Polen, republikk i Europa, ved sørenden av Østersjøen. Grenser til Tyskland i vest, Tsjekkia i sørvest, Slovakia i sør, Ukraina og Hviterussland i øst, Russland (Kaliningrad) og Litauen i nordøst.
Det meste av Polen ligger på den nordeuropeiske lavslette som strekker seg fra Nederland i vest til Ural i øst. Kun helt i sør har Polen høyere landskap. Her ligger Sudetene og Karpatene med høyder over 2000 moh. Etter Russland og Ukraina er Polen det mest folkerike land i Øst-Europa. Industrien er viktigste næringsgren selv om jordbruket fortsatt spiller en viktig rolle.
Det moderne Polen oppstod i 1918 etter langvarig nasjonal undertrykkelse, ble delt på ny i 1939 mellom Sovjetunionen og Tyskland, men oppstod som stat igjen i 1945. Polen var da blitt mindre og grensene var forskjøvet vestover. I 1989 ble landet det første i Øst-Europa med en ikke-kommunistisk dominert regjering. Polen ble medlem av NATO i 1999 og EU i 2004.
Navnet kommer av polsk pole, ‘slette, flatland’.
Rettsvesen
Etter at den polske stat var gjenopprettet 1918, rådde det lenge rettsulikhet, idet tidligere russisk, tysk og østerriksk-ungarsk rett fortsatt var gjeldende i vedkommende landsdeler. I mellomkrigstiden ble det arbeidet for rettsenhet, og retten ble i betydelig utstrekning kodifisert. Etter den annen verdenskrig ble rettssystemet bearbeidet og omstøpt i tilslutning til den politiske nyordning under innflytelse av sovjetisk rett, før det på nytt ble endret og demokratisert etter 1989. Dødsstraffen ble opphevet 1997.
Rettspleien utøves ordinært av en instansrekke på tre domstoler: høyesterett i Warszawa, appellretter i fylkene (også førsteinstansretter i alvorlige saker) og underretter (distriktsretter). Høyesterettsdommerne utnevnes av presidenten etter forslag fra det nasjonale rettsråd. Høyesterett har overoppsyn med de øvrige domstoler. Det er også en forfatningsdomstol, som ledes av høyesteretts førstepresident; dommerne velges av Sejm for ni år.
Polen – forfatning og politisk system. Polen ble republikk i 1918 og var 1945–89 en kommunistisk og Sovjet-dominert folkerepublikk. En ny forfatning ble vedatt 1997. Ifølge denne er landet en demokratisk enhetsstat. Statsoverhodet er en president, valgt direkte i allmenne valg for fem år, med mulighet for ett gjenvalg. Presidenten har utøvende funksjoner, spesielt i sikkerhetsspørsmål og i utenrikspolitiske spørsmål, men det har vært en viss rivalisering mellom president og statsminister. Statsministeren nomineres av presidenten og må godkjennes av Sejm. Lovgivende myndighet er lagt til en nasjonalforsamling som består av Sejm og et senat. Sejm har 460 medlemmer og velges i allmenne valg både fra enpersonskretser og etter forholdstallsmetoden; to av plassene er reservert den tyske minoriteten. Senatet har 100 medlemmer valgt fra fylkene i allmenne valg ved flertallsvalg. Begge kamre velges samtidig og for fire år. Sejm er det viktigste kammer. Senatet går igjennom vedtak fattet av Sejm og kan foreslå endringer, men Sejm kan sette igjennom sin vilje med 2/3 flertall. Regjeringen utgår fra Sejm og er ansvarlig overfor den.
Polsk politikk har siden 1989 vært preget av personrivaleri, mange partier og høyt «støynivå». Partisystemet var i den første tiden etter demokratiseringen sterkt oppsplittet, og det ble 1993 innført en sperregrense på 5 % for representasjon i Sejm. Ved valget 1993 stemte om lag 1/3 av velgerne på partier som ikke ble representert, og antallet partier i Sejm ble redusert fra 29 til seks. Ved valget 2005 ble seks partier representert, men valgdeltakelsen var bare 40 %.
Administrativ inndeling
Polen er inndelt i 16 fylker (województwo), disse igjen i 308 distrikter. På det siste nivå er det valgte råd som velger representanter til fylkesforsamlingene.
