Svalbard, fellesnavn på ishavsøyene mellom ca. 74° og 81° n.br., 10° og 35° ø.l.; utgjør en del av Kongeriket Norge; 61 229 km2. Den største og viktigste øya er Spitsbergen (37 814 km2); dernest følger (etter størrelse) Nordaustlandet (14 467 km2), Edgeøya (5073 km2) og Barentsøya (1291 km2) samt en rekke mindre øyer. Mer isolert ligger Kvitøya, Kong Karls Land og Hopen, og lengst i sør Bjørnøya.
Navnet er avledet av sval, ‘kjølig’, og bard, ‘kant, rand’.
Svalbard – administrasjon. Norge ble 1920 tilkjent overhøyhet over Svalbard gjennom Svalbardtraktaten (se historieavsnittet).
Svalbard administreres av en sysselmann oppnevnt av Kongen med myndighet som en fylkesmann. Sysselmannen er videre notarius publicus, politimester og hjelpedommer ved underretten samt innehar en rekke andre offentlige verv. Sysselmannen holder til i Longyearbyen. Svalbard sorterer rettslig under Nord-Troms tingrett og Hålogaland Lagmannsrett som har sete i Tromsø. Sysselmannen er administrativt underlagt Justisdepartementet ved Polaravdelingen, og er faglig underlagt andre departementer. Det interdepartementale Polarutvalg er et samordnende og rådgivende organ for Svalbard og sysselmannen med Polaravdelingen i Justisdepartementet som sekretariat. Sysselmann fra 2005 er Per Sefland; for tabell over sysselmenn, se Nøkkelbindets tabell Fylkesmenn.
Selv om Svalbard er en del av Kongeriket Norge, har det status verken som fylke, kommune eller eget valgdistrikt. Nordmenn som bor der, har hjemstavn i Norge, i den kommune de var bosatt før de reiste til Svalbard. I 1971 ble det opprettet et lokalt Svalbardråd, som utviklet seg til et politisk valgt organ som var rådgivende for lokale og sentrale myndigheter. Svalbardrådet ble i 2002 avløst av Longyearbyen lokalstyre, som et ledd i en utvikling mot økt lokaldemokrati for innbyggerne på Svalbard. Lokalstyrets medlemmer velges gjennom direkte valg hvert fjerde år. Lokalstyret har ansvar for myndighetsutøvelse på visse saksområder, for offentlig tjenesteyting, for utviklingsoppgaver og for tekniske tjenester som elektrisitet og fjernvarme, veier, vann, avløp og renovasjon. Lokalstyret ble 2006 omorganisert og har nå fire avdelinger: Administrasjon, Kultur og Fritidsforetak, Oppvektsforetak og Bydrift Longyearbyen.
Svalbard har egen bergmester som skal påse at bergverksordningen for Svalbard blir overholdt. Russland har en konsul i Barentsburg.
Landskapet
Landskapet er dominert av breene, som dekker nær 61 % av landarealet. Svære platåbreer, som helt skjuler landformene under, finnes hovedsakelig på Nordøst-Spitsbergen og Nordaustlandet. På Vest-Spitsbergen stikker vanligvis spisse fjelltopper opp fra isen; for øvrig forekommer en rekke større og mindre dalbreer, som mange steder når helt ned til havflaten. Fjordene er også karakteristiske trekk i landskapet, særlig vest og nord på Spitsbergen, med Van Mijenfjorden, Isfjorden og Wijdefjorden som de betydeligste. De høyeste fjelltoppene er Newtontoppen (1713 moh.) og Perriertoppen (1712 moh.) på den nordøstlige del av Spitsbergen. Der fjellgrunnen er bygd opp av flattliggende lag, som over sentrale og østlige deler av Spitsbergen samt på Edgeøya og Barentsøya, finner man karakteristiske trappeformede fjell, ofte med bratte sider. Lange strekninger av kysten, særlig på vestsiden av Spitsbergen, har tydelig strandflate, enkelte steder over 10 km bred.
