São Tomé og Príncipe. Republikk i Vest-Afrika som består av de to hovedøyene São Tomé (859 km2) og Príncipe (142 km2), samt de mindre øyene Caroço, Pedras, Tinhosas og Rõlas. Øyene ligger ca. 275 km fra kysten av Gabon og like nord for ekvator.
Øyene ble oppdaget 1470, portugisisk koloni til 1975, da landet ble selvstendig republikk og slo inn på en sosialistisk orientert utviklingsvei. En demokratiseringsprosess førte til at flerpartisystem ble innført i 1990, og de første frie valg ble holdt året etter, med påfølgende regime-skifte.
Forfatning og politisk system
Etter forfatningen av 1990 er São Tomé og Príncipe en demokratisk og enhetsstatlig republikk. I 1994 tok imidlertid landet et skritt i føderal retning da Príncipe fikk betydelig autonomi, og det ble etablert en regional forsamling og regjering på øya. Landets statsoverhode er en president, valgt i allmenne valg for fem år med mulighet for ett gjenvalg. Han har noe mindre myndighet enn det som er vanlig i presidentstyrte land. Lovgivende myndighet er lagt til en nasjonalforsamling med 55 folkevalgte medlemmer, valgt i allmenne valg for fire år. Regjeringen, ledet av en statsminister, nomineres av forsamlingen og utnevnes av presidenten. Den tidligere frigjøringsbevegelsen MLSTP-PSD er største parti og var det eneste tillatte 1972–90.
Landet er inndelt i sju distrikter.
Rettsvesenet
Rettsvesenet omfatter bl.a. en høyesterett og en førsteinstansrett. Lovverket bygger på portugisiske forbilder.
São Tomé og Príncipe – natur. Begge hovedøyene, São Tomé og Príncipe, er av vulkansk opprinnelse og har lavland langs kysten og et høyere innland. Høyeste punkt ligger på øya São Tomé; Pico de São Tomé, 2024 moh. Begge øyene har kraftige strømmer som renner ned fra fjellområdene. Øyene er atskilt av en ca. 140 km bred havstrekning.
Klimaet
Klimaet er varmt og fuktig med få temperaturvariasjoner gjennom året. Middeltemperaturen ved havets nivå er omkring 26 °C og årsnedbøren er omkring 1000 mm med en kortere regnfattig periode i tiden juni–august (tropisk regnklima).
São Tomé og Príncipe – plante- og dyreliv. Tropisk regnskog dekker de nedre delene av øyene som ikke er oppdyrket. Den går over i fjellregnskog i høyden.
På grunn av avstanden til fastlandet omfatter pattedyrfaunaen bare 8 naturlig forekommende arter, for det meste flaggermus. To av flaggermusartene og en trespissmus er stedegne (endemiske). Minst 135 fuglearter er observert, av disse hekker 49 på São Tomé og 35 på Príncipe. Mer enn 50 % av disse er stedegne. Blant de mest karakteristiske fuglene er hegrer, duer, isfugler, blåastrild og vevere – samt den kjente papegøyearten jako.
São Tomé og Príncipe – befolkning. São Tomé og Príncipe hadde i 2006 en befolkning på 193 400, hvilket gir en befolkningstetthet på 193,2 per km2, en av de høyeste i Afrika. Folketilveksten var for perioden 1994–2004 på gjennomsnittlig 2,0 % årlig.
Befolkningen består hovedsakelig av afrikanere, mange etterkommere av slaver. Før frigjøringen i 1975 fantes det omkring 4000 hvite, vesentlig portugisere. Et stort flertall av disse forlot landet ved selvstendigheten. I tillegg finnes en del kontraktsarbeidende fra Angola.
Hovedtyngden av befolkningen bor i kystområdet på øya São Tomé.
Religion
Den katolske kirke har tilslutning fra ca. 79 % av befolkningen; ca. 21 % er protestanter.
Språk
Offisielt språk er portugisisk. Talespråket er et portugisisk kreolspråk.
