Norge, nynorsk: Noreg, monarki i Europa. Kongeriket Norge består av den vestlige og nordlige del av Skandinaviske halvøy samt øygruppen Svalbard og øya Jan Mayen i det nordlige Atlanterhavet; dertil kommer tre biland, Bouvetøya i det sørlige Atlanterhavet, Peter I Øy i Stillehavet sørvest av Sør-Amerikas sørspiss, og Dronning Maud Land, en sektor av Antarktis sør for Atlanterhavet og Afrika. (Se også disse). Norge er nr. 6 av Europas land etter areal (nr. 8 fraregnet Svalbard/Jan Mayen) og nr. 28 etter folkemengde (Tyrkia ikke medregnet). Spesielt for Norge er landets store lengde i forhold til areal og folketall.
Norge grenser i øst mot Sverige, Finland og Russland. I nord, vest og sør er landet omgitt av hav, i nordøst Barentshavet, i nordvest Norskehavet, i vest og sørvest Nordsjøen og i sørøst Skagerrak.
Norge er ikke spesielt rikt med hensyn til produktivt areal. Den dyrkede jorden og den produktive skogen er svært begrenset som følge av sparsomme løsmasser og mye kupert og høytliggende terreng. Skogen har riktignok et stort innslag av økonomisk viktig barskog. Norge er rikt på petroleumsforekomster og fiskeressurser i havområdene utenfor kysten, samt vannkraftressurser på fastlandet. Landet har imidlertid underskudd på de fleste økonomisk betydelige malmer og mineraler.
På tross av begrensede naturressurser har Norge utviklet seg til å bli et rikt land, et av verdens aller rikeste i forhold til innbyggertall. Dette skyldes forhold som gunstig tilgang til energikilder, forholdsvis gunstig beliggenhet i forhold til de viktigste markeder i Vest-Europa, vidtgående industrialisering, politisk stabilitet og høyt utdanningsnivå. Skipsfarten har vært et viktig element i landets økonomiske utvikling, men har etter hvert avtatt i relativ betydning. Et sentralt forhold ved velstandsutviklingen i Norge har vært fordelingspolitikken. På nesten alle områder har det overordnede målet vært at flest mulig skal få del i den økonomiske fremgangen uavhengig av bosted, kjønn, alder, bakgrunn, yrke o.l. Denne politikken har medført en klar inntektsutjevning, som har bidratt til at Norge i økonomisk og sosial forstand er blitt et forholdsvis homogent samfunn. Også etnisk er Norge mer homogent enn de fleste land; betydelige minoritetsgrupper er den samiske befolkning samt befolkningsgrupper med innvandrerbakgrunn fra land som Pakistan, Vietnam, Tyrkia m.fl.
Ifølge tradisjonen ble Norge samlet til ett rike etter slaget i Hafrsfjord ca. 885, da Harald Hårfagre beseiret vikingkongene på Sørvestlandet. Kristendommen ble innført fra like før år 1000. På 1200-tallet ble Norge en regional stormakt under Håkon Håkonsson. Etter 1319 mistet Norge sin selvstendighet og var fra 1380 i union med Danmark, fra 1536 som rent lydrike. Norge fikk sin grunnlov i 1814. Samtidig avstod Danmark Norge til Sverige ved freden i Kiel; i praksis var Norge langt på vei et selvstendig land under unionen med Sverige (1814–1905). 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet har vært en periode med sterk velstandsøkning, ikke minst som resultat av utbyggingen av vannkraften fra 1905 og petroleumsutvinningen som tok til først i 1970-årene.
Norge – navnet Norge/Noreg. De eldste formene av navnet finnes i fremmede skrifter fra 800-tallet: Nortuagia i Durham minnebok ca. 840, Norðweg (ved siden av norðmannaland) i kong Alfreds bearbeidelse av Ottars reiseberetning ca. 880, og Nort(h)wegia og Norwegia i en fransk krønike fra ca. 900.
Den eldste belagte nordiske formen er akkusativ Nuruiak (dvs. Norvegh) på den store Jellingsteinen i Jylland fra ca. 980. Siste ledd i navnet er vegr ‘vei’. Om første ledd har det vært fremsatt forskjellige teorier. Vanligst blant forskerne er det å knytte leddet sammen med norðr ‘nord’, slik at navnet betyr nordveien, den nordlige egn, tilsvarende austrvegr, vestrvegr, suðrvegar (landene mot øst, vest og sør). I så fall synes navnet å ha blitt til i landene sør for Norge, hos gøter eller daner, og først å ha betegnet selve seilleia og kyststrøkene og så etter hvert også områdene innenfor. Alt i de eldste norrøne håndskriftene blir navnet skrevet uten v, altså Noreg(h)r, ved siden av, særlig i islandsk, det eldre Norveg(h)r.
I sen gammelnorsk forekommer vokalen i i annen stavelse, først kjent fra 1332 i dativformen Norighi, kanskje med tilknytning til substantivet ríki og landsnavnet Svíaríki (Sverige), noe genitivformen Norikis fra 1336 kan tyde på. Formen Norig må altså ha utviklet seg tidlig i norske målfører. Alt før 1300 møter vi ved siden av tradisjonell genitiv Noreghs en form med innskutt nyutviklet svarabhaktivokal e eller i mellom stammen og kasusendelsen, slik at navnet i denne kasus blir Noreghes, Noreghis. Det neste trinnet i utviklingen var ifølge D. A. Seip at slike genitiver, og dativformen Noreghe, ble trukket sammen til Norges og Norge. Et islandsk kristenrettshåndskrift fra omkring 1300 har dativformen Norgi. Fra de nye sammentrukne formene er det så utviklet nye nominativformer: Noreg(h)e, Norig(h)e, Norg(h)e, fra slutten av 1300-tallet også uttalt med j: Norie, Nories.
Etter 1450 blir Noreg(h)-typen sjeldnere, og Norg(h)e-typen overtar. Men ennå konkurrerer lenge det usynkoperte Norige med det synkoperte Norge. At de nye formene fra begynnelsen av særlig forekommer i brev som er skrevet på svensk eller dansk, kan tyde på at skrivemåten Norge i hvert fall er støttet av østnordisk innflytelse.
I norske dialekter har den tradisjonelle uttalen av navnet vært vekslende. Minst utbredelse har Noreg, som kanskje kan henføres til deler av Telemark og Aust-Agder. Bredere grunnlag har Norig med uttalt g i en del bygdemål i Vest-Agder, og en eldre uttale Nåri langs kysten fra Ryfylke til Oslofjorden. Fra østlandske fjellbygder og i store deler av Trøndelag rår Nåri eller Nårri med enstavings tonelag. Vanligst i dialektene er uttalen Nårje, Norge, dels (og oftest) med tostavings, dels med enstavings tonelag. Da Ivar Aasen skrev diktet Grønlandsreisa (trykt 1848), brukte han navneformen Norge, men ellers var etter hans forslag Norig lenge den mest brukte formen i landsmålet. I 1917 ble Norig og Norge sidestilt i landsmål, men i 1938 ble Noreg eneform i nynorsk. I bokmålet (riksmålet) har Norge alltid vært eneform.
Norge – forsvar. Norge har et nasjonalt forsvar. Etter at landet sluttet seg til Atlanterhavspakten, ble det norske forsvar samordnet med NATOs forsvarssystem. Stortinget har imidlertid bestemt at i fredstid må det ikke på norsk område lagres atomsprengladninger eller opprettes baser for fremmede styrker.
Totalforsvaret
Alle deler av samfunnslivet er forpliktet til å ta del i forsvaret av Norge. Dette forutsetter et nært samarbeid mellom sivile og militære myndigheter innenfor et totalforsvarskonsept. En rekke oppgaver som i mange andre land ivaretas av den militære sektor, dekkes i Norge av den sivile sektor. Dette gjelder spesielt forsyninger og transport. Ved krig kan Forsvaret rekvirere sivile fly, skip, kjøretøy o.l. Evnen til omfattende mobilisering av hele det norske samfunn er av vesentlig betydning for landets samlede forsvar. Man må derfor se Forsvaret og det sivile beredskapsapparat i sammenheng for å få et fullstendig bilde av Norges forsvarsevne.
Forsvarsbudsjettet
Forsvarsbudsjettet for 2005 er på 30,4 milliarder kr. Norske styrker i utlandet forutsettes finansiert ved tilleggsbevilgninger.
Myndigheter
Kongen er den høyeste militære befalingsmann i landet. Denne myndighet utøves i statsråd, dvs. av Regjeringen. Regjeringen treffer beslutninger i egne regjeringskonferanser uten Kongens nærvær. Avgjørelser i viktige saker vedtas deretter formelt av Kongen i statsråd. Såkalte militære kommandosaker, dvs. saker som gjelder mobiliseringsplaner og forsvarsplaner, behandles utenom statsråd. Forsvarsministeren foredrar slike saker for Kongen med bare statsministeren og utenriksministeren til stede.
Det er Regjeringen som har det øverste utøvende ansvar både for den militære og sivile forberedelse i fredstid og for ledelsen av totalforsvaret i krig. Den militære kommandomyndighet er delegert til militære sjefer.
Forsvarsministeren leder Forsvarsdepartementet og er konstitusjonelt og parlamentarisk ansvarlig for Forsvarets virksomhet. Alle saker som ikke behandles i statsråd, avgjøres av ham eller på hans vegne.
Den sentrale, militære ledelse består av Forsvarssjefen, som med Forsvarsstaben har ansvaret for ledelse av det samlede militære forsvar. I fred fører han, med visse forvaltningsmessige begrensninger, alminnelig kommando over Norges forsvar. I krig fortsetter Forsvarssjefen å være Regjeringens nærmeste militære rådgiver, mens operativ kommando utøves av sjefen for Fellesoperativt hovedkvarter eller av allierte styrkesjefer avhengig av den operative situasjonen. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap sorterer under Justisdepartementet og har ansvaret for den sivile beredskapsplanlegging.
