Sentralafrikanske republikk, republikk i Afrika, i midtre del av Afrika, nord for ekvator. Grenser til Tsjad i nord, Sudan i nordøst, de to Kongostatene i sør og Kamerun i vest.
Landet består for det meste av et bakkete platåland, med en rekke elver som oversvømmes i regntiden. Tropisk regnskogs- og savanneklima. Landet er et av Afrikas minst utviklede, med et BNP per innb. på USD 340 i 1995. Store deler av befolkningen er sysselsatt innen jordbruket, som stort sett drives som selvbergingsjordbruk.
Fransk koloni under navnet Oubangui-Chari til 1958, selvstendig republikk 1960. Oberst Jéan-Bedel Bokassa tok makten 1966 og ble utropt til keiser i Sentralafrikanske keiserrike 1977. Landet ble igjen republikk 1979, da keiser Bokassa ble styrtet. Motstanden mot ettpartisystemet førte til at frie valg ble holdt i 1993, og Ange-Félix Patassé ble valgt til president. Utover i 1990-årene gikk deler av forsvaret til flere opprør, og en flerafrikansk fredsstyrke ble satt inn i 1997 for å overvåke våpenstillstanden.
Rettsvesenet er i løselig forstand preget av fransk rett. Det omfatter, foruten en forfatningsdomstol og en militærdomstol, en høyesterett, en appellrett, en strafferettsdomstol og lokale domstoler. Dommerne utnevnes både av presidenten, nasjonalforsamlingens president og de øvrige dommere.
Sentralafrikanske republikk har etter forfatningen av 2004 et enhetsstatlig og presidentielt-demokratisk politisk system. Statsoverhodet, presidenten, velges i allmenne valg for fem år med mulighet for ett gjenvalg. Presidenten utnevner både statsminister og regjering. Lovgivende myndighet er lagt til nasjonalforsamlingen, valgt i allmenne valg for fem år. Forsamlingen har 106 medlemmer. Partisystemet er oppsplittet og preget av koalisjoner. Landet har i perioder vært styrt av de militære, og kupp har vært den vanligste metoden for maktoverføring.
Administrativ inndeling
Landet er delt inn i 16 prefekturer, herav to økonomiske prefekturer, og én spesiell kommune, hovedstaden Bangui. Disse enhetene er videre inndelt i underprefekturer og kommuner.
Offisielt er det 6-årig obligatorisk skolegang. Barneskolen er 6-årig. Den videregående skolen er todelt (4 + 3 år). Landet har ett universitet i Bangui (opprettet 1969). Ifølge UNESCO er ca. 50 % (2003) av den voksne befolkningen analfabeter. Det offentlige utdanningssystemet lider under landets svake økonomi. Det er stor lærermangel i landet.
Folkemusikken er forankret i de ulike folkegruppenes tradisjoner. Vokalmusikken er for det meste enstemmig, men ba-benzélépygmeene er kjent for en rik vokalpolyfoni, der sangen veksler med enkel, endeblåst fløyte som bare kan gi én eller to toner. Instrumentariet blant de ulike folkegruppene er rikholdig og omfatter xylofoner, tommelfingerpiano, harper, trommer, klokker, rasler, fløyter og horn av tre. Karakteristiske eksempler er ngombi (tistrenget harpe), mbeta (musikkbue), mvet (åttestrenget siter) og l?ng? (spalttromme). Instrumentalmusikken er preget av rik polyfoni og polyrytmikk. Musikkaktivitet inngår i rituelle og sosiale sammenhenger.
I urbanisert miljø dominerer afrokubansk, «kongolesisk» og vestlig populærmusikk.
Sentralafrikanske republikk har store naturressurser, særlig skog og mineraler, men landets geografiske beliggenhet, dårlig utviklet infrastruktur og lave befolkning, så vel som politisk og økonomisk vanstyre, har gjort at disse bare i begrenset grad har ført til samfunnsmessig utvikling. Sentralafrikanske republikk er derfor forblitt et av Afrikas økonomisk minst utviklede land. Det har betydelige inntekter fra mineralutvinning, særlig diamanter, men om lag 80 % av befolkningen er sysselsatt i jordbruk, skogbruk og fiske, som også svarer for om lag halvparten av landets BNI. Politisk uro i andre halvdel av 1990-årene rammet økonomien, og påførte industrien betydelige ødeleggelser. Transporten til havet, som for en stor del går gjennom Kongo, ble i 1990-årene rammet av borgerkrigen der.