Geologisk
Geologisk er Svalbard et svært interessant område, med bergarter fra alle hovedperioder av Jordens historie. De yngste bergartene (fra tertiær) finnes i de sentrale og sørlige deler av Spitsbergen, fra Isfjorden og sørover. Disse lagene er omgitt av formasjoner fra Jordens mellomtid (trias, jura og kritt), og videre mot vest og nord finnes avsetninger fra Jordens oldtid (perm–silur). De eldste bergartene er mer eller mindre omdannet ved jordskorpebevegelser og skriver seg fra Jordens urtid (prekambrium) og tidlige oldtid (opp til silur) og er således eldre enn 400 millioner år. Disse grunnfjellsbergartene, som på Svalbard har fått betegnelsen Hecla Hoek-lagene, forekommer på den nordlige delen av Nordaustlandet, mellom Wijdefjorden og Hinlopenstretet på Nordøst-Spitsbergen, og langs vestkysten av Spitsbergen, hvor de er foldet opp i rekker av spisse fjelltinder.
De yngre, sedimentære bergartene er i flere områder rike på plante- og dyrefossiler, som gir indikasjoner på en tidligere rik flora og fauna på øyene. Drivverdige kullforekomster som skriver seg fra tertiær- og karbontiden, finnes særlig ved Isfjorden, med gruvesamfunn rundt Longyearbyen, Barentsburg og Sveagruva ved Van Mijenfjorden.
Svalbard – klimaet. På Svalbard klassifiseres som tundraklima, da høyeste månedsmidler ligger mellom 0 og 10 °C. Det har sterkt maritimt preg med mye tåke og skyer, betinget av beliggenheten i et grenseområde mellom tilnærmet permanent isdekke i nordøst og åpent hav i sør og vest. En liten forskyvning av vindsystemer og lavtrykksbaner gir store utslag i værforløpet, særlig markert om vinteren. Den grenen av Den norske atlanterhavsstrømmen som går nordover langs vestkysten av Spitsbergen og videre mot øst utenfor nordkysten, er kanskje den viktigste faktor for vær og klima. Her kan det være åpent vann over større områder, selv midtvinters. Samtidig kan østkysten være blokkert av is som delvis føres med strømmen rundt Sørkapp.
Hele øygruppen ligger under innflytelse av de polare østavinder. Dette systemet blir noe deformert på grunn av fordelingen land, is og åpent hav. Herskende vindretning er stort sett fra nordøst, mens fra øst til sørøst er ganske vanlig over og utenfor de vestlige områder av Spitsbergen. Bare i en kort sommersesong kan vestlig vind være hyppigere enn østlig ved vestkysten og i fjordene der. Hyppigheten av liten kuling eller mer er fra ca. 10 til ca. 20 % i årsmiddel på utsatte steder, fra 5 til 10 % i fjordstrøk og områder i øst og nordøst der polarisen dominerer.
Middeltemperaturen for kaldeste måned, oftest februar eller mars, varierer fra ca. –7 °C på Bjørnøya til –15 °C eller litt lavere i indre fjordstrøk på Spitsbergen. Det er trolig midler på ca. –20 °C i områdene lengst nordøst; her mangler pålitelige data. Lavest målte minimum er –32 °C på Bjørnøya, og mellom –40 og –45 °C på Spitsbergen, med –46 °C på Svalbard lufthavn, målt først i mars, som rekord. Middeltemperaturen for varmeste sommermåned viser en jevn fordeling med fra 3 til 6 °C, litt varmere i dalstrøkene på Spitsbergen, litt kaldere lengst øst. Juli er varmeste måned i skjermede fjordstrøk, ellers august. Høyeste målte maksimum er over 15 °C; både på Bjørnøya og Svalbard lufthavn har man målt over 20 °C. Det har vært målt varmegrader i alle årets måneder, det har også vært målt kuldegrader i alle, bortsett fra i juli i fjordstrøkene.
Nedbøren skriver seg vesentlig fra skyer i lav høyde, fordelingen er derfor sterkt preget av terrenget. Årssummene anslås til mellom 200 og 500 mm, med maksimum ettersommer og høst. Enkelte skjermede områder nord på Spitsbergen regnes å ha nedbør under 100 mm, mens det i et maksimalområde i sørøst antagelig er 10 ganger så mye.