São Tomé og Príncipe – næringsliv. São Tomé og Príncipe er en av Afrikas minste stater, med et lite produktivt jordbruk som viktigste næringsgrunnlag. På 2000-tallet begynte leting etter olje, og oljefunnene som er gjort ventes å føre til dramatiske endringer av øysamfunnet.
São Tomé og Príncipe hadde ved selvstendigheten en klassisk plantasjeøkonomi med et mindre antall kakaoplantasjer, kontrollert av et fåtall portugisiske eiere. Økonomisk tilbakegang etter selvstendigheten skyldtes både at de fleste portugisere forlot landet, og at regjeringen 1976 nasjonaliserte plantasjene, hvilket medførte ytterligere kompetanse- og kapitalflukt. Nasjonaliseringen bidrog til en sterk reduksjon i produksjonen av kakao, som tradisjonelt har stått for over 90 % av eksportverdien. Betydelig prisfall på kakao og bortfall av ordninger med skjermet adgang til det portugisiske markedet bidrog også til nedgangen. Landbruket, inkludert fiskeri og skogbruk, sysselsetter i underkant av 40 % av befolkningen, og står for knapt en firedel av BNI; servicesektoren er den største, industrien er lite omfattende. Lav kredittverdighet førte til at São Tomé og Príncipe etterfulgte krav fra Verdensbanken og IMF om økonomisk liberalisering i 1980-årene. 1997 vedtok parlamentet opprettelsen av den første frihandelssone i Guineabukta, med ny dypvannshavn og et senter for avgiftsfri handel og offshore finansielle tjenester på Príncipe.
Turismen er under utvikling, og ventes å spille en fremtredende økonomisk rolle.
Jordbruk, fiske
São Tomé og Príncipe er tradisjonelt et jordbruksland basert på plantasjedrift. Jordbruket er dominert av kakao, landets eneste eksportartikkel av betydning. Etter nasjonalisering av plantasjene 1976, ble et privatiseringsprogram gjennomført fra 1985, for å øke produktiviteten. Kakaoeksporten er landets viktigste inntektskilde, og har siden selvstendigheten stått for vel 90 % av total eksportverdi, men produksjonen har vært variabel. Øvrige eksportprodukter er kopra, kaffe og palmeolje og -kjerner, men også for disse produktene sank produksjonen drastisk etter selvstendigheten. I 1990-årene ble det utviklet en betydelig produksjon av blomster for eksport. Ved siden av den eksportrettede sektor i jordbruket, produseres det matvarer for det lokale markedet. São Tomé er likevel avhengig av å importere rundt halvparten av sitt matvareforbruk.
Fiskeriene innbringer – før eksport av olje – de største eksportinntektene etter kakao, men disse stammer mest fra lisenser fra utenlandske trålere. Farvannet rundt øyene er fiskerike, og sektoren sysselsetter ca. 10 % av befolkningen. São Tomés egen fangst går hovedsakelig til innenlands konsum. Det anslås at særlig tunfisket kan ekspanderes, med tanke på eksport. I 1978 ble det opprettet en økonomisk sone på 200 nautiske mil.
Landets skoger blir også lite utnyttet kommersielt; nær 30 % av landet er dekket med urskog, særlig treslaget obó.
Bergverk, energi og industri
São Tomé og Príncipe har ingen mineralressurser eller nevneverdig bergverk. Kartlegging og prøveboring på kontinentalsokkelen tidlig på 2000-tallet indikerte svært store forekomster av hydrokarboner, og dermed betydelige inntekter for landet. Anslag fra 2006 antyder oljereserver tilsvarende 11 milliarder fat. Et havområde mellom São Tomé og Príncipe og Nigeria, Joint Development Zone (JDZ), forvaltes av de to land i fellesskap, og inntekter fra oljeutvinningen skal deles med 60 % til Nigeria og 40 % til São Tomé og Príncipe. Statoil var blant de oljeselskap som deltok i en budrunde om lisenser, mens et lite norsk selskap, Energy Equity Resources, kom inn i kompaniskap med andre aktører. Dette var sammen med bl.a. Chevron med på de første prøveboringene 2006. Det norske selskapet Petroleum Geo Services (PGS) var før dette inne med seismiske undersøkelser.
