Sør-Amerika. verdensdel på den vestlige halvkule, utgjør den sørlige del av det amerikanske kontinent, avgrenset mot Nord- og Mellom-Amerika av Panamaeidet. Sør-Amerika har kyst mot Stillehavet i vest, Atlanterhavet i øst og Karibiske hav i nord. Kontinentet strekker seg ca. 7500 km fra Punta Gallinas i Colombia (12° 25? n.br.) til Kapp Horn, som ligger på den chilenske klippeøya Hornos (56° 00? s.br.) og øyene Islas Diego Ramirez, som ligger ca. 100 km lenger sør. Størstedelen av Sør-Amerika ligger sør for ekvator.
Sør-Amerikas kyst har få innbuktninger og øyer, unntatt fjordlandskapet langs Chiles sørlige del. I den tropiske sonen danner elvene store deltaer. Sør-Amerika har verdens lengste fjellkjede, Andesfjellene, verdens lengste elv, Amazonas, og verdens høyeste fossefall, Salto Ángel.
Sør-Amerika er inndelt i 12 selvstendige stater, alle republikker. I tillegg franske og britiske besittelser.
Natur
Geologi og landformer
Sør-Amerika kan topografisk deles i tre hovedområder:
Andesfjellene, som strekker seg langs hele kontinentets vestlige del, fra Kapp Horn i sør til Karibiske hav i nord; en lengde på ca. 7500 km. Det er unge foldefjell (kritt–tertiær), delvis vulkanske. De nordlige Andesfjellene, fra Peru–Colombia, grener seg ut i tre hovedkjeder med dype bekkener og fruktbare daler imellom. Andesfjellene er bredest i de sentrale deler (ca. 700 km) med et 3000–4000 m høyt platåland (Altiplano). Her, 3810 moh., ligger Sør-Amerikas største innsjø, Lago Titicaca (ca. 8300 km2), regnet som verdens høyest beliggende navigerbare innsjø. I det sørlige Andesområdet finner man Amerikas høyeste fjell, Aconcagua (6962 moh.).
De østlige- og nordøstlige deler av Sør-Amerika består av to kontinentalskjold: Guyanahøylandet i nord og høylandet i Brasil i sør. Disse er dannet i Jordens urtid (prekambrium), bestående av grunnfjellsbergarter, delvis dekket av yngre, sedimentære bergarter. Guyanahøylandet når i vest opp i 2875 m i granittfjellet Roraima, mot øst er det lavere platåland. Salto Ángel, verdens høyeste foss (total fallhøyde 979 m), dannes av Río Churún, der den faller ned fra Guyanahøylandet. Det brasilianske kontinentalskjoldet (nesten 5 mill. km2) strekker seg fra Amazonasmunningen i nord til Rio de la Plata i sør, og utgjør et platåland 1000–1500 moh. som mot sør faller bratt av mot kysten Serra do Mar.
Mellom disse høylandsområdene og Andesfjellene finnes lavland, tektoniske senkningsområder som er fylt med yngre sedimentære avsetninger. Størst er Amazonasbassenget med verdens mest vannrike elvesystem; det drenerer vel 1/3 av Sør-Amerikas areal. Lavlandet følger for øvrig østsiden av Andesfjellene, fra Orinocos munning i nord til det nordlige Patagonia i sør. Sedimentavsetningene gir ofte fruktbart jordsmonn, med gode jordbruksområder i Argentina, Brasil og Paraguay.
Klima
Den store utstrekning i nord–sør-retning gir kontinentet betydelige klimatiske variasjoner. Klimaet varierer fra tropisk i nord til nærmest sub-antarktisk lengst sør. Deler av Colombia har 5000–6000 mm årsnedbør; i Nord-Chile finnes derimot nærmest regnløse områder. Kontinentet nord for ekvator samt hele Amazonasbassenget har jevnt, tropisk regnklima, mens Det brasilianske høylandsområdet er tørrere med større temperaturvariasjoner. Lenger sør, rundt Río de la Plata i Argentina og Uruguay, finner man typisk middelhavsklima; i Patagonia er klimaet tørt og kjølig. Vest for Andesfjellene avløses tropisk regnklima lengst nord av steppe- og ørkenklima fra ca. 5° s.br. til ca. 30° s.br.; Midt-Chile har middelhavsklima, mens Sør-Chile har temperert regnklima, stadig kjøligere og mer vindfullt mot sørspissen av kontinentet. Klimaet i Andesfjellene er bestemt av høyden over havet,
Planteliv
Tropisk regnskog dekker nesten tredjeparten av Sør-Amerika. Foruten urter på marken består den gjerne av trær i tre eller fire etasjer, ofte gjennomvevd av lianer og epifytter. Artsrikdommen er meget stor, bl.a. hører halvparten av de 2500 kjente palmearter hjemme i Sør-Amerika. I skogene i sør dominerer sørbøk, og bartrær i slekten Araucaria. I tørrere strøk er savannene i Brasil og Venezuela og pampas i Argentina for det meste dekket av gressarter.
