Sverige. kongedømme i Norden, på den østlige delen av Den skandinaviske halvøy med kyst til Skagerrak, Kattegat og Øresund i vest, Østersjøen i sør og sørøst, og til Bottenviken og Bottenhavet i øst. Grenser mot Norge i vest og Finland i nordøst. Sverige omfatter også øyene Öland og Gotland i Østersjøen.
Landets store forekomster av tømmer, mineraler og vannkraft dannet grunnlaget for fremveksten av en betydelig industristat. Sverige har en blandingsøkonomi med en betydelig offentlig sektor, særlig innen undervisning, helse, sosialomsorg og tjenesteyting. Sverige har høy levestandard og landets velferdssystem er blant verdens aller mest omfattende.
Den svenske statsmakten ble utviklet frem mot midten av 1200-tallet. På 1500-tallet fikk Sverige gradvis større innflytelse i Østersjøområdet, og landet hadde en storhetstid som varte til tidlig på 1700-tallet. Sverige var i union med Norge 1814–1905. Sverige holdt seg nøytralt i begge verdenskrigene, og har siden forsøkt å ivareta sin nøytralitet. Medlem av EU fra 1995.
Navnet Sverige kommer av Svea rike, ‘svearnes rike’.
Sverige – forfatning og politisk system. Etter forfatningen som trådte i kraft 1975, er Sverige et parlamentarisk-demokratisk og enhetsstatlig konstitusjonelt monarki. Statsoverhodet, kongen, spiller primært rollen som rikssymbol. Siden 1980 er det likestilling ved arveretten til tronen; kronprinsesse Victoria er dermed nummer én i arvefølgen. Kongen leder normalt ikke, og deltar heller ikke i, regjeringens offisielle møter, som tilfellet er i Norge og Danmark. Den svenske kongen spiller heller ingen aktiv rolle ved regjeringsskifter, som monarkene i de to andre skandinaviske land gjør, men leder likevel det konseljmøte hvor den nye regjeringen formelt utnevnes. Etter anmodning fra talmannen erklærer kongen, ved åpningen av et nytt riks(dags)møte, møtet for åpnet. Regjeringserklæringen er det statsministeren som leser opp.
Utøvende makt ligger hos regjeringen, som utgår fra, og er ansvarlig overfor den lovgivende forsamling, Riksdagen. Når en regjering går av, er det Riksdagens talman (‘riksdagspresident’) som konsulterer med partilederne og de tre visetalmän og på det grunnlag gir én i oppdrag å danne regjering. Riksdagen stemmer over den statsministerkandidat talmanen foreslår. Hvis et flertall godtar den foreslåtte kandidat, velger han eller hun de øvrige ministere og meddeler Riksdagen hvem disse er. Riksdagen kan, med vanlig flertall, vedta mistillitsforslag mot regjeringen eller en enkelt statsråd. Hvis et mistillitsforslag vedtas, kan statsministeren, bortsett fra i de tre første måneder etter et valg, oppløse Riksdagen, skrive ut nyvalg og slik la folket avgjøre tillitsspørsmålet.
Den svenske regjering fungerer mer sentralisert enn den norske og danske, og et større antall saker avgjøres av den samlede regjering (i regeringssammanträde). Den svenske sentralisering viser seg også i at statsministerens kanselli er større, og spiller en mer strategisk og samordnende rolle, enn de tilsvarende organer i Norge og Danmark.
Nasjonalforsamlingen, Riksdagen, har fra 1976 349 medlemmer, siden 1994 valgt for fire år i allmenne valg etter forholdstallsmetoden (før 1994 var valgperioden tre år). 310 representanter velges direkte fra valgkretsene, mens 39 mandater fordeles som utjevningsmandater. Et parti må ha minst 4 prosent av stemmene i landet for å få utjevningsmandater. Hvis et parti ikke har 4 prosent av stemmene nasjonalt, men minst 12 prosent av stemmene i en enkeltkrets, kan det delta i mandatfordelingen i denne kretsen. Stemmerettsalderen er 18 år. Riksdagen er organisert med en talman og tre visetalmän. Arbeidet fordeles på 16 komiteer med minst 15 medlemmer i hver. Riksdagen oppnevner i tillegg et rådgivende organ for behandling av utenrikssaker, utenriksnemnden, som møtes under kongens forsete.
Det svenske partisystemet reflekterer i hovedsak de samme konfliktlinjer som det norske, men konflikter knyttet til fordelingsspørsmål og til statens rolle i økonomien har relativt sett spilt en noe større rolle i Sverige enn i Norge, samtidig som moralsk-religiøse og sosio-kulturelle spenninger har vært av mindre betydning i Sverige enn i Norge. Det sosialdemokratiske parti har stått sterkere i Sverige enn i nesten noe annet land og har preget politikken siden det parlamentarisk-demokratiske gjennombrudd i 1917.
Demokratiseringen og moderniseringen kom senere i gang i Sverige enn i Danmark og Norge, men da disse prosessene først kom i gang, skjøt de raskt fart. Fra tiden etter den første verdenskrig og frem til 1960-årene gjennomgikk Sverige en raskere utvikling enn noe annet europeisk land. I løpet av de første par tiår etter den annen verdenskrig fremstod derfor Sverige som et modelland for mange andre: det hadde et stabilt demokrati, en omfattende velferdsstat og en offentlig regulert og «tøylet» kapitalisme. Siden 1980-årene har Sverige mistet mye av denne modellrollen.
