Tunisia, republikk i Afrika, med kyst mot Middelhavet i nord og øst, ligger mellom Algerie i vest og Libya i øst. Tunisias nordligste punkt Kapp Blanc (eller Ben Sekka) er også Afrikas nordligste punkt. Landskapet domineres av Atlasfjellene i nord og steppe og ørken (Sahara) i sør. Størstedelen av bosetningen og næringslivet er i de mer nedbørrike områdene i nord. Arabisk språk, religion og kultur dominerer. Landets økonomi er basert på jordbruk og gruvedrift.
Tunisia ble fransk protektorat 1881, etter å ha vært styrt av en bey innenfor det tyrkiske riket. Selvstendighet 1956, republikk under president Habib Bourguiba 1957.
Det tunisiske kystlandet ble kolonisert av fønikerne, og Tunisia og bynavnet Tunis skal være avledet av Tanith, navnet på fønikernes fruktbarhetsgudinne.
Tunisia – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1959, senest endret 2002, er Tunisia en enhetsstatlig, presidentstyrt republikk. Statsoverhodet, presidenten, velges i allmenne valg for fem år. Han utnevner og leder regjeringen, utnevner alle militære og sivile embetsmenn og er militær øverstkommanderende. Regjeringen er ansvarlig overfor presidenten, men har også et begrenset ansvar overfor nasjonalforsamlingen; den kan vedta mistilltsvotum mot regjeringen. Nasjonalforsamlingen gir lover. Den velges samtidig med presidenten for fem år og har 189 medlemmer. I tillegg er det en rådsforsamling med 126 medlemmer valgt for seks år; 85 blir valgt fra distriktene, organisasjoner og fagforeninger (som har boikottet rådet), og 41 er utnevnt av presidenten. Siden uavhengigheten har politikken vært dominert av ett parti, Néo-Destour-partiet, fra 1988 kalt Rassemblement Constitutionnel Démocratique (RCD). Tunisia var reelt en ettpartistat 1964–88, og også senere har RCD vært helt dominerende.
Administrativt
Administrativt er Tunisia inndelt i 24 guvernorater, styrt av presidentutnevnte guvernører. Styret i Tunisia har tradisjonelt vært svært sentralisert, men en viss desentralisering og lokal demokratisering har skjedd siden 1988.
Klima
Tunisia har i sør steppe- og ørkenklima, i nord middelhavsklima, med varme, tørre somrer og milde, fuktige vintrer. Gjennomsnittlig årsnedbør i nord er ca. 500 mm med mest nedbør om vinteren. De regionale forskjellene er store. Fjellområdene har over 1000 mm årsnedbør. Tørrest er områdene i sør, som har en gjennomsnittlig årsnedbør rundt 100 mm. Hele landet har en markert tørkeperiode om sommeren. Sett bort fra det nordøstlige fjellandet er fordampningen større enn totalnedbøren. Gjennomsnittlig temperatur i januar er ca. 10 °C og i juli 26–28 °C. I innlandet kan sommertemperaturen stige opp mot 50° C, særlig i ørkenområdene lengst i sør. Vintertemperaturen i høylandet kan falle under frysepunktet, og snø forekommer. Kystområdene påvirkes av havet, og har jevnere temperaturer enn innlandet.
Tunisia – plante- og dyreliv. I sør er det ørkenvegetasjon med enkelte oaser. Størsteparten av landet har busk- og gress-steppe med alfagress og et stort innslag av arter som tilhører middelhavsfloraen. I fjellene vokser korkeik og aleppofuru.
Nesten 80 pattedyrarter forekommer, men store arter som løve, gepard og mendesantilope har forsvunnet eller står på utryddelsens rand. Gullsjakal og rever forekommer i steppe- og ørkenstrøk. Atlas-, dama- og hvitgaselle er truede mens dorkasgasellen har noe større utbredelse.
