Tsjad, Tchad, eng. Chad, innlandsstat midt i det nordlige Afrika, grenser til Libya i nord, Sudan i øst, Sentralafrikanske republikk og Kamerun i sør og Niger og Nigeria i vest.
Landskapet er preget av store ørkenområder i nord, og savanneområder i sør. Landet er blant de økonomisk minst utviklede i Afrika, med problemer som har økt i omfang etter flere år, bl.a. som følge av tørke og borgerkrig. Landets økonomi er basert på jordbruk, med særlig vekt på fedrift, men det finnes også en del mineralressurser, hvorav olje ventes å få størst økonomisk betydning.
Landet ble selvstendig republikk i 1960, og har politisk vært preget av liten stabilitet, med periodevis borgerkrig, så vel som væpnet konflikt med Libya. Frankrike har intervenert militært i konflikten.
Navnet er avledet av et bornu-ord som betyr ‘stor sjø’, dvs. Tsjadsjøen, som har gitt navn til landet.
Tsjad – forfatning og politisk system, rettsvesen. Etter forfatningen av 1996 er Tsjad en enhetsstatlig og demokratisk republikk. Øverste utøvende myndighet er lagt til en president, valgt i allmenne valg for fem år; presidenten kan gjenvelges én gang – men etter en grunnlovsendring 2005 ble president Déby gjenvalgt for en tredje periode 2006. Presidenten utnevner statsministeren som så nominerer regjeringen. Lovgivende myndighet er lagt til en forsamling med to kamre: en nasjonalforsamling med 155 medlemmer, valgt for fire år i allmenne valg, og et senat, som ikke har trådt i funksjon; det skal velges for seks år, slik at 1/3 fornyes hvert annet år.
Tsjad har siden uavhengigheten i 1960 vært preget av stor uro, til dels borgerkrig. Uroen har til en viss grad hatt rot i motsetninger mellom de arabisk-muslimske nord- og sentralområdene og det afrikanske, kristne og animistiske sør. Styresettet er langt fra stabilisert.
Administrativt
Administrativt var Tsjad fra selvsendigheten inndelt i 14 prefekturer; fra 2006 er systemet under omlegging til 28 departementer samt hovedstadsområdet.
Rettsvesenet
Rettsvesenet omfatter en høyesterett, en appellrett og magistrat- og strafferettsdomstoler. Høyesterett har et eget forfatningsrettslig kammer. Lovverket bygger både på tradisjonelle og franske forbilder.
Tsjad – natur. Tsjad omfatter store deler av Tsjadbekkenet, som er fylt av leire og sandavsetninger fra tertiær og kvartær, og er omgitt av flate grunnfjellsterskler med høyere platåer. I nord ligger det vulkanske Tibesti-fjellmassivet som når opp i over 3000 moh. Høyeste fjell er Emi Koussi med 3415 moh. Mot sør skifter landskapet mellom fjellørken, grusørken og et bølgende hav av sandørken. Sentralt i landet ligger Bodele-senkningen, en tidligere sjøbunn, som i dag er helt uttørret. Ørkenpartiet (Sahara) går gradvis over i Sudanplatået som strekker seg på tvers av kontinentet. Her ligger den avløpsløse Tsjadsjøen, som for 5000–10 000 år siden dekket et område mange ganger større enn dagens innsjø (Megatsjad). Viktigste tilløp kommer fra elvene Chari og Logone.
Klima
Landets store utstrekning gjør at det blir store klimaforskjeller i retning nord–sør. Klimaet i nord domineres av det subtropiske høytrykksbelte; her er det ørken med årsnedbør under 50 mm. Fjellstrøkene har mer nedbør, gjerne i form av kraftige byger som gir tilsig til oaser i lavere strøk. Omkring 15° n.br. er årsnedbøren ca. 300 mm, den faller i en kort regntid mellom mai og september. Både regnmengde og regntidens varighet øker mot sør, der steppeklima dominerer. Den sørligste delen beherskes av det ekvatoriale regnbelte med regntid april–oktober. Årsnedbøren er ca. 1000–1200 mm. Lengst nord er vintrene kjølige med middeltemperaturer for januar under 20 °C i lavlandet, mot ca. 25 °C, og til dels litt høyere i sør. Den varmeste perioden faller ved begynnelsen av regntiden, dvs. i april–juni. Middeltemperaturene kommer da opp i 30–35 °C, høyest lengst i nord.