Forvaltning
Departementene i Sverige er mindre enn i Norge og fungerer mer som politikkutformende sekretariater for regjeringen enn som forvaltningsorganer. Den egentlige forvaltning foreståes i hovedsak av nokså uavhengige centrala ämbetsverk. Disse kan bare instrueres av regjeringen, ikke av den enkelte minister, men såkalte underhandsdirektiv spiller en viss rolle. Forvaltningen er i Sverige slik mer avpolitisert og byråkratisert enn i Norge. I de senere år er denne avpolitiseringen blitt forsterket for så vidt som en del statlige virksomheter, bl.a. innen samferdselssektoren, er gjort om til aksjeselskaper (og vurderes delprivatisert).
Administrativ inndeling
Territorielt er Sverige delt inn i 21 län, hvert ledet av en regjeringsutnevnt landshövding. Landshøvdingen leder gjennom en länsstyrelse. De svenske statlige lokalstyreorganer er sterke og sterkere enn man finner dem i Norge. Länene er også, som de norske fylker, egne politiske systemer, med landsting som velges i allmenne valg for fire år. Landstingene har egen beskatningsrett; deres viktigste ansvarsområde er helsevesenet. Kommunene, som etter krigen er redusert fra over 1000 til 290, er også egne politiske systemer, med valgte representanter (fullmäktige) og beskatningsrett. Siden 1976 kan innvandrere som har bodd minst tre år i Sverige, delta i lokal- og landstingsvalg.
Parallelt med länene er det også 25 landskap, som er en territoriell inndeling med aner langt tilbake. Da länene oppstod på 1600-tallet mistet landskapene sine administrative funksjoner og har deretter først og fremst hatt symbolverdi. Imidlertid føler mange svensker mer tilhørighet til landskapet enn til de øvrige administrative inndelingene.
Geologi
Berggrunnen i store deler av Sverige består av grunnfjellsbergarter (prekambrium), og utgjør en del av Baltiske skjold. De eldste bergartene finnes lengst nord i landet, der man har rester av et arkeisk underlag (2500 milioner år og eldre). Over dette, og i en bred sone gjennom østre deler av landet, har man «svecofenniske» bergarter, omkring 2000–1800 millioner år gamle. Vestenfor, og med fortsettelse inn på norsk side av grensen, finner man yngre, kvartsrike vulkanske bergarter (leptitter) med senere inntrengte granitter. I slike bergartskomplekser finnes Sveriges mest verdifulle malmforekomster; jern- og sulfidmalmer i Bergslagen i Mellom-Sverige og Kiruna–Gällivare-feltet i Nord-Sverige; i Skellefteå-feltet finnes det også noe kobber, sølv og blymalm.
For omkring 1400 millioner år siden oppstod den siste sterke foldning med sprekkdannelser og forskyvninger i prekambrisk tid, med dannelse av kvartsitter og vulkanske bergarter i det sørvestlige Sverige. Til disse hører Dalformasjonen vest for Vänern, og jotniske dypbergarter og porfyrer i Dalarna, dekket av Dalasandstenen i nordvest. Yngst av grunnfjellsbergartene er bohusgranitten langs vestkysten av Bohuslän (ca. 900 millioner år), en nordlig utløper fortsetter inn i Norge (Østfold). Fra Härjedalen og videre nordøstover langs norskegrensen er det et ca. 100 km bredt område av Kaledonske fjellkjede.
Ved fjellkjederanden ligger yngre avsetninger (fra Jordens oldtid) over den utjevnede grunnfjellsoverflaten. Omkring Storsjön i Jämtland finnes et område med lite omdannede kambrosilurbergarter, som svarer til dem man har i Oslofeltet. Også andre steder er grunnfjellet i Sverige dekket av flattliggende kambrosiluriske sedimenter; bl.a. i Siljanområdet i Dalarna, i Västergötland, Östergötland og på Öland. Gotland er bygd opp av siluriske kalksteiner og mergler, og i Skåne er det tykke lagrekker av kambrosiluriske og mesozoiske sedimenter. En lagrekke fra sen trias til tidlig jura (omkring 200 millioner år gammel) i det nordvestlige Skåne inneholder steinkull og ildfast leire. Kalkrike krittavleiringer (jf. Danmarks geologi) finnes i den sørlige del av Skåne og omkring Kristianstad. I Skåne finnes dessuten tertiære basalter.
Berggrunnen i Skåne er sterkt oppstykket av forkastninger av permisk og yngre alder. Forkastninger finnes også i nordlige deler av Sverige, Vättern ligger i en forkastningssenkning. Berggrunnen over de største delene av landet er dekket av tykke lag av kvartæravleiringer, morener og leirer og andre sedimenter som er avsatt under isen og i havet gjennom ulike tidsperioder; se bl.a. Baltiske issjøen.
Landformer
Sverige kan deles i fire landskapsområder: det nordsvenske høylandet, som omfatter ca. 2/3 av hele landarealet, det mellomsvenske lavlandet omkring de store mellomsvenske sjøer, det sørsvenske høylandet og Skåne. I tillegg kommer øyene Öland og Gotland i Østersjøen.
Det nordsvenske høylandet
Lengst nordvest, nær norskegrensen, finnes et høyfjellsområde, 50–150 km bredt, med bl.a. Sveriges høyeste fjell, Kebnekaise, 2103 moh. (tidl. målt til 2111 moh.). Her ligger også Sareks nasjonalpark, et vilt og vakkert fjellområde med flere isbreer og tallrike topper (Sarektjåkkå 2090 moh.). Lenger vest, ved norskegrensen, hever Sulitelma seg i 1860 m høyde. Sør for Ume älv blir fjellene lavere, før Åreskutan (1420 moh.) og fjellene i Sylarna (1796 moh.) stiger opp fra landet omkring i sørlige Jämtland.
