Rwanda. republikk i Afrika, ligger i det indre av Øst-Afrika, grenser til Uganda i nord, Tanzania i øst, Burundi i sør og Kongo (Zaïre) i vest. Kivusjøen danner en del av vestgrensen. Rwanda ligger like sør for ekvator og vest for Victoriasjøen. Landet er fjellrikt med tropisk klima, moderert av høyden, og med et vulkansk jordsmonn som gjør det fruktbart. Befolkningstettheten er blant de høyeste i Afrika, og det er mangel på jord, hvilket er en av årsakene til den tidvis svært alvorlige konflikten mellom de to folkegruppene hutu og tutsi.
Rwanda er et forholdsvis fattig og isolert jordbruksland, som ble kraftig rammet av borgerkrig 1990–94. Krigen førte til at det gamle huturegimet ble fordrevet, og erstattet av et tutsi-dominert regime. Under de nye makthaverne, som kom til makten med støtte fra Uganda, er Rwanda blitt en betydelig regional aktør, og var involvert i borgerkrigen og maktskiftet i Kongo (Zaïre) i siste del av 1990–årene.
Sammen med nabostaten Burundi utgjorde Rwanda det belgiske mandatområdet Rwanda-Urundi til 1961, da Rwanda ble en republikk (full selvstendighet 1962). Før det var Rwanda en tysk koloni.
Rwanda – forfatning og politisk system, rettsvesen. Etter forfatningen av 2003 er Rwanda en flerpartibasert, enhetsstatlig republikk. Statsoverhodet, presidenten, velges i allmenne valg for sju år (kan gjenvelges én gang). Den lovgivende forsamling er et to-kammerparlament bestående av et Senat og et representanthus. Senatet (Umutwe wa Sena) har 26 medlemmer; 12 valgt av de lokale prefekturer, åtte utnevnt av presidenten, fire av politiske organisasjoner og to fra høyere læreanstalter. Valgperioden er åtte år. Representanthuset (Umutwe w’Abadepite) har 80 medlemmer valgt for fem år. 53 velges i direkte valg, 24 plasser er reservert for kvinner og valgt fra prefekturene, og tre utpekes av organisasjoner.
Administrativ inndeling
Rwanda er inndelt i 12 prefekturer, som ledes av en guvernør utnevnt av presidenten og bistått av valgte råd.
Rettsvesenet
Rettsvesenet omfatter bl.a. et statsråd med administrativ jurisdiksjon og en kassasjonsrett; sammen utgjør de en forfatningsdomstol. Det er en høyesterett og provinsretter i prefekturene. Lovverket bygger på tyske og belgiske forbilder. – Når det gjelder krigsforbryterdomstolen etter folkemordet 1994.
Klima
Størstedelen av landet har tropisk regnklima med nedbør fordelt over størstedelen av året, men minst i tiden mai–august. Regelmessig årlig tørketid gir savanneklima i deler av landet, mest utpreget i øst. Den geografiske fordeling av nedbøren er preget av den kompliserte topografien. Årsnedbør 1000–1500 mm er vanlig. Temperaturen varierer svært lite fra måned til måned, middeltemperatur ca. 20 °C i omkring 1500 meters høyde. Særlig i den tørre årstid blir det stor forskjell på dag- og nattemperaturen.
Rwanda – plante- og dyreliv. Fjellkjeden mot vest er det eneste stedet der det ennå finnes regnskog. Over ca. 2000 moh. vokser bambuskratt. I nordøst og i de sentrale områdene er det gressavanne med spredte vortemelkarter og tornete trær. I sørøst er det store papyrussumper som forandrer utseende etter hver flomperiode.