Plante- og dyreliv
Vegetasjonen er inndelt i øst–vestgående soner. I sør er det gress-savanne med høyt gress og spredte busker og trær. I Sahelsonen går savannen gradvis over til steppe med tornete busker og andre tørketålende planter. I nord er vegetasjonen sporadisk, med noen få arter som er tilpasset det harde ørkenklimaet, foruten enkelte oaser.
Det er få store pattedyr i ørkenområdene: sjakaler, hyener, sabelantilope, dorkas- og damagaselle. Klippegrevlinger og mankesau har tilhold i tørre fjellområder. Dyrelivet i sør er noe rikere, med bl.a. elefant, jordsvin, vortesvin, sjiraff, antiloper, løve, leopard og gepard. Fuglelivet er ganske rikt med struts, sekretærfugl, trapper og sandhøns i åpne områder, og hegrer, storker, ibiser, ender og vadefugler ved Tsjadsjøen og i elvene. Mange arter er trekkgjester fra Europa. Glenter, gribber, ørner, hauker og falker er vanlige. I alt 600 fuglearter er observert.
Tsjad – befolkning. Folketallet ble i 2006 beregnet til 9,9 mill., og årlig befolkningstilvekst til 3,3 % for perioden 1994–2004. Forventet levealder er ifølge Verdens helseorganisasjon 48 år for kvinner og 45 år for menn (2004).
Befolkningen er meget sammensatt selv etter afrikanske forhold, og omfatter en rekke forskjellige etniske grupper. Største gruppe er arabere som dominerer i landets nordlige og sentrale områder. Sara og bagirma (grunnleggerne av det gamle riket Baguirmi) er de største gruppene i sør. Jordbruksbefolkningen i landets sørlige områder tilhører et stort antall mindre etniske grupper med til dels store forskjeller i språk og kultur. I de nordligste områdene lever nomader, særlig tubu og tuareger. Tsjad har mottatt flere hundre tusen flyktninger fra Darfur i Sudan.
Befolkningstettheten er på 7,7 innb. per km2, men er meget ujevnt fordelt over landet. Tettest bosatt er den sørlige, nedbørrike delen av landet. Her ligger de største byene, hovedstaden N’Djamena, Moundou, Bongor og Sarh. Ca. 1/4 av befolkningen lever i byer.
Religion
Vel 45 % av befolkningen er muslimer. De kristne utgjør ca. 35 %, hvorav ca. 14 % er protestanter og 21 % er katolikker. De øvrige er tilhengere av lokale, tradisjonelle religioner.
Språk
Offisielle språk er fransk og arabisk. I landet tales flere enn 100 språk og dialekter av ulike språkfamilier. Til den afroasiatiske familien hører lokale dialekter av arabisk, som er utbredt særlig i nord og omkring hovedstaden, foruten språkgrenen tsjadspråk i midtre deler av landet. I sør snakkes språk i niger-kongofamilien, bl.a. sara, mundang og tuburi samt nilo-saharaspråk.
Tsjad – næringsliv og økonomisk utvikling. Tsjad er et av verdens sosialt og økonomisk minst utviklede land, men besitter en del naturressurser, særlig i form av olje. Pga. beliggenheten i hjertet av Afrika, langt fra havet og utskipningsmuligheter, samt en svært lite utbygd infrastruktur så vel som den langvarige politiske og militære konflikten, lot det seg lenge ikke å kommersielt utnytte ressursene. Av de samme årsaker, samt tidvise tørkeperioder i et land med begrenset potensial for jordbruk, har utviklingen av landbruket også vært begrenset.