Organisering
Forsvaret omfatter forsvarsgrenene Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret samt Heimevernet; i tillegg kommer Forsvarets logistikkorganisasjon og andre fellesinstitusjoner.
Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) er lokalisert til Stavanger. Sjef FOHK utøver operativ kommando over stående nasjonale styrker og oppsatte mobiliseringsstyrker. Han kan også tildeles operativ eller taktisk kontroll over allierte styrker. Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) i Bodø utøver operativ kontroll av HV-distrikter og andre styrker som blir tildelt dem. Landsdelskommandoen utfører operativ planlegging og overvåking i sine områder. Den har også oppgaver innen totalforsvaret og samarbeider med sivile myndigheter.
Hæren
Hæren er organisert i Hærens styrker (HSTY), Hærens transformasjons- og doktrinekommano (TRADOK) og Hærens jegerkommando (HJK). Hærens styrker omfatter de operative avdelingene i Hæren. TRADOK er Hærens organisasjon for utvikling av og forskning på landmilitære kapasiteter.
Sjøforsvaret
Sjøforsvaret består av Kysteskadren med kampfartøyer, Kystvakten (KV) og Sjøforsvarets skoler. Hovedbasen er ved Haakonsvern, Bergen.
Luftforsvaret
Luftforsvaret er organisert i hovedflystasjoner, flystasjoner og luftforsvarsstasjoner.
Heimevernet
Heimevernet består av Landheimevernet, Sjøheimevernet og Luftvernheimevernet.
Personellstyrken i Forsvaret
I Norge, som i andre land, skjelner man mellom stående forsvar, dvs. styrker som er satt opp i fred og utgjør en permanent beredskap mot angrep, og mobiliseringsforsvar, dvs. styrker som settes opp ved mobilisering, og som derfor ikke er disponible før en viss tid etter mobilisering. Tilgjengelige ressurser tillater ikke å ha et stående forsvar av noen størrelse i Norge.
Norge har noen mindre stående styrker, Hans Majestet Kongens Garde og styrker med hovedoppgave grensevakt, overvåking og suverenitetshevdelse og styrker i beredskap for oppdrag for NATO eller FN. Ved krise og krig vil styrkene bli økt med mobiliseringsstyrker. Tallet på vernepliktige som avtjener førstegangstjeneste, ligger årlig på ca. 12 000.
Tallet på kvinner i forsvaret ligger på ca. 5 %. Befalsskolene har 15 % kvinner; av dem som avtjener førstegangstjeneste, er vel 1 % kvinner.
Verneplikt
Det er alminnelig verneplikt for menn, frivillig for kvinner. Det er 12 måneders tjeneste i alle forsvarsgrener. Alle mannlige norske statsborgere er vernepliktige fra det året de fyller 19 år til utgangen av det året de fyller 44 år. De som ønsker kan søke om å bli vernepliktig fra det året de fyller 18 år. Verneplikten i fredstid består både av førstegangstjeneste, repetisjonstjeneste og eventuelt beredskapstjeneste.
Beredskapsstyrke for FN
Stortinget har vedtatt at Norge skal holde militære styrker i beredskap for FN. Dessuten avgis et antall offiserer for tjeneste som FN-stabspersonell og observatører. Norge har i 2006 styrker i bl.a. Afghanistan, Midtøsten, Sudan og på Balkan.
Misjoner i utlandet
Norge har forsvarsattacheer ved 12 utenriksstasjoner, og er gjennom sideakkreditering representert i 22 land. Norges delegasjon til NATO og VEU i Brussel ivaretar Norges interesser i NATOs Råd (NAC), Forsvarsplanleggingskomiteen (DPC) og VEUs Råd. Ved den militære delen av NATOs hovedkvarter i Brussel har Forsvarssjefen en stab, Militærmisjonen i Brussel (MMB).
Historie
Historie Den første norske forsvarsorganisasjon, leidangen, ble opprettet langs kysten på 900-tallet, så langt inn i landet «som laksen gikk» het det. En skipreide skulle utruste ett skip med mannskap. Leidangen var både hær og marine. På 1200-tallet var det 126 skipreider fra Sunnmøre til Agder. Det ble også etablert et varslingssystem med varder på fjelltoppene langs kysten. Budskapet om en inntrengende fiende tok en uke fra sør helt til nord. Leidangen forfalt på 1300-tallet. Leidangen var kalt ut med 6000 mann så sent som i 1610 under Kalmarkrigen, men med dårlig resultat.
Christian 4 reorganiserte det norske forsvar. I 1628 ble det besluttet å organisere en norsk hær, men beslutningen ble først satt ut i livet i 1641. Hæren ble en ren norsk institusjon i dobbeltmonarkiet. Det var en legdshær med 7000–8000 mann utskrevet fra legdene. Utskrivningen omfattet bare bondebefolkningen; i tillegg kom borgervæpning i byene.
Den dansk-norske marine
I 1510 under kong Hans ble en permanent dansk-norsk orlogsmarine etablert. Hanseatenes dominerende stilling og stridigheter gjorde det nødvendig å hevde dobbeltmonarkiets interesser på sjøen. Under Christian 4 ble flåten sterkt utbygd, og ble blant de betydeligste i Europa. For operasjoner i den norske skjærgård ble det bygd galeier med årer og senere kanonbåter, kanonsjalupper og kanonjoller. Mens Hæren ble administrert som en norsk enhet, var Marinen felles for monarkiet. I flåten var det flere norske offiserer og mannskaper enn danske.
1700-tallet
Både Hæren og Marinen var aktive under de mange krigene i Norden. Hæren forsvarte landet på en utmerket måte mot svenske angrep, og befridde deler av landet som i perioder ble besatt av svenske styrker. I 1716 under Den store nordiske krig ble svenske styrker som gikk mot Christiania, tvunget til å trekke seg tilbake takket være Hærens innsats og Tordenskjolds seier over svenske styrker i Dynekilen.
Hæren ble gradvis mer norsk. I 1750 ble Krigsskolen, Den frie matematiske skole, opprettet. I 1785 ble den første underoffisersskole opprettet, og i 1772 ble kommandospråket norsk. I 1814 hadde Norge fått sin egen marine, som flere ganger hadde vært i kamp mot engelske fartøyer. Offiserer og underoffiserer kom i kraft av sin utdannelse til å spille en viktig rolle på mange områder i samfunnet.
1800-tallet
I Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 var det 32 representanter for hær og flåte. Mellom 1814 og 1905 skjedde det store endringer innen Hæren og Marinen. Hæren ble organisert i kampavdelinger og støtteavdelinger; for Marinen var det overgang fra seil til damp og nye fartøyer med slagkraftige våpen.
Unionsoppløsningen
Ved unionsoppløsningen i 1905 var de norske styrker i høy beredskap for å forsvare landets selvstendighet. Den miltære beredskap og styrke var en viktig medvirkende årsak til at unionsoppløsningen kunne gjennomføres uten en væpnet konflikt med Sverige. Hæren ble omorganisert ved hærordningen av 1911. Hærens flyvevæsen ble opprettet i 1914. Ved krigsutbruddet i 1940 hadde Hærens flyvåpen 42 fly. Marinen fikk sin første undervannsbåt i 1909, sitt første fly i 1912, og hadde eget flyvåpen fra 1916 til 1944. Tiden etter den første verdenskrig var en forfallsperiode for Forsvaret. Ved hærordningen av 1933 ble Hæren redusert til et lavmål. Marinens fartøyer ble ikke fornyet; de fleste av fartøyene Marinen hadde i 1940, var bygd mellom 1874 og 1918.
1940–45
Både Hæren og Marinen var dårlig forberedt på å møte angrepet på Norge i 1940. Styrkene ble bare delvis oppsatt fordi mobiliseringsordren gikk ut etter at fienden stod på norsk jord. Etter nederlaget sommeren 1940 ble det bygd opp mindre hæravdelinger i Storbritannia og i Sverige. Forsvarets øverste ledelse utøvde sin kommando fra London. Marinen ble gjenoppbygd i Storbritannia. I alt 118 krigsskip seilte under norsk flagg frem til 1945. Under krigen ble flere norske flyavdelinger satt opp i Storbritannia. I 1944 ble Hærens og Marinens flyvåpen slått sammen til forsvarsgrenen Luftforsvaret.
Etter 1945
Forsvarskommisjonen av 1946 gikk inn for å bygge opp et sterkest mulig forsvar i alliansesammenheng innen NATO. Totalforsvaret ble opprettet med et militært forsvar, et sivilforsvar og et samfunnsøkonomisk forsvar. Heimevernet ble opprettet i 1946 for å sikre at det i alle deler av landet kunne bli etablert et forsvar på meget kort varsel. Ved våpenhjelp-programmet fikk alle forsvarsgrenene tilført viktig materiell som bidrog til at vi kunne opprettholde et rimelig sterkt forsvar. NATOs infrastrukturprogram medførte at det kunne bygges viktige militære installasjoner som flyplasser, flåtebaser, radaranlegg og lagre av forskjellig slag.
Norge har helt siden 1949 vært en aktiv bidragsyter til FNs fredsbevarende styrker. Mer enn 40 000 norske kvinner og menn har vært i FN-tjeneste.
I 1970 ble Forsvarets overkommando med den sentrale militære ledelse etablert som en enhetskommando for alle forsvarsgrenene. Samtidig ble Forsvarskommando Sør-Norge (FKS) og Forsvarskommando Nord-Norge (FKN) etablert som operative enhetskommandoer på landsdelsnivå. Forsvarskommisjonen av 1974 anbefalte en rekke strukturendringer og fornyelser i alle forsvarsgrenene og en betydelig vekst i forsvarsbudsjettet. Det viste seg snart at selv med en viss økning i forsvarsbudsjettene, var det ikke samsvar mellom mål og midler. Forsvarskommisjonen av 1990 anbefalte derfor betydelige reduksjoner både i freds- og krigsorganisasjonen. Forsvaret ble kvantitativt mindre samtidig som det ble satset mer på kvalitetsstyrker med moderne våpen og materiell. Omstillingen av Forsvaret førte til at Forsvarets overkommando ble avviklet i 2003. Forsvarsstaben ble opprettet som Forsvarssjefens ledelseselement, samtidig som en stor del av Forsvarets militære ledelse ble integrert med Forsvarsdepartementet. Forsvarskommando Nord-Norge ble nedlagt samtidig som Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger fikk kommandomessig ansvar for styrkene i hele landet. En NATO-kommando, Joint Warfare Center, underlagt hovedkommandoen Allied Command Transformation, ble opprettet i Stavanger.
