Qatar. er et monarki i Sørvest-Asia, Midtøsten, ligger på den arabiske halvøy. Som en tommelfingerformet halvøy stikker den ut i Persiske bukt mot nord. Grenser til Saudi-Arabia i sør; grensen er ikke helt fastlagt. Qatar gjør, sammen med Bahrain, krav på Hawar-øyene utenfor kysten. Qatars oljerikdom har bidratt til å gjøre landet til en velferdsstat med høy inntekt per innbygger.
Selvstendig stat fra 1971 etter å ha vært et britisk protektorat fra 1916.
Qatar – forfatning og politisk system, rettsvesen. Qatar fikk en ny forfatning 2003 som trådte i kraft 2005. Ifølge denne er Qatar et enhetsstatlig og fortsatt nokså absolutt monarki. Statsoverhodet, emiren, har den øverste utøvende makt og i praksis også de lovgivende og grunnlovgivende funksjoner, er militær øverstkommanderende og forsvarsminister. Tradisjonelt har emiren også vært statsminister, men i 1996 utnevnte han en yngre bror til statsminister. Regjeringen domineres fortsatt av emirens slektninger, men vestlig utdannede sønner av velstående forretningsmenn spiller en økende rolle. Den nye grunnloven fra 2005 stipulerer et skille av den lovgivende og utøvende makt, og etablering av en folkevalgt nasjonalforsamling, Majlis al-Shura. Den har 45 medlemmer som etter planen skal velges i allmennes valg 2007. Emiren beholder imidlertid den reelle makten. En rådgivende forsamling på 29 medlemmer ble valgt 2003.
Rettsvesen
Etter den nye forfatningen er de tidligere sivile og islamske domstolene forent. Domstolene er etter forfatningen uavhengige og fungerer på grunnlag av kodifisert rett. For øvrig kan muslimer bruke islamske shari’a-domstoler for å avgjøre personlige tvister.
Qatar – geologi og landformer. Halvøya går omtrent direkte i retning nord–sør, og er ca. 160 km lang og varierer i bredde mellom 55 og 90 km. Det meste av landet består av flatt ørkenlandskap; høyeste punkt er i sør, Qurayn Aba al-Bawl (105 moh.). Jordsmonnet består i hovedsak av sand og stein, og er uegnet til jordbruk uten kunstvanning. Mange senkninger med saltavleiringer. Korallrev utenfor kysten.
Qatar – befolkning. Folketallet er beregnet til 885 400 (2006). Gjennomsnittlig befolkningstilvekst var i perioden 1994–2004 4,2 %, og middellevealder for kvinner 75 år og for menn 76 år. En svært høy innvandring av arbeidsmigranter, hovedsakelig menn, har ført til at landet har en svært skjev kjønnsfordeling.
Kun 25 % av befolkningen hører til landets opprinnelige innbyggere, arabiske beduiner, som på grunn av oljeinntektene har oppgitt den tradisjonelle leveveien med kamelhold og perlefiske. De fleste qatarer var opprinnelig fra Nedsjd (i sentrale Arabia) og Persia (Iran). Resten av befolkningen er fremmedarbeidere, særlig fra omkringliggende stater (Pakistan, Egypt, Palestina, Jordan, Iran, Oman), men også vestlige industriland som Storbritannia. Disse utgjør en helt nødvendig arbeidskraft for landet bl.a. i bygg- og anleggssektoren, i ulike serviceyrker og i oljeindustrien.
Befolkningen er i hovedsak bosatt i og omkring hovedstaden Doha.
Religion
Befolkningen er hovedsakelig sunni-muslimer.
Språk
Offisielt språk er arabisk.
Qatar – næringsliv. Qatar var tidligere et av de fattigste områder i Arabia. Næringslivet omfattet perledykking, fiske og noe nomadisk fedrift. Med utvinning av landets petroleumsforekomster etter den andre verdenskrig, og landets selvstendighet 1971, er Qatar blitt et av verdens rikeste land. Moderniseringen skjedde særlig fra 1970-årene, med betydelige investeringer både i infrastruktur og servicenæring og i industrialisering – først og fremst knyttet til olje- og gassutvinningen. Qatar har en relativt beskjeden produksjon av råolje, men besitter verdens tredje største kjente reserver av naturgass, etter Russland og Iran.
