Klimaet er gjennomgående mildt, med moderate temperaturvariasjoner og nedbør til alle årstider. Vintrene er spesielt milde, breddegraden tatt i betraktning, noe som skyldes landets beliggenhet midt i vestavindsbeltet, omgitt av Atlanterhavets tempererte vannmasser. Langvarig snødekke er sjelden, unntatt i høyfjellsområdene i Skottland; enkelte vintrer kan imidlertid kald lufttilførsel fra kontinentet gi lengre perioder med frost og snøfall. Sommeren er vanligvis kjølig og nedbørrik, særlig i vestlige områder. Middeltemperaturen langs kanalkysten og i de vestlige kystområder av Wales, er for januar 5–6 °C (Scilly Isles 7 °C); for øvrig 2–4 °C, unntatt i høyereliggende områder i Skottland, hvor middeltemperaturen er under 0 °C. For juli er temperaturen høyest i London-området, med ca. 18 °C som middelverdi; for øvrig 15–17 °C i lavere strøk av England og Wales. Skottland har et noe kjøligere sommerklima, med middelverdier 13–15 °C, lavest i nord. Nedbøren er høyest i vest; opptil 2500 mm i fjellområdene i Wales og Skottland. Vanlig nedbørmengde er 800–1000 mm, synkende til rundt 600 mm i Øst-England.
Storbritannias vegetasjon er nær beslektet med den som finnes i Mellom-Europa. Til inn i middelalderen var Storbritannia et skogland. Nå er Storbritannia et av de skogfattigste land i Europa, og i Skottland er skogen praktisk talt utryddet. Det drives en betydelig skogplanting. Det viktigste skogstre er eik, videre finnes bøk, alm, ask, bjørk, or og asal. Vanlig er også barlind og kristtorn. I Skottland er einer vanlig. I Wales, Cornwall og Skottland finnes store lyngheier med røsslyng og klokkelyng. I fjellene i Skottland vokser mange av de fjellplanter som finnes i Norge, bl.a. er oppdaget sjeldne planter som fjellpryd og norsk malurt. Særlig er fjellet Ben Lawers (1214 moh.) kjent for sin rike flora.
England er kjent for sine vakre parkanlegg, hvor det på grunn av de milde vintrer trives planter som hører hjemme i sørligere egner, f.eks. seder, platan og laurbærtre. I de sørligste kyststrøkene kan varmekjære planter som kaktus, myrt, kamelia og Yucca overvintre på friland.
Topografisk og geologisk kan Storbritannia deles i to hoveddeler ved en linje som går skrått fra Middlesborough ved munningen av Tees på østkysten, via Trents og Avon/Severns dalfører og Bristol til Exeter på sørkysten.
Vest og nord for denne linjen består berggrunnen av eldre, harde bergarter, i det alt vesentlige tilhørende de kaledonske og hercynske foldesonene fra Jordens oldtid. Landskapet her er høyere og mer kupert enn i de sørøstre deler av landet, som er bygd opp av bløte, relativt flattliggende sedimentære bergarter fra Jordens mellomalder og tertiær. Landskapet her er mer åpent og høydeforskjellene betydelig mindre enn i nordvest.
Det skotske høylandet
(The Scottish Highlands) utgjør den nordvestre halvdelen av Skottland og tilhører stort sett den kaledonske foldesone. Helt nordvest på fastlandet og på Hebridene, finner man gamle grunnfjellsbergarter, vesentlig gneis og sandstein, som opprinnelig har hatt betydelig større utstrekning. Dette grunnfjellsområdet utgjorde en solid landblokk som avsetningene i foldesonen ble presset mot fra sørøst. På denne måten har foldesonens sørvest–nordøstlige strøkretning oppstått. Under foldeprosessen er et stort massiv av eldre, omvandlede sedimentbergarter skjøvet nordvestover, over kambriske og ordoviciske lag i foldesonen. Disse sistnevnte lagene er på denne måten bare bevart i smale striper i overgangen mellom skyvedekkene og grunnfjellsbergartene.
Skyvedekkene danner de høyeste partiene i Storbritannia, opptil 1343 moh. (Ben Nevis) i Grampian Highlands. Sistnevnte er Storbritannias høyeste fjell. Glen Mor, som gjennomskjærer det skotske høylandet fra Nordsjøen (Moray Firth) til Atlanterhavet (Firth of Lorne) er dannet ved en horisontal forskyvning. I dalen finnes en rekke langstrakte sjøer, bl.a. Loch Ness. Landskapet i høylandet er preget av iserosjon. På vestkysten har man et typisk fjordlandskap, med noe mer avrundede former enn på Vestlandet i Norge. I dalene noe skog og dyrkbar jord. Landblokken heller mot øst, og de østre områder er i tillegg til å være lavere også flatere og gir derved atskillig bedre betingelser for jordbruk. Kysten i øst er forholdsvis rett og uten skjærgård.