Svalbard har mye overskyet vær, også i høytrykkssituasjoner. Tåkehyppigheten er større enn på noen lavlandsstasjon i fastlands-Norge, 8–10 % over havet og kysten i sør, men under 1 % i indre fjord- og dalstrøk (årsmidler). Det er tydelig sommermaksimum, men tåke kan forekomme til alle årstider. Den tid på året som har minst skydekke, er april–mai.
Det finnes meteorologi – stasjoner ved Isfjorden, Ny-Ålesund, Svea, Hornsund, på Hopen og på Bjørnøya.
Befolkning og samferdsel
I 2006 var det bosatt 1866 personer i de norske bosetningene på Svalbard; av disse utgjorde utenlandske statsborgere 221 personer. I tillegg bor det 750 russere (og ukrainere) i Barentsburg og 8 polakker ved en forskningsstasjon i Hornsund. Dette gir i alt 2624 innb. på øygruppen; av disse bor rundt 72 % i Longyearbyen. Sommerbesøk av vitenskapelige ekspedisjoner og turister, både norske og utenlandske, har økt sterkt de senere år. Dette skyldes bl.a. at reisemulighetene mellom Svalbard og fastlandet er blitt betydelig forbedret, og ved utbygging av overnattingsmulighetene. I dag er det daglig flyforbindelse med Tromsø og Oslo. Det er også regelmessig flyforbindelse mellom Longyearbyen og destinasjoner i Russland. Det er mindre flyplasser både i Ny-Ålesund og i Svea, mens kommunikasjonen ellers på øygruppen skjer med småfly, helikopter, båt i den isfrie delen av året og med snøscootere i vinterhalvåret. Det er ikke veier mellom bosetningene.
Longyearbyen har fra midten av 1970-årene utviklet seg fra en mannsdominert hybel- og anleggsby til et «normalt» samfunn, med stadig flere familieboliger og sosiale og kulturelle aktiviteter av forskjellig art, og med de fleste tettstedsfunksjoner. Her kommer ukeavisen Svalbardposten ut, og her ligger telekommunikasjonssenteret Svalbard Radio. Den store radiostasjonen Isfjord Radio ved innløpet til Isfjorden fjernstyres fra Svalbard Radio. På Platåfjellet ved Longyearbyen ligger Svalbard Satellittstasjon, SvalSat. Satellittsamband (fra 1979) til Norge, har gitt en vesentlig forbedring av telefonforbindelsen. Bjørnøya Radio fjernstyres fra Bodø Radio (fra 1996). Radioforbindelse opprettholdes som nødkommunikasjon i Sveagruva, Ny-Ålesund og i de russiske bosetningene. Det er også radio på den meteorologiske stasjonen på Hopen. Fra høsten 1996 ble GSM mobiltelefonsystem tatt i bruk med dekning rundt Longyearbyen. TV overføres via satellitt.
Historie
Navnet Svalbard stammer fra 1194. De islandske annaler for dette år nevner i litt forskjellige varianter Svalbarði fundinn, og i Landnámabók fra 1200-tallet står det at det er fire døgns seilas fra Langanes på nordsiden av Island til Svalbard nord i havsbotn. Om området det her refereres til er identisk med en del av det vi kaller Svalbard i dag, er vanskelig å si. I hvert fall er det intet som tyder på at nederlenderen Willem Barentsz kjente til øyene da han oppdaget Svalbard i 1596. Han kalte landet han kom til for Spitsbergen, etter de spisse, forrevne tinder han så. Først da engelskmannen Henry Hudson kom til Svalbard i 1607 ble man oppmerksom på de fangstmuligheter som forelå. I de følgende år blomstret det opp en livlig fangstvirksomhet. Både engelske, nederlandske, tyske, franske, danske og norske fartøyer deltok i fangsten, og suverenitetsspørsmålet ble etter hvert brennende. Det var flere ganger væpnede stammenstøt mellom fartøyer fra de forskjellige land. Christian 4, konge av Danmark og Norge, hevdet at Svalbard geografisk sett måtte regnes som en del av det gamle norske skattland Grønland, og at Norge siden gammel tid hadde overhøyhet over hele Nordishavet. Det ble imidlertid ingen avgjørelse på spørsmålet, og da fangsten etter hvert viste seg ulønnsom, mistet suverenitetsspørsmålet sin aktualitet. Etter hvalfangerne kom pelsjegerne. Russiske pelsjegere overvintret på Svalbard fra 1715, men deres fangstvirksomhet ebbet ut rundt 1850. Norske selfangstskuter og overvintringsekspedisjoner fortsatte imidlertid fangstvirksomheten. De første norske fangstekspedisjonene kom til Svalbard omkring 1790, men fangsten kom først for alvor i gang rundt 50 år senere.