Styreform
Norges styreform kan formelt beskrives som demokratisk, parlamentarisk og monarkisk. Disse betegnelsene beskriver også realiteter, men ikke alle realiteter. Demokratisk henviser til at kilden til politisk makt og legitimitet ligger i folket, som likeverdige borgere. Folkestyret kommer først og fremst til uttrykk gjennom valgene til Storting, fylkesting og kommunestyrer. Parlamentarisk henviser til måten folkemakten, via Stortinget, kommer til uttrykk på i den statlige myndighetsutøvelse: regjeringen, den utøvende makt, er avhengig av stortingsflertallet. Monarkisk henviser også til den utøvende makt og impliserer at denne skal ha sitt myndighetsgrunnlag hos monarken. Det hadde den fra Grunnlovens tilblivelse i 1814 til parlamentarismens innførelse i 1884. I dag har Kongen primært en symbolsk funksjon, men som symbol på nasjonens enhet kan han i spente situasjoner spille en betydelig rolle. Det så man ikke minst i vårdagene 1940, da kong Haakon i viktige henseender tok kommandoen i kampen mot de tyske okkupasjonsmyndighetene.
Men om vi formelt kan beskrive landets styreform slik, finner vi ikke denne beskrivelsen i 1814-grunnloven. Grunnloven baserer seg på opplysningstidens ideer om maktfordeling, der den bare delvis folkevalgte nasjonalforsamling skulle balansere den kongeutnevnte regjering, mens disse igjen skulle holdes i sjakk av de uavhengige domstoler. Reformen i styreformen i 1884 opphevet balansen mellom lovgivende og utøvende makt, men uten at dette skjedde i form av grunnlovsendring. De nye realiteter ble regnet som etablert gjennom konstitusjonell sedvanerett. Først i 2007 ble parlamentarismen skrevet inn i Grunnloven. Fra tid til annen har det vært diskutert om man burde ajourføre Grunnloven, eller endog få en ny, moderne en. Men i Norge er grunnlovskonservatismen sterk, og det har ikke vært igangsatt noen formell prosess for en grunnlovsreform.
I tillegg til stemmeseddelen er det en rekke andre muligheter til å påvirke politiske beslutninger: interesseorganisasjoner, store enkeltforetak, massemedia og mer ad hoc-pregede aksjonistgrupper spiller en påvirkende rolle. I tillegg er forvaltningsapparatet vokst frem som en maktmosaikk av stor selvstendig betydning. Den gamle, formelle maktdeling er slik blitt erstattet av en ny, mer uformell, mer omskiftelig og mer uoversiktlig maktdeling. Styreformen er blitt vanskeligere å beskrive. Den er både demokratisk, korporativ, «mediokratisk», byråkratisk og aksjonistisk. I figuren er det gjengitt en forenklet modell av det politiske system.
Øverst finner man de fire sentrale statlige institusjoner; Stortinget, Regjeringen, forvaltningen, og, mer uavhengig av disse, domstolene. Mellom disse er det en rekke institusjoner som formidler mellom samfunnet for øvrig og staten: partiene, massemedia, aksjonsgruppene og interesseorganisasjonene. Samfunnet ved dets enkeltborgere er koblet til staten primært ved at de kan delta i valg på representanter til Stortinget. Borgerne kan også påvirke via deltagelse i interesseorganisasjoner (fagbevegelsen, landbruksorganisasjoner). Gjennom ulike aksjonsgrupper kan man også øve påvirkning på bestemte saksfelter. Ofte oppstår imidlertid en aksjonsgruppe midlertidig, rundt en bestemt sak, som tilfellet har vært der naturverninteresser har aksjonert mot kraftutbyggere (Mardøla 1970, Alta 1978–81), eller ved større politiske saker som EF/EU-striden (1972, 1994). Massemedia spiller en politisk rolle først og fremst ved at de påvirker den politiske dagsorden.
Offentlige institusjoner
Stortinget
Siden parlamentarismens innførelse i 1884 har Stortinget formelt vært det øverste politiske organ. Regjeringen utgår fra Stortinget og får sin autoritet fra det, ikke lenger fra Kongen. Regjeringen skal være et slags Stortingets arbeidsutvalg, men har i realiteten vært et politisk viktigere organ enn Stortinget; spesielt gjaldt det under Arbeiderpartiets regjeringstid 1945–65. Under den senere koalisjons- og mindretallsparlamentarisme har Stortingets uforutsigbarhet gitt det en viktigere rolle.
De to viktigste styringsmidler, lover og budsjetter, er det formelt Stortinget som har kontroll over. Regjeringen fremsetter de fleste lovforslag og fremlegger også budsjettforslaget (stortingsproposisjon nr. 1). Selv om saksbehandlingen er grundig i Stortinget, er det totalt sett mindre endringer som blir foretatt i forslagene. Det skyldes særlig at Regjeringen normalt har en flertallsgruppering i Stortinget bak seg, eller i alle fall vet hvor den har stortingsflertallet, og tilpasser sine forslag til det. I årene rundt 2000 var det imidlertid mer vanlig at stortingsbehandlingen førte til større endringer i regjeringens forslag. Det tales i den forbindelse også om at Stortingets stilling er styrket i forhold til regjeringen. Da Thorbjørn Jagland gikk av som statsminister etter stortingsvalget 1997, brukte han uttrykket «stortingsregjereri» om den måten stortingsflertallet hadde behandlet hans regjerings forslag på.
Stortinget har fra 2005 169 representanter. I 1882 var antallet 114. Det økte til 126 i 1918, videre til 150 i 1921, til 155 i 1973 og til 157 i 1985. De to siste utvidelsene skyldtes økte mandattall for Oslo og Akershus, som hadde hatt en sterk befolkningsøkning. I 1989 økte mandattallet til 165 ved innføringen av åtte nye utjevningsmandater. Utvidelsen 2005 hadde sammenheng med en større omlegging av mandatfordelingen og nye utjevningsmandater. Fra 2005 er det ett utjevningsmandat fra hvert fylke, 19 i alt. Stortinget var frem til 2009 inndelt i et odelsting (3/4) og et lagting (1/4). De to tingene ble bare brukt i forbindelse med lovbehandling: Lovforslag (O.t. prp.) ble først behandlet av Odelstinget, så av Lagtinget. Tingene var forholdsmessig sammensatt og delingen spilte derfor liten politisk rolle. Fra 2009 fatter Stortinget utelukkende vedtak i plenum; lovforslag må behandles to ganger. Viktige vedtak som behandlingen av statsbudsjettene har også tidligere blitt behandlet i plenum; det samme gjorde forslag om grunnlovsendringer. Ved grunnlovsvedtak kreves 2/3 flertall, ellers kreves simpelt flertall. Tilsvarende må 2/3 av representantene være til stede når grunnlovsforslag behandles, for øvrig bare halvparten.
Stortinget ledes av et presidentskap bestående av presidentene for Stortinget samt visepresidentene. Disse alternerer om å lede tingets forhandlinger. Stortingets virksomhet er regulert gjennom et eget reglement, Stortingets forretningsorden, men uformelle regler og tradisjoner spiller også en betydelig rolle. Forhandlingene spiller vanligvis liten rolle for sakenes utfall; de har primært som funksjon å belyse sakene overfor offentlighet og ettertid. En del stortingsdebatter er også viktige som en del av partikonkurransen, særlig når valg nærmer seg.
De politisk viktigste organer på Stortinget er fagkomiteene og de mer private partigruppene. Storparten av saksarbeidet foregår i komiteene. Det er her eventuelle endringer i Regjeringens forslag foretas. Komiteene dekker saksområdet til ett eller flere departementer; fra 2005 er det 13 komiteer. Alle representanter på Stortinget representerer et parti og er avhengig av partiet for sin rolle på Stortinget, og delvis for gjenvalg. Partiene spiller derfor en viktig styrende rolle overfor de enkelte representanter. Partigruppene ledes av et gruppestyre med en gruppeleder (parlamentarisk leder).
I forhold til Regjeringen spiller Stortinget en rolle ikke bare som vedtaksorgan. Det spiller også en rolle som saksbehandlingsorgan, forsåvidt som Regjeringen, før den fremlegger proposisjoner, ofte fremlegger saker (som stortingsmeldinger) for Stortinget til mer allmenn diskusjon. Og i siste instans er Stortinget av spesiell betydning som kontrollorgan. Stortinget fører en løpende kontroll med Regjeringens virksomhet, men har ellers et eget kontrollorgan i Riksrevisjonen. For kontrollformål spiller også de ulike spørreordninger en viktig rolle. Det var tidligere tre slike: interpellasjoner (1908), grunngitte spørsmål (1922, 1926) og spørretimespørsmål (1950). Nå er bare den første og siste ordningen tilbake. Ved interpellasjoner, som gjerne gjelder større saker, får interpellanten 10 minutter til å begrunne sitt spørsmål og den aktuelle statsråd like lang tid til å svare. Så kan statsministeren og andre statsråder holde ett innlegg hver på inntil tre minutter. Videre kan det følge en kortere debatt; debatten kan ende med vedtak. Nesten hver uke når Stortinget er samlet, holdes det spørretime, vanligvis skjer det onsdager. Først er det en muntlig spørretime, der regjeringsmedlemmer svarer direkte på spørsmål fra representantene. Spørsmålene er ikke gjort kjent på forhånd. Statsministeren meddeler stortingspresidenten senest mandag hvilke statsråder som vil delta i spørretimen den aktuelle uken. Spørreren får ett minutt til å stille spørsmålet, statsråden to minutter til å besvare det; for øvrig er det bare en kort debatt. Etter den muntlige timen følger den ordinære spørretimen (fra 2005 annenhver onsdag), hvor statsråder svarer (tre minutter) på spørsmål de har fått skriftlig på forhånd; spørreren har adgang til å stille korte tilleggsspørsmål. Antallet interpellasjoner er lavt, stort sett under 20 per år, mens antallet spørsmål er høyt og stigende.