Det sentrale skotske lavlandet
(The Midlands of Scotland) strekker seg tvers over landet fra Firth of Clyde til Firth of Forth. Lavlandet er oppstått ved en innsynkning i tertiær som fulgte den kaledonske strøkretningen (sørvest–nordøst). Som følge av innsynkningen er yngre avsetninger bevart, hovedsakelig sedimentære bergarter fra karbon i de sentrale strøk og devonsk sandstein i sør og nord. Lavlandet har betydelige glasiale avsetninger ført ned med isen fra høylandet under istiden. Dette området utgjør Skottlands viktigste jordbruksområde og er landets befolkningsmessige og industrielle tyngdepunkt. Lagene fra karbon inneholder betydelige kullforekomster, særlig i Glasgow-området.
Det sørskotske åsland
(Southern Uplands) omfatter ås- og heiområdene fra grensetraktene mellom Skottland og England og nordover til det sentrale skotske lavlandet. Her finner man foldede, men uomvandlede ordoviciske og siluriske sedimentbergarter, men de høyeste fjellene utgjøres av granittintrusiver som f.eks. Merrick i vest (843 moh.). Elvene har skåret seg dypt ned i de sedimentære bergartene; større områder med lavland langs Tweed i øst. Det sørskotske høyland går over i Pennine Range i sør; mot nord avgrenses det skarpt mot det skotske lavlandet.
Lake District
(Cumbria) omfatter fjellmassivet i det nordvestre hjørnet av England, mellom Solway Firth og Morecambe Bay, og er avgrenset mot øst av Edens brede dalføre. Området hører i likhet med de foregående til den kaledonske foldesonen. Sentralt består berggrunnen av magmatiske bergarter, i nord og sør av foldede ordoviciske og siluriske skifre. Hele området er hevet i tertiær, og den senere erosjon har skapt et variert og naturskjønt fjellområde med en rekke vann, dels gravd ut av isen, dels demt opp av endemorener. Fjellene når 978 moh. i Scafell Pike; flere andre topper er over 900 m. På nordsiden av fjellområdet, sørvest for Carlisle, er viktige kullforekomster.
Høylandet i Wales
Høylandet i Wales (The Welsh Highlands eller Cambria). De sentrale, vestre og nordre deler av Wales hører også til den kaledonske foldesonen. Nord for Cardigan Bay og på Anglesey finnes grunnfjellsbergarter som tilhører den samme blokk som grunnfjellet i de nordvestre deler av Skottland. Mot disse er berggrunnen lenger sørøst foldet i kaledonsk og senere hercynsk tid. Strøkretningen er også her sørvest–nordøst. De viktigste bergartene i foldesonen er ordoviciske og siluriske sedimentbergarter; høyest når imidlertid fjell som består av lavabergarter som har brutt gjennom sedimentene, som i Snowdon (1085 moh.) og Cader Idris (892 moh.). Iserosjon har skapt et stedvis vilt landskap i nordvest. I de sørøstlige deler av Wales finner man devonsk sandstein, og ved sørkysten kullag fra karbon.
Devon
Devon (The Devonian eller South-West Peninsula) består av devonske og karbonske sedimentære bergarter, sterkt foldet i hercynsk tid. Foldesonen har en vest–østlig strøkretning med en bred synklinal sentralt på halvøya, der sedimenter fra karbon er bevart. Nord og sør for denne dominerer hardere sandsteiner fra devon; i nord når Dunkery Beacon i Exmoor 520 moh. Et markert trekk i landskapet er ellers de betydelige granittintrusiver fra hercynsk tid. De danner i dag isolerte høyereliggende platåer; høyest når Dartmoor (621 moh.). Den hercynske blokken er relativt skarpt avgrenset mot de lavere partier langs Exe i øst, der sedimenter fra perm og trias er bevart, vesentlig sandstein. Havet har utformet en bratt klippekyst i den harde berggrunnen, særlig i sør. Hele området lå isfritt under siste istid.
The Pennines
The Pennines (Pennine Range, det penninske høylandet) danner et nord–sørgående høydedrag sentralt gjennom Midt- og Nord-England. Berggrunnen består hovedsakelig av sandstein og kalkstein fra karbon. The Pennines fremstår i dag som flere delvis atskilte platåer i forskjellig høyde. Høylandet har til dels meget bratt fall mot vest, slakere mot øst. Cheviot Hills består av tertiære granittintrusiver (815 moh.). I flere av kalkområdene finner man et typisk karstlandskap med underjordisk drenering. Av spesiell økonomisk betydning er de betydelige kullavsetningene som er bevart i de lavere deler av The Pennines.
