Oseania. Oceania, verdensdel som omfatter en rekke øyer og øygrupper i Stillehavet. Både ekvator og den internasjonale datogrensen krysser verdensdelen. De største landarealene ligger i sørlige og midtre del av Stillehavet. Oseania er verdens minste verdensdel med kun 5,8 % av Jordens samlede landareal.
Oseania er inndelt i 14 selvstendige stater, hvorav sju monarkier og sju republikker. I tillegg kommer en del franske, amerikanske, australske og newzealandske besittelser. Hawaii tilhører Oseania geografisk, men politisk Nord-Amerika.
I tillegg til Australia deles Oseania gjerne inn i Melanesia, Mikronesia og Polynesia:
Melanesia omfatter Papua Ny-Guinea, Salomonøyene, Vanuatu, Nouvelle Calédonie og Fiji.
Mikronesia omfatter Marianene, Marshalløyene, Karolinene, Guam, Tuvalu og Nauru samt Wake Island og Midway Islands.
Polynesia omfatter New Zealand, Niue, Cook Islands, Samoa, Tonga, Polynésie Française, Tokelau Islands og Îles Wallis et Futuna.
Næringsliv
Australia og New Zealand er de eneste statene som har et ressurspotensial i verdensmålestokk. Begge landene har høy sysselsetting i tjenesteytende næringer, en velutviklet industri og stor eksport av jordbruksvarer, mineraler og energiråvarer. Nasjonalinntekten per innbygger rangerer blant de høyeste i verden. De øvrige stillehavsstatene har en økonomi som preges av stor sysselsetting i jordbruk, fiske og håndverk, og som drives på selvforsyningsnivå eller for det lokale marked. Det finnes noe plantasjedrift, særlig på Papua Ny-Guinea, Salomonøyene og Fiji. Viktigste eksportprodukter fra landbruket er bananer, kakao og sukker. Gjennom etableringen av økonomiske soner råder mange av stillehavsstatene over store havområder, men utover New Zealand (som er en betydelig fiskeeksportør) er det bare noen få land som eksporterer fisk av betydning. Salg av fiskelisenser til andre lands fiskeflåter, bl.a. Sør-Korea, Japan og USA, gir også en del inntekter.
Utenfor Australia og New Zealand er industrien generelt lite utviklet, og eksporten domineres av råvareeksport. Det er gruvedrift bl.a. på Fiji, Nouvelle-Calédonie og Papua Ny-Guinea. For mange av stillehavsstatene er inntekter fra turisme, militære installasjoner og bistand av stor betydning.
Kunst
Oseanias kunst kjennetegnes av en fantasifull bruk av former og figurer, først og fremst i skulptur. Særlig typiske er utskårne relieffigurer, masker og gjenstander dekorert med siseleringer og innlagte mønstre. Melanesierne gav dem også gjerne farge. Tegninger er særlig kjent gjennom tatoveringer (Polynesia) – f.eks. i geometrisk mønstrede tapastekstiler laget av bark, på små trefigurer og i steinutskjæringer.
Billedkunsten viser en mangfoldig variasjon av stiler, men har likevel en rekke felles trekk. Karakteristisk er fremstillinger av avdøde og totemdyr (firfirsler, krokodiller, sjøfugler m.m.) som dekorerer forsamlingshus, eller utført som dansemasker og på en rekke dagligdagse gjenstander.
Et hovedtrekk i Oseanias skulptur er overdimensjonerte hoder; polynesiske statuer har f.eks. ekstremt store hoder. Kroppen og bysten tjener bare som støtte for hodet. Hoder var også gjenstand for dyrkelse; avdødes hoder ble preparert, modellert med voks og resin og bemalt.
Et annet hovedtrekk er vektlegging av todimensjonalitet, som bl.a. kan sees i nykaledonske dørramme-skulpturer, i skulptur fra Ny-Hebridene, Ny-Guinea, Marquesas Islands og New Zealand. Todimensjonaliteten er også vanlig i skulpturenes ansiktsfremstillinger, mens skulpturene gjerne avsluttes i et triangel eller rektangel. Rundskulptur og masker i markert relieff finnes også.
Oseanias kunstnere inntok en høy stilling i samfunnet og kunne bare sammenlignes med de øverste lederne. Man antok f.eks. at polynesiske kunstnere var i besittelse av en magisk kraft, mana, som gjorde det mulig for dem å kommunisere med en overnaturlig verden.
