Østerrike. forbundsrepublikk i Mellom-Europa; grenser til Sveits og Liechtenstein i vest, til Tyskland og Tsjekkia i nord, Slovakia og Ungarn i øst, og til Slovenia og Italia i sør.
Det nåværende Østerrike er en liten del av det store østerriksk-ungarske monarki som eksisterte frem til 1918. I 1938 ble landet annektert av Tyskland; det ble okkupert av seiersmaktene i 1945 og fikk sin fulle suverenitet tilbake 1955.
Medlem av EU 1995.
Østerrike – forfatning og politisk system. Forfatningen er fra 1920, endret i 1929, men den ble satt til side i 1934 da Østerrike innførte et autoritært regime. Fra 1938 var landet inkorporert i det tyske rike, men forfatningen ble gjeninnført i 1945. Etter denne forfatningen er Østerrike en parlamentarisk-demokratisk forbundsrepublikk. Landet fikk først full uavhengighet 1955 mot å forplikte seg til utenrikspolitisk nøytralitet. Etter kommunismens sammenbrudd har denne forpliktelsen mistet mye av sin betydning, og Østerrike ble medlem av EU 1995.
Landets statsoverhode er en president, valgt i allmenne valg for seks år og med mulighet for ett gjenvalg. Presidenten har formelt myndighet til å iverksette spesielle tiltak i unntakstilstander, men reelt spiller han primært en seremoniell rolle. Den reelle utøvende makt ligger hos forbundskansleren og regjeringen. Formelt får en kanslerkandidat oppdraget med å danne regjering fra presidenten, men reelt er det den partipolitiske situasjon i nasjonalrådet (Nationalrat) som avgjør hvem som får oppdraget. Kansleren og regjeringen er ansvarlig overfor nasjonalrådet. Det har 183 medlemmer valgt i allmenne valg for fire år. Mandatene fordeles forholdsmessig mellom partiene. Nasjonalrådet har, sammen med forbundsrådet, lovgivende myndighet. Lovforslag fremlegges først i nasjonalrådet. Forbundsrådet (Bundesrat) kan gå imot vedtak i nasjonalrådet, men det siste kan overprøve forbundsrådets vedtak med enkelt flertall. Forbundsrådet har 62 medlemmer valgt for ulike perioder av de ni landdagene og slik at partiene blir forholdsmessig representert. Presidenten kan oppløse nasjonalrådet.
Politikken har i hele etterkrigstiden vært dominert av det (konservative) folkepartietÖVP og det sosialdemokratiske parti SPÖ. Også det høyrenasjonalistiske Frihetspartiet FPÖ (som tidligere var et sentrumsparti) og De Grønne har politisk innflytelse.
Administrativ inndeling
Østerrike er inndelt i ni land (Länder), hvert ledet av en folkevalgt landdag. Utøvende myndighet er lagt til en parlamentarisk ansvarlig landregjering, hvis leder kalles Landeshauptmann. Forfatningen definerer statens og landenes myndighetsområder. Generelt er imidlertid det politiske system nokså sentralisert. Landene står imidlertid fritt til å vedta egne lover på alle områder hvor ikke staten eksplisitt er gitt myndigheten. Kommunene styres av folkevalgte råd, borgermestere valgt av rådene og utøvende komiteer.
Klima
Østerrike har et kontinentalt klima, med kalde vintrer og relativt varme somrer; nedbøren varierer fra 2500 mm i høyfjellsområdene i Hohe Tauern til under 500 mm i senkningen øst for Wien; årsnedbør 800–1000 mm er ellers vanlig. Sommeren er den mest nedbørrike perioden, med mye bygenedbør. Temperaturene varierer med høyden over havet; mildeste vintrer har området langs Bodensee lengst vest, med januarmiddel ca. 0 °C. Kaldest er høyfjellsområdene, samt dalsenkningene i Kärnten i sør, et område som ofte er utsatt for inversjoner om vinteren. Klagenfurt (450 moh.) har således et månedsmiddel i jan. på –5,3 °C, og temperaturene kan her periodevis synke til mellom –30 og –35 °C. Middeltemperaturen i juli er de fleste steder i lavlandet 18–20 °C; varmest i øst (Burgenland).
