Saudi-Arabia

Saudi-Arabia, monarki i Asia, Midtøsten, omfatter omkring tre fjerdedeler av Arabiske halvøy. Saudi-Arabia grenser mot Jordan, Irak og Kuwait i nord, Bahrain, Qatar, Forente arabiske emirater og Oman i øst og Jemen i sør. Grensene mot Jemen og Forente arabiske emirater er ikke endelig fastlagt. Landet har kyst mot Rødehavet i vest og Persiske bukt i øst.

Landet består for det meste av tørr steppe og ørken, og det finnes ingen elver med vannføring hele året. Landet får hele sin vannforsyning fra grunnvannet og avsalting av sjøvann. Nesten hele befolkningen er muslimer. Saudi-Arabia er verdens største petroleumseksporterende land.

Monarkiet oppstod 1927 ved en avtale mellom kong Ibn Saud og Storbritannia.

Navnet er etter Ibn Saud-dynastiet.

Saudi-Arabia – forfatning og politisk system. Siden Abdulaziz Ibn Saud samlet størsteparten av den Arabiske halvøy i 1932 har Saudi-Arabia vært et eneveldig og enhetsstatlig monarki. Landets grunnlegger fikk 45 erkjente sønner som ennå preger statsstyret. Fem av disse har etterfulgt ham som konge og regjeringsleder. Tronfølgen baserer seg verken på formelle regler eller en etablert tradisjon. Det gjør regimet sårbart. I praksis utpekes en ny konge av det kongelige råd. Kongen er også landets religiøse leder, imam, og har tittelen «beskytter av de to hellige byer» (Mekka og Medina). Kongen utnevner regjeringen, som for en stor del består av familiemedlemmer.

Saudi-Arabia har ingen vanlig forfatning, men kongen skal styre i tråd med islams hellige sharia-lov. Landet fikk i 1993 et nasjonalt konsultativt råd (Majlis al-sjura), som fra 2005 har 150 medlemmer. De utnevnes av kongen og sitter i fire år. Rådet kan ta initiativ til lovgivning og føre tilsyn med regjeringens politikk. I 2005 ble det for første gang avholdt valg til om lag halvparten av kommunale råd. Bare menn over 21 år har stemmerett, men ikke kommunalt ansatte eller soldater. Bare ca. 20 % hadde registert seg som velgere. Kvinner er innvilget stemmerett fra 2009. Politiske partier er ikke tillatt.
Administrativ inndeling

Saudi-Arabia er delt inn i 13 regioner og 103 guvernorater. Lokalforvaltningen er under utvikling, og de første lokale valg ble avholdt 2005.

Klima

Saudi-Arabia har for det meste ørkenklima. 95 % av det totale landarealet har tørt til halvtørt ørkenklima hvor ingen områder har mer enn 6 mm årsnedbør, og enkelte områder er uten nedbør. Nedbøren faller stort sett innenfor november–mars. Temperaturene om somrene er ekstreme, i perioden juni–august er middeltemperaturen ca. 38 °C, med hyppige temperatursvingninger opp mot 49 °C. Vintrene er kjøligere, med temperaturer rundt 14–23 °C. Klimaet er imidlertid moderert ved kystene og ved Asir; nær grensen til Jemen, ligger et mindre område med fuktigere klima og milde temperaturer. Årsnedbøren er omkring 400 mm. Lavere temperatur og større nedbør gjør at fjellområdene til dels har steppeklima.

Saudi-Arabia – geologi og landformer. Saudi-Arabias geologiske fundament er en blokk av prekambriske bergarter (grunnfjell) med vesentlig granitter og gneiser, delvis dekket av sedimentære lag, som særlig er tykke i øst. I kalksteinslag fra jura og kritt finnes verdens rikeste petroleumsforekomster. I vest ligger grunnfjellet dels i dagen og dels dekket av basalt fra tertiær og kvartær.