Uroligheter og befolkningseksplosjon utgjør en konstant trussel for landets i utgangspunktet meget rike dyreliv. Spesielt fjellgorillaens skjebne er usikker. For øvrig er primatene representert ved galagoer, marekatter og kolobusaper. Nasjonalparken Akagera er i faresonen, men huser fortsatt elefant, sebra, kafferbøffel, svart hesteantilope og flere andre antiloper. Leopard, små kattedyr, snikekatter, skjelldyr og flaggermus har vid utbredelse. I tett vegetasjon i sumper lever antilopen sitatunga og den underlige storkefuglen treskonebb. Mer enn 700 fuglearter forekommer, bl.a. turakoer, hornfugler, bylbyler, varslere, solfugler og vevere. Bietere, isfugler og råker utgjør et fargerikt innslag og rovfuglene er representert ved en rekke gribber, ørner, hauker og falker. Mange av landets minst 100 krypdyrarter, samt utallige edderkoppdyr og insekter, holder til i regnskogen.
Rwanda – befolkning. Folketallet ble beregnet til 8,6 mill. (2006), og årlig befolkningsvekst til 4,9 % (1994–2004). Høye fødselstall gir en svært «ung» befolkning. 42 % av befolkningen er under 15år og kun 2,5 % er 65 år eller eldre (2005). Både de direkte og indirekte virkningene av den politiske situasjonen har medført at den gjennomsnittlige levealderen og befolkningstilveksten har sunket. Gjennomsnittlig levealder ble i 2004 beregnet til 47 år for kvinner og 44 år for menn.
Befolkningen er sammensatt av tre etniske grupper, tutsi, hutu og twa (pygmoider). Tradisjonelt har hutuene primært dyrket jorden, tutsiene drevet fedrift og twa har hatt jakt, sanking og pottemakeri som sitt tradisjonelle næringsgrunnlag. Hutu utgjorde tidlig i 1990-årene ca. 85 % av befolkningen, tutsi 14 % og twa ca. 1 %.
Inntil hutuenes opprør i 1959 og 1963 utgjorde tutsiene en dominerende overklasse med politisk kontroll, en rangordning som i stor utstrekning var skapt eller forsterket av den belgiske administrasjonen. Forut for selvstendigheten begrenset imidlertid koloniadministrasjonen tutsienes innflytelse til fordel for hutuene, og en stor del av tutsibefolkningen flyktet til nabolandene.
Rwanda er også et svært tett befolkede land (328,4 innb. per km2), hvilket har bidratt til mangel på jord og til utarming av jorden. Dette var en medvirkende, bakenforliggende årsak til krigen og folkemordet i 1990-årene, da en opprørsbevegelse dominert av flyktninger fra tutsifolket gikk til krig mot det hutudominerte regimet som nektet tutsiene å vende tilbake. Krigen kulminerte i folkemordet våren 1994, da nær 1 mill. mennesker ble drept. Etter dette er befolkningssammensetningen uviss. De fleste som ble drept er imidlertid tutsier. Det er også antatt at ca. 75 % av twabefolkningen ble drept. Se også avsnittet om Historie.
Religion
Over halvparten av befolkningen bekjenner seg til kristendommen; med en oppslutning på ca. 48 % er den katolske kirke sterkt dominerende. Protestantene utgjør ca. 11 %. Det finnes minoriteter av muslimer (ca. 1 %), hinduer og bahaier. Resten av befolkningen bekjenner seg til tradisjonelle, lokale religioner.
Språk
Rwanda (ruanda, kinyarwanda) er det mest utbredte språket og er ved siden av fransk offisielt språk. Swahili brukes en del som hjelpespråk.
Rwanda – næringsliv. Rwanda er et tradisjonelt landbrukssamfunn, med vel 90 % av befolkningen sysselsatt med jordbruk og kvegdrift. Landet har få mineralressurser, og jordbruksprodukter står for den overveiende del av landets eksport. Rwandas geografiske plassering langt fra havet, med påfølgende kostbar varetransport, har vært en negativ faktor i landets økonomiske utvikling. Videre førte krigen og folkemordet i 1990-årene til at Rwandas sosiale og økonomiske infrastruktur ble revet opp, og alt normalt økonomisk liv stanset for en lengre periode, herunder mesteparten av det organiserte landbruket og så godt som all industriell virksomhet. Samtidig gikk hele det administrative apparat i oppløsning og finansvesenet stanset opp, mens flyktende regjeringsstyrker ranet og ødela mye på sin vei til Kongo. En stor andel av landets utdannede elite ble enten drept eller flyktet. En stor del av kveget, som i hovedsak tilhørte tutsiene, ble tyvslaktet; samtidig vendte mange tutsiflytninger tilbake fra nabolandene med sitt kveg.