The Midland Plains
The Midland Plains (det midtengelske slettelandet) danner et y-formet område på begge sider av The Pennines sørover til det egentlige Midland i Birmingham-området, og fortsetter i Severns dalføre sørvestover til Bristol Channel. Her finner man yngre bergarter, vesentlig sandstein fra perm og trias (New Red Sandstone). Flere av de største elvene i Storbritannia samles på dette lavtliggende slettelandet, således Avon/Severn i sør, Trent og Ouse i øst. I nordvest er elvene kortere og renner stort sett direkte fra The Pennines til Irskesjøen. Særlig i sør finnes bevart betydelige kullag.
Det sørøst-engelske slettelandet
(The Scarplands) utgjør den geologisk sett yngste delen av Storbritannia. Her finner man uomvandlede, sedimentære bergarter fra jura, kritt og tertiær. Disse har en svak helning mot sørøst, vekk fra de høyereliggende, eldre massivene i nordvest. Hardere lag står opp i høydedrag med bratt fall mot nordvest, slakere mot sørøst (cuesta-landskap).
Eldst av de sedimentære lagene er en tykk benk av gul kalkstein (oolitt), som med mindre avbrudd strekker seg som et høydedrag fra Dorset ved Engelske Kanal over Cotswold Hills og Lincoln Heights til nordsjøkysten øst for Middlesborough. Cotswold Hills danner det høyeste parti i det sørøst-engelske slettelandet (326 moh.) og danner vannskillet mellom Thames og Avon/Severn. Det meste av Storbritannias jernmalmressurser finner man i de eldste avsetningene fra jura.
Sørøst og øst for høydedraget ligger yngre, løsere lag, vesentlig leirskifer fra siste del av jura. Disse områdene danner et nederodert sletteland som i nordøst munner i den store havbukta The Wash. Slettelandet har betydelige løsavsetninger, dreneringen er stedvis dårlig, f.eks. i Fenland ved botnen av The Wash, der man har store myrstrekninger. Flere større elver følger det lavereliggende området, f.eks. Ouse og Nene, som munner i The Wash, og øvre del av Thames, ovenfor Oxford.
Over disse løse bergartene ligger krittavsetninger som står opp som en nesten sammenhengende rygg parallelt med den omtalte kalksteinsryggen. Dorset Downs, Chiltern Hills og East Anglian Heights hører til denne krittryggen. Den er høyest i sør, der den når 275 moh. Krittlagene finner man igjen sør for London, her med strøkretning vest–øst. Avsetningene er sør for London bulet opp i en antiklinal i tertiær, og krittlagene er bare bevart i to rygger, North og South Downs. Disse ender på kanalkysten i de kjente klippene ved henholdsvis Dover og Beachy Head.
Erosjonen har fjernet toppen av antiklinalen og blottlagt eldre, stort sett løsere sedimentbergarter fra kritt i The Weald, et lavere område som strekker seg østover mellom North og South Downs. Mellom krittryggene i Chiltern Hills og North Downs er krittlagene bøyd svakt ned til en synklinal, London-bekkenet.
De mange store traktformede elvemunningene i England er estuarer som holdes åpne bl.a. av de betydelige tidevannsstrømmene; i Bristol Channel er det f.eks. 15 m forskjell på flo og fjære.
Storbritannia og Nord-Irland har i de siste tiårene vært gjennom betydelige omstillinger. Tradisjonelle industriregioner har hatt en økonomisk tilbakegang, med blant annet store problemer innen maskin- og tekstilindustrien samt den tradisjonsrike gruveindustrien som nå er sterkt redusert. Nyere industrier, som produksjon av elektronisk utstyr, næringsmidler og servicenæringer, har skapt ny vekst, særlig i sørøst (omkring London) og langs sørkysten. I 2006 var ca 80 % av arbeidsstokken sysselsatt i servicesektoren. Blant servicenæringene er det særlig finansiell virksomhet som har vokst. Finansvirksomheten bidrog i 2005 med ca. 30 % av bruttonasjonalproduktet (BNP). Londonbørsen er blant verdens fremste, og mange utenlandske banker er etablert i hovedstaden.
I 1980-årene ble det ført en politikk som skulle gjøre britisk næringsliv mer moderne og markedstilpasset. Store deler av industri, energiforsyning og petroleumsutvinning, samferdsel, telekommunikasjon m.m. ble privatisert i løpet av 1980-årene.
I 2006 er Storbritannias økonomi en av de sterkeste i Europa. Inflasjonsnivået, rentenivået og arbeidsledigheten er lav.
Nord-Irland blir i mange sammenhenger regnet som et økonomisk problemområde, med indre uro, perifer beliggenhet og strukturforandringer. Ulike støtteordninger er etablert, både for lokale og utenlandske foretak, med henblikk på å få en større industriell bredde.
Jordbruk
Ca. 70 % av Storbritannias areal er beite- eller jordbruksland; 25 % er dyrket mark. Landbruket drives i hovedsak intensivt, med høy mekaniseringsgrad og selvdekningsgraden er totalt sett høy, særlig når det gjelder produkter som egg, melk, kjøtt, poteter, hvete og bygg, mens frukt og grønnsaker for en stor del må innføres.