I forbindelse med kontroll kan Stortinget i siste instans gripe drastisk inn overfor Regjeringen eller enkelte av dens medlemmer. Av størst betydning er trusselen om å gjøre parlamentarisk ansvar gjeldende: et stortingsflertall kan uttrykke mistillit til Regjeringen eller en statsråd. Da fremtvinger dette Regjeringens eller statsrådens avgang. Undertiden vil Regjeringen selv tvinge Stortinget til å uttale seg om den har Stortingets tillit i en sak. Regjeringen stiller da kabinettspørsmål. Hvis Stortinget finner at Regjeringen eller noen av dens medlemmer har brutt lover eller grunnlovsbestemmelser, kan den også stille dem til konstitusjonelt ansvar, dvs. reise riksrettssak mot dem det gjelder. Fra 2009 er Riksretten forenklet; den består av seks medlemmer valgt av Stortinget og de fem høyesterettsdommerne med lengst ansiennitet. Riksretten spilte en rolle frem til 1884, men er siden bare brukt én gang (1926–27, mot ministeriet Berge). Politiske virkemidler har erstattet de juridiske.
Regjeringen
Etter Grunnloven skal Regjeringen bestå av statsministeren og minst sju andre medlemmer. Antallet har variert noe, i 2009 er det 18. Noen departementer har til tider hatt to statsråder (i 2009 Utenriksdepartementet og Kunnskapsdepartementet). Regjeringen fungerer som kollegium både gjennom det offisielle statsråd hver fredag, hvor Kongen fører forsete, og gjennom regjeringskonferansene (normalt mandager og torsdager) og forberedende statsråd (torsdag). Statsrådet spiller ingen reell rolle; alle saker er avgjort når de kommer opp i statsråd. Mange av de viktigste sakene kommer ikke opp i statsråd, men behandles bare i regjeringskonferanse. Det politisk viktige organ er regjeringskonferansen. Her fører statsministeren forsete. De avgjørelser som fattes i statsråd (kongelige resolusjoner), signeres av Kongen, men må kontrasigneres av statsministeren: Kongen skal være ansvarsfri. Statsråder som er uenige i avgjørelser som fattes i statsråd, må føre sin dissens til protokolls for å unngå konstitusjonelt ansvar.
I takt med veksten i statens myndighet er stadig mer lovgivningsmyndighet delegert til den utøvende makt, til Regjeringen, men reelt ofte enda lenger, til de enkelte departementer. Norge har slik et utpreget ministerielt styre. Formelt, og til dels også reelt, er regjeringskollegiets, og spesielt statsministerens, stilling svakere i Norge enn i svært mange andre vestlige land. Det er ingen formell rangorden mellom de ordinære statsråder, men utenriksministeren har tradisjonelt vært statsministerens første vikar. Rangordenen for øvrig følger ansiennitet (som statsråd). I koalisjonsregjeringene fra 1997 har lederen for det største partiet i regjeringen (bortsett fra statsministerens) blitt utnevnt til statsministerens stedfortreder, uavhengig av hvilket departement vedkommende har styrt. Bistandsministeren/utviklingsministeren har også blitt utnevnt til utenriksministerens stedfortreder. Reelt sett er enkelte statsrådsposter mer sentrale enn andre; det gjelder særlig posten som finansminister.
Før annen verdenskrig var statsråden alene som politiker i sitt departement. I 1947 ble stillingen som statssekretær innført. Etter hvert har alle departementer fått statssekretærer; noen har to, statsministeren har som regel flere. I praksis har disse innad i departementet blitt en slags viseministre, og i de fleste saker (bortsett fra de rent administrative) overordnet den øverste faste embetsmann, departementsråden. Siden 1960-årene er det også opprettet stabsstillinger på politisk nivå, først som politisk (personlig) sekretær og siden også som politisk rådgiver. Til sammen utgjorde de politiske stillingene knyttet til regjeringen på 2000-tallet ca. 70 personer. Alle de politiske embets- og tjenestemenn må gå med sin statsråd.
Siden parlamentarismens innføring i 1884 har Norge hatt nesten 50 regjeringer (det nøyaktige antallet er avhengig av hvordan man teller), med en gjennomsnittlig regjeringstid på litt under tre år. I en betydelig del av denne tiden har koalisjons- eller mindretallsregjeringer vært det vanlige. Slike regjeringer har ofte vært svake og har sittet kort. Vanskeligst var regjeringssituasjonen i perioden 1920–35, da den gjennomsnittlige regjeringstiden var på vel halvannet år, og ingen regjering var i nærheten av stortingsflertall. En mer stabil flertallssituasjon har man bare hatt noen ganger i Venstres stormaktstid (1884–88, 1891–93, 1898–1903 og 1913–18), men særlig i Arbeiderpartiets flertallsperiode (1945–61, med et forspill fra 1935 og et etterspill til 1965). En tabell over regjeringene er tatt inn nedenfor i historieavsnittet.
Forvaltningen
Forvaltningen skal være et utredende og iverksettende organ for de egentlig bestemmende organer, Stortinget og Regjeringen. Forvaltningen er i praksis langt mer enn det. Den øver en selvstendig innflytelse, i mange henseender en større innflytelse enn de politiske organer. Dens innflytelse skyldes mange forhold, men ikke minst spiller omfanget av og kompleksiteten i den offentlige virksomhet en stor rolle.
Departementene
Departementene er Regjeringens umiddelbare administrative redskap. Det var i 2009 17 departementer pluss Statsministerens kontor. I 1814 var det 6, i 1884 7 og i 1947 12 departementer. Navn og virkeområder for departementene kan skifte ofte – og som regel ved hvert regjeringsskifte. Antallet ansatte i departementene var i 1814 60, i 1884 370, i 1947 ca. 2000, i 1990 ca. 3500 og i 2006 ca. 5000. Departementene er i hovedsak hierarkisk bygd opp, med en departementsråd (utenriksråd, finansråd) som øverste leder. Så følger trinnvis nedover ekspedisjonssjef (avdelingsnivå), avdelingsdirektør (avdelings- eller seksjonsnivå), underdirektør (seksjonsnivå) og førstekonsulenter/konsulenter (saksbehandlernivå). Tidligere var betegnelsen byråsjef (kontornivå) vanlig, men den er nå gått ut av bruk i tråd med omorganiseringen i enheter og seksjoner. Det er også stabspregede stillinger, særlig som (spesial)rådgivere (som lønnsmessig kan være høyt plassert) og prosjektledere. Tradisjonelt har departementene vært dominert av jurister og har fungert juridisk. På 1800-tallet var praktisk talt alle saksbehandlere og ledere jurister, og helt til 1960-årene var om lag halvparten av de nyansatte jurister. Den nest største gruppen har lenge vært økonomene, med ca. 1/10 av de ansatte. Andre samfunnsvitergrupper representerer nå de raskest voksende faggrupper i departementene.
I tillegg til departementene omfatter statsforvaltningen også direktoratene og andre lignende organer. Antallet direktorater utgjorde i 2009 ca. 50, men antallet har variert noe med sammenslåinger og omorganiseringer. Ofte tales det også om en tredje statlig forvaltningsgren, den lokale. Denne går imidlertid over i rent tjenesteytende virksomhet f.eks. i Jernbaneverket, Avinor, de statlige undervisnings- og helseinstitusjoner osv. Det er derfor vanskelig å si nøyaktig hvor stor den er. I alt var det i 2009 om lag 131 000 statsansatte. Langt de fleste befinner seg i den lokale statsforvaltning og i tjenesteytende virksomhet.
Når det tales om en kollegial forvaltning, tenkes det på de tidligere nevnte statlige utvalg, styrer og råd. Men forsåvidt som disse har uavhengige ytre representanter, kan man se på dem som kombinert politiske og administrative organer.
Domstolene
Domstolene har tradisjonelt vært omtalt som den tredje statsmakt. De representerer fortsatt en relativt uavhengig statsmakt. Politisk kan man si de spiller en rolle på to måter: for det første ved at de ved sin dømmende praksis er med på å iverksette lovvedtak fattet av Stortinget, og for det annet ved at de kan føre en viss kontroll med at den lovgivende og utøvende makt følger de lover de selv (tidligere) har vedtatt. Den siste rollen har politisk vært sett på som særlig viktig. Domstolene kan prøve lover vedtatt av Stortinget, og hvis de finner at en lov eller en lovbestemmelse er grunnlovsstridig, kan de sette den til side (la være å bruke den i konkrete saker). Denne «sensurretten» domstolene har overfor Stortinget er ikke grunnlovsfestet og har vært omstridt. Retten ble særlig hevdet og brukt i perioden 1884–1918, da flere radikale lovreformer ble stanset av Høyesterett. Siden har domstolene vært tilbakeholdne med å bruke prøvelsesretten, men den er allikevel allment anerkjent. Alle nivåer i det ordinære domstolsvesen kan prøve lover, men saker som inneholder et element av lovprøvelse, vil alltid ende hos Høyesterett. Domstolenes rett til å prøve både individuelle forvaltningsvedtak og administrative forskrifter har aldri vært anfektet. De alminnelige domstolene i Norge er Høyesterett, Høyesteretts kjæremålsutvalg, lagmannsrettene, tingrettene og forliksrådet. Dessuten finnes det flere særdomstoler. Norge er inndelt i seks lagdømmer.