Etter krigen igangsatte den nye regjeringen, med utenlandsk bistand, et rehabiliterings- og forsoningsprogram. Den arvet en utenlandsgjeld på ca. 1 mrd. USD, bl.a. opparbeidet for å finansiere det avsatte regimets militære utgifter. Det internasjonale samfunn har gitt betydelige bidrag til gjenoppbyggingen av Rwanda, og den økonomiske utviklingen fra slutten av 1990-årene var positiv. Ved inngangen til 2000 la regjeringen frem en 20-årig utviklingsplan med målsettingen å øke BNI per capita fra 250 til 5000 dollar innen 2020
Landbruk, fiske og fangst
Rwandas økonomi domineres av landbrukssektoren, som sysselsetter vel 90 % av befolkningen og tradisjonelt gir den største del av bruttonasjonalproduktet: normalt ca. 50 %, men noe lavere etter krigen. Sektoren står også for inntil 60 % av eksportverdien. Av det totale landarealet er 40 % dyrket mark, 18 % er beite og 10 % er skog. Nesten hele produksjonen er til selvberging, med lite rom for produksjon av varer med høyere verdi, for eksport.
Rwanda er velegnet for jordbruk, men høy befolkningstetthet har ført til at det drives ekstensivt, med hardt press på tilgjengelig jord og liten bruk av mineralgjødsel og begrenset tilgang på vann – og med synkende utbytte per arealenhet som følge. Den viktigste matgrøden er kokebananer, dernest søtpoteter, maniok, poteter, durra, ris, mais og bønner. Inntil 2000 var kaffe viktigste jordbruksprodukt målt i verdi av BNP og eksportverdi (opptil 80 % av samlet eksportinntekt); deretter ble te viktigste eksportprodukt. Inntektene fra både kaffe og te har vært sterkt varierende, både pga. avlingens størrelse og prisene på verdensmarkedet. Langhornet kveg har tradisjonelt spilt en viktig rolle i rwandisk husdyrhold, men gjennomgikk en krise etter folkemordet, da også mye av kveget ble slaktet.
Skogbruk drives kun i mindre målestokk og nesten all hugst går direkte til brensel.
Fiske og fangst foregår i liten målestokk, enten i Kivusjøen eller i elvene, men fangsten har vært stigende, takket være økt satsing på fiskerier. Jakt er særlig viktig for twa-folket.
Bergverk, energi
Rwanda har få mineralressurser, og gruvedrift har relativt liten betydning i landets økonomi. Det utvinnes og eksporteres kassiteritt (tinn) samt noe wolfram. Det er også mindre forekomster av beryll, colombo-tantalitt, gull og safirer. I andre halvdel av 1990-årene økte Rwandas mineraleksport, inkl. av diamanter, som ikke utvinnes i landet. I 2001 anbefalte et ekspertpanel nedsatt av FN en boikott av rwandiske mineraler, idet landet ble beskyldt for illegalt å utnytte mineralforekomstene i nabolandet Kongo, under dekke av sin militære tilstedeværelse der.
Energitilgangen er basert på hydroelektrisk kraft. Rwanda importerer om lag halvparten av sitt elektrisitetsforbruk, men har samtidig et betydelig potensial for utbygging – med produksjon også for eksport. Det er funnet forekomster av naturgass under Kivusjøen ved grensen til Kongo (tidl. Zaïre), anslått til ca. 60 000 mill. m3, hvorav halvparten tilhørende Rwanda. En begrenset utvinning fant sted i 1990-årene, men det lokale markedet er for lite for en større, kommersiell utnytting av ressursen. Planer for etablering av gasskraftverk, i samarbeid med Burundi og Kongo, ble presentert 2003.
