Sierra Leone, republikk i Vest-Afrika, ved Afrikas vestkyst. Grenser mot Guinea i nord og øst, og Liberia i sør.
I 1990-årene var landet preget av politisk uro med militærkupp i 1992 og 1997 og konflikter som har ført til borgerkrig. Svært mange mennesker er drevet på flukt, både innenfor landets grenser og til nabolandene. Landets økonomi er også hardt rammet av konflikten.
I løpet av 1600-tallet ble nederlandske, engelske og franske handelsstasjoner her viktige sentra for slavehandelen med Amerika. I siste del av 1700-tallet organiserte britiske filantroper en koloni for frigitte slaver fra Nord-Amerika i Sierra Leone og grunnla Freetown. Freetown med omegn ble britisk kronkoloni, senere kom innlandet også under britisk kontroll; britisk protektorat fra 1896. Selvstendig stat innenfor Commonwealth 1961. Republikk fra 1971.
Navnet. Portugisiske sjøfarere som kom til kysten kalte landet Serra Leão, ‘Løvefjellet’.
Sierra Leone – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1991 er Sierra Leone en enhetsstatlig flerpartirepublikk. Utøvende myndighet er lagt til en president valgt i allmenne valg for fem år; presidenten leder også regjeringen. Lovgivende myndighet er lagt til et parlament med 112 medlemmer, valgt i allmenne valg for fem år. I tillegg velges 12 medlemmer som overhøvdinger fra provinsene i separate valg. Styret i det fattige og etnisk konfliktfylte landet er svært ustabilt, og forfatningen var i praksis ute av kraft under borgerkrigen fra 1991 til valgene 2002.
Administrativ inndeling
Administrativt er landet delt inn i fire provinser, alle styrt av statlig utnevnte embetsmenn. Det er 147 høvdingområder, hvert styrt av en overhøvding og et eldreråd. Høvdingene velges blant høvdingfamilier.
Sierra Leone – geologi og landformer. Berggrunnen består hovedsakelig av prekambrisk grunnfjell med gneiser og granitter. Mot sørvest kambriske sedimentbergarter. Innenfor den ca. 340 km lange kystlinjen ligger et sumpig terreng med mange laguner og brede elvemunninger. Det eneste høyere landskapet er på halvøya Sierra Leone. Her ligger skogkledde fjell som når opp i ca. 890 moh. Halvøya skiller seg markant fra landet innenfor som består av en bred lavlandssone med gressland, savannedekkede platåer og åsland. Området er gjennomskåret av en rekke forholdsvis korte elver som renner fra nordøst mot sørvest og munner ut i Atlanterhavet. I det indre, mot grensen til Guinea, ligger fjellmassiver som når sitt høyeste punkt i Lomafjellene (1945 moh.).
Sierra Leone – plante- og dyreliv. Den opprinnelige vegetasjonen er for en stor del erstattet av sekundær vegetasjon. Det gjelder både skogen og savannen, der overbeiting er et økende problem. Langs kysten vokser mangroveskog.
Store pattedyr som elefanter, kafferbøffel, løve og leopard har gått kraftig tilbake i antall. Mange ekornarter, hulepinnsvin, skjelldyr, snikekatter, penselsvin og små antiloper er vanlige. Primatene omfatter senegalgalago, halsbåndmangabe, dianamarekatt, rød- og grønn kolobus, samt vervetape og rødbavian på savannen. Krokodiller, flodhest og den sjeldne dvergflodhesten holder til ved elvene. Elvene er fiskerike, i kystfarvannet finnes bl.a. haier og mange krepsdyr. Fuglefaunaen er artsrik. Blant de vel 650 artene finnes mange duer, turakoer, råkefugler, hornfugler, vevere og solfugler, samt over 40 arter av hauker og falker.