Siden den annen verdenskrig har det skjedd en omlegging av jordbruket i retning av større gårdsbruk og mer vekt på husdyrhold. Etter medlemskapet i EU har store bruk fått økonomisk bistand på bekostning av de små familiebrukene, noe som har bidratt til en betydelig produktivitetsøkning. Jordbruket drives likevel i stor grad i kombinasjon med andre yrker.
En stor del av marginalt åkerland er blitt lagt ut til beiteland, som i dag utgjør nesten 70 % av det totale jordbruksarealet.
I Skottland, Wales og vestlige England er husdyrhold dominerende driftsform, og beitene i lavlandet kan stort sett benyttes året rundt. De store områdene med rough grazing land i høylandsområdene i Wales og Skottland samt Nord-Irland, benyttes hovedsakelig til sauebeite. Antall sysselsatte i det irske jordbruket har gått kraftig ned i løpet av de siste 20–25 år, men sammenslåing av bruk har gitt bedre levekår for de gjenværende bønder. Viktigste jordbruksprodukter er kjøtt, melk og egg samt lin og maltbygg.
Østlige England har rikt jordsmonn, relativt tørt og solrikt klima og er i større grad oppdyrket enn områdene i vest og nord. Hvete, bygg og sukkerbeter avles særlig i East Anglia og East Midlands, mens havre dyrkes i de fuktigere områdene i vestlige England, Skottland og Nord-Irland. Nord-Irland er et overskuddsområde for poteter. Humle til bryggeriene og frukt dyrkes særlig i Kent, Sussex og Hereford and Worcester. Gartnerier opptar ofte arealer nær storbyene og tomater, grønnsaker og blomster er viktige drivhusprodukter.
Skogbruk
Skogbruket er beskjedent, men en ganske omfattende skogplanting gjennom flere tiår gir etter hvert økende avvirkning. Skogen dekker ca. 10 % av landets areal. Skogen i England er mest løvskog; i Skottland større innslag av barskog. Nyplantingen foregår i vesentlig grad i Skottland og Wales; hovedsakelig av bartre.
Fiske
Fiskerinæringen er spesielt viktig for kystområdene i Skottland og nordsjøhavnene i England. Fiskeriene har gått tilbake siden 1970, delvis på grunn av overfiske, men også reduserte fangstområder som følge av opprettelse av økonomiske soner i havet omkring kyststatene. EU-medlemskapet medførte at man måtte åpne egne farvann for andre lands fiskeflåter. Det ble også innført restriktive kvoter. Fra første del av 1990-årene økte fangstmengdene igjen. Kystfiske drives langs hele kysten, men mest i nord. De viktigste fiskeslag er makrell, sild, hyse og torsk. Oppdrett av laks, ørret og skalldyr er en vekstnæring, særlig i de vestlige deler av Skottland. Hull, Grimsby, Lowestoft og Fleetwood, North Shields (England), Milford Haven (Wales) og Aberdeen, Mallaigh, Lerwick og Peterhead (Skottland) er de viktigste fiskehavnene. Storbritannia var blant de ledende hvalfangstland inntil fangsten opphørte 1963.
Bergverk
Storbritannia og Nord-Irland (Bergverk)(øk. kart min og energi) (bilde)Storbritannia og Nord-Irland (Bergverk)(øk. kart min og energi) (bilde)
Gruvedrift har lange tradisjoner i Storbritannia, og kullforekomstene dannet grunnlaget for landets industrielle utvikling mot slutten av 1700-tallet. I begynnelsen av 1800-tallet kom omkring 3/4 av verdensproduksjonen av kull fra Storbritannia. Siden den annen verdenskrig har kullproduksjonen avtatt, delvis som følge av konkurranse fra andre energikilder, og mange gruver er nedlagt. I 1994 ble kullindustrien privatisert og Coal Authority tok over for British Coal. Arbeidsstokken ble sterkt redusert.
Foruten kull er råolje og naturgass landets viktigste mineralressurser. Gassproduksjonen kom i gang i slutten av 1960-årene, mens petroleumsutvinningen først startet 1975. Nordsjøgassen kommer hovedsakelig fra felt i den sørlige delen av Nordsjøen, øst for Norfolk og Lincolnshire; oljefeltene ligger lenger nord, øst for Skottland og Shetland Islands.
Det utvinnes også tinn og wolfram i Cornwall, kobber i Wales og Skottland, sink i Wales og basalt, grus og kalkstein i Nord-Irland. For øvrig utvinnes bygningsstein (kalkstein, skifer, granitt), noe salt, leire til teglstein og keramiske produkter, kaolin til porselensindustrien. Jernmalmproduksjonen opphørte i 1990-årene.
Energi
I 2005 stod kull for 17,4 % av energiforbruket, kjernekraft (pluss vannkraft) for 8,9 %, naturgass for 40,6 % og olje for 31,8 %. I løpet av første del av 1990-årene ble det meste av britisk energiforsyning privatisert.