Industri
Industrien er lite utviklet, og består i hovedsak av foredling av jordbruksprodukter samt annen næringsmiddelproduksjon. Industrien, inkl. to tekstilfabrikker, en sementfabrikk og andre småforetak, stanset praktisk talt helt opp som følge av krigen og manglende investeringer til påfølgende gjenoppbygging.
Utenrikshandel
Rwanda har normalt underskudd på handelsbalansen med utlandet, en situasjon som ble ytterligere forverret med krigen. Prisen på landets viktigste eksportvarer, te og kaffe, samt på importerte petroleumsprodukter, påvirker sterkt handelsbalansen. Te og kaffe er de dominerende eksportvarene.
Samferdsel
Veinettet på ca. 12 000 km er relativt tett og av god standard, med hovedveiforbindelse til Burundi, Kongo, Tanzania og Uganda – og derfra til Kenya. Ca. 80 % av Rwandas utenrikshandel går gjennom Uganda og Kenya, vesentlig til havnen i Mombasa. Rwanda har ikke jernbane, men en mulig utbygging, med tilknytning til Burundi, Tanzania og Uganda, har vært drøftet. En del skipsfart finner sted på Kivusjøen. Internasjonal lufthavn i Kigali.
Rwanda – musikk. De tre viktigste folkegruppenes musikktradisjoner gjør musikklivet rikt variert. Tutsienes musikk har elementer av arabisk påvirkning, mens twa-musikken skiller seg klart ut med bruk av jodleteknikk og rik vokalpolyfoni, som hos andre pygméfolk. Vokalmusikk spiller en fremtredende rolle. Instrumentariet omfatter forskjellige fløyter, sideblåste horn, trommer, brett-zither, enstreng-fele, musikkbue, likembe (tommelpiano) og rasler. Større ensembler, som tidligere var knyttet til høvdinger, opptrer ved større festligheter.
Selvstendighet
Et forsøk på megling mellom de to stridende gruppene førte ikke frem, og i 1961 erklærte hutu-ledere en demokratisk Rwanda-republikk som selvstendig. FN, som hadde det formelle ansvaret for landet, måtte akseptere utviklingen. Høsten 1961 ble det avholdt valg til en nasjonalforsamling, der PARMEHUTU fikk 78 % av stemmene, UNAR 17 %. 1. juli 1962 ble Rwanda en selvstendig republikk med Grégoire Kayibanda som president. Monarkiet ble avskaffet etter en folkeavstemning 1961. I 1963 gikk en tutsi-gerilja inn i Rwanda fra Burundi, men ble slått ned, og angrepet førte til nye voldshandlinger mot tutsiene, der 10 000–20 000 ble drept og ledende tutsi-politikere ble henrettet. Ved valget i 1969 ble Kayibanda gjenvalgt og PARMEHUTU vant alle setene i nasjonalforsamlingen.
Motsetningene mellom hutu og tutsi kom til overflaten igjen i 1972–73, og i juli 1973 grep hærsjefen, generalmajor Juvénal Habyarimana, makten i et militærkupp. All politisk virksomhet ble forbudt. I 1975 ble det dannet et nytt, statsbærende, parti: Mouvement révolutionnaire national pour le développement (MRND). I 1983 ble Habyarimana valgt til Rwandas president uten motkandidat; gjenvalgt 1988. Diskrimineringen av tutsier fortsatte under det nye regimet, hvor tutsiene var sterkt underrepresentert både i politiske organer og i offiserskorpset. Som Afrikas tettest befolkede land har Rwanda et stort underskudd på jord, noe som forsterket motsetningene og førte til at regjeringen nektet tutsi-flyktningene i Uganda å vende hjem.