Geologi
Polen ligger innenfor det prekambriske russiske grunnfjellsskjold, men dette er de fleste steder dekket av yngre sedimentære bergarter. De sedimentære lagene varierer i tykkelse fra ca. 100–200 m i øst til ca. 10 000 m i vest. På slettelandet i nord er det aller øverst tykke avleiringer av kvartære sedimenter med tusenvis av små sjøer. Innenfor den smale kystsonen ligger et opptil 100 km bredt belte med øst–vest-gående morenerygger, dannet foran fronten av isbreen som i kvartærtiden gjentatte ganger trengte seg frem over det polske lavlandet for så å trekke seg tilbake igjen. Mellom moreneryggene går det daler som ble gravd ut av elvene da de ble tvunget til å renne vestover langs isfronten.
I Sudetene finnes de eldste geologiske formasjonene som når opp til overflaten. Disse ble foldet i karbon i forbindelse med den store hercynske fjellkjedefolding og består dels av omvandlede paleozoiske sedimentbergarter, dels av gneiser og granitter. Foran Sudetene ble det dannet en langstrakt forsenkning med mange mindre bassenger eller bekkener hvor det ble avleiret nedbrytingsprodukter fra den nye fjellkjeden. Her ble det avsatt store mengder sand, noen steder med mye sumpskog- og plantemateriale. Dette ble til mektige forekomster av steinkull i overkarbonsk sandstein. Ved forekomstene omkring Krákow i Øvre-Schlesien har Polen noen av verdens største kullreserver fra denne tiden.
I sør har man Karpatene, med bl.a. landets høyeste fjelltopp, Rysy (2499 moh.). Karpatene hører til den alpine fjellkjede og består av mesozoiske og tidlig-tertiære, sedimentære bergarter som ble foldet sammen for ca. 25 mill. år siden. Nordøst for Karpatene, omkring Kielce, ligger lave fjell bygd opp av foldede kambrosiluriske og devonske sedimentbergarter. Ellers finnes i sør flattliggende mesozoiske og tertiære sedimentbergarter.
Klima
Polen har overveiende moderat, kontinentalt klima. På grunn av landets lave profil er klimaet temmelig ensartet i hele landet. Kun i fjellpartiene i sør får topografien klimatisk betydning. Klimaet bestemmes videre av de varme luftstrømmene som kommer fra Atlanterhavet (vestavindsbeltet) og fra de kaldere, kontinentale luftstrømmene. I vest og langs østersjøkysten påvirkes klimaet mest av den varme luften fra vest, og gir et mer maritimt, temperert regnklima som gir forholdsvis milde vintre. Lenger øst, hvor de kontinentale luftstrømmene dominerer, går klimaet gradvis over i et kontinentalt snø-skog-klima, som bl.a. gir seg utslag i større temperaturforskjeller mellom årets kaldeste og varmeste måned. I landsgjennomsnitt er varmeste måned juli med middeltemperatur ca. 17–19 °C, kaldeste måned februar med middeltemperatur 1 til -5 °C. Invasjon av kald luft fra øst kan enkelte år gi meget strenge vintrer. Nedbøren er temmelig jevnt fordelt over landet med årsnedbør ca. 500–700 mm. Mest nedbør i juli, minst tidlig på våren. Minst nedbør faller i det sentrale lavlandsområdet, mellom byene Warszawa–Gdansk–Poznan–Lódz. I dette området faller det kun 450–500 mm årlig nedbør. Fjellstrøkene i sør har større årsnedbør, til dels over 1000 mm.
Polen – befolkning. Folketallet var 2006 beregnet til 38,5 mill. og årlig befolkningstilvekst til -0,05 % i 2006. Fødsels- og dødsratene var henholdsvis 9,85 og 9,89 per 1000 innb. (2006). Omkring 97 % av befolkningen er polsk. Minoritetene utgjøres av tyskere, ukrainere og russere.
Polen var det land i verden som led de største tap av menneskeliv under den annen verdenskrig. Ca. 6 mill. ble drept som direkte følge av krigshandlinger, terror og opphold i konsentrasjonsleire. Over 90 % av landets jødiske befolkning ble utryddet. Før den annen verdenskrig var 31 % av innbyggerne minoriteter: 17 % ukrainere og hviterussere, 9 % jøder, 3 % litauere og 2 % tyskere. Ved endringene av østgrensen i 1945 ble 1,7 mill. polakker og 0,5 mill. ukrainere og hviterussere utvekslet mellom Polen og Sovjetunionen. I de tyske områder som ble overtatt av Polen 1944–45, bodde det før krigen 8,5 mill. mennesker, overveiende tyskere. Størstedelen av den tyske befolkningen flyktet eller ble utvist. 2,5 mill. polakker flyttet til området fra de sentrale og østlige delene av Polen, og fra de litauiske/hviterussiske og ukrainske områdene som Polen måtte avstå til Sovjetunionen. Av det fåtall tyskere som ble igjen, har en stor del senere forlatt Polen, særlig etter at landet fra 1976 gikk med på en avtale som innebar repatriering av størstedelen av den tyskættede befolkningen over de neste 10–15 år. Men det bor fortsatt et betydelig antall som føler seg som tyskere i Polen, særlig i det tidligere Schlesien. Polen forpliktet seg i 1991 til å respektere minoritetenes språklige, kulturelle og religiøse identitet. Mange polakker lever i utlandet, ca. 65 % av disse bor i USA.