Sierra Leone – befolkning. Sierra Leone har en befolkning beregnet til 6 mill. (2006) og en årlig befolkningsvekst på 2,6 % (1994–2006). Middellevealder er blant verdens aller laveste; i 2004 ble den beregnet til 40 år for kvinner og 37 år for menn. Både fødselsraten og dødeligheten er høye, spesielt spedbarnsdødeligheten er høy. Befolkningen er «ung»; 45 % av befolkningen er under 15 år.
Befolkningen består av en rekke etniske grupper som har mange kulturelle og sosiale likhetstrekk. Mende og temne er de største gruppene med omtrent 30 % hver av totalbefolkningen. Mende dominerer i sør, temne i landets sentrale deler og i nord. Blant minoritetene er limba og fulani i nord, kuranko i nordøst og sherbro i sør.
Krio (eg. kreoler), som er slavenes etterkommere, dominerte lenge landets politiske elite. Disse utgjør nå under 2 % av befolkningen og lever hovedsakelig i Freetown. De er innbyrdes splittet pga. religion og tradisjoner, og kommer i motsetningsforhold til innlandsfolkene.
Sierra Leone har en folketetthet på 83,7 personer per km2. Størstedelen av befolkningen bor i hovedstadsregionen i vest. Hovedstaden Freetown med 1 300 000 innbyggere (1994) er største by.
Religion
Ca. 60 % av befolkningen er sunni-muslimer, ca. 30 % er tilhengere av lokale, tradisjonelle religioner og ca. 10 % er kristne.
Språk
Engelsk er offisielt språk, men det daglige talemålet er kreolspråket krio, som er en blanding av engelsk og forskjellige afrikanske språk. De lokale språkene tilhører språkfamilien niger-kongo. De største er mende, temne og limba.
Sierra Leone – næringsliv. Sierra Leone er i utgangspunktet et av Afrikas økonomisk minst utviklede land, til tross for at landet er rikt på ressurser. Situasjonen forverret seg under borgerkrigen i 1990-årene, som hadde vidtrekkende negative følger for landets økonomi, og påførte alle deler av samfunnet store skader. Ikke minst ble mange fordrevet fra sine hjem, mange andre lemlestet for livet – og de materielle ødeleggelsene var likeledes omfattende. Store deler av produksjonslivet stanset opp i flere år, inkl. store deler av matproduksjonen og gruveindustrien, som genererer inntekter i utenlandsk valuta. Allerede før krigen var Sierra Leone et av de sosialt og økonomisk minst utviklede land, med bl.a. meget lav gjennomsnittlig forventet levealder; under krigen ble landet av FN rangert som det økonomisk og sosialt minst utviklede land i verden. Etter krigens slutt 2001, fikk økonomien en oppsving.
Sierra Leone er først og fremst et jordbruksland, men for en stor del skjer produksjonen for lokalt konsum. Primærnæringene sysselsetter rundt 70 % av befolkningen. Store deler av landet er lite tilgjengelig pga. manglende infrastruktur, hvilket også hemmer utnyttelsen av landets betydelige naturressurser, derunder skog og mineralreserver.
Jordbruk, fiske
Sierra Leone er fruktbart, og nærmere 70 % av befolkningen er sysselsatt i jordbruket, som vesentlig drives som småbruk med lav mekaniseringsgrad. Det produseres hovedsakelig for eget og lokalt forbruk. Den viktigste matgrøden er ris, dernest hirse og durra. Det dyrkes også mais, bananer, søtpotet m.m. Produksjonen dekker ikke det innenlandske behovet. Kaffe, kakao, palmekjerner og piassava dyrkes for eksport, men eksportproduksjonen stanset opp under krigen, som også førte til at mange bønder ble tvunget bort fra sine gårder. Kveghold er viktig, særlig i nord. Ellers holdes sauer, geiter og fjærkre.
Nær 30 % av totalarealet er skog, og mesteparten av avvirkningen går til brensel. Kommersiell utnytting av skogene hindres av mangelfull samferdsel.
