Sør Korea. Republikken Korea, omfatter den sørlige halvdelen av Koreahalvøya og vender ut mot Japanhavet i øst, mot Koreastredet i sør og mot Gulehavet i vest. Landet grenser i nord mot Nord-Korea (Den demokratiske folkerepublikken Korea). En fire km bred demilitarisert sone (Demilitarized zone, DMZ) danner skillet mellom Sør- og Nord-Korea nær 38. breddegrad. Opprettet etter våpenstillstandsavtalen 1953. Til Sør-Korea hører bl.a. øya Cheju-do (1825 km2) sør for Koreahalvøya og Ullung-do (72 km2) i Japanhavet.
Mer enn 3/4 av landet består av fjell og høydedrag, med et kontinentalt monsunklima. De mineralske ressursene er ikke like omfattende som i nord, og i motsetning til Nord-Korea har Sør-Korea hovedsakelig vært et jordbruksland. Delvis takket være japanske investeringer har imidlertid industrialiseringen gjort store fremskritt, særlig etter 1965, og Sør-Korea har i dag en blomstrende eksportindustri med produksjon av bl.a. skip, biler, tekstiler og elektronikk.
Forholdet mellom Nord-Korea og Sør-Korea var i 1998–99 spent. I juni 1999 gikk den sørkoreanske marinen til angrep mot nordkoreanske patruljefartøyer, etter at de gjentatte ganger hadde seilt inn i den såkalte buffersonen mellom de to land. En av årsakene til den tilspissede situasjonen var at Nord-Korea ønsket mer nødhjelp fra nabolandet i sør, mens Sør-Korea knyttet spesielle vilkår til bistanden. Sør-Korea krevde bedre muligheter for familiegjenforening for slektninger som kom bort fra hverandre etter Koreakrigen. I august 2000 ble det arrangert et kort gjenforeningsmøte mellom familier fra Nord- og Sør-Korea, og under åpningsseremonien i de olympiske leker i Sydney s.å., marsjerte landene inn under felles flagg.
Sør-Korea ble proklamert som egen stat 1948, og har siden begynnelsen av 1960-årene vært preget av en urolig politisk historie. I 1950 brøt det ut full krig mellom de to koreanske republikkene (se Koreakrigen).
Sør-Korea ble i perioden 1961–92 styrt av autoritære, militærdominerte regimer; militærkupp 1961 og 1979 preget utviklingen. Et demokratisk gjennombrudd i 1990-årene er blitt stadfestet etter tusenårsskiftet. Etter Koreakrigen var forholdet til Nord-Korea lenge ytterst spent med sporadiske væpnede sammenstøt; 2005 var ennå ingen formell fredsavtale kommet i stand. Etter et historisk toppmøte år 2000 mellom lederne for de to Korea-statene viste forholdet tegn til bedring. Sør-Korea har siden 1996 sendt store mengder matvarer for å hindre sultedød i nord.
Klima
Sør-Korea har et kontinentalt monsunklima med stor kontrast mellom vinter og sommer. Halvøya er om vinteren under innflytelse av kalde og tørre nordvestlige luftmasser, som strømmer ut fra det mektige asiatiske vinterhøytrykk. Bare de aller sørligste deler av landet har vintertemperaturer over 0 °C, og middeltemperatur for januar varierer fra –5 °C i nord til 2 °C lengst i sør (Cheju-do: 5 °C), med lavere temperaturer langs vestkysten enn langs østkysten.
Sommeren er varm (24–26 °C) og fuktig i hele landet, med en markert konsentrasjon av nedbøren som faller i forbindelse med sørøstmonsunen. Årlig nedbørmengde varierer fra ca. 1000 mm i nord til over 1500 mm i sør, med de største nedbørmengder i Sobaekfjellene. Den sørlige delen av landet er utsatt for tyfoner, særlig i september.