Befolkningstettheten er størst i de industrialiserte strøk i sør, lavest i nordøst og nordvest. De største byene var 2006 hovedstaden Warszawa med 1 618 400 innb., Lódz med 810 600, Kraków med 740 700 og Wroclaw med 637 900 innb.
Polen – religion. 90 % av befolkningen tilhører den katolske kirke. 1,2 % er ortodokse. Den jødiske befolkningen talte 3,5 mill. før den annen verdenskrig. Bare en tiendedel overlevde holocaust, og av disse har de fleste senere utvandret.
Etter den annen verdenskrig var forholdet mellom kirke og stat svært spent, men kirken lyktes å bevare sin selvstendighet. Under kampen for demokrati i 1980-årene spilte kirken en sentral rolle. Valget av den polske kardinal Karol Wojtyla til pave i 1978 (Johannes Paul 2) og hans triumfferd til hjemlandet i 1979 styrket kirken ytterligere. Etter det kommunistiske regimets fall har spørsmålet om konfesjonell undervisning i skolene og abortspørsmålet ført kirken inn i konfliktsituasjoner. Tilknytningen til den katolske kirke er likevel sterk i Polen, og millioner deltar i årlige pilegrimsferder, spesielt til den «svarte madonna» i Czestochowa.
Polen – næringsliv. Gjennom 1990-årene gjennomførte Polen en økonomisk liberaliseringspolitikk, og overgangen til markedsøkonomi har vært relativt vellykket sammenlignet med andre østeuropeiske land. Likevel står polsk økonomi overfor store utfordringer, spesielt i forhold til arbeidsledighet. Polen har høyest arbeidsledighet blant EU-landene (18,3% i 2005). Polen ble medlem i EU i 2004. Utviklingen til markedsøkonomi har ført til mer velstand i byene, mens mange sysselsatte i jordbrukssektoren ikke har tatt del i velstandsøkningen.
Polen hadde i etterkrigstiden en sentralstyrt, sosialistisk økonomi med industri og bergverk som viktigste næringer. Jordbruket har fortsatt stor betydning ervervsmessig sett og sysselsetter 18,4 % av yrkesbefolkningen (2004), 28,6 % er sysselsatt innen industri og 53 % i tjenesteytende næringer.
Jordbruk
I etterkrigstiden skilte jordbruket i Polen seg fra de øvrige østeuropeiske land ved at store deler av jordbruksarealet var i privat eie.
I 2006 var 18,4 % av landets arbeidstakere sysselsatt i jordbruket. Produksjonen økte med gjennomsnittlig 1,1 % årlig i perioden 1993–2003.
De viktigste jordbruksproduktene er poteter, hvete, rug, sukkerbeter og grønnsaker. Kjøttproduksjonen er viktig og gir normalt en stor del av landets eksportinntekter.
Produksjon av viktige vekster 2005
tonn
Poteter 11 009 400
Sukkerbeter 10 972 000
Hvete 8 556 000
Rug 3 359 500
Bygg 3 461 000
Skogbruk
Skog dekker ca. 28 % av arealet (2006). Det aller meste er barskog. Viktigste skogbruksområder ligger i Sudetene og Karpatene samt i områdene nordøst for Warszawa. Det er drevet betydelig skogplanting, men luftforurensning har gjort stor skade, særlig i vest og sørvest.
Fiske
Polen utvidet fiskerigrensen i 1966 fra 3 til 12 sjømil. Total fangstmengde var 225 916 tonn (2001), hvorav største fangster var Alaska pollock, atlantisk sild og antarktisk krill.