Dyreliv
Sør-Amerika tilhører den neotropiske region, som også omfatter den meksikanske subregion, Mellom-Amerika og den vestindiske subregion. Sør-Amerika har av dyregeografer vært oppdelt i en rekke områder, men det mest alminnelige er å skjelne mellom tre subregioner: den brasilianske, den chilenske og den patagonske. En rekke dyrearter finnes i alle tre regioner. I kritt var Sør-Amerika landfast forbundet med Nord-Amerika, og da innvandret det herfra flere dyr som, da forbindelsen ble brutt i tertiær, gjennomgikk en selvstendig utvikling. Ved slutten av denne geologiske perioden ble de to verdensdelene atter forent, og dyr kunne da igjen vandre fra nord mot sør og også den motsatte veien, noe som har kommet til å prege dyrelivet både i Sør- og Nord-Amerika.
I den tropiske regnskogen lever en rekke klatrende dyr, bl.a. dovendyr, snohalebjørn og vestaper. Vestapenes hale fungerer som balanseorgan, hos ullaper, brøleaper og edderkoppaper er den dessuten et effektivt griperedskap. I disse skogene lever bare få pattedyr på marka, men i de tilgrensende savanneområdene lever puma, jaguar, ozelot og flere mindre kattearter. Her finnes også hjorter, tapir, de eiendommelige beltedyrene, maurslukerne og en rekke flaggermus, bl.a. de blodsugende vampyrene. Av fugler kan nevnes nandu, ibiser, hegrer, gjeterfugler, hokkoer, duer, papegøyer (bl.a. araer og amazoner), tukaner og kolibrier. I trærne lever løvfrosker, iguaner og gekkoer, og på marka kvelerslanger som kongeboa og en rekke giftslanger. I elvene finnes pattedyr som sjøkuer og elvedelfiner, og av krypdyr finnes krokodiller og alligatorer, dessuten flodskilpadder. Av slanger som lever i elvene kan nevnes anakondaen, som kan bli 10 m lang. Av ferskvannsfisk finnes bl.a. lungefisk, elektrisk ål, som sender ut kraftige elektriske støt, og de farlige pirajaene. I savanneskogene lever pampashjort, flere beltedyr og i fjellene brillebjørn, fjelltapir, hjorter, stinkdyr og, særlig i Peru, to arter lamaer både i vill tilstand og temmet, og av fugler andeskondor. Særlig i de tropiske områdene vrimler det av insekter som termitter, bladskjærende maur, flere myggarter som overfører tropiske sykdommer, og ikke minst en rekke store, praktfullt fargede sommerfugler. En hel del pattedyr, bl.a. pumaen, finnes over hele kontinentet. På steppene i den patagonske subregionen er det et stort antall gravende dyr som f.eks. piggrotter og beltedyr, dessuten viscacha (pampashare), rever, hjorter, nandu, tinamuer (pampashøns), jordugle og ovnsfugler.
Befolkning
Folkemengden i Sør-Amerika er beregnet til ca. 374 mill. innb. (2006), dvs. ca. 21 personer per km2. Bosetningen er svært ujevnt fordelt. De aller fleste lever i kystnære områder, særlig i sørlige Brasil, sentrale Argentina og Venezuela. Enkelte dalfører i den nordvestlige delen av Andesfjellene er også tett bosatt (Colombia). Store deler av det indre Amazonasområdet og Patagonia er nærmest folketomme. Befolkningstettheten varierer fra ca. 3–4 innb. per km2 i Guyana og Surinam til over 50 innb. per km2 i Ecuador. Brasil er det mest folkerike landet med over 180 mill. innb. (2006), omtrent halvparten av verdensdelens befolkning.
Sør-Amerika har en høy urbaniseringsgrad. I de store byområdene São Paulo, Rio de Janeiro og Buenos Aires bor til sammen over 40 mill. mennesker, og tilflytningen til de store byene øker stadig. En «ung» befolkning, med høye fødselstall og relativt lav dødelighet, fører til sterk befolkningsvekst i deler av Sør-Amerika. Paraguay har de høyeste fødselstallene med bortimot 30 ‰ årlig (2005). I Argentina, Uruguay og Chile begynte fødselstallene å synke alt i 1950-årene, og disse landene har i dag en langt lavere befolkningsøkning. Uruguay har kontinentets laveste fødselstall med rundt 13 ‰ årlig. I følge FN lever ca. 1,6 mill. mennesker i Sør-Amerika (inkl. Mellom-Amerika/Karibia) med hiv/aids (2006).
