Sør-Afrika, republikk i Afrika, lengst sør på det afrikanske kontinent, vender ut mot Indiske hav i øst, Atlanterhavet i vest. Grenser i nord til Namibia, Botswana og Zimbabwe, i øst til Mosambik og Swaziland. Lesotho danner en enklave i Sør-Afrikas østlige del. Sør-Afrika omfatter også de ubebodde Prince Edward Island og Marion Island i Indiske hav ca. 1900 km sørøst for Cape Town. I 1994 ble Walvis Bay overført til Namibia etter en overgangsperiode med delt styre.
Landskapet domineres av et stort innlandsplatå med omkringliggende fjellområder. Langs kysten er en lav, smal kystsone. Subtropisk, fuktig klima på østkysten, temperert og tørrere på platået i vest. Sør-Afrika er særdeles rikt på mineraler, og har en godt utbygd industri og infrastruktur. Landet spiller en betydelig politisk og økonomisk rolle i regionen.
I 1970- og 1980-årene var det en internasjonal kampanje for å isolere Sør-Afrika pga. apartheid-politikken, og landet ble utestengt fra flere internasjonale organisasjoner, bl.a. FN. Fra 1994 er landet styrt etter demokratiske prinsipper, da allmenn stemmerett erstattet det tidligere apartheid-styre. De tidligere såkalte bantustans, inkl. formelt sett selvstendige republikker (Bophuthatswana, Ciskei, Transkei, Venda) ble oppløst og inkorporert i Sør-Afrika i 1993.
Sør-Afrikaunionen ble opprettet 1910 ved sammenslåing av de to boerstatene Oranje-Vry Staat (Oranjefristaten) og Transvaal med de britiske besittelsene Cape of Good Hope Province (Kapp-provinsen) og Natal. Landet hadde status som dominion i Det britiske samveldet til det 1961 erklærte seg republikk, og måtte tre ut av Samveldet.
Sør-Afrika – forfatning og politisk system. Etter forfatningen fra 1997 er Sør-Afrika en demokratisk, modifisert enhetsstatlig republikk. Øverste utøvende myndighet er lagt til presidenten, som er landets reelle politiske leder. Presidenten velges av nasjonalforsamlingen for fem år og kan bare velges for to perioder. De to største partier kan hver utpeke en utøvende visepresident blant sine medlemmer. Partier med minst 20 mandater i nasjonalforsamlingen har rett til forholdsmessig representasjon i regjeringen. Ordningen har som formål å fremme den nasjonale enhet, men i praksis har regjeringen bestått av det største partiet, ANC. Lovgivende myndighet er lagt til parlamentet, bestående av nasjonalforsamlingen og det nasjonale provinsråd. Forsamlingen har 400 medlemmer, i hovedsak valgt gjennom forholdstallsvalg (for å sikre etnisk bredde) og for fem år. Provinsrådet har 90 medlemmer; valgt ved at hver provinsforsamling utpeker seks permanente og fire spesielle delegater. Også disse sitter i fem år. Provinsforsamlingene velges samtidig med nasjonalforsamlingen.
Etter 1994 har landet et helt fritt partisystem. Politikken domineres av Den afrikanske nasjonalkongressen ANC, som har fått rent flertall i alle de frie valgene i landet. Det tidligere Nasjonalistpartiet er omorganisert flere ganger og stilte 2004 til valg i Democratic Alliance, som er det største opposisjonspartiet.
Administrativ inndeling
Etter innføringen av flertallsstyre er Sør-Afrika delt inn i ni provinser som alle har et betydelig selvstyre; Sør-Afrikas styreform har derfor føderale trekk. Hver provins har en egen forfatning, egne lover og en lovgivende forsamling på fra 30 til 80 folkevalgte medlemmer. Utøvende makt ligger hos en regjering ansvarlig overfor provinsforsamlingen. Partier som har minst 10 % av mandatene i en forsamling, har krav på forholdsmessig regjeringsrepresentasjon. Det er også folkevalgte forsamlinger i kommunene. Forfatningen anerkjenner også det tradisjonelle lederskap, og gir provinsene adgang til å etablere egne hus for tradisjonelle ledere både på lokal- og provinsplan.