Bergverk, energi
Polen har rike mineralforekomster, særlig av kull, men også kobber, sølv, svovel og naturgass. Polen er blant verdens største produsenter av steinkull. Mineralforekomstene er hovedsakelig konsentrert i sør. Det øvreschlesiske felt er sammen med det mindre, nedreschlesiske felt anslått å inneholde ca. 100 milliarder tonn (til 1000 m dyp), hovedsakelig kokskull. Kobber produseres særlig fra leiene ved Glogów og Lublin. Sink- og blymalm utvinnes ved Bytom og Olkusz. Svovelforekomstene ved øvre Wisla er blant de største i Europa. Fattig jernmalm finnes ved Czestochowa, Kielce og Lódz. Produksjonen er utilstrekkelig for landets behov, og store mengder må importeres. Salt utvinnes ved Wieliczka o.a. steder i Karpaterforlandet og ved Oder.
Polen er bare delvis selvforsynt med behovet for energimineraler. Viktigst er kullforekomstene som dekker i overkant av 90 % av energibehovet. Petroleum har vært utvunnet siden 1854, men leiene ved foten av Karpatene dekker bare en liten del av behovet. Resten blir dekket ved import.
Industri
Industrien har ekspandert sterkt etter 1945. Hovedvekten lå lenge på tungindustrien samtidig som forbruksvareproduksjonen ble forsømt. Dette har blitt noe rettet opp i løpet av senere år. I perioden 1992–2003 økte industriproduksjonen med gjennomsnittlig 5 % per år. Produksjon av råjern og stål er særlig knyttet til det øvreschlesiske kullfeltet og til de store Nowa Huta-verkene ved Kraków, anlagt i 1950-årene. Eldre industriområder er også Warszawa og Lódz, som i tsartiden var et viktig tekstilindustrisenter. I Warszawa, Poznan og Wroclaw fremstilles maskiner, kjemikalier, motorkjøretøyer m.m. Skipsbyggingsindustri i Gdansk–Gdynia og Szczecin ble betydelig rammet av nedgangen i den internasjonale skipsfart tidlig i 1980-årene. Ved Plock er det oljeraffineri og petrokjemisk industri. Ved Pulawy nordvest for Lublin er det en stor kunstgjødselfabrikk.
Produksjon av en del viktige varer 2001
Mineraler og metaller
Stål 11 000 000 t
Råjern 5 343 000 t
Industrivarer
Sement 12 100 000 t
Kunstgjødsel 2 000 000 t
Natriumkarbonat 1 100 000 t
Tremasse 853 000 t
Kjøtt og kjøttvarer 756 000 t
Margarin 470 000 t
Syntetisk gummi 105 000 t
Sigaretter 81 700 000 stk.
Øl 25 200 000 hl
Kjøleskap 590 000 stk.
Vaskemaskiner 760 000 stk.
Fjernsynsapparater 7 500 000 stk.
Biler, lastebiler og traktorer 25 000 stk.
Turisme
Turistnæringen er fortsatt lite utviklet, men er likevel en vekstnæring. I 2003 ble Polen besøkt av 52,1 mill. turister, av disse kom nesten halvparten fra Tyskland.
Utenrikshandel
Størstedelen av eksportverdien utgjøres av maskiner og transportutstyr, ulike fabrikkprodukter og kjøttprodukter. Importen domineres av maskiner og transportutstyr, fabrikkprodukter, kjemikalier og petroleumsprodukter. Viktigste handelpartenere er Tyskland, Italia, Russland og Frankrike.
Samferdsel
Polens transportnett ble betydelig skadet under den annen verdenskrig, og oppbyggingen har krevd store ressurser. Lenge var jernbanen viktigst for frakt- og passasjertrafikken. I dag har bilen overtatt som viktigste transportmiddel. Jernbanenettet er best utbygd i de tidligere tyske områder, og går ellers stjerneformet ut fra Warszawa. Veinettet er av best kvalitet i de vestlige områder. Det finnes ca. 4000 km indre vannveier, med særlig Oder som transportåre for massevarer; det er også kanalforbindelse fra Oder over Warta–Notec til Wisla. 85 % av trafikken på de indre vannveier går på Oder og på Gliwicekanalen. De viktigste havnene er Szczecin, Gdansk og Gdynia. Polen har et statseid flyselskap, Lot. Det er internasjonale flyplasser i Warszawa, Kraków og Gdansk.
Folkemusikk
Polen har en meget rik folkemusikk, og den har vært en viktig inspirasjonskilde for mange polske komponister. Danseviser dominerer i sangrepertoaret, og i instrumentalmusikken benyttes sekkepiper, forskjellige fioliner, tretrompeter, tamburin, trekkspill, klarinett, trompet og saksofon. Ensemblespill er vanlig. Nasjonaldansene, blant dem polonese og masurka, fikk sin form på 1500–1700-tallet og spredtes langt utover landets grenser; en avlegger oppstod i Sverige under navnet polska, i Norge pols. Innsamlingen av musikkfolklore begynte på 1800-tallet. Den ledende samleren, Oskar Kolberg (1814–90), gav ut 23 bind med ca. 15 000 melodier, og ca. 80 000 innspillinger er oppbevart ved vitenskapsakademiet i Warszawa.
