Nord-Korea. Den demokratiske folkerepublikken Korea, omfatter den nordlige halvdelen av Koreahalvøya. Landet vender ut mot Japanhavet i øst og mot Koreabukta og Gulehavet i vest. Elven Tumen danner lengst i nordøst grensen mot Russland, fjellkjeden Changbai Shan og elven Yalu mot Kina i nord. I sør grenser Nord-Korea mot Sør-Korea (Republikken Korea). En fire km bred demilitarisert sone (Demilitarized zone, DMZ) danner skillet mellom Sør- og Nord-Korea nær 38. breddegrad. Opprettet etter våpenstillstandsavtalen 1953.
Store deler av landet består av fjell og høydedrag med kontinentalt monsunklima. Landet har rike mineralske ressurser, bl.a. kull og jernmalm.
Nord-Korea ble proklamert som egen stat i 1948 under navnet Den demokratiske folkerepublikken Korea, med Kim Il Sung som leder for kommunistpartiet, 1948–72 også statsminster og 1972–94 landets president. I 1950 brøt det ut full krig mellom de to koreanske republikkene (se Koreakrigen).
Nord-Korea har vært et av verdens mest lukkede land, med et sterkt sentralisert økonomisk og politisk system. Inntil tusenårsskiftet holdt regimet fast ved en stalinistisk preget kommandoøkonomi med kollektivjordbruk og vekt på tungindustri. Landet ble midt i 1990-årene rammet av akutt og omfattende hungersnød med mange dødsofre. I 2005 var situasjonen bedret, takket være en massiv internasjonal hjelpeinnsats gjennom ti år. Imidlertid var 6,5 millioner nordkoreanere fortsatt avhengige av matrasjoner fra FN-organisasjonen Verdens matvarefond (WFP) i 2005. Nord-Korea holdt likevel fast ved sin nasjonale ideologi, juche-tanken om å «stole på egne krefter»; utviklet av «Den store leder», Kim Il Sung (1912–94). Hans sønn Kim Jong Il tok over makten etter faren i det som er blitt kalt verdens første kommunistiske dynasti.
Siden Koreakrigen 1950–53 har forholdet til Sør-Korea vært anspent, preget av sporadiske væpnede sammenstøt og gjensidige anklager. Et historisk toppmøte mellom lederne for de to Koreastatene år 2000 betraktes som et mulig vendepunkt. Under åpningsseremonien i Sydney-OL s.å. marsjerte OL-troppene fra nord og sør under et felles flagg. I 2004 begynte arbeidet på det hittil største økonomiske samarbeidsprosjekt, en storstilt industripark like nord for demarksjonssonen.
Siden 1980-årene har det stått strid om Nord-Koreas atomprogram, som av omverdenen mistenkes for å bli brukt til utvikling av atomvåpen. 2005 erklærte Nord-Korea seg som atommakt. Samme år undertegnet Nord-Korea en avtale om å avvikle våpenprogrammet mot omfattende motytelser fra USA og fire andre land.
Nord-Korea – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1972, senest revidert i 1998, er Nord-Korea en enhetsstatlig «demokratisk» folkerepublikk. Forfatningen understreker landets revolusjonære tradisjoner. Den ideologiske basis er ideen om Juche, selvforsynthet og uavhengighet, slik den målbæres av det statsbærende parti, det koreanske arbeiderparti. Partiet, under ledelse av Kim Il Sung, kom til makten i den sovjetiskokkuperte nordlige delen av den koreanske halvøya i 1946. Kim Il Sung ble statsminister i 1947 og president i 1972. Han styrte til sin død i 1994 og innførte et mer personlig og personforherligende styresett enn noen annen kommunistisk statsleder. Så elnge han levde, ble han i alle offisielle sammenhenger omtalt som “den store leder” (widaehan suryong); ifølge en grunnlovsendring i 1998 er han, selv etter sin død, “republikkens evige president” og omtales som “menneskehetens sol”. Etter Kim Il Sung overtok sønnen Kim Jong Il, hvis formelle maktbase i statsapparatet er som statsminister og formann i den nasjonale forsvarskommisjon samt generalsekretær i arbeiderpartiet; han omtales også som “menneskehetens sol”.
