Swaziland, monarki i sørlige Afrika. Regionens minste stat, ligger i innlandet, og grenser til Sør-Afrika i nord, vest og sør, og til Mosambik i øst. Landet ligger på skråningen av det sørafrikanske høyplatå, med høyest terreng i vest og lavest i øst. Landskapet er variert og frodig; Swaziland er rikt på vannresurser. Det foregår et betydelig jordbruk på selvforsyningsnivå. Landet er knyttet til Sør-Afrika gjennom en toll- og valutaunion.
Swaziland ble 1894 protektorat under boerrepublikken Transvaal, og kom under britisk kontroll 1902. Selvstendig kongedømme fra 1968.
Navnet er etter swazi, landets dominerende folkegruppe.
Forfatning og politisk system
Nasjonalforsamlingen vedtok en ny forfatning 2005, men denne ble avvist av Kongen. En revidert versjon ble deretter vedtatt og trådte i kraft 2006. I følge denne er Swaziland et enhetsstatlig monarki. Kongen er nokså eneveldig, han utnevner regjeringen og kan oppløse nasjonalforsamlingen. Den lovgivende forsamling kalles Libandla og består av to hus, nasjonalforsamlingen og senatet. Nasjonalforsamlingen består av 65 deputerte, 55 valgt i allmenne valg etter nominasjon av de lokale råd (Tinkhundla), og 10 utnevnt av kongen. Senatet har 30 medlemmer, 20 utnevnt av kongen og 10 valgt av nasjonalforsamlingen. Partier er ikke tillatt, men enkelte politiske foreninger har oppstått etter 1996.
Administrativ inndeling
Landet er delt inn i fire distrikter. I tillegg er det 273 regionale stammeområder; disse er samlet i 55 Tinkhundla, lokale valgdistrikter. Den administrative inndelingen reflekterer styreformens tradisjonelle preg.
Rettsvesen
Rettsvesenet omfatter to parallelle domstolshierarkier og reflekterer det politiske systemets todeling: tradisjonell–moderne. Det ene domstolshierarki er bygd opp etter britisk mønster, med en høyesterett, en appelldomstol og distriktsretter. Det annet hierarki består av 17 swazidomstoler. De omfatter i tillegg til førsteinstansretter, to appellretter og en høyere appellrett. Deres jurisdiksjon er begrenset både i sivil- og strafferettslige saker, og omfatter ikke ikke-swazi-borgere. Fra swazisystemets øverste appellrett kan avgjørelser ankes inn for Swazilands høyesterett. Alle dommere utnevnes av Kongen, men domstolene er relativt uavhengige.
Swaziland – internasjonale forbindelser. Swaziland er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken, for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, Commonwealth, Afrikanske Union, SADC og Cotonou-avtalen (tidl. Lomé-konvensjonen).
Swaziland er representert i Norge ved sin ambassade i København, mens Norge er representert i Swaziland ved sin ambassade i Pretoria (Sør-Afrika) og konsulat i Mbabane.
Swaziland – natur. Swaziland ligger på skråningen av det sørafrikanske høyplatået og har flere nord–sør-gående høydesoner: Lengst i vest ligger Highveld (1100–1800 moh.) med Emlembefjellet (1862 moh.), landets høyeste fjell; lenger øst ligger overgangssonen Middleveld (350–1000 moh.) og det lavere Lowveld (300–150 moh.). Lubomboplatået, mot grensen til Mosambik når opp til 825 moh. Berggrunnen består for det meste av vulkanske bergarter. Viktigste elver er Komati, Usutu, Mbuluzi og Ngwavuma, alle renner i østlig retning, på tvers av høydesonene, gjennom dype kløfter. Elvene benyttes til kunstig vanning og kraftproduksjon.
Klima
Fjellene bevirker store forskjeller i temperatur og nedbør. Klimaet er temperert, til dels subtropisk, med middeltemperaturer 20–25 °C i januar–februar, 10–15 °C i juli, av og til med frost i fjellstrøkene. Nedbøren har sommermaksimum (nov.–mars). Årsnedbøren er rundt 500–600 mm i lavere strøk, 1000–2250 mm i høyere strøk.