Øst for høyfjellet ligger et moreneområde (200–500 moh.), dekket av myr eller nåleskog. Her ligger også tallrike innsjøer og vassdrag; de viktigste elvene er Torne älv, Kalix älv og Lule älv lengst nord; Ume älv og Ångermanälven lenger sør, og Ljungan, Ljusnan og Dalälven med utspring i Jämtland og Härjedalen. Største innsjøer er fra nord Torneträsk, Stora Lulevatten, Hornavan–Storavan, Storuman, Storsjön og Siljan. I øst, mot Bottenviken, er et lavlandsbelte som omfatter hele kystbremmen og dalene i Norrbotten, 100–150 km inn i landet. Lengst nordøst er det skogkledd sletteland (Lappland), som strekker seg videre østover inn i Finland, Norge og Russland.
Det mellomsvenske lavlandet
Det mellomsvenske lavlandet er hovedsakelig et grunnfjellsområde; ofte med lave leirområder i sprekkesoner mellom høyere åspartier. Landet er for det meste under 100 moh.; høyest er Billingen ved Skövde vest for Vättern (299 moh.). Mellom-Sverige har noen av Europas største innsjøer; Vänern (5490 km2), beliggende i Klarälven–Göta älvs vassdrag; Vättern (1898 km2) med avløp til Østersjøen via Roxen, og Hjälmaren (463 km2), som i Hyndevadsån har avløp til Mälaren (1084 km2). Mälaren er knyttet til Østersjøen gjennom Stockholm-strømmene.
Det sørsvenske høylandet
Det sørsvenske høylandet, som omfatter Småland og nærliggende områder, er et skogkledd grunnfjellsplatå med morenemark, flere grunne innsjøer (Åsnen, Bolmen m.fl.) og myrstrekninger; 200–300 moh. Høyeste punkt er Tomtabacken i Jönköpings Län (377 moh.). En rekke mindre elver renner mot Kattegat og Østersjøen.
Skåne
Skåne er geologisk og landskapsmessig nært knyttet til Danmark, med lag av fruktbar leirjord over kalkstein og skifer. Landskapet er i hovedsak flatt; enkelte steder stikker imidlertid grunnfjell opp, som i Hallandsåsen nord for Ängelholm, med Skånes høyeste punkt, Söderåsen, 212 moh.
De største øyene er Gotland (2994 km2) og Öland (1347 km2) i Østersjøen. Öland er skilt fra fastlandet ved Kalmarsund. Gotland ligger ca. 90 km ut fra Sveriges østersjøkyst. Begge øyene er lave med et kalkholdig og fruktbart jordsmonn.
Klima
Sør- og Mellom-Sverige ligger relativt åpent og ubeskyttet mot milde luftmasser fra vest og klimaet får her et moderat og maritimt preg, særlig mot sør og sørvest; lenger nord stenger fjell mot vestlige vindmasser, og klimaet blir mer kontinentalt. Østersjøen og Bottenhavet har imidlertid en viss modererende effekt, og demper vinterkulden i kystområdene. Middeltemperaturen i kaldeste måned varierer fra ca. –15°C lengst nordøst (Lappland) til ca. 0 °C i sørlige Skåne. Sommertemperaturene varierer mindre, og middelverdiene i juli ligger over 15 °C i lavlandet langt inn i Norrbottens Län i nord (Haparanda, 16,0 °C). Varmest er Stockholmsområdet (17,8 °C); kaldest høyfjellsområdene i nordvest. Årsnedbøren ligger i store deler av Sverige mellom 500–700 mm, med størst nedbørmengde på ettersommeren. Høyfjellsområdene i nord har over 1000 mm, mens enkelte dalsenkninger blir liggende i regnskyggen, med verdier under 300 mm.
Sverige – befolkning. Sverige opplevde en ganske stor tilvekst i befolkningen på 1800-tallet, og datidens jordbrukssamfunn ble «overbefolket». Utvandringen til Nord-Amerika tok til rundt 1850, nådde 40 000 utvandrere per år i 1880-årene, men avtok sterkt etter 1920 med utvikling av industrisamfunn og bedre arbeidsmuligheter hjemme. Siden 1930-årene har man stort sett hatt avtagende fødselstall og dødelighet i Sverige. For fødselstallene har nedgangen vært særlig markert etter 1970. I perioden 1976–86 lå den årlige fødselsraten på drøye 11 ‰. Deretter steg tallene til 1990 med en topp på 14,5 ‰, for deretter å synke igjen. I 2005 var fødselsraten 11 ‰. Dødsraten sank kraftig mellom 1930 og 1940. Deretter har den vært ganske jevn, med svingninger rundt 10–11 ‰. Den naturlige befolkningstilveksten (fødte ÷ døde) utgjorde 2005 bare 1 ‰. Økningen i folketallet utover dette skyldes netto innvandring. Middellevealder var i 2005 beregnet til 83 år for kvinner og 78 år for menn.
Utenlandskfødte utgjør en økende andel av den svenske befolkningen. I 1970 utgjorde de 7 % av totalbefolkningen, i 2002 12 %. I 1970 utgjorde finner 44 % av de utenlandskfødte, i 2002 var deres andel sunket til 18 %. Foruten folk fra de nordiske land, kommer de største innvandrergruppene fra det tidl. Jugoslavia (og senere fra Serbia), Bosnia-Hercegovina, Iran, Polen, Tyskland, Tyrkia og Chile. Disse bor hovedsakelig i storbyområdene, og i Stockholms län utgjør utlenlandsfødte 18 % av befolkningen. I 1960- og 1970-årene var det en høy arbeidskraftinnvandring, siden 1980-årene har den ikke-nordiske innvandringen i stor grad vært preget av familiegjenforening og flyktninger.
Samebefolkningen utgjør en liten minoritetsgruppe i Sverige på ca. 17 000, hvorav 2500 reindriftssamer. Samene bor hovedsakelig i det nordlige Norrbotten Län (Lappland), men mange bor også lenger sør. Den sørligste samebyen i Sverige er Idre i Dalarna. Se for øvrig samer.