Da den regulære kulldriften tok til omkring 1905, ble suverenitetsspørsmålet igjen aktuelt. Spitsbergen-konferansene i 1910, 1912 og 1914 klarte ikke å løse problemet, men ved fredsslutningen etter den første verdenskrig ble saken omsider ordnet, og ved Paristraktaten (Svalbardtraktaten) av 9. februar 1920 ble overhøyheten over Svalbard tilkjent Norge. Suvereniteten ble imidlertid ikke overtatt før 14. august 1925. Det hadde bl.a. sammenheng med vanskene ved å bringe orden i anneksjonskravene. Av 74 anmeldte eiendomskrav ble 40 godkjent, fordelt på 17 selskaper og privatpersoner. Disse var på i alt 4223 km2, og innehaverne av disse såkalte «traktateiendommer» ble sikret visse begunstigelser. Etter hvert er imidlertid en rekke av de traktateiendommene som var på fremmede hender innløst eller oppkjøpt av Norge, og det er bare Russland som har opprettholdt sine gruveinteresser.
Norges overhøyhet er underlagt visse begrensende bestemmelser. Således skal alle nasjoner som har undertegnet Svalbardtraktaten være garantert lik behandling når det gjelder økonomisk virksomhet på øygruppen. Videre er Svalbard å betrakte som demilitarisert område.
Den annen verdenskrig brakte store forandringer på Svalbard. Gruveanleggene ble satt ut av drift sommeren 1941 og befolkningen evakuert, russerne til Arkhangelsk, nordmennene til Skottland. Våren 1942 ble det fra Storbritannia sendt en norsk militærstyrke til Svalbard for å hindre opprettelse av tyske baser der. Tyskerne hadde da alt opprettet meteorologiske stasjoner i området. De hadde også en mindre styrke i Longyearbyen, men denne ble evakuert med fly i juli 1942. I september 1943 foretok tyskerne et større raid mot Svalbard bl.a. med slagskipene Tirpitz og Scharnhorst. Barentsburg, Longyearbyen og Grumantbyen ble nærmest fullstendig rasert. Sommeren 1944 ødela en tysk ubåt hele bebyggelsen ved Sveagruva.
Høsten 1944 satte russerne frem krav om revisjon av Svalbardtraktaten. De hevdet at Bjørnøya, før Svalbardtraktaten ble inngått, hadde vært ansett som russisk territorium, og foreslo at Norge avstod Bjørnøya til Sovjetunionen, og at Spitsbergen-øygruppen ble forvaltet som et russisk-norsk fellesområde. Under forhandlinger vinteren 1944–45 oppgav russerne kravet på Bjørnøya, men fastholdt kravet om felles norsk-russiske befestninger på Svalbard. Ved krigens slutt ble forhandlingene foreløpig stilt i bero, men høsten 1946 brakte atter utenriksminister Molotov spørsmålet på bane, og i 1947 ble saken behandlet av Stortinget, som fant at det ikke var forenlig med norsk utenrikspolitikk å føre forhandlinger om militært forsvar av norsk territorium. Spørsmålet ble siden ikke tatt opp av sovjetregjeringen.
