Det var bl.a. for å fjerne den amerikansk støttet generalen, Lon Nol, fra makten at Pol Pots Khmer Rouge ble dannet med hjelp fra Kina og Nord-Vietnam. Lon Nol hadde selv vunnet makten ved et kupp mot landets konge Sihanouk, som på tross av sin politiske udugelighet var respektert i befolkningen. Sihanouk slo ned seg i Beijing, og herfra startet han et samarbeid med Pol Pot og Khmer Rouge, de hadde samme mål, nemlig å fjerne Lon Nol.
I starten av 1970-tallet beordret Lon Nol alle vietnamesere ut av Kambodsja, da nordvietnamesiske tropper brukte nabolandet som base. Samtidig invaderte amerikanske og sørvietnamesiske tropper Cambodia, noe som fikk de nordvietnamesiske kommunistene i nord til å søke dypt inn i landet. De allierte seg med Khmer Rouge, og det varte ikke lenge før de fikk nedkjempet den Kambodsjanske hæren, Khmer Rouge styrte nå halvdelen av landet.
Noenlunde samtidig innledet amerikanerne ett voldsomt bombardement mot det østlige Kambodsja, som i bokstaveligste forstand ble teppebombet for å få ram på de kommunistsiske nordvietnamsene, som amerikanerne mente gjemte seg i jungelen. Men det var primært lokalbefolkningen som ble offer for den aggressive framferden, man regner med at opp mot 250000 sivil mistet livet under disse angrepene. Det er ingen tvil om at angrepene utløste et hat til amerikanerne, mange Kambodsjanerer meldte seg under fanene hos Khmer Rouge for å kjempe mot USA.
Massive kamper i landdistriktene, kombinert med de amerikanske bombardementa fikk hundretusen til å flykte til det forholdsvis sikre Phnom Penh. Khmer Rouge fikk rask kontrollen i landområder og i hovedstaden ble Lon Nol mer og mer upopulær pga. massiv korrupsjon. Selv om han var støttet av USA og fikk en del økonomisk hjelp hjalp det like litt.
17. april 1975 sauer Khmer Rouge kontrollen med Phnom Penh og det skulle bli starten på ett av de mest brutale regimene verden har sett. Pol Pot hadde maoistiske idéologyer og tankene hans var å begynne helt forfra i Kambodsja. Han kalte 1975 for år 0 og beordret alle ut av hovedstaden for å arbeide i de såkalte kooperativene. Det var reelt snakk om arbeidsleirer hvor tortur var en del av hverdagen. Alle cambodianerer, også barn og gamle, ble tvunget til å arbeide 12-15 timer om dagen, den daglige rasjonen mat besto typisk av en skål ris eller et par bananer. Over en million mennesker døder av sult, sykdommer og massehenrettelser. Det var en tid med grusom frykt, man måtte ikke tale sammen og ingen visste hvem man kunne stole på.
Samtidig startet en klappjakt på alle lærde. Hadde man bare den minste formen for utdannelse var det lik med øyeblikkelig henrettelse. Kunne man finne familiemedlemmene til de utdannet ble også de slått i hjel. Etter som det ble kjent at Khmer Rouge primært gikk etter de lærde, laug de fleste seg til å være enkle arbeidere.
Gjorde man motstand eller stilte spørsmål til Angkar, som Pol Pot kalte sín organistation, ble man enten henrettet eller kom under forferdelige avhør, hvor torturen fortsatte inntil man innrømmet skyldigheten sin. F.eks i å være i ledtog med CIA, som langt de fleste cambodianerene ikke ante hva var. Enhver som kom til tortursentrene var automatisk skyldige på forhånd, og de anklaget hadde ingen mulighet for å forklare seg. I tortursenteret Toul Sleng (S21) i Phnom Penh kan man se de metodene Khmer Rouge brukte for å framtvinge en tilståelse. Offer kunne f.eks. bli lenket til en jernseng som så ble satt strøm til. Brystvorter og negler ble tatt av med en bittang, langsom kvelning osv.. Khmer Rouge tillot bare korte presise svar på spørsmålet sitt, nølte man eller skrek man under torturen var det lik med enda mer tortur. Så godt som alle som var nådd til ett av Khmer Rouges tortursentre døde, i f.eks. S21 overlevde bare syv ut av ca. 17000 fanger. Døden var den eneste utveien fra de redslene ofrene gjennomgikk, men Khmer Rouge skulle spare på kulene, så når de fleste fanger etter endte avhøring ble transportert ut til Killing Fields for å bli henrettet, var det på den mest bestialske måten. Man kunne f.eks. få magen sprettet opp eller halsen skåret over med et palmeblad. Barn ble kastet opp i luften og “grepet” på bajonettene. Var man heldig fikk man klemt bakhodet.