Sør Korea – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1987 er Sør-Korea en enhetsstatlig, presidentstyrt republikk (kalt den sjette republikk). Statsoverhodet og den reelle politiske leder, presidenten, velges i allmenne valg for fem år. Presidenten kan ikke gjenvelges, en bestemmelse som reflekterer landets erfaringer med maktmisbruk og korrupsjon. Presidenten kan ikke oppløse nasjonalforsamlingen, men kan ta saker direkte til folkeavstemning. Han utnevner statsministeren, men med nasjonalforsamlingens samtykke. Presidenten styrer med assistanse av statsrådet, som omfatter statsministeren og mellom 15 og 30 øvrige ministre og ledere for spesielle institusjoner. Aktive offiserer i landets væpnede styrker kan ikke være medlem av statsrådet.
Lovgivende makt er lagt til nasjonalforsamlingen (Kuk Hoe), som har ikke mindre enn 200 (for tiden 299) medlemmer valgt i allmenne valg for fire år. Stemmerettsalderen er 19 år. 245 av medlemmene velges i enkeltpersonkretser, resten etter forholdstallsmetoden. Ved valget i 2008 fikk Grand National Party, som støtter president Lee Myung-bak, 153 av de 299 plassene i nasjonalforsamlingen og dermed rent flertall. Forsamlingens rolle er i praksis noe begrenset, bl.a. fordi den bare sitter i kortere sesjoner. Forsamlingen kan anbefale presidenten å avsette statsministeren og kan vedta å stille presidenten for riksrett.
Landet har vært preget av autoritære styrer. De militære grep makten 1961 og beholdt den i realiteten til 1981, med stadige skifter av ledere og utstrakt bruk av unntakstilstand. Senere har styret gradvis blitt mer liberalt og demokratisk. Koreansk politikk er personpreget, og partiene er løse koalisjoner. De går stadig i oppløsning, og nye partier dannes. Mye av den mest effektive opposisjon i Korea har basis i studentene, til dels også i de kristne kirkene.
Administrativt
Administrativt er Sør-Korea delt inn i ni provinser (do) og sju byprovinser, og disse igjen i distrikter og byer. Siden 1961 ble lokalenhetene styrt fra sentralt hold gjennom embetsmenn. I 1991 ble det imidlertid holdt valg til de lokale forsamlinger, og en viss grad av lokalt selvstyre ble gjeninnført.
Sør Korea – plante- og dyreliv. Den opprinnelige skogen er nesten forsvunnet pga. uthugning, bare fragmenter er tilbake. I nord bestod den av nåletrær blandet med eike-, lønne- og askearter, langs sørkysten av subtropisk skog med mange løvtrearter, kamelia og bambusarter.
Sør-Koreas 78 pattedyrarter omfatter 28 flaggermus, 18 gnagere, 2 haredyr og 11 insektetere. 7 partåede klovdyr (bl.a. goral, hjort og rådyr) og 16 rovdyr (bjørn, leopardkatt, rødrev, mårhund, mår og grevling m.fl.). Mer enn 410 fuglearter er observert, men bare 115 hekker. Halvparten av fugleartene sees bare på trekk. Mange ender, måker, rovfugler og spurvefugler fra Sibir overvintrer i Korea. Virveldyrfaunaen omfatter også 25 krypdyr, 14 amfibier og hele 130 arter ferskvannsfisk.
Sør Korea – befolkning. Sør-Korea er mindre enn Nord-Korea i areal, men har omtrent dobbelt så mange innbyggere. Dette skyldes bl.a. den store strømmen av flyktninger fra nord til sør under og etter Koreakrigen 1950–53. Folketallet var 2005 48,4 mill. I motsetning til Nord-Korea, hvor myndighetene har stimulert til høye fødselstall, har Sør-Korea siden 1965 satset på kampanjer for familieplanlegging, og fødselshyppigheten har sunket fra 42 ‰ i 1960-årene til 13 ‰ ved tusenårsskiftet. Dødeligheten sank i samme periode fra 13 til 5 ‰. Befolkningen er etnisk svært homogen, og består av koreanere, et mongolsk blandingsfolk som innvandret i forhistorisk tid.
Folketettheten er i gjennomsnitt 488 per km2 (2005), og Sør-Korea hører til de tettest befolkede land i Asia. Bosetningen er sterkt konsentrert til kystområdene og lavlandsområdene i vest og sør, mens spesielt nordøstkysten er relativt tynt befolket. Det har i hele etterkrigstiden vært en betydelig flytting fra landsbygda til byene, og 82,5 % av befolkningen er (2001) bosatt i byer og tettsteder, mot 20 % i 1950. Hovedstaden Seoul (S?ul, 10 280 500 innb. 2002) har alene nærmere 1/5 av landets befolkning og er blant de største byene i Asia; andre viktige byer er Pusan (Busan), Taegu (Daegu) og Inchon.