Indianerne, den opprinnelige befolkningen fra før-columbiansk tid, er i dag hovedsakelig bosatt i det sentrale Andesområdet. På 1500-tallet fikk Sør-Amerika stor innvandring fra den Iberiske halvøy, siden kom slaver fra Vest-Afrika til sukkerplantasjene i Nordøst-Brasil, Guyana og Surinam. Innvandrere i moderne tid er kommet fra hele verden; italienere til Argentina og Uruguay, tyskere, japanere og østeuropeere til sørlige Brasil, kinesere til Peru, malayer og indere til Guyana.
Språk
De dominerende språk i Sør-Amerika er språkene til de europeiske kolonisatorene. Spansk tales over hele kontinentet bortsett fra i Brasil, hvor det tales portugisisk, og i Guyane Française (Fransk Guyana), Surinam (tidl. Nederlandsk Guyana) og Guyana (tidl. Britisk Guyana), hvor det tales fransk, nederlandsk og engelsk, og kreolspråk av disse. I tillegg tales det over hele kontinentet en rekke indianske språk. De fleste tales av små grupper og er ikke skriftspråk, men enkelte indianske språk, som guaraní i Paraguay og quechua i Peru og Bolivia, tales av større grupper. Guaraní er likestilt med spansk i Paraguay og tales av flertallet av landets innbyggere. Quechua er inka-rikets gamle språk og har en rik litteratur som går tilbake til 1500-tallet.
Næringsliv
Sør-Amerika er økonomisk sett kontrastfylt, fra høyt industrialiserte områder i Brasil og Argentina til fattige, lite utviklede landbruksområder i Bolivia og Peru. Tradisjonelt har Sør-Amerika eksportert råvarer, ulike landbruksprodukter og mineraler. De fleste land har imidlertid i dag bygd opp varierte former for industri, med Brasil og Argentina som kontinentets ledende og mest utviklede industrinasjoner. Sør-Amerika har totalt drøye 3 % av verdens samlede bruttonasjonalprodukt. Gjennomsnittlig BNP per innb. varierer fra 13 000 USD i Argentina til 2900 USD i Bolivia (2005); inntektene er ofte svært ujevnt fordelt i befolkningen innad i de enkelte land, med store grupper fattige mennesker. Den uoffisielle økonomien er omfattende.
Jord- og skogbruk sysselsetter rundt 15 % av yrkesbefolkningen. Omkring 6 % av landarealet er oppdyrket. Utviklingen innen jordbruket er hemmet av en svært skjev jordfordeling, noe som er en arv fra kolonitiden. Mens et stort flertall av bøndene driver småbruk og produserer i stor grad for eget og lokalt forbruk, ligger store deler av den beste jorden under storgods. På småbruk i Andesfjellregionen (Bolivia, Peru, Ecuador) dyrkes særlig bønner, poteter, mais m.m. I de tropiske deler av Brasil, Colombia, Venezuela og Ecuador finnes større bruk der eksportprodukter som bananer, sitrusfrukt, sukker, kaffe, kakao og soyabønner dominerer produksjonen. Bananer og sitrusfrukt dyrkes ofte i store plantasjer. I gresslandsområdene i Paraguay, Sør-Brasil, Uruguay og Argentina drives utstrakt storfehold og korndyrking (hvete, mais); Patagonia lengst sør er et viktig område for sau.
Sør-Amerika har store skogarealer, men få land driver skogbruk av betydning. Skogbruket hemmes delvis av vanskelig tilgjengelighet og lite rasjonell drift. Anleggelsen av hovedveisysetmet Transamazonica gjennom Amazonas åpnet store regnskogområder for kolonisering, og muliggjorde utnytting av tidligere utilgjengelige områder. Store skogarealer ødelegges på grunn av rydding av arealer til jordbruk og kvegdrift, eller som følge av intensiv skogsdrift med utplanting av hurtigvoksende treslag (monokultur). I Colombia og Venezuela avvirkes tropiske treslag som mahogny og gummi. Chile har betydelig skogsdrift, med hugst av hurtigvoksende furu og pinjearter i landets sentrale og sørlige områder.
Rundt 1/5 av verdens saltvannsfisk fanges i Sør-Amerika. Særlig Chile og Peru har rike fiskeressurser i Stillehavet, og er blant verdens ledende fiskerinasjoner.
Sør-Amerika har store forekomster av en rekke mineraler, og eksport av mineraler er viktig for mange land, bl.a. jernmalm (Brasil, Venezuela, Chile), kobber (Chile, Peru), tinn (Bolivia, Peru, Brasil), bly (Peru), sink (Peru, Brasil), gull (Brasil, Chile, Peru, Colombia), bauxitt (Brasil, Surinam, Guyana) og sølv (Peru, Chile, Bolivia). Petroleum har stor betydning, spesielt for Venezuela.