Fiskeforekomstene i havet er heller ikke fullt ut utnyttet, og det nasjonale fisket utføres av håndverksfiskere. Utenlandske trålere har gjennom mange år fisket på lisens og det har vært et ikke ubetydelig tyvfiske, med overbeskatning som resultat. Også fiskeriene har lidd under borgerkrigen. 2/3 av fangstene tas utenfor kysten, 1/3 i ferskvann.
Sierra Leone – bergverk og energi. Sierra Leone har betydelige mineralforekomster, hvor særlig utvinning og eksport av av rutil (titaniumdioksyd), bauxitt og diamanter har vært viktig.; Sierra Leone har verdens største forekomster av titaniumdioksyd. Rutil- og bauxitt-produksjonen stanset helt opp under krigen, mens utvinningen av diamanter fortsatte – som den viktigste finansieringskilde for opprørerne. I 1960- og 1970-årene var eksport av diamanter hovedinntektskilden for Sierra Leone; siden har mindre og mindre tilfalt statskassen etter hvert som mye av produksjonen, som dels er illegalt utvunnet, er blitt smuglet ut av landet. En rapport fra 2000 anklaget særlig Liberia og Elfenbenskysten for å være transittland for store mengder diamanter fra Sierra Leone. En FN-embargo mot rådiamanter fra Sierra Leone ble iverksatt 2000–03.
Det utvinnes også noe gull og salt. Den tidligere så viktige jernmalmutvinningen ble nedlagt i 1985.
Energien produseres i hovedsak fra varmekraftverk som bruker importerte brenselsstoffer. Det er påvist forekomster av olje utenfor kysten.
Industri
Sierra Leones industrisektor er lite utviklet, og i hovedsak basert på foredling av produkter fra jordbruket – for lokalt konsum. Mye av industrien ble ødelagt under borgerkrigen.
Utenrikshandel
Mineraler står tradisjonelt for størstedelen av landets eksportinntekter, men utvinning og legal eksport opphørte praktisk talt i andre halvdel av 1990-årene pga. krigen; før den startet opp igjen rundt 2000. Rutil er viktigste eksportprodukt. For øvrig eksporteres diamanter, kaffe og kakao. Sierra Leone har tradisjonelt store underskudd på handelsbalansen, og er avhengig av utenlandsk bistand.
Samferdsel
Landets infrastruktur er dårlig utbygd. Det finnes ca. 11 300 km veier, mest i kystområdene. Kun en mindre del har fast dekke. Den historisk viktige smalsporede jernbanen Freetown–Pendembu ble nedlagt 1967, de øvrige 1974 og 1985. Freetown har en fin naturhavn og internasjonal lufthavn i Lungi i nordøst. Mye av samferdselsnettet forfalt under krigen.
Skole og utdanning
Barneskolen er 6-årig fra barna er 6 år, videregående skole er 6-årig (3 + 3 år). Det er store forskjeller i skoledekning mellom byer og landområder. I Sierra Leone finnes den eldste institusjon for høyere utdanning i Vest-Afrika, det såkalte Fourah Bay College i Freetown, som ble opprettet i 1827 av et engelsk misjonsselskap. I 1967 ble universitetet i Sierra Leone opprettet med basis i dette colleget. Etter borgerkrigen i 1990-årene har de nye makthaverne prioritert integreringen av barnesoldater i samfunnet.
Massemedia
Til tross for at det er stor analfabetisme i landet, kommer det ut mange aviser og ukeblader i Freetown, kun en av dem er dagsavis, det er den statseide Daily Mail som oppgir et opplag på 10 000 (2000). Pressefriheten i landet er begrenset, bl.a. er det tabu å skrive om korrupsjon på høyt nivå i administrasjonen. Aviser er blitt stengt i perioder og journalister stilt for retten for uønskede reportasjer. Det statlige kringkastingsselskapet Sierra Leone Broadcasting Service (SLBS) har radiosendinger på engelsk, fire afrikanske språk og fransk. Fjernsynssendinger siden 1963. Det er også en privat TV-stasjon og flere private radiostasjoner. Kringkastingsvirksomheten er problematisk på grunn av sviktende elektrisitetsforsyning, manglende statlige midler og lite reklameinntekter. FN-kontingenten i landet driver en radiostasjon med informasjon om FNs virksomhet og menneskerettigheter, nyheter og musikk. BBC World News og Radio France International distribueres via FM-nettet.