Tsjad var en lite prioritert koloni under fransk styre, og relativt lite utviklet ved selvstendigheten. Mange års borgerkrig bidrog deretter til å hindre økonomisk utvikling; krigen i Darfur, i nabolandet Sudan, la fra tidlig på 2000-tallet også byrder på landet, særlig i form av flyktningmottak.
I 2003 startet Tsjad å eksportere olje, gjennom en nybygd rørledning til Kamerun. En forutsetning fra Verdensbanken, for lån til bygging av ledningen, var at en vesentlig del av inntektene skulle benyttes til sosiale formål, og det er ventet at oljeeksporten vil medføre betydelig økonomisk vekst i det fattige landet. Viktigste næringsvei er likevel landbruket.
Tsjad – utenrikshandel. Tsjad har et betydelig underskudd i handelsbalansen med utlandet, både pga. stor import og kostbar transport, og landet mottar betydelig økonomisk støtte, særlig fra Frankrike. Eksporten består tradisjonelt særlig av bomull, levende dyr og kjøttprodukter, samt gummi; fra 2004 utføres olje. Både pga. tørke og krig har eksportvolumene variert sterkt. Viktigste handelspartnere er Frankrike, Kamerun, Nigeria og USA.
Skole og utdanning
Offisielt er det 6-årig obligatorisk skole for alle i alderen 6 til 12 år. Barneskolen er 6-årig. Den videregående skolen er 7-årig (4 + 3). I 2002 gikk 63 % av den relevante aldersgruppen i barneskolen. Universitetet i N’Djamena ble åpnet 1971. Ifølge UNESCO (2002) er ca. 54 % av den voksne befolkningen analfabeter.
Massemedia
Landet har to dagsaviser som begge utkommer i N’Djamena. Den ene, Le Progrès, grunnlagt 1993, er en tradisjonell avis med et opplag på ca. 3000. Den andre er en statlig nyhetsbulletin som publiseres på fransk. For øvrig finnes ingen dagspresse, men det er flere ukeaviser og publikasjoner som kommer ut sjeldnere. Pressen har ganske frie forhold, men har liten innflytelse utenfor hovedstaden, grunnet vanskelig distribusjonsforhold og utbredt analfabetisme. – Radiodiffusion Nationale Tchadienne eies av staten og sender radioprogrammer på fransk, arabisk og lokale språk. I tillegg drives et titalls private radiostasjoner, bl.a. lokale radiostasjoner i Mondou, Abéché og Sarh. Disse overvåkes nøye av staten. Det statlige, regjeringsvennligeTélé-Chad (TVT) har fjernsynssendinger på fransk og arabisk, til sammen ca. 12 timer per uke.
Selvstendighet
Nasjonalistiske krav vant frem etter den annen verdenskrig, da flere tusen soldater fra Tsjad kjempet på fransk side, og forhandlinger om selvstyre ble innledet i 1956 under ledelse av Francois Tombalbaye, leder for Parti Progressiste Tchadien (PPT). Indre selvstyre ble innført i 1957, og Tombalbaye valgt til statsminister i 1959; 11. august 1960 ble Tsjad selvstendig med Tombalbaye som president. Det politiske og administrative apparat var dominert av folk fra sør, og i 1962 forbød Tombalbaye alle andre politiske partier enn PPT. Dette førte til misnøye i nord, og i 1963–65 brøt det ut opprør flere steder i landet. I 1966 ble en opposisjonsgruppering, Front de Libération National du Tchad (FROLINAT), dannet i Sudan. Den kjempet mot Tombalbayes styre, for nasjonal enhet og for større bruk av arabisk i undervisning og administrasjon. FROLINAT hadde sin største oppslutning i det muslimske nord og startet en væpnet kamp mot regjeringen. Frankrike intervenerte i krigen 1968–69, men trakk seg ut i 1972 uten at FROLINAT var slått. I 1971 begynte Libya å forsyne FROLINAT med våpen, og FROLINAT ble den største militære styrke i Tsjad. I 1973 okkuperte Libya den mineralrike Aozou-stripen helt nord i Tsjad, ved grensen til Libya. En kjennelse i den internasjonale domstolen i 1994 gav Tsjad råderetten over Aozou.
