Verdens største land er mer enn vodka, løkformede gudshus og den transsibirske jernbanen. Vi mener Russland vil oppleve en ny glasnostperiode innenfor reiselivet, hvor flere feriesteder vil komme bedre til sin rett. Blant annet tror vi flere europeere vil teste ut vintersportstedene ved Sochi, hvor OL arrangeres i 2014 og at Bulgaria og Tyrkia vil oppleve konkurranse om turister som skal til Svartehavet
Russland. Den russiske føderasjon (Rossija; Rossijskaja Federatsija), føderativ republikk i Europa og Asia, strekker seg fra Østersjøen (ved Kaliningrad) til Stillehavet, med en største utstrekning vest–øst på ca. 9000 km og nord–sør på 4000 km. Russland er etter areal Jordens største land, etter folketall det åttende største. Foruten russere finnes det en rekke nasjonale minoriteter.
Republikken Russland ble dannet 1917 av størstedelen av europeisk Russland og det tidligere tsardømmets besittelser i Asia, og gikk sammen med Ukraina, Hviterussland og Den transkaukasiske føderasjon til Sovjetunionen (SSSR) 1922. Frem til denne staten ble oppløst 1991 var det nåværende Russland den største og viktigste unionsrepublikken i SSSR. Internasjonalt fremstår Russland som SSSRs arvtaker.
Navnet Russland (russ. Rossija )kommer fra rus, som ifølge Nestorkrøniken (1100-tallet) var navnet på en befolkningsgruppe av skandinavisk herkomst som ledet den første russiske rikssamling, og som deretter ble brukt som navn på hele riket. Språklig kan det ha sammenheng med Ruotsi, det finske navnet på Sverige, og gjennom dette med det svenske landskapsnavnet Roslagen.
Russland – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1993 er Russland en demokratisk, føderal og fler-etnisk republikk. Statsoverhodet, presidenten, velges i allmenne direkte valg for fire år med mulighet for gjenvalg én gang. Hvis ingen kandidat får absolutt flertall i første valgomgang, holdes en ny mellom de to fremste kandidatene. Presidenten er militær øverstkommanderende og i praksis både stats- og regjeringsleder. Han utnevner selv statsministeren og de øvrige regjeringsmedlemmer. Den første må imidlertid godkjennes av det folkevalgte parlamentet, statsdumaen (450 medlemmer). Hvis dumaen avviser tre forslag til statsminister, kan presidenten utnevne sin kandidat og utskrive nyvalg til dumaen. Dumaen kan også vedta mistillitsforslag mot regjeringen. Presidenten kan godta eller avvise et mistillitsvedtak. Hvis dumaen gjentar et mistillitsvedtak innen tre måneder, skal presidenten godta regjeringens avgang, men samtidig oppløse dumaen.
Lovgivende myndighet er lagt til den føderale forsamlingen som har to kamre, statsdumaen og et forbundsråd med 178 (fra 2007: 176) medlemmer. Forbundsrådet er sammensatt av lederne for hhv. den lovgivende og den utøvende makt i hver av de i alt 88 (før 2006: 89) administrative enhetene som føderasjonen består av. Dumaen, som er det viktigste kammer, velges i allmenne og direkte valg, den ene halvpart gjennom forholdstallsvalg, den annen gjennom flertallsvalg i énpersonskretser. I føderasjonens enkelte enheter er det også separate folkevalgte organer, og det kan holdes lokale folkeavstemninger.
Rettsvesen
Rettsomlegningen er stor i det ettersovjetiske Russland. Landet har siden 1990 bygd opp et helt nytt lovverk. Domstolene skal nå være uavhengige. Dommere er uavsettelige. Rettsmøter er offentlige og jury kan brukes. Ingen kan dømmes i straffesaker uten selv å være til stede.
Det er en egen forfatningsdomstol for å vurdere lovers forfatningsforenlighet, samt tvister om jurisdiksjon mellom ulike offentlige organer. Det er en egen øverste arbitrasjonsdomstol for å avgjøre tvister i økonomiske og andre saker. Høyesterett er for øvrig den øverste domstol og har også tilsynsansvar innen straffe- og sivilrett.
På republikk- og lokalnivå finnes det egne domstoler.
Dommere til de tre øverste domstoler utnevnes av forbundsrådet etter forslag fra presidenten. Dommere ved andre føderale domstoler utnevnes av presidenten. Påtalemyndigheten utgjør et enhetlig og sentralisert system. Riksadvokaten utnevnes av forbundsrådet, etter forslag fra presidenten.
Klima
Bortsett fra Nord-Kaukasus og Det fjerne østen, ligger hele Russland nord for den 50. breddegrad og har et kaldt, kontinentalt klima. I den europeiske delen av landet ligger det sentrale området i vestavindsbeltet, mens den nordligste delen influeres av det polare sirkulasjonsmønster, den sørligste av det nedbørfattige subtropiske høytrykksbelte. Graden av innlandspreg øker fra vest mot øst inn til Uralfjellene, som danner en viss barriere mot innflytelse fra vest. Middeltemperaturen for januar ligger overalt under 0 °C, bortsett fra i en smal sone langs Svartehavet, og varierer fra ca. –10 °C i Moskva-regionen til –40 til –50 °C i Nordøst-Sibir. Sommertemperaturene varierer med breddegraden. Middeltemperatur for juli er så høy som 20 °C i sør, men bare ca. 8 °C langs den arktiske kysten. Nedbørmengden avtar jo nærmere det indre av landet man kommer. Deler av Den østeuropeiske slette har en årsnedbør på over 600 mm, men mesteparten av Sibir har bare ca. 250–400 mm nedbør i året, og enkelte strøk langs den arktiske kysten får ikke mer enn 25 mm nedbør.
Planteliv
Russland har en meget rik og allsidig flora, som er å vente i et land som strekker seg rundt nesten halve Jorden, og fra Polhavet i nord til grensen mot Kina i sør. Tundraen, som danner et bredt belte i lavlandet langs ishavskysten, består av myr og aur med is nær opp til overflaten hele året. Her vokser mose og lav, gress og urter og krypende vierarter. Arktisk valmue, soleier og sildrearter lyser opp på grusen og mellom steinene. Sør for tundraen danner furu, gran og lerk store skoger, taiga, som strekker seg gjennom hele landet fra Østersjøen til Beringhavet. Or og pil går langt nordover langs elvene i Sibir, men ellers er det glissen lerkeskog på frossen jord (taiga) som danner skoggrensen mot nord. I sør er barskogen blandet med løvtrær og går til slutt over i ren løvskog. Sør for det store skogbeltet er det gresstepper som går over i ren ørken nord og øst for Kaspiske hav.
Russland – dyreliv. Dyrelivet er meget rikt. I de arktiske områder har dyrelivet mange likhetstrekk med istidsfaunaen i Mellom-Europa, som trakk seg tilbake mot nordøst da breen forsvant. Derfor lever i dag oblemen på de sibirske tundraer, mens Kvitsjøen hindrer den fra forbindelse med dens skandinaviske slektning, den norske lemen. Den lever på Kolahalvøya og fikk sitt særpreg under isolasjonen nordvest for storbreen. Tundralandet og tundraskogene er ellers også hjemsted for rein, ulv, fjellrev, svane- og gåsearter, snøugle osv.
