I 104 år ble Nepal styrt av Rana-slekten startende med Kot-massakren (navngitt etter regjeringens våpenlager, Kot plass nær Kathmandus Durbar plass) av Jung Bahadur Kunwar Rana D. 14. september 1846.
Slekten overtok herredømmet med landet og var deretter selvproklamerte Maharajaer og statsministere, inntil Nepals åpning for omverden i 1950.
Historien er ofte forenklet ved det faktumet at landet ble styrt med despotisk jernhånd og at Sjah-kongen var marionett, samt at landet hermetisk lukket dørene sine til omverdenen. Og ikke minst for Rana-slektens umåtelig luksuriøse levevis.
Historien ikke likevel hel så enkel som den ofte blir framstilt. Den første Rana-statsministeren, Jung Bahadur Kunwar Rana var ganske interessert i kunst og arkitektur, noe som var startskuddet til en rekke underfundige og monumentale bygningsverker. Han var også åpen for omverdens kultur og livsstil, hvorfor det ble bygget skoler, forskjellige offentlige institusjoner og kanskje mest sjarmerende – de pusssi nyklassisistiske Rana-palass som alle vi Nepal-reisende med skiftvis fryd og undring har beskuet. Elsk dem eller hat dem, de er en absolutt faktor ved ethvert Kathmandu-besøk og et mindre “europeisk” islett på Himalaya-grunn.
Mest fallende av på Rana-slektens bygningsverker er altså stripen av grandiøse palass datert fra 1840 til 1950 som inneholder alle forvridninger fra barokk til art deco som datidens Ranaer ville det. Det var Rana-sedvane å inndra god landbruksjord utenfor den tette delen av Kathmandu – med utsikt til fjellene og plass til alt fra harem til familien. De kunne bygge et palass i større eller mindre utgave avhengig av hvilken klasse man tilhørte. Derfor det store antallet Rana-bygninger i dalen, som på høyden av Rana-perioden talte 40 primære palass.
Utvikling
Sett som lekmann stammer det tradisjonelle nepalskeste arkitektoniske ordforrådet og typologi opp til det 18. århundreden overveiende fra inspirasjon av Kushana og Gupta periodene fra India (år 200-600). Det skal likevel ikke bli forstått slik at den innovative byggestilen og tradisjon som Nepals ypperlige gullalder under Licchavierne og Malla perioder sto for, ikke kunne noe på eget hånd – det trenger man ikke bevege seg langt rundt i Kathmandu for selv å se. Det er nok Nepals peneste bygningsverker som er oppført i den perioden. Men ankomsten av den underlinge neo-klassisistiske europeiske stilen i 19. århundrede var en videreføring av møtet mellom øst og vest som startet for flere tusen år siden under Alexander den Store.
I slutten av det 18. århundreden begynte den nepalskeste byggestilen å hente inspirasjon fra nærområdene som Lucknow, hvor man kan se hybrider mellom mogul- og europeisk stil. Mer direkte innflytelse kom til Nepal med tre nepalske ingeniører som studerte i India under britene i slutten av forrige århundrede. Og ikke minst etter et par Rana-statsministeres besøk i Europa endret den offisielle byggestilen. Det utviklet seg underveis, for oss å se, en underling blanding mellom den “importert” delen av arkitekturen og den konvensjonelle lokalet Newar tradisjon som ble oppført av snekkere, steinhoggere og murere. Det medførte nye former og idegrunnlag. Ettersom de importert nyskapningene ble omseggripende i forhold til trivialbyggemetoden kom nye alternativ fram. For eksempel ble proporsjonene på det klassiske Newar-vinduet forhøyet for å ligne de europeiske rektangulære vindustypene mens europeiske og korintiske søyler og kapitel ble ikledd klassiske symbol og illustrasjoner fra det hinduistiske panteonet. Fleste av disse sees rundt om i byen den dagen i dag.
Rana-palassenes klimaks er Singha Durbar fra 1911, som på byggetidspunktet sannsynligvis var det største palasset i Asia. Det ble oppført av de to ingeniørene Kishore og Kumar Narshing Rana. Det var en overbevisende utførsel og fortolkning av neo-barokk palassarkitektur. Singha Durbar huser i dag parlamentet.
Jordskjelv og urbanisering
Det omfattende og ødeleggende jordskjelvet i 1934, som gikk hardt utover Kathmandudalen viste seg som en mulighet for Ranaene, for å utføre noen av urbaniseringsplanene sine. Foruten den imponerende og stadig uaktet gjenoppbygging av dalens byer kom en ny “bulevard” ved navn Juddha Sadak – bedre kjent som New Road. Ranaene ville føre Kathmandu inn i det 20. århundreden. Om man liker stilen eller ikke.
Statsminister Juddha Shumshere Rana sa kort etter jordskjelvet at “byen ikke bare skulle bli gjenoppbygd. Men skulle bli nyoppført i en mer jordskælvssikret (japansk) byggestil. Man tør knapp tenke på byggekvaliteten i dag, og det et større jordskjelv kunne medføre.
Et tidligere eksempel på Maharajaenes storveise visjoner sees i området nær Rani Pokhari (som likevel er fra det 17. århundreden). Under Chandra Shumshere (statsminister 1901-1929) ble her oppført skoler, høyere læreanstalter samt klokketårnet (Clock Tower). Etter jordskjelvet ble klokketårnet gjenoppført i en mer “upto dat”. Det ble europeisert.
Tid løp likevel ut for Ranas-regimet. De demoratiske vindene fra India føj over Himalaya og Nepal vant friheten igjen etter Mohan Shumshere Rana pekte ut en overgangsregjering i 1950.
Man kjøring ofte forbi dem og hører at dette er Singha Durbar, dette Hotel Shankar osv., ofte uten å tenke på hele historien. Fleste av Rana-palassene er i en elendig forfatning og trenger til en grundig restaurering. I dag huser de primært regjeringskontor, bibliotek, hotell og utdanningsinstitusjoner. Ta på tur i Kathmandu og se en del av byens mindre berømte sider. Se palassene som severdigheter i seg selv – det gir Kathmandu enda en artig og flott fasett.
God tur!
Reis i hele verden