Sverige har gjennomgående lav befolkningstetthet (22 innb. per km2), men med betydelige forskjeller mellom de ulike landsdeler og regioner. Generelt er Nord-Sverige tynt befolket, noe høyere langs Bottenviken; mens Sør- og Midt-Sverige (nord til «Bergslagen») er relativt tettbefolket. Landet har opplevd en vedvarende urbanisering gjennom hele 1900-tallet, og i 2005 bodde 84 % av befolkningen i byer og tettsteder; over 35 % er bosatt rundt og innenfor de store byområdene Stockholm, Göteborg og Malmö–Helsingborg. Stor-Stockholm har således 1 729 300 innb. (2006), Stor-Göteborg med forsteder ca. 810 000 innb. og Stor-Malmö 533 000 innb.
Religion
Det religiøse bildet har siden den annen verdenskrig gjennomgått store forandringer i Sverige. Frihet for alle religionssamfunn og retten til å stå utenfor ble lovfestet i 1951. Senere har innvandringen skapt et pluralistisk samfunn, og dette var et av hovedmotivene bak opphevelsen av statskirken 1. januar år 2000.
Svenska kyrkan
Andelen av befolkningen som er medlemmer i Svenska kyrkan har i perioden 1995–2005 sunket fra 86 % til 77 %. Svenska kyrkan består av 13 bispedømmer (stift): Uppsala med erkebiskop, Lund, Växjö, Göteborg, Skara, Karlstad, Gotland, Linköping, Strängnäs, Stockholm, Västerås, Härnösand og Luleå. Ca. 3200 prester tjenestegjør i 2200 menigheter i Sverige. Erkebiskopen er primus inter pares – den første blant likemenn. Siden 1960 (Riksdagsbeslutning 1958) har kirken også kvinnelige prester.
Kirkens høyeste beslutningsorgan er Kirkemøtet (siden 1982). De 251 medlemmene velges for 3 år og møtes en gang i året. Beslutninger iverksettes av sentralstyret, som består av erkebiskopen og medlemmer valgt av Kirkemøtet for 3 år. Biskopene har ikke stemmerett på Kirkemøtet.
Etter opphevelsen av statskirken blir nye biskoper utnevnt etter valg i det aktuelle bispedømmet. Selv om Svenska kyrkan reguleres gjennom en egen lov, er den fortsatt evangelisk-luthersk, landsdekkende, demokratisk og episkopal. I stedet for kirkeskatt finansieres kirkens virksomheter av en medlemsavgift. Nåværende medlemmer fortsetter automatisk, mens nye medlemmer må meldes inn. Svenska kyrkan har beholdt alle sine eiendommer og har fortsatt ansvaret for begravelser.
Historikk
Kristningen av Sverige begynte i 830-årene (se Ansgar) og ble avsluttet etter 1100. Det eldste bispedømme er Skara, grunnlagt ca. 1014. Landet ble en egen kirkeprovins i 1164, da erkebispestolen i Uppsala ble opprettet. Fra slutten av 1200-tallet begynte den svenske middelalderkirkes storhetstid med mange klostergrunnleggelser, tallrike kirkebygg, rik litteratur og stor politisk makt for biskopene.
Reformasjonstiden ble dramatisk med betydelige kirkemenn som brødrene Olaus og Laurentius Petri på den evangeliske og erkebiskop Olaus Magnus og jesuitten Klosterlasse på den katolske side. Johan 3 representerte et mellomstandpunkt. På riksdagen i Västerås 1527 brøt Gustav Vasa med Roma. Reformasjonshistorien ble avsluttet med Uppsala-møtet 1597, der stendene bekjente seg til lutherdommen.
Etter reformasjonen fikk den svenske kirken stadig mer karakter av statskirke. Særegent for Sverige er at presteskapet hadde representanter i Riksdagen og der utgjorde en egen stand helt til 1868. Kirkeforfatningen ble fastlagt i «kyrkolagen» 1686. Folkelige vekkelser på 1800-tallet hadde oftest et frikirkelig preg og førte til at de evangeliske frikirker ble sterkere her enn i nabolandene.
En nasjonalkirkelig vekkelse, ungkyrkorörelsen, brøt frem i Sverige på begynnelsen av 1900-tallet. Den hadde en visjon om Sveriges folk som et kristent folk, men tok avstand fra frikirkenes forestilling om rene menigheter av bekjennende troende. Bevegelsens ledere var Johan A. Eklund, Nathan Söderblom, Einar M. Billing og Manfred Björkquist.
Fra 1960-årene har svensk teologi vært preget av bestrebelsene på å møte kritikken som er blitt rettet mot kristendommen fra filosofisk og naturvitenskapelig hold. Til forskjell fra andre nordiske land har det i svensk teologi og kirkeliv vært et tydelig innslag av høykirkelighet, med bl.a. en viss vektlegging av apostolisk suksesjon.
Frikirker
I 2005 talte Pinsebevegelsen ca. 90 000 medlemmer, Svenska Missionskyrkan ca. 65 000, Nybygget ca. 30 000, Frelsesarmeen ca. 25 000, Baptistsamfundet ca. 17 500, Alliansmissionen ca. 13 000 og Metodistkyrkan ca. 5000. Mange er medlemmer av mer enn ett trossamfunn. De fleste frikirkene går tilbake; 2,1 % av befolkningen var medlemmer av frikirker i 2005, mot 3,1 % i 1990.
Andre trossamfunn
Den katolske kirke hadde 85 000 medlemmer i 2002, de østlig-ortodokse ca. 95 600, mange av disse er innflyttere. Katolikkene har sin biskop i Stockholm. Anslagsvis finnes det ca. 250 000 etniske muslimer. Det finnes minoriteter av jøder (ca. 20 000), hinduer (ca. 4000) og buddhister (ca. 4000).