I disse årene var Kambodsja et fullstendig lukket land, Khmer Rouge hadde lukket grensene, også for vennligsinnede kommunistiske allierte. Likevel var det hver natt et fly til Beijing som var fylt med bl.a. ris som betaling for våpen.
Khmer Rouges myrderi fortsatte og nådde nærest groteske dimensjoner, alle motstandere ble henrettet og de som sto i veien for det nye Kambodsja ble ekspedert samme vei. Dessverre for Pol Pot kom Khmer Rouge til å gå over den vietnamesiske grensen og myrde løs i de små landsbyene. Det oppfattet vietnameserne som en krigserklæring og det varte ikke lenge før en krig mellom Vietnam og Khmer Rouge begynte. Den sterke vietnamesiske hæren var likevel en for stor munnfull for Khmer Rouge. Stykke for stykke ble Cambodia invadert av vietnameserne som i starten av 1979 befridde Phnom Penh. Khmer Rouge flyktet vestpå inn i jungelen. Vietnameserne innsatte en ny regjering ledet av atskillige høytstående Khmer Rouge medlemmer, deriblant Hun Sen som den dagen i dag er Kambodsjas president. Vietnameserne dømte Pol Pot og hans høyre hånd, Ieng Sary, til døden in absentia. De fire årene med Pol Pot ved makten har kostet opp mot en million cambodianer livet.
Kambodsja var nå et land i total kaos, hundretusen flyktet til Vietnam og Thailand hvor de bodde under kummerlige forhold i de fleste flyktningleirene. Andre hundretusen startet en ettersøking på familie og venner. På grunn av den kalde krigen var det intet vestlige land som anderkjente Cambodias nye regjering, hatet til Vietnam var så stort at man heller så Pol Potte styre landet enn vietnameserne. Også spørsmål om hvordan nødhjelp skulle komme inn i landet og hvem som skulle fordele den voldte det internasjonale samfunnet store problemer. Alt i mens det gikk politikk i saken, sto knapp 10 millioner Kambodsjaner i nød og elendighet.
I 1981 blir en samlingsregjering med sterk vietnamesisik innflytelse dannet, men det er bare i byområdene regjeringen har kontrollen, Khmer Rouge styrer store jungel- og landområder. Kambodsja er fremdeles et lukket land og det er bare få opplysninger som er kommet ut om årene med Pol Pot. For å få vietnameserne ut av landet hjelper engelskmennene Khmer Rouge med å føre geriljakrig, herunder hvordan man legger landminer. Man kan rolig si at Khmer Rouge har fått bruk for sin nye kunnskap, flere millioner landminer ble lagt ut i primært den nordlige og vestlige delen av landet. Men også vietnameserne la miner, fra Thailandbukten og helt til Laos la de noe som er verdens største minefelt, også kalt K-5. Amerikanerne var også med helt framme når det galdt støtte til Khmer Rouge, den ikkekommunistiske fløyen av organisasjonen fikk årlig 15 millioner dollar i støtte. Samtidig støttet USA Khmer Rouges forsøk på å få Cambodias plass i FN.
I 1985 innleder Vietnam en krig mot de kambodsjanske opprørsgruppene, Khmer Rouge flykter opp til den thailandske grensen, men unnlater ikke å legge miner ved veier og rismarker. Også angrep på regeringskontroller byer, kidnappinger og brosprengninger hørte i dagens orden. Samtidig tvang Khmer Rouge kvinner og menn fra flyktningleirene til å transportere våpen gjennom sterkt minert områder.
I 1989 forlater Vietnameserne Kambodsja med det resultatet at Khmer Rouge innleder nye angrep på regjeringen, flygningetalet i landet kommer nå opp på 150000 i høst 1990. Noenlunde samtidig blir en fredsplan akseptert av både regjeringen og de tre opprørsgruppene. FN kommer til Cambodia for å gjøre klar til det første frie valget i mange år. Nesten 90 % av cambodianene stemmer ved valget i 1993, som blir vunnet av Funcinpec som får 58 plasser i parlamentet. De tidligere kommunistene, som nå går under navnet CPP, (Cambodian People Party), får 51 plasser. CPP vil likevel ikke uten videre slippe makten og det ender i kaos da landet plutselig har to statsministrer, nemlig Funcipecs Norodom Ranariddh og den tidligere Khmer Rouge officier Hun Sen. Også Khmer Rouge blir tilbudt å medvirke i valget på like vilkår med de andre politiske partiene en del medlemmer av organisasjonen ser det som en utvei for å unngå å bli stilt for en domstol senere. Men Khmer Rouge boikotter valget og begynner i stedet for å angripe landets få turister. I 1994 blir atskillige utlendinger myrdet.
