Senegal

Senegal – republikk, republikk i Vest-Afrika, grenser til Mauritania i nord, Mali i øst, Guinea og Guinea-Bissau i sør, og med kyst mot Atlanterhavet i vest. Bortsett fra en liten kystlinje er staten Gambia helt omsluttet av Senegal.

Landet har nær tilknytning til Frankrike. Fransk koloni til 1958, fullt selvstyre 1960, da Léopold Senghor ble president i den nye republikken. Landet var i årene 1982–89 i en konføderasjon med Gambia, Senegambia; oppløsningen skjedde etter ønske fra Gambia, hvor skepsisen mot konføderasjonen var betydelig.

Senegal – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1963, endret 2001, er Senegal en enhetsstatlig og tilnærmet demokratisk republikk. Statsoverhodet, presidenten, velges fra 2007 i allmenne valg for fem år med mulighet for ett gjenvalg. Han leder den utøvende makt og er militær øverstkommanderende. Statsministeren og den øvrige regjering utnevnes av presidenten og er i praksis primært ansvarlig overfor ham. Lovgivende myndighet er lagt til nasjonalforsamlingen. Den har 120 medlemmer som velges i allmenne valg for fem år. Både presidenten og forsamlingen kan ta initiativ til lovgivning, men alle lover må sanksjoneres av presidenten. Landet har et flerpartisystem. Etter afrikanske forhold har Senegal et stabilt styresett, på tross av spenninger både av ideologisk, religiøs, personlig og regional karakter.
Administrativ inndeling

Senegal er delt inn i ti regioner samt hovedstadsområdet, hver ledet av en statsutnevnt guvernør og et valgt råd. Videre er det departementer, ledet av prefekter, og arrondissementer, ledet av subprefekter. Det er også valgte råd på de lavere nivåer.

Senegal – geologi og landformer. Størstedelen av Senegal består av lavland dekket med sedimentære bergarter fra kritt, tertiær og kvartær. Lengst i vest ligger Cap Vert-odden, der hovedstaden Dakar ligger. I dette vulkanske terrenget, hvor berggrunnen for det meste består av basalt, finnes en rekke mindre, harde og kantede platåer. Innenfor odden ligger et større lavlandsbasseng som er gjennomskåret av en rekke elver. Lengst i sørøst når terrenget ytterkantene av fjellmassivene i Mali og Guinea. Atlanterhavskysten er sandig og merket av de store brenningene. Sør for munningen av elven Saloum består kysten av en rekke rias. Selve kystlandet består av mangrovesumper. Elvene Senegal, Saloum og Casamance danner innbuktninger i den ellers jevne kysten.

Senegal – befolkning. Folketallet ble i 2006 beregnet til nær 12 mill. og årlig befolkningstilvekst til 2,5 % (1994–2004). Befolkningsutviklingen er kjennetegnet ved forholdsvis høye (men synkende) fødsels- og dødsrater, henholdsvis 32,8 og 9,4 ‰ (2005), og en svært «ung» befolkning. Over 40 % er under 15år, og kun 3 % er 65 år og over. Gjennomsnittlig levealder er 57 år for kvinner og 54 år for menn.

Befolkningen består av en rekke ulike etniske grupper. Den største folkegruppen er wolof, som holder til i de vestlige delene av landet og utgjør over 40 % av folketallet. Serer lever for det meste sør for Dakar og utgjør ca. 15 % av befolkningen. I de tørre, østlige delene av landet lever nomadiske og halvnomadiske peul (14 %). I tillegg kommer en rekke andre mindre folkegrupper.

Ca. 40 % av befolkningen lever i byene, som for det meste er lokalisert til de kystnære områdene. Hovedstaden Dakar med 2 166 900 innb. (2003) er største by. Andre større byer (innb. 2001) er Thiès (274 000), Kaolack (243 000) og Ziguinchor.
Religion

Nærmere 94 % av befolkningen er sunnimuslimer. De fleste av landets ca. 5 % kristne er medlemmer av den katolske kirke. Et lite antall bekjenner seg til tradisjonelle, lokale religioner.
Språk

Fransk er offisielt språk. De viktigste afrikanske språkene er wolof, serer og fulani (fulfulde). Wolof brukes også som lingua franca.