Industrien er lite utviklet. Med unntak av tekstilproduksjonen, som dels eksporteres, er industriproduksjonen av forbruksvarer rettet mot det lokale markedet. Industrien stod i 2005 for ca. 15 % av sysselsetting og BNI.
São Tomé og Príncipe – utenrikshandel. São Tomé og Príncipe har fra 1980-årene hatt underskudd på handelsbalansen med utlandet, vel så mye som følge av økende import som synkende eksport – særlig av kakao. Landet er sterkt avhengig av kakaoeksporten og prisene på denne ene varen. Det er ventet av São Tomé og Príncipe vil få store inntekter fra eksport av olje, som vil gi store handelsoverskudd. Landet har i mange år vært en av de mest bistandsavhengige stater, og Portugal og EU har vært viktige bistandsytere. Viktigste handelspartnere er Portugal, Nederland, Frankrike og Japan.
Skole og utdanning
Offisielt er det 6-årig obligatorisk skole for alle i alderen 7–14 år. Barneskolen er 6-årig, og den videregående skolen er 6-årig. Ca. 20 % av den voksne befolkningen regnes som analfabeter (2001).
Massemedia
Landet har én dagsavis, Tela Non Diario de Sao Tome e Principe, samt noen ukeaviser. Den statseide radiostasjonen Rádio Nacional de São Tomé e Príncipe sender på portugisisk, og siden 1995 har Radio France Internationale hatt sendinger til øyene. I 1992 begynte en statskontrollert fjernsynskanal, Televisao Saotomense (TVS), med portugisisk finansiell og teknisk støtte daglige sendinger. Et portugisisk fjernsynsselskap begynte i 1995 med satellittoverførte fjernsynssendinger.
Kolonitid
Da São Tomé og Príncipe ble oppdaget av portugisiske sjøfarere i 1471/72, var øygruppen ubebodd, men den ble av stor betydning som mellomstasjon i slavehandeltiden. São Tomé og Príncipe var det første afrikanske territorium kolonisert av Portugal, som ønsket å etablere et kristent, europeisk samfunn der, basert på produksjon av sukker og afrikanske slaver. Med et ugjestmildt klima og høy dødsrate, bestod mange av de europeiske tilflytterne av kriminelle som ble deportert dit. Slaver ble hentet fra Benin, Gabon, Kongo og Angola, og São Tomé og Príncipe utviklet den første plantasjeøkonomi i tropene. Den første store eksportartikkelen var sukker, men med fremveksten av en vellykket sukkerproduksjon i Brasil, ble sukkeret fra São Tomé og Príncipe utkonkurrert, og plantasjeøkonomien forfalt – til kakao og kaffe (introdusert fra Brasil) ble dyrket på plantasjer fra slutten av 1800-tallet. Samtidig ble det hentet administratorer fra Portugal og kontraktarbeidere fra andre portugisiske kolonier, noe som i praksis innebar en ny kolonisering – og samtidig førte til at slaveriet fortsatte langt inn på 1900-tallet, selv om det formelt ble opphevet i 1875.
Fra 1530-årene ble det eksportert slaver fra São Tomé og Príncipe til Amerika. Den økonomiske fremgangen vakte andre kolonimakters interesse, med angrep fra engelskmenn, franskmenn og nederlendere på 1600-tallet. 1641–48 okkuperte hollenderne fortet i São Tomé, hvorfra de kontrollerte handelen med sukker og slaver.
Allerede tidlig kom det til opprør mot det portugisiske herredømmet; det første kjente slaveopprøret fant sted 1517, og en større revolt brøt ut 1595. For å øke innbyggertallet, og dermed arbeidskraften, ble det oppmuntret til blandede ekteskap, og det vokste frem en egen kreolbefolkning og -kultur. Motstand mot det portugisiske styret og slaveriet hadde særlig feste i denne gruppen frie kreoler, kjent som forros.