Plante- og dyreliv
Vegetasjonen er subtropisk skog og savanne. Det er registrert over 2600 arter bregner og høyere planter, bl.a. Aloe-arter, Gladiolus-, Begonia-, munkehette- og orkidéarter, foruten mange arter i lyngfamilien, særlig i slekten Erica.
Mange av de store pattedyrene er forsvunnet eller redusert i antall på grunn av jakt og jordbruk. I underkant av 50 arter er tilbake, bl.a. sebra, stripegnu og noen mindre antiloper. Løve og en sørlig underart av savannebavian, svartfotbavianen, er sjeldne. Flodhest og krokodiller finnes i noen elver. Fuglelivet er rikt, med mer enn 550 observerte arter. De 50 rovfuglene omfatter bl.a. flod-, gjøgler- og klippeørn, klatre- og nonnehauk, svartglente, slag- og vandrefalk. Andre karakteristiske familier er hegrer, storker, ibiser, gjøker, isfugler, bietere, hornfugler og vevere. Krypdyrfaunaen omfatter mer enn 100 arter.
Swaziland – befolkning. Folketallet ble beregnet til 1,1 mill. i 2006, og årlig befolkningsvekst til 1,0 % (1994–2004). Høye fødselsrater og synkende dødelighet har gitt en høy naturlig tilvekst og en «ung» befolkning; 40 % av befolkningen er under 15 år. Forventet levealder har i senere år gått kraftig tilbake. Ifølge Verdens helseorganisasjon var forventet levealder for kvinner 39 år i 2004 (mot 61 år tiåret tidligere), og 36 år for menn (mot tidligere 53 år). FN-beregninger fra 2005 anslår at 1/3 av den voksne befolkningen lever med hiv/aids.
84 % av befolkningen tilhører swazi og 10 % zulu. Ca. 2 % er sørafrikanere og 1 % asiater.
Nær halvparten av befolkningen er konsentrert i det fruktbare Middleveld, mens det tørre Lowveld har liten bosetning. 27 % av befolkningen var bosatt i urbane strøk (2001). Hovedstaden Mbabane er landets største by (73 000 innb., 2000).
Religion
Ca. 52 % av befolkningen tilhører uavhengige afrikanske kirker, ca. 22 % er protestantiske kristne, ca. 8 % er katolske. For øvrig lokale, tradisjonelle religioner.
Språk
Landet har to offisielle språk: engelsk og swazi (siswati). Swazi er et bantuspråk som tilhører niger-kongospråkene. Mindre grupper snakker andre bantuspråk som thonga (tsonga) og zulu.
Swaziland – næringsliv og økonomisk utvikling. Swaziland er et av de økonomisk mest utviklede land i Afrika, målt etter BNI per innbygger, men inntektene er skjevt fordelt, og veksten har knapt fulgt folketilveksten. Landet er et av kontinentets mest industrialiserte, selv om størstedelen av befolkningen fortsatt livnærer seg fra landbruk.
Mye av den økonomiske utviklingen skyldes det på mange måter nære forholdet til Sør-Afrika gjennom mange år, også under apartheid-tiden, da Swaziland profiterte både på kontakten med Sør-Afrika og med boikotten av apartheid-regimet. Bl.a. ble utenlandsinvesteringer kanalisert til Swaziland fremfor Sør-Afrika, og Swaziland kunne øke produksjonskapasiteten og eksporten både til Sør-Afrika og andre land. Sørafrikanske varer ble også eksportert via Swaziland, i strid med internasjonale sanksjoner. Swaziland er del av det utstrakte handels- og valutasamarbeid i regionen, dominert av den sterke part Sør-Afrika – gjennom hhv. Southern African Customs Union (SACU) og Common Monetary Area (CMA) – og som gir de mindre medlemmene betydelige inntekter. Sør-Afrika er videre et tradisjonelt viktig arbeidsmarked.