Sør-Afrika – geologi og landformer. Sør-Afrika kan inndeles i tre naturgeografiske soner: det brede innlandsplatået, de omkringliggende fjellområder og en smal, lav kyststripe. Det store innlandsplatået (900–1800 moh.) er en gammel grunnfjellssokkel, oppbygd av gneiser og granitter. Bergartenes alder er ca. 3000 mill. år, og tilhører Jordens eldste formasjoner. Her ligger Witwatersrand eller The Rand, et høydedrag som strekker seg 300 km øst–vest, med største høyde 1800 moh., og inneholder verdens rikeste gullfelt. Platået avgrenses av randfjell, i øst de over 3300 m høye Drakensberge, i sør bl.a. Sneeuberge og Swartberge. Over den bølgende høysletta stiger mange platåberg, «kopjes». Fra randfjellene synker landet i terrasser ned mot kysten, som i vest er lav og flat, i sør og øst bratt og innskåret, nord for Durban lav og sumpet. Dypt nedskårne elvedaler bidrar til å gi fjellene et vilt og forrevnet utseende. Vannføringen i nesten alle elvene er periodisk, og av den grunn lite egnet til kraftproduksjon. Selv hovedelven Oranje er nesten uttørret før den når havet. Den kommer, i likhet med bielven Vaal, fra randfjellene i øst. Elvene er heller ikke seilbare, men brukes til kunstig vanning av jordbruksområder.
I sørvest er landskapet preget av langstrakte foldefjell, som strekker seg nord- og østover fra Cape Town, og danner en innskåret kystlinje der den løper ut i havet. Kysten er ellers jevn, med få innbuktninger. Kontinentalsokkelen er lite utviklet, og havbunnen synker bratt ut fra kysten. I platåets sedimentbergarter finnes moreneavleiringer fra en istid i perm. I dalene finnes bløtere skiferlag som gir god dyrkingsjord.
Sør-Afrika – befolkning. Sør-Afrikas folketall ble i 2006 beregnet til 44,2 mill. Befolkningstilveksten i perioden 1994–2004 var 1,4 % per år (mot 2,3 % 1985–95). Forventet levealder har siden midten av 1990-årene gått dramatisk ned. Ifølge Verdens helseorganisasjon var forventet levealder for kvinner 49 år i 2005 (mot 68 år i 1995) og for menn 47 år (mot 63 år 1995). Denne nedgangen er forårsaket av hiv/aids; i følge FN levde anslagsvis 5,5 mill. sørafrikanere med hiv/aids i 2005.
Sør-Afrikas befolkning er etnisk svært sammensatt, og det har vært stor innvandring til landet også utenfra Afrika, særlig av europeere og asiater. Befolkningen av europeisk herkomst er i hovedsak todelt – engelsktalende og afrikaanstalende. Det er også store grupper av grekere, italienere og portugisere. Afrikaanerbefolkningen nedstammer fra nederlandske, franske og tyske nybyggere.
Den asiatiske gruppen består særlig av etterkommere av indiske innvandrere, dernest av malayer. Særlig i Kapp-provinsene er det et stort innslag av såkalt fargede (coloureds), dvs. folk av blandingsrase.
Etter avskaffelsen av apartheid føres det ikke lenger oversikt over befolkningens etniske opprinnelse. Den langt største hovedgruppen består av svarte, som tilhører forskjellige bantutalende folk (se bantu og bantuspråk). På språklig grunnlag og ut fra historiske tradisjoner inndeles den svarte befolkningen i fire hovedgrupper: nguni, sotho, venda og tsonga. Nguni er den største gruppen, og omfatter folkene zulu, som er den største etniske gruppen i landet, xhosa, swazi og ndebele. Deres tradisjonelle område er det østlige kystlandet fra KwaZulu-Natal til den østlige Kapp-provinsen (Eastern Cape). Swaziene lever i grenseområdene mot Swaziland. En annen stor gruppe er sotho, hvor de fleste som tilhører den sørlige grenen lever i den uavhengige staten Lesotho og omliggende deler av Sør-Afrika; den nordlige grenen, som også kalles pedi, lever særlig i Pietersburg og Potgietersrus i nord. Den vestlige grenen, som vanligvis kalles tswana, danner hovedbefolkningen i Botswana; størstedelen av Sør-Afrikas tswana-befolkning lever i områdene som grenser til Botswana og i Kapp-provinsene. En mindre gruppe er venda som har sitt tradisjonelle område i grenselandet mot Zimbabwe og Mosambik. Tsongagruppen, som også kalles shangana, tilhører et folk som har sin hovedtyngde i Mosambik.
58 % av befolkningen lever i byer og tettsteder (2001). Største byer er Cape Town, Durban, Johannesburg og Tshwane (tidl. Pretoria).