Sverige – næringsliv. Fra midten av 1800-tallet tok industri gradvis over for jordbruk som dominerende næring, og industrien fortsatte å øke frem til midten av 1960-årene. Senere har tjenesteytende næringer tatt over, og sysselsatte drøye 70 % av yrkesbefolkningen (1995). Helt siden 1930-årene har prinsippet om full sysselsetting vært rådende i svensk økonomi. I løpet av 1980-årene ble dette vanskeligere å oppnå, bl.a. på grunn av høy inflasjon og lav økonomisk vekstrate. Flere av Sveriges viktigste industrier (skipsverftene, stålindustrien m.fl.) hadde betydelige avsetningsvansker på verdensmarkedet; landet hadde dessuten høy prisstigning og flere devalueringer. Dårligere konkurranseevne førte til økende arbeidsløshet og et press mot omstilling av næringslivet. En kriseplan ble utarbeidet for å øke nyinvesteringer og eksport, og redusere inflasjon og arbeidsledighet. Den økonomiske krisen nådde sitt høydepunkt 1992, med et sterkt press mot den svenske kronen og nye dramatiske innstramninger. For å møte kravene fra EU måtte også underskuddene i statsbudsjettet og utenlandsgjelden reduseres. Skattereformer, privatisering av statlig virksomhet og reduksjon i offentlige utgifter var blant virkemidlene. Fra 1993 var det tegn til bedring i den svenske økonomien, med overskudd på betalingsbalansen, lavere budsjettunderskudd og økte investeringer. Etter en periode med sterk reduksjon i offentlige utgifter ble disse igjen økt i 1998. Da var også ledighetstallene på vei ned.
Etter noen år med en positiv økonomisk utvikling stagnerte økonomien som følge av uroen i verdensøkonomien etter 11. september 2001. En tilbakegang innen høyteknologien førte til stor kapitalflyt ut av landet og bidrog til at den svenske kronen ble kraftig svekket mot amerikansk dollar og euro. Stigende arbeidsløshet og fortsatt høyt sykefravær førte til økte statlige utgifter samtidig som den forverrede verdensøkonomien førte til redusert økonomisk aktivitet i landet, og lavere statsinntekter. I løpet av 2004 ble den økonomiske konjunkturen bedre, og året etter ble budsjettunderskuddene snudd til et overskudd, men fortsatt er arbeidsløsheten høy.
Bruttonasjonalproduktet (BNP) er 29 800 USD per innb. (2005). Jordbruk (inkl. skogbruk og fiske) bidrog s.å. med 1,5 % av BNP og 3,2 % av sysselsettingen, industri (inkl. bergverk) bidrog med 31,5 % av BNP og 25,9 % av sysselsettingen, mens tjenesteytende næringer stod for de resterende. Sverige ble medlem av EU i 1995.
Samferdsel
Jernbaner
Sverige bygde tidlig ut et omfattende jernbanenett, som nådde sin største utbredelse midt i 1930-årene. Etter rasjonalisering og nedleggelse av ulønnsomme banestrekninger i 1960-årene, har jernbanelengden stabilisert seg på ca. 11 000 km, hvorav 7400 km elektrifisert. Ny jernbane mellom Stockholm og Arlanda internasjonale lufthavn fra 1998. Persontrafikken har økt de senere år, og utgjorde i 1995 98 mill. passasjerer. Godstransporten sank i mange år, men stabiliserte seg fra midten av 1980-årene på rundt 55 mill. tonn.
Veinettet
Veinettet er godt utbygd, særlig i de sentrale og sørlige deler av landet. Over 70 % har fast dekke. Det finnes til sammen 1230 km motorveiforbindelse. Motorveiene finnes hovedsakelig i Sør-Sverige, med forbindelse bl.a. mellom Stockholm og Uppsala, Jönköping og store deler av strekningen Stockholm–Göteborg; dessuten mellom Malmö og Uddevalla. Nord-Sverige har kun mindre strekninger med vei av motorveistandard. Det er registrert over 4 mill. personbiler i Sverige (2005). Gods- og kollektivtransporten omfatter 415 000 busser og lastebiler (2005). Vei- og jernbaneforbindelse (Øresundforbindelsen) mellom Malmö og København var ferdig 2000.
Luftfart
Sivil luftfart er godt utbygd; det ledende flyselskapet er SAS. Charterflygninger har økt sterkt de senere tiår, særlig i form av selskapsreiser, med konkurranse av en rekke flyselskaper. Største lufthavn er Arlanda nord for Stockholm, med nær 14 mill. passasjerer totalt (2005); dessuten Landvetter ved Göteborg og Sturup ved Malmö.
Skipsfart
Handelsflåten bestod 2005 av 410 skip (100 brutto tonn og over) med en samlet tonnasje på 1,1 mill. brt., hvorav størstedelen tørrlastskip. Viktigste havner er Göteborg, Helsingborg, Stockholm, Malmö, Norrköping, Gävle og Ystad. Stor utførsel over Göteborg havn av bl.a. biler, jern og stålprodukter, kjemikalier, tremasse og papir. Det er en rekke fergeforbindelser med utlandet, bl.a. mellom Stockholm og Helsinki, Mariehamn, Turku (Finland), Tallinn (Estland), St. Petersburg (Russland), Riga (Latvia) og Klaipeda (Litauen), mellom Helsingborg og Helsingør (Danmark), mellom Trelleborg og Travemünde og Sassnitz (Tyskland). Malmö har forbindelse med Travemünde.
Folkemusikk
Det eldste bevarte sjiktet av svensk folkemusikk har levd i setertradisjonen frem til 1900-tallet. Vokalmusikken omfatter en rekke former, bl.a. ballader, episke viser, skjemteviser, vuggeviser, sangleker, skillingsviser, åndelige viser og koralvarianter. Musikk til tidtrøyte og dans (polska, marsj osv.) har vært fremført på fløyter av tre og bark, munnharpe, sekkepipe, dreielire, nyckelharpa (strykeinstrumenter med klaviatur), stråkharpa, hummel (en zither-type), fele og trekkspill.