Formelt ligger makten hos det arbeidende folk, som utøver makten gjennom den øverste folkeforsamling og folkeforsamlinger på lavere administrative nivåer. Den øverste forsamling har 687 medlemmer og velges i allmenne valg for fem år. Stemmerettsalderen er 17 år. Forsamlingen har formelt lovgivende og bevilgende myndighet, og den velger statsoverhodet og andre sentrale ledere, bl.a. medlemmene av forsamlingens presidium, lederen for kabinettet (statsministeren) og de øverste dommere; de fleste personvalg skjer etter forslag fra Kim Jong Il. Presidenten i den øverste folkeforsamlings presidium er også landets titulære statsoverhode, men har ingen reell makt. Forsamlingens myndighet er mer formell enn reell; den møtes noen få dager i året og overlater det meste av arbeidet til presidiet.
Den utøvende makt ligger hos kabinettet, som ledes av statsministeren og fungerer som en regjering. Kabinettet har ansvar for en rekke kommisjoner og ministerier, og det er formelt ansvarlig overfor den øverste folkeforsamling. Statsministeren leder kabinettets møter og er også formann for den nasjonale forsvarskommisjon; han godkjenner lovvedtak i folkeforsamlingen og beslutninger fattet av forsamlingens presidium.
Det koreanske arbeiderparti nominerer, gjennom «den demokratiske front for gjenforening av fedrelandet», kandidater til alle valg til folkeforsamlingene. Disse velges uten motkandidater; valgdeltakelsen er offisielt nær 100 %, og det avgis svært få Nei-stemmer. Partiets øverste organ er formelt sett partikongressen; den fungerer gjennom en sentralkomité som den velger, og komiteen igjen gjennom et politbyrå den velger. Politbyrået velger et presidium, og dette er partiets og statens viktigste maktorgan. Generalsekretæren i sentralkomiteen er samtidig formann i politbyråets presidium og partiets relle leder. Som tradisjonen har vært i kommunistiske land, driver partiet en rekke masseorganisasjoner den bruker for å skape oppslutning om regimet.
Administrativt
Administrativt er landet inndelt i ni provinser (do), tre spesielle administrative regioner (chibu) og to direkte styrte byer (chikhalsi) – hovedstaden Pyongyang og grensebyen Rason, og disse igjen i 190 byer (si) og fylker (kun). De har et styringssystem tilsvarende det nasjonale, med valgte folkeforsamlinger som de formelt øverste organer. Reelt har lokalenhetene liten myndighet.
Klima
Nord-Korea har et kontinentalt monsunklima med stor kontrast mellom vinter og sommer. Halvøya er om vinteren under innflytelse av kalde og tørre nordvestlige luftmasser, som strømmer ut fra det mektige asiatiske vinterhøytrykk. Gjennomsnittstemperaturene varierer fra –22 °C i innlandet lengst i nord til mellom –2 og –4 °C langs sørøstkysten.
Sommeren er til gjengjeld varm (20–25 °C) og fuktig med en markert konsentrasjon av nedbøren, som faller i forbindelse med sørøstmonsunen. Middeltemperatur i januar er –8 °C i hovedstaden Pyongyang og –4 °C i Wonsan på østkysten, mens middel for august begge steder er 24 °C. Den årlige nedbørmengden varierer fra ca. 600 mm lengst i nordøst til 1000–1500 mm i sør. I Pyongyang faller i gjennomsnitt 920 mm årlig, i Wonsan ca. 1340 mm.
Nord-Korea har en befolkning på 22,9 mill. (2005). De nordkoreanske myndighetene har stimulert til høye fødselstall, og det er beregnet at folketallet vil nå 28 mill. innen 2010. Dette er lavere anslag enn tidligere beregninger fordi Nord-Korea i 1990-årene har hatt knapphet på mat, og i deler av tiåret var det hungersnød. I perioden 1993–2003 økte befolkningen kun med 0,8 % årlig (i årene 1993–98 kun 0,2 %). Før den annen verdenskrig foregikk det en betydelig flyttestrøm fra de sørlige deler av Korea til den mer industrialiserte nordlige delen av halvøya, men denne strømmen ble snudd under og etter Koreakrigen 1950–53, da anslagsvis 2 mill. emigrerte fra Nord-Korea til Sør-Korea. Befolkningen er etnisk svært homogen og består av koreanere, et mongolsk blandingsfolk som innvandret i forhistorisk tid.