Både i de europeiske og asiatiske mellomområdene er de palearktiske skogstrekningene ennå leveområder for elg og hjort, rådyr, bjørn, rev, hare, villsvin, storfugl, orrfugl, jerpe og en rekke andre fuglearter, mens f.eks. sobel i vår tid vesentlig er å finne i de sibirske taigaene.
Fjellskogene som grenser mot Mandsjuria og Mongolia, er de nordligste grenseområdene i tigerens leveområde. I sørvest er hamstere, jordekorn og ildere karakteristiske pattedyrarter.
Pattedyrfaunaen omfatter i alt 269 arter, hvorav 20 stedegne (endemiske). Minst 15 arter er utryddelsestruet, bl.a. tiger, snøleopard, havoter, stellersjøløve og wrangelhalsbåndlemen. Mer enn 525 fuglearter hekker og ytterligere 100 opptrer på trekk eller streif. Blant artene i det østlige Sibir og på Kamtsjatka må nevnes kjempehavørn, skjesnipe, skifermåke og tallrike alkefugler. Noen av disse, f.eks. lomvi, polarlomvi og teist, er identiske med norske arter, mens andre bare forekommer her: brille- og beringteist, marmor- og kortnebbdvergteist, nordstarik, papagøyealke, horn- og topplunde. Mer enn 90 krypdyr og 32 amfibier er registrert. Antall fiskearter i ferskvann er omkring 200.
Elver og vann er rike på fisk. Noen få arter, f.eks. laks og ørret, er kommet inn fra vest, men sik- og harrarter dominerer blant de sibirske laksefiskene. Også volga- og donstørene ser ut til å ha kommet fra øst, og det samme er tydelig tilfelle med de fleste av ferskvannsfiskeartene i den europeiske delen. Bajkalsjøen i Sibir har særegen fauna med uvanlig mange endemiske arter. Hele Russland tilhører den palearktiske region
Russland – befolkning. Russland har et beregnet folketall på 142,008 mill. (2008), og er dermed verdens åttende folkerikeste land. Synkende fødselshyppighet og høy dødelighet har ført til en merkbar nedgang i befolkningen fra et estimert nivå på 148,7 mill. i 1992. Fallet hadde vært større hvis det ikke var for en betydelig innvandring av etniske russere fra tidligere sovjetrepublikker i den samme perioden. Den årlige reduksjonen ligger på ca. 700 000. Ved folketellingen i 2002 utgjorde russere 79,8 % av befolkningen, resten består av ca. 40 ulike nasjonale minoriteter. De største var tatarer (3,8 %), ukrainere (2 %), basjkirer (1,2 %.), tsjuvasjer (1,1 %) og tsjetsjenere (0,9 %). Fordi store områder er tynt befolket, er den gjennomsnittlige folketettheten lav, 8,4 per km2. I de europeiske delene av landet, unntatt i nordvest, er folketettheten mye høyere, og varierer fra ca. 50 per km2 i Moskva-regionen til 25 per km2 i Ural. 73 % av befolkningen bor i byer.
Russland – næringsliv og økonomi. De nye russiske myndighetene stod overfor store problemer da Russland ble etablert som en separat stat mot slutten av 1991. Den sentralplanlagte økonomien var i ferd med å bryte sammen, og faren for en omfattende forsyningskrise virket overhengende. Tiltak som kunne stabilisere situasjonen på kort sikt var nødvendig. Men reformistene som nå hadde kommet til makten hadde langt mer omfattende ambisjoner. De ønsket å avvikle det sovjetiske økonomiske systemet fullstendig og erstatte det med en markedsbasert økonomi. I perioden 1990–91 var det gjennomført omfattende reformer i flere øst- og sentraleuropeiske land, men det fantes ingen etablert «oppskrift» for hvordan omformingen av en sentralplanlagt økonomi skulle gjennomføres. Oppgaven var uansett mer komplisert i Russland fordi planøkonomien hadde eksistert lenger der enn i Øst-Europa og pga. landets enorme størrelse.
Det var forholdsvis klart hvilke tiltak som måtte gjennomføres, men det var uenighet om periodiseringen og omfanget av tiltakene. I den sovjetiske økonomien var næringslivet ikke bare statseid, det var innvevd i staten. I industriutviklingen hadde idealet vært å skape store enheter som kunne drive rasjonelt. For mange produkters vedkommende fantes det bare en eller to produsenter innenfor SSSR. Ved avviklingen av sentralstyringen ville man stå overfor monopolproblemer i de fleste sektorer av økonomien. Et annet kjennetegn ved den sentralplanlagte økonomien var administrativt fastsatte priser. Prisene ble holdt mest mulig konstante, selv om de underliggende produksjonsbetingelsene så vel som etterspørselen forandret seg. De siste par år av sovjetperioden var preget av vareknapphet, som dels skyldtes at produsenter (som hadde fått en viss selvstendighet gjennom Gorbatsjovs reformer) ikke fant det verdt å produsere og levere til de fastsatte priser.
Myndighetene grep fatt i det sistnevnte problemet først. Prisene på de aller fleste varer ble sluppet fri i januar 1992. Det ble gjort unntak for en del viktige produkter, spesielt energi og brensel. Resultatet lot ikke vente på seg. Prisene ble tredoblet over natten. Mengder av varer som var blitt holdt tilbake, ble nå frembudt for salg, og inntrykket av varemangel tapte seg. Men, prisøkningen førte ikke til en økning i produksjonen, bare at det ble bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel. I en del tilfeller reduserte monopolprodusenter produksjonen for å oppnå enda høyere priser. Myndighetene klarte ikke å gjennomføre den «sjokk-terapien» de opprinnelig hadde tatt sikte på, og kompenserte næringslivet med økende overføringer og kreditter. Prisstigningen ble derfor liggende på et høyt nivå gjennom hele 1992 og 1993 med en månedlig økning i prisene på forbruksvarer på ca. 20 %. Lønningene ble også regulert, men mange ble ikke fullt kompensert for prisstigningen slik at det skjedde store endringer i reallønnssituasjonen for mange vanlige lønnsmottagere. Samtidig sørget inflasjonen for at alle oppsparte penger mistet sin verdi. Russland var på randen til hyperinflasjon, men myndighetene klarte ved en stram monetær politikk å få situasjonen under kontroll. I 1995 var den månedlige prisvekst på under 10 %, og i 1997 var den nede i ca. 1 %. I august 1998 devaluerte regjeringen rubelen, etterfulgt av betydelig turbulens i økonomien og ny høy inflasjon en tid. Devalueringen gjorde innenlandsk produserte varer mer konkurransedyktige og bidrog til en vekstperiode i økonomien.