Langs vestkysten, innenfor en smal kystslette (Tihamah), ligger et langstrakt fjellområde, Hedsjas, med høyeste punkt i Jabal Dabbagh lengst i nord, 2350 moh. Lengst i sørvest ligger landskapet Asir med fjell opptil 3207 moh. (Jabal Sawda). Det tørre elveleiet Wadi al-Hamd går fra Medina mot nord og nordvest til Rødehavet, andre wadier (tørre elveleier) går mot øst inn i ørkenen. Innlandet er et ødeland av lava og grus som strekker seg i en bue og utgjør en av verdens største sandørkener; i nord ligger Nafud-ørkenen, i sørøst den store ørkenen Rub al-Khali. Enkelte steder der grunnvannet er nær overflaten, finnes oaser. Mot øst skråner terrenget jevnt ned mot Persiske bukt. Dette området består stort sett av ørken og busksteppe og er uten avløp. Stedvis sumper og saltsletter. Det finnes ingen elver med vannføring hele året.

Saudi-Arabia – befolkning. Saudi-Arabia hadde i 2006 en beregnet folkemengde på ca. 27 mill. I perioden 1994–2004 var befolkningstilveksten på 2,8 % årlig. Høye fødselstall (34 ‰) og lav dødelighet (4,7 ‰) har gitt en sterk naturlig befolkningsvekst og en svært «ung» befolkning; nesten 41 % av befolkningen er under 15 år. Forventet levealder er for kvinner 74 år, for menn 68 år.

Befolkningen er overveiende arabere samt et større innslag av afrikanere ved Rødehavet. Saudi-Arabia har i tillegg svært mange utenlandske arbeidere. Ved folketellingen i 2001 hadde ca. 1/4 av befolkningen utenlandsk statsborgerskap. Av disse var ca. 70 % menn og 30 % kvinner. De fleste kommer fra Egypt, India, Bangladesh, Pakistan, Filippinene og Palestina.

På grunn av de store ørkenområdene lever størstedelen (ca. 87 %) av befolkningen i byer og tettbebyggelser, særlig omkring hovedstaden og langs kysten ved Persiske bukt og langs kysten og i fjellene langs Rødehavet. De øvrige lever i spredt bosatte områder eller som nomader og halvnomader. Største byer (2005): hovedstaden Riyad med 4,1 mill., Jidda med 2,8 mill. og Mekka med 1,3 mill.

Saudi-Arabia – næringsliv. Saudi-Arabia har på under et hundreår gjennomgått en dramatisk samfunnsendring, sosialt og økonomisk, som følge av store inntekter fra sine olje- og gassforekomster. Kongedømmet er verdens største produsent og eksportør av olje, med de største påviste oljereserver og den største ledige produksjonskapasitet. Etableringen av staten Saudi-Arabia skjedde i 1932, året før den første konsesjon for leting etter olje ble gitt, og utviklingen av landet har i utstrakt grad hengt sammen med utvinningen av dets oljeressurser – først og fremst etter den andre verdenskrig, og særlig fra 1970-årene, da inntektene økte sterkt som følge av høyere priser, kombinert med mer reformvennlige monarker. Fra å ha vært et stammebasert samfunn forankret i en beduin- og nomadekultur i et geografisk område splittet mellom ulike klaner og emirater, ble Saudi-Arabia i løpet av et halvt århundre en moderne stat med en utbygd infrastruktur og etablerte velferdstjenester, særlig innen utdanning og helse, og en rask urbanisering og betydelig industrialisering. Selv med enkelte mindre styringsmessige reformer mot slutten av 20. århundre, er Saudi-Arabia imidlertid forblitt et eneveldig monarki styrt av huset Saud, som besetter viktige funksjoner i samfunnslivet, og som ikke har tillatt åpenhet f.eks. i landets budsjetter og økonomi. Dette har gjort at det er stilt spørsmål ved tilstanden til økonomien, inkl. størrelsen på olje- og gassreservene.

Saudi-Arabia er sterkt avhengig av inntektene fra petroleumsvirksomheten, og landet er svært sårbart for svingninger særlig i oljeprisene. Vel 90 % av landets samlede eksportinntekter, og 70–80 % av statens inntekter, kommer fra petroleumssektoren. Etter sterk inntektsøkning i 1970-årene, var det perioder med lave priser og inntektssvikt både i 1980- og 1990-årene, hvilket medførte økonomiske innstramminger og låneopptak. Pga. sin store produksjonskapasitet og sine store reserver, har Saudi-Arabia vært i stand til å påvirke prisutviklingen, og har – innen OPEC – vært det land som i størst omfang har variert produksjonen for å bidra til å regulere prisen på råolje på verdensmarkedet.