Folketettheten er i gjennomsnitt 190 per km2 (2005), men bosetningen er sterkt konsentrert til kystområdene og til lavlandsområdene i sørvest. Industrialiseringen etter 1945 har skapt en betydelig flytting fra landsbygda til byene, og ca. 60 % av befolkningen er bosatt i byer og tettsteder mot 1/3 i 1950. Den største byen er hovedstaden Pyongyang ved elven Taedong, ca. 50 km inne i landet. Ved siste folketelling 1993 ble det her registrert 2 741 300 innb. Andre viktige byer er Hamhung–Hungnam og Chongjin begge på østkysten.
Religion
Ifølge grunnloven er det religionsfrihet, men religioner undertrykkes, og noe større organisert religiøst liv finner neppe sted; ca. 68 % oppgis å være ateister eller ikke-religiøse. Det finnes tilhengere av tradisjonelle religioner og konfucianisme (ca. 30 %) samt buddhister og kristne. Etter Koreakrigen er en del kirker og templer gjort om til annet bruk. Se ellers Korea (religion).
Språk
Nasjonalspråket er koreansk, som skrives med et eget alfabet (hang?l). De kinesiske skrifttegnene ble offisielt avskaffet i 1949.
Nord-Koreas økonomi har vært en av verdens mest sentralstyrte og isolerte. Matmangel og omfattende underernæring har gjort seg gjeldende siden 1980-årene. Tørke, skadeflom og mangel på drivstoff og kunstgjødsel førte i 1990-årene til ren sult. Utenlandsk katastrofehjelp ble nødvendig.
Jordbruket er en viktig næringsvei, men landet har siden 1945 lagt vekt på å utvikle tungindustrien, som baserer seg på rike forekomster av bl.a. kull og jernmalm. Den såkalte juche-tanken om å «skape alt med egne krefter» har vært rettesnoren for den økonomiske politikken, men siden begynnelsen av 1980-årene er kravet om selvforsyning innen økonomien blitt noe moderert. Økonomien, og da særlig industrien, vokste ellers i rask takt etter Koreakrigens slutt 1953. Nord-Korea hadde lenge høyere BNP enn Sør-Korea og var mer industrialisert. I 1980-årene så man følgene av en stivbent planøkonomi: energimangel, foreldet produksjon, svakt transportsystem. Sovjetunionen stod da for halvdelen av Nord-Koreas utenrikshandel og finansierte landets årlige handelsunderskudd. Sovjetunionens oppløsning 1991 ble et slag mot Nord-Koreas økonomi. 1994 lot det til at industrien gikk med under halve kapasiteten.
Bruttonasjonalproduktet (BNP) var i 2004 beregnet til 1700 USD per innb.
Utenlandske investeringer ble forberedt i 1992–93 gjennom vedtak av lover om skattefritak og andre fordeler for utenlandske selskaper som etablerer seg i en spesiell økonomisk sone, Rajin-Sunbong, i den nordøstre delen av landet. Sonen ble åpnet i 1996, men investorene har vært avventende.
Regjeringen oppmuntrer utenlandske selskaper til å gå inn i felleseide selskaper sammen med Nord-Korea. I 1996 var et fåtall slike selskaper blitt etablert, stort sett med selskaper som eies av den koreanske minoriteten i Japan. Det første felleseide selskapet med en sørkoreansk partner (Hyundai) ble etablert 1992.
Den økonomiske situasjonen var i 1998–99 svært vanskelig, og industriproduksjonen ble stadig avbrutt pga. manglende energiforsyninger. Nord-Koreas leder, Kim Jong II, gav uttrykk for at han vil videreføre farens politikk med økonomisk og kulturell selvberging for landet, men pga. landets økonomiske krise har styresmaktene tatt imot økonomisk bistand fra andre land. I 1999 drev statseide foretak over 90 % av all økonomisk virksomhet i Nord Korea.
Turistbesøk ble lenge tillatt bare i nøye kontrollerte grupper. Siden tusenårsskiftet forsøker regjeringen å få inn hard valuta, og nye hoteller er åpnet, dertil et spillekasino i Pyongyang. Sørkoreanske Hyundai har siden 1998 kunnet sende turistgrupper med cruiseskip/jernbane til fjellstrøket Kumgang (Diamantfjellene). Inntil høsten 2005 hadde en million sørkoreanere og andre avlagt korte turistbesøk i Kumgang.