Den fallende industriproduksjonen hadde imidlertid flere årsaker: sammenbruddet i det gamle sentrale forsyningssystemet gjorde det vanskelig å få råvarer og delleveranser, likeledes var det manglende kanaler mellom produsenter og marked. Etablerte bånd med fabrikker i andre deler av Sovjetunionen ble brutt med store konsekvenser for enkelte sektorer. Mange sektorer slet også med nedslitt produksjonsutstyr som skyldtes for lave investeringer over en årrekke. Fra 1990 til ut 1996 falt industriproduksjonen med 50 %. I stor grad reflekterte fallet økonomisk krise og redusert økonomisk aktivitet. Men fallet var også forbundet med omstrukturering av økonomien bort fra de områder som var prioritert under planøkonomien. Den voldsomme reduksjonen i stålproduksjonen hadde sammenheng med redusert militær opprustning. Fra 1997–99 så man de første tegn til ny vekst i industriproduksjonen.
For de reformorienterte myndighetene var det helt fra begynnelsen klart at en endring i eiendomsforholdene måtte gjennomføres dersom økonomien skulle bedre seg, og de la opp til et privatiseringsprogram uten sidestykke. Det var imidlertid svært lite privat kapital tilgjengelig som kunne brukes til å kjøpe de enorme verdiene som staten eide. Myndighetene valgte i august 1992 å utstede en privatiseringssjekk eller voucher til hver innbygger, som kunne brukes til å kjøpe aksjer i bedrifter som ble privatisert. Dette ble forklart med at alle egentlig hadde del i de verdiene som var bygd opp. Metoden gav ingen inntekter til staten, men sørget for at statlig eiendom ble omfordelt. Prosessen ble kritisert av mange fordi den gav bort store verdier for ingenting. Det viste seg raskt at i de fleste tilfeller fikk ledelsen i privatiserte bedrifter kontrollen og at de motsatte seg at utenforstående eiere kom inn. Selv om ledelsen fikk sterkere interesser i at bedriftene arbeidet godt, ble ikke effektiviseringsgevinsten så stor som mange hadde håpet. Reformpolitikerne hadde imidlertid også en politisk begrunnelse for den raske privatiseringen: ved å omfordele verdiene i økonomien ville de gjøre det umulig å vende tilbake til det gamle politiske systemet. Sjekk-privatiseringen ble avsluttet i juni 1994. I neste runde av privatiseringen betalte kjøperne med «virkelige» penger. Mange av de personer og selskaper som nå hadde penger å sette inn i oppkjøp, hadde etablert sine formuer gjennom gunstige posisjoner i det gamle systemet som de hadde utnyttet under sjekk-privatiseringen. I perioden 1995–97 skjedde det en voldsom konsentrasjon av finansielle ressurser og makt, med en gruppe Moskva-banker og deres ledere som en ny maktelite i Russland. Staten beholdt lenge aksjemajoriteten i bedrifter i strategisk viktige sektorer som energiproduksjon og telekommunikasjon, men i løpet av 1997 var også eierskapet i de fleste slike selskaper overført til private. Statsfinansene var imidlertid ikke gode og staten opptok store lån gjennom utstedelse av statsobligasjoner til høy rente som særlig russiske banker kjøpte. I august 1998 måtte myndighetene erklære at de ikke kunne innfri gjelden. Svært mange russiske banker gikk over ende og innskyterne mistet alle sparepengene side. Rubelen ble kraftig devaluert. Mange ventet en langvarig økonomisk krise. Men den russiske økonomien tok seg fort opp igjen. Devalueringen gjorde russiske produkter konkurransedyktige på innenlandsmarkedet igjen.
Etter krisen, og spesielt etter presidentskiftet i 2000, ble den økonomiske politikken mindre reformvennlig. Forholdet mellom den russiske regjering og Det internasjonale valutafondet (IMF), som hadde støttet reformprosessen med store lån, ble svært anstrengt.
Fra 2003 ble det klart at president Putin ikke bare ønsket å redusere den politiske makt finanseliten hadde fått under Jeltsin, men også å øke det direkte statlige eierskapet i strategiske sektorer, spesielt energisektoren. Den sterkeste uttrykk for denne linjen var prosessen mot Russlands største oljeselskap – Yukos – og dets leder og hovedeier Mikhail Khodorkovskij, landets rikeste mann, som ble arrestert i oktober 2003 anklaget og senere dømt for skattesvik. Selskapet ble brutt opp og viktigste aktiva solgt til et statlig kontrollert selskap – Rosneft.
Bildet av Russlands økonomi er dermed blandet. Etter mange år med krise kom statens budsjetter i balanse og den makroøkoniske situasjonen ble sterkt forbedret. Den gjennomsnittlige økonomiske vekst i perioden 1999–2005 var på 6,4 %. Vanskelige omstillingsprosesser begynte å gi resultater, men økende energieksport og høye verdensmarkedspriser for olje og gass har også spilt en viktig rolle. Energisektoren står for 50 % av statens inntekter. Utenlandsgjeld er nedbetalt takket være eksportoverskudd. Statens rolle som eier er økende igjen, men ca 3/4 av næringslivet er privateid. Mange bedrifter er likevel svært avhengige av staten for f.eks. eksporttillatelser og skattefordeler. Lovverket og skattesystemet er mangelfullt, og mange spørsmål må avgjøres gjennom uoversiktlige og tidkrevende forhandlingsprosesser. Korrupsjon er blitt et økende problem. De sosiale forskjellene er blitt meget store, med en del svært rike mennesker og mange millioner under fattigdomsgrensen, men de aller fleste russere har fått økt levestandard i løpet av Putins år ved makten.
Utenlandske selskaper har ikke fått spille noen virkelig avgjørende rolle i omformingen av den russiske økonomien. Generelt har utenlandske selskaper vært tilbakeholdne med tunge investeringer fordi de oppfatter russisk lovverk og skattesystem som for uforutsigelig. De største utenlandske investeringene er gjort i oljeindustrien i forbindelse med offshore-ubyggingen ved Sakhalin i russisk fjerne østen. Den største norske investeringen er gjort av Telenor som har investert tungt i russisk telekommunikasjon, særlig mobiltelefonselskapet Vimpelcom.
Jordbruk
De fysiske forholdene er mange steder ugunstige for jordbruk. Rundt 5 % av Russlands areal er oppdyrket, 8 % er beiteland. 80 % ligger i den europeiske delen. På grunn av sin enorme størrelse har Russland likevel en stor jordbruksproduksjon, se tabell.
Jordbruket ble nasjonalisert under sovjetstyret, og store deler ble tvangskollektivisert i mellomkrigstiden. I desember 1990 vedtok Russlands Øverste sovjet å tillate at mindre jordeiendommer kunne selges til private bønder. Men det har vist seg vanskelig å etablere en ny stand av selvstendige bønder. Mange tidligere stats- eller kollektivbruk er omgjort til aksjeselskaper eller jordbrukskooperativer. En ny lov om eiendomsrett til land fra 2002 har gitt utlendinger mulighet til å leie jordbruksland i 49 år. Investeringer i sektoren er økende.
Jordbruk
Produksjon av viktige vekster 2003
tonn
Poteter 36 746 500
Hvete 34 063 300
Sukkerbeter 19 383 600
Bygg 17 968 000
Skogbruk
Russland har enorme skogressurser, særlig i sine nordområder, men manglende infrastruktur gjør ca 40 % utilgjengelige. Tilgjengelige områder, særlig nær elvene, er ofte blitt overbeskattet. Skogbruket har vært inne i en dyp krise, som bl.a. skyldtes underinvestering-er. I 2005 ble det utvunnet ialt 183 mill. m3.