Kunstmusikk
En sammenhengende utvikling av landets kunstmusikk begynte først på 1500-tallet med Sebastian von Felsztyn (ca. 1490–ca. 1544) og Micolaj Gomólka (ca. 1535–ca. 1609), som komponerte kirkemusikk i flamsk stil. De ble etterfulgt av en rekke komponister som for en stor del hadde tilknytning til det såkalte Rorantistkapellet ved domkirken i Kraków. Allerede under kong Sigismund 3 (1587–1632) ble det opprettet en opera ved hoffet i Warszawa, men krigene fra 1620-årene og utover hemmet det polske musikkliv for lang tid.
Musikklivet tok seg først for alvor opp igjen ca. 1800. Maciej Kamienski skrev flere operaer i syngespillstil, og Józef Kozlowski og Józef Elsner komponerte operaer, symfonier, kammermusikk og sanger. Det store navn i polsk musikk ble Fréderic Chopin, som gav avgjørende bidrag både til utviklingen av klaverteknikk og komposisjon. Det nasjonale hos Chopin viser seg særlig i det harmoniske og i at han dyrket sjangerene polonese og masurka. Stanislaw Moniuszko skapte den første nasjonale opera, Halka (1848), foruten mange andre komposisjoner. Henryk Wieniawski komponerte for sitt instrument, fiolinen, og Ignacy Paderewski for sitt, klaveret.
En representant for den nyere polske musikk er Karel Szymanowski (1882–1937) som, influert av impresjonismen og landets folkemusikk, skrev sceneverker, klaver- og orkesterkomposisjoner av høy kunstnerisk verdi. Han var en av stifterne av gruppen Mloda Polska (Det unge Polen), som blant sine medlemmer talte operakomponisten Ludomir Rózycki (1883–1953) og dirigenten Jerzy Fitelberg (1903–51). Til samme generasjon, men med en mer antiromantisk tendens, hører Karol Rathaus (1895–1954) og Alexandre Tansman (1897–86), som har virket hovedsakelig utenfor landets grenser.
Musikklivet i Polen ble lammet under den annen verdenskrig, og etter freden måtte det bygges opp igjen fra grunnen av. Staten tok hånd om kulturlivet, og foruten å gjenopprette driften av de tre institusjonene i Warszawa, Den store opera, Det nasjonale filharmoniske orkester og Musikkonservatoriet, begynte man systematisk å desentralisere musikklivet. Faste operascener ble opprettet i Lódz, Kraków, Poznan, Wroclaw, Bydgoszcz, Gdansk og Bytom. Ca. 15 symfoniorkestre (radioorkestrene ikke medregnet) er organisert med statlig støtte. Fem musikkhøyskoler og en rekke konservatorier finansieres av staten.
Etter det kulturelle klimaskiftet 1956 ble Polen raskt et foregangsland for komposisjon og fremføring av ny musikk. Høstfestivalene i Warszawa ble internasjonale begivenheter. Førerskikkelsen for den nye avantgardemusikken ble Witold Lutoslawski. En rekke andre komponister gjorde seg snart bemerket, som Kazimierz Serocki, Wlodzimierz Kotonski, Tadeusz Baird, Boguslaw Schäffer, Henryk Górecki og ikke minst Krzysztof Penderecki.
En lang rekke utøvere har også gjort seg internasjonalt bemerket, bl.a. fiolinisten Henryk Szeryng og pianistene Artur Rubinstein og Krystian Zimerman.
Polen – kunst. Flere tyske kunstnere virket i Kraków ved slutten av middelalderen. Den fremste var billedhuggeren Wit Stwosz, hvis hovedverk er alterskapet i Mariakirken i Kraków; hans skole ble fortsatt av sønnen. Den tyske innflytelsen avtok på 1500-tallet til fordel for den italienske renessanses, som først gjorde seg gjeldende innen skulpturen, og skulle vare ved i nærmere 250 år. I maleriet ble også tyskerne fortrengt; Hans Dürer, Albrechts bror, som hadde vært hoffmaler 1526–38, ble etterfulgt av nederlendere og italienere. Under barokken stivnet det polske maleri i den såkalte sarmatiske stil. Overgangen til klassisisme på 1700-tallet preges av Stanislaw Poniatowskis kunstvennlige regime.
