Klokken 6.45 ble vi hentet på hotellet vårt for å kjøre til flyplassen. Her ventet en liten blikkboks av et fly som skulle bringe oss til øya Santiago, Kapp Verdes største hvor også hovedstaden Praia ligger. Jeg må innrømme at jeg like overveide situasjonen en ekstra gang da jeg så det lite flyet som bare hadde plass til 19 personer. Men piloten satte flyet i gang og elegant lettet vi fra Sal, om 45 minutter ville vi lande på Santiago som nettopp har fått en ny internasjonal flyplass, ikke særlig stor, men i forhold til den gamle som vi kjørte forbi er den supermoderne. Faktisk kjører man på den gamle rullebanen når man skal fra den nye flyplassen inn til hovedstaden. Turen tar fem minutter og plutselig står man midt i Praia som har alt det livet som Sal stort sett er blottet for.
Byen ble hovedstad i 1770 og det mest interssante område er det såkalte “platået”, den gamle bydelen med brosteinsbelagte gater og hus i kolonistil. Vi gikk forbi den store plassen hvor man se katedralen, justisdepartementet og byens rådhus. Det er et hyggelig og forholdsvis stille sted, men bare et par hundre meter derfra besøkte vi markedet hvor en maurtue av mennesker kjøpte og solgte matvarer. I langt de fleste bodene lå allverdens frukt og grønt i alle mulige farger, men enkelte solgte også kjøtt som de forgjeves prøvde å holde fluene fra.
Vi fikk også handlet litt innen turen gikk 12 KM mot vest for å se den gamle byen Cidade Velha som den gang het Ribera Grande. Det er ikke helt til å forstå at denne liten idylliske byen gjennom et par hundre år har vært sentrum for slavehandelen. Det var ved dette stedet portugiserne bosatte seg i 1462, for her kunne man oppføre en beskyttet havn. Dessverre hadde de ikke tenkt over angrep fra landsida, så i 1585 gikk Francis Drake og mennene hans i land ved det nåværende Praia og tok inn Ribera Grande uten kamp. Innbyggerne var flyktet opp i fjellene hvor de kunne se piratene dra rask avsted igjen, da de ikke fant gull. Regjeringen i Lisboa presset på for å få byen flyttet til Praia, hvor man bedre kunne forsvare seg, men innbyggerne ville ikke lytte og oppførte i stedet fortet Real do Sao Felipe. Men i 1712 gikk det gal igjen, denne gang var det franskmennene det fra landsida tok inn byen og plyndret den. Bl.a. den episoden fikk regjeringen i Lisboa til å smekke i pengekassen. I stedet for begynte portugiserne å beskytte kysten ved Praia hvor nye hus skjøt opp i en fart. Ribera Grandes endelikt som hovedstad kom i 1754 da den nye biskopen over øyene valgte å bosette seg i Praia og ikke i Ribera Grande som siden har hett Cidade Velha.
De første mange årene var Santiago et ytterst viktig provianteringssted for forbipasserende skip, her tjente man gode penger på frisk vann, mais, geitekjøtt osv.. Da slaveriet for alvor startet så portugiserne rask at øyene lå perfekt for slavehandel primært til det store søramerikanske markedet. Slaver ble hentet fra Vestafrika og solgt videre på markedet på Santiago til en høy pris. Men slavehandlerne ga gjerne litt ekstra, for det var ytterst farefullt selv å hente slaver i Afrika, i beste fall var skipene svært forsinke, men ofte ble man møtt av krigerske stammer og fremmede sykdommer. Slaverne fra Santiago hadde også den fordelen at de hadde overlevd turen fra Afrika til Kapp Verde, de som eventuelt var syke, var allerede døde. Dessuten kunne de forstå ordrer på portugisisk og var gjort katolske. Prestene mente at en katolsk slave var heldigere enn en fri afrikaner da han nå hadde muligheten for å komme i himmelen.
Framme i Cidade Velha besøkte vi fortet hvor man har en fantastisk utsikt over byen og den pene frodige dalen. Fortet er temmelig velholdt, ihvertfall yttermuren, og innenfor er det bevart en del kanonér og den gamle vanncisternen. Vi kjørte ned i selve byen hvor vi kom forbi den gamle katedralen, begynte på i 1556 og først ferdiggjort ca. 100 år senere. I dag er den bare ruiner, men man håper med UNESCOs hjelp å få gjenoppført den i sin opprinnelige form.
Lengre inne i byen gjorde vi holdt ved torget, her står en såkalt “pelhourinho” som ble brukt til henrettelse av slaver. I dag er den en slags minnesmerke over de forferdelige årene. Fra torget gikk vi opp til den gamle kirken Nossa Sehora dos Rosário som er fra 1500-tallet. Man kan gå inn for å se de gamle gravsteinene i gulvet. Cidade Velha er faktisk et stort museum, også inne i dalen ligger gamle monumenter og arkeologer har gjort store funn i området. Vi gikk en tur langs vannet og nøt stemningen på torget før vi kjørte videre.
Turen gikk nå tilbake til Praia og herfra opp i fjellene hvor man finner et helt eventyrlig landskap. Her er mer regnfullt og synet av grønnkledde fjellskråninger og dype frodige daler er bare fantastisk. Her og det henger skyer og dis over fjellene, nærest som i et eventyr. Stort sett hver kvadratmeter er tilplantet med mais, men også bønner, kåler og terrasser med peanøtter var blant de foretrukkene høstene. Vi kjørte gjennom byen Santo Domingo og satte kursen lengre opp i fjellene, vi undret oss litt over at de fleste veiene var belagt med brosteiner, men fikk å vite det var et levning fra en av øygruppens mange hungersperioder. Befolkningen fikk mat av regjeringen mot at de bygget nye veier.
Etter en god lunsj kjørte ved mot Sao Jorge dos Orgaos og det botaniske forsøkssenteret hvor man lager forsøk med mange av kapp Verdes endemiske arter. Her er det en skjønn stillhet, og likevel, ett høyt fuglekvitter skar gjennom luften, men det var nesten helt terapeutisk. Vi så flere flott fugler, bl.a. den imponerende Kingfisher. Det var etter hvert ved å være sen ettermiddag og det var tid til å vende tilbake til til Praia og lufthagen. Tilbakeveien var også utrolig pen, små søvnige fjellandsbyer med vinkende barn ble passert og etter en times tid var vi igjen i Praia som med sine 120000 innbyggere er en stor kontrast til livet i fjellene. Santiago hadde vært et deilig bekjentskap, men det var tid til å si farvel til denne pene øya, i flyplassen sto samme lite fly og ventet på å fly tilbake Sal og en helt annen verden.