Nord-Korea har en beskjeden utenriksøkonomi, i stor grad som følge av landets vekt på selvforsyning. Import av bl.a. hele fabrikker og maskiner har i perioder resultert i store handelsunderskudd, og landet har pådratt seg en betydelig utenlandsgjeld. Nord-Korea ble i 1970-årene det første kommunistiske land som viste seg ute av stand til å betjene sin utenlandsgjeld. Eksempelvis hadde Sverige og Finland utestående fordringer for flere hundre mill. kr som aldri er blitt betalt.
Eksporten består først og fremst av tekstiler, metaller og jordbruksprodukter, mens de viktigste importvarene er mineralprodukter, tekstiler, maskiner og metaller.
Etter oppløsningen av Sovjetunionen brøt handelen med Moskva sammen, og Nord-Koreas utenrikshandel krympet 40 %. En omfattende sovjetisk bistand, bl.a. i form av billig olje, falt dermed også bort, og energimangelen ble akutt. Samhandelen med Sør-Korea økte, tross bittert politisk fiendskap. Nord-Koreas viktigste handelspartnere er Kina, Japan og Russland.
Ca. 90 % av all godstrafikk og 70 % av persontrafikken går med tog. Det totale jernbanenettet er på ca. 5110 km. De fleste linjene går nord–sør, og landet har forbindelse med det kinesiske nettet og (via Østkinesiske jernbane) Den transsibirske jernbane. Veinettet spiller en mindre viktig rolle, og er generelt i dårlig forfatning. Pyongyang har internasjonal lufthavn med rutetrafikk til bl.a. Beijing, Bangkok, Nagoya, Moskva og Berlin. Hovedstaden har også tunnelbane.
Nord- og Sør-Korea ble i 2001 enige om å gjenåpne den gamle jernbanen mellom nord og sør; 17. mai 2007 krysset et passasjertog grensen mellom de to landene for første gang på over 50 år. Dette var imidlertid en foreløpig engangsforeteelse, men er sett på som en viktig del av arbeidet med å normalisere forholdet mellom Nord- og Sør-Korea.. Det arbeidet også med å bedre veiforbindelsen mellom de to landene samt å sette i stand en banestrekning for å knytte det koreanske jernbanenettet til Den transsibirske jernbanen.
Det ble innført 4-årig obligatorisk grunnskole i 1956 og 6-årig obligatorisk videregående skole i 1958. Barna begynner på skolen ved fylte 6 år. Skolegangen har vært gratis for alle siden 1975. Utdanningssystemet er basert på Kim Il Sungs teser fra 1977 om sosialistisk utdanning. Engelsk er obligatorisk fra barna er 14 år. Kim Il Sung-universitetet i Pyongyang ble grunnlagt 1946.
Korea, Nord- – historie. For tiden før delingen, se Korea (historie). Kim Il Sung hadde en sterk, men ikke ubestridt lederposisjon da Nord-Korea 1948 ble proklamert som egen stat. Han fjernet rivaliserende personer og grupper, og mot slutten av 1950-årene var all virkelig opposisjon overvunnet. Etter nesten 25 år som statsminister (1948–72) ble han 1972 president.
Fra 1945 til sin død 1994 var han leder for kommunistpartiet, hvis offisielle navn er Koreas arbeiderparti. Den koreanske varianten av kommunismen er basert på Kim Il Sungs juche-ideologi om å «skape alt med egne krefter». Folkets totale oppslutning om Kim Il Sung ble sterkt betont, og det ble oppstilt 30 000 statuer av «Den store leder», som var hans offisielle ærestittel. Valgene i Nord-Korea er blitt fremstilt som totale seirer med 100 % deltakelse og 100 % ja-stemmer for partiets kandidater.
1980 ble sønnen utnevnt til 1. partisekretær og rangert som nummer to i hierarkiet etter faren; senere ble det gjort åpenbare forberedelser til at han skulle arve farens maktposisjon. Kim Il Sung hadde siden Koreakrigen vært øverstkommanderende for de væpnede styrker, men 1. januar 1992 overtok sønnen denne posisjonen med rang av marsjall. Han fikk også ansvaret for landets kjernekraftanlegg, og dermed en sentral posisjon i konflikten med USA og FN om inspeksjon av landets kjernefysiske anlegg.