Norge – den lokale administrasjon. Norge er en enhetsstat. Den politiske myndighet fylkes- og primærkommuner har, er delegert fra staten. Staten er representert på lokalt nivå gjennom fylkesmannen og dennes administrasjon. Det lokale selvstyret er forankret (siden 1837) i vanlig lovgivning, ikke i Grunnloven. Antallet og typen undernasjonale enheter har variert svært over tid. Antallet kommuner var opprinnelig nokså høyt; i tillegg var mange herredskommuner inndelt i sognekommuner. I 1948 var det 429 sognekommuner i 148 herredskommuner. Disse ble opphevet i 1950. Fra 1951 til 1974 ble så kommunetallet redusert fra 744 til 443. Senere har det bare vært mindre justeringer; fra 2006 er det 431 kommuner i Norge. Med Oslos vedtak i 1972 om å opprette bydeler som underkommunale enheter har man igjen fått en desentraliserende utvikling; noe som ligner på sognekommunene kommer tilbake, men i byene. I Oslo (1988, revidert 2004) og Bergen (2000) er det administrative bydeler med egen stab og budsjetter. Fylkeskommunen var inntil 1962 en slags forening av et fylkes herredskommuner. Fra dette år gikk byene med i fylkeskommunene, og i 1975 ble det vedtatt å etablere fylkeskommunen som en selvstendig politisk enhet (fra 1976), med egne valg og en egen administrasjon. Det er 18 fylkeskommuner; bare Oslo står utenfor ordningen. På 2000-tallet har det vært en kontinuerlig debatt om kommunestrukturen og fylkeskommunens fremtid, men det er per 2009 ikke enighet om noen ny struktur.
Utover disse administrative enheter er det også en del andre. Tidligere fantes det egne særkommuner, f.eks. for brannvern, vannforsyning e.l. Ellers er det fortsatt egne geistlige (11 bispedømmer, 104 prostier, 613 prestegjeld og 1296 sogn) og rettslige (seks lagdømmer, 87 domssogn) inndelinger. Politiet er inndelt i 27 politidistrikter og 385 lensmannsddistrikter. Det er også enkelte andre inndelinger (f.eks. for forsvarsgrenene og næringsmessige inndelinger).
Primær- og fylkeskommunene er i hovedsak organisert på like måter. Det er fireårige valg til henholdsvis kommunestyrer og fylkesting. Mandatene fordeles etter forholdstallsprinsippet. Antallet mandater varierer fra 11 til 85 (kommunestyre) og 33 til 57 (fylkesting). Ved fylkestingsvalget 2003 gikk det samlede mandattall i fylkestingene ned fra 880 til 728, i tråd med fylkeskommunens reduserte oppgaver. Antallet kommunestyrerepresentanter gikk også ned fra 12 234 til 11 138. Som utøvende politiske organer fungerer i første rekke formannskap og fylkesutvalg. Disse utgjør 1/4 av kommunestyrer/fylkesting og er valgt etter forholdstallsprinsippet. Parlamentarismen gjelder altså ikke på lokalt nivå, bortsett fra i Oslo (1986) og Bergen (2000), hvor det er innført et parlamentarisk ansvarlig byråd. Etter disse reformene er det nå bare Trondheim som velger maksimumsantallet på 85 kommunestyrerepresentanter. Så vel kommunestyre/fylkesting som formannskap/fylkesutvalg ledes av en valgt (fylkes)ordfører. I enkelte kommuner har det vært forsøksordninger med direkte valg av ordfører, men det vanlige er fortsatt at ordføreren velges av kommunestyret. Administrasjonen i kommuner og fylkeskommuner er ikke administrativt underordnet de politiske organer, men selvstendig ledet av en (fylkes)rådmann. I tillegg til disse organer er det i kommuner og fylkeskommuner egne valgte styrer og utvalg (i stigende grad såkalte hovedutvalg), med et visst administrativt ansvar på sine områder.
Kommunene har det videste saksfelt, med grunnskoler, sosialomsorg, kommunale veier, vann og kloakk, grunnlagsinvesteringer for øvrig og fysisk regulering som de viktigste ansvarsområder. Fylkeskommunenes viktigste oppgaver er videregående undervisning, drift av en del kulturinstitusjoner og en del tekniske tjenester. Ansvaret for sykehusene ble overført fra fylkeskommunene til staten i 2002. Både primærkommuner og fylkeskommuner driver en viss forretningsvirksomhet. De to forvaltningsnivåene får sine inntekter dels gjennom egen beskatning, egne avgifter og egen forretningsdrift og dels gjennom overføringer fra statlige og andre offentlige organer. De statlige overføringer gis primært som rammebevilgninger. Det foregår enkelte forsøk med organiseringen av fylkeskommunen; Hedmark er som en prøveordning et parlamentarisk styrt enhetsfylke, dvs. at fylkeskommunen er integrert med fylkesmannen til ett regionalt organ.
Norge – kulturpolitikk. Med kulturpolitikk menes til vanlig det offentliges engasjement på kulturområdet. Administrativt behandles nå disse oppgavene atskilt fra utdanning og forskning, mens bl.a. idrett gjerne regnes som en del av kulturområdet. Enkelte statlige kulturtiltak i Norge går tilbake til 1800-tallet, men et sterkere statlig kulturpolitisk engasjement vokste først frem etter den annen verdenskrig, bl.a. ved opprettelsen av Riksteatret, Riksgalleriet (fra 1992 Riksutstillinger, nå en del av Nasjonalmuseet) og senere Rikskonsertene. Særlig etter de såkalte kulturmeldingene fra 1973 og 1974 og kunstnermeldingen fra 1976 har det offentlige tatt på seg et mer forpliktende samlet ansvar på kulturområdet.
Arbeidsmarkedet
Norge ble, i likhet med de øvrige land i Europa, rammet av massearbeidsløshet i mellomkrigstiden, med en topp i 1933, da 1/3 av de fagorganiserte arbeiderne var uten arbeid. Under gjenreisningen etter den annen verdenskrig var det bred politisk enighet om full sysselsetting som et sentralt mål for den økonomiske politikken, og denne linjen ble fastholdt selv etter at den internasjonale høykonjunkturen i 1960-årene ble avløst av stagnasjon i annen halvdel av 1970-årene. Oljevirksomheten i Nordsjøen skapte mange nye arbeidsplasser i Norge, også i tradisjonelt utsatte næringer som verkstedindustrien, og sammen med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk bidrog dette til at arbeidsløsheten i Norge gjennom 1970-årene lå vesentlig lavere enn i andre industriland. Fra begynnelsen av 1970-årene og frem til lavkonjunkturen 1983/84 lå ledigheten under 2 % av arbeidsstyrken.
Siden begynnelsen av 1980-årene har globaliseringen av økonomien ført til at Norge er knyttet tettere til trendene i verdensøkonomien, og arbeidsløsheten gjenspeiler nå i større grad svingningene internasjonalt. I første halvdel av 1980-årene økte arbeidsløsheten til et toppår i 1984, da 66 597 (3,2 %) var helt arbeidsledige. Ledigheten sank deretter til 1,5 % i 1987. På bakgrunn av problemene i norsk og internasjonal økonomi begynte en ny og alvorligere økning i arbeidsløsheten fra 1987–88. I toppåret 1993 var 118 147 (6 % av arbeidsstyrken) helt uten arbeid. Fra 1993 gikk arbeidsløsheten kraftig ned til 55 974 (2,4 %) helt arbeidsledige i 1998, for deretter å øke igjen til 92 631 (3,9 %) helt arbeidsledige i 2003. Norsk økonomi gikk inn i en ny oppgangskonjunktur midtveis i 2003, og fra årsskiftet 2003/04 gikk den registrerte ledigheten ned igjen. I januar 2006 var det registrert 78 600 (3,3 %) helt arbeidsledige.
Yrkesdeltakingen i Norge er svært høy i internasjonal sammenheng. Antallet sysselsatte økte jevnt frem til et toppår i 1987 og har i de senere årene stabilisert seg på 2,0–2,1 mill. sysselsatte. Sysselsettingsveksten var særlig sterk blant kvinner og arbeidsdeltakelsen blant kvinner har siden holdt seg høyt. Norge har også et betydelig innslag av deltidssysselsatte; i dag arbeider noe under halvparten av alle kvinner og ca. 10 % av alle menn mindre enn 36 timer i uken.
Et av de viktigste arbeidsmarkedstiltakene er den statlige arbeidsformidlingen som sorterer under Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Ny arbeids- og velferdsforvaltning (NAV) ble opprettet fra 1. juli 2006. Dette innebærer en sammenslåing av Trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten Aetat og over tid etablering av lokale arbeids- og velferdskontorer. I samarbeid med alle landets kommuner skal den nye etaten etablere lokale arbeids- og velferdskontorer over hele landet innen 2010. Et hovedformål med reformen er å få flere i arbeid og aktivitet og færre på sosiale ytelser.
Det drives omfattende sysselsettingstiltak i offentlig regi, bl.a. i form av lønnstilskudd for bedrifter som tar inn nye arbeidstakere, opplæringstiltak og praksisplasser, statlige arbeidsplasser, attføringstiltak, spesielle tiltak for yrkeshemmede m.m.
I 2005 ble en ny intensjonsavtale for perioden 2006–09 om et mer inkluderende arbeidsliv inngått mellom regjeringen og partene i arbeidslivet. Den første intensjonsavtalen ble underskrevet i 2001 for en fireårs prøveperiode. IA-avtalen skal sikre et mer inkluderende arbeidsliv og forebygge overgang fra arbeid til trygd. Gjennom avtalen er det satt fokus på å redusere sykefraværet og uførepensjoneringen, øke avgangsalderen i arbeidslivet og sikre rekrutteringen av personer med redusert funksjonsevne og andre utsatte grupper i arbeidslivet.
Privat forbruk
Det private forbrukets andel av bruttonasjonalproduktet var ca. 80 % ved inngangen til 1900-tallet og gikk siden nedover til rundt 50 % i 1970-årene. Parallelt med dette har det offentlige forbrukets andel økt, men fra ca. 1980 har veksten i privat forbruk vært større enn veksten i offentlig forbruk.