Planteliv
I Alpene ligger skoggrensen på 1800–2200 moh. og dannes oftest av sembrafuru, mens lerk og gran når noe lavere. Over skoggrensen vokser bl.a. bergfuru, einer, lyng, alperose og stive gressarter. I vest går bøkeskogen opp til 1500 moh., mens tilsvarende høydesone lenger øst har furuskog. I lavlandet er bøk og eik, lind og lønn de vanligste skogdannende trær, i sørøst også kastanje, mens slettelandet lengst i øst har steppevegetasjon.
Østerrike – dyreliv. Pattedyrfaunaen omfatter 83 arter, stort sett de samme dyr som ellers i Mellom-Europa. I skogene lever hjort, dåhjort, rådyr og villsvin, rev, grevling, mår og steinmår (husmår). Dessuten forekommer pinnsvin, sørhare, kanin og en rekke gnagere – bl.a. ekorn og syvsovere.
Alpefaunaen består dels av arter som etter istiden er dødd ut i lavlandet, dels av høynordiske arter som lever på høyere steder isolert fra sine slektninger i Nord-Europa. Karakteristiske alpedyr er gemse, alpesteinbukk, alpemurmeldyr, hare (alpehare) og snømus. Blant insektene er det særlig biller og sommerfugler som har mange alpine arter. Flere insektarter er vingeløse, eller har sterkt reduserte vinger, spesielt hos billene. Nyere forskning har vist at mange av insektene spres med vinden og ikke er «istidsformer» i sin opprinnelse.
Mer enn 230 fuglearter er påvist hekkende. Karakteristiske arter i Alpene er fjellrype, steinhøne, murkryper, alpejernspurv, fjellspurv (tidligere: snøfink), alpekråke og alpekaie. Neusiedlersjøen på grensen mot Ungarn har store takrørskoger og meget rikt fugleliv. Hegrer, rørdrumer, skjestork, gjess, ender, rikser, kjerrsangere, skjegg- og pungmeis er vanlige i våtmarkene. Svartglente, vepsevåk, musvåk og falker er vanlige rovfugler.
16 krypdyrarter, bl.a. firfisler, fire snoker og de giftige artene sand-, aspis- og vanlig hoggorm. 20 amfibiearter og 50 arter ferskvannsfisk er påvist.
Østerrike – befolkning. Folketallet ble beregnet til 8,25 mill. (2006). En tidligere nedgang i folketallet har stoppet opp, og det er nå en økning; gjennom 1980-årene var den gjennomsnittlige årlige veksten på 0,24 %, i 1990-årene økte den til 0,44 %, og siden 2000 har den ligget på 0,5 % årlig.
Over 85 % er tysktalende østerrikere, mens innvandrere utgjør 12,5 % av befolkningen. Det finnes fra gammelt av minoritetsgrupper av slovenere i Sør-Kärnten, kroater og ungarere i Burgenland, tsjekkere og slovaker i Wien.
Gjennomsnittlig folketetthet er 98,4 innb. per km2; store arealer i fjellområdene er imidlertid delvis ubebodd, mens hoveddalene rundt Inn, Donau, Mur og Drau er tett befolket (200–400 innb. per km2). Den største byen er Wien (1 630 000 innb. 2006); andre større byer er Graz (226 000), Linz (184 000), Salzburg (143 000) og Innsbruck (113 000).
Østerrike – religion. Ca. 78 % av befolkningen er medlemmer av den katolske kirke, som er inndelt i to erkestift og sju andre stift. Den største av de evangeliske kirkesamfunn er Den evangeliske kirke av den augsburgske bekjennelse i Østerrike, som har en synodal/biskoppelig organisasjon og en oppslutning i befolkningen på rundt 5 %. Muslimene utgjør i overkant av 2 %. Andre minoritetsgrupper utgjør rundt 3 % (bl.a. 10 000 jøder), og vel 10 % er uten religiøs tilknytning. Alle religionssamfunn reguleres etter lov om korporasjoner (Körperschaft) som i Tyskland, noe som bl.a. gir skattefordeler.