I Uganda sluttet mange rwandiske flyktninger seg til Yoweri Museveni og hans National Resistance Army (NRA) i første halvdel av 1980-årene. Da NRA i 1986 grep makten i Uganda, bestod ca. 20 % av styrken av eksil-tutsier fra Rwanda, og flere av dem fikk fremtredende stillinger i den nye ugandiske hæren. Noen av dem dannet motstandsbevegelsen Front patriotique rwandais (FPR), som 1990 invaderte Rwanda. Invasjonen skjedde med stilltiende samtykke fra ugandiske myndigheter, og med våpen fra den ugandiske hæren. Hovedmotivet var å styrte regimet til president Habyarimana, for derigjennom å sikre flyktningenes rett til å vende tilbake til hjemlandet. FPR-styrkene okkuperte raskt flere byer i det nordøstlige Rwanda, og Habyarimana bad om militær assistanse fra Belgia og Frankrike, som sendte soldater til landet. Med hjelp fra kongolesiske (zaïrske) styrker ble FPR stanset bare sju mil fra Kigali. Etter dette gikk FPR over til geriljakrigføring fra baser ved den ugandiske grensen.
Invasjonen førte til en demokratiseringsprosess i Rwanda. Ved en grunnlovsendring i 1991 ble det innført flerpartisystem. Året etter ble fire opposisjonspartier trukket med i en koalisjonsregjering, ledet av et omdannet statsbærende parti, Mouvement républicain national pour la démocratie et le développement (MRNDD). Denne overgangsregjeringen skulle styre i påvente av frie valg og inngikk i en dialog med FPR. En avtale om våpenhvile ble inngått 1992 i Arusha, Tanzania. Det ble innsatt en militær observatørgruppe fra Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU). Men senere forhandlinger førte ikke frem, og nye sammenstøt brøt ut i februar 1993. Dette førte til at ca. én million mennesker flyktet sørover i landet og til Tanzania og Uganda. I juni 1993 vedtok FN å sende en observatørstyrke til Rwanda; UN Observer Mission Uganda-Rwanda (UNOMUR), utplassert på ugandisk side av grensen for å påse at FPR ikke fikk militære forsyninger den veien.
Folkemord
I august 1993 ble det inngått en ny Arusha-avtale mellom den rwandiske regjering og FPR som innebar dannelse av en ny overgangsregjering med deltakelse fra FPR og at flerpartivalg skulle avholdes. Avtalen ble ikke overholdt av regjeringen, og FPR fortsatte krigen. I juli 1994 inntok FPR hovedstaden Kigali.
Forut for FPRs maktovertakelse var Rwanda åsted for et folkemord. Etter å ha trenert fredsavtalen fra 1993, ble president Habyarimana tvunget til nye forhandlinger i april 1994, hvor en ny avtale ble inngått om innlemmelse av FPR i regjeringen og hæren. På vei tilbake til Kigali, 6. april, ble Habyarimanas fly skutt ned og presidenten drept. Denne hendelsen – som FPR ble forsøkt gitt skylden for, men som ekstreme hutuer i Habyarimanas egne sikkerhetsstyrker med stor sannsynlighet stod bak – var opptakten til systematiske forsøk på å utrydde tutsi-befolkningen. I løpet av de påfølgende tre måneder ble nær én million mennesker myrdet. Selv om dette fra ekstremt hutu-hold ble forsøkt fremstilt som en spontan reaksjon på nedskytingen av presidentens fly, kom det i ettertid frem at det dreide som om planlagte og systematiske politiske aksjoner som også var rettet mot moderate hutuer som støttet en fredsløsning og forsoning med tutsiene. Massakrene ble utført av deler av regjeringshæren og presidentens livgarde, men mest av militsgrupper tilhørende ekstreme hutu-fraksjoner, fremfor alt Interahamwe – forsynt med våpen av regjeringshæren. Overgrepene mot hutuer, utført av tutsier, i nabolandet Burundi bidrog til å skape et klima for forfølgelsen av tutsiene i Rwanda.