Sør-Korea ble 2005 rangert som nr. 28 av 177 land på FNs levekårsindeks.
Sør Korea – næringsliv. Da Korea ble delt, var den sørlige delen i alt vesentlig et jordbruksland. Det meste av industrien lå i nord, som også hadde hovedtyngden av Koreas betydelige mineralforekomster. Inntil midten av 1960-årene var levestandarden i Nord-Korea høyere enn i Sør-Korea. Siden 1960-årene har Sør-Korea prioritert en rask økonomisk utvikling. Det er bygd opp en blomstrende eksportindustri, med vekt på forbrukerelektronikk, halvledere, biler, stål og petrokjemiske produkter, delvis takket være japanske lån og investeringer.
Sør-Koreas økonomi er en markedsøkonomi med høy grad av statlig kontroll. Etter konstant høy økonomisk vekst siden 1960-årene gikk Sør-Korea i begynnelsen av 1990-årene inn i en periode med noe lavere veksttempo. Tosifrede lønnsøkninger i perioden 1988–93 førte til at konkurransekraften ble noe svekket. Sør-Korea ble hardt rammet av den asiatiske finanskrisen 1997–98, og arbeidsløsheten nådde 8 %. Bilprodusenten Daewoo Motors ble 2000 rammet av den største konkursen i landets historie med en gjeld på 70 mdr. USD. Rundt tusenårsskiftet skjøt den økonomiske veksten igjen fart. Allerede 2001 var arbeidsløsheten kommet ned i 3 %, et nivå som vedvarte de følgende år.
Jordbruk
Jordbruket var tidligere hovednæringsvei, og sysselsatte så sent som 1966 56 % av yrkesbefolkningen. I 2002 stod primærnæringene (jordbruk, skogbruk og fiske) for bare 10 % av sysselsettingen og 4 % av bruttonasjonalproduktet.
Bare 1/5 av landarealet kan dyrkes opp, men der klima og terreng tillater det, tas det to avlinger i året. Gårdsbrukene er gjennomgående små (10–15 dekar) og som regel oppdelt i små teiger, men takket være en sterkere grad av kunstig vanning, økt mekanisering og mer utstrakt bruk av forbedrede kornslag, har avkastningen i det sørkoreanske jordbruket økt betraktelig. Landet er i dag stort sett selvforsynt med ris, men ikke med annet matkorn. Det dyrkes bl.a. ris, bygg, soyabønner, søtpoteter, poteter, frukt, yams, tobakk, mais, hirse, hvete og forskjellige slags bønner. Til bruk i tekstil- og silkeindustrien dyrkes noe bomull og morbærtrær. I likhet med Nord-Korea er Sør-Korea siden 1990-årene gang på gang blitt hjemsøkt av naturkatastrofer med store skadevirkninger for landbruket.
Skogbruk
Skogbruket spiller en beskjeden rolle i landets økonomi. Tømmeret er vanligvis av dårlig kvalitet, og ikke tilstrekkelig til å dekke de lokale behov. En del sørkoreanske selskaper eier skoger i bl.a. Malaysia og Indonesia. Norske Skog-konsernet eier to av landets største papirfabrikker (Chongwon og Chongju).
Fiske
Sør-Korea er en av verdens ledende fiskerinasjoner. Fiske dekker landets eget behov for fisk, og overskuddet blir eksportert. I tillegg til fiske drives oppdrett av bl.a. østers og muslinger, og det eksporteres skalldyr og spiselig tang til Japan.
Bergverk
Sør-Korea har bare 10–15 % av Koreahalvøyas antatte mineralressurser. Gruvedrift utgjør ca. 0,3 % av BNP, og bare 0,1 % av arbeidsstokken er sysselsatt i gruvesektoren. Det finnes forekomster av kull, jernmalm, grafitt, wolfram og gull.