Da NATOs Nordatlantiske kommando ble opprettet (1949), kom Svalbard på nytt i søkelyset, fordi Norges medlemskap i NATO medførte at øverstkommanderende for den Nordatlantiske region under krig ville være ansvarlig for sikringen av norsk territorium innenfor regionen, bl.a. Svalbard og Jan Mayen. Sovjetunionen protesterte og hevdet at dette var i strid med Svalbardtraktaten. Den norske regjering svarte at Svalbard var nøytralt område, og at NATO bare ville gripe inn hvis demilitariseringsbestemmelsene ble krenket.
Det kom siden under den kalde krigen ikke til alvorlige konflikter om Svalbard. For å understreke den norske suvereniteten, er det investert betydelige midler i øygruppen. Den videre utviklingen på Svalbard er det nærmere redegjort for i avsnittet ovenfor, om næringslivet.
Svalbard – plantelivet. Bærer naturlig nok preg av de arktiske forholdene, men kan likevel enkelte steder være forbausende rikt. Trær i vanlig forstand finnes ikke. Dvergbjørka, som her er en liten, nærmest krypende busk, er funnet noen få steder ved det indre av Isfjorden. Polarvier er vanlig, også den som en lavtvoksende, krypende busk. I alt er det funnet omkring 170 karplanter på Svalbard, foruten mange arter lav og mose og en del sopp. Særlig rikt er vekstlivet rundt de sentrale fjordene på vestkysten av Spitsbergen, spesielt Isfjorden og Van Mijenfjorden.
Plantene er tilpasset en meget kort vekstsesong. Kort tid etter at solen har begynt å få makt og har tint opp det øverste jordlaget, spirer de første frøplantene frem. Blant de vanligste kan nevnes polararve, Cerastium regelii,fjellsmelle, polarsoleie, svalbardvalmue, rødsildre, skjørbuksurt og reinrose. Bare det øverste laget, ned til en dybde av 0,5–2 m, tiner i løpet av sommeren. Dypere ned finner vi evig tele (permafrost) til omkring 300 meters dyp i innlandet, mindre nær kysten. I flatlendte områder vil vannet ha vanskelig for å renne unna, og vi får store strekninger med fuktig, mosebevokst tundramark.
Fordi solen er oppe døgnet rundt i vekstsesongen, er lys ingen mangelvare. Absorpsjon av solstråling gjør også at plantedekket og bakken under kan bli betydelig varmere enn luften, noe som selvsagt er spesielt fordelaktig i strøk med så lave lufttemperaturer. Under fuglefjellene, hvor jordsmonnet mottar en naturlig gjødsling, kan vegetasjonen etter arktiske forhold være nærmest overdådig. Plantedekkets vakre, kraftige fargenyanser lyser opp i landskapet, og et fuglefjell kan derfor vanligvis lett oppdages på lang avstand.
Svalbard – dyrelivet. Er relativt sparsomt når det gjelder antall arter. Av pattedyr finnes isbjørn, fjellrev (polarrev), svalbardrein og flere selarter, først og fremst ringsel (snadd) og blåsel (storkobbe). Hvalrossen har vært overbeskattet og er i dag forholdsvis sjelden. Etter totalfredningen i Svalbard-området i 1952 har bestanden tatt seg noe opp. Også isbjørnen er totalfredet (fra og med 1973) etter en markert bestandsnedgang pga. intens fangst. Moskusfe ble overført fra Grønland i 1929. I begynnelsen så den ut til å trives, men i 1980-årene døde den ut. Det er også gjort et mislykket forsøk på å innføre polarhare.
Fuglelivet er rikt selv om antall hekkende arter er under 30. Det er bare svalbardrypa som holder seg på øygruppen hele året, men når sommeren er i anmarsj, invaderes kystene og tundraområdene av store mengder fugler. De kommer for å hekke og utnytte den store produksjonen av næringsorganismer som er tilgjengelige i sommermånedene. De mest tallrike fuglene er ulike sjøfuglarter som alkekonge, polarlomvi, lomvi (bare på Bjørnøya), teist, krykkje, havhest og polarmåke (blåmåse). Den sistnevnte fungerer som rovfugl og tar egg og unger fra andre fugler i hekketiden. Av andefugler er ærfuglen den vanligste, selv om antallet er gått tilbake, ikke minst pga. menneskers egg- og dunplyndring i tidligere tider. Praktærfugl og havelle er mindre tallrike. Tre gåsearter, kortnebbgås, hvitkinngås og ringgås, hekker på Svalbard, hvorav de to førstnevnte i forholdsvis stort antall. Av vadefuglene er det fjæreplytten som er mest tallrik, mens polarsvømmesnipe også er en karakterfugl for øygruppen. Snøspurven er den eneste vanlig hekkende spurvefuglen.