Jordbruk, skogbruk
Sentralafrikanske republikk har en økonomi som i hovedsak er dominert av landbruk, selv om en betydelig del av eksportverdien kommer fra bergverk. Bare omtrent 3 % av landets totale areal er oppdyrket; nærmere halvparten av arealet er skogkledd. Landbrukssektoren, inkl. skogbruk og fiske, stod ved årtusenskiftet for vel 70 % av sysselsetting og nær 60 % av BNI. Jordbruket er konsentrert i de tropiske skogområdene i sørvest, og savannen i de nordvestre og sentrale deler av landet. Størstedelen av jordbruksproduksjonen er for lokalt og innenlandsk konsum; eksporten er begrenset – landet er ikke selvforsynt med mat, og må følgelig importere. For lokalt konsum dyrkes særlig kassava, mais, hirse, sorghum (durra), jordnøtter og ris. Det har i de senere år blitt satset betydelig på husdyrhold, men kjøttproduksjonen er for liten til å dekke behovet. Eksportproduktene er fremfor alt bomull og kaffe, samt noe tobakk; videre er det satset på grønnsaker. Produksjonen av kaffe har gjennomgått store svingninger, mens bomullsavlingene økte vesentlig fra midten av 1990-årene. Sentralafrikanske republikk har store skogområder som er lite utnyttet. Skogene (35,8 mill. hektar), særlig i sørvest, har mye hardfibrede, verdifulle treslag. Utnyttelsen av denne ressursen har blitt hemmet særlig av manglende transportmuligheter, en stor del av tømmertransporten skjer ved fløting. Eksporten av tømmer står for ca. 10 % av samlet eksportverdi.
Bergverk
Sentralafrikanske republikk har store mineralforekomster, og det er særlig diamantleiene som utnyttes. Diamanter finnes særlig vest og sørvest i landet. Eksportvolumet varierer en del, først og fremst pga. smugling over grensen i sør, og sektorens bidrag til BNI er trolig vesentlig større enn de offisielle tall på ca. 7 %. Diamanter står for ca. 40 % av landets offisielle eksportinntekter.
Det er også noe utvinning av gull, og det er påvist forekomster av bl.a. uran, jernmalm, kopper og tinn. Mangelfull infrastruktur, og behov for store investeringer, reduserer mulighetene for å utnytte mineralforekomstene.
Industri
Industrien er lite utviklet og består av små foretak innen næringsmiddel-, trevare- og tekstilproduksjon. Industriproduksjonen ble hardt rammet av politisk uro fra midten av 1990-årene, og lider også under mangelfull tilgang på energi. Industrien stod i 2000 for vel 9 % av BNP.
Landets produksjon av elektrisitet skjer vesentlig fra vannkraft, fra to stasjoner ved M´Bali-fallene.
Landet har en dårlig utbygd infrastruktur og store deler av landet er utilgjengelig. Dette er en hemsko for økonomisk utvikling. Veinettet består av 24 000 km, hvorav ca. 2 % har fast dekke. Landet har ingen jernbane, og planer om tilknytning til Kamerun, Gabon og Sudan har strandet på finansiering. Tilknytning til det transafrikanske veinettet ble fullført i 1984, med en ny vei til Kamerun. Indre vannveier utgjør ca. 7000 km, hvorav 2800 km er navigerbare. Oubangui-elven er farbar for sjøgående fartøyer nedenfor Bangui, som er landets viktigste havneby. Over denne havnen går størstedelen av landets eksport, og også deler av Tsjads eksport. Viktigste internasjonale lufthavn er Mpoko utenfor Bangui.
Befolkningen var 2006 beregnet til 4,3 mill., og årlig befolkningstilvekst til 1,8 % (1994–2004). Fødsels- og dødsratene er høye, henholdsvis 34 og 19 ‰ (2005), noe som gir en «ung» befolkning: 42 % er under 15 år, og kun 4,2 % er 65 år og eldre. Gjennomsnittlig levealder er for kvinner er 41 år og for menn 40 år.
Befolkningen består av en rekke etniske grupper med til dels meget forskjellige språk, kultur og samfunnsformer. Største folkegrupper er baya (gbaya, 33 %), som lever i øst, og banda (27 %), som lever i landets sentrale deler. I sørøst lever azande og nzakara, i nord lever ulike muslimske folk, bl.a. sara og runga. Ngbandi, en gruppe fisker- og handelsfolk (inkluderer bl.a. sango) som lever langs Oubangui-elven i sør.