Senegal – næringsliv. Senegal har fra kolonitiden hatt en ledende stilling i det fransktalende Afrika og i Vest-Afrika. Dette har også gitt seg økonomiske utslag; bl.a. har Senegal en bredere industribase enn de fleste afrikanske land, og Dakar er et handelssenter med tog- og veiforbindelse østover i Sahel-regionen, så vel som et intellektuelt og kulturelt senter. Industri og servicenæring, inkl. en betydelig turistindustri, spiller en relativt større rolle i Senegal enn de fleste afrikanske land. Like fullt er landbruket sentralt, særlig mht. sysselsetting, med om lag 3/4 av den yrkesaktive delen av befolkningen. Tradisjonelt har jordbruket stått for stordelen av eksportinntektene, vesentlig fra det ene produktet jordnøtter. Senegalesisk jordbruk, og dermed økonomi, ble radikalt endret under fransk kolonistyre, med sterk innretting mot produksjon og eksport av uforedlede jordnøtter. Derved ble landet sterkt avhengig av denne ene varen, og dermed av prissvingninger på verdensmarkedet. På slutten av 20. århundre ble avhengigheten av jordnøtteksporten redusert, og produksjonen har variert sterkt. Samtidig har andre sektorer stått for den største inntjening av valuta; særlig turisme, fiskerier og eksport av fosfat. Utenlandsk bistand er videre en viktig inntektskilde.

Liberalisering av en tidligere statsdominert økonomi er gjennomført særlig fra midten av 1980-årene, inkl. avvikling av statlig eide selskaper og monopoler, bl.a. gjennom privatisering, og tilrettelegging for økt privat investering og initiativ. Økonomisk vekst har vært hemmet av flere tørkeperioder og en utarming av jorden, samt av økte priser på importert brensel. Senegal har opplevd en sterk urbanisering, særlig til Dakar.
Jordbruk, fiske

Senegal er tradisjonelt et landbruksland, og sektoren er fortsatt viktig for sysselsetting, mens betydningen for BNP har vært avtagende. Mens ca. 3/4 av yrkesaktiv befolkning fortsatt er sysselsatt i landbruket, svarer sektoren for rundt 15 % av BNI. Viktigste grøder er jordnøtter, bomull, millet, sorghum, ris og mais, hvorav den første er et betydelig eksportprodukt. Areal til og avling fra produksjon av jordnøtter har sunket i de senere år, dels som følge av bevisst politikk for å minske dominansen til dette ene produktet, dels som følge av svakere marked og lavere priser. Jordbruket er rammet av perioder med tørke, og av konstant mangel på vann i store deler av landet. Mens størstedelen av landet er i Afrikas tørre Sahel-belte, er det gode vekstvilkår langs elvene, samt i den sørlige Casamance-provinsen. Bomullsproduksjonen utnyttes i en betydelig tekoindustri.

Farvannene vest av Senegal er rike på fisk, og fiskeriene bidrar både til sysselsetting og økte valutainntekter, fra salg av lisenser, bl.a. til EU. Fra midten av 1980-årene er fisk er blitt Senegals fremste eksportvare. Selv om mye av fiskeriet skjer på tradisjonelt vis, har den moderne del av fiskeriene vokst. Ca. 45 000 håndverksfiskere står for 60–70 % av fangsten.

Senegal – samferdsel. Senegal har et godt utbygd veinett på drøye 14 500 km helårsvei. Ca. 922 km jernbane med bl.a. forbindelse mellom Dakar og Bamako (Malis hovedstad) og til Saint-Louis ved kysten i nord. Dakar er en av Vest-Afrikas viktigste havnebyer og har regionens største dyphavn. Havnen i Dakar betjener også Gambia, Mali og Mauritania. Internasjonal lufthavn ved Dakar.

Senegal – utenrikshandel. Senegal har en negativ handelsbalanse med utlandet, og er avhengig av utenlandsk bistand for budsjettbalanse. Viktigste eksportartikler er fisk (fersk og foredlet), petroleumsprodukter, jordnøtter og jordnøttprodukter, fosfater, kjemikalier og tekstiler. Frankrike er viktigste handelspartner. For øvrig Nigeria, Thailand og Mali.