Fiske
Russisk havfiske, som har sine største tyngdepunkter på Kolahalvøya og ved Stillehavet, har også gjennomgått store endringer. Fisket i fjerne farvann er blitt sterkt redusert pga. for høye kostnader i det nye økonomiske systemet. Total fangstmengde gikk ned fra 7,9 mill. tonn i 1990 til 3 mill. tonn i 2004. Russiske fiskebåter begynte i midten av 1990-årene å levere store volumer, særlig torsk, til fiskebruk i Nord-Norge fordi de gav bedre priser og raskere behandling enn de russiske mottakene. Verdien av norsk import av fisk fra Russland nådde to mrd kr. på årsbasis, men gikk markert tilbake da russiske fiskere begynte å levere direkte til kontinentet. Samtidig eksporterer Norge halv- og helfabrikata, først sild og makrell, men etterhvert store mengder laks. I 2006 utgjorde den norske eksporten over tre milliarder kr. Fisk er blitt den viktigste handelsvaren mellom de to land.
Bergverk, energi
Russland har rik tilgang på mineraler og energiressurser. Etter å ha gått drastisk tilbake frem til slutten av 1990-årene begynte produksjonen begynt å stige igjen. Det ble produsert 326 mill. tonn kull i 2008 hvorav ca. 160 mill. kom fra Kuzbass (Kuznetsk-bassenget) i Vest-Sibir. Russland utvinner også store mengder jernmalm, 100 mill. tonn (2008). De største forekomstene ligger i Uralfjellene, men større mengder jernmalm utvinnes også på Kolahalvøya og flere steder i Sibir, og ikke minst i Kursk-området («Kursk magnetiske anomali»). Det utvinnes også betydelige mengder gull (ca. 180 tonn årlig), kobber, tinn, nikkel, platina og diamanter. Russland er verdens nest største oljeprodusent med 488 millioner tonn produsert i 2008. Produksjonen har økt med ca. 50 % etter at den hadde falt til et lavmål i 1998. Ca. 2/3 kommer fra oljefeltene i Tjumen fylke i Det vestsibirske lavlandet, særlig Khanty-Mansijsk autonome område.
Russland er verdens største naturgassprodusent med 663 mrd. m3 produsert i 2008, og har nærmere 40 % av verdens samlede påviste reserver. Over 90 % av Russlands produksjon finner sted nord i Tjumen fylke (se Jamal-Nenets autonome område). Både gass og olje fraktes gjennom omfattende rørledningssystemer til andre deler av Russland, det tidligere Sovjetunionen, samt eksportmarkedene i Sentral- og Vest-Europa. Olje skipes også ut med skip fra Nordvest-Russland og Svartehavet. Russlands primærenergiforbruk dekkes av naturgass (54 %), olje (19 %), kull (16 %), vannkraft (6 %) og kjernekraft (5 %) (2005). Av elektrisiteten produseres ca. 68 % ved hjelp av naturgass, kull og olje, 16 % er vannkraft og ca. 16 % er kjernekraft (2008).
Blant de viktigste vannkraftverkene er flere anlegg langs Volga og de meget store anleggene ved Jenisej (Krasnojarsk, Sajano-Sjusjenskoje) og Angara (Bratsk, Irkutsk, Ust-Ilimsk). Russland har 10 atomkraftverk med til sammen 31 reaktorer i drift (2009). Atomkraftindustrien fikk styrket sin posisjon etter at Putin ble president og flere nye reaktorer er under bygging eller planlagt.
Industri
Russland har fortsatt en stor tungindustri selv om produksjonen gikk sterkt ned etter oppløsningen av Sovjetunionen. I 2008 ble det produsert 68,5 mill. tonn stål mot 89,6 mill. tonn i 1990. De viktigste tungindustriområdene ligger i Uralfjellene og i Kuznetskbassenget. Den kjemiske og mekaniske industrien og tekstilindustrien er sterkest utviklet i den europeiske delen av Russland, særlig i Moskva-regionen, som økonomisk sett er landets viktigste industriområde. Ved de store elvene og særlig ved ishavshavnene finnes det en stor treforedlingsindustri. Bilindustrien har sitt tyngdepunkt i Volga-området. Det ble solgt 756 000 personbiler av russisk merke i 2007 (se Samara, Tatarstan og Nizjnij Novgorod). De utgjorde ca. 25 % av antall solgte personbiler. En raskt økende andel av markedet dekkes av utenlandske merker produsert i Russland (ca. 15 % i 2007), særlig i St. Petersburg–området. Import av nye, og særlig brukte biler øker også. Også den sivile russiske flyindustrien har problemer i konkurransen med utenlandske firmaer. Våpenproduksjon og -eksport har imidlertid tatt seg sterkt opp. Eksportinntektene derfra utgjorde i 2005 ca. 6,1 milliarder dollar.
Utenrikshandel
Russlands utenrikshandel er siden oppløsningen av Sovjetunionen dreid bort fra de tidligere sovjetrepublikkene til fordel for andre markeder. I 2008 utgjorde handelen med stater innenfor SUS 14,7 % av den anslåtte totale utenrikshandel på 685 milliarder dollar. Handelen med EU-land stod for 52,2 %, Tyskland var den klart viktigste enkelt-handelspartner med ca. 9,1 % av russisk utenrikshandel. Olje og gass er de dominerende eksportprodukter og har i flere år utgjort 50 % av vareeksporten. Med stigende priser utgjorde de ca. 70 % av vareeksporten 2007–2008. Metaller, tømmer og kjemikalier er også viktige. På importsiden dominerer maskiner og utstyr. I tillegg til den offisielt registrerte utenrikshandelen foregår mye uregistrert grensehandel med mat- og forbruksvarer.
Samferdsel
Jernbanenettet hadde i 2005 en samlet lengde på ca. 87 000 km. Nettet er tettest i den europeiske delen av landet, mens det i Sibir er bygd flere gjennomgående baner, bl.a. Transsibirske jernbane og Bajkal–Amur-banen. De russiske jernbanene har større sporvidde (1524 mm) enn det vesteuropeiske jernbanenettet. Utenlandstrafikken må derfor kjøres med materiell hvor sporvidden kan varieres eller med utskiftbare boggier.
I 2005 fantes det ca. 520 000 km veier med fast dekke. Hovedveinettet er relativt svakt utbygd. De innenlandske vannveiene er også viktige transportårer for gods, til sammen utgjør de 96 000 km. Sammenlignet med andre industrialiserte land spiller jernbanen en mye større rolle enn veitransport i godstransporten. Personbiltettheten økte fra 60 til 200 biler per 1000 innbyggere fra 1995 til 2007.