Sør Korea – energi. Sør-Korea har satset stadig sterkere på kjernekraft siden landets to første kjernekraftreaktorer ble tatt i bruk 1978. Ved tusenårsskiftet var 44 % av landets elektrisitet generert av 16 kjernekraft, og flere nye var under utbygging/planlegging. Kull- og oljefyrte kraftverk svarte for over 50 %, vannkraft for bare 2 %. Sør-Korea har siden 1987 årlig importert 2 mill. tonn flytende naturgass (LNG) fra Indonesia til bruk i industrien og husholdningene. Sørkoreanske selskaper satset ved tusenårsskiftet på oljeutvinning i Indonesia.
Med stadig vekst i energibehovet vil Sør-Korea fortsatt være avhengig av høy oljeimport; landet var 2003 verdens 4. største oljeimportør. Høy oljepris gjør deler av industrien konkurransemessig sårbar.
Industri
En sterkt eksportorientert industri er grunnpillaren i økonomien. Verdien av vareeksporten svarte 2002 for 37,7 % av BNP (tilsvarende tall for USA og Japan er ca. 10 %). Industrien stod 2002 for 28 % av landets sysselsetting og 40,9 % av BNP, av dette svarte tilvirkningsindustrien for 29,2 %
Industrien har hatt en svært rask ekspansjon ved investering av utenlandsk kapital, derav mange japanske konserner, som har trukket mye av sin fortjeneste ut og levnet lite til innenlandsk kapitalopplegg.
Landets industripolitikk minner om Japans, med en eksportorientert industri som er basert på importerte råvarer. Eksportindustrien ble i 1980- og 1990-årene delvis lagt om fra bransjer som tekstil og skotøy til mer avanserte bransjer som biler og elektronikk. Bilindustrien har vært i særlig sterk vekst. Landets industri er i stor grad dominert av såkalte chaebols; store industrikonglomerater, som f.eks Hyundai. En stadig større del av produksjonsbasen er flyttet til andre land, ikke bare til Kina og andre lavkostland i Asia, men også til Europa og Amerika.
Japanerne har bl.a. deltatt i oppbyggingen av landets jern- og stålindustri, som omfatter det store integrerte jern- og stålverket i Pohang på sørøstkysten og mindre anlegg i Pusan, Ulsan og Seoul. Den primære metallproduksjonen danner grunnlaget for en omfattende mekanisk industri, og Sør-Korea er en av verdens største skipsbyggingsnasjoner. Tidlig i 1990-årene ble Sør-Korea verdens ledende skipsbyggernasjon, anført av Hyundai Heavy Industries. De største skipsverftene ligger i Ulsan og Okpo på øya Koje sørvest for Pusan, men også Pusan, Mokpo, Kunsan og Inchon har en betydelig verftsindustri.
2004 ble arbeidet igangsatt med infrastrukturen til tre økonomiske frisoner for utenlandske investorer. Incheon Free Economic Area ligger ved en av Asias største flyplasser som ble åpnet 2001. Utbyggingen frem til 2010 er kostnadsberegnet til ca. 100 mdr. kr. Et erklært mål med frisonene er å gjøre Sør-Korea til mer av et økonomisk knutepunkt i Asia.
Utenrikshandel
Sør-Koreas eksportdrevne økonomi har trukket fordeler av den sterke japanske yen-valutaen. Sør-Korea ble 1995 det 12. land i verden hvis eksport har passert 100 milliarder USD. I 2002 nådde eksporten 162 mdr., mens importen samme år var 152,1 mdr. Industrivarer stod for 96 %; det satses i første rekke på halvledere, forbrukerelektronikk, biler, stål og petrokjemiske produkter. Japan og USA er de viktigste mål for Sør-Koreas eksport, i tillegg til Hong Kong, Singapore og Tyskland. Etter at det ble gjenopprettet diplomatiske forbindelser mellom Sør-Korea og Kina i 1992, har handelen med Kina økt betraktelig.
Japan og USA er de viktigste landene for Sør-Koreas import, i tillegg til Tyskland, Saudi-Arabia og Australia. Etter at det ble opprettet diplomatiske forbindelser med Kina 1992, har Kinahandelen vist særlig kraftig vekst. 2002 gikk 20,2 % av eksporten til USA og nesten 14,6 % til Kina, mens Japan tok 9 %.