Historie
Verdensdelens forhistorie, dvs. historien før de europeiske oppdagelsene i det 16., 17. og 18. århundre, er dårlig kartlagt. I Australia og Ny-Guinea har det trolig bodd mennesker i opp mot 50 000 år, mens øyene lengst i øst neppe ble bebodd før for ca. ett tusen år siden. Man regner med at de første menneskene i Oseania kom fra Sørøst-Asia. De vandret sør- og østover i en periode da lavere havnivå gjorde Sumatra, Borneo og flere andre av dagens øyer «landfaste». Gjennom årtusener ble det dannet en rekke mindre samfunn med store språklige og kulturelle variasjoner. Ingen av dem synes å ha fremstilt gjenstander av metall, men arkeologiske funn viser at keramikk har vært i bruk flere steder, og særlig i Melanesia.
For ca. 3000 år siden var den maritime kulturen utviklet så langt at det kunne foregå varebytte over store avstander. På den tiden begynte også bosettingen av Polynesia, øyene lengst i øst. Den forutsatte at menneskene krysset store havstrekninger, noe som viser at polynesierne var dyktige navigatører.
Det ble utviklet ulike former for sosial organisasjon i Oseania. Mens befolkningen i Melanesia levde atskilt i små, relativt egalitære samfunn, samlet polynesierne seg i større bosetninger med fast sosialt hierarki. De polynesiske samfunnene forble også språklig, kulturelt og etnisk relativt homogene, til tross for at de var spredt på øyer som lå langt fra hverandre.
Oseania – europeernes oppdagelser. Et kontinent på den sørlige halvkule var gjenstand for teoretiske spekulasjoner både i oldtiden og opp gjennom middelalderen. Man antok at de store landmassene på den nordlige halvkule måtte balanseres av tilsvarende kontinenter på den sørlige. Da portugiserne, som de første europeere, fikk landkjenning av en del av Oseania i 1511, var det imidlertid ikke kontinentet Australia de så, men Ny-Guinea. Fernão de Magalhães (Magellan) ble den som innledet den europeiske utforskningen av Oseania, da han i 1521 på sin verdensomseiling krysset Stillehavet; men han oppdaget bare to ubebodde atoller før han kom til Guam i Marianene.
Sammenlignet med den opprinnelige bosettingen av Oseania som tok mange tusen år, gikk den europeiske oppdagelsen raskt, men også den tok sin tid, over 200 år, og den var resultatet av en rekke uavhengige ekspedisjoner gjennomført av sjøfarere fra flere europeiske land. I 1526 ble Ny-Guinea for alvor «oppdaget» av portugisere, og året etter kom portugiseren da Rocha til noen øyer i Karolinene, mens spanieren Alvaro de Saavedra på reise fra Filippinene til Mexico kom til de østlige Karolinene og Marshalløyene. I 1542 nådde López de Villalobos Palau. Hans landsmann, spanieren Andrés de Urdaneta, krysset som førstemann Stillehavet fra vest til øst 1565, og tre år senere kom en annen spansk sjøfarer, Alvaro de Mendaña de Neyra, til Ellice Islands og de sørlige Salomonøyene. 27 år senere forsøkte han forgjeves å finne tilbake til Salomonøyene, men kom isteden til Tokelau og Santa Cruz. Det skulle gå 200 år før Salomonøyene igjen ble funnet av europeere.
Portugiseren Pedro de Queiros og spanieren Luis Vaez de Torres besøkte i 1605 Tuamotoøyene, og oppdaget bl.a. Tahiti og Ny-Hebridene. På sin ferd videre seilte Torres gjennom stredet mellom Australia og Ny-Guinea, Torresstredet, og viste dermed at Ny-Guinea var en øy.
Europeernes utforskning av Australia begynte med ekspedisjoner langs kystene på 1600-tallet. Portugiseren d’Eredia skal ha besøkt øya Melville like utenfor Australias nordkyst i 1601, men helt sikkert er det at nederlenderen Willem Janszoon i 1606 besøkte Gulf of Carpentaria med skipet Duyfken, og vel var den første europeer som så det australske fastland. I de følgende år kom nederlandske skippere på seilas fra Kapp Gode Håp til Java flere ganger til den australske vestkyst. Nederlenderne bestemte seg for å utforske kystene nærmere, så flere ekspedisjoner ble sendt ut. I 1622 ble sørvestspissen av Australia nådd og i 1623 Arnhem Land. Pieter Nuyts nådde kysten av Sør-Australia i 1627, mens nordkysten ble besøkt i 1636.