Industrien er i senere år i sterk utvikling. Den tradisjonelt betydelige næringsmiddel- og tekstilindustrien er supplert med økende tungindustri. Industrialiseringen har nådd lengst i Brasil, Argentina, Chile og Venezuala, med bl.a. jern- og stålverk, petroleumsraffinering, petrokjemisk, kjemisk, metallurgisk og maskinindustri. Nesten all industrivirksomhet er konsentrert til storbyene; største industriregioner er aksen Buenos Aires–Rosario i Argentina og triangelet São Paulo–Rio de Janeiro–Belo Horizonte i Brasil. Sysselsettingsmessig opplever Sør-Amerika en nedgang i industriarbeidsplasser og en sterk vekst i arbeidsplasser innen ulike servicenæringer.
De fleste land i Sør-Amerika har større import enn eksport, med til dels kroniske underskudd på handelsbalansen. De viktigste eksportland er USA og EU-landene; mineraler og landbruksvarer er fremdeles viktige salgsvarer, men industriprodukter har økt sin andel av totaleksporten. Import av industrivarer skjer hovedsakelig fra USA, EU-land og Japan; fra Midtøsten importeres energiråstoffer. Turismen, som i tillegg til økt sysselsetting, gir valutainntekter har fått stadig økende betydning.
Samferdsel
De viktigste kommunikasjonslinjene er konsentrert langs kysten, og vei- og jernbanenettet er særlig godt utbygd i det sørøstlige Brasil og de sentrale deler av Argentina. Langs vestkysten går Den panamerikanske hovedvei fra Colombia til Chile. De indre områder av kontinentet har generelt sett utilstrekkelige kommunikasjoner; byggingen av hovedveier i Amazonasbekkenet gir imidlertid lettere adgang til disse områdene. Fra gruvefelt i Andesfjellene fører veier og jernbaner til eksporthavner langs kysten. Elvefarten er betydelig på Paraná–Paraguay og langs Orinoco. Skipsfart er viktig for utenrikshandelen og de største handelsbyene er alle viktige havnebyer. Luftfart har fått stadig økt betydning i passasjertrafikken; Caracas, Rio de Janeiro, Buenos Aires og Santiago er hovedlufthavner for internasjonal flytrafikk til Sør-Amerika.
Sør-Amerika – religion. Katolsk kristendom er den dominerende religionen i Sør-Amerika. Nominelt er omtrent 90 % av befolkningen katolikker, men tallet på praktiserende er atskilling lavere, kanskje under 20 %. Dette skyldes flere faktorer, ikke minst en dramatisk prestemangel.
Pinsebevegelsen er i dag den største protestantiske gruppen i Sør-Amerika. I noen land hevder pinsevennene å omfatte mer enn 20 % av befolkningen, og at dette tallet er i rask vekst. Pinsebevegelsen er en uensartet gruppe og omstridt på grunn av anskuelser og metode. De tradisjonelle protestantiske kirkene utgjør ikke mer enn noen få prosent av befolkningen. Det finnes også minoriteter av jøder, bahai, muslimer og hinduer.
Folkereligiøsiteten med sterke islett av før-kristen animisme og fedrekult er viktig for folk flest også i vår tid. Sterkest finner vi dette i den andiske regionen og i den afro-amerikanske befolkningen. Blant de europeiske innvandrergruppene er agnostisisme og ateisme utbredt, men også her finnes folkereligiøse strømninger, bl.a. knyttet til spiritisme og nye religiøse bevegelser. I Brasil er candomblé og umbanda nye religionsformer preget av afrikansk religion, men tilpasset søramerikansk virkelighet.
Historikk
De spanske og portugisiske erobrerne på 1500-tallet ønsket å innlemme kontinentet i den vesterlandske kristenheten og anså det derfor nødvendig å utslette alle spor av stedegen indiansk religion (se inka, maya og aztek). Både indianerne og senere slavene som ble hentet i Afrika, ble tvangsdøpt og forbudt å utøve sin egen religion. Kombinasjonen av tvang og mangelfull katekese førte til at den gamle religionen levde videre, enten i det skjulte eller i form av synkretisme.
Kolonitiden (1492–ca. 1820) var preget av enhet mellom kirke og kolonimakt. Kirken hadde en rekke privilegier, ikke minst innen utdanning og i moralspørsmål, samtidig som den samlet betydelig rikdom. Denne enheten kom i krise da de sør-amerikanske landene ble uavhengige tidlig på 1800-tallet. Stadig flere land vedtok grunnlover som skilte mellom kirke og stat. I tiden som fulgte søkte de konservative å danne allianse med kirken, mens de liberale gjerne var anti-klerikale og ønsket å redusere kirkens makt.
