Trinidad og Tobago, republikk i Karibia, består av to øyer utenfor kysten av Venezuela. Øyene er skilt fra fastlandet ved stredene Serpent’s Mouth og Dragon’s Mouth.
Øyene ble kolonisert av spanierne på 1500-tallet, og var 1802–1958 britisk koloni (Tobago fra 1814); selvstendig 1962. Medlem av Commonwealth.
Navnet Trinidad betyr ‘Treenigheten’, og opphavet er tre fjelltopper som er karakteristiske for øyene. Tobago er av indiansk tambaku, ‘pipe’, samme ord som ligger til grunn for tobakk. Navnene ble gitt av Columbus.
Forfatning og politisk system
Etter forfatningen av 1976 er Trinidad og Tobago en parlamentarisk-demokratisk republikk og medlem av Commonwealth. Presidenten er konstitusjonelt statsoverhode, mens utøvende makt er lagt til en regjering utgått av parlamentet. Parlamentet omfatter to hus, et direkte representanthus med 36 medlemmer, valgt i allmenne valg, og et senat med 31 medlemmer utnevnt av presidenten. 16 av senatorene utnevnes etter forslag fra statsministeren, 6 etter forslag fra opposisjonslederen mens 9 utpekes av presidenten. Parlamentet velges for fem år. Presidenten velges av et kollegium av representanter fra representanthuset og senatet; han sitter i fem år med mulighet for ett gjenvalg.
Administrativt
Administrativt er landet delt inn i ni regioner, to byområder samt tre øvrige områder (boroughs). Tobago fikk indre selvstyre 1987. Øya ledes av et forsamlingshus med 12 medlemmer valgt i allmenne valg for fire år.
Rettsvesen
Rettsvesenet bygger på engelsk common law. Øverste domstol er høyesterett, bestående av den øverste justisdomstol og appellretten. Høyesterettsjustitiarius leder begge avdelinger; den første sammen med fra 6 til 16 andre dommere, den annen sammen med seks andre appelldommere. Appeller kan også gå helt til det britiske Privy Council. Som førsteinstansretter fungerer en rekke lokale distriktsretter.
Trinidad og Tobago – internasjonale forbindelser. Trinidad og Tobago er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken, for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, Commonwealth, Organisasjonen av amerikanske stater, CARICOM og Cotonou-avtalen (tidl. Lomé-konvensjonen).
Trinidad og Tobago er representert i Norge ved sin ambassade i London, mens Norge er representert i Trinidad og Tobago ved generalkonsulat i Port of Spain og ambassadør bosatt i Oslo.
Trinidad og Tobago – natur. Det nordlige Trinidad er dominert av den øst-vestgående fjellkjeden Northern Range, med topper opptil 940 moh. Det kuperte landskapet på Tobago (Main Ridge) utgjør en fortsettelse av denne fjellkjeden. For øvrig er øya Trinidad hovedsakelig lavland, med sumper og alluviale sletter langs kysten; langs nord- og østkysten flotte strender. I sørvest ligger den store asfaltsjøen Pitch Lake.
Klimaet
Klimaet er tropisk med små temperaturvariasjoner; hovedstaden Port of Spain har middelverdier 25,6 °C i januar, 26,1 °C i juli og 1630 mm nedbør. Minst nedbør (ca. 10 %) faller i perioden januar–mai under nordøstpassaten, fuktigst er juli–oktober med nordlig forflytning av det ekvatoriale regnbeltet. Øyene ligger i den sørlige utkant av de alminnelige orkanbaner, og blir derfor relativt sjelden rammet av orkanødeleggelser.
Planteliv
Tropisk regnskog dekker ca. en tredel av øyene, den er frodigst i de høyereliggende områdene der det vokser mange trearter med praktfulle blomster. Langs kysten er det mangroveskog.
Trinidad og Tobago – dyreliv. Dyregeografisk er øyene nærmere knyttet til det søramerikanske fastland enn til Antillene. Pattedyrfaunaen er rikere og betydelig mer variert (100 arter) enn på andre øyer i Karibiske hav. Mange flaggermus, gnagere og dvergpungrotte vanlige. Av større dyr kan nevnes hvitpannekapusiner, nibåndbeltedyr, sørtamandua (maursluker), ozelot, halsbåndnavlesvin og en spydhjort.