FN forlater rask Cambodia, men de når like å avvæpne militsgruppene i landets mer øde områder. Det gir Khmer Rouge ny styrke og de fryktet kooperativene blir gjeninnført de stedene hvor de har kontrollen.
Det store gjennombruddet for freden i Kambodsja kommer i 1996 da Ieng Sary, brother no. 3 i Khmer Rouge, blir anklaget for korrupsjon av Pol Pot. Sary flykter og deler nærest organisasjonen. Khmer Rouge er svekkete og regjeringen ser nå en mulighet for å nedkjempe gruppen. Året etter er det politisk tumult i Kambodsja, landets nye oppositionspari, Sam Rainsy-partiet, som demonstrerte foran nasjonalforsamlingen, ble truffet av en håndgranat som nær hadde kostet Sam Rainsy selv livet. Han flykter i eksil og anklager CPP for å stå bak.
Khmer Rouge holder stadig stand, men Pol Pots maktsyke tar overhånd da han dømmer den tdlig forsvarsministeren Sun Sen og hele familien hans til døden. Det gir intern uro og General Ta Mok tar kontrollen i organisasjonen og vil ha Pol Pot dømt i en rettssak. På det tidspunktet er det masser av rykter i Phnom Penh om Pol Pots skjebne, de fleste kan dårlig tro på at han kommer for en dommer.
Funcinpec og CPP kjemper fremdeles om makten i landet, begge parti beiler til Khmer Rouge og tilhengerne sine som bor i jungelen. Første statsminister Ranariddh satser stort på å få med Kambodsja men giver Hun Sen tid til å ta makten ved et militærkupp.. I juli 1997 kjemper tilhengere av CPP i Phnom Penhs gater mot medlemmer av Funcinpec. Atskillige ble drept, men CPP vant slaget og restene av Funcinpec slo sammen seg med Khmer Rouge i basen sin ved Pailin på grensen til Thailand. CPP svarte igjen med henrettelser av høytstående medlemmer av Funcinpec.
I starten av 1998 innleder CPP en krig mot Khmer Rouges nordlige baser, men i april dør Pol Pot i leiret hans i jungelen. Han ble kremert kort etter og det ble aldri foretatt en obduksjon av liket hans, noe som har ført til atskillige rykter om hans død, rykter som løper den i dag i Phnom Penh. Den Kambodsjanske hæren fikk kontrollen med de tidligere Khmer Rouge baser i nord og de tre lederne i organisasjonen, Ta Mok, Khieu Samphan og Nuon Chea flyktet lengre inn i jungelen.
1998 var også året for landets annet valg, mange var pessimistiske i forsøket på å oppnå demokrati. De to opposisjonspartiene Funcinpec og Sam Rainsy dannet ett koalision, men folket valgte CPP. De hadde likevel ikke stemmer nok til å regjere alene, men det så de stort på. Opposisjonen protesterte og ropte på demokrati i tallrike demonstrasjoner.
I slutten av 1998 overgir to av Khmer Rouges ledere seg, det gjelder Nuon Chea og Khieu Samphan og man begynner nå seriøst å snakke om en rettssak mot de øverste lederne i Khmer Rouge, men CPP var ikke slik uten videre med på ideen, ikke merkelig når man tenker på at en del av regjeringen var gamle medlemmer av Khmer Rouge. Hun Sen er i dag akseptert som leder av Kambodsja av både EU og USA, på tross av fortiden hans står han akkurat nå som den som kan sikre at Khmer Rouge ikke overtar makten igjen.
Khmer Rouge medlemmer fikk fritt leide, de ville ikke bli rettsforfulgt. Slik levde brother no. 3, Ieng Sary, i mange år en tilværelse i grensebyen Pailin, beskyttet av immuniteten hans. Det siste året har den spesielle Kambodsja-domstolen likevel anholdt de tidligere lederne av Khmer Rouge, de venter nå på å bli avhørt.
Og hvor står landet så i dag? det store partiet CPP, Cambodian Peolple Party, sitter relativ sikkert på makten, godt hjulpet på vei av korrupsjon og spredte attentater på politiske motstandere. Landets annen største parti, Funcinpec, fungerer primært som støtteparti, så eneste større opositionsparti er Sam Rainsy-partiet hvis medlemmer lever en usikker tilværelse.
CPP har kontroll med aviser og TV og selv i dag tør mange cambodianere ikke uttale seg om landets tilstand av frykt for represalier. Som virksomhet kommer man ikke langt uten bestikkelse. Også privatpersoner med utdannelse kan være nødt til å betale bestikkelse for å få et jobb.