Senegal – industri. Senegal har en relativt utviklet industrisektor, vesentlig lokalisert i og ved Dakar. Industrisektoren stod i 2002 for 14 % av BNP, og domineres av lettindustri for hjemmemarkedet, men med betydelig eksport fra den omfattende tekstilindustrien. Mye av industrien foredler råvarer fra jordbruk og fiskerier. Det er også omfattende produksjon av bygningsmaterialer, inkl. sement. Oljeraffineri finnes ved M´Bao, nær Dakar.

Senegal – bergverk, energi. Senegal har begrensede mineralforekomster, og bare få av de påviste utnyttes kommersielt. Utvinningen av kalsium- og aluminiumfosfat ved Thiés ved Dakar er den dominerende bergverksvirksomhet, men selv om eksporten har stor økonomisk betydning som valutainntjener, svarer den for bare ca. 1 % av BNI. Det utvinnes også salt og det er forekomster av gull, jernmalm og titan. Utenfor kysten er det funnet mindre forekomster av olje og gass, som dels må utnyttes i samarbeid med Guinea-Bissau.

Senegal hadde per 2003 ca. 500 MW installert kapasitet for produksjon av elektrisk kraft, inkl. det nye hydroelektriske anlegget ved Manantali. Varmekraftverk står for en stor del av produksjonen.

Senegal – musikk. Innenfor folketradisjonen spiller yrkesmusikere en viktigere rolle enn vanlig i afrikanske land. Profesjonelle griots (sangere og historiefortellere) resiterer dikt og historiske kvad og opptrer i ensembler med enstreng-lutt, fløyter, trommer og rasler. De var tidligere mest knyttet til høvdinger, men stadig flere blir frilansmusikere og tilbyr sine tjenester til alle som kan betale. Ellers omfatter folkemusikken barnesanger, tiggeres klagesanger, kjærlighetssanger og magisk-rituell sang. Sangstilen viser arabisk påvirkning gjennom islam. Det mest karakteristiske instrumentet er kora, en harpe-lutt som behandles med stor virtuositet av profesjonelle utøvere. Ellers benyttes enstreng-fele, balafon (xylofon), fløyter og forskjellige trommer, bl.a. djembe, sabbar og tamma («snakkende» tromme).

Instrumenter og stiltrekk fra folkemusikken er tatt opp i den moderne, urbaniserte populærmusikken. En rekke utøvere har gjort seg sterkt bemerket internasjonalt, særlig sangeren og komponisten Youssou N’Dour, med en stil som kalles mbalax. Nevnes bør også Babaa Maal og Ismael Lô. En viktig tradisjonsbærer som har opptrådt mye i Vesten med store trommeensembler, er mestertrommeslageren Doudou Ndiaye Rose.

Selvstendigheten

I 1958 ble Senegal et selvstyrt område (Republikken Senegal) innenfor den franske union. I april 1959 ble Mali-føderasjonen etablert mellom Senegal og Fransk Sudan, og denne ble selvstendig stat innen det franske samvelde i juni 1960. Da Senegal brøt ut i august 1960, ble føderasjonen oppløst, og landet ble selvstendig som separat stat 5. september; Fransk Sudan ble selvstendig som Mali. Senghor ble Senegals første president, Mamadou Dia statsminister. Politisk uenighet og maktkamp mellom disse to førte til at Senghor tok over som statsminister 1962, da Dia ble dømt for å ha planlagt statskupp. I 1963 ble det innført en ny grunnlov med sterkt presidentstyre. Ved parlamentsvalget samme år vant UPS en klar seier, hvoretter andre partier enten ble forbudt eller gikk sammen med regjeringspartiet. Senegal utviklet seg deretter til en ettpartistat, og 1966 ble UPS eneste tillatte parti. I 1976 ble et trepartisystem innført; Senghors eget parti ble omdøpt til Parti Socialiste (PS), og fikk klart flertall ved valgene 1978. Senghor ble valgt til president, mot Abdoulaye Wade fra Parti démocratique senegalais (PDS). Senere ble en rekke andre politiske partier tillatt. Léopold Senghor gikk i 1980 av som president. Statsminister Abdou Diouf tok over stillingen fra januar 1981, og ble selv valgt til president i 1983, gjenvalgt 1988 og 1993, men tapte mot Wade i 2000.

