Romas arkitektur

Romas kunsthistorie begynner med oldtiden. Det er oldtidens arkitektur som dominerer byen. Dessverre kan vi bare i få tilfeller si at vi står overfor et perfekt bevarte bygningsverk. Blant de best bevarte er Pantheon og de to små templene ved Tiberens bredd, mens det i de fleste andre tilfellene er snakk om ruiner, hvor både historisk forståelse og fantasi er nødvendig. Mest berømt er Colosseum, som er så godt bevart at selv den mest fantasiløse kan se hvordan det tok ut seg for små 2000 år siden. Også Forum Romanum er en berømt attraksjon, om enn de lave ruinene med enkelte oppreiste søyler bare er en svak avglans av hvordan Romerrikets sentrum så ut.

Oldtidens Roma

Oldtidens romere bygget stort og flott. Kjernen var mursteinsvegger med flate steiner som ble kledd med marmorplater til forskjønnelse. Dessverre møter vi sjelden disse marmorbekledningene i dag. Senere tider har ikke hatt sanser for bevaring av dem når det skulle bygges nytt – for hvorfor kjøpe inn marmor i dyre dommer når de kunne hente det gratis på tilsynelatende unyttige bygninger? Heldigvis hadde de bærende murstenene ikke den samme interessen og derfor kan vi i dag glede oss over en rekke praktbygninger, riktignok ikke i den originale  fremtredenen, men i den originale oppbygningen.

Det som først og fremst preger disse bygningene, er søylen og buen. Søylen er det bærende elementet. Den består av en basis som hviler på fundamentet. Basisen fortsettes av den egentlige søylen eller søyleskaftet, det runde loddrette elementet som ender i søylehodet som tjener som underlag for den øverste etasjens fundament. Dette søylehodet er bredere enn søyleskaftet for å skape et solid underlag for de vannrette eller buede bærende elementene.

Når det er kunstnerisk utformet, betegnes det som et kapitél. Oldtiden brukte tre typer kapitéler som alle kom fra Hellas: Det doriske kapitélet er den eldste og den mest enkle. Her fornemmer vi det rent arkitektoniske formålet ved at vekten på søylen gradvis utbres til en større og større flate. Det ioniske kapitélet rommer et visst kunstnerisk element ved å legge til voluter uten direkte betydning for den arkitektoniske oppbygningen. Det korintiske kapitélet er en videre utbygging av den doriske med rent kunstnerisk betonte utforminger, særlig i bladform. Søylekraftene er ofte glatte på de doriske søylene, men de kan også være kannelerte (loddrett stripede i sammenheng) som alltid på de korintiske søylene; ioniske søyler kan være såvel glatte som kannelerte. På de større romerske bygningene har man det prinsippet at den nederste etasjen har doriske søyler, den følgende ioniske og den øverste korintiske søylene. Det ser vi blant annet på Colosseum og med litt mindre overbevisning på Marcellus-teateret.

Bygninger av mer privat karakter flottet seg sjelden med søyler. De hadde i stedet firkantede påler med en firkantet ligger over. Dette prinsippet ble fulgt langt opp i tiden og kan fremdeles oppleves på eldre bygninger i Romas gamle bydeler.

På praktbygningene erstattet romerne de vannrette forbindelsene mellom søylehodene med de langt mer bærekraftige buene, som gir et mer likelig trykk over hele bæreflaten – et matematisk prinsipp som praktiseres den dag i dag, blant annet ved brobygging. Disse buene var alltid halvsirkelformete og levde videre til 12. årh., da de i Nord-Frankrike fant opp spissbuen.

Antikkens romere

Antikkens romere bygget helst rektangulære bygninger som vi kan se det på de fleste templene. Romas fineste eksempel på en rektangulær bygning er Fortuna-virile-tempelet. Utenfor Roma skal nevnes de tilsvarende templene i Vienne og Nîmes i Frankrike. I Pastum (100 kilometer sør for Napoli) og i Agrigento på Sicilia ser vi inspirasjonen fra gresk arkitektur. De rektangulære bygningsverkene er karakteristiske ved at inngangssiden er kortere enn lengdesiden, oftest i det forholdet som vi kaller “det gyldne snittet”, hvor lengden grovt sagt er 1½ gang bredden.

Rektangulære bygninger ble ikke bare brukt til templer, men også til en rekke sivile formål, og de kunne anta betydelige dimensjoner. De kalles da basilikaer (opprinnelig et gresk ord for et kongeslott), og det ble i oldtiden bygget atskillige basilikaer til de mest forskjelligartede formålet: børs, domstol etc. I Trier i det vestligste Tyskland kan vi se en slik basilika i perfekt bevarte stand. Kristendommen overtok denne byggestilen, og de eldste kirkene er basilikaer. De har imidlertid det særpreget at den midterste delen av en kristen basilika hever seg høyere enn sidedelene. Dermed oppsto den treskibete kirken med de to lave sideskipene på siden av det vesentlig høyere midtskipet, hvor lyset trengte inn i det fra de øverste vinduene. Roma har atskillige eksempler på denne typen basilikaer. De eldste går tilbake til 4. årh., men middelalderen gjennom bygde man fortsatt kirker etter dette mønsteret. Senere fikk ordet basilika en annen og mer organisatorisk betydning.