Av ferskvannsfisk forekommer bare røye. Havet rundt øygruppen er ganske fiskerikt, og det drives til sine tider et innbringende trålfiske utenfor Spitsbergen og Bjørnøya. Enkelte år har det vært fanget betydelige mengder reker, særlig på Hopenfeltet. Det har også foregått en del hvalfangst i området i de senere år; denne drives nå utelukkende på vågehval. Hvithval er den tallrikeste hvalarten i Svalbards kystområder.
På grunn av de ekstreme livsbetingelsene er både flora og fauna meget sårbare i et høyarktisk område som Svalbard. Dette har man søkt å ta hensyn til ved å sette i verk omfattende vernetiltak.
Svalbard – natur- og miljøvern. Det er opprettet 7 nasjonalparker, 6 naturreservater, 15 fuglereservater og og ett geotop-verneområde på Svalbard (per 2006). Ca. 65 % av landområdene er vernet som naturreservat eller nasjonalpark.
I 2003 ble det vedtatt opprettelse av flere nye verneområder, som til sammen omfatter 4449 km2, eller 8 % av Svalbards samlede areal. Dette er den mest omfattende fredning som er gjennomført i Norge siden forrige gang det ble opprettet store verneområder på Svalbard i 1973. De nye verneområdene omfatter blant annet Reindalen mellom Longyearbyen og Svea, og øya Hopen sør i Barentshavet.
Svalbards lette tilgjengelighet har gjort øygruppen til den mest besøkte av alle polare områder, og den økende turisttrafikken har stilt samfunnet overfor nye utfordringer. Myndighetene ønsker å styre reiselivsnæringen ved å legge restriksjoner på hva slags turisme som skal tillates i de ulike områdene på øygruppen. I nasjonalparkene tillates kontrollert turisme med utgangspunkt bl.a. fra båt, mens man søker å holde ferdselen i naturreservatene på et lavt nivå. Det er også etablert to områder nær Longyearbyen som skal sikre hundekjørere og skigåere tilgang til egnet terreng uten motorisert ferdsel. Det økende antall turistekspedisjoner som legges til avsidesliggende områder har gjort det nødvendig å pålegge disse å forsikre seg mot kostnadene til redningsoperasjoner. All ferdsel i naturreservatene og nasjonalparkene er meldepliktig til Sysselmannen på Svalbard.
I 2006 vedtok regjeringen å bygge et globalt sikkerhetshvelv for frø (Svalbard Global Seed Vault) med sikte på ferdigstillelse i 2007, der landbruksfrø fra hele verden skal oppbevares nedfrosset og sikres for fremtiden som et bidrag til global matvaresikkerhet. Anlegget er norskeid og norskfinansiert, og Nordisk Genbank vil stå for den daglige driften. Prosjektet kan sees som et ledd i styrket samarbeid om genressurser internasjonalt, ikke minst sluttføringen av FAOs internasjonale traktat for plantegenetiske ressurser.
Svalbard – næringsliv. Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 tilkjenner Norge suverenitet over øyene, men gir samtidig alle underskriftsland (i alt 39 land inkl. Norge) like rettigheter til økonomisk virksomhet på øygruppen. I dag utnyttes Svalbard kommersielt av russiske og norske selskaper i form av kulldrift og turisme. Kullet er gjennomgående av god kvalitet med lavt svovelinnhold. I 2004 utvant Store Norske Spitsbergen Kulkompani 2,9 mill. tonn kull i Sveagruva og Longyearbyen. Dette innebærer en rundt sjudobling av produksjonen i løpet av de ti foregående årene. I 2005 var imidlertid kvantumet mye lavere etter brann i Svea, som forårsaket driftsstans i 8 måneder. Det ble i 2004 utskipet vel 0,1 mill. tonn fra de russiske gruvene. Så sent som midt i 1990-årene var imidlertid produksjonen ved de russiske gruvene større enn ved de norske. Forbedrete metoder og prøvedrift av den store kullforekomsten Sentralfeltet, eller Svea Nord, er forklaringen på den økte produksjonen. Man regner at Svea Nord alene representerer kullreserver på 21 mill. tonn.