De radikale samfunnsendringene fra 1900-tallet har fått kirken til å bygge opp en egen struktur og identitet. Nasjonale biskopskonferanser ble opprettet, og i 1955 ble CELAM (Den latinamerikanske biskopkonferanse) organisert. På den andre CELAM-konferansen i Medellín (Colombia) i 1968 tok kirken for første gang et samlet oppgjør med uretten og fattigdommen på kontinentet, og tok til orde for en dyptgripende endring både av kirke og samfunn. Innen den mest progressive fløy av kirken, ledet av erkebiskop Helder Câmara (Brasil) og Gustavo Gutiérrez (Peru), fremstod frigjøringsteologien. Under anklage om å være infisert av marxistisk tankegods ble denne bevegelsen imidlertid møtt med motstand av kirkeledelsen, noe som medførte sterke interne spenninger og en styrking av de konservative krefter i kirken. De siste tiårene har den karismatiske vekkelse fått stadig sterkere fotfeste i den katolske kirke.
Noen av de protestantiske minoritetskirkene er brakt fra Europa gjennom innvandring (lutheranere, valdensere, mennonitter), mens andre har vokst frem gjennom misjonsvirksomhet, hovedsakelig fra Nord-Amerika. En første bølge av protestantisk misjon startet midt på 1800-tallet (metodister, presbyterianere, anglikanere osv.). Tidlig på 1900-tallet kom de første pinsevennene; deres misjon fikk særlig fotfeste i de voksende storbyene.
Forhistorie
Det søramerikanske kontinentet ble folkesatt fra nord for omkring 11 000 år siden. To innvandringsveier synes å være dokumentert: langs vestkysten og Andes-høylandet, og over Venezuelas sletteland (los llanos), langs nordøstkysten så langt som til Amazonas.
De første jegergruppene må ha tatt seg inn på søramerikansk område allerede omkring 15 000 f.Kr., men sørspissen ble ikke nådd før innlandsisen definitivt hadde trukket seg tilbake. Kysten og høylandet skaffet de beste betingelser for en befolkning som var mest vant med fiske og jakt på store flokkdyr. Tropeskogen har derimot fortonet seg som en barriere. Denne ble derfor folkesatt senere, og da først og fremst fra østkysten og innover langs de store elvene, der ressursene var lettere tilgjengelige.
De beste vilkår for produksjonsøkning og folkevekst fantes på den tørre kyststripen i vest. Her oppstod det første jordbruket, sannsynligvis uavhengig av en tilsvarende oppfinnelse i Meso-Amerika. Det var ikke matnyttige planter som tidligst ble gjenstand for vern og foredling, men bomull til fiskegarn og flaskegresskar (gourd) til garnflottører. I nord hadde noen i tillegg klart å temme marsvin, som gav et ekstra tilskudd til matforsyningen. På dette grunnlaget vokste det opp landsbyer og små byer. Denne faste bosettingen fant sted fra 2500 f.Kr. Noe senere begynte fiskerne å dyrke mais. Denne planten må ha kommet fra Meso-Amerika sammen med bønner og forskjellige agurk-gresskar-arter. De mange elvene fra Andes som krysset sandsletta, dannet fruktbare striper eller oaser som egnet seg bra for jordbruket, som nå ble intensivert.
Det var i dette området at større seremonielle sentre og bystater dukket opp. Her fikk forskjellige håndverk utviklingsvilkår. Det oppstod lokale tradisjoner i pottemakeri, steinskulptur og tekstil, etterfulgt av metallarbeid i gull, sølv, kobber og bronse. Omkring 900 f.Kr. ser det ut til at en bestemt stilart, chavín, fikk en vid utbredelse, og fra tiden like før og etter Kristi fødsel fremstod to viktige sentre, Moche (mochica) i nord og Nazca i sør. Den første mer omfattende statsdannelsen, Tiahuanaco, hadde sete i høylandet. Den måtte senere vike plassen for Chimú på nordkysten, som i sin tur ble erobret av inkaene og innlemmet i deres imperium. Se også Peru, inka og indianere.
Uavhengighet
Opplysningstiden og den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet vekket kravet om frihet også i Sør-Amerika. Allerede i 1749 protesterte handelsfolk i Venezuela mot monopolet som Spania hadde på handelen med koloniene. Da båndene med Spania ble svekket i forbindelse med Napoleonskrigene i Europa, ble nasjonalismen i Sør-Amerika forsterket. Storbritannia oppmuntret frigjøringskravet på grunn av utsiktene for frihandel. Flere lokale opprør fant sted, og Paraguay var det første landet til å erklære seg selvstendig (1811). Det var i hovedsak eliten i koloniene, spesielt forretningsstanden, som ivret for uavhengighet. De fattige massene hadde små fordeler å hente. Nasjonalistiske militære ledere som Simón Bolívar (Venezuela), Bernardo O’Higgens (Chile), José de San Martín (Argentina) og Antonio José de Sucre (Colombia) har fått hovedæren for uavhengigheten i Sør-Amerika. Disse kan alle regnes i samme kategori som de spanske caudillos fra den tidligere kolonitiden. Fra sør tok hæren til San Martín seg fra Argentina til Chile, som fikk sin uavhengighet i 1817, og fortsatte til kolonienes lojale bastion Peru i 1820. Fra nord kjempet felttoget til Bolívar seg gjennom Venezuela, Colombia, Ecuador, Peru og Bolivia. Frigjøringen blir betraktet som avsluttet i 1826, da den spanske garnisonen i Callao, Peru, overgav seg.