Skole og utdanning
Omfattende reformer i hele utdanningssystemet ble foretatt i 1990-årene. Politisk pregede fag ble fjernet, sovjetisk og russisk historie fikk en ny tilnærmingsmåte, og tidligere forbudt litteratur er trukket inn i undervisningen. Etter å ha hatt et ekstremt sentralisert utdanningssystem, begynte en desentraliseringsprosess i midten av 1980-årene. Etter skoleordningen som ble vedtatt i 1992 er republikkene praktisk talt selvstyrte med hensyn til mål og innhold i skolens undervisning. Nå utvikles for en stor del læreplanene lokalt basert på nasjonale standarder. Valgfag er innført, mens all undervisning tidligere var lik for alle. I Sovjetunionen var alle utdanningsinstitusjoner statlige, men siden tidlig i 1990-årene er et bredt spekter av private skoler blitt opprettet i Russland.
Det er 9-årig obligatorisk skolegang, som må tas i alderen 6/7–15 år. Barneskolen er vanligvis 3-årig og begynner når barna er 7 år. Noen begynner når de er 6 år og har 4-årig barneskole. Ungdomstrinnet er 7-årig, delt i to (5 + 2 år). I 2001 begynte ca. 92 % av barna i ungdomsskolen. Barne- og ungdomstrinnet gjennomføres vanligvis i udelte skoler. Fra 15 til 18 år kan elevene enten ta kurs som forbereder for høyere utdanning, eller yrkesutdanning. I tillegg til avgangseksamen må elevene gjennomføre opptaksprøver for å komme inn på høyere utdanning.
Høyere utdanning omfatter universiteter, polytekniske institutter og faginstitutter. I 2000 var det 562 statlige og 667 private høyere utdanningsinstitusjoner, blant dem 277 statlige universiteter. De fleste universitetene ligger i Moskva- og St. Petersburg-området. Mikhail Lomonosov-universitetet i Moskva ble opprettet 1755, statsuniversitetet i St. Petersburg i 1819.
Historikk
Aleksander 1 bygde ut skolevesenet med nye universiteter, gymnas og grunnskoler i begynnelsen av 1800-tallet. Men allerede under Nikolai 1 ble de lavere stenders muligheter til undervisning innskrenket. I 1864 kom en forordning om grunnskoleundervisning, men først like før den første verdenskrig tok en raskere utbygging av undervisningsvesenet til. Grunnskoleundervisningen for barn i alderen 8–11 år ble gjort obligatorisk gjennom lov i 1908. Allmenn skoleplikt var forutsatt innført omkring 1925. I mellomtiden kom revolusjonen i 1917.
Det nye regimet så analfabetismen som en av de største utfordringene i oppbyggingen av den sosialistiske staten. Ikke noe område gav den sovjetiske regjeringen høyere prioritet enn nettopp skoleverket. Mens 3/4 av befolkningen var analfabeter ved slutten av 1800-tallet, utgjorde de bare 20 % i 1940. Analfabetismen regnes å være så godt som utryddet fra omkring 1960.
Folkemusikk
Ulike etniske musikktradisjoner avspeiler landets kulturelle mangfold. Mongolenes folkemusikk, persisk og islamsk kunstmusikk og folkemusikk, og impulser fra nabolandenes tonespråk karakteriserer musikklivet i de østlige og sørlige områder. Ulike lutt-instrumenter og tromme benyttes i forskjellige kombinasjoner. I den europeiske delen danner slavisk folketradisjon et tyngdepunkt, med rituelle sanger knyttet til livets og årets høytider, heltesanger, fortellende og historiske sanger, fremført enstemmig eller flerstemmig i kor. Samiske tradisjoner i nordvest reflekterer gamle kulturelle forbindelser med Nord-Skandinavia. Folkemusikk blir også dyrket i den urbane kulturen. Den russiske bajan, en egen trekkspilltype kjent for de kraftige bass-stemmene, er populær i folketradisjonen og har også fått en posisjon i kammermusikk og symfonisk musikk.
Kunstmusikk
Russisk kirkemusikk utviklet seg fra bysantinsk og sørslavisk kirkesang fra slutten av 800-tallet, og fikk impulser fra den gresk-ortodokse sangen frem til den mongolske invasjonen på 1200-tallet. Flerstemmighet ble tatt i bruk i kirkesangen på 1600-tallet.
I middelalderen var Novgorod et viktig kultursentrum, bl.a. med en særpreget klokkespilltradisjon. Senere overtok Moskva ledelsen, og kirken førte her en kamp mot de verdslige musikere, skomorokhi (‘gjøglere’). Etter at Peter den store i 1709 flyttet hovedstaden til St. Petersburg og kalte inn utenlandske kunstnere, ble det nasjonale særpreget i kirkesangen fortrengt av italiensk innflytelse.
Kunstmusikk løsrevet fra kirkelig sammenheng er først kjent fra 1700-tallet. Operaen i St. Petersburg var på denne tiden dominert av italienske komponister. Fremveksten av russisk vokal og instrumental kunstmusikk var ellers preget av inspirasjonen fra folkemusikken.
I 1830-årene skapte Mikhail Glinka (også kalt den russiske musikks far) de første betydelige, nasjonalt pregede operaer under italiensk og tysk påvirkning. Hans linje ble fulgt av Aleksandr Dargomysjskij og den nyrussiske skole (Milij Balakirev, Aleksandr Borodin, Cesar Cui, Modest Musorgskij og Nikolaj Rimskij-Korsakov). Musorgskijs ukonvensjonelle harmonikk pekte frem mot impresjonismen, mens Rimskij-Korsakovs fargerike instrumentasjon av andre komponisters orkesterverker og operaer bidrog til å gjøre russisk musikk kjent i Vesten.
Den nyrussiske skolens anstrengelser ble fulgt opp av neste komponistgenerasjon, med en nasjonal retning (Aleksandr Glasunov, Sergej Rakhmaninov og Sergej Tanejev) og en mer vestorientert retning (Pjotr Tsjajkovskij og Anton Rubinstein). Den individualistisk særpregede Aleksandr Skrjabin utviklet, på grunnlag av impulser fra Chopin, Liszt og Wagner, en sterkt ekspresjonistisk stil med oppløsning av tonaliteten.
Blant de ledende yngre komponister tidlig på 1900-tallet var flere avantgardister. Igor Stravinskij forlot Russland i 1910 og fremstod i 1920-årene som en europeisk kosmopolitt med sine neoklassiske verker. Dmitrij Sjostakovitsj spilte en lederrolle for en moderne retning, som i 1930-årene ble meget sterkt kritisert. Komponister som Sergej Prokofjev og Sjostakovitsj ble advart mot «formalisme», og i 1948 kom regimet med en offentlig refselse av ledende komponister. Det kommunistiske partis sentralkomité krevde en sosialrealistisk, folkelig inspirert og lett tilgjengelig tonekunst, som førte til stagnasjon av sovjetisk kunstmusikk. Denne holdningen ble endret etter Stalins død, og de tidligere fordømte komponistene ble renvasket ved en ny resolusjon i partiets sentralkomité 1958. Blant de få sosialrealistiske komponister som har vunnet internasjonal anerkjennelse, er Dmitrij Kabalevskij. Andre ledende komponister er Jurij Sjaporin, Lev Knipper og Vissarion Sjebalin. Blant yngre komponister finnes representanter for de forskjellige internasjonale retningene i samtidsmusikken.
