Jeg husker fortsatt første gang jeg så denne verdens største kirk, og opplevelsen står så klart for meg som det var i går, selv om det er gått et par tiår siden.
Grunnen til at jeg var så heldig å være i Roma, skyldes mormora mi, og hvis man kjenner familien min, er det ikke så underlig at jeg elsker å reise til Italia. Foreldrene til moren min reiste sammen med min mor og tante til Nord-Italia for første gang i 1957 og siden har støvellandet vært et foretrukket reisemål i familien vår. Mormora min og jeg har derfor alltid delt gleden ved Italia, og denne min første reise til Roma, var en gave fra henne. Til tross for at jeg i min forholdsvis unge alder før turen til Roma hadde reist en del, hadde jeg uten tvil aldri gledet meg så mye til en reise som til denne. Jeg kan fremdeles minnes forventningens glede, og den dag i dag er den fremdeles en av de reisene som jeg har vært mest spent på.
Ankomst Roma
Jeg tror at det var første gang at jeg skulle fly fra Oslo og jeg var så spent at jeg lokket mormora min til at vi like godt kunne overnatte på flyplassen, da vi skulle av sted tidlig om morgenen. Ikke den beste idé og det var en idé som jeg kom til å angre senere på dagen fordi jeg ble meget trøtt, før vi overhodet ankom Roma. Vi landet på Ciampino flyplassen, og jeg minnes at jeg satt med nesen presset godt inn mot bussens vindu for ikke å gå glipp av noe som helst på turen inn mot byen. Mormora min hadde bestilt et hotellrom ved broen Ponte Sisto, slik at vi var midt i byen og nær alle severdighetene. Etter den kranglende natten og reisen ble vi enige om å ta en hvil før vi skulle ut og se på byen, hvilen ble litt lengre enn beregnet så det ble sent på ettermiddagen, før vi kom oss av sted.
Gianicolo-Høyden og turen til Peterskirken
Mormora min foreslo at vi skulle gå opp på Gianicolohøyden fordi hun fra tidligere besøk husket at det ville var en flott utsikt utover byen der. Vi bestemte oss for at det bare skulle bli en liten tur siden vi var sultne. Det skal nevnes at småturer for mormora min ikke er det andre kanskje ville kalle en liten tur. Jeg minnes at jeg var så slukt av å gå og se på byen at jeg ikke oppdaget at vi plutselig sto på toppen av høyden.
Som lovet var utsikten utrolig flott, og jeg fikk øye på kuppelen på Peterskirken. Jeg husker at den var like vakker som jeg håpet på fra de bildene jeg hadde sett. Fra toppen av høyden så det ikke ut til å være langt bort til den, mormora min sa imidlertid at det var et godt stykke, men jeg overbeviste henne om at det nok skulle gå. Det viste seg at hun hadde rett, og det var en del lengre enn jeg trodde, menvi kom frem.
Jeg husker at vi kom inn gjennom høyre side av kolonnadene, som finnes på hver side av Petersplassen, og da jeg endelig så hele plassen mistet jeg munn og mæle. Plassen var mye større enn jeg hadde forestilt me, og da jeg snudde meg mot kirken, var den enorm. Selv om det var tidlig kveld var den fremdeles åpen slik at det endte med at en liten gåtur ble til et besøk i kirken.
Besøket i kirken
Da jeg tro gjennom portene inn til kirken ble jeg for alvor overveldet over kirkerommets enorme størrelse. Til tross for at det var en del besøkende gjorde størrelsen at det ikke følte som spesielt mange. Høyden på taket var ikke som noe jeg tidligere hadde sett, og kirkerommets lengde føltes uendelig. Noe av det jeg hadde sett mest frem til var å se opp i kuppelen slik at jeg virkelig kunne fornemme størrelsen på den. Jeg minnes at jeg ble så overveldet over alle inntrykkene at jeg var nødt til å sette meg på en av kirkebenkene for å kunne ta det inn.
Jeg husker at jeg endte med å sitte der i en liten times tid, mormora mi kom flere ganger og spurte om det ikke var på tide å komme videre, men jeg kunne simpelthen ikke løsrive meg fra stedet. Foruten bygningsverket i seg selv er noen av de tingene som står klarest for meg, og som jeg i mine tallrike besøk siden alltid vender tilbake til, å se opp i kuppelen og gang på gang forundres over størrelsen, Michelangelos meget berømte marmorskulptur Pietà, som er i et kapell til høyre, når du trår inn i kirken, og som forestiller Jomfru Maria og Jesus etter korsfestelsen og den høye bronsebaldakinen som er plassert over høyalteret midt under kuppelen. Jeg fikk endelig løsrevet meg fra kirken og plassen, da sulten og trettheten begynte å ta overhånd.
Resten av uken i Roma
Det følte helt utrolig at jeg allerede den første kvelden hadde sett Peterskirken. Det var de, jeg hadde gledet meg mest til, og det var vanskelig å konsentrere seg om byens mange andre spennende severdigheter etter dette. Men Roma har det med å få en til å bli slukt av det man ser her og nå, slik at jeg fikk selvfølgelig også sett de fleste av byens andre severdigheter slik som Trevi-fontenen, Vatikan-museet, Coloseum og Carcallas Termer. Selv om Peterskirken var det største, var gleden ved å se alle disse spennende stedene stor og alle mer enn et besøk verdt. I løpet av uken mener jeg at vi besøkte Peterskirken en eller to ganger til, og begge gangene ble jeg overveldet, men som den første begeistringen har jeg aldri følt det siden. Besøket står fremdeles som en av de største opplevelsene i livet mitt og noe som jeg aldri vil glemme.
Fakta om Peterskirken
– verdens største kirke med en lengde på 186,36 m.
– er oppført over apostelens Peters grav, som fremdeles finnes.
– Michelangelo var en årrekke hovedarkitekt på kirken, og kuppelen er verket hans.
– 18. november 1626 ble kirken, som vi kjenner den i dag, innviet av paven Urban den 8.
– sentrum for den romersk –katolske kirken og dermed pavens hovedkirke.
– er ikke Romas domkirke, det er kirken San Giovanni i Laterano.
– fra gulvet og til kuppelens topp er det 119 m., og kuppelens diameter er på 42,52 m.
– i kirken står en bronsestatue av apostelen Peter, pilgrimer kysser statuen under besøkene sine.
– Bernini har stått for kirkerommets innvendige utsmykking og er likeledes mannen bak Petersplassen.
– Petersplassen er oval og har kolonnader på hver side med i alt 284 doriske søyler på nesten 20 meter hver.