Industri
Storbritannia og Nord-Irland (Industri)(øk.kart) (bilde)Storbritannia og Nord-Irland (Industri)(øk.kart) (bilde)
En rekke tekniske nyvinninger i siste halvdel av 1700-tallet gav støtet til den industrielle revolusjon og gjorde Storbritannia til verdens første industrialiserte land. Ved siden av de tekniske oppfinnelsene ble det økonomiske grunnlaget skapt gjennom kolonihandel og skipsfart, samt en rik tilgang på råvarer både i hjemlandet og fra koloniene. Etter den annen verdenskrig slet Storbritannia med mye foreldet og tungdrevet industri, og opplevde en markert nedgang i industrisysselsettingen, spesielt innen tungindustri og tekstilindustri. Dette rammet særlig industrien i Nord-England, Wales, Skottland og Nord-Irland hvor man også fikk de høyeste arbeidsløshetstallene. Industriens andel av BNP sank fra 36 % i 1960 til 25,1 % i 2005.
I siste del av 1980-årene opplevde Storbritannia igjen vekst i industrien, delvis fordi rasjonaliseringene hadde bidratt til modernisering av industrien og gjort den mer konkurransedyktig, men også som følge av økt satsing på nye, mer markedsriktige produkter. I løpet av 1980-årene ble også industrien i betydelig grad privatisert. I perioden 1979–91 ble statlig eierskap i industrien redusert med omtrent 65 %.
Englands tradisjonelt viktigste «industribelte» (Manufacturing Belt) ligger i en akse mellom Lancashire og Yorkshire i nord, via Midlands til Londonområdet i sør. I nord ble industrien bygd opp rundt kull- og jernmalmleiene ved The Pennines, og fortsatt finnes betydelig industri her, men i dag langt mer allsidig. De viktigste byene her er Liverpool, Manchester, Leeds og Bradford. Mot sør ligger Sheffield (stålindustri), Nottingham, Derby og Leicester (trikotasje). Mot vest, i West-Midlands, med Birmingham som viktigste by, utviklet det seg tidlig en allsidig verkstedindustri. Den sentrale beliggenheten gav området en gunstig markedsposisjon, og en del av London-områdets vekst ble kanalisert hit. Nordvest for Birmingham ligger The Potteries med tyngdepunkt i Stoke. Leirforekomstene her skapte tidlig grunnlag for områdets leirvare- og porselensindustri.
I Nordøst-England ligger det viktige industriområdet omkring byene Newcastle og Sunderland. Teesside har ilandføringsterminal for olje fra norsk sektor (Ekofisk) i Nordsjøen samt oljeraffinerier. Skottlands industri er hovedsakelig lokalisert til de sentrale deler av landet, med Glasgow og Edinburgh som de viktigste industrisentrene. Den tidligere så omfangsrike tungindustrien er betraktelig redusert, likeledes er de mange verftene mellom Firth of Forth og Firth of Clyde borte.
Av industriell utvikling satses det nå mer på høyteknologibasert industri. Skottland har en del tradisjonell eksportorientert industri, som f.eks. tekstilindustrien (strikketøy, tweed), næringsmiddelindustrien og whisky.
Nord-Irland har sitt industrielle tyngdepunkt i Belfast. Viktigst er produksjonen av mat- og drikkevarer samt tobakksvarer, tekstiler, klær, transportmidler og -utstyr. De tradisjonelt viktige industrier som tekstilindustrien og verftsvirksomheten har avtatt.
Det sørlige Wales, med Cardiff som sentrum, har tradisjonelt hatt industri bygd opp omkring de rike kull- og jernmalmleiene i området. Industrien i dag er langt mer differensiert med bl.a. næringsmiddel-, grafisk industri o.a. lettere industri.
Etter vareverdi er verkstedindustrien, med stor militær produksjon, kjemisk, elektronisk og tekstilindustrien viktigst.
Turisme
Flest turister trekker London med sine mange og varierte kultur- og underholdningstilbud, men også byer som Winchester, Canterbury, Oxford, Cambridge, Edinburgh og Glasgow er turistmål, likeledes kanaløyene Jersey og Guernsey. Fortidsminnet Stonehenge nord for Salisbury har mer enn 1 mill. besøkende årlig. Storbritannia har en betydelig bil-, sykkel- og fotturisme; landet har 11 nasjonalparker.
Utenrikshandel
Storbritannias utenrikshandel har tradisjonelt vært høy, noe som bl.a. har sammenheng med mangelen på mange råvarer og nødvendigheten av eksport for spesialiserte industriprodukter. Handelsforbindelsene med Commonwealth var lenge av fundamental betydning, men har siden 1960-årene gått sterkt tilbake, særlig på bekostning av handel med industrilandene i Vest-Europa og USA. Fra å være råvareimportør er Storbritannia nå nettoimportør av ferdigvarer fra land som produserer billigere.