Til tross for tidvise brudd på politiske rettigheter og demokratisk praksis, og en periode med ettpartistyre og undertrykking av politisk opposisjon, er Senegal holdt frem som et eksempel på fungerende politisk demokrati i Afrika – med en statssjefs frivillige avgang og påfølgende demokratiske valg, som 2000 også førte til maktskifte fra det regjerende parti til opposisjonen. Senegal har heller aldri opplevd statskupp eller militærstyre. Senegal var det første land i Afrika sør for Sahara som startet et økonomisk strukturtilpasningsprogram støttet av Det internasjonale Valutafond MF og Verdensbanken. Et program for privatisering av statlige foretak ble gjennomført i midten av 1990-årene. I 1994 ble valutaen, CFA, devaluert med 50 %, hvilket førte til opptøyer og tilnærming mellom regjeringen og opposisjonen.

I den sørlige provinsen Casamance ble det fra 1990 ført en væpnet kamp med krav om selvstendighet. I 2004 ble det inngått en fredsavtale mellom regjeringen og opprørerne i Mouvement des Forces Démocratiques de la Casamance (MFDC). MFDC hevder at kolonimakten Franrike ikke kontrollerte Casamance og at området dermed ikke tilhører statsdannelsen Senegal. Opprøret har også en etnisk så vel som økonomisk bakgrunn. Områdets diola-flertall har følt seg marginalisert av wolof-folket, som er det dominerende i Senegal, og provinsen er blitt neglisjert mht. offentlige investeringer. Casamance er også langt på vei fysisk atskilt fra resten av Senegal, beliggende mellom Gambia og Guinea-Bissau. Konflikten er anslått å ha krevd inntil 5000 liv, og titusener har måttet flykte fra sine hjem.
Utenrikspolitikk

Helt siden selvstendigheten har Senegal vært et av de politisk mest toneangivende land i det fransktalende Afrika, og Dakar er et av de politiske og akademiske sentra i Vest-Afrika. Senegal styrket rundt 2000 sin diplomatiske rolle, bl.a. ved å være en av initiativtakerne til det nye utviklingsprogrammet NEPAD. Senegal og Dakar var også sentrum for Frankrikes koloniinteresser i Afrika, og de nære forbindelser mellom de to land er blitt opprettholdt – politisk, økonomisk og militært.

I 1981 ble senegalesiske styrker satt inn for å slå ned et kupp i Gambia. Etter dette dannet de to land føderasjonen Senegambia, som ble oppløst i 1989 uten noen gang virkelig å ha trådt i kraft. Senegal beskyldte deretter Gambia for å gi ly til separatistbevegelsen MFDC fra Casamance. Senegal har beskyldt Guinea-Bissau for det samme, og det har vært mindre sammenstøt mellom styrker fra de to land. Både Guinea-Bissau og Gambia har involvert seg i forsøk på å bilegge striden. Guinea-Bissau og Senegal har også hatt en grensetvist i et havområde med rike fiskeressurser og potensielt store gassforekomster. I 1991 gav Den internasjonale domstolen Senegal medhold. Under borgerkrigen i Guinea-Bissau 1998–99 intervenerte Senegal militært til fordel for den valgte president. Etter kuppet i Gambia 1994 fikk den avsatte president Dawda Jawara tilhold i Senegal. Senegal har vært i konflikt med Mauritania, bl.a. om beiterettigheter ved grensen. I 1999 inngikk Senegal og Mauretania en avtale om felles utnyttelse av fiskeressursene, etter en konflikt som truet med å bryte ut i krig.

Senegal har bidratt til fredsstyrker i Libanon, Liberia, Sentralafrikanske republikk og Elfenbenskysten, og har deltatt i et fransk initiativ om opprettelsen av en afrikansk militær reaksjonsstyrke. Selv om Frankrike har redusert sin militære tilstedeværelse i Afrika, er den opprettholdt i Senegal.

Leave a Reply

Your email address will not be published.