Denne dype strukturelle avhengigheten av sørafrikansk økonomi gjør Swaziland sårbart, og Sør-Afrika er etter de politiske endringene der på midten av 1990-årene i større grad blitt en direkte konkurrent til Swaziland. Dette gjelder bl.a. utenlandske investeringer, som gikk tilbake i Swaziland i 1990-årene. Landets tidligere omfattende turisme har også opplevd en tilbakegang, bl.a. pga. konkurransen fra Sør-Afrika. Det er inngått avtale om økonomisk samarbeid også med det andre nabolandet, Mosambik, til dels i et trekantsamarbeid hvor også Sør-Afrika deltar. Ca. 90 % av Swazilands import stammer fra Sør-Afrika, som også er avtaker for rundt halvparten av landets eksport. Økonomien er også sårbar for svingninger i prisene på de viktigste eksportvarer, særlig sukker, og for klimaforverring (tørke).
Tjenesteytende næringer er blitt viktigste økonomiske sektor, med vel halvparten av BNI, mens landbruket svarer for ca. 13 %, men sysselsetter om lag en tredel av yrkesaktiv befolkning. Industrien er betydelig, mens gruvedriften har avtatt, bl.a. pga. lav etterspørsel etter asbest, som var et hovedprodukt fra sektoren. Landets økonomiske utvikling er i noen grad også hemmet av et styresett hvor monarkiet har utstrakt makt og hvor fravær av demokratiske rettigheter har bidratt til politisk uro.
Swaziland – samferdsel. Swazilands jernbane er utviklet for frakt av landets import og eksport. Det er forbindelse med havnene i Richard’s Bay og Durban (Sør-Afrika) og Maputo (Mosambik). Linjen som forbinder Transvaal og Natal i Sør-Afrika går gjennom Swaziland, og er integrert i den sørafrikanske jernbanenettet. Det finnes til sammen ca. 3250 km veier. Internasjonal lufthavn ved Matsape, utenfor Manzini.
Skole og utdanning
Det er ikke obligatorisk skolegang i landet. Barneskolen er 7-årig, og barna begynner på skolen når de er 6 år. I 2002 gikk 75 % av barna i barneskolen. Den videregående skolen er 5-årig (3 + 2 år). Høyere utdanning tilbys ved University of Swaziland. Ifølge UNESCO (2003) er ca. 19 % av den voksne befolkningen analfabeter.
Massemedia
Statens kontroll over mediene er sterk. Regjeringen kontrollerer all radio- og TV-virksomhet, med unntak av en kristen radiostasjon. Ytringsfriheten er sterkt begrenset, og en av dagsavisene, som er privat, bringer derfor stort sett trivia, underholdning og sport. Kritikk av kongen får ikke forekomme. Det er tre dagsaviser, The Guardian of Swaziland, The Times of Swaziland og Swazi Observer, og de har et samlet opplag på anslagsvis 30 000 på begynnelsen av 2000-tallet. Flere av avisene har i perioder vært stanset av staten. Den statseide Swaziland Broadcasting Service har sendinger hovedsakelig på siswati og til dels på engelsk. Det statlige fjernsynsselskapet har hatt fjernsynssendinger på engelsk siden 1978. Den private Swaziland Commercial Radio med hovedkvarter i Sør-Afrika sender på engelsk og portugisisk til det sørlige Afrika.
Nyere historie
I andre halvdel av det 19. århundre ble kongedømmets territorium redusert, som følge av tiltagende press fra boerrepublikken Transvaal og britiske interesser. Swaziland tok i mot et stort antall europeere, som fikk konsesjoner for leting etter mineraler og for jakt, hvilket førte til at landet langt på vei gav avkall på sin selvstendighet. I 1875 garanterte Transvaal Swazilands selvstendighet. I Pretoriakonvensjonen mellom Storbritannia og Transvaalrepublikken fra 1881 ble både dennes og Swazilands selvstendighet anerkjent, men samtidig ble halvparten av kongedømmets landareal underlagt Transvaal, og Swaziland redusert til dagens størrelse. Som følge av en avtale mellom Sør-Afrika og Storbritannia ble Swaziland i 1894 et protektorat under Sør-Afrika, og regjeringen i Transvaal overtok i 1895 administrasjonen av Swaziland. Med Transvaals selvstyre i 1906 ble Swaziland underlagt Storbritannias høykommissær for Sør-Afrika, på linje med Basutoland og Bechuanaland. Under arbeidet med å etablere Sør-Afrika-unionen (1910) ble det forutsatt at de tre territoriene skulle innlemmes i denne. Selv om flere sørafrikanske regjeringer forfulgte saken overfor Storbritannia, og gjorde krav på Swaziland, forble Swaziland utenfor unionen og den senere republikken Sør-Afrika.
