderat. Berdymuhamedov har blant annet forsøkt å forbedre landets helsevesen og skolesystem.
I utenrikspolitikken var Nijazovs slagord «positiv nøytralitet». Selv om islamsk fundamentalisme ikke har fått fotfeste i Turkmenistan, hadde han gode forbindelser med Taliban-regimet i Afghanistan. I motsetning til andre sentralasiatiske land vegret Nijazov seg for aktivt å støtte de USA-ledede styrkene i krigen mot talibanene.
Turkmenistan har imidlertid orientert seg også mot Vesten, og ble 1994 det første sentralasiatiske land som sluttet seg til NATOs samarbeidsprogram Partnership for Peace. Forholdet til Russland er komplisert. I 1999 brøt Turkmenistan en samarbeidsavtale med Russland og innførte visumtvang for borgere fra SUS-statene. Nijazov holdt likevel fast ved forsvarssamarbeidet med Russland, og russiske tropper deltar i vaktholdet langs grensene til Afghanistan og Iran. Turkmenistans eget forsvar er under oppbygging. Det er bl.a. planer om en flåtestyrke i Det kaspiske hav.