Befolkningstettheten er 6,9 per km2. Størstedelen av befolkningen lever i de sørlige og vestlige deler av landet. Største by er hovedstaden Bangui med 670 000 innb. (2003); ca. 810 000 i storbyområdet.
Religion
Ca. 60 % av befolkningen er tilhengere av tradisjonelle, lokale religioner. Ca. 35 % er kristne, av disse er ca. 17 % medlemmer av den katolske kirke. Ca. 5 % er muslimer.
Språk
Fransk er offisielt språk. Det mest utbredte folkemålet er sango, som også benyttes som lingua franca. Et annet utbredt språk er zande (azande). Begge tilhører niger-kongo-språkfamilien.
Sentralafrikanske republikk utgjøres for det meste av et lavere platå, en grunnfjellsterskel, mellom 600–900 moh., som ligger mellom Kongobekkenet og Tsjadbekkenet. Dette platået danner vannskille mellom tre av Afrikas viktigste vannsystemer: elven Kongo, Tsjadsjøen og Nilen. Elven Chari drenerer med sine bielver landet mot nord, Oubangui mot sør. Bongofjellene i nordøst når opp i 1400 moh. Jordsmonnet er mest utvasket rød leirjord og lateritt.
Savanne dekker størsteparten av landet. Langs elvene vokser galleriskog, og i den sørlige delen tropisk regnskog.
Pattedyrfaunaen omfatter mer enn 200 arter. I regnskogen lever leopard, sjimpanse, marekatter og små antiloper. På savannen finnes løve, bavianer, vortesvin og flere antilopearter, bl.a. kjempeelgantilope. Spiss- og stumpneshorn forekommer, begge er utryddelsestruet. 800 fuglearter observert, bl.a. mange råkefugler, skjeggfugler, hornfugler, solfugler og vevere. Gribber og andre rovfugler er tallrike og har vid utbredelse. Krypdyrfaunaen omfatter 130 arter.
Eldre historie
Redskapsfunn vitner om menneskelig tilhold i området fra minst 8000 år tilbake. Landets opprinnelige befolkning er babinga, et pygméfolk som bodde i den sørlige delen av hva som i dag er Den sentralafrikanske republikk. Fra ca. år 1000 f.Kr. fant det sted en innvandring av andre folkegrupper, og det finnes indikasjoner på samfunnsdannelser for ca. 2500 år siden. Frem mot det 15. århundre skjedde tilflytting av de ulike folkegrupper som i dag finnes i landet.
Helt til det 17. århundre var området relativt isolert fra omverdenen, verken omfattet av den fremgangsrike islamisering eller den europeiske og arabiske handelsvirksomhet som fant sted i store deler av Afrika for øvrig. Fra tidlig på 1800-tallet etablerte arabiske handelsmenn kontakt i området, og slavehandel tok til fra midten av 1800-tallet. Også flere afrikanske stater var delaktige i slavehandelen, som førte til avfolking særlig i den østlige delen av landet, og bidrog til at det i mindre grad ble etablert sterke statsdannelser i dette området enn andre steder i Afrika. En av de mest fremtredende statene var Zande; et område som ble geografisk delt mellom Frankrike og Belgias kong Leopold da kolonigrensene ble trukket opp.
Kolonitid
Først mot slutten av 1800-tallet fattet kolonimakten Frankrike interesse for denne indre delen av Afrika, etter at kysten var blitt kolonisert. Savorgnan de Brazza, som sikret Kongo for Frankrike, sendte ekspedisjoner opp Ubangi-floden for å utvide den franske interessesfære, etter hvert med tanke på å knytte sammen Fransk Kongo med franske besittelser i det vestlige, nordlige og østlige Afrika. I løpet av tre militære ekspedisjoner ble stadig større deler av området underlagt fransk kontroll. 1889 ble en stasjon etablert ved Bangui, den fremtidige hovedstaden, og territoriet ble fra 1891 fransk koloni. I 1899 var grensene mot andre kolonier i regionen fastlagt, og den senere Sentralafrikanske republikk ble avskåret fra å strekke seg østover mot Nilen – og fikk dermed sin økonomisk sett ufordelaktige geografiske avgrensing. 1911 ble deler av landet avgitt til Tyskland og innlemmet i den tyske kolonien Kamerun, i en politisk byttehandel der Frankrike fikk frie hender i Marokko. Området ble tatt tilbake under første verdenskrig. Frankrike hadde liten direkte styring med – eller investeringer i – landet, hvor store områder ble leid ut til kommersielle selskap, som i praksis fikk store fullmakter. Som i nabolandet Belgisk Kongo, og Fransk Kongo lenger sør, ble tvangsarbeid innført, bl.a. for innsamling av gummi, elfenben og skinn, samt arbeid på europeiske plantasjer. På plantasjene ble det brukt tvangsarbeid til dyrking av bomull og kaffe, samt matvarer for de franske ansatte og soldater. Som i Kongo og Belgisk Kongo ble det, ikke minst fra de private selskapenes side, tatt i bruk brutale avstraffingsmetoder overfor lokalbefolkningen.