FN satte inn en fredsstyrke (United Nations Assistance Mission for Rwanda, UNAMIR), i 1993. Etter folkemordet ble styrken utvidet til 5500 mann. I mellomtiden satte Frankrike i juni/juli inn en styrke på 2500 mann, i et FN-støttet oppdrag for å opprette en «trygg sone» sørvest i landet. Intervensjonen ble sterkt kritisert av FPR, som beskyldte franskmennene for å ville beskytte hutu-regimet, som klarte å flykte til Zaïre. Få dager etter at Habyarimana ble drept, sendte Frankrike og Belgia styrker til Kigali for å evakuere utenlandske borgere.
Ved FPRs maktovertakelse ble en samlingsregjering, ledet av hutuen Faustin Twagiramungu som statsminister, dannet, og en annen hutu, Pasteur Bizimungu, ble utpekt til president. Samtidig overtok FPR-lederen, general Paul Kagamé, den nye posten som visepresident. Vinteren 2000 trakk Bizimungu seg som president; parlamentet og regjeringen valgte Kagamé som hans etterfølger – landets første tutsi-statsoverhode siden selvstendigheten.
Folkemordet førte til en av de mest dramatiske flyktningsituasjoner i vår tid. Som følge av frykt for represalier etter FRPs maktovertakelse, flyktet over én million hutuer til Zaïre. Allerede hadde mange flyktet til Burundi og Tanzania, og i alt – inkludert interne flyktninger – flyktet over tre millioner rwandere i 1994; av en førkrigsbefolkning på 7–8 millioner. 1996–97 vendte flertallet av flyktningene tilbake til Rwanda, til dels under tvang.
FN etablerte et tribunal, International Criminal Tribunal for Rwanda, ICTR (se internasjonale domstol for forbrytelser i Rwanda) for å stille de ansvarlige for folkemordet til ansvar. Domstolen har sete i Arusha, Tanzania. Samtidig startet den rwandiske regjeringen sitt eget rettsoppgjør mot nærmere 120 000 fengslede, mistenkt for deltakelse i folkemordet. Myndighetene anslo at ytterligere to millioner hadde vært delaktige. Rwanda ble kritisert for uverdige forhold i de overfylte fengslene, og for at mistenkte måtte sitte i flere år uten å få sine saker prøvd. Det ble også reist kritikk mot måten rettssakene ble ført på, til dels også domsavsigelsene med flere dødsstraffer. I mangel på kapasitet ved de ordinære domstolene, ble et system basert på en tradisjonell rettsform, gacaca, innført som prøveordning 2001 – med utstrakt bruk av legdommere. Ti år etter folkemordet (2004) satt fortsatt ca. 80 000 fengslet uten lov og dom; mange ble løslatt året etter. Samtidig anmodet Rwanda flere land, også Norge, om at mistenkte krigsforbrytere måtte bli utlevert.
I 2000 tok FNs sikkerhetsråd eksplisitt på seg ansvaret for det mislykkede forsøket på å forhindre folkemordet i Rwanda, da rådets medlemmer uttrykte at deres regjeringer hadde manglet politisk vilje til å stanse massakrene. Dette skjedde etter at en uavhengig undersøkelseskommisjon, ledet av Sveriges tidligere statsminister Ingvar Carlsson, i desember 1999 hadde lagt frem en rapport. I rapporten kom det frem at FN hadde oversett bevis for at folkemordet var planlagt, og at organisasjonen ikke hadde villet handle da det brøt ut. Kommisjonen rettet også kritikk mot Belgia, som ensidig trakk sine FN-soldater hjem fra landet da folkemordet brøt ut, etter at 10 belgiske soldater var blitt drept. Belgia ba vinteren 2000 også offisielt om unnskyldning for landets del i ansvaret for at folkemordet ikke ble forhindret. Frankrike, som bl.a. var med på å trene og utruste Rwandas daværende regjeringshær, har ikke villet påta seg et tilsvarende delansvar.