Allerede på 300-tallet kom kristendommen til Østerrike. Erkebispesetet i Salzburg ble opprettet mot slutten av 700-tallet, mens Wien fikk erkebispesete 1469. Under reformasjonen på 1500-tallet vant den protestantiske lære frem på bekostning av katolisismen, særlig blant adelen og borgerne. Motreformasjonen fikk imidlertid overtaket på 1600-tallet. På 1700-tallet førte reformpolitikken under Maria Theresia og Josef 2 til begrensninger av kirkens makt, og kirken ble etter 1780 organisert som en landskirke under statlig kontroll. Statskirkesystemet ble avskaffet og religionsfrihet ble innført 1848, men 1870 ble kirken på ny knyttet fastere til staten. Det autoritære katolske regimet under Engelbert Dollfuss sluttet et konkordat med paven 1934. Dette ble fornyet 1957 og består fortsatt.
Østerrike-Ungarn fikk en stor muslimsk befolkning i Bosnia-Hercegovina 1878, og landet ble en flerreligiøs stat. 1911 ble islam godkjent som eget religionssamfunn, og dette var den historiske og juridiske bakgrunnen for den offisielle anerkjennelsen av islam 1979.
Østerrike – næringsliv, Østerrike er et industriland, og en stor del av befolkningen arbeider i industri og serviceyrker. Turisme er en viktig næring, som bidrar sterkt til å minske underskuddet i handelsbalansen med utlandet. Landet har siden 1965 hatt sterk og jevn vekst i bruttonasjonalproduktet (BNP): gjennomsnittlig 3,5 % per år i perioden 1965–85, 2,3 % årlig 1985–94 og 1,7 % årlig i perioden 1995–2004. Primærsektoren (jord- og skogbruk, fiske) bidrog i 2004 med 1,5 % av BNP og sysselsatte 4,3 % av yrkesbefolkningen. Sekundærsektoren (industri, bergverk) stod for henholdsvis 30,5 % og 23,4 %, og tjenesteytende næringer 68 % og 72,3 %.
Jordbruk
Av landarealet er nær 43 % jordbruksland. Det meste av dette (24 %) er natureng og beiteland, bare vel 18 % er fulldyrket. I lavlandet dyrkes mye hvete, sukkerbeter, mais, bygg og poteter; bygg kan dyrkes opp til 1500 moh. I Niederösterreich (Wachau) og Burgenland dyrkes mye frukt og vindruer, i alt ca. 50 000 ha er beplantet med vinstokker. Vinproduksjonen er ca. 2500 mill. hl årlig, mest hvitvin, men rødvinandelen har økt sterkt, fra 1/5 i 1990 til 1/3 i 2004. I dal- og fjellstrøkene dominerer husdyrhold; storfe- og svinehold er imidlertid vanlig overalt. Av åkervekster dominerer hvete, bygg, mais og sukkerbeter. Østerrike har en høy egenproduksjon av svært mange matvarer, og eksporterer både kjøtt og meierivarer. Økologisk jordbruk står sterkt; i 2004 ble ca. 10 % av gårdene drevet etter økologiske prinsipper.
Skogbruk
Med ca. 40 % av landet dekket av skog, er Østerrike det mest skogrike land i Mellom-Europa. 3/4 barskog, særlig gran. God skogpleie har ført til økende produksjon. Årlig avvirkning 1960–90: 10–13 mill. m3, i 2003 og 2004 16–17 mill. m3. Rundt halvdelen går til sagtømmer, resten til industritømmer og brensel. Landet har flere tusen sagbruks- og treforedlingsbedrifter. Nesten halvparten av trelasten eksporteres, i første rekke til Italia. Også cellulose og papir er betydelige eksportartikler.
Bergverk
Jernmalm har vært brutt i Østerrike siden keltisk tid; hoveddelen av malmen utvinnes ved Eisenerz i Steiermark, der det årlig brytes vel 2 mill. tonn. Brytingen av brunkull er i dag bagatellmessig, etter at produksjonen ved det siste store feltet (Köflach, nær Graz) ble innstilt i 2003. Store mengder magnesitt (1 mill. tonn) brytes i Hochfilzen (Tirol) og i Steiermark, mens Mühldorf (Niederösterreich) har blant verdens største forekomster av høyverdig grafitt. Dessuten finnes kobber, sink og tungsten; steinsalt brytes i Salzkammergut, mens Kärnten har kalisaltforekomster. Fra petroleumsfelt i Matzen nordøst for Wien produseres ca. 1 mill. tonn råolje per år (2004). Dette dekker 8 % av oljeforbruket i Østerrike. Gass kommer især fra Marchfeld øst for Wien, som forsyner landet med 20–25 % av det som trengs. Størstedelen av olje- og gassforbruket dekkes ved import; det går oljerør fra Trieste til Schwechat ved Wien og gassledninger fra Russland. 11 % av gassimporten kommer fra Norge.