Særlig siden 1980-årene er det foretatt store offentlige investeringer i utbygging av annen næringsvirksomhet, særlig industri og jordbruk, ikke minst for å redusere den ensidige avhengigheten av oljesektoren. Særlig er det investert mye i petrokjemisk industri, og det er satset mye på jordbruk og fiske, for å redusere avhengigheten av matvareimport.

Golfkrigen 1991 påførte også landet store utgifter; det samme gjør oppbygging og drift av et moderne forsvar. De økonomiske kostnader ved Golfkrigen er anslått til ca. 60 mrd. dollar, finansiert gjennom å trekke på landets valutareserver, samt lån. I de påfølgende år var det tiltagende press på saudisk økonomi, med økt gjeld og budsjettunderskudd. Myndighetene iverksatte flere tiltak for å redusere de offentlige utgiftene og tilpasse økonomien en ny tid med økende globalisering og markedstilpasning. Dette ble gjort bl.a. ved å redusere offentlige subsidier, erstatte utenlandske arbeidstakere med saudiere, og innføre mer liberale regler for utenlandsk eierskap. I 2005 var det anslått at vel 6 mill. utenlandske statsborgere, de fleste fra Sør-Asia og Midtøsten, arbeidet i landet – og dermed også stod for en betydelig kapitaleksport. Den saudiske stat spiller en utstrakt rolle i landets næringsliv, og en liberalisering i form av privatisering hadde tidlig på 2000-tallet ennå ikke gitt seg vesentlige praktiske utslag. En av årsakene til den økonomiske liberaliseringen, inkl. tilrettelegging for utenlandske investeringer, var Saudi-Arabias ønske om medlemskap i World Trade Organization (WTO). En særlig utfordring for saudisk økonomi er den store folketilveksten kombinert med det høye nivået på velferdstjenester og subsidier – som fører til at offentlige utgifter er raskt økende, samtidig som oljeproduksjonen og -inntektene pr. capita synker drastisk. Reduksjon av subsidier, og øking av skattene, er tiltak ansett som nødvendige, men politisk vanskelig å gjennomføre. Etablering av tilstrekkelig med arbeidsplasser for å møte befolkningsveksten er en annen utfordring, som bl.a. løses med reduksjon av den utenlandske arbeidsstokken i landet, også ved at flere yrker og funksjoner ved lov forbeholdes saudiere.

Vannforsyning er et alvorlig problem i Saudi-Arabia, og en begrensning for den økonomiske aktivitet. Det trengs vann både til befolkningen, industrien og jordbruket. Utstrakt satsing på desalinering av saltvann har gitt økt tilgang på vann, bl.a. til irrigasjon i jordbruket, men til en høy pris, både økonomisk og miljømessig, inkl. bivirkninger som økt saltinnhold i jorden og synkende grunnvannsnivå.

Saudi-Arabia er tradisjonelt en av verdens største givere av utviklingshjelp, primært til arabiske stater og land med islamsk befolkning.

Saudi-Arabia – jordbruk, fiske. Saudi-Arabia er fra naturens side lite egnet for jordbruk, pga. mangel både på dyrkbar jord og vann. Dyrking er begrenset til oaser og områder under kunstig vanning. Selv med betydelig økonomisk satsing på jordbruket, har landbrukets økonomiske betydning sunket, både mht. produksjon og sysselsetting. Ved århundreskiftet var andel yrkesaktive i landbruket sunket til under 5 %; bidraget til BNI var på ca. 5 %. Driften hemmes, ved siden av for lite nedbør, også av økende saltholdighet i jorden og små bruksenheter. Det oppdyrkede arealet utgjør kun ca. 2 % av totalarealet; ytterligere ca. 35 % brukes som beitemark, men er av lav kvalitet. Urbaniseringen har også medført mangel på arbeidskraft i sektoren. Det har vært satset betydelig på forbedret irrigasjon og dreneringssystemer og større kontroll av vandrende sanddyner, med økt avkastning, men til høye produksjonspriser. Viktigste jordbruksprodukter er hvete, durra, hirse, bygg, dadler, tomater, frukt og grønnsaker. Stort husdyrhold. Saudi-Arabia er selvforsynt med en rekke meierivarer og med egg og fjærkre. Nomadene (beduiner) holder kameler, sauer og geiter.