Språk
Landet hadde tidligere to offisielle språk: afrikaans og engelsk. Fra 1994 er i tillegg til disse to språkene ni bantuspråk offisielle språk: xhosa, zulu, ndebele, siswati (swazi), nordsotho (pedi), sørsotho, tswana, venda og thonga (tsonga). Bantuspråkene tales av til sammen ca. 25 mill. mennesker. Av den hvite befolkningen snakker ca. 2/3 afrikaans og 1/3 engelsk. Blant den asiatiske befolkningsgruppen dominerer indiske språk (bl.a. hindi, urdu, gujarati). De fargede (folk av blandingsrase) bruker i stor utstrekning afrikaans.
Sør-Afrika – næringsliv. Sør-Afrika har lenge vært det mest industrialiserte land i Afrika sør for Sahara, og den dominerende økonomi i denne delen av kontinentet. Landet er usedvanlig rikt på mineralressurser, og har et klima som tillater dyrking av en rekke vekster. Videre har det en velutviklet moderne tjenestesektor, inkl. finansnæring, transport og turisme, som har hatt fremgang siden midt i 1990-årene, da apartheid-regimet måtte vike for demokratisk styre.
Apartheidpolitikken skapte kunstige og kostbare skiller i landets økonomi, og var et hinder for en naturlig økonomisk utvikling. Den økonomiske belastningen ved å opprettholde raseskillet var en vesentlig årsak til at systemet ble avskaffet, dels som følge av omfattende økonomiske sanksjoner særlig i 1980-årene, dels etter tiltagende intern motstand – også fra store deler av næringslivet. Selv om apartheid bidrog til å regulere bl.a. arbeidsmarkedet, og sikre rimelig arbeidskraft både til jordbruk og industri, svekket systemet den økonomiske utviklingen. Da sanksjonene bortfalt etter den formelle avskaffelse av apartheid ved regimeskiftet 1994, kunne Sør-Afrika øke sitt økonomiske samkvem med omverdenen, ikke minst resten av Afrika. En av årsakene til at mange land valgte å handle med Sør-Afrika under apartheid, til tross for oppfordringer om boikott, var dels politisk – som en støttespiller i kampen mot kommunismen under den kalde krigen, dels strategisk – idet Sør-Afrika satt på store reserver av viktige mineraler. Også flere afrikanske land opprettholdt økonomisk samkvem med regimet de fordømte, vesentlig som en dyd av nødvendighet, gitt Sør-Afrikas dominerende økonomiske rolle i det sørlige Afrika.
Apartheidpolitikken førte til store økonomiske og sosiale skjevheter mellom folkegrupper, og et av hovedmålene til den nye regjeringen har fra 1994 vært å minske avstanden mellom det svarte folkeflertallet og de andre gruppene, særlig hvite. Enkelte særlige tiltak er iverksatt for å involvere flere svarte i moderne næringsliv, både på eier- og styringssiden i større selskaper og som etablerere av ny virksomhet. Samtidig er det iverksatt et storstilt program med en rekke tiltak for å bedre de fattigstes levekår, bl.a. gjennom boligbygging, utbygging av helse- og utdanningssektorene, så vel som utvidet tilgang til vannforsyning og elektrisitet. Fra store deler av befolkningen er stilt store forventninger til den økonomiske og sosiale utviklingen i det nye Sør-Afrika; større enn hva økonomien realistisk kan innfri, selv om det fra midten av 1990-årene har vært betydelig økonomisk vekst. En av hovedutfordringene er å skape nok arbeidsplasser til å redusere den høye ledigheten – som igjen vil være et bidrag i kampen mot den utbredte kriminaliteten. Videre er den store utbredelsen av hiv/aids et voksende sosialt så vel som økonomisk problem, som ventes å tilta utover på 2000-tallet, og som truer den økonomiske fremgangen.
Sørafrikansk næringsliv ble i apartheidtiden tvunget av internasjonale sanksjoner til å bli til dels innadrettet, bl.a. med vekt på økt selvforsyning – bl.a. innen energi og våpen. Statens rolle var også stor, innen en rekke sektorer, samtidig som privat sektor hadde utstrakt spillerom. Etter innføringen av demokratisk styresett er den statlig eide del av økonomien dels privatisert, dels internasjonalisert – både ved at sørafrikansk kapital har investert i andre land – både i Afrika og andre steder – og ved at utenlandske investeringer igjen finner veier til Sør-Afrika, samtidig som handelen med andre afrikanske land har økt. Den regionale dimensjon er viktig for utenrikshandelen, og Sør-Afrika produserer en rekke varer som er konkurransedyktig, og som etterspørres i regionen, hvor særlig industriproduksjonen er lav. I det sørlige og sentrale Afrika er det stilt store forventninger til Sør-Afrika som et vekstlokomotiv. Sørafrikanske investeringer har særlig skjedd innen gruvesektoren, fremfor alt gull, samt innen elektrisitetsproduksjon, så vel som i bryggerinæringen.