Etter kommunismens fall har utvekslingen av musikalske impulser med Vesten økt, og nyere russisk musikk blir gradvis mer kjent også utenfor landets grenser. Blant yngre komponister kan her nevnes Alfred Schnittke, Sofia Gubaidulina, Edison Denisov, Andrej Volkonsky, Kara Karajev, Mojsej Vajnberg, Andrej Esjpaj og Rodion Sjsjedrin.
Utøvere
I etterkrigstiden vakte mange sovjetrussiske musikere, som Svjatoslav Richter, Igor og David Ojstrakh og Mstislav Rostropovitsj, stor oppmerksomhet i Vesten ved sitt høye tekniske og estetiske nivå. Også orkesterkulturen har blitt utviklet til et meget høy nivå under dirigenter som Nikolaj Golovanov, Aleksander Melik-Pasjajev, Jevgenij Mravinskij, Jevgenij Svetlanov, Gennadij Rosjdestsvenskij og Valerij Gergiev.
Russland – etter Sovjetunionen. I perioden 1922–91 hadde den russiske unionsrepublikken (RSFSR) i likhet med de øvrige republikkene innenfor Sovjetunionen svært begrenset selvstendighet forhold til kommunistpartiet og den sovjetiske sentralmakten. Fra 1986–87, da kommunistpartiets nyvalgte generalsekretær Mikhail Gorbatsjov innledet sitt reformprogram for perestrojka (reorganisering) og glasnost (åpenhet), fikk imidlertid republikkene gradvis større betydning. Dermed ble det viktig å etablere egne, sterke, politiske organer. Våren 1990 ble det holdt valg til en egen russisk folkekongress, og denne valgte så Boris Jeltsin til formann for Det øverste russiske sovjet, kongressens permanente organ. Jeltsin, som hadde markert seg som en sterk reformtilhenger, nøt stor folkelig popularitet og ble i juni 1991 også valgt til det nyopprettede embetet som president for RSFSR.
Den russiske presidenten hadde i utgangspunktet begrensede formelle fullmakter. Det faktum at Jeltsin i motsetning til Gorbatsjov kunne vise til et folkelig mandat for sin politikk, ble imidlertid viktig i den videre maktkampen. At Jeltsin i august 1991 spilte en avgjørende rolle i å slå tilbake et kuppforsøk iscenesatt av konservative lederskikkelser i kommunistpartiet og det sovjetiske statsapparatet, bidrog også til å styrke hans popularitet og posisjon.
I etterkant av det mislykkede kuppet gikk den sovjetiske sentralmakten gradvis i oppløsning. Etter at lederne i den russiske, hviterussiske og ukrainske unionsrepublikken i desember 1991 avtalte å opprette Samveldet av uavhengige stater (SUS), måtte Gorbatsjov oppgi kampen for å bevare den sovjetiske overbygningen, og 26. desember 1991 gikk Sovjetunionen over i historien.
Under Jeltsins ledelse ble det satt i gang et omfattende reformprogram i det nye, selvstendige Russland. Høyest prioritet ble gitt den økonomiske omstillingen med innføring av prisliberalisering og privatisering. En gruppe unge, liberalistiske økonomer under ledelse av Jegor Gajdar fikk hovedansvar for reformene. Jeltsin hadde allerede høsten 1991 tatt til orde for «sjokkterapi», og 2. januar 1992 ble prisene på de fleste varer sluppet fri. Dette førte umiddelbart til et økt utbud av varer i russiske butikker, men samtidig til kraftig inflasjon (i 1992 steg prisene med mer enn 2500 %). Folks sparepenger ble dermed raskt spist opp av inflasjonen, og etterslep i justeringer av lønn og pensjoner førte til et kraftig fall i levestandard for store deler av befolkningen. Den økonomiske omstillingen bidro også til et dramatisk fall i produksjonen. Oppslutningen om markedsreformene begynte derfor raskt å avta, og Folkekongressen presset i desember 1992 igjennom at Gajdar skulle skiftes ut med den mer sentrumsorienterte Viktor Tsjernomyrdin som ny statsminister.
Striden mellom Folkekongressen og presidenten/regjeringen stod ikke bare om tempoet i den økonomiske omstillingen, men også om fordeling av politisk makt mellom parlament og president. Utover våren 1993 ble frontene mellom lovgivende og utøvende makt stadig mer uforsonlige, men 21. september skar Jeltsin igjennom: I strid med eksisterende grunnlov oppløste han Folkekongressen/Det øverste sovjet og erklærte at det skulle holdes valg til et nytt parlament, Den føderale forsamling. Det øverste sovjet svarte med å avsette Jeltsin og erstatte ham med visepresident Aleksandr Rutskoj. Konflikten kulminerte med at Jeltsin beordret militære styrker satt inn mot parlamentet. Etter en kort, men intens kamp ble parlamentsbygningen stormet 4. oktober og opposisjonens ledere arrestert.
Parallelt med valget til nytt parlament 12. desember 1993 ble det avholdt en folkeavstemning om en ny grunnlov. Den nye grunnloven fastslår en tredeling av makten mellom utøvende (president og regjering), lovgivende (Den føderale forsamling, som består av et underhus, Statsdumaen, og et overhus, Føderasjonsrådet) og dømmende makt. Av disse organene er presidentembetet det klart sterkeste, mens Statsdumaen fremstår som relativt vingeklippet sammenlignet med Det øverste sovjet. Parlamentsvalget i 1993 representerte imidlertid et klart tilbakeslag for reformkreftene. Selv om regjeringens uoffisielle støtteparti, Russlands valg, vant flest mandater, ble det populistiske Liberaldemokratiske parti (LDPR) ledet av Vladimir Zjirinovskij valgets store vinner som største parti i listevalget.
Etter at Jeltsin hadde nedkjempet Det øverste sovjet og fått på plass en ny grunnlov, ble fokus rettet mot to utbryterrepublikker som etter Sovjetunionens oppløsning hadde nektet å gå med i Den russiske føderasjonen. Den ene, Tatarstan, inngikk våren 1994 en bilateral avtale med Moskva om å slutte seg til den russiske statsdannelsen. Deretter gjenstod bare Tsjetsjenia i Nord-Kaukasus, som under ledelse av sin president Dzjokhar Dudajev krevde full politisk uavhengighet. I desember 1994 rykket russiske styrker inn i Tsjetsjenia for å styrte Dudajev-regimet og tvinge republikken tilbake i føderasjonen. Dudajevs styrker ytte imidlertid effektiv motstand. Etter langvarige kamper og en massiv mobilisering mot krigen innad i Russland ble Moskva sommeren 1996 nødt til å erkjenne nederlaget: De russiske troppene ble trukket ut av republikken og avgjørelsen av spørsmålet om Tsjetsjenia fremtidige status utsatt til 2001.