450 fuglearter observert. I våtmarkene lever rikser, andefugler, flamingo, hegrer og ibiser. Øyene har to nasjonalfugler: rødibis på Trinidad og hønsefuglen ilanoshokko på Tobago. Tinamuer, ara- og amazonpapegøyer, duer, gjøker, kolibrier (17 arter), manakiner og tyranner er vanlige. Paradisfuglene på Tobago er innført fra Ny-Guinea.
Krypdyrfaunaen omfatter mer enn 90 arter, bl.a. boaer og de giftige lanse- og korallslangene. Minst 30 amfibiearter er funnet på øyene.
Trinidad og Tobago – befolkning. Folketallet ble i 2006 beregnet til 1 065 800 innb., og årlig befolkningstilvekst til 0,4 % (1994–2004). Den naturlige veksten (fødte ÷ døde) er høyere, fødsels- og dødsratene for 2005 var henholdsvis 14 og 8 promille. En negativ flyttebalanse holder veksten nede. Forventet levealder er beregnet til 73 år for kvinner og til 67 år for menn.
Trinidads urbefolkning var arawaker, et indiansk folk. Tobago var ubebodd i før-columbisk tid. Øyenes nåværende befolkning er svært sammensatt; omtrent 60 % av befolkningen er av afrikansk opprinnelse, for øvrig mange av indisk herkomst. Disse er i stor grad etterkommere av kontraktarbeidere som kom til sukkerplantasjene på Trinidad etter opphevelsen av slaveriet i første del av 1800-tallet.
Omtrent 96 % av befolkningen bor på Trinidad. 75 % av befolkningen lever i urbane strøk. Største byer er hovedstaden Port of Spain og San Fernando.
Religion
Den kristne befolkningen utgjør ca. 60 %, vel halvparten er katolikker. Protestantiske samfunn omfatter anglikanere (ca. 11 %), pinsevenner (7,5 %), presbyterianere, metodister og baptister. Ca. 25 % er hinduer og ca. 6 % er muslimer.
Språk
Engelsk er offisielt språk. Utbredt som talespråk er kreolfransk, spansk og hindi.
Trinidad og Tobago – næringsliv. Trinidad og Tobago er et av verdens eldste petroleumsproduserende land, og inntektene fra denne sektoren har stor betydning for landets økonomi. Petroleumsleting på land startet allerede i 1902, med produksjonsstart noen få år senere, og i 1955 ble det også funnet petroleum til havs. Det var tidligere antatt at oljeforekomstene ville ta slutt rundt 2003–05, men nye store funn av olje og naturgass i 1990-årene og på 2000-tallet gav ny vekst. Inntektene fra petroleumsvirksomheten er blitt brukt til å etablere annen industri, og Trinidad og Tobago er blitt et av de mer industrialiserte landene i Karibia.
Trinidad og Tobago har inntil forholdsvis nylig hatt regionens mest omfattende statsstyrte økonomi. Landet fikk fra begynnelsen av 1980-årene økonomiske problemer på grunn av fallende priser på olje og relaterte produkter. Etter hvert som de økonomiske problemene økte, bidrog Det internasjonale valutafondet til en liberalisering av økonomien, bl.a. ble en stor del av de tidligere statseide foretakene privatisert. Fra siste del av 1990-årene viste økonomien tegn til oppsving, men som i så mange andre land, skjedde dette på bekostning av landets sosiale utvikling, og andelen fattige økte.
Landbruk og fiske har et beskjedent økonomisk omfang, og sektoren bidrog i 2004 bare med 0,9 % av BNP og sysselsatte ca. 5 % av yrkesbefolkningen. Industri og bergverk bidrog samme år med ca. 50 % av BNP og sysselsatte ca. 30 % av yrkesbefolkningen. Tjenesteytende næringer har vært i sterk vekst, og bidrog i 2004 med nær halvparten av BNP og sysselsatte nær 2/3 av yrkesbefolkningen. Turistnæringen utgjør en vesentlig del av dette, og er også en viktig kilde til utenlandsk valuta. Forskjellige turistfasiliteter som hoteller, havner m.m. er utbedret for å tiltrekke flere turister, og landet mottar årlig rundt 400 000 besøkende. Rundt 1/3 kommer fra USA.
I 2005 var BNP per innb. beregnet til 12 900 USD.