Japan var fortsatt det viktigste landet for Sør-Koreas import med 19,6 % av totalen, dernest fulgte USA med 15,1 % og Kina med 11,4 %. Viktigste importvarer er maskiner og transportutstyr, petroleum og petroleumsprodukter, kjemiske produkter og ulike fabrikkproduserte varer.
Samferdsel
Under den raske økonomiske utviklingen er det blitt satset sterkt på samferdselen. Landet har et velutbygd statseid jernbanenett for høyhastighetstog som forbinder hovedstaden Seoul med bl.a. Pusan (via Taegu), Mokpo på sørvestkysten og Samchok på nordøstkysten.
Nord- og Sør-Korea ble i 2001 enige om å gjenåpne den gamle jernbanen mellom nord og sør; 17. mai 2007 krysset et passasjertog grensen mellom de to landene for første gang på over 50 år. Dette var en foreløpig engangsforeteelse, men er sett på som en viktig del av arbeidet med å normalisere forholdet mellom Nord- og Sør-Korea.
Veinettet har en samlet lengde av ca. 61 300 km, som bl.a. omfatter den 428 km lange motorveien mellom Seoul og Pusan. En motorvei gjennom grensesonen DMZ ble åpnet 2005, men bare for strengt regulert trafikk til/fra et felleskoreansk industriprosjekt nær Kaesong. Det arbeidet imidlertid med å bedre veiforbindelsen mellom de to landene.
I løpet av 1990-årene ble personbilparken flerdoblet fra vel 2 til 8 millioner. Seoul har hatt tunnelbane siden 1974.
De privateide flyselskapene Korean Airlines (KAL) og Asiana trafikkerer innenlandske og utenlandske ruter fra Seoul. 2001 åpnet en av Asias største flyplasser på gjenvunnet land ved havnen i Inchon. Andre internasjonale lufthavner finnes ved Seoul (Kimpo), Pusan og Cheju. De viktigste havnebyene er Pusan, Inchon, Donghae, Masan, Yosu, Kunsan, Mokpo, Pohang, Ulsan, Cheju og Kwangyang.
Korea, Sør- – musikk. Eldre musikkformer dyrkes ved Det nasjonale instituttet for klassisk musikk, som organiserer fremføringer ved ulike seremonier og nasjonale festdager og for turister og det vanlige publikum. Folkemusikk fremføres av organisasjoner og private grupper. Koreansk musikkvitenskapelig selskap står i spissen for utforskning av den nasjonale musikkarven.
Blant de velstående dyrkes europeisk kunstmusikk. Flere musikere har oppnådd internasjonal karriere i vestlige land; blant dem er søsknene Kyung-Wha Chung (fiolinist), Myung-Whun Chung (dirigent og pianist) og Myung-Wha Chung (cellist). Foreningen Ny musikk har introdusert vestlig samtidsmusikk og nyere verker der koreanske og vestlige elementer integreres. Det er også gjort forsøk på å modernisere koreanske instrumenter etter vestlige modeller, men med lite tilfredsstillende resultat.
Sør Korea – historie. Republikken ble proklamert som egen stat 15. august 1948 med Syngman Rhee som president. I 1950 brøt Koreakrigen ut; våpenstillstand ble sluttet i juli 1953. Se også Korea (historie).
Syngman Rhee, som ble støttet av amerikanerne, var lenge den dominerende politiske skikkelsen i Sør-Korea. Han ble gjenvalgt som president siste gang 1960, 85 år gammel. Like etter det siste valget ble han styrtet etter kraftige demonstrasjoner mot valgfusk og korrupsjon i hans autoritære regime. Det nye sivile styret ble 1961 veltet av en militærjunta ledet av general Park Chung Hee, som 1963 med knapt flertall ble valgt til president for den såkalte 3. republikk. Han ble siden gjenvalgt flere ganger. I 1972 innførte han unntakstilstand, og samme år fikk Sør-Korea en ny forfatning, som kalles yushin («revitaliseringsreformen»). Herfra regnes den 4. republikk.
Park styrte med strenge sikkerhetslover under henvisning til antatt krigsfare fra Nord-Korea. Etter 18 års autoritært styre ble han myrdet oktober 1979 av Sør-Koreas sikkerhetssjef, Kin Jae Kyu, som ble dømt til døden og henrettet.