Skulptur av betydning ble først skapt mot slutten av 1800-tallet av den Rodin-påvirkede W. Szymanowski (1859–1930). Blant senere billedhuggere kan nevnes symbolisten X. Dunikowski (1875–1964). 1800-tallets patriotiske historiemaleri var fransk inspirert og ble dyrket av bl.a. P. Michalowski (1801–55) og H. Rodakowski (1823–94). Historiemaleriets fremste mester var J. Matejko (1838–93), som også skapte fremragende portretter. Nyromantiker var den betydelige landskapsmaleren J. Chelmonski (1850–1914). Symbolismen er representert ved J. Malczewski (1854–1929).
Overgang til demokrati og markedsøkonomi 1989–95.
Etter forhandlinger i 1989 ble Solidaritet igjen legalisert, og det ble avholdt valg i juni samme år. Det ble opprettet et nytt kammer i nasjonalforsamlingen, senatet, som skulle velges ved helt frie valg. Til andrekammeret, sejm, skulle kommunistpartiet og dets støttepartier (formelt sett var ikke Polen en ettpartistat) ha 65 % av plassene, resten skulle velges fritt. Valget ble det første i Øst-Europa på over 40 år der velgerne fritt kunne gi uttrykk for sitt syn, og det ble en katastrofe for kommunistpartiet. I senatet fikk Solidaritet 99 av de 100 plassene. Den siste gikk til en uavhengig kandidat. I sejm fikk Solidaritet alle de plassene som ikke var forhåndstildelt kommunistene og deres støttepartier. I nasjonalforsamlingen ble Jaruzelski valgt til president i juli med knepent flertall.
Solidaritet nektet å delta i en regjering med kommunistisk flertall, og det ble etablert en koalisjonsregjering mellom Solidaritet og de tidligere støttepartiene til kommunistpartiet, foruten noen kommunister. Tadeusz Mazowiecki fra Solidaritet ble i august 1989 den første ikke-kommunistiske statsminister i Øst-Europa siden 1940-årene.
I desember opphørte Polen å være «folkerepublikk», og kommunistpartiets formelt ledende rolle i statsstyret ble opphevet. I januar 1990 oppløste kommunistpartiet seg selv. Det ble etterfulgt av et nytt, sosialdemokratisk parti. Samtidig la den Solidaritetsdominerte regjeringen frem et radikalt program for rask overgang til markedsøkonomi og kapitalisme, ledet av økonomen Leszek Balcerowicz, som en tid var finansminister. De fleste subsidier ble avskaffet, prisene ble sluppet løs så godt som uten lønnskompensasjon, og valutaen ble devaluert. De øyeblikkelige virkningene var en skyhøy inflasjon og en sterkt økende arbeidsløshet. En omfattende privatisering ble også satt i gang. De sosiale forskjellene økte, og det vokste frem en klasse av nyrike.
Både i 1990 og 1991 var det en lang rekke streiker og demonstrasjoner som protest mot den forverringen av levekårene som mange opplevde, og oppslutningen om Solidaritet sank. Utover våren og sommeren 1990 kom dessuten motsetningene innen Solidaritet åpent til uttrykk. Walesa-tilhengere i nasjonalforsamlingen dannet i mai «Sentrumsalliansen». Som et motstykke kom i juli «Borgerbevegelsen/Demokratisk aksjon» (ROAD), som støttet Mazowiecki. Ved presidentvalget i november/desember 1990 stilte Mazowiecki opp mot Walesa (og andre kandidater). Mazowiecki tapte i første valgomgang og valgte å gå av som statsminister. I annen valgomgang vant Walesa med 74 % av stemmene.
Det tidligere kommunistpartiet fortsatte å ha en sterk representasjon i nasjonalforsamlingen helt til oktober 1991, først da ble det holdt frie valg til alle plassene i sejm. Valgdeltagelsen var svært lav (43 %), og hele 29 partier ble valgt inn. De to største, Mazowieckis Demokratisk union og de tidligere kommunistene, fikk ca. 12 % av stemmene hver. Det førte til ustabile forhold for regjeringene, som frem til de neste valgene i 1993 hadde en sentrum/høyre-profil. Størst politisk strid var det om den økonomiske og sosiale politikken, livssynsspørsmål og forholdet mellom president og nasjonalforsamling/regjering. På tross av hyppige regjeringsskifter og en opphetet politisk debatt var det likevel relativt stor kontinuitet i den praktiske politikken.