Østerrike – energi. Vannkraften er godt utbygd, og står for ca. 60 % av elektrisitetsproduksjonen (ca. 62 000 GWh, 2001), mens vindkraft utgjør 2 %. Varmekraftverk fyrt med kull og gass, i mindre grad olje, produserer resten. Kjernekraftverket i Zwentendorf ved Wien stod ferdig i 1979, men ble aldri tatt i bruk fordi 50,5 % av velgerne sa nei til atomkraft ved folkeavstemning samme år. Det ble stanset for godt i 1985. I alt hadde det da kostet 14 milliarder schilling = 1 milliard euro.
Industri
Vel 1/5 av de yrkesaktive er sysselsatt i industrien, som spenner over et vidt produksjonsspekter. Tungindustri er sterkt utbygd rundt jernmalmleiene i Steiermark, med jern- og metallindustri og integrerte jern- og stålverk bl.a. i Judenburg, Donawitz og Kapfenberg. Det produseres årlig ca. 7 mill. tonn stål (2005); aluminium fremstilles i Arnoldstein (Kärnten). I Brixlegg (Tirol) er det store anlegg for gjenvinning av metaller. Graz har betydelig verkstedindustri med produksjon av industrimaskiner, mopeder og optiske instrumenter. Steyr, sør for Linz, er senter for produksjon av motorkjøretøyer og traktorer. Linz har stort jern- og stålverk, kjemisk industri (nitrogengjødsel), elektroteknisk og elektronisk industri. Tekstil- og bekledningsindustri er viktig i Vorarlberg; Wien er bl.a. senter for «haute couture» og luksusvarer, grafisk industri og forlagsvirksomhet. Store deler av industrien, som tidligere var på statlige hender, er siden 1990-årene blitt privatisert og til dels kjøpt opp av utenlandske investorer, blant annet de tre største bedriftene i Østerrike: oljefirmaet OMV, kjøretøyfabrikken Steyr-Daimler-Puch og metallurgibedriften VOEST-Alpine.
Turisme
Turisme er en viktig næring; landet hadde 19,9 mill. utenlandske besøkende i 2005. Etter innføringen av euro som myntenhet kan man vanskelig beregne inntektene, fordi pengeveksling er uaktuelt for de aller fleste, men anslagsvis bidrar de utenlandske turistene med 6 % av BNP. Landets turistattraksjoner omfatter bl.a. vintersportssteder i Alpene, rike kulturtilbud i Wien og Salzburg og maleriske vinlandsbyer langs Donau.
Flertallet (10,3 mill. eller 52 %) kommer fra Tyskland, for øvrig kommer mange fra Nederland, Italia, Sveits og Storbritannia.
Østerrike – utenrikshandel, Østerrike har stor utførsel av maskiner til industri og kraftanlegg; dessuten eksporteres elektrisk apparatur, elektrisitet, motorkjøretøyer, metaller og metallvarer, papir og trevarer, kjemiske produkter, tekstiler, bekledning og sportsutstyr. Importen består i hovedsak av maskiner og transportmidler, energibærere (olje og gass), kjemiske produkter, matvarer og industrielle ferdigvarer. Det var lenge omtrent balanse mellom import og eksport av elektrisitet, men fra 1997 har det vært et eksportoverskudd. Østerrike ble medlem av EU i 1995, og tilpasningen til EU-samarbeidet har funnet sted uten store problemer. Nærmere 3/4 av all utenrikshandel (2005) går til EU-land. Tyskland er viktigste handelspartner (37 %); andre viktige samhandelsland er Italia, Frankrike og Sveits. Siden omveltningene i Øst-Europa omkring 1990 og utvidelsen av EU i 2004 har handelen med de østeuropeiske landene vist et kraftig oppsving. Totalt har Østerrike underskudd på handelsbalansen med utlandet, men dette underskuddet er i de senere år blitt kraftig redusert. Særlig har import av olje og gass lenge medvirket til negativ handelsbalanse. Underskuddet har for en stor del blitt dekket av turistinntekter.