Portugals koloni Brasil fikk sin uavhengighet på en annen måte og med lite blodsutgytelser da sønnen til Portugals keiser, Pedro, utropte seg til keiser av Brasil i 1822. Storbritannia tok over det meste av Spanias og Portugals handel. En ny stormakt i emning, USA, utferdiget derfor i 1823 Monroe-doktrinen for å hindre de tidligere kolonimaktene i å drive handel i Amerika. Den regjerende eliten i de nye statene delte seg i konservative og liberale leirer. For å skaffe landene inntekter fikk nå amerikanske og europeiske selskaper stor frihet til å fortsette utvinningen av grunnstoffer og jordbruksvarer. Fremskrittet ble målt i den rikdommen de nye elitene skaffet seg. Nasjonalstatene ble basert på en sterk militærmakt som til stadighet grep inn i den politiske prosessen, og militære ledere hadde stor prestisje ettersom frigjøringen ble identifisert med hæren. Voldelige maktovertagelser var vanligere enn valg, og volden ble opprettholdt for å holde på makten. Sterke allianser ble derfor knyttet mellom hæren, kirken og godseierne. Stabile politiske forhold var viktige for å tiltrekke seg kapital fra USA og Europa. På denne måten ble den tradisjonelle strukturen holdt i hevd, og det fattige flertallet fikk det ikke bedre det første århundret med uavhengighet. De konservative ville beholde makten hos kirken og aristokratiet, mens de liberale ville ha en sterkere statsmakt.
Tilløp til sosiale reformer fant sted i enkelte land i perioder med liberalt styre. Den største hindringen for sosiale forbedringer var storgodstradisjonen på landsbygda, hvor godseierne fortsatte å berike seg på bekostning av de jordløse landarbeiderne. Jordbruket var for en vesentlig del basert på eksportprodukter som kaffe, sukker, kakao og feavl. Mot slutten av 1800-tallet emigrerte et stort antall søreuropeere til Brasil, Argentina og Uruguay, hvor det var tilgjengelig jord for nybyggere og dessuten en viss industriell utvikling.
Amerikansk imperialisme
Fra midten av 1800-tallet viste USA tydelige tegn på ekspansjon i tidligere spanske Amerika. Nord-Mexico ble innlemmet i USA, og Panama-kanalen var et resultat av USAs støtte til løsrivelsen av Panama-provinsen fra Colombia. I Karibia fikk USA kontroll over Cuba og Puerto Rico, og talløse militære invasjoner fra USA preget Mellom-Amerika og Karibia mellom 1898 og 1925. Med industrialiseringen i USA ble Sør-Amerika betraktet som en naturlig råvareleverandør og et marked for de ferdige produktene. USA fikk på denne måten betydelig innflytelse på økonomien i Sør-Amerika. Spesielt gjaldt dette oljeproduksjonen som ble iverksatt i Venezuela og senere i Mexico, men også gruvedrift, plantasjedrift og andre eksportrettede næringer. Det søramerikanske borgerskapet befordret ikke den nasjonale økonomi, men snarere sine egne privilegier som støttespillere for utenlandske investorer. Blant arbeidere og bønder var det derfor liten økonomisk fremgang, og i 1920-årene ble fagforeningene svært aktive. Det vokste frem en sterkere nasjonalisme.
Populisme
I den verdensomspennende økonomiske krisen fra 1929 ble landene i Sør-Amerika også rammet. Importen fra USA uteble, og prisene på eksportproduktene sank til bunn-nivå. For å kompensere for dette ble det satt i gang en vellykket nasjonal industrialisering med hovedvekt på produkter landene trengte selv. Spesielt Argentina, Brasil og til en viss grad Colombia opplevde en oppblomstring av nytt initiativ hvor blant annet staten gikk inn med store investeringer. Den store tilstrømmingen til byene begynte, og i denne optimistiske atmosfæren vokste det frem politiske bevegelser som appellerte sterkt til arbeiderklassen. Denne populismen har tydelige paralleller til den politiske situasjonen i Tyskland og Italia i 1930-årene. I Brasil dominerte på denne måten diktatoren Getúlio Vargas, i Argentina Juan Domingo Perón og i Ecuador José Maria Velasco Ibarra politikken i 20–30 år. Etter den annen verdenskrig, og i enda sterkere grad etter Koreakrigen, kom USA sterkt tilbake. Multinasjonale selskaper tok opp konkurransen med den svake nasjonale industrien som hadde vokst opp, og med de sterke kapitalkreftene som stod bak, var Sør-Amerika på kort tid tilbake i avhengighet. I 1948 ble Rio-traktaten undertegnet. Den forpliktet alle amerikanske stater, inklusive USA, til militært samarbeid og førte til opprettelse av militærbaser i mange land og en betydelig militærhjelp fra USA. Hærens rolle i Sør-Amerika har ikke i første rekke vært forsvaret av det enkelte land, men kontroll innad over dets egen befolkning.