Kim Il Sung døde 8. juli 1994. Kim Jong Il, som konsekvent var blitt kalt «Den kjære leder», tok gradvis over farens suverene maktposisjon og ble også gjenstand for den samme ekstreme personkultus. Han er blitt regnet blant forkjemperne for den harde linjen i Pyongyang, og var tidligere av Sør-Korea blitt beskyldt for å ha vært hjernen bak en rekke internasjonale terroraksjoner. I 1997 ble maktovertakelsen formalisert ved at Kim Jong Il ble partiets generalsekretær (partisjef) og dertil statssjef. Samtidig vedtok partiet å innføre en ny tidsregning, som tok utgangspunkt i Kim Il Sungs fødselsår 1912. Den avdøde ble nå proklamert som Nord-Koreas «president til evig tid».
Nord-Korea ble i midten av 1990-årene rammet av en omfattende, akutt hungerkatastrofe etter uår i landbruket pga. skadeflom. En massiv internasjonal hjelpeaksjon kom i gang i regi av FN og med Verdens matvarefond (WFP) som hovedaktør. 1995–98 sørget WFP for nødvendige matrasjoner til 7,9 millioner nordkoreanere fra den mest sårbare del av befolkningen. Gamle fiendeland som USA, Japan og Sør-Korea var blant de største bidragsyterne. Norge bidrog årlig med ca. 30 millioner kroner fra UDs katastrofefond. Nord-Korea har siden 1995 vært verdens største mottaker av matvarehjelp.
Forskere fra WFP og UNICEF anslo 1998 at 62 % av barna under sju år led av kronisk underernæring, noe som hos mange kunne føre til varig mén. Med vedvarende matvarehjelp gjennom et tiår bedret situasjonen seg betraktelig, men 2005 sørget WPF fortsatt for daglige matrasjoner til 6,5 millioner. Matmangelen i landet ble fortsatt betegnet som prekær. I årenes løp klaget WFP og andre organisasjoner gjentatte ganger over at Nord-Korea bare tillot begrenset kontroll av fordeling og distribusjon; dette ble opphav til spekulasjoner om hvorvidt deler av hjelpen havnet hos militæret eller den politiske eliten. Under en skarp kontrovers høsten 2005 avviste Nord-Korea nye krav om kontrolltiltak, og truet med utvisning av WFPs representanter.
Mens den nasjonale juche-ideologien ble grunnlagt av Kim Il Sung, knyttes den såkalte songun-politikken til arvtakeren Kim Jong Il. Songun setter de væpnede styrker i sentrum for utviklingen som «revolusjonens bærebjelke»; militære behov og utgifter skulle følgelig få høyeste prioritet. Den nye linjen ble lansert 1999 til tross for dyp økonomisk krise og sult. FN-personell tilknyttet hjelpeinnsatsen anslo på dette tidspunkt tallet på døde pga. sult – direkte eller indirekte – til rundt to millioner. Tallet er svært usikkert, bl.a. fordi store områder har vært stengt for alt innsyn utenfra.
Nordkoreanske massemedier har langt på vei oversett katastrofen. Propagandaen fortsatte å tegne et bilde av Nord-Korea som et paradis på Jorden, takket være en «genial» og nærmest guddommelig ledelse. Med streng kontroll av all informasjon ble propagandabildet stående uten korrektiv. Alle radio- og TV-apparater låses fast og forsegles på én offisiell frekvens; kontroll av forseglingen foretas flere ganger årlig. Folk er blitt hardt straffet for illegalt å ha hørt på utenlandske radiosendinger.
På grunnlag av satellittobservasjoner og informasjon fra avhoppere hevder humanitære organisasjoner at et nettverk av fengsler og arbeidsleirer huser mellom 150 000 og 200 000 politiske fanger. Fangene lever angivelig på grensen av sultedød og utsettes for mishandling. Organisert politisk opposisjon er så godt som ukjent; de fleste soner angivelig straff fordi de under hungerkrisen har forsøkt å ta seg over grensen til Kina. Kinesiske myndigheter kritiseres fordi sultende nordkoreanere sendes tilbake som «økonomiske immigranter» til en uviss skjebne i straffarbeidsleirene. FNs menneskerettighetskommisjon kritiserte 2004 Nord-Korea for «systematiske, omfattende og alvorlige krenkelser». Amnesty International har påpekt at allmenngyldige menneskerettigheter i Nord-Korea betegnes som illegitime og statsfiendtlige.
I kontrast til dette står imponerende massemønstringer med dans og spill på regimets festdager. Over 100 000 deltok under feiringen av Nord-Koreas 60-årsjubileum okt. 2005.