Ved valget 1993 ble det innført en sperregrense på 5 % for partier og 8 % for valgallianser, og det rammet spesielt den oppsplittede høyresiden. Partier som ikke ble representert i sejm, fikk ialt 35 % av stemmene. Venstresiden vant en klar seier. Den demokratiske venstrealliansen (SLD) fikk 20 % av stemmene, mens Det polske bondepartiet (PSL) fikk 15 % av stemmene. Det sterkeste partiet innen SLD var Den polske republikks sosialdemokrati (SdRP), den direkte etterfølgeren av det gamle kommunistpartiet, og med Aleksander Kwasniewski som leder. PSL, som tidligere var støtteparti til kommunistene, fremstod nå som et selvstendig interesseparti for landsbygda med et delvis populistisk preg.
Etter valget dannet Venstrealliansen og Bondepartiet regjering med bondepartilederen Waldemar Pawlak som statsminister. De tidligere regjeringenes økonomiske politikk ble i hovedsak ført videre, selv om privatiseringen gikk noe langsommere. Innad i koalisjonen var det mange spenninger, og forholdet til president Walesa var anstrengt. Pawlak gikk av som statsminister i februar 1995 og ble etterfulgt av Józef Oleksy. Han hadde også vært regjeringsmedlem under kommuniststyret (1988).
Polen etter 1995
Ved presidentvalget november 1995 ble Lech Walesa slått av Aleksander Kwasniewski, som fikk 51,7 % av stemmene i annen valgomgang. Kwasniewski hadde størst oppslutning blant yngre velgere og på landsbygda, Walesa blant eldre velgere og i storbyene. Den nye presidenten lovte ved sin innsettelse i desember å arbeide for et samlet Polen, fortsatte reformer og polsk medlemskap i NATO og EU. I 1996 overtok Wlodzimierz Cimoszewicz som statsminister.
I 1997 ble det etter lang dragkamp vedtatt en ny grunnlov som gav presidenten en noe svakere makt. Parlamentsvalget samme år ble vunnet av Solidaritets valgaksjon (AWS) med 34 % av stemmene. Den demokratiske venstrealliansen (SLD) fikk 27 % av stemmene og den liberale Frihetsunionen 14 %. Valgresultatet førte til dannelse av en høyre-/sentrums-regjering med Solidaritets Jerzy Buzek som statsminister.
Økonomisk fikk Polen raskt ry som et foregangsland i overgangen fra en stagnert sosialistisk økonomi til en dynamisk kapitalistisk. Allerede i 1992 begynte bruttonasjonalproduktet å vokse forsiktig, og senere i 1990-årene ble veksten betydelig. Men etter flere års vekst ble Polen rammet av nedgangstider, og arbeidsløstheten steg til 18 % i 2002. Etter valget 2001 fikk venstresiden igjen flertall i parlamentet, mens det gamle Solidaritet mistet sin innflytelse. Leszek Miller ble ny statsminister. Han gjennomførte et økonomiske reformprogram som var en forutsetning for at Polen skulle kunne bli med i EU. Miller mistet etter hvert mye tillit, både pga. den høye arbeidsledigheten og etter påstander om korrupsjon. I mars 2004 brøt en gruppe fra venstreunionen SLD ut av regjeringen og stiftet et nytt sosialdemokratisk parti (SDPL). Utbryterne kastet også statsminister Leszek Miller. Han gikk av 2. mai, dagen etter at Polen ble medlem av EU. Den partiløse Marek Belka ble ny statsminister, men han ble ikke godkjent av parlamentet før i juni. Belkas mindretallsregjering var svak og måtte flere ganger be om tillitserklæringer fra parlamentet. Regjeringen lyktes i å få ned fattigdommen i landet, men samtidig holdt arbeidsløsheten seg høy. Den nærmest permanente regjeringskrisen fortsatte helt til de ordinære parlamentsvalgene og valg til ny president høsten 2005.
Parlamentsvalget 2005 ble en seier for det høyreorienterte partiet for lov og orden, PiS, som senere dannet regjering sammen med den liberale Borgerplattformen. PiS fikk 27 % av stemmene, Borgerplattformen fikk 24,1 %, mens SLD ble valgets store taper og gikk tilbake fra vel 41 % av stemmene til 11,3 %. Statsministerkandidaten for PiS, Jaroslaw Kaczynski, trakk seg forut for koalisjonsforhandlingene. Årsaken var at hans tvillingbror Lech Kaczynski ble valgt til Polens nye president i oktober. I stedet ble Kazimierz Marcinkiewicz ny statsminister i november 2005.