Mer enn 390 fuglearter er observert, nesten 190 av disse registrert hekkende. Hvitøye-, hvithode- og marmorand i innsjøer og truede arter som middelhavsmåke (tidligere: audouinmåke) og eleonorafalk på øyer utenfor kysten i nord. Titusenvis av rovfugler, fordelt på 23 arter, samt stork og trane passerer over Kapp Bon under trekket. Av hekkende rovfugler kan nevnes åtselgribb, svartglente, ørnvåk, dverg- og kongeørn, tårn- og slagfalk. Fire sandhøns, lerker, steinskvetter, stein- og ørkenspurv samt trompeterfink i halvørken- og ørkenområder.
Krypdyrfauna på nesten 70 arter omfatter mange firfisler og flere giftige hoggormarter. Skorpioner er dessuten vanlige. Bare 8 amfibiearter forekommer.
Tunisia – geologi og landformer. Tunisia kan grovt sett deles i fire naturgeografiske soner; det fjellrike området i nord, det ekstensive steppeplatået i landets sentrale deler, og lenger sør, området med avløpsfrie sumper og saltsjøer. Ytterligere mot sør strekker landet seg inn i ørkenen Sahara.
Den nordlige delen domineres av Atlasfjellene som deles i Tell-Atlas og Sahara-Atlas av den fruktbare Medjerdadalen, som er landets rikeste jordbruksdistrikt. Tell-Atlas ligger lengst i nord, og er bygd opp av krystallinske massiver, med kalk- og sandsteinstopper som står steilt i været. Sahara-Atlas er en fortsettelse av Stor-Atlas (Marokko), og er i sin helhet bygd opp av kalk- og sandstein. Høyeste punkt ligger i Jebel Chambi (1544 moh.), nær grensen mot Algerie. Kystlandet i øst er et bakkeland av kalkbergarter fra jura og kritt. Halvøya Cap Bon stikker ut i Middelhavet mot nordøst. Herfra er det kun 140 km over til Sicilia (Italia).
De sentrale deler av landet består av et steppeplatå, som er høyest i vest, med en gjennomsnittshøyde over 500 moh. Den østlige delen ligger mellom 180–500 moh. Sør for steppeplatået ligger et område som går tvers gjennom landet og karakteriseres av avløpsfrie sumper og saltsjøer (chotts), og omfatter bl.a. saltsjøen Chott al-Djerid.
Sørligste del av Tunisia tilhører ørkenen Sahara, som består delvis av sandørken og delvis av steinørken. I Sahara ligger en del oaser basert på kunstige vannkilder.
I Gabèsbukta eller Lille Syrte, ligger øyene Djerba og Kerkenna. Lengste elv er Medjerda, som kommer fra Algeria og munner ut i Middelhavet nord for Tunis, 450 km lang.
Tunisia – musikk. Folkemusikken blant de nomadiske beduinene er først og fremst vokal, mens instrumenter er mer utbredt blant de bofaste beduinene. I mange byer finnes også musikktradisjoner med røtter i Afrika sør for Sahara. Sang og spill er knyttet til både islamske fester og til års- og livssyklusens høytider. Av instrumenter benyttes fløyte, en obo-type, sekkepipe, tromme og rebab (fele).
Kunstmusikken, malouf, har arabiske røtter og omfatter improviserte instrumentalstykker og klassiske sanger. Det klassiske instrumentariet omfatter ud (lutt), qanun (psalter), nay (fløyte), darbukka (enfelltromme) og tar (tamburin).
Filmmusikken bygger på arabiske, franske og angloamerikanske musikkformer. Vestlig påvirkning er også sterk innenfor annen populærmusikk.
Den ledende komponisten, Salah el Mahdi, har skrevet musikk i både arabisk og vesterlandsk stil.
Tunisia – næringsliv og økonomisk utvikling. Tunisia er et av de økonomisk mest utviklede land i Afrika, med en jevn økonomisk vekst over lengre tid, men med relativt beskjedne naturressurser. Veksten er basert på politisk stabilitet og en relativt høy utdanningsgrad, samt en utbygd infrastruktur og et sammensatt næringsliv med en betydelig industribase. Liberalisering av økonomien etter en økonomisk krise tidlig i 1980-årene bidrog til finansiell stabilitet og vekst, som igjen gjorde landet mer attraktivt for utenlandske investeringer.