FNs generalsekretær Kofi Annan beklaget 2004 at han personlig ikke hadde gjort mer for å stanse massakrene i 1994, da han satt som leder for FNs fredsbevarende avdeling. I forbindelse med tiårs-markeringen av folkemordet ble det lagt frem nye offisielle tall, som beregnet antall drepte til 937 000. President Kagamé beskyldte da Frankrike for å ha bistått i forberedelsene til folkemordet; Frankrike avviste slik delaktighet. En fransk rapport hevdet derimot at Kagamé hadde gitt ordren om nedskyting av flyet med president Habyarimana i 1994.
Militære aktiviteter i det østlige Rwanda fortsatte etter 1995, både ved angrep mot sivile mål fra hutu-milits med tilhold på begge sider av grensen, og motaksjoner fra regjeringshæren. Også sistnevnte ble kritisert for å stå bak grove brudd på menneskerettighetene, bl.a. i form av voldtekter og drap på sivile. I tillegg til Interahamwe-militsen og enheter fra den gamle regjeringshæren FAR, organisert bl.a. i Forces démocratiques de libération du Rwanda (FDLR), dukket det opp flere militære organisasjoner med målsetting å styrte det nye regimet i andre halvdel av 1990-årene – bl.a. Peuple en armes pour liberer le Rwanda (PALIR) og Armée pour la libération du Rwanda (ALIR).
Ved maktskiftet 1994 ble det innført en overgangsperiode for å legge grunnlaget for nasjonal gjenforening. Den endte 1999, da en nasjonal samlingsregjering ble innsatt for en periode på fire år. 2003 ble en ny grunnlov ble vedtatt og valg avholdt. Kagamé ble valgt til president; to motkandidater fikk minimal oppslutning. Åtte partier stilte ved parlamentsvalgene; FPR fikk klart flertall. Tidligere president Bizimungu gikk 2000 av og dro i eksil. 2004 ble han dømt til 15 års fengsel bl.a. for underslag og for å ha etablert en militsgruppe. Bizimungu er hutu, og hans avgang var et tilbakeslag for den nasjonale samlingen etter folkemordet.
Regional utvikling
Utviklingen i Rwanda 1994 har hatt stor betydning for regionen, fremfor alt i forhold til Kongo ( Zaïre). Det nye rwandiske regimet deltok 1997 aktivt i opprøret i det østlige Zaïre, som førte til at landets diktator Mobutu Sese Seko falt, og Laurent-Desirée Kabila ble innsatt, 1997. FPR-regjeringens uttalte motiv for å delta i opprøret – og i påfølgende års konflikt i Øst-Kongo – var at rwandiske flyktningleire der var baser for det avsatte hutu-regimet og dets hær, så vel som hutu-militsen som rømte dit i 1994 og befestet sin stilling. Det var fra 1995 frykt for at disse kreftene ville forsøke å invadere Rwanda for å gjenerobre makten og søke hevn.
Rwandas regionale hovedinteresse var å trygge sin egen sikkerhet – og i forlengelsen av dette sikkerheten til tutsier bosatt i det østlige Kongo, som også var truet av eksil-hutuer. Da det i august 1998 brøt ut et nytt opprør mot Kinshasa-regjeringen i Øst-Kongo, engasjerte Rwanda seg nok en gang militært og politisk på opprørernes side, denne gang mot sin tidligere allierte Kabila. Den rwandiske regjering fant ikke å ville stole på at Kabila maktet å sikre den stabilitet i det østlige Kongo. En annen årsak til at Rwanda skiftet side, var Kabilas beslutning om å sende hjem de rwandiske offiserene som var engasjert for å bygge opp Kongos nye regjeringshær. Uganda var også engasjert i Øst-Kongo, og i 1999 utviklet det seg motsetninger mellom Rwanda og Uganda i synet på militær taktikk i den intensiverte konflikten, som involverte styrker fra flere afrikanske land. Ved en splittelse i organisasjonen Mouvement national de libération du Congo (MLNC) støttet Rwanda og Uganda hver sin fraksjon. Dette førte til at det fra midten av 1999 kom til flere direkte militære sammenstøt mellom rwandiske og ugandiske styrker i Kongo, fremfor alt i og rundt opprørernes hovedsete, Kisangani. Nye kamper mellom enheter fra de to land, i Kongo, brøt ut 2000, hvoretter Storbritannia fremforhandlet en fredsavtale mellom dem.