Tombalbaye ble 1975 drept i et militærkupp som førte general Félix Malloum til makten. Etter indre stridigheter i FROLINAT ble Hissene Habré erstattet som leder av Goukhouni Oueddei som leder. I 1978 startet FROLINAT en ny offensiv mot regjeringsstyrkene, og landet ble praktisk talt delt mellom FROLINAT og regjeringen i N’Djamena. Fremmarsjen ble stanset gjennom fransk intervensjon, hvoretter det i 1979 brøt ut kamper på nytt, som utviklet seg til full borgerkrig fra 1980. President Goukhouni inngikk en vennskapsavtale med Libya, som bl.a. gav landet anledning til å intervenere i Tsjad. Det skjedde i oktober, da libyske fly bombet N’Djamena og Faya Largeau. I november 1981 satte Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) inn en fredsbevarende styrke i Tsjad, mens libyerne trakk seg ut, unntatt fra Aozou-stripen. Den afrikanske styrken og OAU mislyktes i å bilegge konflikten, og i juni 1982 tok opprørerne hovedstaden N’Djamena, og Hissene Habré overtok presidentstillingen fra Goukhouni Oueddei, som flyktet.
I juni 1983 gjenopptok Goukhouni borgerkrigen med libysk støtte, og Habré fikk militær hjelp fra Frankrike og USA for å stå imot den libyske innblandingen. Med støtte fra USA intervenerete Frankrike til fordel for Habré og hans Forces armées nationale Tchadienne (FANT). I 1984 brøt det ut kamper i Sør-Tsjad, og i 1986 iverksatte Libya en ny offensiv i nord. Dette førte til at Habré igjen ba om fransk hjelp, og Frankrike sendte fly og tropper for å forsvare N’Djamena, og bombet en nybygd libysk flystripe i Nord-Tsjad. Nye libyske angrep, og påfølgende franske gjengjeldelsesaksjoner, fant sted i 1987, da også en offensiv iverksatt av FANT påførte Libya omfattende militære nederlag. I 1989 flyktet en av Habrés rådgivere, Idriss Déby, til Sudan, og derfra til Libya. Her bygde han opp en hærstyrke, Mouvement patriotique du salut (MPS), som i 1990 rykket inn i Tsjad og inntok N’Djamena.
Demokratisering
Etter mange års borgerkrig fant det i 1990-årene sted en prosess i retning av fred og innføring av demokratisk styresett. Under Habré ble det avholdt parlamentsvalg i 1990, men bare medlemmer av hans Union Nationale pour l’Indépendance et Révolution (UNIR) kunne stille. Da Déby tok makten i desember 1990, oppløste han nasjonalforsamlingen og opphevet grunnloven; en midlertidig regjering ble dannet og Déby utropt til statsoverhode. En nasjonal konferanse ble holdt 1993, og denne utpekte Fidèle Moungar til statsminister i en overgangsregjering. En ny grunnlov ble vedtatt i folkeavstemming i 1996, forut for presidentvalg – landets første frie valg. Dette ble vunnet av Déby, som stilte for Mouvement Patriotique de Salut (MPS), ble gjenvalgt 2001 og 2006; sistnevnte etter en endring av grunnloven som tillot en tredje periode. Valget ble boikottet av opposisjonen. I parlamentsvalget 2002 fikk MPS rent flertall. I lys av den pågående konflikten i landet ble regjeringspartiet og opposisjonen 2007 enige om å utsette parlamentsvalget til 2009.
I 1996–98 ble det inngått fredsavtaler mellom regjeringen og en rekke militære grupperinger. Like fullt kom det til militære konfrontasjoner mellom regjeringen og ulike fraksjoner, og spesielt i Tibesti-regionen i nord var det flere sammenstøt, hvor Mouvement pour la démocratie et la justice au Tchad (MDJT), ledet av Youssouf Togoimi, angrep regjeringshæren. FROLINAT uttrykte sin støtte til MDJT. I 2000 var det etnisk baserte sammenstøt i den sentrale Batha-regionen.
