Svartehavet, innhav på grensen mellom Europa og Asia, ca. 500 000 km2, inklusive Asovhavet. Det grenser mot Bulgaria og Romania i vest, Ukraina i nord, Russland og Georgia i øst og Tyrkia i sør. I sørvest står Svartehavet gjennom Bosporus, Marmarahavet og Dardanellene i forbindelse med Egeerhavet og Middelhavet. I nord står avgreningen Asovhavet i forbindelse med Svartehavet gjennom det smale Kertsjstredet. Lengde ca. 1200 km, bredde ca. 560 km. Geologisk sett er Svartehavet nærmest en graben med de største dyp i sør (opptil 2245 m), mens dybden bare er 50–100 m i den nordlige del (middeldybde 1200 m). I tertiær dannet Svartehavet sammen med Kaspiske hav en stor innsjø. Under istiden bante den seg vei mot sørvest gjennom Bosporus og kom i forbindelse med Middelhavet. Saltholdigheten er liten, i overflaten 17–18 ‰, og i dypere lag opptil 23 ‰ (ca. 40 ‰ i Middelhavet), pga. den rike tilførsel av ferskvann fra de store elvene som munner ut i Svartehavet (Donau, Dnestr, Bug, Dnepr, Don o.fl.). Temperaturen i vannet er lavere enn i Middelhavet, selv i dypet (6–9 °C), og nordkysten har 50 isdager i året. Om sommeren holder overflatevannet seg på ca. 21 °C. En overflatestrøm ut gjennom Bosporus kompenseres gjennom en saltere bunnstrøm fra Middelhavet. Oksygenmengden avtar nedover og blir under 200 m så liten at alt organisk liv opphører, mens det anrikes hydrogensulfid, H2S.
Svartehavet var alt i oldtiden en viktig ferdselsvei for grekerne, som anla en rekke kolonier langs kystene på 700–500-tallet f.Kr. og hentet korn og salt ved de vestre og nordre bredder. Fra tyrkernes erobring av Konstantinopel 1453 og til slutten av 1700-tallet var Svartehavet stengt for europeiske land. 1871 fikk Russland rett til å holde en ubegrenset krigsflåte i Svartehavet, som alltid har vært en livsviktig utfallsport for landet. Nå betyr Svartehavet mer for frakt av varer. Havet er omkranset av en rekke større og mindre byer, bl.a. bade- og rekreasjonsbyer på Krim og i Vest-Kaukasus. I nord drives et betydelig fiske særlig etter stør.
Enkelte forskere hevder at myten om Syndfloden kan ha sin opprinnelse i en flom etter siste istid. For anslagsvis 7000 år siden økte vannstanden i Middelhavet på grunn av smeltevann fra isbreene, og presset store mengder vann gjennom Bosporus og videre inn til Svartehavet som da var ferskvann. Teorien er omdiskutert.
Navnet. Havet het i oldtiden Pontus Euxinus (lat. ‘det gjestmilde hav’) og i middelalderen Mare Maggiore (it. ‘Storhavet’), Tsjernoje More (russ. ‘svart hav’). Svartehavet (en oversettelse av tyrkernes Karadeniz) skyldes neppe fargen på vannet, men sikter heller til vinterstormene og tåken.