I 1642 sendte guvernøren i de nederlandske ostindiske kolonier, Anthony van Diemen, ut en ekspedisjon under ledelse av Abel Janszoon Tasman, som kom til Tasmania og senere New Zealand, Tonga, Fiji og Bismarck Archipelago. På denne ekspedisjonen omseilte Tasman i virkeligheten Australia, men for det meste i så stor avstand fra kysten at man først senere ble klar over at han hadde gjort det. De neste 120 årene ble det gjort få nye oppdagelser, bortsett fra Jacob Roggesveens oppdagelse av Påskeøya og Samoa i 1721–22.
Den som nærmest fullførte den europeiske utforskningen av Oseania, var briten James Cook. På sine tre reiser, 1767–71, 1772–75 og 1776–78, gjennomstreifet han Stillehavet og besøkte bl.a. Îles Tubaï, Hervey Islands, Nouvelle Calédonie, Christmas Island og Hawaii. I april 1770 landet Cook på Australias østkyst, ved det nåværende Sydney, i en bukt han kalte Botany Bay på grunn av det frodige landskapet omkring. Senere besøkte han andre steder på østkysten, og overalt tok han landet i besittelse for den britiske krone. I følge med ham reiste naturforskeren J. R. Forster, som gav landet navnet Australia (‘Det sørlige landet’).
Kolonitiden
Til langt ut på 1800-tallet var det først og fremst misjonærer og handelsmenn som interesserte seg for øygruppene og folkene i Oseania. I andre halvdel av århundret tiltok imidlertid den europeiske utvandringen, og sammen med rivaliseringen de europeiske stormaktene imellom, førte det til at nesten hele verdensdelen og dens befolkning ble underlagt britisk, fransk eller tysk kolonivelde.
Australia og New Zealand ble selvstendige stater innenfor det britiske samveldet i henholdsvis 1901 og 1907. Etter den første verdenskrig ble de tyske koloniene gjort til australske, japanske eller newzealandske mandatområder under Folkeforbundet. Japan okkuperte en rekke øyer under den annen verdenskrig, men mistet dem til USA etter voldsomme kamper mot slutten av krigen. Siden 1960-årene har det foregått en gradvis avkolonisering av øygruppene i Oseania, slik at verdensdelen i dag består av en rekke småstater.
Oseania – geologi og landformer. Oseania kan deles i tre ulike geologiske og topografiske provinser:
1.?Den kontinentale del: Australia. Størstedelen av Australia består av et gammelt stabilt grunnfjellskjold, ofte dekket av sedimentære bergarter. I fjellkjedeområdene i øst var det foldning og granittinntrengning i løpet av paleozoisk tid. I de øvrige områder er de yngre lagene stort sett flattliggende. I lagrekkene er det istidsdannelser (tillitter) av senprekambrisk og av overkarbonsk-permisk alder. Ser man bort fra fjellkjeden i øst har landet karakter av å være et lavt platå med senkninger og enkelte platåfjell i sentrale deler. Nordkysten er lav og sumpig, østkysten har enkelte innbuktninger med gode havner. I nordøst ligger det store korallrevet Great Barrier Reef, 40–180 km fra kysten.
2.?Øybuene i det vestlige stillehav. Denne provins omfatter New Zealand, Tongabuen, Nouvelle Calédonie, Vanuatu, Salomonøyene og Papua Ny-Guinea. Disse områdene danner øybuer og er randområder til kontinentene i vest. De er deler av fjellkjedesystemet omkring Stillehavet, hvor det har vært sterke jordskorpebevegelser i sen geologisk tid og inn i nåtiden. Nær kysten på østsiden ligger ofte store dyphavsgroper. Øybuene består dels av foldede og forkastede sedimentære bergarter (ofte tertiære), dels av vulkansk materiale. Aktive vulkaner og jordskjelv er karakteristisk for denne ytre, ustabile sonen. Topografisk preges de av fjellkjeder, men særlig Ny-Guinea har utstrakte lavlandsområder.