Økonomisk utvikling
1958 regnes offisielt som året da total «sosialisering», eller statskontroll av økonomien, ble gjennomført. Siden ble all økonomisk virksomhet drevet i statlig regi. Siden midten av 1970-årene har Nord-Korea hatt krise i sin utenriksøkonomi. Tidligere var utenrikshandelen nesten utelukkende med andre kommunistiske land, men for å holde tritt med Sør-Korea importerte Pyongyang teknologi og hele industrianlegg fra Vesten. Nord-Korea viste seg senere ute av stand til å betale kjøpene, og ble i 1990-årene regnet blant de land i verden med lavest kredittverdighet.
I begynnelsen av 1990-årene sank landet dypere ned i økonomisk krise. Et hardt slag var at så vel Kina som Sovjetunionen (senere Russland) fra 1991 forlangte oppgjør for mer av samhandelen i hard valuta, og til markedspriser. En omfattende bistand fra Moskva, bl.a. i form av billig olje, stanset etter Sovjetunionens sammenbrudd. Sovjet hadde stått for halve utenrikshandelen, men nå brøt handelen med Moskva sammen og utenrikshandelen totalt krympet 40 %. Energimangelen ble akutt. Allerede før bistanden fra østblokken stanset opp, var økonomien i ferd med gå i stå, bl.a. som følge av uforholdsmessig store militærutgifter. I forhold til folketallet antas Nord-Korea å ha verdens største stående armé. Allerede i 1980-årene var underernæring utbredt. Etter at støtten fra kommunistiske land falt bort, ble Nord-Korea nå avhengig av verdenssamfunnet for å kunne livnære sine borgere. Under hungerkrisen lot Nord-Korea til å oppgi noe av sin ekstreme isolasjonisme, og viste tegn til en begynnende åpning mot Vesten. 1996 åpnet en spesiell økonomisk sone nær Kina-grensen for utenlandske investorer, som imidlertid stilte seg avventende. I propagandaen ble juche-ideologien om selvberging fortsatt holdt i hevd. Denne fikk et kraftig tilbakeslag da en av de ledende juche-ideologer, Hwang Jang Yop, hoppet av til Sør-Korea 1997.
Nord-Koreas økonomi har stort sett vært mørklagt, med minimal informasjon til omverdenen. BNP viste, etter vestlige vurderinger, synkende tendens utover i 1990-årene. Imidlertid har Nord-Korea siden tusenårsskiftet tatt enkelte skritt i retning av en blandingsøkonomi. Oppsiktsvekkende «justeringer» ble juli 2002 kunngjort i form av et økonomisk dekret. Støtten til statsbedriftene skulle skjæres ned. En strikt pris- og lønnskontroll ble myket opp, med åpning for at industriarbeidere kunne få bonuslønn etter innsats. Utvalgte bønder fikk nå selge egenproduserte varer på frimarkeder; rammen for å dyrke egne grønnsaker ble utvidet. Tidligere distribuerte staten matrasjoner til 70 % av befolkningen gjennom et strengt kupongsystem, og til stort sett lave priser. Etter nyordningen skal varene betales kontant. Omstillingen til den nye pengeøkonomien var åpenbart problematisk for mange. Ifølge diplomatiske rapporter var det de følgende år sterk prisstigning, og større sosiale ulikheter kom til syne, bl.a. i form av en delvis sultende underklasse i byene. Det lot til at regimet i noen grad ville følge Kinas eksempel fra 1980-årene og gradvis myke opp en ytterst stivbent planøkonomi, samtidig som det politiske maktmonopolet holdes i hevd. Det økonomiske dekretet 2002 kom bare noen måneder etter at Kim Jong Il hadde vært i Kina på sin første utenlandsreise på 17 år.
De nye retningslinjene ble betraktet som et første skritt for å komme ut av økonomisk uføre og politisk isolasjon, men 2005 tydet flere tegn på ny tilstramning.
Utenrikspolitikk
Nord-Korea var lenge under sterk sovjetisk innflytelse, men slo i Khrusjtsjovs tid inn på en prokinesisk linje. Fra 1966 forsøkte landet å markere seg som uavhengig, og unngå å bli dominert av noen av de kommunistiske stormakter, men mottok betydelig økonomisk bistand fra begge. Med slutten på den kalde krigen og kommunismens sammenbrudd i Vest-Europa tidlig i 1990-årene svant bistanden inn. Til ut i 1960-årene hadde Nord-Korea bare forbindelse med andre kommunistiske land, men førte siden en diplomatisk offensiv i den tredje verden.