Qatar har knapt naturressurser utenom olje og gass, og bare en liten del av arealet er egnet for jordbruk; mangel på vann er en annen begrensning for landbruk. Utviklingen av landets økonomi har i stor utstrekning vært basert på samarbeid med utenlandsk kapital og teknologi, samt utenlandsk arbeidskraft på alle områder. Ved inngangen til 2000-tallet var ca 85 % av samlet antall sysselsatte av utenlandsk opprinnelse. Basert på inntektene fra eksport av olje, har Qatar foretatt store investeringer i en modernisering av samfunnet på alle områder, og befolkningen nyter en høy levestandard. Pga. lavere oljepriser i deler av 1980-årene, bremset infrastruktur- og industriutvikling noe opp, og landet pådro seg en betydelig utenlandsgjeld, men moderniseringsprosessen, med bl.a. satsing på å gjøre seg mindre avhengig av petroleumssektoren, skjøt fart igjen i 1990-årene. Den økonomiske betydningen av petroleumssektoren er derfor blitt, relativt sett, noe mindre. I 2005 stod olje og gass for vel 60 % av BNI, ca. 85 % av eksportinntjening og ca. 70 % av statens inntekter. I likhet med andre land på Den arabiske halvøy, har også Qatar satset på utvikling av turisme.
Landbruk, fiske
Qatars landareal består i all hovedsak av ørken, og er lite egnet for jordbruk, som står for under 1 % av BNI. Jordbruket er basert på kunstig vanning, og det dyrkes en del grønnsaker, korn, dadler og frukt. Det drives videre noe husdyrhold, med bl.a. kveg, kameler, sauer, geiter og fjærkre, men landet er sterkt avhengig av matimport. Det forekommer noe fiske, hovedsakelig etter reker.
Industri
Qatar har en betydelig industrisektor, som i all vesentlighet er utviklet i tilknytning og basert på energi fra landets olje- og gassforekomster. Industrialiseringsstrategien bestod i utgangspunktet av å etablere virksomheter i forlengelsen av utvinning av olje og gass, dernest av å utvikle en noe bredere sammensatt industribase. Landets hydrokarbonforekomster har dannet grunnlaget for utvikling av flere store foretak innen kjemisk industri, fremfor alt raffinering av olje, omdanning av naturgass til flytende gass (LNG), samt produksjon av mineralgjødsel, aluminium og stål. Oljeraffineriet ved Umm Said ble oppgradert i 2002, til en kapasitet på 137 000 fat/dag. Verdens største LNG-anlegg ble åpnet ved Ras Laffan 2004, med en kapasitet på 4,7 mill tonn/år. Annen industri omfatter bl.a. produksjon av sement. Umm Said er Qatars industrisenter.
Norsk Hydro har et omfattende engasjement i Qatar siden slutten av 1960-årene, først og fremst gjennom et samarbeid med den qatarske stat om oppbygging av produksjonsanlegg for ammoniakk og mineralgjødsel gjennom selskapet Qatar Fertilizer Company (QAFCO). Dette ble etablert 1969, og begynte produksjon 1973. En fjerde utbygging (Qafco-4) ble innviet 2005, med en årskapasitet på 1,1 mill tonn gjødsel. Qafco-anlegget ble dermed det største i verden. Norsk Hydros aksjeandel på 25 % tilfalt Yara International, da dette ble fisjonert fra Hydro i 2004. Yara inngikk 2006 en 25-årig avtale om leveranse av gass fra Qatar. Norsk Hydro inngikk 2006 en avtale med Qatar Petroleum (QP) om etablering av et felles selskap, Qatalum, for å utvikle, bygge og drive et anlegg for produksjon av aluminium i Qatar, med en årlig kapasitet på 585 000 tonn i 2009. QP og Hydro har 50 % eierandel hver. Hydro er også inne i et annet selskap i kjemisk bransje, Qatar Vinly Co.
Bergverk, energi
Qatar har betydelige oljeforekomster av store gassreserver, og landets økonomiske utvikling har vært, og er fortsatt, basert på utvinning og eksport av olje og gass. Leting etter startet med de første konsesjoner 1935, og de første funn ble gjort 1939. Krigen forsinket utvinningen, og den første eksporten skjedde 1949. Ved landets selvstendighet 1971 ble oljeindustrien reorganisert, med større statlige interesser, men fortsatt med utstrakt utenlandsk deltakelse. Qatar sluttet seg til OPEC 1961, og har fra 1970-årene vært underlagt organisasjonens kvote-regime. Landets produksjon har variert atskillig, og var tidlig på 2000-tallet på nærmere 800 000 fat/dag. Samlet produksjon fra hele sektoren var på vel 1 mill. fat/dag.