Krisen kom bl.a. som en følge av for stor avhengighet av oljeinntekter, bistand og pengeoverføringer fra tunisiere i utlandet. Liberaliseringen inkl. privatisering og deregulering, førte til fornyet vekst, men også til økt arbeidsledighet og fattigdom. Nærheten til europeiske markeder og handelsavtaler med EU har også bidratt til veksten, likeledes satsingen på turisme, som har bidratt til økt sysselsetting og valutainntekter. Høy arbeidsledighet, særlig blant ungdom, er en politisk, sosial og økonomisk hovedutfordring. Tunisia har relativt beskjedne naturressurser, og oljeforekomstene er langt mindre enn i nabolandene Algerie og Libya. Fra å ha vært landets viktigste inntektskilde, sank eksporten av olje fra midten av 1980-årene; forbigått av tekstiler og jordbruksprodukter. Utvinningen økte i 1990-årene, men det innenlandske forbruket har også tiltatt, med begrenset overskudd for eksport. Forekomstene av kalsiumfosfat er betydelige, og Tunisia er verdens fjerde største produsent av mineralet.
Tunisia har en betydelig grad av industrireising, men mangel på råmaterialer og kraft, samt et lite nasjonalt marked, er et hinder for den økonomiske utvikling. Tekstilindustrien har en sentral stilling, også for eksport. Landet har et levedyktig jordbruk og en stor servicenæring, hvor turismen spiller en viktig rolle. Produksjon av bl.a. dadler, frukt og oliven er viktig for landets eksport.
Jordbruk, skogbruk og fiske
Tunisia har til dels gode naturgitte forutsetninger for jordbruk, og landsbrukssektoren er viktig for landets økonomi, både for sysselsetting og eksportinntekter. I 2002 stod sektoren for ca. 12 % av BNI og sysselsatte ca. 22 % av yrkesbefolkningen. Rundt to tredeler av landets areal er egnet for landbruk; vel en tredel er dyrket, andre områder brukes til husdyrhold. De tidligere franske storeiendommene fra kolonitiden er nasjonalisert, og ble i 1960-årene forsøkt omdannet til kooperativer. Dette mislyktes, og jordbruket drives delvis på store, moderne og delvis på små, tradisjonelt drevne gårder.
Det dyrkes særlig hvete, bygg, oliven, sitrusfrukt, fiken, dadler, tomater og vindruer. Vin og korn er viktigste produkter i de fruktbare dalene og slettene i nord. I det nordøstlige Tunisia med Cap Bon-halvøya dyrkes sitrusfrukt og grønnsaker, og langs østkysten dyrkes olivenolje; dadler dyrkes i oasene i sør. Avlingene varierer i stor grad, avhengig av nedbørsmengden; bare en mindre andel av dyret areal vannes kunstig. Et større program for vannutvikling ble igangsatt i 1980-årene, med bygging av flere dammer for vanning og flombegrensning. Grunnvannsreservene er allerede hardt utnyttet, med frykt for fortsatt vannmangel. Flere jordbruksprodukter eksporteres, særlig til EU. Av særlig betydning er olivenolje, som Tunisia er verdens fjerde største produsent av; olivenolje svarer for om lag 50 % av jordbrukseksporten, og ca. 5 % av samlet eksport. Av husdyr holdes særlig sauer og geiter.
Bare rundt 4 % av Tunisia er skogkledd, men det drives noe skogbruk, vesentlig til brensel.
Fiskerinæringen har vært gjenstand for økt satsing fra myndighetenes side, og en viktig eksportvare. Fiske har særlig vært drives særlig ved østkysten, men overfiske i Gabèsbukta har ført til økt aktivitet lenger nord. Viktigste fiskeslag er sardiner. Fiskerisektoren er sentrert rundt Sfax.