Store Norske Spitsbergen Kulkompani og Norsk Hydro har samarbeidet om kartlegging av andre geologiske ressurser enn kull. Dette resulterte i leteboring etter petroleum i begynnelsen av 1990-årene i hhv. Reindalspasset og på Kapp Laila på Nordenskiöld Land, uten at funn ble gjort. Det foregår i dag ingen petroleumsleting på Svalbard. Det er påvist en gullforekomst ved Svansen nordøst for Ny-Ålesund, men det foreligger ingen planer om kommersiell drift.
I den russiske bosetningen Barentsburg foregår kullgruvedriften ved det statseide russiske selskapet Trust Arktikugol. Den årlige utskipingen var for årene 2000–04 gjennomsnittlig 226 000 tonn, i 2004 132 000 tonn. Endel brukes til egen kraftproduksjon mens storparten eksporteres til Arkhangelsk og Murmansk i Russland og til Danmark. De siste årene har det foregått en omfattende rasjonalisering i kullgruvene (Pyramiden ble nedlagt 1998) med kraftig reduksjon i arbeidsstokken. Produksjonskvantumet ble først opprettholdt, men fra midten av 1990-årene er det gått tilbake. Utskipningen lå de fem årene 2000–04 på gjennomsnittlig 226 500 tonn mot 400–500 000 tonn først i 1990-årene. Selskapet har forsøkt å etablere ny industri, noe som har resultert i bl.a. en konfeksjonsfabrikk i Barentsburg. Det er blitt lagt til rette for turisme, og hoteller er bygget. Andelen statsstøtte til Trust Arktikugol er redusert, og selskapet har måttet tilnærme seg en mer bedriftsøkonomisk tankegang, noe de omfattende rasjonaliseringene og nedbemanningene vitner om. Nærværet på Svalbard er ikke i samme grad politisk betinget som tidligere. Trust Arktikugol avsluttet 1989 en petroleumsboring i Vassdalen nord for Van Mijenfjorden uten at det ble gjort funn. I 1999 avslørte imidlertid representanter for Trust Arktikugol at selskapet i flere år har hemmeligholdt et funn av petroleum som ble gjort under en boring etter kull.
Av 1240 årsverk i norsk bosetning på Svalbard i 2003 stod basisnæringen kullgruvedrift for 247, bygg og anlegg, kraft- og vannforsyning for 212, transport og lager for 205, offentlig administrasjon for 125 og hotell og restaurantvirksomhet for 103. Resten er fordelt på undervisning og helse- og sosialjenester, varehandel m.m.
Reiseliv
Myndighetene har gått inn for å utvikle reiselivsnæringen på Svalbard samtidig som den særegne villmarksnaturen skal bevares ved å regulere turismen. Det har vokst frem en etter forholdene stor reiselivsnæring med hoteller i Longyearbyen og Barentsburg. I tillegg tilbys overnattingsmuligheter i Sveagruva, Ny-Ålesund og på Isfjord Radio. Atskillige tusen turister besøker øygruppen årlig, og tallet øker sterk; i perioden 1998–2005 økte således flytrafikken over Svalbard lufthavn med gjennomsnittlig 7,0 % årlig. De fleste kommer med fly og som passasjerer på cruiseskip. Det tilbys organiserte turer på alle nivåer, bl.a. turer med hundespann, snøscooter, på ski, til fots, ekspedisjoner med overnatting ute, båtturer i Isfjorden og langs nordvestkysten av øygruppen, samt besøk i de russiske bosetningene. Høysesongen varer fra påske til september.