Sierra Leone – musikk. Skriftlige kilder fra tidlig på 1700-tallet forteller om et vitalt musikkliv med sangdans og strengeinstrumenter som gjorde et dypt inntrykk på europeerne. Fremdeles spiller musikk en sentral rolle i landets kulturelle liv og er knyttet til dans, drama og fortellerkunst. Formrikdommen skyldes ikke bare de enkelte folkegruppenes egne tradisjoner, men også påvirkningen mellom dem.
Vanlige instrumenter er kondi (lite tommelfingerpiano), kongoma (stort tommelfingerpiano), tromme i mange former, balafon (xylofon), spalttromme, rasler, kora (harpelutt) og andre strengeinstrumenter, horn og fløyter.
Som fellesaktivitet er sang, spill, håndklapping og dans vanlig. Omvandrende musikere lever av å komponere, fremføre og akkompagnere lovsanger til høvdinger og andre oppdragsgivere. Sang i grupper kan være både unison og flerstemmig. Den nasjonale dansetruppen er internasjonalt kjent.
Selvstendighet
Sierra Leone ble selvstendig stat 27. april 1961. Sir Milton Margai, lederen for Sierra Leone People’s Party (SLPP), var statsminister siden 1958. Da han døde 1964 ble han etterfulgt av broren Albert Margai. Ved valget 1962 oppnådde SLPP nytt flertall; i 1967 vant opposisjonspartiet All People’s Congress (APC), ledet av Siaka Stevens. Et militærkupp forhindret ham fra å ta over makten, og første etter et nytt kupp i 1968 ble han innsatt. 1970-årene var preget av politisk uro, med kupp- og drapsforsøk mot Stevens, og flere ganger ble unntakstilstand innført. I 1971 ble landet republikk, med Siaka Stevens som president. I 1978 ble APC gjort til landets eneste tillatte parti etter en grunnlovsendring. Stevens gikk av 1985, og hans håndplukkede etterfølger, forsvarssjef, general Joseph Saidu Momoh, overtok.
Rundt 1990 var det et økende press for demokratisering, og 1991 ble det vedtatt en ny grunnlov som tillot fri partidannelse. Før flerpartivalg kunne avholdes kom et nytt militærkupp 1992, ledet av kaptein Valentine Strasser. I 1993 ble unntakstilstanden opphevet, politiske partier igjen tillatt 1995. Før planlagte valg i 1996 ble Strasser avsatt i et palasskupp og erstattet av brigadegeneral Julius Maada Bio. Demokratiprosessen ble imidlertid ikke stanset, og valg på nasjonalforsamling ble avholdt, med SLPP som største parti. SLPPs kandidat Ahmad Tejan Kabbah vant presidentvalget. Han fikk imidlertid bare sitte til 1997, da en gruppe offiserer, ledet av major Johnny Paul Koroma, grep makten. Det kom til kamper mellom kuppmakerne og nigerianske militære styrker stasjonert i Sierra Leone pga. borgerkrigen, og militære enheter fra Ghana ble sendt til Sierra Leone i et forsøk på å tvinge Koroma til å gi makten tilbake til landets valgte sivile ledelse. En fransk militæroperasjon evakuerte utenlandske borgere. Den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS iverksatte økonomiske sanksjoner mot militærjuntaen, med støtte fra FN og Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU).