3.?Dyphavsøyene. Resten av Oseania hører til en gruppe øyer som verken i struktur eller bergartsmateriale har noe med kontinentene å gjøre. De har alle en kjerne av dyphavsbasalt som har bygd opp vulkankjegler fra havbunnen. Noen ganger rager vulkankjeglen opp over havflaten og danner høye øyer (Samoa, Tahiti, noen av Cook Islands). Men oftest ligger de vulkanske bergartene et stykke under havflaten, slik at den oppstikkende delen bare består av korallrev 5–10 moh., de lave øyer. Korallplaten kan være hevet opp til et platå (Nauru), men også være sunket i de sentrale deler, så bare den ytre ringen står igjen (atoller). De høye øyene er gjerne meget fruktbare, mens de lave kan lide under vannmangel.
Oseania – klima. Australia og New Zealand med nærliggende øyer, til dels også Ny-Guinea, har klimaforhold som er preget av en viss kontinentalitet og av at store fjellområder virker sterkt på nedbørfordelingen. Resten av Oseania har et maritimt tropeklima med høy luftfuktighet, betydelig nedbør og usedvanlig stabil temperatur med små endringer med årstidene.
Sjøtemperaturen som er en dominerende faktor, også for den midlere lufttemperatur, er stort sett over 27 °C, til dels over 28 °C gjennom mesteparten av året. Den øker stort sett fra øst mot vest og når høyeste verdier nær verdensdelens vestligste grenseområde. Passaten som er herskende vindsystem både sør og nord for ekvator, driver den sørlige og den nordlige ekvatorialstrøm som fører varmt vann mot Australia og Ny-Guinea og mot et tilsvarende område nord for ekvator. Nedbøren kommer vesentlig i form av byger som utvikles over det varme havet og forsterkes ved hevning mot høyere terreng. De større og fjellrike øyene får mest nedbør. Nedbøren er fordelt over hele året, men er gjerne størst når det er sommer på vedkommende halvkule. De monotone værforholdene blir iblant brutt av tropiske lavtrykk (sykloner, orkaner, taifuner) som følger baner fra øst mot vest. De hjemsøkte områdene ligger 5–10 grader eller mer fra ekvator. Lavtrykkene opptrer hyppigst når det er ettersommer eller høst på vedkommende halvkule. De fleste av øyene har lokale vindforhold som er preget av terrenget og den daglige temperaturvariasjon over land (land-, sjøvind el.l.). Øyene gir seg ofte til kjenne på lang avstand i form av skyer, «atollskyer», som tårner seg opp over det varme landet.
I perioder som opptrer med 5 til 10 års mellomrom skjer det en omlegging av passat- og strømsystemet. Det snakkes om El Niño-effekter, eller om Southern Oscillation. Passaten svekkes, det blir til dels vestavind i tropesonen, noe som henger sammen med høyere lufttrykk enn normalt i vest, hvor det også til dels blir tørke. Varmt havvann drives mot øst der det resulterer i omfattende klimaforstyrrelser i Sør-Amerika.
Oseania – språk. Den mest utbredte språkfamilien i Oseania er den austronesiske, som kan deles i flere undergrupper. Melanesiske språk tales i kystområdene i Papua Ny-Guinea, i det meste av Salomonøyene, Vanuatu og i Nouvelle Calédonie. Mikronesiske språk tales i Marianene, Marshalløyene, Mikronesiaføderasjonen, Nauru og Kiribati. Polynesiske språk tales i Polynésie Française, Cook Islands, Niue Island, Tonga, Vest-Samoa, amerikansk Samoa, Tokelau Islands og Tuvalu, foruten av grupper i New Zealand, Vanuatu, Salomonøyene, Mikronesiaføderasjonen og på Hawaii.
I en mellomstilling mellom melanesisk og polynesisk befinner dialektene i Fiji og standard fiji seg. Filippinske språk snakkes foruten i Filippinene også på Guam og Palau. I innlandet i Papua Ny-Guinea og i Irian Jaya (indonesisk Ny-Guinea) snakkes hundrevis av papuaspråk. Det er uklart om de er innbyrdes beslektet; slektskap med andre språkgrupper er ikke fastslått. I Australia snakkes en rekke australske språk som antas å være innbyrdes beslektet, og også muligens beslektet med de utdødde språkene på Tasmania. De innfødte språkene tenderer mer og mer til å overta som offisielle språk i de nye selvstendige statene, men ellers brukes engelsk, og i Polynésie Française og delvis Vanuatu fransk, som riksspråk. Ofte finnes det lokale varianter av engelsk, og i Papua Ny-Guinea, Salomonøyene og Vanuatu er pidginspråk normale kommunikasjonsmidler og delvis skrift- og riksspråk.