Flere organisasjoner har kritisert Tsjad for brudd på menneskerettighetene. I 2000 vedtok en senegalesisk rett at saken som var reist mot tidl. president Hissene Habré skulle henlegges, i lys av den pågående konflikten i landet. Habré har fra 1990 levd i eksil i Senegal. 2006 besluttet senegalesiske myndigheter imidlertid å stille ham for retten, tiltalt for brudd på menneskerettighetene. En tsjadisk rett dømte 2008 Habré til døden in absentia.
Opprørskrig
Motsetningene fra 1990-årene ble videreført etter årtusenskiftet i Tsjad, med en sammensatt konflikt som også ble påvirket av krigen i nabolandene Sudan (Darfur) og Sentralafrikanske republikk. Darfur-konflikten har også ført til at et stort antall flyktninger derfra – ca. 250 000 – har slått seg til i det østlige Tsjad og bidratt til ytterligere usikkerhet, med angrep både fra militsgrupper fra begge land, ikke minst den sudanske Janjaweed-militsen, samt fra sudanske myndigheter. 2004 bombet sudanske fly flyktninger i Tsjad, og tsjadiske hærenheter støtte sammen med Janjaweed i grensetraktene. Samme år sendte Frankrike 200 soldater til Øst-Tsjad for å bistå landet hær i å sikre grensen mot Sudan; Frankrike har normalt vel 1000 soldater stasjonert i landet. USA sendte også soldater til Tsjad i 2004, for å bistå i trening av landets elitestyrker, som ledd i kampen mot terror. Opprørere fra algirske Groupe salafiste pour la prédication et le combat (GSPC), antatt å være tilknyttet al-Qaida, krysset samme år grensen til Tsjad, og støtte sammen med tsjadiske styrker. Tsjad forsøkte i 2004 å mekle i striden i Sudan.
Opprøret, som utviklet seg fra 2005, førte bl.a. til at en opprørsstyrke, forut for valget 2006, forsøkte å innta hovedstaden N’djamena og avsette president Déby. Spenningen ved grensen til Sudan tiltok. Befolkningen her, på hver side av grensen, er sammensatt, og består dels av de samme folkeslag, både arabiske og afrikanske. Opprørere inntok flere byer øst i Tsjad 2006, og det ble utkjempet kamper med regjeringsstyrker, som ble støttet av franske jagerfly. Kampene førte til at nærmere 100 000 mennesker ble drevet på flukt, og myndighetene erklærte unntakstilstand i de østlige deler av landet og i hovedstaden. Tsjad erklærte 2006 Sudan krig, hvoretter de to land inngikk en avtale under et meklingsmøte i Tripoli, Libya, og ble enige om å be om en fredsstyrke utplassert langs grensen. Etter ytterligere uoverensstemmelser, ble de også enige om ikke å gi ly til militsgrupper fra det annet land, samt å etablere en felles militærkommisjon for å overvåke grensen. Med forverring av konflikten 2007, besluttet FN og EU å sette inne en fredsstyrke i landet. Etter harde kamper i øst og nordøst, høsten 2007, ble unntakstilstand innført. Kampene involverte særlig Union des forces pour la démocratie et la développment (UFDD), som gikk inn fra Sudan, og Rassemblement des forces démocratiques (RAFD); dermed ble også våpenhvilen fra mars og en fredsavtale fra oktober samme år brutt – begge framforhandlet av Libya. Samtidig gikk Front uni pour le changement (FUC) på ny til kamp mot regjeringen, etter å ha sluttet seg til regjeringshæren etter en fredsavtale 2006. En fjerde gruppe, Concorde nationale tchadienne (CNT) gjenopptok også sine våpen. UFDD erklærte at gruppen anså seg å være i krig med Frankrike. Etter at seks franske hjelpearbeidere fra organisasjonen l´Arche de Zoé ble arrestert, mistenkt for forsøk på å smugle barn ut av landet, brøt det 2007 ut anti-franske demonstrasjoner i N´djamena, De seks ble dømt til åtte års tvangsarbeid og bøter, for så å bli utlevert for soning i Frankrike. Hendelsen truet med at Tsjad ville motsette seg utplassering av EUs fredsstyrke i landet.