Borgerkrig
1990–91 startet geriljagruppen Revolutionary United Front (RUF) sin virksomhet i det østlige Sierra Leone. RUF ble startet av en tidligere soldat, Foday Sankoh, som hevdet å ville bekjempe den sentrale eliten og dens maktmisbruk. RUF vokste frem på en tid hvor borgerkrigen i nabolandet Liberia var på sitt mest intense, og Sankoh hadde nær forbindelse med den liberianske opprørsgruppen NPFL. RUF ble beryktet for sin voldsutøvelse mot sivilbefolkningen da den tok kontroll over landsbyer og landområder øst og sørøst i landet. Utstrakt bruk av tortur – bl.a. amputeringer og voldtekt – ble tatt i bruk. Kampene mellom RUF og regjeringsstyrkene fortsatte gjennom 1990-årene og dreide seg bl.a. om kontroll over diamantgruvene; illegal eksport av diamanter var RUFs primære inntektskilde. FN innførte for en periode sanksjoner mot omsetning av sierraleonske diamanter. Kampene spredde seg, og nærmere en million mennesker ble fordrevet fra sine hjem, mange søkte tilflukt i Guinea, andre i Liberia. ECOWAS satte inn en fredsstyrke i Sierra Leone, ECOMOG, vesentlig med nigerianske soldater.
Høsten 1996 ble det inngått en fredsavtale mellom regjeringen og RUF i Abidjan, Elfenbenskysten. Etter militærkuppet som 1997 brakte Paul Koroma til makten, ble det dannet en regjering der også representanter fra RUF var med, og soldater fra RUF ble tatt inn i en ny regjeringsstyrke. Nigeria styrket sin tilstedeværelse og bombet Freetown i et forsøk på å få militærjuntaen til å trekke seg, og i februar 1998 stormet ECOMOG-styrken hovedstaden, og fordrev RUF-styrkene fra byen – før den ble gjeninntatt et år senere. En ny fredsavtale inngått i Lomé, Togo, juli 1999 ble kritisert fordi den gav RUF regjeringsdeltakelse, samt amnesti for krigsforbrytelser. FNs sikkerhetsråd vedtok i juli 1998 å opprette en observatørstyrke ved siden av ECOMOG; observatørstyrken ble i 1999 erstattet av en fredsstyrke, United Nations Mission in Sierra Leone (UNAMSIL). Styrken kom i konflikt med RUF, og Storbritannia satte mai 2000 inn en militær styrke i Sierra Leone. RUF-lederen Sankoh ble anholdt i mai 2000, en ny fredsavtale inngått i november og borgerkrigen formelt avsluttet 2001. Men fortsatt kontrollerte RUF om lag halvparten av landet, og den FN-ledede avvæpningen ble fullført først 2004.
RUF etablerte Revolutionary United Front Party (RUFP) foran valgene 2002, men ble uten representasjon. SLPP fikk klart flertall. Kabbah ble valgt til president og innsatt for andre gang. En sannhets- og forsoningskommisjon, nedsatt som ledd i den politiske prosessen etter krigen, avgav sin rapport 2005. En særskilt domstol ble opprettet 2002, med støtte fra FN og med både nasjonale og internasjonale dommere, for å gjennomføre et rettsoppgjør etter krigen som er anslått å ha krevd 50 000 liv. Bl.a. ble Liberias tidligere president Charles Taylor anklaget av domstolen og utlevert fra Nigeria 2006. Sankoh døde i fengsel 2003, før rettssaken mot ham kom opp..
Utenrikspolitikk
Sierra Leone har spilt en aktiv rolle i regionalt og kontinentalt samarbeid, bl.a. gjennom samarbeidsorganisasjonene Economic Community of West African States (ECOWAS) og Mano River Union. I 1990-årene var landets forhold til nabolandene sterkt preget av krigen, som involverte flere stater i regionen, først og fremst Liberia. Opprørsgrupper i Liberia ble anklaget for å operere i og fra Sierra Leone, samt å støtte den sierraleonske RUF-geriljaen. Også en opprørsgruppe fra Guinea opprettet baser langs grensen, til dels inne i Sierra Leone, mens flere medlemmer av ECOWAS sendte soldater til fredsstyrken ECOMOG, fremfor alt Nigeria. Sierra Leone har opprettholdt nære forbindelser med den tidligere kolonimakten Storbritannia, som også er en betydelig bistandsyter.