En stor del av Østerrikes industri var tidligere tysk eiendom, som i 1945 ble beslaglagt av de allierte og deretter overdratt til den østerrikske stat. Denne industrien forvaltes av holdingselskapet ÖIAG. Mange av disse bedriftene er etter hvert blitt privatisert.
Folkemusikken
Folkemusikken fremviser markante regionale variasjoner med basis i to hovedtyper: alpeområdenes vokale setermusikk og den instrumentale dansemusikken. Jodler (jodling, med store melodisprang og brå overganger mellom bryst- og falsettregister) og Almlied (setervise) fremføres flerstemmig i enkle tre- og firklanger. Lokale sangformer og åndelige viser spiller også en viss rolle. Den dominerende dansen, Ländler, i 3/4 taktart, er en folkelig forløper for vals og finnes i mange lokale former. Viktige instrumenter er siter, hakkebrett, fiolin, klarinett og bass, i Tirol også harpe. Messingblåsermusikk er populær. I Wien skapte brødrene Schrammel den folkelige Schrammelmusikk med fioliner og gitar, senere også klarinett og trekkspill. Tyrolermusikken ble internasjonalt populær fra 1820-årene da tyrolerensembler reiste over hele Europa, og virkningen av disse går igjen i salongmusikk og opera.
Kunstmusikk
Østerrikes betydning for utviklingen av europeisk kunstmusikk henger sammen med landets sentrale beliggenhet, som har fremmet kulturell kontakt med Tyskland, Italia og de slaviske naboland i øst. De tidligste kjente komponister var 1100- og 1200-tallets minnesangere Walter von der Vogelweide og Neidhardt von Reuenthal. Flerstemmighet ble dyrket fra 1300-tallet og utviklet av liedkomponister som Hermann Finck, Paul Hofheimer, Thomas Stoltzer og Arnold von Bruck. Kirkemusikken stod i gjeld til den flamske vokalstil inntil begynnelsen av 1600-tallet, da den italienske konserterende stil fikk innpass. På 1700-tallet bidrog Georg Muffat, Johann Jacob Froberger, Johann Heinrich Schmelzer og Heinrich Biber til utviklingen av instrumentalmusikken. Johann Joseph Fux, berømt for sin lærebok i kontrapunkt Gradus ad Parnassum, skrev orkesterverker, messer og operaer. Fra 1750-årene la komponister som Georg Christoph Wagenseil og Georg Matthias Monn grunnen for den symfoniske stil. Denne ble utviklet videre av wienerklassisismens mestere Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart og av Franz Schubert, som i sin musikk ledet over i romantikken. Syngespillformen ble dyrket av komponister som Carl Ditters von Dittersdorf, Ignaz Umlauf og Johann Baptist Schenk. Johann Strauss d.y. ble i likhet med sin far Johan Strauss d.e. verdensberømt for sine valser, og skrev i tillegg flere populære operetter. Anton Bruckner regnes som en av de største symfonikere i 1800-tallets siste halvdel. Gustav Mahler utviklet symfonien til enorme dimensjoner, mens Hugo Wolf dyrket den intime liedformen og førte harmonikken i retning av tonalitetsoppløsning. Sammen med Joseph Matthias Hauer ble Arnold Schönberg med sin tolvtonemusikk og ekspresjonisme toneangivende for de nye internasjonale retninger på 1900-tallet. Hans elever Alban Berg og Anton von Webern (med sin serielle punktmusikk) førte denne linjen videre og ble etterfulgt av Egon Wellesz, Ernst Toch, Ernst K?enek, Hanns Jelinek, Gottfried von Einem og Hans Erich Apostel.
Institusjoner
De mest kjente musikkinstitusjonene er konsentrert i Wien, bl.a. Wiener Staatsoper, Wiener Volksoper, Wiener Philharmoniker, Wiener Symphoniker og Wiener Sängerknaben. Også Salzburg (med Mozarteum), Graz, Innsbruck og Linz har betydelige operascener og utdanningsinstitusjoner. Festspill på høyt internasjonalt nivå arrangeres årlig i Wien, Salzburg og Bregenz.