Storbritannia har gjennom lengre tid hatt regelmessige underskudd i varehandelen med utlandet. Underskuddet dekkes bl.a. ved valutainntekter fra tjenesteyting og transport og gjennom rente- og andre finansinntekter.
Samferdsel
Samferdselsnettet er godt utbygd i Storbritannia, særlig i England som har et av de tetteste vei- og jernbanenett i verden. Store deler av samferdselssektoren er privatisert, bl.a. flyselskapet British Airways og jernbanedriften.
Veier
Storbritannia har i dag et svært tett veinett; en forskyvning av både gods- og passasjertrafikken fra jernbane til vei har i tillegg ført til sterk utbygging av motorveinettet de senere tiår. Hovedveinettet danner et stjernemønster med London som sentrum, og de fleste motorveistrekningene finner man på hovedveiforbindelsene til og fra London.
Jernbaner
Verdens første ordinære jernbane ble åpnet 1825 mellom Stockton og Darlington vest for Middlesborough. Utover på 1800-tallet opplevde man en intens jernbaneutbygging som konkurrerte ut de andre transportmidlene, i de fleste tilfeller også kanaltransporten. Jernbanene ble bygd ut privat, ofte med konkurrerende selskaper på de samme strekninger, og de var helt dominerende i landtransporten frem til ca. 1920, da biltransporten for alvor begynte å gjøre seg gjeldende. Siden har jernbanene hatt en betydelig reduksjon i andelen av den totale transporten, og linjenettet er blitt betydelig redusert, særlig etter at jernbanene ble nasjonalisert og samlet i ett selskap (1948). 1961 hadde man nesten 29 000 km jernbane, 1995 var den totale linjelengden redusert til 16 540 km. Konkurransen fra vei- og lufttransport er imidlertid blitt møtt med introduksjon av stadig hurtigere tog. I 1994 ble det etablert jernbaneforbindelse med Frankrike via Channel Tunnel. London har et svært godt utbygd undergrunnsbanenett.
Luftfart
Flytrafikken innenlands er godt utbygd, med nærmere 50 lufthavner med rutegående trafikk. De viktigste lufthavnene er Heathrow og Gatwick utenfor London (begge blant verdens travleste), Manchester, Glasgow og Birmingham. I 1991 åpnet ny terminal ved Stansted utenfor London.
Skipsfart
Storbritannia er en gammel sjøfartsnasjon og har over 400 havner. De viktigste havner etter godsmengde er London (Tilbury), Forth, Grimsby and Immingham, Tees and Hartlepool, Sullom Voe, Milford Haven, Liverpool og Southampton. Dover er hovedhavn for farten over Engelske Kanal. Storbritannia har en rekke båtforbindelser med kontinentet.
Det finnes et ganske omfattende nett av kanaler. Kanalbyggingen startet med byggingen av Bridgewater Canal ved Manchester i 1761, og kanaltransporten spilte en vesentlig rolle i den første fasen av den industrielle utbyggingen av landet. Kanalene ble nasjonalisert og lagt under en felles ledelse 1948 (fra 1963 British Waterways Board). Kommersiell kanalfart er i dag ganske beskjeden, men det drives en del lystbåt- og turisttrafikk på de indre vannveiene.
Religion
Over 65 % av befolkningen i Storbritannia og Nord-Irland regnes som kristne. Den anglikanske Church of England og den presbyterianske Church of Scotland er statskirker. I tillegg til statskirkene og den katolske kirke, finnes det en rekke frikirker og andre trossamfunn. Ca. 28 % regnes som ikke-religiøse.
The Anglican Communion
Church of England er moderkirken i det anglikanske samfunnet og den største kirken i Storbritannia. Bare konfirmerte regnes som medlemmer. Undersøkelser tyder imidlertid på at over halvparten av befolkningen i England regner seg som anglikanere.
England er delt i to kirkelige provinser under erkebiskopene av Canterbury og York; den første er den engelske kirkes primas. Legfolk deltar i menighetsråd og er bl.a. representert i den administrative og lovgivende General Synod. I de senere år har mange anglikanske menigheter vært under karismatisk påvirkning. Se også den anglikanske kirke.
Wales har vært et eget kirkedistrikt siden statskirken ble opphevet i 1920, og de fire walisiske bispedømmene ble atskilt fra provinsen Canterbury. Den anglikanske kirken er inndelt i seks bispedømmer, og har en oppslutning i befolkningen på nærmere 100 000.
Church of Ireland har en oppslutning på ca. 280 000. Kirken, som var statskirke fra 1500-tallet til 1871, er inndelt i to kirkedistrikter (Armagh og Dublin) og tolv bispedømmer. Om motsetningene og striden mellom protestanter og katolikker, se Nord-Irland.
The Episcopal Church of Scotland er inndelt i sju bispedømmer og har en oppslutning på ca. 1 % av befolkningen.