De nordiske land ble 1973 de første i den vestlige verden som opprettet diplomatiske forbindelser med Nord-Korea. 1976 ble samtlige nordkoreanske diplomater i Norge, Sverige, Danmark og Finland utvist for omfattende smugling og ulovlig omsetning av brennevin og sigaretter. 1996 ble tre diplomater, som også var sideakkreditert til Norge, utvist fra Sverige etter ny smugleraffære. Nord-Koreas Oslo-ambassade ble stengt 1992 som ledd i sparetiltak.
1993 kom Nord-Korea i konflikt med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) om sitt atomenergiprogram. Nordkoreanerne begynte da å skifte ut brenselsstaver fra sin fem megawatt store reaktor i Yongbyon uten påbudt kontroll. Nord-Korea hadde undertegnet ikke-spredningsavtalen, men likevel i årevis trosset avtalens bestemmelser om å la IAEAs inspektører slippe til. Det gjaldt særlig to anlegg der man i Vesten hadde mistanke om at nordkoreanerne forvandlet brukt kjernebrennstoff til plutonium for atomvåpen. USAs ekspresident Jimmy Carter forhandlet i Pyongyang 1994 frem en avtale der Nord-Korea lovet å stanse et kjernefysisk våpenprogram, bl.a. ved å la være å anrike 8000 utbrente brenselsstaver, noe som kunne ha gitt plutonium til fire eller fem atombomber. 1999 gikk Nord-Korea videre med på å fryse sitt ballistiske langdistanserakett-program, og USA stilte i utsikt å lempe på økonomiske sanksjoner.
Etter det historiske toppmøtet sommeren 2000 mellom Korea-statenes statsoverhoder, lot det til at Pyongyang hadde slått inn på en mer forsonlig linje. Det som lenge var blitt kalt verdens siste stalinistiske stat, ble 2001 anerkjent og diplomatiske forbindelser etablert med bl.a. EU og 13 av EUs 15 medlemsland. Inntil da var Sverige det eneste vestlige land med ambassade i Pyongyang; Norges ambassade i Beijing har vært sideakkreditert Pyongyang. En mer aktiv dialog med USA og andre land ble innledet i skyggen av hungerkatastrofen med dens vedvarende behov for bistand utenfra. Forholdet til USA surnet på ny da president George W. Bush jan. 2002 betegnet Nord-Korea som et ledd i «ondskapens akse».
Det vakte internasjonal bestyrtelse da Nord-Korea okt. 2002 ganske åpent innrømmet å ha ført verden bak lyset: Regimet hadde holdt et hemmelig atomvåpenprogram gående i årevis, stikk i strid med 1994-avtalen. Nordkoreanerne hevdet nå selv at de allerede hadde fremstilt atomvåpen. Verden var imidlertid i villrede hvorvidt dette var en bløff med sikte på å gjøre bruk av atomtrusselen som politisk og økonomisk pressmiddel. Internasjonalt gikk alarmen for alvor da Pyongyang jan. 2003 kastet ut inspektørene fra FNs atomenergibyrå IAEA og slo vrak på traktaten mot spredning av kjernefysiske våpen.
Etter iherdig press fra omverdenen gikk Kim Jong Il aug. 2003 med på flernasjonale drøftelser om våpenprogrammet. Ved forhandlingsbordet i Beijing satt foruten vertslandet Kina også USA, Sør-Korea, Japan og Russland. Under forhandlingsspillet erklærte Nord-Korea mars 2005 seg offisielt som atommakt med påstått ferdig utviklede atomvåpen. Etter seks vanskelige forhandlingsrunder ble det sept. 2005 underskrevet en avtale der Nord-Korea i prinsippet lover å avvikle våpenprogrammet mot diverse motytelser: sikkerhetsgarantier fra USA, økonomisk bistand og gratis leveranser av olje og elektrisk kraft. En avansert lettvannsreaktor (uegnet til våpenproduksjon) stilles også i utsikt. Imidlertid ble partene straks uenige om hvordan avtalen skulle fortolkes, iverksettes og kontrolleres. Nord-Korea erklærte at landet likevel ikke vil avvikle atomprogrammet før klare motytelser ligger på bordet. Dermed fortsatte dragkampen uten en endelig løsning. Skeptikere pekte på Nord-Koreas tradisjon for overraskende utspill og avtalebrudd, med 1994-avtalen om skroting av våpenprogrammet som ett eksempel.