Østerrike – geologi og landformer. Landskapet kan deles i tre hovedområder: alpinområdet i de vestlige og sentrale deler dekker nær 2/3 av landarealet. Sentralalpene i grensetraktene mot Sveits og Italia har store fjellpartier på 3000–4000 m. De høyeste fjell på østerriksk side er Wildspitze i Ötztaler-Alpene (3774 moh.), og lenger øst Grossglockner i Hohe Tauern (3797 moh.). Østalpene fortsetter i nordøstlig retning, med utløpere helt til Wienerwald (vest for Wien); fjellområdet splittes opp av de dype dalførene til Drau (Drava), Mur og Enns. Sør for Drau danner Karnische Alpen og Karawanken naturlig grense mot Italia og Slovenia. Niedere Tauern i de sentrale deler når opp til 2863 moh. i Hochgolling. Begge disse områdene er dannet av krystallinske bergarter, mest gneis. Nord for Enns og Salzach ligger de nordlige kalkalper med fjelltopper opp til 2500–3000 moh. i Dachstein og Kitzbüheler Alpen. De fleste elvene har avløp til Donau; gjennom Tirol renner Inn (510 km) mot Bayern i Tyskland, og opptar Salzach fra øst. Alpeforlandet mellom Alpene og Donau er et bakket platå dekket av grus og moreneleire, nærmest Donau nedenfor Linz også av løss. Den vestlige delen av dette, Innviertel, går over i den bayerske høyslette.
Det bøhmiske massiv
Det bøhmiske massiv er et ås- og skoglandskap (500–1000 moh.) som strekker seg fra Donau og inn i Tsjekkia i nord. Berggrunnen består av granittstein, og området dekker ca. 10 % av Østerrikes landareal, landskapene Mühlviertel, Waldviertel og Weinviertel.
Øst og sør for Wien finnes et større lavlandsområde; den fruktbare Marchfeldsletta strekker seg mellom Wien og Bratislava i Slovakia. Slettelandet lengst sørøst hører til det øvreungarske lavlandet; den store og grunne Neusiedler See (115 moh.) i Burgenland fortsetter inn i Ungarn, og er omgitt av idylliske landsbyer og vinmarker.
Perioden fra 1945 til 1990-årene
På utenriksministermøtet i Moskva 1943 ble et uavhengig Østerrike stilt opp som alliert krigsmål. Mars–april 1945 besatte russerne Wien og det østlige Østerrike, og vestmaktstropper rykket inn i vest og sør. I Potsdam juni 1945 ble Østerrike delt i fire okkupasjonssoner, en russisk, en amerikansk, en britisk og en fransk, med et alliert kontrollråd i Wien, som fikk en særstilling. 29. april var det dannet en regjering i Wien under Karl Renner. Ved valgene november 1945 fikk folkepartiet 50 % av stemmene, sosialdemokratene 44,6 % og kommunistene 5,4 %. Andre partier fikk ikke delta. Folkepartiet bygde på venstre fløy av det gamle kristelig-sosiale parti. Dets leder, Leopold Figl, dannet en ny koalisjonsregjering; Renner ble valgt til president. Hovedoppgaven for de østerrikske myndigheter var å få avviklet okkupasjonsstyret og å styrke landets økonomiske stilling. Økonomien bedret seg langsomt, ikke minst takket være hjelp fra USA. Etter Stalins død 1953 inntrådte visse lettelser i den sovjetiske okkupasjonspolitikken, og i 1955 erklærte russerne seg villig til å få i stand en statsavtale. Østerrike forsikret om sin vilje til nøytralitet, under internasjonal garanti. I mai kom de fire stormaktenes ambassadører sammen i Wien, og det ble inngått avtale om okkupasjonens opphør (Belvedere-avtalen). I oktober forlot de siste okkupasjonssoldater Østerrike. Nasjonalforsamlingen vedtok en lov som erklærte Østerrike for «evig nøytralt». Det ble inngått avtaler med Sovjetunionen om erstatningsleveranser, om varebytte og kulturelt samarbeid. Østerrike ble medlem av Europarådet.