Kongehuset fungerte på tradisjonelt vis under britisk styre, og kong Sobhuza 2 ble innsatt i 1921, selv om hans styre ble anerkjent av Storbritannia først i 1967. Britisk styre neglisjerte den sosiale og økonomiske utvikling i Swaziland, til årene oppunder selvstendigheten. En grunnlov fra 1963 åpnet for indre selvstyre, og et styrende råd og en lovgivende forsamling ble nedsatt. I valgene i 1967 vant det kongetro, konservative parti Imbokodvo National Movement (INM) alle 24 seter i den nye nasjonalforsamlingen; det mer radikale Ngwane National Liberatory Congress (NNLC) ble den ofiisielle opposisjon.
Selvstendighet
Kongedømmet Swaziland ble formelt proklamert 25. april 1967, og kongens posisjon som monark, som under britisk styre var redusert til en øverste høvding, ble gjenopprettet. 6. september 1968 ble Swaziland selvstendig med Sobhuza 2 som statsoverhode. Han tilegnet seg mer og mer makt og erklærte seg eneveldig i 1973 og satte grunnloven til side. Kongen forbød all partipolitisk aktivitet, og Swaziland ble en «ikke-parti»-stat. Sobhuza oppløste samtidig parlamentet, og det parlamentariske demokrati har siden ikke blitt gjeninnført i Swaziland, selv om landet har en indirekte valgt nasjonalforsamling. Heller ikke den nye grunnloven fra 2006 åpnet for partipolitisk virksomhet.
Kong Sobhuzas død i 1982 førte til en flerårig maktkamp innad i kongehuset, og først i 1986 ble en ny konge innsatt; Mswati 3. Han markerte raskt at han ville opprettholde monarkiets sterke stilling og at det ikke ville bli innført demokratisk styresett. Krav om fri politisk virksomhet og flerpartistyre vokste i 1990-årene, støttet bl.a. av flere generalstreiker, og flere politiske organisasjoner ble etablert, i strid med landets lov. Disse har dermed ikke kunnet stille ved valg til nasjonalforsamling, der bare enkeltpersoner kan stille som kandidater.
Utenrikspolitikk
Swaziland har, i tråd med sin politikk for øvrig, ført en konservativ og vestligorientert utenrikspolitikk, med tette relasjoner særlig til Storbritannia og USA, og et i hovedsak godt forhold til sine naboland.
Forholdet til Sør-Afrika er sentralt for Swaziland. Sør-Afrika gjorde lenge krav på Swaziland, og ønsket å innlemme landet som en swazi-«bantustan», men dette ble forhindret av Storbritannia. Swaziland har på sin side gjort krav på områder i Sør-Afrika, som tidligere tilhørte kongedømmet. 1982 inngikk de to land en avtale om tilbakeføring av landområder som tidligere hadde tilhørt Swaziland, deriblant den sørafrikanske bantustan KaNgwane. Sør-Afrika avviste i 1996 et krav fra Swaziland på landområder i Mpumalanga-provinsen (tidl. Øst-Transvaal). Selv om kong Sobhuza gav politisk støtte til den sørafrikanske frigjøringsorganisasjonen African National Congress (ANC), pleide Swaziland forbindelser med apartheid-regimet, og i 1984 inngikk Swaziland en hemmelig sikkerhetsavtale med Sør-Afrika. Formelle diplomatiske forbindelser med Sør-Afrika ble opprettet i 1993. Forholdet til Sør-Afrika har også vært godt etter regimeskiftet der, selv om Sør-Afrikas regjering har søkt å påvirke en demokratisk utvikling i Swaziland.
Forholdet til det andre nabolandet, Mosambik, har også vært godt, selv om det har vært kontroverser rundt utnyttelsen av vannet fra Komati-elven. USA markerte i 1990-årene sin misnøye med manglende demokratisk utvikling gjennom å trekke tilbake sine Peace Corps-deltakere og flytte sitt regionkontor for bistandsorganisasjonen USAID til Botswana. Storbritannia er en sentral bidragsyter.