Det er også satset på utvikling av fiskeriene. Det foregår en del fiske etter krepsdyr, muslinger og forskjellig havfisk, hovedsakelig i Indiske hav.

Bergverk, energi

Saudi-Arabia er svært mineralrikt, og er verdens største produsent og eksportør av råolje. Landet har også verdens største kjente oljeforekomster, og verdens fjerde største kjente reserver av naturgass. Dertil besitter landet betydelige forekomster av en rekke andre mineraler.

Produksjon og eksport av råolje, og etter hvert naturgass, er den helt dominerende sektor i saudisk økonomi, og selve grunnlaget for utviklingen av det moderne kongedømmet som et av verdens fremste velferdsstater. De første konsesjoner for oljeleting ble gitt i 1933, og samme år begynte det senere Arabian American Oil Company (Aramco) prøveboring. I 1938 fant den første eksport sted, før utvinningen startet for alvor i 1946. I 1980 ble det oppnådd enighet om full saudisk overtakelse av de utenlandske oljeselskapenes virksomhet i Saudi-Arabia, med virkning tilbakedatert til 1976. Det statseide oljeselskapet Saudi Arabian Oil Company (Saudi Aramco) er verdens største, og landets ledende økonomiske aktør, ved siden av Saudi Basic In-dustries Corp. (SABIC); et av verdens ledende petrokjemiske konsern. Saudi-Arabia var blant grunnleggerne av OPEC i 1960, og har vært en av organisasjonens mest toneangivende medlemmer.

Petroleumsproduksjonen er den desidert viktigste økonomiske aktivitet i landet, og bidrar normalt med mellom 30 % og 40 % av BNP, og står for over 90 % av samlet eksportverdi, og 70–80 % av statens samlede inntekter. Sektoren betyr mindre sysselsettingsmessig, med kun 2 % av yrkesbefolkningen. Saudi-Arabia har verdens største kjente oljereserver, per 2005 beregnet til vel 260 milliarder fat, dvs. rundt en firedel av verdens totale påviste reserver. Saudi-Arabia er også verdens største produsent, med et daglig produksjon på vel 10 mill fat/dag tidlig på 2000-tallet. Den saudiske produksjonen har variert i betydelig grad, bl.a. som følge av OPECs forsøk på å regulere prisene, og landet hevder å ha en kapasitet på ca. 15 mill. fat/dag Naturgassreservene ble i 2005 beregnet til 235 trillioner kubikkfot. Saudi-Arabia har ca 80 olje- og gassfelt, men over halvparten av oljereservene er konsentrert om bare åtte felt, hvorav Ghawar og Safaniya er verdens største for hhv. on- og offshore-produksjon – og Ghawar, med ca. 70 mrd. fag, verdens største oljefelt overhodet. Saudi-Arabia utvinner også et felt sammen med Kuwait, den sk. nøytrale sone, hvorfra inntektene fordeles likt mellom de to land. Feltet inneholder ca. 5 mrd. fat. Saudi-Arabia produserer olje sammen med Bahrain, på Abu Saafa-feltet, og har donert inntektene derfra til nabolandet. Saudi-Arabia er en nøkkelleverandør av olje til Europa og USA, og svarte tidlig på 2000-tallet for ca. 15 % av landets oljeimport. Rundt 60 % av eksporten går til Asia., som også er hovedmottaker av saudiske raffinerte produkter. Saudi-Arabia har åtte raffinerier med samlet kapasitet på ca. 1,75 mill. fat/dag. Mesteparten av eksporten skjer over terminalene Ras Tanura og Ras al-Juaytmah, samt Yanbu. Til disse opererer to større oljeledninger. Saudi Aramcos datterselskap Vela har en av verdens største tankflåter, og står for en stor del av eksporten. De største gassforekomstene er knyttet til oljen, mest fra Ghawar-, Safaniya- og Zuluf-feltene.