Militærdiktaturene
Epoken med militær-regimer fra 1960-årene tok til med kuppet i Brasil i 1964 som avsatte president Goulart. Den nye militarismen var kjennetegnet av en egen ideologi. For det første var de brutale makthaverne en garanti mot videre jordreform og nasjonaliseringer som Goulart hadde forsøkt å innføre. Videre var de militære viktige for de multinasjonale selskapene som hadde behov for stabilitet og orden blant arbeiderne. Militærdiktaturene var også et uttrykk for behovet for å demme opp for enhver utvikling inspirert av revolusjonen på Cuba i 1959. De militære utferdiget en ideologi basert på «nasjonal sikkerhet» til forsvar av familien, kirken og det frie næringsliv mot den «kommunistiske trussel». All opposisjon ble derfor stemplet som farlig og som kommunisme. Radikale politikere, fagforeningsfolk og andre opposisjonelle fikk hard behandling med fengsling, tortur eller drap. Brasil så sitt land rettmessig som en gigant i Sør-Amerika, og den militære ledelsen hadde en finger med i spillet i militærkupp i nabolandene Bolivia og Uruguay. Militæret tok også makten i Peru i 1968, men der ble det utformet en radikal reformpolitikk. Militærregimet i Brasil åpnet for kolonisering av det enorme Amazonas-området, hvor flere indianersamfunn har gått til grunne og de økologiske virkningene er uoverskuelige. Militærkupp fulgte også i Chile i 1973 og i Argentina i 1976. 1970-årene var det mørkeste tiår i kontinentets historie etter uavhengigheten, og bruddene på menneskerettighetene var ekstreme.
Demokratisk åpning
I løpet av den lange perioden med militært styre har landene i Sør-Amerika tilegnet seg en enorm gjeld til utenlandske banker. Økonomien har vært preget av prisfall for råvarer på det internasjonale markedet og kortsiktig planlegging basert på store lån. Korrupsjon, kostbart militærutstyr og luksuskonsum har bidratt vesentlig til utgiftene. I løpet av 1970-årene var de fleste landene i Sør-Amerika åsted for gerilja-aktiviteter, spesielt i storbyene. På grunn av manglende vilje til jordreformer har storbyene fått en eksplosjonsartet vekst. São Paulo i Brasil er blant verdens største byer. Arbeidsløshet og fattigdom tiltok. På grunn av den økonomiske situasjon og indre press begynte Brasil en gradvis demokratisk åpning fra 1979, noe som resulterte i det første åpne valget i 1985. I Peru kom sivile til makten i 1980, i Bolivia i 1982. Falklandskrigen med Storbritannia i 1982 ble en skandale for militæret i Argentina og førte til overgang til sivilt styre i 1983. Også i Uruguay overgav militæret makten til sivile i 1984. De siste militærdiktaturene ble avviklet i Paraguay og Chile i 1989. 1990-årene har derfor vært innledningen til en ny æra for Sør-Amerika, basert på demokratiske styresett og stabilisering av økonomien. Nyliberalisme og kravene fra Verdensbanken og Det internasjonale valutafond (IMF) har satt preg på omleggingen og har bidratt til enda større sosiale forskjeller. Samtlige land på kontinentet har gjennomført privatisering av offentlige tjenester. Gjennom salg av statlige hjørnesteinsbedrifter har myndighetene maktet å sanere deler av utenlandsgjelden. Den fortvilte situasjonen som rådet i 1980-årene, ble erstattet med positive økonomiske perspektiver for den dynamiske middelklassen i landene. Spesielt Brasil, Argentina, Chile og Colombia kan vise til gode økonomiske resultater og en voksende interesse hos internasjonale selskaper og bankvesen for å investere i disse landene. Stabiliteten reflekteres også gjennom det politiske systemet, hvor det i motsetning til tidligere tiders stadige militærkupp nå har blitt vanlig med gjenvalg av presidenter. Om gjeldskrisen er tilbakelagt, utgjør voldskriminalitet og narkotikahandel i vesentlig grad inntrykket av kontinentet utad. Det er en kjensgjerning at den illegale narkotikahandelen delvis svarer for den økonomiske fremgangen. Spesielt i byene har arbeidsløshet, fattigdom og sosialt sammenbrudd ført til organisert kriminalitet, narkotikakonsum og utbredt vold. Av revolusjonære bevegelser har i 1990-årene kun geriljaen i Peru og Colombia gjort seg gjeldende.