Landbruk og fiske
Jordbruk er viktig for Sør-Afrikas økonomi, selv om landet er vesentlig mer industrialisert enn resten av Afrika, og landbruket derved spiller en relativt sett mindre rolle i landets økonomi. Bare rundt 13 % av landarealet er egnet for dyrking av vekster, større området for husdyrhold. Mangel på regelmessig tilgang på vann er et hinder for begge deler av jordbruket, og Sør-Afrika har i flere år blitt rammet av alvorlig tørke, bl.a. med den følge at over halvparten av landets storfarmer er nedlagt siden 1970-årene. Jordbruket skjer dels fra store farmer (det sk. kommersielle jordbruket), dels fra småbønder. Det kommersielle jordbruket er historisk sett dominert av hvite bønder; småbøndene er i hovedsak svarte, og eiendomsretten til jord er et politisk stridsspørsmål.
Selv om Sør-Afrika ikke har de beste naturgitte forutsetninger for intensivt landbruk, er landet likevel, i normale år, i stand til å eksportere et nettooverskudd av landbruksvarer, fremfor alt frukt (særlig druer, epler og sitrusfrukt) samt vin og trevarer. Disse produktene dyrkes på de kommersielle farmene. Den andre delen av jordbruket er vesentlig innrettet på selvberging på småbruk. Topografiske og klimatiske forhold sikrer at en lang rekke produkter kan dyrkes i Sør-Afrika. Jordbruket drives særlig på høysletta, Highveld, i nordøst og i KwaZulu-Natal og Cape Town-området. Sør-Afrika har også et omfattende husdyrhold og melkeproduksjon, og eksporten av ull er betydelig. Mens jordbruket i 1960 stod for 11 % av BNP, var tallet ved utgangen av hundreåret mer enn halvert. Sektoren sysselsatte først på 2000-tallet vel 10 % av yrkesbefolkningen.
Skogbruket er en betydelig sektor, selv om bare ca. 3 % av landets areal er skogdekket. Plantasjer dekker 1,2 % av landarealet, og herfra eksporteres skogprodukter bl.a. i form av skåret trevirke, cellulose, papir og andre trevarer.
Sør-Afrika har noen av verdens rikeste fiskeforekomster, med størst fisk på atlanterhavskysten, vesentlig bestående av sardiner, ansjos, lysing og makrell.
Bergverk og energi
Sør-Afrika er særdeles rik på mineraler. En av verdens rikeste mineralsoner strekker seg fra nordøst, ned til Cape og ut til kysten i vest. Særlig store er forekomstene av kull, asbest, kopper, mangan, gull, uran, diamanter og naturgass, men en rekke andre mineraler finnes i drivverdige forekomster; et førtitalls utvinnes kommersielt. Selv om industri har overtatt posisjonen som den økonomisk mest betydningsfulle produktive sektor, spiller eksport av mineraler fortsatt stor betydning. Med enkelte unntak, som kull – som i utstrakt grad utnyttes lokalt for energiproduksjon, blir mineralene eksportert. Ca. 80 % av samlet utvinning eksporteres. Bergverk er også en betydelig sysselsetter, tradisjonelt også for migrantarbeidere fra nabolandene, og en viktig bidragsyter til den industrielle utviklingen, inkl. som leverandør av råvarer.
Sør-Afrikas økonomiske utvikling siste hundreår er i vesentlig utstrekning basert på inntektene fra gruveindustrien, hvor utvinning av gull har vært særlig betydningsfull. Selv etter en nedgang i produksjonen fra 1980-årene, var Sør-Afrika ved inngangen til 2000-tallet verdens største gullprodusent, og stod for ca. en femdel av samlet produksjon. Flere av verdens største gullselskap er sørafrikanske, hvorav den største er AngloGold Ashanti (tidl. Anglo American Corp.). Ved inngangen til 2000-tallet ble det anslått at Sør-Afrika hadde om lag 78 % av verdens samlede forekomster av mangan, 68 % av krommalm, 61 % av platina-metaller, 40 % av gull, vanadium og vermiculitt (leirmineraler). I tillegg finnes en rekke andre mineraler, bl.a. diamanter, asbest, kull, fluoritt, fosfater, jern, kopper, bly, sink og uran, og Sør-Afrika er en ledende produsent av de fire siste. Som biprodukt ved gulldriften utvinnes uran. Diamanter (3/4 av verdens smykkediamanter) utvinnes dels ved gruvedrift, dels ved vasking av sand, bl.a. i Oranje.