Sjefen for hærens etterretningsvesen, general Chon Too Hwan, grep makten ved et kupp samme år. Han ble innsatt som president 1980 og fortsatte sitt autoritære styre til 1988. Under voldsomme demonstrasjoner 1987 vant opposisjonen frem med kravet om direkte presidentvalg, uten adgang til gjenvalg. General Roh Tae Woo vant valget samme år; opposisjonenes stemmer ble splittet mellom forgrunnsfigurene Kim Young Sam og Kim Dae Jung.
1988 arrangerte Seoul de olympiske sommerleker i en opphetet politisk atmosfære, men uten særlige forstyrrelser. 1990 ble regjeringspartiet slått sammen med de to store opposisjonspartier, det ene under ledelse av Kim Young Sam. Kim vant presidentvalget i desember 1992 og ble Sør-Koreas første statssjef på 31 år uten militær bakgrunn.
Etter at de militære siden 1960-årene hadde dominert de fleste områder av samfunnslivet, gjennomførte Kim Young Sam en avmilitarisering av forvaltningen. Grunnlaget for den nye politikken var en forfatningsendring 1988 som begrenset de militæres politiske innflytelse.
Ved presidentvalget 1992 deltok bare sivile kandidater. I takt med liberaliseringen av det politiske livet fra slutten av 1980-årene dukket det opp en mengde nye partier. 1990-årene var preget av stadig skiftende allianser. 1995 vendte den gamle opposisjonsveteranen Kim Dae Jung tilbake til politikken og stiftet Nasjonalkongressen for Ny Politikk, som straks ble største opposisjonsparti.
En kampanje mot korrupsjon preget Kim Young Sams første år ved makten. 1995 ble eks-president Roh Tae Woo satt under etterforskning etter opplysninger fra hans tidligere sikkerhetssjef om et gigantisk politisk «smøringsfond». Dette utløste krav om granskning også av forgjengeren Chon Too Hwan; og rettslig søkelys ble satt på militærkuppet 1979 og en blodig militæraksjon mot opprørske studenter i Kwangju 1980. Chon ble dømt til døden, men deretter benådet. Roh fikk 22 års fengsel, senere redusert til 17 år, for medvirkning til militæraksjonen og for å ha tatt imot flere hundre millioner kroner i bestikkelser fra industriledere til et politisk «smøringsfond».
Parlamentsvalget 1996 ble vunnet av regjeringspartiet, som hadde skiftet navn til Nye Korea-partiet, med redusert mandattall, 139 av 300. En ny korrupsjonsaffære med politisk sprengkraft rystet Sør-Korea 1997. Landets nest største stålprodusent, Hanbo Steel Co, ble erklært bankerott etter tvilsomme lånetransaksjoner av kolossalt omfang. Skandalen førte til regjeringskrise og rettslig granskning av ledende politikere.
Roh Moo Hyun fra det venstreorienterte Demokratiske Millenniumparti vant knepent presidentvalget des. 2002. I mars 2003 ble han stevnet for riksrett av nasjonalforsamlingens konservative majoritet for påstått brudd på valgloven. Roh slo tilbake med en sensasjonell seier ved parlamentsvalget i april: Presidentens nystiftede Uri-parti mer enn tredoblet mandattallet fra 49 til 152. Valgtriumfen ble betegnet som et linjeskifte til venstre; for første gang siden 1961 hadde de konservative mistet parlamentsflertallet. I mai ble så den første riksrettsanklagen i Sør-Koreas historie avvist av forfatningsdomstolen; Roh Moo Hyun ble dermed gjeninnsatt i presidentembetet. I 1990-årene begynte koreanerne å velge liberale presidenter, men Roo blir den første som ikke har et konservativt parlamentsflertall imot seg.
Økonomisk utvikling
Sør-Koreas utviklingsstrategi har minnet om Japans, med en eksportorientert industri basert på importerte råvarer. Sør-Korea ble 1995 det 12. land i verden hvis eksport har passert 100 milliarder dollar. Eksportveksten har vært formidabel. Eksportindustrien ble under 5-årsplanen 1977–82 delvis lagt om fra produksjon av tekstiler og sko til teknisk mer avanserte bransjer; denne utviklingen ble deretter forsterket, og Japan fikk sterk konkurranse innen elektronikk- og dataindustri.