Sør-Amerika – venstredreining. I det nye hundreåret preges Sør-Amerika fortsatt av en relativt stabil demokratisk utvikling. Et nytt og markant trekk i bildet var at venstreorienterte partier – utenfor de liberale og konservatives tradisjonelle hegemoni – vant valgene i land etter land. Spennvidden var imidlertid betydelig blant de nye statslederne, fra Chiles sosialdemokrati etter europeisk mønster til Hugo Chavez’ særegne venstrepopulisme i Venezuela. Brasil under president Lula da Silva inntok tidlig en lederrolle i Sør-Amerikas politiske nyorientering, men utfordres her av den mer radikale Chavez. En fellesnevner i «venstredreiningen» er å bygge opp en motvekt til USAs innflytelse på kontinentet. USAs forsøk på å danne en all-amerikansk frihandelsorganisasjon (FTAA, Free Trade Area of the Americas, spansk fork. ALCA), støter her mot planene om å videreutvikle det søramerikanske Mercosur – og mot visjonene om Sør-Amerika som en tung internasjonal aktør i samhandling med Kina, India, Indonesia og EU. Sentralt i det hele ligger en reaksjon mot Det internasjonale valutafondets (IMF) ensidige neoliberalistiske krav til den økonomiske politikken for å få Sør-Amerikas gjeldstyngede land på fote. IMFs såkalte Washington-konsensus fikk i 2003 sitt motstykke i Brasil og Argentinas «Buenos Aires-konsensus» om en mer radikal skatte- og fordelingspolitikk.
Også økonomisk var det fremgang å spore, tross tilbakeslag som Argentinas kortvarige men dramatiske «tangokrise» tidlig på 2000-tallet. Flere av landene på kontinentet har god økonomisk vekst, men fattigdomskløften utgjør et vedvarende problem. I 2005 falt hele 220 av Sør-Amerikas 550 millioner innbyggere inn under FNs fattigdomsdefinisjon.
Sør-Amerika – kolonitiden. Etter tidligere tokt til Karibia og kysten av Mellom-Amerika ankom Christofer Columbus kysten av det nåværende Venezuela i 1498. Det var jakten på edle metaller for den spanske kronen og den sjelelige erobringen for den katolske kirken som var drivkraften til de tidligste kolonistene. De første spanske bosettingene ble opprettet langs Karibiakysten av Venezuela og Colombia i 1520-årene, og derfra ble det organisert erobringstokt innover på kontinentet. Fra Panama drog erobreren Francisco Pizarro med sitt felttog og underla seg det høyt utviklede Inkariket i tidsrommet 1531–34. Fra Atlanterhavssiden ble det nåværende Argentina og Paraguay underlagt den spanske kronen. Den spanske koloniseringen ble fullbrakt med Chile i 1553. Brasil var åsted for portugisiske kolonifremstøt fra ca. 1530. De enorme regnskogene i Brasil samt det tynt befolkede Patagonia på sørspissen av kontinentet ble spart for kolonisering i denne omgangen.
Den militære erobringen ble ledet av caudillos med sine «kompanier» som hadde kronens rett til å regjere over områdene og folkene de underla seg. Tendensen til stadige ekspansjoner var mer vanlig enn permanente bosettinger i den første tiden. En femtedel av de erobrede skattene ble fraktet til det spanske hoff, mens en tiende ble betalt til kirken, som på denne måten ble en rik institusjon også i koloniene. Indianerne ble benyttet som slaver i utvinningen av edelmetaller. Da disse omkom i stort antall pga. overanstrengelse og epidemiske sykdommer europeerne brakte med seg, ble det innført slaver fra Afrika. Med slavehandelen fikk også Storbritannia, Frankrike, Portugal og Nederland interesser i området, og Sør-Amerika ble åsted for rivalisering mellom de europeiske stormakter. Det ble opprettet visekongedømmer og adel etter moderlandets modell. Ved siden av gruvedrift ble det etablert storgods basert på tvungen arbeidskraft fra den lokale befolkningen (encomienda) som var blitt fratatt eiendomsretten til jorden. Makten hadde sin basis i de etter hvert storslagne bysamfunnene hvor et stort kolonibyråkrati vokste frem. Dette førte til utviklingen av et lokalt aristokrati med manglende vilje til å adlyde det spanske hoffet, spesielt i perioder da Spania hadde problemer med å utøve sin makt i Europa. Rivaliseringen mellom aristokratiet og det lojale byråkratiet la grunnlaget for frigjøringsbevegelsene i begynnelsen av 1800-tallet. Økonomien var basert på bysamfunn med omkringliggende jordbruksområder, og ikke på handel, som i andre europeiske kolonier. Plantasjer ble grunnlagt til en viss grad for å forsyne markedet i Europa.