Saudi-Arabia har betydelige reserver av flere mineraler, særlig nord i landet. Det utvinnes også gull, gips og kalkstein, og det er kjente forekomster av jern, fosfat, bauxitt, uran, sølv, tinn, wolfram, sink, kobber m.m

Saudi-Arabia har, både pga. urbanisering og industrialisering, et stort og raskt voksende energibehov. I 2003 var installert kapasitet 28 800 MW, med et økning i etterspørsel på vel 5–10 % i året. Det er derfor behov for sterkt utbygging av kapasiteten, samt på ledningsnettet. Ca. 20 % av landet er ikke knyttet til strømforsyningsnettet.

Saudi-Arabia – samferdsel. Saudi-Arabia har et velutbygd samferdselsnett, med ca. 159 000 km hovedvei som bl.a. forbinder Dammam ved Persiske bukt med Riyad og Mekka og Jidda ved Rødehavet. Også vei langs begge kyster. Fyllingsbro over til Bahrain i Persiske bukt. Jernbaneforbindelse finnes mellom Riyad og Dammam, og mellom Riyad og petroleumsfeltene. En forlenging av jernbanen fra Dammam til Jubayl er planlagt. Rørledninger fra petroleumsfeltene til utskipningshavnene.

Viktigste havner er Jidda, som mottar størstedelen av pilegrimstrafikken til Mekka, Dammam, Jubayl, Yanbu og Jizan. Petroleumsterminal ved Ras Tanurrah (nord for Dammam). Landet har 25 kommersielle flyplasser; internasjonale lufthavner i Riyad, Jidda og Dhahran (Zahran) og 22 lufthavner for innenlandstrafikken.

Golfkrigen

Saudi-Arabia deltok ikke i den første Golfkrigen mellom Irak og Iran 1980–88, selv om landet tok parti for Irak. I den andre Golfkrigen 1991 ble Saudi-Arabia stående i sentrum for den allierte aksjonen mot Irak for å frigjøre Kuwait, både som baseområde og som sete for den kuwaitiske regjering i eksil. Saudi-Arabia bidrog også til at andre islamske land deltok med tropper til den allierte styrken. Etter krigen ble Saudi-Arabia, gjennom å stille militære anlegg til USAs rådighet, en av garantistene for Kuwaits selvstendighet. Bakgrunnen for Saudi-Arabias engasjement var at landet så seg truet av en eventuell videre territoriell ekspansjon fra Irak da Kuwait ble invadert og annektert. Samtidig som Irak invaderte Kuwait, utplasserte landet styrker langs den saudiske grensen. Saudi-Arabias motiv for å delta i en alliert operasjon for å frigjøre Kuwait, var derfor også begrunnet både med å sikre egne grenser. De første amerikanske troppene som ankom Saudi-Arabia etter invasjonen av Kuwait, var like mye en styrking av Saudi-Arabias sikkerhet som et første ledd i den allierte styrkeoppbyggingen.

Hovedtyngden av krigsinnsatsen ble gjort fra saudisk territorium. Saudi-Arabia deltok selv i krigen, og ble, i likhet med Israel, et mål for irakske Scud-raketter. I januar 1991 gikk irakske styrker over grensen til Saudi-Arabia og okkuperte byen Ras al-Khafji, før de ble slått tilbake av saudiske, qatariske og amerikanske styrker. Etter krigen ble enkelte amerikanske avdelinger stående i landet, og USA ble en garantist for Saudi-Arabias sikkerhet, men intern motstand mot de nære forbindelsene bidrog til at Saudi-Arabia ikke støttet den USA-ledende krigen mot Irak 2003.

Som følge av Jordans og Jemens støtte til Irak stanset den saudiske bistanden til Jordan, og inntil 800 000 fremmedarbeidere fra Jemen reiste hjem. Også støtten til Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) ble stanset som følge av PLOs støtte til Irak. Forholdet mellom PLO og Saudi-Arabia ble siden forbedret.
Utenrikspolitikk

Saudi-Arabia har i kraft av sin økonomiske styrke og som vokter av islams helligste steder, Mekka og Medina, betydelig innflytelse i Midtøsten og den islamske verden. Saudi-Arabia er den dominerende makt i Golf-regionen, økonomisk, politisk og militært, og det toneangivende medlem både av den regionale samarbeidsorganisasjonen GCC og OPEC. Saudi-Arabia var med på å danne begge organisasjoner, så vel som Den arabiske liga. Innen regionen har særlig utviklingen i Iran etter revolusjonen 1979, og i Irak etter Baath-regimets fall 2003 vært fulgt nøye – ut fra det saudiske regimets bekymring for sjiaenes styrkede rolle i regionen og innflytelsen på Saudi-Arabias eget sjia-mindretall.