Spareraten, dvs. den del av husholdningenes disponible inntekt som ikke går med til forbruk, gikk midlertidig markert ned og var negativ i siste halvdel av 1980-årene, men har økt igjen frem mot og inn i det nye århundret.
Parallelt med veksten i det private forbruk har det skjedd en markert endring i forbruksmønsteret. En stadig synkende del av utgiftene går til matvarer og til klær og skotøy, mens utgiftene til bolig, reiser og transport, fritidssysler og utdanning viser klar økning.
Energiressurser
I forhold til folketallet har Norge store energiressurser som kan nyttes i næringsliv og bosetting. Den viktigste energiressursen er vannfallsenergien. Dette kommer av landets topografi og hydrologi, som gir stor nedbør særlig i de vestlige strøk, med stor avrenning gjennom fosser og konsentrerte fallstrekninger. Naturlige sjøer og vann på høyt nivå og liten eller ingen bosetting i fjellområdene har gitt mulighet for oppdemming og anlegg av reguleringsmagasiner som kan lagre vann fra vår, sommer og høst for tapping over neste vinterperiode.
Landets totale teoretiske vannkraftpotensial, som beregnes ut fra den tenkte situasjon at all avrenning, selv den minste lille bekk, skulle bli utnyttet i kraftstasjoner ned til havets nivå, tilsvarer en årlig elektrisitetsproduksjon på ca. 600 TWh (milliarder kWh). Per 1. januar 2005 er det teknisk-økonomiske nyttbare potensialet beregnet til ca. 205 TWh. Av dette er 44,2 TWh vernet mot kraftutbygging. Summen av midlere årsproduksjon i landets 777 vannkraftstasjoner er per samme dato 118,9 TWh.
Den andre viktige energiressursen for innenlandsk energiforsyning er petroleum fra norsk kontinentalsokkel (se også Norge (Petroleumsutvinning). Dette er en energiressurs som på hjemmemarkedet i første rekke brukes til fremstilling av brennstoff til transportmidler (bil, båt, fly), til oppvarming i hjem og industri, og som råstoff i petrokjemisk industri. Pga. vannkraftens sterke stilling har petroleumsprodukter hittil ikke blitt brukt i nevneverdig grad til produksjon av elektrisk energi her i landet, bortsett fra på plattformer på sokkelen. Det er imidlertid gitt flere konsesjoner på bygging av gasskraftverk i Norge (Tjeldbergodden i Møre og Romsdal, Kollsnes i Hordaland, Kårstø i Rogaland, Skogn i Nord-Trøndelag samt Melkøya i Finnmark). Ingen av disse prosjektene har blitt realisert, men det er et betydelig behov for økt produksjonskapasitet i det norske kraftsystemet. Dette, kombinert med en økning av markedsprisen på elektrisk kraft den senere tiden, øker sannsynligheten for at ett eller flere av disse prosjektene blir realisert. Kull utvinnes på Svalbard, med kullkraftverk i Longyearbyen, men kull har liten betydning for den innenlandske energiforsyningen.
Av fornybare energislag foruten vannfallsenergien kan i første rekke vind- og bioenergi nevnes. Utnyttelse av vindenergi har økt kraftig på verdensbasis de siste årene. Norge, med sin kystlinje på hele 2700 km fra Lindesnes til den russiske grense, er svært rik på vindressurser. NVE har beregnet et totalt teoretisk vindkraftpotensiale på 1165 TWh for onshore vindkraftproduksjon i Norge, dersom alle områder med midlere vindhastighet på minst 6 m/sek bygges ut. Dette er ca. 10 ganger den utbygde vannkraftproduksjonen i Norge per 2005. Tilsvarende tall for det totale potensialet for offshore vindkraft er i henhold til NVE 829 TWh dersom en bygger ut på havdyp ned til 50 meter. Dette er selvfølgelig et teoretisk beregnet potensiale og det vil i praksis ha mange begrensninger, men det indikerer likevel at det er snakk om svært betydelige ressurser. Den første anleggskonsesjonen for et vindkraftverk i Norge ble gitt i 1997. Per 2005 har vi 12 vindkraftanlegg med en samlet midlere årsproduksjon på ca 0,7 TWh. Videre er det gitt konsesjoner på ytterligere 10 anlegg med en samlet midlere årsproduksjon i overkant av 2 TWh. Se også vindkraftstasjon.
I økende grad utnyttes også bioenergien i Norge. I hovedsak er dette varmeproduksjon i fjern- og nærvarmeanlegg. Dette bidrar til å redusere forbruket av elektrisk kraft til oppvarming. På denne måten bidrar også satsingen på bioenergi til å bedre kraftbalansen i Norge. Enova SF kan etter nærmere vurdering tildele investeringsstøtte til anlegg som baseres på bioenergi og som erstatter bruken av elektrisk kraft. Tall fra 2005 viser at total tilvekst av biomasse i Norge tilsvarer en energimengde på ca. 425 TWh, hvorav 325 og 100 TWh kommer fra landbasert hhv. akvatisk biomasse. Av dette utgjør ca. 140 TWh årlig tilvekst av det som kan brukes til biobrensel, dvs. bruk av treavfall, tynningsvirke fra skogbruket, avfall fra industri og husholdninger, halm, gjødsel og energivekster m.m. Se også bioenergi.
Av andre energiressurser kan nevnes havbølger eller dønninger og solinnstråling. Disse kildene gir også mulighet for redusert bruk av fossilt brensel.
Direkte solvarme utnyttes i økende grad ved utforming av nye bygningskonstruksjoner. Omformet solenergi til elektrisitet i solceller gir høye energikostnader. Likevel finnes bruksnisjer der slike anlegg foretrekkes, f.eks. til belysning og drift av radio- og TV-utstyr i fritidsbebyggelse. Totalt er det per 2005 installert solceller med en samlet maksimal ytelse på ca. 6,5 MW i norske hytter og fritidsbåter.
Det forskes stadig på utnyttelse av energien i havbølger og det er bygget noen prototypanlegg, men denne energiressursen har til nå ikke har fått noen praktisk betydning for Norges energiforsyning. Energien i bølgene som slår inn mot norskekysten er per 2005 anslått til 400 TWh per år, men det er bare en liten del av dette som vil kunne utnyttes kommersielt i bølgekraftverk. Tidevannets bevegelsesenergi kan omformes til elektrisk energi i tidevannskraftstasjoner, men antas å kunne gi mindre enn 2 TWh årlig i Norge. Den kjemiske reaksjonen som skjer når ferskvann fra elver møter saltvann i havet (saltkraftverk) kan også tenkes å bli brukt til energiproduksjon. Teoretisk potensial i Norge er 250 TWh per år, men det er bare en liten del av dette som vil kunne utnyttes kommersielt.
Ved bruk av elektrisk drevne varmepumper for utnyttelse av jordvarme er det i tillegg mulighet for å dekke en del av oppvarmingsbehovet som ellers må dekkes av fossilt brensel, trevirke eller elektrisitet. Se også energiressurs, geotermisk energi og varmepumpe.
Kraftproduksjon
Norge er per 2004 verdens sjette største produsent av vannkraft. Kraftproduksjonen i Norge kjennetegnes bl.a. ved de meget store muligheter man har for å utjevne variasjonen i naturlig tilløp til kraftstasjonene og å regulere produksjonen til en varierende etterspørsel. Reguleringsmagasinene rommer samlet en vannmengde som tilsvarer ca. to tredjedeler av midlere årstilløp til magasinene (per 2005). Noen magasiner har også rom for å samle vann fra ekstra våte til ekstra tørre år. Ved hjelp av magasinene blir slike avvik utjevnet gjennom samdrift av hele systemet. Det egner seg også meget godt for samdrift med varmekraftdominerte systemer i andre land. Samhandel basert på utveksling av kraft mellom systemene gir gjensidige fordeler for partene, se kraftutveksling med utlandet, Nordel og Nord Pool.
I 1960- og 1970-årene ble det arbeidet med planer for innpassing av kjernekraft i det norske kraftsystemet, men disse ble lagt til side da Stortinget i 1979 bestemte at kraftforsyningen inntil videre skulle baseres på fortsatt utbygging av vannkraft.
Når det gjelder produksjon fra fornybare energislag, ble det i 2004 produsert ca. 260 GWh vindkraft og 0,9 TWh varmekraft (fra varmegjenvinningsanlegg).
Kraftforsyning
Distribusjon av elektrisitet til alminnelig forbruk i Norge skjer med 230 og 400 volt lavspenning og 22 kilovolt (kV) høyspenning fordelingsnett. Regionvis knyttes disse nettene sammen gjennom 66 eller 132 kV hovedfordelingsnett som igjen er forbundet gjennom transformatorer til landets hovedoverføringsnett. Overføringsnettet er utviklet gradvis fra lokale, atskilte nett for lav og midlere spenningsnivå til sammenkobling mellom slike nett. Dessuten ble etter hvert større kraftanlegg bygd for levering til mer vidstrakte forsyningsområder. Dette krevde økt transportevne, dvs. ledningsnett for høyere spenning – 300 og 420 kV. Slike ledninger ble bygd mellom Østlandet, Vestlandet og Trøndelag og senere gjennom de nordlige landsdelene.
Nå er systemene knyttet sammen gjennom dette hovednettet slik at de enkelte kraftstasjoner under varierende produksjonsforhold kan utnyttes optimalt gjennom samkjøring og handel med kraft. I tillegg er det bygd ledninger til naboland for tilsvarende samdrift og handel med kraft over landegrensene.
Det aller meste av forsyningen av bensin og fyringsolje ivaretas av de fire oljeselskapene Shell, Statoil, Hydro Texaco og Esso.