Bergverk og energi
Tunisia har store forekomster av kalsiumfosfat i de sentrale deler av landet, og er verdens fjerde største produsent. Til 1980-årene ble størstedelen av utvinningen eksportert uten bearbeiding, hvoretter lokal utnytting ble igangsatt, særlig ved produksjon av mineralgjødsel. Utvinning av jernmalm skjer fra to gruver, hvorav den største er ved Jerissa; produksjonen har sunket siden selvstendigheten. Bly utvinnes i nord, sink i nordvest.
Olje ble funnet i al-Bormah-feltet, helt sør i landet, i 1964, og det andre feltet, ved Douleb lenger nord, kom i produksjon 1968, to til i 1972. Det er også gjort større funn offshore i Gabèsbukta; med høyere pris er flere mindre felt senere satt i drift. En territoriell uoverensstemmelse med Libya i Gabèsbukta ble bilagt 1982. Olje ble i 1970-årene og frem til midten av 1980-årene, Tunisias viktig eksportinntektskilde. I 2003 var landets påviste oljereserver anslått til 500 mill. fat; produksjonen nådde en topp på 5,6 mill. tonn i 1980. Landet har også forekomster av naturgass, anslått til ca. 100 000 m3. Til 1995 kom produksjonen i alt vesentlig fra al-Bormah-feltet; deretter også fra offshore-forekomster. En gassledning fra Algerie til Italia går gjennom Tunisia; en ledning fra Libya til Tunisia er prosjektert. Tunisia var medlem av OAPEC, 1982–86.
Tunisias produksjon av elektrisitet skjer vesentlig fra varmekraftverk, og det satses på utnytting av solenergi. Installert kapasitet ved inngangen til 2000-tallet var 1 900 MW, og det er et stort behov for betydelig økning av produksjonen
Industri
Tunisia har en bredt sammensatt industrisektor, som i stor grad er basert på bearbeiding av landets mineraler, særlig fosfat og olje, og jordbruksprodukter. Tungindustri er bygd ut ved Menzel-Bourguiba, med bl.a. stålproduksjon, kjemisk industri i Tunis og Sfax – ellers cellulose-, sukker- og annen næringsmiddelindustri, samt en rekke forbruksvarer. Tilknyttet oljevirksomheten er et raffineri ved Bizerte. Tekstilproduksjon er den viktigste enkelte del av industrien, og står for over 40 % av samlet eksport, og sysselsetter over en kvart mill. arbeidstakere. Det produseres også mye skotøy og lærvarer for eksport. Fra 1980-årene er flere større foretak, bl.a. sementfabrikker, privatisert. Fra 1990-årene er det gjort betydelige investeringer i bl.a. metallurgisk og mekanisk industri, og det er satset på utvikling av teknologisektoren. Håndverk har lange tradisjoner og er en viktig attåtnæring for mange.
Utenrikshandel
Tunisia har et underskudd på handelsbalansen med utlandet, som delvis dekkes ved inntekter fra turisme, delvis ved lån og støtte, særlig fra EU, samt pengeoverføringer fra tunisiere i utlandet. Frankrike er største bistandsyter. Petroleum og petroleumsprodukter var viktigste eksportvare til midten av 1980-årene, etterfulgt av og tekstiler og bekledning. Andre eksportprodukter er fosfat, olivenolje, vin og frukt m.m. Viktigste handelsmarked, både for eksport og import, er EU, fremfor alt Frankrike, Tyskland og Italia. Tunisia undertegnet en frihandelsavtale med EU 1995, og inngikk 1998 en ny, omfattende handelsavtale med EU. Tunisia deltar også i et økonomisk regionalt samarbeid i Maghreb, gjennom l’Union du Maghreb Arabe, etablert 1989.
Samferdsel
Tunisia har et forholdsvis godt utbygd samferdselssystem, med utbredt veinett og jernbaner, fra kolonitiden, som deretter er blitt modernisert og oppgradert. Veinettet består av rundt 22 490 km vei, hvorav størstedelen med fast dekke. Jernbanenettet er på 2190 km, og forbinder alle de større byene i den nordlige delen av landet. Viktigste havnebyer er Tunis og ved østkysten Sousse, Sfax og Gabès. La Skhirra (ved Gabesbukta) er utskipningshavn for petroleum fra Algerie. Viktigste av flere internasjonale flyplasser er Tunis-Karthago.