Erobringen møtte stor lokal motstand, men i 1912 ble landet innlemmet i fransk Ekvatorial-Afrika som Oubangui-Shari. Frankrike iverksatte flere militære operasjoner tidlig på 1900-tallet for å slå ned motstand. Det såkalte Kongo-Wara-opprøret (1928–31) var det mest omfattende av en rekke opprør. Også det ble slått ned, lederne henrettet og folk tvangsflyttet til landsbyer hvor kolonimakten kunne føre oppsyn med dem. En viss økonomisk utvikling, med bygging av veier og annen infrastruktur, samt introduksjon av nye vekster i jordbruket, fant sted etter første verdenskrig. Etter sammenbruddet av gummimarkedet rundt 1920 ble bomull viktigste eksportprodukt. Samtidig fortsatte tvangsarbeid, bl.a. for bygging av jernbanen i Kongo. Sentralafrikanske menn lot seg verve til krigstjeneste for Frankrike under andre verdenskrig, hvilket bidrog til økt nasjonal bevissthet. Med den nye franske lovgiving etter krigen, ble Barthélemy Boganda første sentralafrikaner valgt til den franske nasjonalforsamling. 1949 dannet han landets første parti, Mouvement d’évolution sociale de l’Afrique noire (MESAN), som vant de første allmenne valgene i landet i 1957.
Selvstendighet
Barthélemy Boganda ble statsminister da landet fikk utvidet indre selvstyre innen det franske samveldet i 1958. Han omkom i en flyulykke året etter, og David Dacko ble landets første president ved selvstendigheten i 1960. Dackos fremste rival, Abel Goumba, ble arrestert, og i 1962 ble MESAN gjort til landets eneste tillatte parti og Dacko valgt til president uten motkandidat i 1963. Nyttårsaften 1966 kom hærsjefen, oberst Jean Bédel Bokassa, til makten ved et militærkupp. Bokassa styrte eneveldig og lot seg i 1972 utrope til president på livstid. I 1977 lot han seg krone til keiser under en storstilt og kostbar seremoni som vakte internasjonal oppsikt. Landet byttet samtidig navn til Det sentralafrikanske keiserdømme. Bokassa ble kjent for sitt despotiske regime. Omfattende demonstrasjoner mot keiseren fant sted i 1979, slått ned med hjelp fra zaïrske styrker. I løpet av 1979 kom det til stadige sammenstøt mellom demonstranter og politi, og en opposisjon samlet seg i eksil i en front mot Bokassa. I september 1979 ble Bokassa styrtet i et kupp støttet av Frankrike og republikken gjeninnført med tidligere president Dacko som president.
En ny grunnlov med flerpartistyre ble vedtatt 1981, og frie presidentvalg ble holdt. Dacko vant foran Ange-Félix Patassé. Dacko overdrog samme år, etter press fra Frankrike, makten til en militærregjering, ledet av general André Kolingba. Kolingba ble valgt til president for seks år i en folkeavstemning i 1986 og gitt mandat til å danne et nytt parti som landets eneste tillatte; Rassemblement démocratique centrafricain (RDC). Motstanden mot militærstyret var stor, og i 1984 etablerte flere opposisjonsledere en eksilregjering i Libya. Etter fransk press ble det forhandlinger mellom partene 1991–92, og demokratiseringsprosessen førte til en grunnlovsendring 1992 som banet veien for flerpartistyre. I presidentvalget 1993 vant Ange-Félix Patassé, og parlamentsvalget ble vunnet av Patassés Mouvement pour la libération du peuple centrafricain (MLPC), som fikk 34 av 85 seter; nest størst ble RDC. Ved presidentvalget i 1999 ble Patassé gjenvalgt med 51,6 % av stemmene.