Landets økonomiske situasjon ble bedret fra midten av 1950-årene, spesielt etter at det ble oppnådd lettelser i leveranseforpliktelsene overfor Sovjetunionen.
Etter valgene i 1953 var det en rekke samlingsregjeringer mellom folkepartiet og sosialdemokratene. Statsministrene kom – frem til 1970 – fra folkepartiet (ÖVP). Ved valget 1970 seiret sosialdemokratene, og Bruno Kreisky dannet en mindretallsregjering. Ved nyvalg 1971 fikk sosialistpartiet (SPÖ) flertall alene, og dette ble opprettholdt ved valgene i 1975 og 1979. Årene 1970–75 ble preget av sterk økonomisk fremgang. Det lyktes å opprettholde ro i arbeidslivet gjennom samarbeid mellom regjeringen og organisasjonene. Fagbevegelsen bidrog ved sin holdning til å hindre streiker.
Ved valget 1983 gikk SPÖ tilbake, ÖVP frem, og frihetspartiet (FPÖ) kom i vippeposisjon. Kreiski gikk av; det ble dannet en koalisjonsregjering av SPÖ og FPÖ under tidligere visekansler og undervisningsminister Fred Sinowatz. Denne koalisjonen sprakk 1986 pga. FPÖs høyredreining, og fra 1987 ble Østerrike styrt av en storkoalisjon mellom SPÖ og ÖVP.
Ved presidentvalget i 1986 seiret den uavhengige kandidat, Kurt Waldheim, som ble støttet av ÖVP (53,9 % av stemmene i annen valgomgang). Under valgkampen ble det kjent at Waldheim under sin tjenestegjøring på Balkan under krigen iallfall måtte ha visst om krigsforbrytelser begått av tyskerne. Denne krigsfortiden gjorde at Waldheim under sin presidentperiode var en uønsket person i den vestlige verden og isolert i store deler av det internasjonale samfunn. Ved valget av folkepartiets (ÖVPs) kandidat Thomas Klestil til president 1992 kunne landet igjen normalisere sitt forhold til utenverdenen.
Koalisjonen mellom SPÖ og ÖVP brøt sammen i oktober 1995 etter uenighet om innstramninger på statsbudsjettet. Ved nyvalget i desember samme år gikk begge partiene frem, særlig SPÖ, som ble landets klart største parti med 38,1 % av stemmene. ÖVP oppnådde 28,3 %, og etter lange forhandlinger gikk de to partiene vinteren 1996 igjen sammen i en regjering.
Østerrike etter 1995
Det sterkt høyreorienterte partiet FPÖ (fra 1995 kalt die Freiheitlichen) ledet av Jörg Haider gikk sterkt frem fra midten av 1980-årene, selv om partiet ved valget 1995 måtte notere en tilbakegang. Partiet er sterkt kritisk til innvandrere og har også fanget opp mye av EU-skepsisen i befolkningen samt en mer generell misnøye med de etablerte partiene. FPÖ organiserte 1993 et «borgerinitiativ», der over 400 000 underskrev et krav om å stoppe innvandringen og innføre sterkere kontroll av landets innvandrere. Initiativet ble sterkt kritisert av de andre partiene og av kirken, og det medførte at et mindretall gikk ut og dannet et nytt, liberalt parti. Senere samme år ble flere personer som hadde støttet innvandrernes sak, skadet av brevbomber, og i de nærmeste årene opplevde Østerrike flere tilfeller av rasistisk motiverte voldshandlinger.
Ved valget i 1999 oppnådde FPÖ sitt beste resultat noensinne på landsbasis og ble landets nest største parti med 26,9 prosent av stemmene, nøyaktig jevnstort med det konservative ÖVP. Begge partiene fikk 52 mandater i nasjonalforsamlingen. Det sosialdemokratiske partiet, SPÖ, fikk 33,1 % av stemmene og 65 mandater i parlamentet, og beholdt sin posisjon som Østerrikes største parti. FPÖ og ÖVP innledet imidlertid forhandlinger om regjeringsdannelse, og i februar 2000 var den nye regjeringen klar, under ledelse av ÖVPs Wolfgang Schüssel og etter at Haider hadde trukket seg som FPÖ-leder. Den nye regjeringen ble møtt av store demonstrasjoner i Østerrike og i andre europeiske land. EUs øvrige medlemsland og bl.a. Norge innstilte sine forbindelser med Østerrike på regjeringsnivå. Bakgrunnen var FPÖs nasjonalistiske og fremmedfiendtlige politikk og Jörg Haiders forskjellige uttalelser, bl.a. knyttet til forhold under den annen verdenskrig.