Tsjad og Sudan ble mai 2007 enige om å samarbeide med Den afrikanske union (AU) og FN om å stabilisere Darfur og den tilstøtende region i Øst-Tsjad. FNs sikkerhetsråd vedtok å etablere Mission des Nations Unies au Tchad et en République centrafricaine (MINURCAT),. med en autorisert styrke på 50 offiserer og 3000 polititjenestemenn, satt inn høsten 2007. Europarådet vedtok å etablere EUFOR Chad/CAR, med 3700 soldater, hvorav 2100 fra Frankrike, satt inn for ett år fra tidlig 2008. Med hovedkvarter i Abeché i Tsjad, skulle EUFOR støtte FN-styrken, og sikre et område langs grensen mellom Tsjad, Sentralafrikanske republikk og Sudan, herunder bidra til beskyttelse av sivile samt av humanitær innsats. FNs sikkerhetsråd vedtok høsten 2008 å utvide MINURCAT til 4900 personer, som erstatning for EU-styrken fra mars 2009; generalsekretæren hadde først foreslått en styrke på 6000. Norge besluttet i desember 2008 å bidra med et feltsykehus til styrken i det østlige Tsjad. Krigen fortsatte 2008, og opprørere gikk i februar inn i hovedstaden N’djamena, hvorpå Frankrike forsterket sitt militære nærvær i landet.
En rekke opprørsgrupper med uklare mål har vært aktive i Tsjad, mange av dem basert på etnisk tilhørighet heller enn ideologi. Kampen står vesentlig om politisk makt, og kontroll over de betydelige oljeforekomstene, utvunnet siden 2003. Mens den rent politiske opposisjonen har samlet seg i Coordination des partis politiques pour la défense de la constitution (CPDC), har flere opprørsgrupper sammen i UFDD.
Utenrikspolitikk
Pga. sin strategiske beliggenhet i det sentrale Afrika har Frankrike opprettholdt et nært forhold til Tsjad, bl.a. ved å stasjonere militære styrker i landet. Forholdet ble vesentlig svekket i 2000, da Tsjad utviste den franske ambassadør fra landet. Foranledningen var bl.a. beslutningen til det franske oljeselskapet Elf om ikke å delta i et planlagt prosjekt for utvinning av landets oljereserver. Forholdet ble også satt på prøve da seks franskmenn ble arrestert, mistenkt for ulovlig å ta tsjadiske barn ut av landet, noe som medførte antifranske opptøyer. Ikke desto mindre har Frankrike fortsatt å støtte Tsjads regjering, også militært. Forholdet til USA er blitt styrket som følge av kampen mot terror, som Tsjad har sluttet opp om, bl.a. ved å tillate amerikansk militær trening i landet. Tsjad anerkjente 2006 Kina, på bekostning av Taiwan, og etablerte diplomatiske forbindelser. Kina har interesse bl.a. av Tsjads oljeforekomster.
Fra slutten av 1990-årene styrket Tsjad forholdet til Libya, og var blant de stater som i Tripoli 1997 deltok i etableringen av Community of Sahel-Saharan States (COMESSA). 1981 ble en avtale som åpnet for en gradvis sammenslåing av Tsjad og Libya inngått, uten å bli satt ut i livet. Libya har ved flere anledninger intervenert i borgerkrigen i Tsjad, og bl.a. støtt sammen med franske styrker. 1998 sendte Tsjad vel 2000 soldater til støtte for president Kabila i Kongo. Senere har Libya bidratt til mekling mellom Tsjads regjering og opprørsgrupper.
Under borgerkrigen i Sudans Darfur-provins ble Tsjad fra 2003 delvis trukket inn, både ved militære sammenstøt i grensetraktene, og ved at over 200 000 flyktninger søkte tilflukt i landet. Flere ganger førte motsetningene til diplomatisk brudd og stengte grenser, samtidig som det var gjentagne forsøk på samarbeid om å dempe konflikten.