Qatars kjente oljereserver var i 2005 ca. 15 mrd. fat, med Dukhan-feltet (onshore) som det største; i tillegg har ladet seks felt offshore. Naturgassforekomstene var samtidig anslått til ca. 910 trillioner kubikkfot; tilsvarende ca. 5 % av verdens forekomster, og de tredje største i verden. Qatars offshore North Field er verdens største frittstående gassfelt. Gassforekomstene ble påvist i 1971, og de første leveransene fant sted 1996. Landet har utviklet en omfattende petrokjemisk industri, og raffinerer olje og omdanner naturgass til flytende gass for eksport. Nesten hele oljeproduksjonen selges til Asia, med Japan som største kunde. Asia er også primærmarked for gass, som også eksporteres til Europa og USA. I 1999 ble det inngått avtaler med sikte på å bygge en gass-rørledning fra Qatar til Forente arabiske emirater og Oman – med en mulig undersjøisk forlengelse til Pakistan.
Qatar hadde ved inngangen til 2000-tallet en installert kapasitet for generering av elektrisk kraft på 1880 MW. Mestenparten av landets kraftverk er basert på naturgass.
Utenrikshandel
Qatar har, takket være eksport av olje og naturgass, oftest overskudd i handelsbalansen med utlandet. Varierende produksjonsnivå og priser, samt stor import som ledd i moderniseringen av landet, har tidvis skapt underskudd. Petroleum og petroleumsprodukter står vanligvis for 80–90 % av eksportinntektene. Blant de viktigste samhandelsland hører Japan, Korea, Singapore USA, EU, Saudi-Arabia og Forente arabiske emirater.
Samferdsel
Ca. 1200 km vei forbinder hovedstaden og Dukhan og Musay’id med nordspissen av halvøya. Via Salwah i sør har Qatar veiforbindelse med Saudi-Arabia og videre til Middelhavet, og det er forbindelse sørøstover til Abu Dhabi i Forente arabiske emirater. Viktigste havner er i Doha og Musay’id. Fra 1995 ny industrihavn ved Ras Laffan (utenfor al-Huwaylah). Internasjonal lufthavn ved Doha, som tidlig på 2000-tallet gjennomgikk modernisering, og fiskehavner i Al-Khor og Doha. Qatar trakk seg 2002 fra det regionale flyselskapet Gulf Air, og staten subsidierer selskapet Qatar Airways.
Massemedia
Landet har fem dagsaviser (2004), størst er de arabiskspråklige Ash-Sharq (ca. 45 000) og Ar-Rayah og Al-‘Arab (begge ca. 25 000), som alle utgis i Doha. Pressen er strengt sensurert. Kringkastingen som delvis er statlig, består av radioselskapet Qatar Broadcasting Service (gr.lagt 1968) og TV-selskapet Qatar Television Service (QTV, gr.lagt 1970). Radioprogrammene sendes på arabisk, engelsk, urdu og fransk. Fjernsynet sender i to kanaler til hele Golf-området. I tillegg til den statlige QTV har TV-kanalen Al-Jazeera sitt hovedkvarter i Doha. Den ble etablert 1997 med penger fra Qatars emir, og sender 24 timer i døgnet til store deler av verden.
Nyere historie
I 1971 ble den anglo-qatarske avtalen fra 1916 opphevet, og Qatar ble et selvstendig monarki. 1. september 1972 ble emiren avsatt i et kupp av sin statsminister, Khalifa ibn Hamad al-Thani. Han led samme skjebne i 1995, da han ble avsatt av sin sønn og kronprins, sheik Hamad ibn-Khalifa al-Thani. Begrunnelsen for kuppet var å gjøre slutt på et ekstravagant og konservativt styresett som ikke ble ansett som forenlig med et ønske om å modernisere det qatarske samfunn og økonomi. I 1996 fant det sted et mislykket kuppforsøk mot emiren for å gjeninnsette den tidligere emir.