Etter få måneder opphevet EU-landene sin politiske boikott av Østerrike, for øvrig den første i sitt slag i EUs historie. En spesielt oppnevnt granskningskommisjon hadde da konkludert med at landet etterlever menneskerettighetene og «felles europeiske verdier». Regjeringskoalisjonen gikk imidlertid i oppløsning i september 2002 etter en serie indre stridigheter i FPÖ; siden 1999 hadde man også hatt flere episoder innad i regjeringen som endte med at statsråder trakk seg. Ved forbundsdagsvalget senere på høsten mistet FPÖ to tredeler av sin oppslutning fra 1999. Koalisjonspartneren ÖVP fikk en tilsvarende fremgang og ble med 42,3 % nasjonalforsamlingens største parti, for første gang siden 1966. Også SPÖ gikk frem, til 36,5 %. Men ÖVP/FPÖ beholdt flertallet, med 97 av Forbundsdagens 183 mandater. Etter langvarige sonderings- og forhandlingsrunder over hele partiskalaen dannet Wolfgang Schüssel en ny koalisjon av ÖVP og FPÖ.
Sosialdemokraten Heinz Fischer vant presidentvalget i 2004. Thomas Klestil, som gjennom sine to seksårsperioder fikk gode skussmål for jobben med å reparere skadene etter avsløringene av forgjengeren Kurt Waldheims nazifortid, døde av hjerteattak kort før Fischers innsettelse. Forbundsdagsvalget i 2006 brakte sosialdemokratene tilbake i posisjonen som største parti, med rundt 36 prosent, knepent foran de konservative. FPÖ, som året i forveien igjen ble splittet i et klarere innvandringsfiendtlig og et mer liberalistisk parti, var nå ute av regjeringsdiskusjonene. Den nye koalisjonen ledes av SPÖs Alfred Gusenbauer. Under ÖVP/FPÖ-perioden anses østerriksk politikk å være dreid mot høyre i asyl- og innvandringsspørsmål. Samtidig ble det foretatt innstramninger i pensjonssystemet og i velferdspolitikken for øvrig, reformer som utløste den første generalstreiken siden 1950-tallet og de største massedemonstrasjonene noensinne. Oppgjøret med fortiden var et tema i østerriksk offentlighet, også i begynnelsen av det nye århundret. Lovforbudet mot å fornekte eksistensen av gasskamre og holocaust kom til anvendelse i flere langvarige rettsprosesser. Og ved 60-årsmarkeringen for den 2. republikk i 2006 fastslo president Heinz Fischer “som en etablert sannhet” at Østerrike ikke var et offer, men en utøver under den annen verdenskrig.
Utenrikspolitikk
Østerrike var med på å danne EFTA i 1959 og ble knyttet til EF gjennom en avtale i 1973. Begivenhetene i Øst-Europa ved slutten av 1980-årene, og spesielt Tysklands samling, endret også Østerrikes statsrettslige posisjon. Landet frasa seg flere av sine forpliktelser fra 1955, og sommeren 1989 søkte Østerrike om medlemskap i EU (EF). Landet forhandlet sammen med Sverige, Finland og Norge, og ved folkeavstemningen juni 1994 gikk 66,4 % av velgerne inn for medlemskap. 1. januar 1995 ble Østerrike medlem av EU, og landet undertegnet Schengen-avtalen i 1998.
Kort etter at Østerrike var blitt medlem av EU, ble den østerrikske schilling, som den eneste av de nye medlemslandenes valutaer, opptatt i det europeiske valutakurssamarbeidet (ERM). Etter betydelige spareplaner for å redusere budsjettunderskuddet var Østerrike klar for medlemsskap i EUs økonomiske og monetære union fra 1999, og kom således med i den første puljen av land som byttet ut sin nasjonale valuta med euro i 2002.