Motstand blant forros mot arbeidsforholdene på plantasjene førte i 1953 til opptøyer som ble møtte med politi. Et stort antall plantasjearbeidere ble drept, og opprøret ble senere brukt som referanse i frigjøringskampen mot Portugal. 1960 ble nasjonalistbevegelsen Comité de de Libertação de São Tomé e Príncipe (CLSTP) etablert, men hadde begrenset diplomatisk innflytelse og gikk i oppløsning. I 1972 ble frigjøringsbevegelsen Movimento de Libertação de São Tomé e Príncipe (MLSTP) dannet, ledet av Manuel Pinto da Costa, som dannet en eksilregjering i Gabon. MLSTP drev ikke åpen geriljakrigføring, men et undergrunnsarbeid mot det portugisiske styret.
Selvstendighet
Etter revolusjonen i Portugal i 1974 ble São Tomé og Príncipe selvstendig 12. juli 1975, etter en periode med overgangsstyre fra desember 1974. Ved valget på nasjonalforsamling forut for selvstendigheten vant MLSTP alle de 16 setene. Manuel Pinto da Costa ble utnevnt til president, Miguel Trovoada til statsminister. Langt de fleste av rundt 2000 portugisiske innbyggere forlot landet, og tappet dermed landet for kompetanse og kapital.
MLSTP-regjeringen førte en sosialistisk politikk og nasjonaliserte bl.a. de største plantasjene. Den statlige overtakelsen av kakao-plantasjene i 1976 førte til økonomiske problemer, bl.a. fordi den portugisiske ekspertisen forlot landet. Det kom også snart til motsetninger i MLSTP, og flere sentrale politikere gikk i eksil. Disse forsøkte ved flere anledninger å gripe makten i landet, bl.a. i 1977 og 1988. I 1979 ble Trovoada avsatt som statsminister, holdt fengslet til 1981 og sendt i eksil.
Etter kuppforsøket 1988 ble det satt i gang en demokratiseringsprosess, og i 1990 ble en ny grunnlov vedtatt og flerpartisystem innført. Det første frie valget 1991 førte til maktskifte, idet MLSTP (nå omdøpt til MLSTP-Partido Social Democrata, MLSTP-PSD) led nederlag, og det nye Partido de Convergência Democrática-Grupo de Reflexão (PCD-GR) fikk flertall. Den hjemvendte Miguel Trovoada ble valgt til president i 1991, etter at de øvrige kandidatene hadde trukket seg. Ved nyvalg i 1994 ble MLSTP-PSD igjen det største partiet. I 1994 ble øya Príncipe gitt indre selvstyre, med parlament og regjering. I 1995 grep en gruppe soldater og yngre offiserer makten i et kupp, men etter megling fra Angola gav de opp etter en uke, hvoretter Trovoada ble gjeninnsatt. Ved presidentvalget i 1996 ble Trovoada gjenvalgt i andre valgomgang mot Manuel Pinta da Costa. MLSTP-PSD ble på ny største parti ved parlamentsvalgene 1998 og 2002. MLSTP-PSDs kandidat, Fradique de Menenez, vant presidentvalget 2001. Mens presidenten var utenlands, grep en gruppe offiserer makten i et nytt kupp 2003, og dannet en militærjunta. Etter megling fra Nigeria, ble det inngått et forlik, som førte til at Menenez ble gjeninnsatt og kuppmakerne fikk amnesti.
Utenrikspolitikk
São Tomé og Príncipe har opprettholdt nære forbindelser med Portugal etter selvstendigheten, og har også utstrakt kontakt med de øvrige tidligere portugisiske kolonier i Afrika, fremfor alt Angola, som har bistått både økonomisk og militært. I perioden 1988–91 var det stasjonert angolanske tropper på São Tomé, og landet fikk olje til subsidierte priser fra Angola. 1996 var São Tomé og Príncipe med på å etablere sammenslutningen av portugisisktalende stater, Comunidade dos Países de Língua Portuguesa (CPLP). Forholdet til Nigeria er også nært, og de to land forvalter i fellesskap et havområde mellom seg som er antatt å være meget rikt på olje. Bl.a. som følge av interesse for oljeforekomstene har også USA styrket forholdet til São Tomé og Príncipe, bl.a. militært.