Kullgruvene i østlige del av Witwatersrand og KwaZulu-Natal har hatt stor betydning for industriutviklingen. Eksporten av kull er betydelig, samtidig som den står for tre firedeler av produksjonen av elektrisk energi i Sør-Afrika. Bl.a. for å motvirke de internasjonale sanksjonene, utviklet Sør-Afrika anlegg for å produsere olje og gass fra kull, ved Sasolburg. Ved Koeberg ble landets første kjernekraftverk åpnet i 1984, med kapasitet til å produsere ca. 10 % av landets totale elektrisitetsbehov; et nytt anlegg ble prosjekter ved århundreskiftet. Sør-Afrika eksporterer noe elektrisk kraft, og det statlige kraftselskapet ESCOM er engasjert i flere land i regionen; landet mottar samtidig kraft fra Cahora Bassa-demningen i Mosambik. Sør-Afrika produserer om lag to tredeler av kontinentets elektrisitet. Distribusjon av elektrisitet til samtlige husholdninger er en politisk prioritet for ANC-regjeringen.
Mindre forekomster av olje og større reserver av naturgass finnes i havet sørvest for Mossel Bay; produksjon begynte i 1992.
Industri
Sør-Afrika er det mest industrialiserte land i Afrika sør for Sahara, med en bredt sammensatt industribase, bl.a. basert på landets naturressurser, både fra bergverk og landbruk. Industri er Sør-Afrikas økonomisk sett viktigste produktive sektor, og står for nærmere en femdel av BNI og ca. 15 % av sysselsettingen.. Industrien er sterkt konsentrert til byområdene omkring Johannesburg, Cape Town, Durban og Port Elizabeth. Metall- og maskinindustri er den største sektor, motorindustrien er også betydelig. Stål- og aluminiumsindustrien, med fem anlegg ulike steder i landet, er også av stor betydning. Mye av industrien er utviklet i tilknytning til gruveindustrien, derunder produksjon av sprengstoff samt kjemiske fabrikker. I apartheid-tiden ble også en betydelig forsvarsindustri utviklet, med produksjon både for eget bruk og eksport. Videre finnes et stort antall tekstil- og næringsmiddelfabrikker som arbeider vesentlig for hjemmemarkedet; førstnevnte med basis i landets omfattende landbruk, derunder en vinproduksjon som har hatt stor fremgang siden avskaffelsen av apartheid, da flere eksportmarkeder åpnet seg.
Utenrikshandel
På grunn av apartheidpolitikken påla en del land seg handelsrestriksjoner med Sør-Afrika, men disse er fjernet etter 1994, og landet har en omfattende utenrikshandel, som er av stor økonomisk betynding, både regionalt og med Europa, USA og Fjerne Østen. Foruten gull og diamanter eksporteres bl.a. frukt og vin, sukker, tre- og trevareprodukter, kjemikalier og en rekke mineraler. Fra 1994 er Sør-Afrika medlem av den regionale økonomiske organisasjoner SADC, som bl.a. har som mål å fremme økt handel. En handelsavtale med EU ble inngått 1999. Størstedelen av utenrikshandelen går over havnen i Richard’s Bay.
Sør-Afrika – musikk. Urbefolkningens folkemusikk omfatter ulike former solistisk og flerstemmig sang. De viktigste instrumentene er rasler og sinnrike utgaver av musikkbue, som også er benyttet på en virtuos måte av san-folk (buskmenn). Trommer var tidligere bare kjent blant vendaene. Ensembler der hver utøver trakterer en endeblåst entone-fløyte (såkalt hoketus-teknikk) har utviklet et særpreget tonespråk uten noen egentlig melodi, men bygd på en kunstferdig rytmisk og klanglig tonevev.
Flerstemmig sang er høyt utviklet blant f.eks. zuluene, og en gruppe som Ladysmith Black Mambazo har vakt oppsikt også i utlandet. Viktige urbane former, som også er blitt populære i andre afrikanske land og som har tatt opp i seg og påvirket vestlig populærmusikk, er kwela og jive. Apartheid-politikken tvang ledende svarte musikere, som jazzpianisten Dollar Brand (Abdullah Ibrahim), sangeren Miriam Makeba og trompeteren Hugh Masekela, til å forlate landet; disse og flere andre har hatt stor internasjonal suksess. Nevnes bør også den hvite sangeren og musikeren Johnny Clegg, som utfordret apartheid-systemet ved å ha med både svarte og hvite musikere i gruppen sin, og som lager en spennende syntese av afrikansk musikk og vestlig popmusikk.
Musikklivet blant de hvite har europeiske røtter. Av komponister innen kunstmusikk kan nevnes John Joubert, Arnold van Wyk og Gideon Fagan.