Tunisia – befolkning. Folketallet er beregnet til 10,2 mill. (2006) og årlig befolkningsvekst til 1,2 % (1994–2004). Synkende fødselstall har bidratt til at andelen under 15 år har sunket fra 44 % i 1975 til under 25 % i 2004. Middellevealder er i følge Verdens helseorganisasjon 74 år for kvinner og 70 år menn.
Etter mange år med netto emigrasjon, endret dette seg ved inngangen til 1980-årene; mange tidligere utvandrere returnerte fra Europa. I 1990-årene har det igjen vært netto utvandring. I underkant av 2 mill. tunisiere arbeider i utlandet, de fleste i Europa. Nesten hele befolkningen er arabere; ca. 1,5 % er berbere, i tillegg finnes italienske og franske minoriteter.
Gjennomsnittlig folketetthet er 65,8 innb. per km2, men bosetningen er stort sett konsentrert til den nordlige kystsonen. Områdene i de sentrale og sørlige landsdelene er tynt befolket. Bosetningen i disse områdene er særlig halvnomadiske jordbrukere og gjetere. Pga. arbeidsledighet og fattigdom på landsbygda har mange småbønder og landarbeidere flyttet inn til byene etter 1960. I 2001 levde 66 % av befolkningen i byer, mot 40 % i 1976. Den raske urbaniseringen har medført arbeidsløshet og sosiale problemer. Største byer er hovedstaden Tunis med 728 500 innb. (2004) og Sfax med 265 100 innb.
Tunisia – religion. Omkring 99 % av befolkningen er sunni-muslimer. En ibadittisk minoritet holder til i Djerba. Foruten mindre protestantiske grupper, finnes det ca. 20 000 katolikker i landet. Den jødiske minoriteten er de senere årene blitt sterkt redusert.
Tunisia ble islamisert på 600-tallet, og har gjennom historien vært et betydelig islamsk sentrum, både ved sine islamske læresteder og på grunn av pilegrimsbyen Kairouan. Etter at landet oppnådde full selvstendighet i 1956, ble islam erklært som landets religion; samtidig ble lovverket sekularisert, de religiøse domstolene nedlagt, og de tradisjonsrike islamske lærestedene ble kontrollert av staten.
Selvstendigheten
De franske styrkene i Tunisia skulle gradvis trekkes ut, men Frankrike nektet å foreta en full tilbaketrekning pga. den forverrede situasjonen i Algerie. Etter at franske fly hadde bombet tunisiske grenselandsbyer, brøt Tunisia de diplomatiske forbindelser og krevde full fransk tilbaketrekning, hvilket ble imøtekommet, med unntak av basen i Bizerte. I juli 1961 krevde Tunisia, med støtte fra FN, på ny at Frankrike måtte forlate Bizerte-basen, og omringet den for å understreke alvoret. Dette førte til kamphandlinger; de franske styrkene tok kontroll over basen og byen Bizerte, og først etter våpenhvilen i Algerie oppgav Frankrike basen.
Ved selvstendigheten ble det avholdt valg til en nasjonalforsamling; alle 98 mandater gikk til Den nasjonale front, dominert av Néo-Destour-partiet, og Habib Bourguiba ble statsminister. I 1957 ble monarkiet avskaffet; beyen ble avsatt, og Bourguiba ble statsoverhode. En grunnlovsendring 1959 gjorde Tunisia til republikk, og Bourguiba ble valgt til president uten motkandidat. Néo-Destour-partiet tok alle 90 seter i den nye nasjonalforsamlingen. I 1964 skiftet partiet navn til Parti Socialiste Destourien (PSD). All utenlandsk jordeiendom ble ekspropriert, hvilket førte til at Frankrike avbrøt den økonomiske bistanden. Bourguiba ble gjenvalgt i 1964, 1969 og 1975; i 1975 ble han gjort til president på livstid.