Renessansens Roma

Da renessansen oppsto omkring år 1400, brøt man med basilikaprinsippet. Dette er i grunn selvmotsigende, fordi renessansen nettopp forkastet middelalderens “svarte periode” og søkte tilbake til oldtidens idealer. Renæssancen skapte sentralkirken, muligens med utgangspunkt i Gravleggelseskirken i Jerusalem og med tydelig innflytelse fra Roms Pantheon. Den ekte renessansekirken er konsentrert omkring en sentral del, hvor alteret er plassert, og hvorfra det i alle fire retninger utgår skip av ens lengde – den såkalte greske korsform, hvis fineste representant er Santa María degli Ángeli. Slik skulle Peterskirken opprinnelig ha vært bygget, men erkjennelsen av det upraktiske i denne strukturen medførte en slags kompromiss mellom sentralkirken og basilikaen. I stedet ble den “moderne” kirken skapt i latinsk korsform bestående av et langt skip (forlengelsen av sentralkirkas alene arm), to tverrskip og et kor av samme lengde som hvert av tverrskipene. Denne oppbygningen hadde allerede lenge vært den vanlige i den gotiske kirken, men nyheten i renessansen består i at kirkehandlingens tyngdepunkt flyttes fra koret til korsskjæringen (der, hvor midtskipets og tverrskipenes akser skjærer hverandre), slik at alterets plass flyttes hit, som det svært tydelig sees i Peterskirken. Denne strukturen er helt logisk, fordi den gir mulighet for at menigheten kan følge de hellige handlingene ved alteret uansett plasseringen deres i skip, kor eller tverrskip.

Senere tiders kirkebygging har stort sett fulgt renessanseprinsippene. De mange romerske kirkene i barokkstil er – bortsett fra noen enkelte sentralkirker – nesten alle bygget som opp Peterskirken, selv om tverrskipet ofte bare er ganske kort, spesielt innen den barokkvarianten som kalles jesuiterstilen (kalt opp etter jesuittenes hovedkirke i Roma, Il Gesù. Ellers er barokkarkitekturen en videreføring og utbygging av renessansen.

Hovedforskjellen ligger i den indre (og til dels ytterst) utsmykking, hvor de buede linjene dominerer på bekostning av renessansens overveiende vinkelrette linjer. Et typisk barokktrekk er de rent dekorative søylene, som ikke støtter eller bærer noe, eller som høyst tjener til støtte for en – ofte skrå eller buet – ligger over som ikke selv tjener noe bærende formål. Barokken innførte dessuten de mange utsmykkingene i stukk med forgyllinger m.v. som ble videreført av rokokkoen som er en ren utsmykkingskunst og altså ikke uttrykk for en arkitektonisk skole.

Utenfor kirkebyggingen er det Renessancsn som fremfor alt dominerer Roma med sine mange prektige palé, hvem sin forbilder er hentet i Firenze. Også her er det de vinkelrette linjene som dominerer. Paleene er flere etasjer høye og har øverst et framspringende tak, hvem sin vannrette støtter hopper fram og ofte har en kunstnerisk utsmykking ytterst. Fasadene kan noen ganger virke noe monotone, men de skal ses som uttrykk for en opphøyd ro uten tendenser mot barokkens sprelske figurlikhet som bare sjelden kommer til uttrykk på sivile romerske bygninger.

Romas arkitektur etter 18. århundre

Siden det 18. årh. er det ikke skapt original romersk arkitektur. Det finnes bygninger fra nyere tid av interesse, men de har ikke et særlig romersk preg. Det er ofte bare i form av etterligninger av tidligere tiders arkitektur, som det særlig var vanlig i 19. årh., vi ser romerske særpreg En koloss som tinghuset (Palazzo della Giustizia), dens imposante skjønnhet ufortalt, kunne like vel ha stått i Brussel eller i Berlin. Det er i det hele tatt påfallende i hvor ringe grad Roma har deltatt i det ellers så utbredde europeiske bygg i 19. årh., såvel det nyklassisistiske som det historistiske. Dette henger visstnok sammen med at Roma allerede hadde sine arkitektoniske storverk, mens andre europeiske byer hadde bruk for å skape dem – og dette i vid utstrekning med Roma som forbilde.

Den nyere tidens arkitektur i Roma

Århundret vårt har ikke skapt bygningsverker eller annen arkitektur av blivende verdi i Roma. Byen har utvidet seg i ganske betydelig grad, men det er hovedsakelig skjedd i form av terrengutvidelser i utkanten, mens sentrum er forblitt forholdsvis uberørt. De tre vesentligste unntakene er Victor-Emanuel-monumentet ved Piazza Venezia, som de fleste betrakter som en enorm misforståelse, universitetet og sentralstasjonen, Stazione Termini som likeledes kunne betraktes som en misforståelse, hvis ikke den lå så passe av veien og for øvrig – i motsetning til monumentet – tjente et virkelig fornuftig formål.

Hvis du søker moderne arkitektur så er Roma ikke det rette målet. Hvis du derimot ønsker å oppleve arkitektur fra før 1800-tallet. så er Roma et godt tips.