Church of Scotland
Church of Scotland er presbyteriansk og har en oppslutning på ca. 13 % av befolkningen. Kristendommen ble innført langs Skottlands vestkyst allerede på 400-tallet av misjonærer fra Irland. I middelalderen spilte kirken en aktiv rolle i kampen for å bevare den nasjonale selvstendighet overfor England. Reformasjonen kom til Skottland i den kalvinske form, ledet av John Knox (1505–72). Det skotske parlament vedtok i 1560 at den reformerte kirke skulle være statsreligion, og den katolske kirke ble forbudt. Den reformerte kirke, med presbyteriansk forfatning, har siden vært dominerende i Skottland.
Etter unionen med England i 1707 spilte kirken fortsatt en viktig rolle i å hevde skotsk identitet. Den britiske regjeringens gjennomføring av patronatsretten, retten til å utnevne prester, førte til sterk motstand og dannelse av frikirker. Gjennom lovendringer i 1921 og 1925 fikk imidlertid den reformerte statskirken selvstyre, og ble i 1929 forenet med de fleste frikirkene til Church of Scotland.
Den katolske kirke
Den katolske kirke har nærmere 6 mill. medlemmer i Storbritannia. I England og Wales er 8 % av befolkningen registrert som medlemmer, i Nord-Irland ca. 38 % og i Skottland knapt 20 %.
Med reformasjonen på 1500-tallet forsvant ikke den katolske kirke fullstendig. Mange katolikker fortsatte å praktisere sin tro mer eller mindre hemmelig, støttet av prester som fikk utdannelse på kontinentet. Enkelte gikk i døden for sin tro; de mest kjente av disse er Thomas More og John Fisher. Katolikker ble i varierende grad diskriminert av lovgivningen, men fra 1829 kan man regne at de ble likestilte med andre borgere.
Frikirkene
Frikirkene domineres av Metodistkirken, som har ca. 380 000 praktiserende medlemmer. Over 1 million regner seg imidlertid som metodister. Bevegelsen ble startet av John Wesley i England 1729. Vekkelsen førte til dannelse av flere egne kirkesamfunn, som først i 1932 gikk sammen og opprettet Metodistkirken i Storbritannia.
The Baptist Union of Great Britain and Ireland, opprettet i England 1813, omfatter ca. 155 000 medlemmer. Men det finnes også flere andre baptistsamfunn, en del av dem ganske små.
The United Reformed Church med over 100 000 medlemmer, ble dannet 1972 da kongregasjonalister og presbyterianere sluttet seg sammen. 1981 fikk den også tilslutning av The Reformed Association of the Churches of Christ.
The Salvation Army (Frelsesarmeen) ble startet av William Booth i England 1865, og har ca. 65 000 medlemmer. Pinsevennene utgjør ca. 200 000.
Andre marginale grupper er Jehovas vitner, kvekere, mormoner, spiritister, Christian Science og unitarer. Dessuten finnes det i London grupper med rot i fastland-Europas store kirker, bl.a. gresk-ortodokse, reformerte og lutherske (f.eks. en norsk sjømannskirke).
The British Council of Churches omfatter alle de mer tradisjonelle kirkesamfunn som samarbeider om fem arbeidsområder: hjelpearbeid, misjon, økumenikk, samfunnsarbeid og internasjonalt samarbeid. En rekke yngre frikirker har et lignende samarbeidsorgan. De er begge med i Kirkenes Verdensråd.
Andre trossamfunn
Ca. 1,7 % av befolkningen er muslimer, og det er ca. 1000 moskeer i Storbritannia. Det finnes ingen sentral organisering, men London Central Mosque fungerer som islamsk kultursenter og har stor innflytelse.
I Storbritannia og Nord-Irland finnes det også ca. 400 000 sikher, ca. 360 000 hinduer, ca. 285 000 jøder og ca. 25 000 buddhister, og dessuten en del små vestindiske og afrikanske kirker.
Språk
Engelsk er offisielt språk og det dominerende språk i Storbritannia. I Skottland har ca. 66 000 skotsk-gælisk som morsmål, i Wales har om lag en halv million walisisk som morsmål. De fleste av disse er tospråklige.
Mange språk har i århundrenes løp vært talt og skrevet på de britiske øyer. Fra den før-engelske tid kjenner man piktisk, et ikke-indoeuropeisk språk som holdt seg til henimot 900 e.Kr. lengst i nord; britannisk og gælisk, de to hovedtyper av keltiske språk, i dag representert av walisisk i Wales, skotsk-gælisk i Skottland og irsk i Nord-Irland. Folkelige former av latin må ha vært i bruk i den romerske provins Britannia, men det var først og fremst som de lærdes språk og det viktigste skriftspråket gjennom hele middelalderen at latinen satte spor etter seg. Angelsakserne som innvandret på 400- og 500-tallet, brakte med seg de vestgermanske dialekter som senere utviklet seg til engelsk språk. Engelskens utvikling ble avgjørende påvirket av senere innvandreres språk: nordisk ved danske og norske bosetninger fra 800- til 1000-tallet, og anglofransk i tiden etter normannerinvasjonen i 1066.