Svensk jazz
Svensk jazz har spilt en ledende rolle i Norden, med internasjonalt kjente utøvere som klarinettisten Putte Wickman, saksofonistene Arne Domnérus og Lars Gullin, pianistene Bengt Hallberg, Jan Johansson og Bobo Stenson, bassistene Georg Riedel og Palle Danielsson og vokalistene Alice «Babs» Sjöblom og Monica Zetterlund.
Populærmusikken
Populærmusikken dekker stilistisk og innholdsmessig et bredt felt. Visekunsten, med tradisjon tilbake til Bellman, har lenge stått sterkt, og kunstnere som Evert Taube, Cornelis Vreeswijk og Fred Åkerström har hatt stor innflytelse. Lill Lindfors og Barbro Svensson (Lill-Babs) er ledende navn innen musikalsk kabaret («krogshow»), ved siden av Tommy Körberg og Björn Skifs, som også har gjort seg sterkt gjeldende i rock- og popsammenheng. ABBA var en av verdens fremste popgrupper i 1970-årene. Internasjonal suksess har også gruppene Europe og Ace of Base og duoen Roxette hatt. Blant fremtredende navn i svensk rock kan ellers nevnes Björn Afzelius, Mikael Wiehe, Ulf Lundell, Wilmer X, Eva Dahlgren, Lisa Nilsson, Bo Kaspers Orkester, Cardigans og The Hives.
Sverige etter 1990
I Sverige vil man forby mobiltelefon på skoler.
I 1990 ble den sosialdemokratiske regjeringen sprengt på spørsmålet om innføring av lønnsstopp. Ingvar Carlsson kom tilbake med en ny sosialdemokratisk regjering, men den mektige finansministeren Kjell-Olof Feldt (1982–90) gikk av. I 1991 mistet sosialdemokratene regjeringsmakten etter at partiet gjorde sitt dårligste valg siden 1928. Moderaterna fikk en betydelig fremgang, mens Folkpartiet Liberalerna og Centerpartiet gikk tilbake. Miljöpartiet kom under sperregrensen og mistet sin representasjon, mens to nye partier kom inn: Kristdemokratiska Samhällspartiet (fra 1996 Kristdemokraterna), som etter mange år under sperregrensen fikk over sju prosent, og det nystartede protestpartiet Ny Demokrati. Ny Demokrati fikk 25 mandater og kom i vippeposisjon i Riksdagen, men viste seg ikke overraskende å fungere dårlig som et politisk parti. Manglende partilojalitet, personlige motsetninger og indre splittelse førte til at Ny Demokrati nærmest gikk i oppløsning og forsvant ut av Riksdagen 1994.
De moderates leder Carl Bildt satt med regjeringsmakt i perioden 1991–94. Ulikt de borgerlige samarbeidsregjeringene i 1970-årene klarte Bildt å holde koalisjonen sammen gjennom hele perioden. Han klarte også å opprettholde den høye oppslutningen om Moderata Samlingspartiet. Ved valget 1994, da regjeringen måtte gå av, var det de tre koalisjonspartnerne som gikk kraftig tilbake: Centerpartiet gjorde 1994 sitt dårligste valg på femti år, Folkpartiet Liberalerna sitt nest dårligste. Kristdemokraterna fikk bare så vidt over fire prosent av stemmene.
Den økonomiske krisen nådde sitt høydepunkt 1992, med et sterkt press mot den svenske kronen og nye dramatiske innstramninger. Den svenske sentralbanken skrudde opp renten på kortsiktige lån flere ganger, på kort tid steg den fra 16 til 500 prosent. Svenskene oppgav den faste kronekursen, og kronen falt umiddelbart med ca. 9 prosent. Etter et halvt år var verdien ca. 20 % under nivået fra november 1992. Til gjengjeld stabiliserte rentene seg. Og den lave kronekursen førte til bedret konkurranseevne.
Etter valget 1994 kom sosialdemokratene tilbake i regjeringsposisjon, og regjeringen til Ingvar Carlsson vant en stor seier da Sverige sa ja til EU ved folkeavstemningen samme høst (se nedenfor). Den nye finansministeren Göran Persson fikk en nøkkelrolle i regjeringen, sammen med Mona Sahlin, som ble utnevnt til visestatsminister og en slags «tronfølger» i det sosialdemokratiske partiet. Sosialdemokratene bygde videre på den borgerlige regjeringens krisepolitikk, med hovedvekt på lav inflasjon og økonomisk vekst fremfor fordelingspolitikk og sosiale reformer. Gjennom kriseforlik med Centerpartiet fikk regjeringen flertall for nedskjæring i offentlige utgifter som barnetrygd og utviklingshjelp, og skattene økte.
Omslaget kom for alvor i 1996, da Sverige gikk inn i sin lengste sammenhengende periode med økonomisk vekst og reallønnsøkning siden 1960-årene, godt over EU-gjennomsnittet. Arbeidsledigheten sank betydelig, men nådde frem til 2006 ikke ned i regjeringens mål på 4 %, til tross for at det ble brukt store ressurser på offentlig finansierte jobber. Storkonserner særlig innen tele, it, finans og bil har styrket sin lokomotivrolle i svensk økonomi, etter en omstrukturering i flere omganger. Men giganter som ABB, Skandia og Ericsson forårsaket også rystelser i hele det økonomiske systemet da det ble avdekket en rekke økonomiske lovbrudd på toppnivå, med stikkord «grådighetskultur». I 2004 ble det avdekket en «fiksekultur» også på topplan i svensk LO.