Organisasjon, forvaltning, lovgivning
Kraftutbygging og energiutnyttelse er aktiviteter som fra slutten av 1800-tallet har ført til utviklingen av et omfattende lovverk som fastsetter konsesjonsplikt i flere sammenhenger. Det er statsforvaltningen som gir konsesjon (tillatelse) til kraftutbygginger og vassdragsreguleringer. Stortinget, regjeringen, Olje- og energidepartementet og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er formelt ansvarlig for behandlingen av en konsesjonssøknad. Andre organer, som for eksempel andre fagdepartementer, regnes ikke som en del av konsesjonsmyndigheten selv om de ofte har en sentral rolle i konsesjonsbehandlingen.
Etter at en søknad har vært til høring hos lokale myndigheter og organisasjoner, foretar NVE en samlet vurdering av saken og oversender sin innstilling til departementet. Departementet tilrettelegger saken for regjeringen i form av en tilråding som utarbeides på bakgrunn av søknaden, NVEs innstilling, berørte fagdepartementers syn og departementets egne merknader. Deretter fatter regjeringen vedtak om utbygging og regulering i form av en kongelig resolusjon. Store og kontroversielle regulerings- og kraftutbyggingssaker forelegges Stortinget i form av en Stortingsproposisjon. Energiloven regulerer forholdene rundt kraftforsyningen, og har betydning ved utbygging, drift og eierskap av forsyningssystemets enkelte deler og for handel med elektrisk energi. Tilsvarende lover om vassdrag, foruten Industrikonsesjonsloven (lov av 14. desember 1917 nr. 16), regulerer utbygging og drift av vannkraftverk.
Kraftforsyningens organisasjonsstruktur fikk sin form hovedsakelig ut fra det som var hensiktsmessig for utbygging av systemet. Enheter oppstod for å skaffe kraft til industrireising, for å elektrifisere lokale områder, for å skaffe kraften så rimelig som mulig gjennom å gå sammen om å bygge store vannkraftanlegg og overføringsledninger og senere for samdrift av systemer. Det førte til et meget stort antall enheter av ulike slag, eid dels av lokale kraftlag, kommuner og fylker, staten og industrien.
Dagens organisasjonsstruktur gjenspeiler denne historiske utviklingen med totalt 328 enheter (2005) som har omsetningskonsesjon til å drive med produksjons-, omsetnings- eller nettvirksomhet. 163 selskaper er involvert i mer enn en av disse virksomhetene. 165 selskaper produserer kraft (hvorav 40 rene produksjonsselskaper), 226 selskaper driver kraftomsetning (hvorav 80 rene kraftomsetningsselskaper), 173 selskaper har nettvirksomhet (hvorav 45 rene nettselskaper). I tillegg kommer statens produksjonsselskap Statkraft SF, overførings- og børsselskapet Statnett SF og noen firmaer for kraftmegling.
Konkurranselovgivningen og energiloven krever nå atskillelse av de fire ulike funksjonene innen kraftforsyningen, dvs. produksjon, hovednett, distribusjonsnett og handel. Drift av overføringsnett er å betrakte som naturlig monopol, mens utbygging, drift og eie av produksjonsanlegg foruten handel med kraft er virksomhet som kan og bør utsettes for konkurranse. Oppdelingen innebærer organisatorisk skille eller regnskapsmessig atskillelse mellom funksjonene og krav om at underskudd i driften av en funksjon ikke kan dekkes av overskudd i en annen funksjon. Myndighetene representert ved NVE og Konkurransetilsynet fører kontroll med at virksomhetene drives etter lovens forordninger.
Med hjemmel i energiloven er kraftforsyningen innordnet i en felles beredskapsorganisasjon, som trer i funksjon for å kunne opprettholde viktige samfunnsfunksjoner under kriser og ved eventuell krig.
Historie
Bioenergi er den eldste energikilde i Norge, som andre steder. I uminnelige tider var ved det viktigste brensel og gav varme både til husholdningsformål og industri. Fortsatt er mange husholdninger oppvarmet med vedfyring som viktigste energikilde. Vannfallsenergien ble tatt i bruk i Norge allerede i tidlig middelalder. Møller og kvernkaller fantes allerede på 1200-tallet. Omkring 1750 fantes nærmere 30 000 kverner, og vannhjul ble brukt til mekanisk drift av kjerrater og sagbruk, hammer- og stampeverk, knusere, blåsebelger, lensepumper og løfteinnretninger ved jernverkene og i gruvene. Vannhjul, som tidligere ble laget av trevirke, ble fra ca. midten av 1800-tallet etter hvert laget av stål og med bedre muligheter for utnyttelse og regulering av vanntilgangen.
Da elektrifiseringen begynte mot slutten av 1800-tallet, gav de mange vannfallene grunnlag for kraftforsyning til så vel vanlig forbruk som til industri, som nå kunne plasseres lenger vekk fra vannfallene takket være utviklingen innen vekselstrømteknikken. Med vannfall i egnet størrelse og beliggenhet, som fantes nesten over alt, kom Norge tidlig med i utnyttelsen av slike nyvinninger. Det gav mulighet for utvikling av industri og dannelse av lokale enheter for forsyning til alminnelig forbruk.
I 1946 bodde fremdeles ca. 650 000 personer, dvs. 20 % av befolkningen, i forholdsvis grisgrendte områder, uten tilgang på elektrisitet. Gjennom en statsstøtteordning, som startet 1938, og som har fortsatt helt opp til våre dager, er midler blitt stilt til disposisjon for å dekke deler av investeringskostnaden der grunnlaget var dårlig for å få til en økonomisk selvbærende forsyning. I 1965 var tallet på uforsynte personer kommet ned i 2650. Alle fastboende har nå tilgang på elektrisitet. De som bor fjernt fra distribusjonsnett, får tilskudd til bruk av dieselaggregater for sin forsyning. I dagens pengeverdi er totalt ca. 4 mrd. kr blitt bevilget i form av slik investeringsstøtte til elektrisitetsforsyningen.
Allerede fra begynnelsen av 1900-tallet var vannkraften tatt i bruk til oppbygging av kraftintensiv industri, jf. Norsk Hydro og treforedlingsbedriftene langs elvene. Etter den annen verdenskrig ble kraftintensiv industri, basert på vannkraft for produksjon av aluminium og for elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri, i stor grad bygd ut i Norge som ledd i arbeidsdelingen ved gjenoppbyggingen av Europa. Den mest intense utbyggingen av vannkraft foregikk i periodene 1910 til 1925, med gjennomsnittlig ca. 0,37 TWh økt produksjonsevne per år, og fra 1960 til 1985 med ca. 2,8 TWh/år. Den sterke økningen skyldes flere forhold – industriell og økonomisk utvikling med krav om økt komfort, omlegging fra fossilt brensel og trevirke til bruk av elektrisitet til oppvarming, stigende oljepriser og ønske om å gå bort fra forurensende brensel.
Fra 1985 avtok omleggingen og dermed den sterke økningen i etterspørselen etter elektrisitet. Dessuten økte utbyggingskostnaden for vannkraft, og det var ingen ekspansjon i kraftintensiv industri. Gjennom årene 1993–2003 sank vannkraftproduksjonen med 1,2 % per år. i snitt. Mange av de kraftstasjonene som ble bygd for 50–60 år siden, er fortsatt i full drift. Den norske vannkraften representerer derfor en fornybar energiforsyning som kan bestå i generasjoner.
Norge gikk inn i oljealderen med de første funn av petroleum i Nordsjøen mot slutten av 1960-årene, og landet ble nettoeksportør av olje og gass 1975. Mens den største interessen har vært knyttet til oljefunn og -utvinning, pga. høyere pris på olje, er naturgassens betydning gradvis økt, etter hvert som avsetningsmulighetene er utviklet og funnene har blitt flere (se for øvrig petroleum og Norge (Petroleumsutvinning).
Oljekrisen 1973 førte internasjonalt til en ny interesse for fornybare energikilder. Arbeidet som legges ned i forskning omkring, og utvikling av disse energiformene, var i begynnelsen motivert ut fra økonomiske forhold, men senere er økologiske betraktninger blitt stadig viktigere. De viktigste nye fornybare energiformene som er blitt utprøvd i Norge, er vindkraft, utbygd første gang 1986 på Frøya; varmepumper og nye former for bioenergi, som forskjellige former for biomasse til varmeproduksjon, og bioetanol og biodiesel til drivstoff. Solenergi kom «på markedet» rundt 1980, først og fremst i forbindelse med solcellepaneler til hyttemarkedet.
Norge – økonomisk system. Norge er et høyt utviklet industriland. Levestandarden og levealderen er blant de høyeste i verden, analfabetismen er ubetydelig og helsetilstanden, ernæringstilstanden og boligstandarden ligger høyt i internasjonale sammenhenger. Årsakene til den høye materielle standard er ikke i utgangspunktet landets naturresurser, men at Norge i likhet med de andre land i Vest-Europa ble trukket inn i den industrialiseringsprosess som har pågått i 200 år. Siden har landet fulgt med i de omstillinger som krevdes for økonomisk vekst. Gjennom et omfattende handelssamkvem og annen kontakt med andre land mottok det norske samfunn og næringsliv impulser til ny, avansert økonomisk virksomhet.
Etter den økonomiske statistikk å dømme akselererte den økonomiske veksten på 1900-tallet. Den gjennomsnittlige årlige stigning i nasjonalproduktet var 1,8 % 1865–90, 2,6 % 1890–1915, 3,2 % 1920–39 og 4,4 % 1946–84. Denne veksten skyldes mange forhold, og det er vanskelig å isolere og tallfeste hver enkelt faktors bidrag. Det er imidlertid grunn til å regne med at høye investeringer i produksjonsutstyr, bedre og lengre utdannelse samt tekniske og organisatoriske fremskritt i næringsliv og offentlig administrasjon har betydd mye for veksten.
I likhet med de øvrige land i Vest-Europa har Norge stort sett bygd på privat eiendomsrett og privat virksomhet i utbyggingen av industrien og de fleste andre næringer. Landets økonomiske system har derfor et sterkt preg av markedsøkonomi. Staten har imidlertid både ved sin egen næringsvirksomhet og ved reguleringen av den private virksomhet brakt inn elementer av en planøkonomi, slik at Norges økonomiske system best karakteriseres som en blandingsøkonomi. Det karakteristiske er offentlige reguleringer av store deler av den private virksomhet. Dette har vært kombinert med statsdrift i enkelte nøkkelindustrier, men det statlige engasjementet er blitt nedtrappet i takt med deregulering og privatisering over hele den industrialiserte verden.