En politisk liberalisering fant sted fra 1979, og i 1981 opphørte ettpartistyret. I 1987 ble Zein el-Abdin Ben Ali ny statsminister, og 7. november avsatte han Bourguiba i et kupp, og ble selv utpekt til president.
Ben Ali ble valgt til president uten motkandidat 1989, gjenvalgt 1994, 1999 og 2004. Presidentens nye parti, Rassemblement Constitutionnel Démocratique (RCD), tok samtlige plasser i nasjonalforsamlingen 1989 pga. av et valgsystem som sterkt favoriserer de største partiene, og beholdt sitt flertall ved påfølgende valg. Tunisia ble fra slutten av 1990-årene kritisert fra flere hold for brudd på menneskerettighetene.
I 1970- og 1980-årene vokste det frem en betydelig islamsk opposisjon i Tunisia; organisert i Mouvement de tendance islamique (MTI). Mot slutten av 1980-årene ble flere tusen medlemmer av bevegelsen arrestert, etter at regjeringen beskyldte MTI for å planlegge en maktovertakelse. I 1995 dukket en ny gruppe (Front islamique tunisien) opp, og det ble antydet at den hadde forbindelser med den militante islamistiske bevegelsen i Algerie. I 2000 ble tre medlemmer av en væpnet gruppe som krysset grensen fra Algerie, drept i sammenstøt med tunisiske regjeringssoldater.
Utenrikspolitikk
Tunisia har siden selvstendigheten ført en vestlig-orientert utenrikspolitikk, men har forblitt alliansefritt. Utenrikspolitikken er preget av den geografiske plasseringen nær Europa, men med deltagelse i afrikansk samarbeid, samtidig som landet er en del av den arabiske verden, og derved knyttet til Midtøsten-konflikten. Tunisia sluttet seg til Arabiske liga i 1958, men har flere ganger blitt beskyldt for å ha sviktet den arabiske sak. Da Egypt ble isolert etter 1979 ble hovedkvarteret til Arabiske liga flyttet fra Kairo til Tunis, og etter PLOs evakuering fra Beirut i 1982 ble dens hovedkvarter også flyttet til Tunisia. Hovedkvarteret ble bombet av israelske fly i 1985. I 1988 ble PLO-lederen Khalid Wazir drept i en israelsk aksjon i Tunisia. Likevel var Tunisia et av de første araberland som opprettet diplomatiske forbindelser med Israel, i 1996. Forholdet til Israel ble svekket igjen som følge av den palestinske intifada.
Tunisia er del av Maghreb-regionen, og har bidratt til økt regionalt samarbeid, til tross for konflikter med nabolandene Libya og Algerie så vel som Marokko. I 1974 ble det kunngjort at Tunisia og Libya hadde gått sammen i en union, men den ble aldri realisert. Det har flere ganger vært et vanskelig forhold mellom de to landene, bl.a. etter at Libya utviste om lag 30 000 tunisiske gjestearbeidere i 1985. I 1995 kom det til sammenstøt mellom tunisiske soldater og den algeriske Groupe islamique armé (GIA) på grensen.
I 1989 ble det undertegnet en unionsavtale (Maghreb-unionen) mellom Algerie, Libya, Mauritania, Marokko og Tunisia. Samme år inngikk Tunisia og Algerie en 20-årig vennskapsavtale.
Tunisia fordømte i 1991 den allierte aksjonen mot Irak, og pleide forbindelser med det irakiske regimet, hvilket bidrog til et svekket forhold til USA – som tradisjonelt er nært, og som senere ble gjenoppbygd. Det samme gjaldt forholdet til Tunisias allierte i Europa, fremfor alt Frankrike, dernest Italia og Spania. Forholdet til Italia har vært vanskeliggjort pga. omfattende illegal immigrasjon fra Tunisia. Forholdet til Frankrike har bl.a. vært preget av felles frykt for utbredelsen av islamsk radikalisme – både i Nord-Afrika og i Frankrike. 1995 ble Tunisia det første land som undertegnet den nye samarbeidsavtalen mellom landene på begge sider av Middelhavet, i regi av EU.