Presidentvalget i oktober 2005 ble vunnet av den konservative nasjonalisten Lech Kaczynski. Han fikk 54 % av stemmene i annen valgomgang, der han beseiret motkandidaten Donald Tusk fra Borgerplattformen. Tusk var den sterkeste kandidaten i første valgomgang, men Kaczynski fikk bl.a. støtte fra den ekstreme populisten Andrzej Lepper, som oppnådde oppsiktsvekkende 15 % av stemmene. Kaczynski vant på en politisk plattform med økt statlig styring over økonomien og økte sosiale ytelser, kombinert med en konservativ moralpolitikk med vekt på katolske verdier og kamp mot fri abort.
Den polske forfatningsdomstolen avgjorde 2005 at alle polakker nå skulle få adgang til arkivene til det hemmelige politi under kommuniststyret. Polen har ligget etter nabolandene Tsjekkia og Tyskland når det gjelder åpenhet om overgrep mot enkeltpersoner under kommuniststyret, noe som har ført til mye ryktespredning og påstander om politisk manipulering med arkivene.
Utenrikspolitikk
Utenrikspolitisk har Polen satset på integrering i europeiske strukturer. Landet er medlem av Europarådet, og var blant de tre tidligere kommunistlandene som 1997 ble invitert til medlemskap i NATO. 1999 ble Polen tatt opp som fullverdig medlem av NATO.
Forholdet til Russland har vært skiftende. De siste russiske soldatene forlot Polen i 1993. Polens ønske om NATO-medlemskap var lenge en belastning for forholdet, men ble etter hvert godtatt. Polen har ellers satset på å oppnå et godt forhold til nabostatene Ukraina, Hviterussland og Litauen. Forholdet til Litauen var den første tiden etter kommunismens fall preget av en viss spenning pga. situasjonen for den polske minoriteten i Litauen, men fra 1992 bedret forholdet seg.
Polen søkte medlemskap i EU 1994, og kom 1997 med i den første gruppen av tidligere kommunistland som EU ville oppta forhandlinger om medlemskap med. På EU-toppmøtet i Københvan 2002 ble Polen sammen med ni andre land invitert som nytt EU-medlem. Forhandlingene ble harde, og Polen ville ikke i utgangspunktet akseptere EUs medlemstilbud. Mange polakker mente EU diskriminerte Polen når det gjaldt støtte til landbruket. EU hadde foreslått en støtteordning som i begynnelsen bare tilsvarte 25 prosent av direkte-utbetalingene til bønder i de gamle EU-land. Først etter 10 år kom polakkene til få like mye som de «etablerte» EU-landene.
Våren 2003 undertegnet Polen avtalen om EU-medlemskap. Avtalen ble deretter lagt ut til folkeavstemning, der det ble klart flertall for (77,4 %). Polen ble medlem av EU 1. mai 2004. Pga. Polens høye arbeidsledighet og landets lave lønnsnivå i forholdt til resten av EU, fryktet flere vesteuropeiske stater høy arbeidsinnvandring fra Polen og andre østeuropeiske stater etter EU-utvidelsen. Flere vesteuropeiske stater innførte derfor restriksjoner i velferdssystemene sine. Det har også vært protester fra vesteuropeiske ledere mot den polske skattepolitikken; Polen har lave skatter på fortjeneste av kapital og industri, samtidig som de får store pengebidrag fra EU. Allerede i 2004 fikk Polen kritikk fra Brussel for at statsunderskuddet var større enn det EU-regelverket tillot.
Polen gikk 2003 imot den tysk-fransk-russiske linjen i spørsmålet om avvæpning av Irak, og var sammen med Storbritannia en av USAs viktigste allierte i Europa. Etter USAs angrep på Irak fikk Polen fra mai 2003 kommandoen over en multinasjonal styrke i en okkupasjonssone i Sør-Irak. Med en styrke på om lag 2500 mann er Polen den fjerde største bidragsyteren i Irak. Det polske bidraget ble delvis finansiert av USA, mens NATO hjalp Polen i etableringsfasen. Landet fikk dermed spille en sentral rolle i arbeidet med å skape fred i et viktig konfliktområde, og har blitt en stat å regne med i storpolitikken. Pga. splittelsestendensene mellom USA og noen av stormaktene i Europa, har Polen vært en attraktiv partner for USA. Polen hadde dessuten gode forbindelser med Irak under kommunisttiden og spilte en viktig rolle for USAs diplomatiske interesser i Irak siden Golfkrigen 1991.