Jordbruk, skogbruk og fiske
Jorden er delvis av vulkansk opprinnelse og meget fruktbar. Dyrkingen av sukker på store plantasjer var tidligere landets hovednæring, men i dag står sukker for en svært liten del av eksportinntektene. I 2004 ble det produsert 680 000 tonn, hvilket er en halvering av 2002-produksjonen. Det dyrkes for øvrig appelsiner, kakao og kaffe for eksport. Mais, søtpotet, grønnsaker og ris dyrkes også, det meste til eget forbruk. Husdyrholdet omfatter svin, storfe, geit, sau og høns; dessuten drives birøkt med honningproduksjon. Trinidad og Tobago var tidligere nettoeksportør av mat, men har nå stor matvareimport.
Det drives noe skogbruk. Av den årlige avvirkningen rundt 90 000 m3 går 2/3 til industriell bearbeiding (sagtømmer, tremasse og cellulose) og resten til brensel.
Fiskeriene har ingen stor økonomisk betydning, men er viktig i det lokale kostholdet.
Bergverk, energi
Etter betydelig satsing på olje- og gassleting ble det i 1990-årene gjort nye store funn som gav grunn til optimisme for næringen. Midt på 2000-tallet var produksjonen 7405 mill. m3. Trinidad og Tobago har verdens største forekomst av naturlig asfalt (bitumen) i Pitch Lake. Det utvinnes også sement og kalkstein.
Industri
Den kjemiske og petrokjemiske industrien er betydelig. Det er petroleumsraffinerier i Pointe-à-Pierre og Point Fortin med stor produksjon og eksport av petroleum og petroleumsprodukter. Trinidad og Tobago er blant verdens største produsenter av flytende naturgass (LNG) og ammoniakk. Det produseres også kunstgjødsel, plast- og glassvarer, samt elektronisk utstyr. Nær hovedstaden finnes dessuten jern- og stålverk og sementindustri; i tillegg elektronisk industri, tekstil- og bekledningsindustri og produksjon av nærings- og nytelsesmidler (juice, sukker, rom m.m.).
Utenrikshandel
Trinidad og Tobago har overskudd på handelsbalansen med utlandet. Viktigste eksportvarer er petroleum og petroleumsprodukter. Dessuten utføres kjemikalier (ammoniakk m.m.), tekstiler og nærings- og nytelsesmidler; maskiner og transportmidler blir delvis reeksportert. Landet har betydelig import av maskiner (oljeboringsutstyr m.m.) og transportmidler, dessuten av industrielle ferdigvarer og matvarer. Trinidad og Tobago har overskudd i handelsbalansen med utlandet. USA er viktigste samhandelsland både med hensyn til eksport og import.
Samferdsel
Veinettet er bra utbygd, med ca. 8300 km offentlige veier. Viktigste havner er Port of Spain, Pointe-à-Pierre og Point Lisas på Trinidad, og Scarborough på Tobago. Internasjonal lufthavn i Piarco på Trinidad og Crown Point på Tobago.
Trinidad og Tobago – musikk. Musikklivet avspeiler landets etniske mangfold, og folketradisjonen spiller en sentral rolle. Afrikansk-avledede musikkformer er bevart i shango-kulten og andre religiøse retninger, med vekselsang og trommeensembler og i kalinda-dans. Afroeuropeiske former omfatter lokale versjoner av reel, jig, vals og andre europeiske danser. Mest populær, ikke minst i karnevalstiden, er kanskje calypso. Indisk, kinesisk og europeisk musikk dyrkes også, foruten en rekke former som kombinerer elementer fra de ulike etniske grupper.
Tradisjonelle instrumenter er fele, gitartyper, maracas (rasler) og maribula (tommelpiano). Steelband-ensembler (steel drum) fremfører både populærmusikk og europeisk kunstmusikk.
Etter 1940 har musikkformer fra Trinidad og Tobago spredt seg til hele det karibiske området og fått sterkt gjennomslag i vestlig popmusikk.
Trinidad og Tobago – historie. Befolkningen på Trinidad bestod av flere arawakstammer da Columbus’ tredje ekspedisjon ankom øya i 1498. 1532 utnevnte Spania en guvernør. Det ble opprettet sukkerplantasjer hvor indianerbefolkningen på kort tid ble utryddet pga. brutale arbeidsbyrder. De ble deretter erstattet med afrikanske slaver. Den spanske interessen for Trinidad var ellers minimal.
Tobago har skiftet koloniherrer oftere enn noen annen øy i Karibia. Under spansk herredømme på Trinidad var det likevel britiske, franske og nederlandske handelsskip som dominerte. På 1600-tallet hentet disse vesentlig tobakk. På 1700-tallet ble det satset på kakao.