Ingvar Carlsson gikk av 1996. Mona Sahlin var den opplagte etterfølger, men hun ble tvunget til å trekke seg etter at det ble kjent at hun hadde benyttet sitt offisielle kredittkort til private innkjøp – selv om det viste seg at Sahlin ikke hadde begått noen ulovligheter, og at alle regninger var betalt. Saken vakte enorm oppsikt i Sverige, og Sahlin forlot også for en tid regjeringen og Riksdagen. Sosialdemokratene hadde bare hatt fem ledere på nitti år (Branting, Hansson, Erlander, Palme, Carlsson), og etter at Sahlin trakk seg opplevde partiet en lederkrise. Etter først å ha sagt nei, lot til slutt Göran Persson seg overtale, og han overtok som partileder og statsminister mars 1996. Ved Riksdagsvalget 1998 gikk Sosialdemokratene tilbake fra 45,4 % til 36,6 %. Men bl.a. pga. fremgang for Vänsterpartiet ble regjeringen Persson sittende.
Göran Persson fikk etter hvert økende tillit, og han gjorde et meget godt valg i 2002, da Socialdemokraterna fikk 40 % av stemmene og fortsatte i regjering. Valget ble først og fremst en katastrofe for Moderaterna, som under sin nye leder Bo Lundgren bare fikk 15 % av stemmene. Forholdet mellom høyre- og venstreblokken i Sverige ble imidlertid ikke endret i særlig grad; Socialdemokratiet tok velgere fra Vänsterpartiet, mens Moderaternas tilbakegang ble oppveiet av Folkpartiets fremgang. Folkpartiet under ledelse av Lars Leijonborg har svingt mye i oppslutning, men fikk 2002 over 13 % oppslutning og ble Sveriges tredje største parti.
10. sept. 2003 ble utenriksminister Anna Lindh stukket ned med kniv inne i kjøpesenteret NK i Stockholm og døde av skadene dagen etter. Lys- og blomsterhavet som dannet seg ved drapsstedet minnet om markeringen etter Palme-drapet i 1986, noen kvartaler unna. Den 24 år gamle gjerningsmannen ble dømt til fengsel på livstid. Noe motiv ble aldri klarlagt, men rettsbehandlingen viste at det dreide seg om en person i sterk psykisk ubalanse. Tragedien førte til en skjerpet debatt om den psykiatrireformen som innebar nedleggelse av institusjoner og dermed full bevegelsesfrihet for pasienter med voldelige tilbøyeligheter; fire drap og 40 tilfeller av personskade de første ni månedene i 2003 ble knyttet til denne reformen.
Anna Lindh skulle etter planen ha overtatt toppvervet i det sosialdemokratiske partiet før riksdagsvalget i 2006. Dermed måtte Göran Persson være partiets frontfigur også i denne valgkampen, ved sitt tiårsjubileum som statsminister. Foran 2006-valget hadde de fire borgerlige partilederne – Fredrik Reinfeldt (Moderaterna), Maud Olofsson (Centerpartiet), Lars Leijonborg (Folkpartiet) og Göran Hägglund (Kristdemokraterna) – systematisk bygd opp Allians för Sverige, et mer helhetlig regjeringsalternativ enn ved noe tidligere valg. Lindhs etterfølger, Laila Freivalds, måtte trekke seg som utenriksminister, på en sak som gjaldt ytringsfriheten og striden om de såkalte Muhammed-tegningene vinteren 2006.
Juni 1991 vedtok Riksdagen å bygge Øresundsforbindelsen mellom Malmö og København. Saken ble imidlertid brakt inn for domstolene og behandlet på nytt. Det endelige politiske vedtaket om bygging ble fattet sommeren 1994, bl.a. etter iherdig motstand fra Centerpartiets leder Olof Johansson, som var miljøvernminister. Johansson trakk seg fra regjeringen etter vedtaket, men Centerpartiet ble sittende i Bildt-regjeringen til valgnederlaget om høsten. Øresundsforbindelsen kom i drift fra 2000. Siste del av kjernekraftverket Barsebäck ble stengt i 2005, etter flere utsettelser. Det forelå da ingen flere stengningsplaner i tråd med folkeavstemningen og vedtakene i 1980-årene. Kraftverkseierne varslet tvert imot en utbygging av de øvrige. Regjeringen fremmet i 2006 en plan for drastiske reduksjoner i Sveriges oljeforbruk de neste 15 årene, med mottoet «Det gröna folkhemmet»; den til da mest radikale planen også i internasjonal sammenheng.
Sverige har for øvrig blitt rystet av flere alvorlige fergeulykker. Den polske fergen «Jan Heweliusz» kantret og sank på vei til Ystad vinteren 1993 og 63 personer omkom. Den verste ulykken i svensk historie inntraff september 1994, da den estiske fergen «Estonia» kantret og sank på vei fra Estland til Stockholm. 850–900 mennesker omkom i ulykken, derav over 500 svensker. Svenske turister var også de som ble hardest rammet av tsunami-katastrofen i desember 2004. 534 svensker omkom i katastrofen; de fleste holdt til i området rundt Phuket i Thailand. Svenske myndigheter, og utenriksminister Freivalds i særdeleshet, måtte tåle sterk kritikk for sin håndtering av tsunami-katastrofen.
To saker som rystet det svenske samfunnet tidlig på 2000-tallet, og som vakte bred debatt, var drapet på Fadime Sahindal og Knutby-drapene. Fadime ble skutt av sin far i nærvær av familien. Debatten handlet om såkalte æresdrap og om feilslått integreringspolitikk i et land der innvandrerbefolkningen nå hadde passert 10 %. I Knutby utenfor Uppsala fikk en pastor i pinsemenigheten livsvarig fengsel for medvirkning til drapene på sin kone og elskerinnens eksmann. Familiens barnepike tilstod drapene, men ble ansett å ha vært under massivt psykisk press og derfor idømt psykiatrisk behandling. En fellesnevner i de to sakene var nødvendigheten av mer åpenhet og kontroll med lukkede miljøer som lever etter sine egne normer.