Av primærnæringene bygger så godt som hele jordbruket og fisket på privat virksomhet, mens staten eier ca. 10 % av det produktive skogareal.
Industrien er i hovedsak i privat eie. Staten var eneeier av de militære bedrifter (Kongsberg våpenfabrikk, Raufoss Ammunisjonsfabrikker og Horten Verft, tidligere Marinens Hovedverft) og av Norsk Jernverk og Norsk Koksverk. Fra 1980-årene er Horten Verft nedlagt, Kongsberg Våpenfabrikk oppløst i flere selskaper, Raufoss delprivatisert og Norsk Jernverk helt privatisert. Som ledd i krigserstatningsbetalingene etter den annen verdenskrig mottok staten fra Tyskland store aksjeposter i bl.a. Norsk Hydro, slik at staten oppnådde eiermajoritet i disse selskaper. De industriselskaper der staten har eierinteresser, drives stort sett som tilsvarende private selskaper. Enkelte av bedriftene har hatt perioder med til dels betydelige tap, og staten har nok stilt lavere krav til forrentning av aksjekapitalen enn det tilsvarende private bedrifter må gjøre.
Staten er en betydelig eier av vannkraft og elektrisitetsverk. Krigsoppgjøret førte også til at staten fikk betydelige interesser i bergverkene, og i forbindelse med en mer aktiv Svalbard-politikk overtok staten i 1975 hele kapitalen i Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Den norske stats oljeselskap (Statoil) inntar en dominerende stilling i oljeutvinningen på kontinentalsokkelen, samt i petrokjemisk industri, oljeraffinering og -markedsføring. Statoil og Norsk Hydro er de største statlige industriforetak.
Innen de tjenesteytende næringer er staten enerådende når det gjelder jernbaner og post, men disse selskapene (NSB og Posten) har fått en friere stilling i forhold til staten. Teletjenestene har frem til 1990-årene vært et statlig monopol, og selv om det statlige aksjeselskapet Telenor fra 1998 er utsatt for konkurranse på alle områder, har de beholdt en dominerende posisjon i markedet. Tendensen mot svakere tilknytning til staten viser seg også innen bl.a. kringkasting, for øvrig har EØS-avtalen ført til at importmonopolet på alkohol og medisiner har falt bort. Innen bankvesenet finnes det statsbanker for de viktigste næringer (landbruk, fiske, industri), for kommunene, distriktsutbygging, boligformål og utdanning. Postbanken (med postgiro) vender seg til allmennheten.
Statens regulering av næringslivet gir seg ulike utslag. Forskjellige konsesjonsordninger begrenser omsetningen av næringseiendommer og den bruk det kan gjøres av disse. Reguleringer av arbeidsmiljø og forurensninger, produktkontroll, regnskapsbestemmelser o.l. setter grenser for utøvelsen av næringsvirksomhet. Innføring av bedriftsdemokrati gir de ansatte rett til å ta del i avgjørelser som tidligere lå til eierne. Skatter, avgifter og subsidier påvirker også virksomhetenes lønnsomhet og driftsvilkår.
Statens eierinteresser er sterkt spredt, og bakgrunnen for statsengasjementet er svært forskjellig, som regel har statsdrift vært betraktet som et hensiktsmessig virkemiddel til å løse konkrete næringspolitiske eller sosialpolitiske problemer; bare unntaksvis har prinsipielle sosialiseringssynspunkter spilt noen rolle. Fra 1990-årene bærer det statlige eierskapet i næringslivet mer preg av rene finansielle investeringer.
Norge – økonomisk politikk, Økonomisk politikk er en samlebetegnelse for alle de tiltak myndighetene treffer for å påvirke den økonomiske utvikling i landet. Det er særlig staten som fører slik politikk, men fylkene og kommunene kan i begrenset utstrekning treffe tiltak med samme formål.
Målene for politikken er å stabilisere den økonomiske virksomhet, dvs. å motvirke arbeidsløshet og inflasjon, å stimulere den økonomiske vekst og å påvirke næringsstruktur og inntektsfordeling. De viktigste virkemidler i stabiliserings- og vekstpolitikken er finanspolitikk og kredittpolitikk. Statens finanser bygger på statsbudsjettet som angir statens inntekter (skatter m.m.) og utgifter (kjøp av varer/tjenester, inntektsoverføringer). I finanspolitikken vil en økonomisk tilstramning tilsi økning av skatter og avgifter og/eller nedskjæring av utgifter. Kredittpolitikken skal regulere den kreditt private kan oppnå og de rentesatser som skal gjelde. Dette henger nær sammen med landets valutapolitikk. Ved siden av finans- og kredittpolitikken har myndighetene søkt å føre en inntektspolitikk, dvs. å treffe tiltak som skal påvirke utfallet av lønnsoppgjør, jordbruks- og fiskerioppgjør m.m.
I sitt engasjement for å påvirke næringsstrukturen og inntektsfordelingen bruker staten mange virkemidler. For å lokalisere virksomhet til næringssvake områder er det utformet egne skattebestemmelser, og det er opprettet kredittinstitusjoner for å stelle med distriktspolitiske oppgaver. Støtten til jordbruk, fiskeri og deler av industrien tar sikte på å opprettholde en viss produksjon eller å hindre en for rask nedtrapping. Skattebestemmelser for utgifter til forskning og utvikling og statens støtte til forskning tar sikte på å påskynde fremveksten av ny industri.
Inntektsfordelingen blir påvirket først og fremst gjennom reglene og satsene for inntektsskatt og for sosiale ytelser, bl.a. gjennom folketrygden.
Dagens bosetningsmønster
Vel så viktig som den landsdels- og fylkesmessige utviklingen i befolkningen, er de geografiske forskyvningene innen fylkene. Selv fylker med nedgang i folkemengden har imidlertid områder med betydelig vekst. Befolkningsutviklingen i Norge etter 1980-årene er således atskillig mer sammensatt enn det rene «fylkesbetraktninger» kan gi inntrykk av.
Dagens bosetningsmønster viser en klar konsentrasjon til begrensede områder, i første rekke det sentrale Østlandsområdet, konsentrasjoner langs kysten som Arendal, Kristiansand, Nord-Jæren, Haugesund/Karmøy, Bergensområdet og ytre deler av Sunnmøre, samt områdene øst og sør for Trondheimsfjorden. Karakteristisk for bosetningen i innlandet er konsentrasjonen til smale «bånd» i dalene langs hovedkommunikasjonene. Konsentrasjon av bosetningen til kysten er særlig karakteristisk i Nord-Norge, der 90 % av befolkningen bor mindre enn 4 km fra sjøen, tettest på strandflaten på Helgelandskysten og i Lofoten/Vesterålen og langs skipsleia i Sør-Troms, fra fylkesgrensen mot Nordland til Tromsø. Befolkningstettheten i den nordlige landsdelen kan imidlertid ikke måle seg med den man finner i de tettest befolkede områdene i Sør-Norge. Lengst i nord er bosetningen konsentrert til fiskevær ofte med flere mil folketom kyst imellom. I innlandet her finner man den mest spredte bosetningen i Norge. Den kolossale forskjellen i befolkningstettheten mellom disse områdene og landets tettest befolkede områder kan illustreres med at f.eks. Kautokeino kommune med ca. 3000 innb. har et areal større enn Østfold, Akershus og Oslo til sammen. Kautokeino har 0,3 innb. per km2, Østfold, Akershus og Oslo 134,2 innb. per km2 landareal (2005).
Norge – klima. Klimaet i Fastlands-Norge er mildere enn den nordlige beliggenheten skulle tilsi. Dette skyldes et vekselspill mellom varme havstrømmer og vindsystemer, der den geografiske fordeling av hav, land og fjellkjeder er sentral. At Norskehavet, delvis også Ishavet, domineres av tempererte vannmasser fra Atlanterhavet, har også mye å si for klimaet. Vest for Spitsbergen finnes åpent vann på høyere breddegrad enn noe annet sted på kloden. Det heter seg at Golfstrømmen skal være årsak til de milde vintrer, men klimaet i Norge må sees i relasjon til geografiske forhold i større skala og kan ikke forklares bare ut fra en bestemt havstrøm. Passatsystemet i Atlanterhavet er ikke symmetrisk i forhold til ekvator, men forskjøvet mot nordhalvkulen. Ekvatorialstrømmene finnes relativt langt nord, store mengder varmt vann bøyes av mot kysten av Sør-Amerika og tvinges mot nord i Golfstrømmen, som senere oppslukes i Den nordatlantiske strøm og i siste instans dens gren Den norske atlanterhavsstrøm. Nord-Amerikas fjellkjeder og Grønlandsplatået gir markante forstyrrelser i vestavindsbeltet, noe som tvinger både luft- og havstrømmer i Atlanterhavet mot nord. Kystlinjenes orientering og den åpne passasje mot Polhavet er også med å føre varme luft- og vannmasser mot høye breddegrader.
Variasjoner
Norges klima er, til forskjell fra Danmarks og Sør-Sveriges, preget av store motsetninger som skyldes landets egne geografiske forhold. Dype fjorder og markerte dalfører med høye fjellpartier imellom er viktige faktorer. Fjellenes skjermende virkning gjør at store deler av landet, særlig det østafjelske og Finnmarksvidda, får et langt mer kontinentalt preg enn avstanden fra kysten skulle tilsi. Fjellene virker også sterkt inn på nedbørfordelingen.
Variasjonene fra år til år er ganske store, særlig i de nordlige landsdeler som ligger i utkanten av den tempererte sone. Noen vintrer kan det herske en mild vestlig sirkulasjonstype, andre vintrer kan domineres av kalde kontinentale luftmasser fra øst.