En fredsavtale mellom Rwanda og Kongo ble inngått 2002, etter megling bl.a. av Sør-Afrika. Avtalen innebar rwandisk tilbaketrekking fra Kongo, mot at den kongolesiske regjering forpliktet seg til å avvæpne hutu-militsen.Rwanda trakk seg ut, men gjorde det klart at landet ville intervenere på ny, hvis dets sikkerhet ble ansett for truet. Avvæpning av hutu-soldater i Kongo ble bare delvis gjennomført, og hutu-milits fortsatte å angripe mål i både Rwanda og Kongo, samt Burundi. Rwanda støttet fraksjoner i borgerkrigen i det østlige Kongo, og rwandiske styrker gikk 2004 til aksjon inn i Burundi, etter et angrep mot tutsier der, fra hutu-milits i Kongo. FDLR kunngjorde 2005 at den oppga den væpnede kampen.
Den rwandiske (og ugandiske) hær er blitt beskyldt, bl.a. av FN i en rapport fra 2004, for å ha utnyttet Kongos store naturrikdommer til sin egen fortjeneste under intervensjonen; dette er blitt avvist av Rwandas regjering.
Utenrikspolitikk
Etter selvstendigheten opprettholdt Rwanda nære forbindelser med Belgia og ble samtidig del av Frankrikes kulturelle og økonomiske interessesfære i Afrika. Landets geografiske plassering tilsa dertil forbindelser særlig med Zaïre, Uganda og Tanzania. Forholdet til disse landene var preget av det store antall rwandiske (tutsi-)flyktninger som hadde tilhold der, og som (hutu-)regjeringen nektet å vende tilbake. Etter Yoweri Musevenis maktovertakelse i Uganda (1986), fikk opprørsbevegelsen FPR bygge seg opp i Uganda, og derfra angripe hutu-regimet. Dette til tross, ble forholdet mellom Rwanda og Uganda anspent på slutten av 1990-årene, pga. motstridende politikk i konflikten i Øst-Kongo, der styrker fra de to land ved flere anledninger kjempet mot hverandre. Forholdet ble bedret etter at en våpenhvile ble inngått 2001, og de to lands presidenter møttes 2002, hvoretter en samarbeidsavtale ble inngått. Forholdet til den store naboen i vest, Kongo, har vært sterkt preget av hutu-militsens tilhold der, som igjen foranlediget Rwandas aktive militære deltakelse i den kongolesiske konflikten, med støtte til flere grupperinger, særlig fra 1997. Rwanda har i hovedsak hatt et godt forhold til søsterstaten Burundi, som også har engasjert seg i Kongo. Forholdet til Kenya ble etter folkemordet ikke like godt, bl.a. fordi Kenya har latt fremtredende hutuer, hvorav flere mistenkt for å ha tatt del i folkemordet, få tilhold der.
Gjennom intervensjonen i Kongo fikk Rwanda en regional posisjon langt viktigere enn det landets størrelse skulle tilsi – understøttet bl.a. av nære forbindelser med USA, som bisto det nye rwandiske regimet politisk, økonomisk og militært. Mens Rwandas forhold til Frankrike forble anstrengt i årene etter folkemordet, opprettholdt Rwanda og Belgia nære forbindelser.
Rwanda bidrog 2004 med soldater til den afrikanske fredsstyrken i Darfur, Sudan. En avtale med USA om samarbeid mellom den amerikanske og rwandiske hær, bl.a. for fredsinnsats, ble inngått 2004.
