Mennesket har alle dager vært fascinert av tidsreiser – kanskje fordi begrepet tid virker så underlig abstrakt tross det faktumet at vi alle er svært avhengige av den. Særlig science-fiction sjangeren er svært opptatt av begrepet tid.
Det er noe fascinerende omkring tidsreiser ; tenk å kunne reise tilbake i tiden og oppleve seg selv som nyfødt, ens foreldres barndom og de store krigene. Tenk å møte de store filosofene og regenter, lære flinteteknikks kunst av en steinaldermann, jage mammuter eller til og med oppleve jordens skapelse. Intet av det er mulig i vår tid, men noe som dilemma vil mennesket ikke bli stilt overfor, hvis det en dag blir mulig å reise i tid: Vil det engang i fremtiden være mulig å endre historiens gang og menneskets utvikling med tidsreiser? Det er både skremmende og fascinerende.
Vil tidsreiser noensinne bli en realitet?
Tidsreiser vil, hvis de en dag blir mulige, utvilsomt bli både brukt og misbrukt. Det vil være mulig å reise tilbake i tiden med atomvåpen og skape nye konflikter og kriger, ødeleggelse og død. Det vil være mulig å forhindre sine forfars død ved hjelp av nye teknikk og medisin. Hvis det var mulig å dra på tidsreiser, ville mange ønske å slå i hjel Hitler, før han kunne nå å spre ondskapen sin, mens andre ville se tidsreiser som en mulighet for, å gi videre ettertidens opplysninger og nyttige tips til ham, i håpet om at han ville vinne krigen i stedet for å lide nederlag. Etikk og moral ville bli store spørsmål, og hvis tidsreiser noensinne blir en realitet, vil verden komme ut i sin hittil største kamp om verdier. Tidsreiser er et framtidsdilemma, men hvem vet kanskje vil det på en eller annen måte komme til å berøre oss likevel – forutsatt at det engang vil bli mulig, naturligvis.