Sør-Korea har siden 1980-årene konkurrert med Japan som verdens største skipsbyggernasjon. Siden 1988 har landet vært blant verdens 10 største handelsnasjoner. Hyundai-konsernet har et av verdens største skipsverft og er landets største bilfabrikant. Bileksport til Vesten kom i gang 1986. Selskapene Samsung, Daewoo og LG (Lucky-Goldstar) var i 1990-årene blant verdens ledende produsenter av forbrukerelektronikk.
1996 ble Sør-Korea medlem av OECD som eneste land i Asia ved siden av Japan. En velutdannet og relativt rimelig arbeidskraft har vært en drivkraft bak industrireisingen, som har gitt drastiske endringer av samfunnsstrukturen; jordbrukets betydning for sysselsettingen ble redusert med over 90 % i perioden 1962–2002.
En velutdannet og relativt rimelig arbeidskraft har vært en drivkraft bak industrireisingen, som har gitt drastiske endringer av samfunnsstrukturen; jordbrukets betydning for sysselsettingen ble redusert med 80 % 1962–96.
Den økonomiske suksessen har også vært bygd på et tett samvirke mellom staten, dvs. politikerne og embetsverket og næringslivet. Langvarige streiker i 1987 gav gjennomslag for arbeidernes lønnskrav – i gjennomsnitt 15 % årlig. 1997 var industrilønningene blant de høyeste i verden, og konkurransekraften var betydelig svekket. De sørkoreanske industrikonglomerater, chaebols, flyttet til lavkostland i Asia, men også til Europa og Amerika.
Striden om nye arbeidslover, som gjorde det lettere for bedriftene å si opp arbeidere, utløste 1997 en av de største streikebølger landet har sett. Regjeringen kunngjorde planer om en bred økonomisk omstrukturering, særlig innen finanssektoren. Sør-Korea ble hardt rammet av krisen i asiatisk økonomi i slutten av 1990-årene.
Utenrikspolitikk
Sør-Koreas utenrikspolitikk har vært helt dominert av forholdet til Nord-Korea og gjenforeningsspørsmålet. Et viktig element er nære forbindelser til USA, som i en forsvarsavtale garanterer Sør-Koreas sikkerhet.
Sør-Korea forbød lenge alt samkvem med kommunistiske land, men dette ble myket opp ved den såkalte «nordpolitikk» fra slutten av 1980-årene. 1990 fikk landet diplomatiske forbindelser med en rekke av Nord-Koreas allierte i Øst-Europa, deriblant Sovjetunionen. 1992 fikk Sør-Korea diplomatiske forbindelser med Kina, og samhandelen mellom de to land ekspanderte kraftig. 1993 gikk en tredjedel av alle sørkoreanske investeringer utenlands til Kina. Siden midten av 1970-årene har Sør-Korea vært blant Norges største handelspartnere i Asia.
Etter bitter rivalisering gikk Sør-Korea og Japan sammen om arrangementet av Fotball-VM 2002, noe som bedret et tidligere anstrengt forhold. 2005 blusset imidlertid en følelsesladet konflikt opp på ny om øygruppen Dokdo, i Japan kjent under navnet Takeshima.
Parlamentet vedtok feb. 2004 et omstridt forslag om å sende 3000 soldater som støtte til USA-koalisjonen i Irak. Regjeringen bøyde ikke av da en sørkoreansk tolk ble bortført og senere halshugd. USA varslet på sin side de mest omfattende endringer av sitt militære nærvær på Koreahalvøya på 50 år: USA-styrkene reduseres 2005–06 med ca. 1/3 fra sitt tidligere nivå på 37 000 mann. USA-tropper i fremskutte posisjoner ved grensesonen DMZ omplasseres til bakre linjer lenger sør. Troppereduksjonene ble satt i sammenheng med situasjonen i Irak. Striden om Nord-Koreas atomvåpenprogram har fått forholdet mellom Seoul og Washington til å kjølne. Sør-Korea har vært engstelig for at USA ville presse Pyongyang for sterkt og dermed utløse krasse reaksjoner fra nord.