Demokratisering
Raseskillepolitikken hadde særlig bred støtte blant én del av Sør-Afrikas hvite mindretall, afrikaanerne. Heller ikke i den andre hovedgruppen, de engelsktalende, var det utstrakt aktiv opposisjon mot systemet. Motstandere mot apartheid fantes i begge leire, men den liberale, parlamentariske opposisjonen – representert ved Progressive Federal Party (PFP) og fra 1989 ved Democratic Party (DP) – hadde størst oppslutning blant de engelsktalende. Også i det regjerende National Party (NP) var det skepsis mot sider av apartheid-politikken. Motstanden bunnet bl.a. i at systemet viste seg kostbart og fordi det ikke nødvendigvis tjente næringslivets interesser i det lange løp. Allerede under statsminister Johannes B. Vorster, som tok over etter Verwoerd da denne ble myrdet i 1966, ble det introdusert et mer nyansert bilde av apartheid. Dette førte til en polarisering innad i NP, og etter hvert en splittelse, hvor de reformvillige (verligte) stod mot de konservative (verkrampte). Høyreekstreme utbrytere dannet i 1969 Herstigte Nasionale Party (HNP), og i 1982 fant en ny, og dypere, spittelse sted da Conservative Party (CP) ble dannet under ledelse av Andries Treurnicht. En høyredreining blant de hvite førte til at CP ble den offisielle opposisjonen i parlamentet etter valget i 1987. Valgsuksessen skyldtes bl.a. støtten fra det ytterste høyre, særlig det militante, nynazistiske Afrikaaner Weerstandbeweging, en av flere hel- eller halvfascistiske grupperinger som vokste frem med det mål at Sør-Afrika skulle forbli styrt av de hvite.
Bak den harde linjen mot masseaksjonene midt i 1980-årene stod bl.a. statsminister (fra 1984 statspresident) Pieter W. Botha og sentrale militære ledere. Botha tok over etter Vorster i 1978 og var en kompromissløs leder som ikke ville gå i dialog med motstandsbevegelsen, selv om det i hans tid ble gjennomført reformer av apartheid. Den mest omseggripende av disse reformene var en grunnlovsendring i 1983 som innførte et trekammerparlament og stemmerett til den fargede og asiatiske folkegruppen, men fortsatt ikke til svarte. Botha motsatte seg kontakt med ANC, men hvite liberale begynte fra midten av 1980-årene å møte ANC-representanter i eksil. Veien frem til demokrati startet først for alvor etter at Frederik W. de Klerk i september 1989 etterfulgte Botha som president. 1990 ble forbudet mot ANC og 35 andre forbudte organisasjoner opphevet, og 11. februar ble Nelson Mandela satt fri etter 27 år i fengsel. I august kunngjorde ANC at den med øyeblikkelig virkning innstilte den væpnede kampen.
Den midlertidige fredsslutningen åpnet for forhandlinger om en ny grunnlov, og i desember 1991 startet en konferanse med deltakelse fra 19 partier og organisasjoner, Convention for a Democratic South Africa (CODESA), arbeidet med å formulere en midlertidig grunnlov. I 1992 ble en folkeavstemning blant Sør-Afrikas hvite innbyggere avholdt, der president de Klerk fikk velgernes mandat til å fortsette forhandlingsprosessen – i praksis fullmakt til å sluttføre forhandlingene, og i realiteten til å oppgi det hvite mindretallets politiske hegemoni. 68,6 % stemte for.
Også blant den afrikanske befolkningen var det uroligheter. Fra slutten av 1980-årene kom det til omfattende voldsbruk mellom ANC-tilhengere og tilhengerne til Inkatha Freedom Party (IFP) i Natal. Forut for valget i 1994 spredte volden seg også til andre deler av landet, særlig Johannesburg-området. Valget ble avholdt i perioden 26.–29. april 1994 og ble klart vunnet av ANC, som fikk 63 % av stemmene og 252 av de i alt 400 mandatene. Nest størst ble NP med 20 % og 82 representanter; tredje størst ble IFP med 11 % av stemmene og 43 mandater. I henhold til en forordning i den midlertidige grunnloven ble både NP og IFP med i Mandelas regjering, med Frederik W. de Klerk som 2. visepresident; til 1. visepresident ble ANCs Thabo Mbeki utnevnt. Mandela ble valgt til president av den nye nasjonalforsamlingen, som selv var blitt valgt for en periode på inntil fem år. 10. mai 1994 ble Nelson Mandela innsatt som Sør-Afrikas nye president. I 1996 gikk NP ut av regjeringen og de Klerk gikk av som visepresident.