Storbritannias vegetasjon er nær beslektet med den som finnes i Mellom-Europa. Til inn i middelalderen var Storbritannia et skogland. Nå er Storbritannia et av de skogfattigste land i Europa, og i Skottland er skogen praktisk talt utryddet. Det drives en betydelig skogplanting. Det viktigste skogstre er eik, videre finnes bøk, alm, ask, bjørk, or og asal. Vanlig er også barlind og kristtorn. I Skottland er einer vanlig. I Wales, Cornwall og Skottland finnes store lyngheier med røsslyng og klokkelyng. I fjellene i Skottland vokser mange av de fjellplanter som finnes i Norge, bl.a. er oppdaget sjeldne planter som fjellpryd og norsk malurt. Særlig er fjellet Ben Lawers (1214 moh.) kjent for sin rike flora.
England er kjent for sine vakre parkanlegg, hvor det på grunn av de milde vintrer trives planter som hører hjemme i sørligere egner, f.eks. seder, platan og laurbærtre. I de sørligste kyststrøkene kan varmekjære planter som kaktus, myrt, kamelia og Yucca overvintre på friland.
Faunaen i Storbritannia er gjennomgående artsfattigere enn på kontinentet. Pattedyrene omfatter 53 arter. I tillegg er bjørn, ulv, villsvin og bever uttryddet i historisk tid. En del arter er satt ut eller er rømt fra fangenskap. Noen av disse har begrenset utbredelse (kenguruarten rødnakkewallaby, beverrotte, sikahjort, muntjak m.fl.), mens andre, f.eks. dåhjort, er vanlige. Det amerikanske gråekornet har fortrengt vanlig ekorn over store deler av England.
Pinnsvin, moldvarp, mange gnagere, sørhare, kanin, rev, røyskatt, snømus og grevling er vanlige over nesten hele Storbritannia. Ilder er begrenset til Wales og hasselmus til det sørlige England. Villkatt og hare lever bare i Skottland. De største bestandene av hjort, rådyr, mår, oter og ekorn finnes også i nord. Havert og steinkobbe er vanlige langs det meste av kysten.
Nær 600 fuglearter er observert i Storbritannia (flere enn i noe annet europeisk land). Minst 210 hekker årvisst, 30 har hekket eller hekker sporadisk og 60 er vanlige trekk- eller vintergjester. Det store antall sjeldne arter som observeres, kan bl.a. tilskrives øyenes gunstige beliggenhet som «nødhavner» for fugler på villstrå under trekket, og at «fuglekikking» er en utbredt og meget populær hobby. Nordamerikanske fugler (ender, vadere, måker og spurvefugler) observeres årlig, bl.a. på kjente fuglesteder som Fair Isle mellom Shetland og Orknøyene.
Storfugl døde ut i 1785, men er gjeninnført til Skottland fra Skandinavia. Fjellrype lever bare i Skottland, skotsk lirype (blir ikke hvit om vinteren) og orrfugl finnes også i Nord-England og Wales. Storbritannia har bare én endemisk art, skottekorsnebb, men mange fugler har utviklet egne underarter. En del andefugler og fasaner er innført.
Storbritannia har samme krypdyrarter som Norge, med markfirfisle i tillegg, men både den og slettsnok er sjeldne. Huggorm og buorm er vanlige nord til Skottland. Amfibiefaunaen omfatter åtte arter hvorav to er innført. Mer enn 20 000 insektarter og 600 edderkopper er registrert.
Havet er forholdsvis rikt på fisk. 50 arter ferskvannsfisk forekommer i elver og innsjøer, bl.a. gjedde, åbor, ål og karpefisker. Elvene i det sørlige Skottland er rike på laks og ørret.
Storbritannias befolkning er sammensatt; både keltere, romere, angelsaksere, skandinaver, normannere m.fl. har gjennom tidene innvandret landet og satt preg på befolkningen rasemessig, språklig og kulturelt. Kelterne ble tidlig drevet vestover og nordover av romere, angelsaksere og juter, som invaderte Storbritannia på 400–500-tallet. I 1930-årene kom et stort antall europeiske flyktninger til Storbritannia og 1957–62 et stort antall innvandrere fra Commonwealth-land. Denne innvandringen ble sterkt redusert i første rekke som følge av nye immigrasjonslover 1962 og 1968. Siden 1990-årene har inn- og utvandring vært omtrent i balanse. Størst utvandring har det vært til Canada, Australia, New Zealand, USA og landene i EU.
I 2001 oppgav ca. 4,8 % av befolkningen at de har karibisk, afrikansk eller blandet bakgrunn, 1,8 % har indisk bakgrunn og 1,3 % pakistansk bakgrunn.