Kombinasjonen av fortsatt økonomisk nedgang og en upopulær krig tæret på Jeltsins popularitet. Ved parlamentsvalget i desember 1995 gjorde kommunistpartiet (KPRF) et solid comeback og ble klart største parti, mens Jeltsins nye støtteparti, Vårt hjem Russland, endte på en skuffende tredjeplass på partilisten. Kommunistenes leder, Gennadij Ziuganov, ble også Jeltsins argeste utfordrer ved det første russiske presidentvalget etter uavhengigheten, i juni 1996. Til tross for synkende popularitet og lange sykefravær i de to årene forut for valget, lyktes det allikevel Jeltsin å hale seieren i land. Godt hjulpet av massiv støtte fra de såkalte oligarkene slo Jeltsin Ziuganov i 2. valgomgang med 54 mot 40 %.
President Jeltsins 2. periode (1996–2000) var preget av hyppige sykefravær og stadige ommøbleringer i regjeringen. I mars 1998 avsatte Jeltsin Tsjernomyrdins regjering og utnevnte den relativt ukjente Sergej Kirijenko til ny statsminister. I forbindelse med sammenbruddet i russisk økonomi i august samme år ble Kirijenko sparket, og Jeltsin forsøkte i stedet å gjeninnsette Tsjernomyrdin. På grunn av Statsdumaens motstand ble imidlertid til slutt utenriksminister Jevgenij Primakov utnevnt til ny statsminister i en nasjonal samlingsregjering.
Den tiltakende konflikten med Vesten rundt NATOs intervensjon i Kosovo-konflikten, manglende økonomiske resultater og en personlig konflikt mellom Jeltsin og Primakov førte til at sistnevnte ble avsatt allerede i mai 1999. Innenriksminister Sergej Stepasjin ble utnevnt til ny statsminister, men også han fikk en kort regjeringstid idet han ble avsatt allerede 9. august. Deretter ble FSB-sjef Vladimir Putin utnevnt til statsminister – Russlands femte statsminister på halvannet år.
I september ble flere boligblokker sprengt i luften i Moskva og andre russiske byer. Russiske myndigheter var raskt ute med å anklage tsjetsjenske grupper for å stå bak og iverksatte luftangrep mot påståtte tsjetsjenske terroristbaser. Angrepene utviklet seg snart til en regulær krig. I oktober 2000 rykket russiske styrker på ny inn i Tsjetsjenia. Selv om russiske myndigheter denne gang gradvis greide å vinne tilbake kontroll over republikken, pågår det fortsatt en geriljakrig i Tsjetsjenia. Konflikten har samtidig beveget seg fra å være primært en løsrivelseskonflikt til å domineres av militante islamistiske grupperinger med et dertil hørende spredningspotensial for Nord-Kaukasus som helhet.
31. desember 1999 trakk Jeltsin seg overraskende som russisk president og overlot makten til Vladimir Putin, som i henhold til grunnloven ble fungerende president. Putin hadde i løpet av kort tid bygd opp en stor personlig popularitet – ikke minst på grunn av sin tøffe linje i Tsjetsjenia. «Putin-effekten» var utslagsgivende da presidentens støtteparti, denne gang kalt Enhet, ved dumavalget i desember 1999 gjorde det svært godt (for første gang etter 1991 ble det et flertall for presidenten i Statsdumaen), og ved presidentvalget i mars 2000 vant Putin med 53 % allerede i første valgomgang.
Putins uttalte mål var å gjenreise Russland som en internasjonal stormakt. Oppskriften for å nå målet var en fortsatt liberal økonomisk politikk kombinert med en resentralisering av politisk makt. Under Putins første presidentperiode rammet den politiske sentraliseringen særlig det regionale nivå idet de 89 føderasjonssubjektene fikk sitt individuelle handlingsrom kraftig beskåret. Også russiske medier merket den nye sentraliseringen. I løpet av kort tid kom f.eks. alle riksdekkende tv-kanaler igjen under direkte eller indirekte statlig kontroll, mens de Putin-kritiske medieoligarkene Boris Berezovskij og Vladimir Gusinskij gikk i eksil.
Godt hjulpet av en sterk økonomisk utvikling lyktes Putin i løpet av sin første presidentperiode å befeste sin stilling som Russlands ubestridte leder. Midlertidige tilbakeslag som ubåten Kursks forlis i 2000 og gisselaksjonen i Dubrovka-teateret i Moskva i 2002 svekket ikke dette bildet. Putins budskap om orden og maktkonsentrasjon representerte for mange en positiv kontrast til Jeltsin-epokens kaos og maktoppløsning. Etter dumavalget i 2003 oppnådde Det forente Russland, Putins støtteparti, to tredels flertall i parlamentet, og i mars 2004 kvittet Putin seg med de siste medlemmene av Jeltsins tidligere innerste krets (”familien”) i forkant av presidentvalget, herunder statsminister Mikhail Kasianov. Heretter var regjeringen og presidentadministrasjonen dominert av Putins menn (først og fremst av de såkalte «siloviki», menn med bakgrunn innenfor sikkerhetssektoren). Ny statsminister ble Mikhail Fradkov.
I presidentvalget i mars 2004 vant Putin en overlegen seier med 71 % av stemmene i første valgomgang. Etter valget fortsatte Putin å styrke sentralmakten. I etterkant av gisselaksjonen i Beslan i september samme år iverksatte han flere viktige reformer, inkludert gjeninnføring av presidentutnevnte ledere på regionalt nivå, endringer i sammensetningen av Statsdumaen (innføring av rene listevalg) og opprettelsen av et alternativt «parlament», Samfunnskammeret, med representanter for det sivile samfunn. Samfunnskammeret og dets NGO-representasjon til tross, ble imidlertid Putin kraftig kritisert for å begrense friheten til det sivile samfunn.
Selv om man i Putins 2. presidentperiode i det store og hele videreførte en liberal økonomisk politikk, har staten de senere år sikret seg stadig større kontroll over strategiske økonomiske sektorer, først og fremst energisektoren. I forbindelse med rettssaken mot Mikhail Khodorkovskij kjøpte f.eks. staten opp viktige deler av oljegiganten Yukos. Inntektene fra olje- og gassproduksjonen bidrog til betydelige overskudd på det russiske statsbudsjettet. I 2004 etablerte man et stabiliseringsfond for å redusere inflasjonspresset, og fra 2005 kanaliserte man deler av fondsmidlene inn i såkalte nasjonale prosjekter som fokuserer på Russlands mest akutte problemer: på helsevesenet, utdanning og forskning, boligsektoren og landbruket.
Økonomisk utvikling. I august 1992 begynte man privatiseringen av statlig eiendom som ledd i overgangen til markedsøkonomi. Alle borgere fikk utdelt en privatiseringskupong (voucher) som kunne veksles inn i statlig eiendom. Den russiske privatiseringskampanjen er den raskeste og mest omfattende som noensinne er blitt gjennomført: I løpet av 3,5 år gikk den ikke-statlige andelen av BNP fra nær null til 70 %. Prosessen forløp imidlertid langt fra uproblematisk. Voucherprivatiseringen tilførte ikke staten ny kapital og statskassen var bunnskrapt. Neste fase av privatiseringen, perioden 1995–96, ble derfor kjent som «lån for aksjer»: Russiske myndigheter lånte penger av private aktører mot sikkerhet i statlig eiendom. Når lånene, som hadde svært kort løpetid, forfalt, ble aksjene overdratt til långiverne. «Lån for aksjer»-privatiseringen la grunnlaget for at en liten gruppe av næringslivsledere, de såkalte oligarkene, i løpet av kort tid kunne bygge opp enorme formuer.