En ny grunnlov ble vedtatt av nasjonalforsamlingen 1996 og trådte i kraft 1997. Den etablerte en nytt nasjonalt provinsråd – the National Council of Provinces (NCP) – til erstatning for det tidl. senatet. NCP har 90 medlemmer, og gir de ni provinsene større innflytelse over den nasjonale politikken. Hver provins har sin lokale regjering.
Grunnlovsvedtaket var den endelige markering av at Sør-Afrika hadde gått fra et system med lovfestet rasediskriminering til å bli et demokratisk samfunn. Sentralt i den nye regjeringens brobyggingspolitikk var oppnevnelsen av Sannhets- og forsoningskommisjonen, ledet av Desmond Tutu. Denne inviterte de som hadde tatt del i ulike former for politisk og militær aktivitet under apartheidtiden til å legge frem vitnemål, i et forsøk på å finne sannheten bak mange uavklarte hendelser. Samtidig gav den de impliserte anledning til å be om amnesti. Sluttrapporten ble overlevert Mandela i oktober 1998. Regjeringen la også frem en storstilt plan, gjenreising- og utviklingsprogrammet (RDP), for å utligne noen av de store sosiale og økonomiske skillene som apartheid var medvirkende til å sementere.
I 1991 avholdt ANC en nasjonal kongress i Durban, hvor Nelson Mandela ble valgt til president og Walter Sisulu til visepresident. Under ANCs kongress i Mafeking i 1997 gikk Mandela av som partiets president, og ble etterfulgt av Thabo Mbeki. Frederik W. de Klerk gikk i 1997 av som leder for NP og ble etterfulgt av Marthinus van Schalkwyk. Tidligere generalsekretær i NP, Roelf Meyer, stod i 1997 bak lanseringen av et nytt parti, United Democratic Movement (UDM).
Ved parlamentsvalget i 1999 styrket ANC sin stilling sammenlignet med valget i 1994 og fikk 66,4 % av stemmene. NP, som stilte under sitt nye navn New Nationalist Party (NPP), ble forbigått av DP som det nest største partiet. ANC fortsatte å regjere i koalisjon med IFP, og fikk derigjennom det to tredels flertall i parlamentet som skal til for å foreta grunnlovsendringer. ANC sikret seg også ledelsen i de fleste av de ni provinsene; i Western Cape dannet imidlertid NPP og DP en koalisjon, og i KwaZulu/Natal beholdt IFP styringen etter å ha inngått en avtale med ANC. Nelson Mandela trådte tilbake som president, og ble etterfulgt av Thabo Mbeki; Jacob Zuma overtok som visepresident. I 2000 ble DP og NPP slått sammen til en større opposisjon mot ANC, Democratic Alliance (DA), ledet av tidligere DP-leder Tony Leon.
ANC befestet sin posisjon ytterligere ved valget 2004, med 69,7 % av stemmene, med DA som det største opposisjonspartiet, og sterk tilbakegang for NNP. I forbindelse med 10-årsjubileet for innføring av demokrati, ble det 2004 pekt på at et pluralistisk politisk system med bred deltakelse hadde befestet seg, samt på en betydelig positiv utvikling innen flere av regjeringens prioriterte områder, som bygging av boliger og utbygging av strøm- og vannforsyning til fattige og neglisjerte områder. Derimot var fremskrittet mer begrenset hva gjaldt omfordeling av økonomisk makt og materielle goder, inkl. jordfordeling. Et betydelig sosialt og økonomisk problem, er den store utbredelsen av hiv/aids, som forventes å ramme det sørafrikanske samfunn sterkt.
Utenrikspolitikk
Det går et åpenbart skille i sørafrikansk utenrikspolitikk ved innføringen av demokrati og regimeskiftet 1994. Fra å ha vært internasjonalt isolert ble Sør-Afrika en integrert del av verdenssamfunnet, og fra å være i prinsippet utstøtt fra afrikansk samarbeid, ble Sør-Afrika en politisk og økonomisk drivkraft på kontinentet. Omvendt var Sør-Afrika under apartheid et hovedanliggende i afrikansk og internasjonal politikk, med bred fordømmelse og – etter hvert – tiltagende internasjonale sanksjoner mot regimet.