I 2003 opphevet Riksdagen de siste etterlevningene av adelsprivilegier, og gjorde dermed formelt slutt på en 723 år gammel samfunnsordning. Sammenslutningen av Sveriges 603 adelsfamilier har nå status på linje med frivillige organisasjoner. Etter en riksdagsbeslutning ble «svenska flaggans dag» – 6. juni – nasjonal fridag fra 2005.
Utenrikspolitikken under den kalde krigen
Etter 1945 rendyrket Sverige sin nøytralitetspolitikk. Prinsippet om at Sverige ikke skulle inngå politisk forbund med noen stormakt, ble særlig under utenriksminister Östen Undén (1945–62) grunnfestet for årtiene fremover. Ut fra denne forutsetning gikk Sverige med i FN 1946, deltok i Marshall-planen for gjenreisningen av Europa (OEEC/OECD) fra 1947 og sluttet seg til Europarådet 1949.
I 1969 anerkjente Olof Palmes regjering Nord-Vietnam og lanserte et hjelpeprogram for landet. Resultatet ble en skarp reaksjon i USA som bl.a. holdt sin ambassadør i Stockholm tilbake en tid. Også forholdet til Sovjetunionen var flere ganger anstrengt. I oktober 1981 gikk en sovjetisk undervannsbåt på grunn langt inne i sikkerhetssonen utenfor den svenske marinens hovedbase ved Karlskrona. Flere ganger i 1980-årene ble det meldt om ubåtkrenkelser av svensk territorialfarvann. Sverige og Sovjetunionen hadde også harde forhandlinger om en delelinje i Østersjøen; en avtale ble undertegnet før Sovjetunionens oppløsning 1991.
Parallelt med nøytralitetspolitikken opptrådte Sverige ofte som megler i internasjonale konflikter, og landet drev en aktiv utviklingshjelp og nøt stor tillit i den tredje verden.
Sveriges internasjonale plass siden 1990-årene
Den nye politiske situasjonen etter 1990 førte til en nyorientering av svensk utenrikspolitikk. Sverige har deltatt aktivt i Østersjøregionen, med de nye baltiske stater, der Sverige er i ferd med å gjenerobre sin historiske rolle som regional stormakt. Det svenske forsvaret ble vesentlig redusert i årene etter den kalde krigen. NATO-medlemskap er ikke satt på dagsordenen, men Sverige har engasjert seg i utviklingen av EUs forsvars- og sikkerhetspolitiske organer. Sverige har også siden 2002 bidratt med en mindre styrke i den NATO-ledede internasjonale styrken i Afghanistan.
Den svenske regjeringen ville ikke gå med i Fellesmarkedet (EEC) 1957 eller 1972, men landet fikk en handelsavtale med EF 1972, etter at et forsøk på å få i stand et økonomisk samarbeid i Norden (Nordøk) hadde strandet. I 1991 søkte Sverige om medlemskap i EF (EU) og forhandlet samtidig med Østerrike, Finland og Norge. De viktigste forhandlingssakene for Sveriges del var størrelsen på Sveriges bidrag til EU, opprettelsen av et eget fond for Norrland og jordbruksforhandlingene. Ved folkeavstemningen 18. nov. 1994 stemte 52,3 % ja, 46,9 % nei, mens 0,8 % var blanke. Sverige ble medlem av EU fra 1995.
Den svenske EU-debatten nådde aldri samme intensitet som i Norge, men argumentene og frontene var ikke ulike. Blant de politiske partiene var det to viktige nei-partier: Miljöpartiet og Vänsterpartiet. Sosialdemokratene var offisielt for medlemskap, men hadde en betydelig nei-gruppe, bl.a. unnlot fagbevegelsen å ta standpunkt. Også Centerpartiet var tilhengere, men med et nei-flertall blant velgerne. Folkpartiet og Moderaterna var de klareste ja-partiene.
Holdningen til EU-medlemskapet fulgte omtrent de samme skillelinjer som i Norge. Venstresiden var skeptisk, høyresiden positiv til EU-medlemskap. Motstanden økte jo lenger fra sentrum man kom, og nei-flertallet var størst i nord og vest; aller størst i Jämtland (over 70 %). Det mest påfallende ved den svenske EU-debatten var mangel på folkelig engasjement.
Sverige ble ikke med i EUs økonomiske og monetære union (ØMU) fra starten i 1999, men besluttet å legge spørsmålet ut til folkeavstemning. Den ble holdt 2003, da 56,1 % stemte nei og 41,8 % ja til å bytte ut kronen med euro. De politiske frontene, og mønsteret i velgerfolket, hadde klare likhetstrekk med EU-avstemningen i 1994 og dermed med den norske EU-debatten. For sosialdemokratene var euroen et prestisjeprosjekt, til tross for at partiet var delt i to jevnstore leire. Nei-flertallet ble betegnet som statsminister Göran Perssons største politiske nederlag. Den høye valgdeltakelsen, ca. 80 %, ble dels knyttet til drapet på utenriksminister Anna Lindh noen dager i forveien, noe som dreide debatten over mot demokratiets vilkår.
Ved valget til Europaparlament i 2004 hadde Sverige den laveste deltakelsen blant de «gamle» EU-landene, med 24,7 %. At hver sjuende stemme gikk til den nydannede og EU-skeptiske Junilistan ble tolket også som en mer generell protest mot makteliten. I motsetning til en rekke andre medlemsland, besluttet Sverige – med tverrpolitisk enighet – ikke å holde folkeavstemning om EUs grunnlovstraktat, men avgjøre saken i Riksdagen.