Statens økonomiske problemer fortsatte utover i 1990-årene med stadig fallende BNP og utilstrekkelig skatteinngang. For å dekke løpende utgifter begynte myndighetene å utstede kortsiktige statsobligasjoner med høy rente. Obligasjonene ble innløst gjennom utstedelse av nye statsobligasjoner. Denne politikken, kombinert med Asia-krisen høsten 1997, som førte til fallende priser på olje, gass og metaller på det internasjonale markedet, kastet Russland ut i en akutt krise i august 1998. 17. august måtte den russiske staten erklære seg midlertidig betalingsudyktig og slippe rubelkursen fri, noe som førte til en kraftig devaluering. Krisen førte til investorflukt og at store deler av den russiske middelklassen ble utradert.
På lengre sikt hadde imidlertid augustkrisen en positiv innvirkning på russisk økonomi. Devalueringen ga russiskproduserte varer et konkurransemessig fortrinn i forhold til importvarer. I tillegg fikk økonomien drahjelp av prisutviklingen på det internasjonale energimarkedet. Russisk økonomi kom seg derfor overraskende fort etter augustkrisen. Mens det i perioden 1991–98 skjedde et betydelig fall i BNP og i russisk produksjon, kunne man etter 1999 notere en sterk og vedvarende vekst i økonomien.
Russland er i dag verdens største olje- og gassprodusent, og energieksport står for om lag 55 % av russisk eksport. Rekordhøy oljepris har ført til et betydelig overskudd på handelsbalansen. Russiske myndigheter har de senere årene sikret seg større kontroll over energisektoren gjennom en aksjemajoritet i gassmonopolet Gazprom og oppkjøp av oljeselskaper (statskontrollerte selskaper stod ved utgangen av 2005 for omlag 30 % av oljeproduksjonen). Staten kontrollerer også rørledningssystemet for eksport, og har ved flere anledninger vist at man er villig til å bruke energieksporten som et utenrikspolitisk virkemiddel.
Utenrikspolitikk. Etter 1991 overtok Russland Sovjetunionens plass i det internasjonale samfunn, bl.a. i FN. Innledningsvis var russisk utenrikspolitikk sterkt pro-vestlig orientert med vekt på tett samarbeid for å løse regionale og globale utfordringer. Gradvis skjedde det imidlertid en reorientering i retning av større vektlegging av russiske nasjonale interesser. Det endelige bruddet med den såkalte «atlantisismen» kom med skifte av utenriksminister i 1996 fra Andrej Kozyrev til Jevgenij Primakov. Under Primakov søkte Russland i stedet å bygge ulike allianser med land som Kina og India (kjent som «multivektorpolitikk») for å skape en motvekt til amerikansk supermaktshegemoni.
Selv om Russland i desember 1994 sluttet seg til NATOs Partnerskap for fred var russiske myndigheter skeptisk til NATO som ny felleseuropeisk sikkerhetsorganisasjon og ikke minst en utvidelse av NATO til tidligere warszawapaktmedlemmer. I forkant av NATO-utvidelsen i 1997 ble det derfor inngått en samarbeidsavtale mellom Russland og NATO for å dempe den russiske bekymringen for å isoleres i europeisk sikkerhetspolitikk. Dette forhindret allikevel ikke en alvorlig krise i forholdet mellom Russland og NATO i 1999. Under krigene på Balkan i 1990-årene hadde Russland fremstått som en diplomatisk støttespiller for serberne. Da NATO våren 1999 besluttet å gripe inn militært i Kosovo-konflikten, førte dette til at Russland frøs samarbeidet med organisasjonen.
Den russiske skepsisen til en utvidelse av NATO fant ingen parallell i forholdet til EU. En Partnerskaps- og samarbeidsavtale mellom Russland og EU trådte i kraft i 1997. Også forholdet til USA forble i det store og hele godt gjennom 1990-årene trass i NATO-skepsis og Primakovs multivektorpolitikk.
Skifte av president i 1999/2000 førte til nye initiativ i utenrikspolitikken. Putins målsetning var å reetablere Russland som internasjonal stormakt. Til tross for begrenset utenrikspolitisk erfaring, lyktes det Vladimir Putin å etablere gode relasjoner til sentrale vestlige ledere. Etter 11. september 2001 var han raskt ute med å støtte opp om den internasjonale kampen mot terror (bl.a. gjennom å akseptere amerikanske baser i Sentral-Asia), og i forkant av en ny runde med NATO-utvidelser i 2002 etablerte man NATO–Russland-rådet. I forholdet til EU lanserte man i 2003 fire felles rom for strategisk utvikling av samarbeidet (hhv. økonomi, innenriks- og justisspørsmål, ekstern sikkerhet og utdanning/vitenskap/kultur).
I takt med at Russland opptrådte med stadig større selvsikkerhet på den internasjonale arena, ble imidlertid forholdet til Vesten, og primært USA, mer anstrengt. Dette skyldtes bl.a. uenighet om invasjonen i Irak i 2003 og sanksjoner overfor Iran i 2006.
En viktig komponent i Russlands utenrikspolitikk er forholdet til de tidligere sovjetrepublikkene. Umiddelbart etter Sovjetunionens oppløsning forsøkte man å bevare en viss grad av økonomisk og sikkerhetspolitisk samarbeid innenfor rammen av det nyopprettede Samveldet av uavhengige stater (SUS). Flere SUS-medlemmer, slik som Georgia, Ukraina og Moldova, arbeidet imidlertid aktivt imot forpliktende integrasjon av frykt for ny russiske dominans, og SUS-samarbeidet ble aldri noen effektiv ramme for samarbeid.
I kjølvannet av Sovjetunionens oppløsning ble russiske militære enheter i flere tilfeller trukket inn i borgerkriger i tidligere sovjetrepublikker: i Moldova i 1992, i Georgia 1992–93 og i Tadsjikistan 1992–97. Fortsatt russisk militært nærvær var i flere postsovjetiske republikker svært omstridt. I Baltikum ble de russiske troppene trukket ut innen 1994, mens uenighet om avviklingstempo for russiske baser fortsatte å være et irritasjonsmoment i forholdet til Georgia og Moldova.
I 1996 inngikk presidentene i Hviterussland og Russland en avtale som åpnet for tettere politisk og økonomisk samarbeid, og i 1997 ble landene enige om å opprette en unionsstat. Den politiske integrasjonen har imidlertid gått langsomt både i forhold til Hviterussland og det øvrige SUS. Ved overgangen fra Jeltsin til Putin ble fokus til en viss grad forskjøvet fra multilateralt til bilateralt samarbeid. Gjennom sin posisjon som regional økonomisk stormakt og sin motstand mot de såkalte fargede revolusjonene har det lykkes Putin å reposisjonere Russland i det postsovjetiske rom, spesielt i Sentral-Asia. Forholdet til de nye regimene i Georgia og Ukraina forble imidlertid anstrengt.