Apartheid-regimet ble i noen utstrekning isolert, men klarte likevel å opprettholde både diplomatiske og – enda viktigere – økonomiske forbindelser med mange land, ikke minst Storbritannia, USA og Vest-Tyskland, samt Israel, som var viktig militært sett. Til tross for boikotten ble det også opprettholdt kontakt med mange stater i Afrika. Særlig nært var forholdet til nabolandene Botswana, Lesotho og Swaziland, som var i tollunion med Sør-Afrika, men som like fullt støttet motstandskampen. I 1980-årene førte Sør-Afrika en aktiv militær og økonomisk destabiliseringspolitikk overfor de av nabolandene som støttet kampen mot apartheid, fremfor alt Mosambik. I 1980, ved Zimbabwes selvstendighet, tok Sør-Afrika over kontrollen med den mosambikiske geriljaen RNM (ReNaMo), som opprinnelig ble dannet av rhodesisk etterretning. Sør-Afrika bygde opp RNM til et instrument i kampen mot regjeringen i Mosambik, og bidrog til å kaste landet ut i en svært ødeleggende krig. I 1984 fikk Sør-Afrika Mosambik med på å undertegne en sikkerhetsavtale (Nkomati-avtalen), der de to land forpliktet seg til ikke å støtte gerilja i det andre landet. Sør-Afrika fortsatte imidlertid å støtte RNM. Sør-Afrika foretok i 1980-årene kommandoangrep mot Mosambik, så vel som inn i Botswana, Lesotho, Zambia og Zimbabwe.
Siden den første verdenskrig styrte Sør-Afrika den tidligere tyske kolonien Sørvest-Afrika (Namibia); først som mandatområde under Folkeforbundet, senere gjennom en illegal okkupasjon, fordømt av FN. Fra Namibia invaderte Sør-Afrika fra 1975 flere ganger Angola, i et forsøk på å forhindre at den radikale frigjøringsbevegelsen MPLA skulle ta makten, deretter i forsøk på å styrte MPLA-regjeringen. I dette undergravingsarbeidet støttet Sør-Afrika den angolanske opprørsbevegelsen UNITA. I 1988 led Sør-Afrika militært nederlag i Angola, og dette fremskyndet en forhandlet løsning på Namibias selvstendighet i 1990. Denne prosessen bidrog igjen til den politiske utviklingen i Sør-Afrika fra 1989–90, som førte frem til regimeskiftet 1994.
ANC-regjeringen har ført en aktiv og selvstendig utenrikspolitikk, som både har tatt hensyn til de nære forbindelsene med vestlige land som Storbritannia, Tyskland og USA, og tidligere støttespillere i den tredje verden og i det gamle Øst-Europa samt i Skandinavia. Kontakten med USA, Sør-Afrikas viktigste handelspartner, har forblitt særlig nær, og det er etablert gode forbindelser med land i Afrika, ikke minst den sørlige og østlige del, som også er viktige markeder for sørafrikansk økonomi. I 1994 ble Sør-Afrika gjenopptatt i Commonwealth, samme år ble landet medlem av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU, nå Afrikanske Union, AU) og i den regionale samarbeidsorganisasjonen SADC. Mbeki og Sør-Afrika var en av forslagsstillerne til New Partnership for Africa’s Development (NEPAD) – et nytt grunnlag for samarbeid om afrikansk utvikling i det nye årtusen. 2004 vedtok AU å plassere sitt panafrikanske parlament i Sør-Afrika, et tegn på landets nye og sterke politiske stilling på kontinentet.
Som en regional og kontinental stormakt er det stilt forventninger til Sør-Afrika også innen konfliktløsing og fredsinnsats. President Mandela var således aktiv bl.a. i forsøk på å finne en løsning på konflikten i Burundi; hans etterfølger Mbeki meglet under borgerkrigene i Kongo (Zaïre) og Elfenbenskysten. Sør-Afrika gikk imidlertid ikke, som flere andre land i regionen, militært inn i Kongo 1997–98, men bidrog til den senere FN-styrken, så vel som den afrikanske fredsstyrken i Burundi, og med observatører til FN-styrken i Eritrea/Etiopia. 1998 intervenerte Sør-Afrika militært i Lesotho for å slå tilbake et kupp der – formelt sett med et oppdrag fra SADC. Sør-Afrika har et godt forhold til sine naboland, og president Mbeki er blitt kritisert for ikke å stille seg mer avvisende til Zimbabwes president Robert Mugabe.
Selv om forholdet til både Storbritannia og USA har vært nært siden ANC tok over regjeringsmakten, har ANC valgt å holde en selvstendig utenrikspolitisk linje, og har opprettholdt gode kontakter med stater som gav bevegelsen sin støtte under frigjøringskampen, deriblant Irak, Iran, Cuba og Libya. 1997 etablerte Sør-Afrika diplomatiske forbindelser med Kina, på bekostning av Taiwan. Med støtte fra Storbritannia har Sør-Afrika lykkes i å oppnå avtaler med EU.