Under Hamad ble det i 1990-årene igangsatt en moderniseringsprosess både på det sosiale og politiske området, hvor Qatar utviklet seg til et i regional sammenheng relativt liberalt land. Politiske reformer inkluderte allmenn stemmerett – også for kvinner – og de første (lokale) valg ble avholdt 1999. Ved det andre valget (2003) ble for første gang en kvinne innvalgt, og kvinner ble utnevnt til ledende offentlige stillinger. En ny grunnlov, vedtatt i folkeavstemming 2003, trådte i kraft 2005, og stipulerer bl.a. skille av lovgivende og utøvende makt, og etablering av en folkevalgt nasjonalforsamling, Majlis al-Shura, men emiren beholder reell makt. En ny arbeidslov fra 2004 tillater etablering av fagforeninger og innførte streikerett. Selv om politiske partier ikke ble tillatt, ble det fra 1990-årene gitt rom for politisk meningsytring, og tv-kanalen al-Jazeera ble etablert 1996. Representanter for islamistiske grupper fra flere land fikk tilhold i Qatar.
Utenrikspolitikk
Qatar er medlem av Den arabiske liga, OPEC og OAPEC, og var en av grunnleggerne av Golfrådet (GCC), men har ført en selvstendig utenrikspolitikk som til dels har vært i utakt med de andre Golfstatene. Før selvstendigheten vurderte Qatar å bli med i De forente arabiske emirater, men valgte full selvstendighet.
Qatar støttet Irak i krigen mot Iran, men har også gått inn for å inkludere Iran i sikkerhetssamarbeidet i Golfen. Under Golfkrigen 1991 deltok Qatar i de USA-ledede styrkene som frigjorde Kuwait, og tillot også utenlandske styrker tilhold i landet. I andre halvdel av 1990-årene reetablere Qatar forbindelser med Irak, samtidig som det styrket sitt forsvarssamarbeid med USA – som igjen bidrog til større avstand til andre land i den arabiske verden og i Golfen. Som følge av saudisk motstand mot en ny krig mot Irak, ble Qatar det viktigste oppmarsjområdet under invasjonen i 2003 – etter at USA hadde utvidet sin militærebase al-Udaid, basert på en militær samarbeidsavtale fra 1992. Denne spilte også en rolle i USAs krigføring i Afghanistan fra 2001. Qatar har også utviklet et nært militært samarbeid med Frankrike, med en samarbeidsavtale inngått 1994.
Forholdet til Saudi-Arabia er tradisjonelt nært, og de to land inngikk 1982 en forsvarsavtale. I 1990-årene forverret forholdet seg, bl.a. som følge av at Qatar i 1992 beskyldte saudierne for å ha angrepet en qatarisk grensepost. Samtidig har sjeikh Hamad ført en utenrikspolitikk som markerer uavhengighet i forhold til Saudi-Arabia og andre allierte i Golfen. Også forholdet til Bahrain var i 1990-årene tidvis konfliktfylt, og de to land har ikke anerkjent hverandre diplomatisk. Konflikten skyldes en strid om øygruppen Hawar, som begge land gjør krav på. I 1986 kom det til militære sammenstøt mellom de to land da Bahrain oppførte en militærbase på en av øyene. I 1992 redefinerte Qatar sine sjøgrenser, og inkluderte de omstridte områdene i sitt territorium. Grensetvisten ble forelagt Den internasjonale domstolen i Haag, som 2001 gav Bahrain støtte i kravet på Hawar, samtidig som Qatars kontroll over Zubarah ble bekreftet. Landene godtok kjennelsen, og regulerte derved også sine maritime grenser i områder med betydelige gassressurser. Samme år ble uavklarte grenser mot Saudi-Arabia trukket opp.
Qatars tilnærming til Israel har også vært kontroversiell i den arabiske verden. I 1996 avla statsminister Shimon Peres landet et offisielt besøk, og Israel opprettet en handelslegasjon i Doha, og en avtale om eksport av naturgass til Israel ble inngått. Forbindelsene til Israel ble senere tonet ned. Samtidig gjenopprettet Qatar forbindelsene med PLO etter Golfkrigen, og anerkjente det palestinske selvstyret, som det også støttet økonomisk. 1999 var sheikh Hamad den første Golf-leder som avla Palestina et besøk, og etter det palestinske valget 2006 gav han støtte til den nye Hamas-regjeringen. Representanter fra Hamas fikk tilhold i Qatar fra slutten av 1990-årene, da emiren spilte en sentral rolle i å redusere spenningen mellom Hamas og Jordan.
I slutten av 1990-årene spilte Qatar en tiltakende aktiv diplomatisk rolle, og stilte sine meglingstjenester til disposisjon for flere konflikter, bl.a. mellom Sudan og Etiopia og mellom Eritrea og Etiopia.