Tidligere lå den utenrikspolitiske oppmerksomhet særlig på de to hashemittiske statene Jordan og Irak; det saudiske kongehuset hadde nedkjempet den klanen som besatte tronen i disse to statene, som begge var etablert av Storbritannia etter første verdenskrig. Frykten for det hashemittiske Iraks innflytelse lå til grunn for inngåelsen av en gjensidig forsvarsavtale med Egypts radikale regime i 1955. Samtidig styrket Saudi-Arabia forbindelsen med USA, som på sin side ønsket å tette et opplevd sikkerhetsvakuum i forhold til en kommunistisk trussel etter Suez-krisen, med å sikre seg allierte og baser i regionen. Saudi-Arabia ble trukket inn i den kalde krigen også under borgerkrigen i Jemen i begynnelsen av 1960-årene.

Saudi-Arabia har spilt en forholdsvis tilbaketrukket rolle i Midtøsten-konflikten, dvs. spørsmålet om Palestinas fremtid, men har bidratt økonomisk og politisk. Landet deltok med en mindre styrke på Jordans og Iraks side under Seksdagerskrigen 1967, men har for øvrig ikke vært militært involvert. Etter Oktoberkrigen 1973 deltok Saudi-Arabia gjennom OPEC i oljeembargoen mot vestlige stater. Kampanjen gav Saudi-Arabia en sterkere posisjon i den arabiske verden enn tidligere. Forholdet til Egypt bedret seg under president Sadat i 1970-årene. Saudi-Arabia støttet al-Sadats fredsinitiativ overfor Israel i 1977, men tok de øvrige arabiske lands side og brøt de diplomatiske forbindelser med Egypt etter inngåelsen av fredsavtalen med Israel 1979. I 1970-årene var Saudi-Arabia og Iran stilltiende allierte for å bremse innflytelsen til sekulære og radikale arabiske stater, og den iranske revolusjonen 1979 var derfor et tilbakeslag også for Saudi-Arabia. Sovjetunionens invasjon av Afghanistan samme år bidrog til frykt for kommunismens fremmarsj, hvilket forente Saudi-Arabia og USA til å etablere og støtte den afghanske motstandsbevegelsen. Mange saudiere sluttet seg til denne, bl.a. Osama bin Laden; og flere veteraner fra Afghanistan skulle bli sentrale medlemmer av al-Qaida så vel som i den militante islamske motstanden i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia var et av få land som anerkjente Taliban-regjeringen i Afghanistan.

Krigen mellom Irak og Iran (1980–88) innebar også en trussel for Saudi-Arabia. Begge regimer hadde territorielle ambisjoner og var rivaler som regionale stormakter. Saudi-Arabia valgte å støtte Irak i frykt for innflytelsen til det iranske sjia-regimet. Golfkrigen 1991 styrket Saudi-Arabias stilling i regionen og førte også til gjenopprettede diplomatiske forbindelser med Russland og Iran. Etter regimeskiftet i Irak 2003, og påfølgende valg som gav landets sjiaer større innflytelse, er den samlede innflytelsen til Iraks og Irans sjiaer en kilde til uro i Saudi-Arabia, som er sunni-dominert, men med et sjia-mindretall.

I 1992 kom det til en mindre grensetrefning mellom militære enheter fra Saudi-Arabia og Qatar. 1999 undertegnet de to land en demarkasjonsavtale. Saudi-Arabia hadde i 1990-årene fortsatt flere uavklarte grensetvister. En avtale ble inngått med Oman 1995, med Jemen 2000 og med Qatar 2002. I 1997 og 1999 var det væpnede sammenstøt mellom grensevakter fra Saudi-Arabia og Jemen, som følge av en kontrovers over en øy i Rødehavet begge land gjør krav på. Frykt for infiltrasjon av terroritster og våpen fra Jemen, førte 2004 til at Saudi-Arabia begynte å bygge en sikkerhetsmur ved grensen.