Spania overgav kolonien Trinidad til den britiske marine i 1797, og øya ble formelt britisk i 1802. I 1814 overtok britene også Tobago for godt. De to øyene ble slått sammen til en koloni i 1899. Da slaveriet ble avviklet i 1833, stimulerte britene til en betydelig immigrasjon av kinesere og indere. Kineserne forlot kolonien etter kort tid. Kolonien bestod derfor hovedsakelig av indere og afrikanere, mens økonomisk og politisk kontroll tilhørte en liten hvit overklasse. I 1923 ble det gjort forsøk på å oppnå selvstendighet. Fra 1930-årene ble det satt i gang oljeproduksjon på Trinidad. Økonomisk utviklet Trinidad og Tobago seg derfor sterkere enn det øvrige Karibia. Amerikanske oljeselskaper har hatt stor innflytelse på økonomien og politikken. I 1945 fikk øyene indre selvstyre, og i 1956 ble lederen for det konservative People’s National Movement (PNM), Eric Williams, valgt til statsminister. Trinidad og Tobago utgjorde en viktig del av den Vestindiske Føderasjonen fra 1958 til selvstendigheten i 1962.
Selvstendighet
Williams satte sitt preg på politikken som statsminister helt til sin død i 1981. PNM er fremfor alt et parti for den svarte befolkningen, som også dominerer oljesektoren i landet. Den indiske befolkningen arbeider hovedsakelig i sukkerproduksjonen. Blant de best kjente trinidadere er Stokeley Carmichael, som ble berømt i USA med Black Power-bevegelsen. I 1970 gjorde denne bevegelsen seg også gjeldende på Trinidad. Da deler av hæren sluttet seg til opprøret, ble det innført unntakstilstand, og Williams truet med å be amerikanske tropper om å intervenere. I 1975 ble United Labour Front (ULF) opprettet, og partiet klarte det som Williams aldri hadde klart: å bygge bro mellom de svarte oljearbeiderne og de indiske sukkerrørskapperne. Året etter hadde ULF allerede en tredjedel av plassene i nasjonalforsamlingen. Mens store deler av Karibia beveget seg politisk mot venstre mot slutten av 1970-årene, forble Trinidad og Tobago en konservativ bastion under Williams. Etter hans død i 1981 overtok George Chambers. Ved valget i 1986 tapte PNM for første gang på 30 år til fordel for opposisjonskoalisjonen National Alliance for Reconstruction (NAR) med Arthur Napoleon Robinson som statsminister.
1990-årene
Nytt valg ble avholdt i 1991 og brakte PNM tilbake med full kraft mens NAR ble utradert og redusert til et parti med støtte på Tobago. Patrick Manning ble landets nye statsminister. Etter et økonomisk oppsving i midten av 1990-årene, satset Manning på nyvalg. Til tross for flest stemmer, ble PNM skjøvet til side av en ny koalisjon, og Basdeo Panday fra United National Congress (UNC) formet ny regjering etter valget i 1995. UNC hadde en viktig koalisjonspartner i NAR som nå hadde autonomi for Tobago som viktigste programpost. Parlamentet stemte for opprettelsen av et Tobago Assembly; det første valget ble avholdt i desember 1996, og NAR vant 85 % av plassene. Tidligere statsminister Robinson ble landets president i 1997, etterfulgt av Maxwell Richards i 2003.
2000-tallet. Valget i 2000 gav fornyet mandat til Basdeo og UNC, men kort etter gikk landet inn i en politisk turbulent periode med tre valg på tre år og et historisk – men ikke særlig vellykket – samarbeidsforsøk mellom UNC og PNM. Patrick Manning kom tilbake som statsminister i 2002. Basdeo ble i 2006 dømt for økonomiske misligheter.
Olje- og gassforekomstene gir landet en etter karibisk målestokk sterk, men sårbar, økonomi. Etter århundreskiftet slet man fortsatt med ettervirkningene av det internasjonale oljeprisfallet sist på 1980-tallet, i form av gjeldsbyrde og arbeidsledighet. Vold og gjengkriminalitet knyttet til narkotika utgjør et annet alvorlig problem, også med tanke på den økende satsingen på turistnæringen. På denne bakgrunn har landet, tross internasjonale protester, gjeninnført dødsstraff. I 2005 ble Trinidad og Tobago sete for en karibisk høyesterett, som er ment å skulle erstatte den britiske rettsmyndigheten i regionen.