I andre halvdel av 1990-årene var det politisk uro som førte til internasjonal militær intervensjon. Urolighetene var fremfor alt opprør fra deler av de væpnede styrker, som ikke hadde fått sine lønninger utbetalt. Dette gjaldt også andre grupper offentlig ansatte, med omfattende streiker som følge. En gruppe opposisjonspartier stod bak demonstrasjoner i hovedstaden Bangui i 1996. Deretter gjorde deler av hæren opprør og forlangte utbetaling av lønnstilgodehavende. Opprøret døde hen, bl.a. etter at franske soldater ble utplassert for å beskytte presidentpalasset, men et nytt hæropprør brøt ut og franske tropper satt inn igjen, før hæren gikk til nytt opprør. I desember 1996 meglet flere afrikanske statsledere frem en våpenstillstand, som ble overvåket av en brigade fra Mali. Etter nye sammenstøt ble den såkalte Bangui-overenskomsten inngått i 1997. Denne la grunnen for politiske reformer, etablering av en nasjonal samlingsregjering og en flernasjonal afrikansk fredsstyrke. Denne, Mission interafricaine de surveillance des accords de Bangui (MISAB) – med ca. 700 soldater, ble satt inn i februar 1997. Det kom til flere sammenstøt mellom MISAB og opprørere, og franske styrker ble igjen utplassert i juni 1997, etter angrep mot den franske ambassaden. I mars 1998 vedtok FNs sikkerhetsråd å etablere en fredsbevarende styrke for å erstatte MISAB; Mission des Nations unies en République centafricaine (MINURCA), bestående av 1345 soldater. Styrken skulle særlig gjenopprette sikkerheten i Bangui, men også assistere ved avholdelsen av nye valg. Etter flere forlengelser ble MINURCA trukket ut i februar 2000. Til erstatning opprettet FN et nytt kontor i landet; Bureau des Nations unies en Centrafrique (BONUCA) for å støtte regjeringens arbeid for å konsolidere fred og nasjonal gjenforening, styrke de demokratiske prosesser og samle støtte til økonomisk gjenoppbygging. Den økonomiske samarbeidsorganisasjonen Communauté économique et monétaire de l’Afrique centrale (CEMAC) engasjerte seg også i å finne en løsning på konflikten i Den sentralafrikanske republikk, og sendte 2002 en fredsstyrke til landet.
2001 ble et kuppforsøk slått ned, bl.a. etter at opprørssoldater fra Kongo (Kinshasa) ble tilkalt til støtte for president Patassé. General François Bozizé stod bak et annet kuppforsøk og flyktet til Tsjad. Derfra iverksatte han en ny aksjon i 2002, og kongolesiske og libyske soldater som støttet presidenten, kunne ikke forhindre at Bozizé grep makten. Generalen etablerte en regjering med bred politisk deltakelse, og med Abel Goumba som statsminister. Ved frie valg 2005 ble Bozizé valgt til president.
Utenrikspolitikk
Den tidligere kolonimakten Frankrike er Sentralafrikanske republikks nærmeste internasjonale partner. Frankrikes to militære baser i landet ble lagt ned i 1997–98. Frankrike har spilt en relativt større politisk rolle i utviklingen av Den sentralafrikanske republikk enn andre tidligere kolonier; dels ved politisk støtte, dels ved militær intervensjon – samt utstrakt økonomisk bistand. Sentralafrikanske republikk har flere naboland med interne militære konflikter (Kongo, Kongo/Zaïre, Sudan, Tsjad), men har ikke blitt trukket direkte inn i disse, annet enn som mottaker av flyktninger, samt enkelte episoder hvor opprørere fra Kongo (Zaïre) har krysset grensen på flukt fra regjeringsstyrker. Kongolesiske opprørere kjempet på president Patassés side 2001–02. Opprørere fra Tsjad har delvis operert fra sentralafrikansk territorium. En sikkerhetsavtale med Tsjad ble inngått i 1994. Forholdet til den regionale stormakten Nigeria er godt; en handelsavtale ble inngått 1999. Landet har også tradisjonelt gode forbindelser til Libya.
