Nigeria

Nigeria, republikk i Vest-Afrika, ved Guineabukta, grenser i øst til Kamerun, i nordøst til Tsjad, i nord til Niger og i vest til Benin. Nigeria er Afrikas folkerikeste stat, med en svært bred etnisk sammensetning. Jordbruk sysselsetter størsteparten av befolkningen, og landet hadde tidligere en betydelig eksport av jordbruksprodukter. I løpet av 1970- og 1980-årene fikk landet fikk store inntekter fra oljeutvinning og jordbruksproduksjonen avtok. Oljeinntektene har sterkt påvirket Nigerias utvikling, bl.a. ved en betydelig modernisering av økonomien.

De etniske motsetningene i landet er store, og har satt sitt preg på den politiske utviklingen, som for øvrig har vært preget av en rekke militærkupp. I 1967 løsrev den østlige delen av landet seg og erklærte seg selvstendig under navnet Biafra. Den nye staten ble gjennom den påfølgende borgerkrigen gjeninnlemmet i Nigeria. Pga. sin folkemengde, militære styrke og økonomiske posisjon er Nigeria å betrakte som Afrikas stormakt – etter hvert sammen med Sør-Afrika.

Selvstendig fra Storbritannia 1960.

Navnet er avledet av elvenavnet Niger, av tuaregordet n’igherren, ‘strømmende vann, flod’.

Nigeria – forfatning og politisk system. Etter mange år med militært styre fikk Nigeria 1999 en ny grunnlov og en fredelig overgang til sivilt styre. Samtidig ble det valgt ny president. Statsoverhodet, presidenten, velges i allmenne valg for fire år med muligheter for ett gjenvalg. Presidenten er også regjeringssjef og militær øverstkommanderende. Den lovgivende forsamling har to kammer. Senatet består av 109 medlemmer; tre fra hver av delstatene pluss en fra hovedstaden Abuja. Representantenes hus har 346 medlemmer. Begge kamre velges i allmenne valg for fire år.

Etniske og religiøse spenninger, svingende konjunkturer i et oljeavhengig land, utbredt korrupsjon, høy kriminalitet i byene og et forsvar som stadig griper inn i politikken, har gjort det nigerianske politiske system svært ustabilt.
Administrativ inndeling

Nigeria er delt inn i 36 stater samt hovedstadsområdet. De er igjen inndelt i 774 kommuner. Delstatene har egne folkevalgte forsamlinger og styres av folkevalgte guvernører.

Planteliv

Vegetasjonen varierer fra sør til nord, avhengig av nedbøren. Den vokser i øst–vestgående soner, parallelt med ekvator. Langs kysten er det et belte med mangroveskog og ferskvannssumper, opptil 100 km bredt i Nigerdeltaet. På kystsletta innenfor er det tropisk regnskog med mange økonomisk viktige arter, som mahogni, kakaotrær og oljepalmer. I de tettest befolkede områdene er den opprinnelige vegetasjonen erstattet av palmekratt. Midt-Nigeria har tropisk skog i dalene og savanne på platåene. Tresatt savanne med galleriskog langs elvene dekker mer enn halvparten av arealet nord for skogsonen. Apebrødtrær, tamarind og Parkia africana er de vanligste treartene. Lengst i nord går savannen over i halvørken med spredte akasietrær og dumpalmer.

Nigeria – geologi og landformer. Landet består mest av grunnfjell (prekambriske bergarter), i øst delvis dekket av lavamasser. I sørøst og i Nigers og Benues dalfører er det avleiret sedimenter fra kritt, tertiær og kvartær. Langs grensen i øst finnes avleiringer fra jura og kritt. Bly- og sinkforekomster finnes i de eldste krittforekomstene. Kvartære avsetninger i form av sand finnes langs kysten og i det nordøstlige området mot Tsjadsjøen.

Landet består av høyland mot grensen til Kamerun og i sentrale, indre deler av landet (Josplatået). Langs kysten strekker det seg et flatt sumpområde som i Nigerdeltaet er 100 km bredt. Innenfor sumpsonen ligger en kystslette (opptil 300 moh.), som hever seg gradvis innover i landet. I dalfører fra nordvest kommer elven Niger, fra øst dens viktigste bielv, Benue. Disse møtes omtrent midt i landet og løper som Nedre Niger mot kysten, hvor det danner et stort delta. Landet nord for disse elvene består av et stort ensformig platå med vidstrakt savanneland. Her finnes både senkninger (Sokoto, Bornu), og det mektige Jos-(Bauchi)platået (ca. 1200 moh., høyeste topp 1780 moh.). Jordbunnen er mest rød, utvasket tropejord med lavt humusinnhold. I nordøst senker landet seg mot Tsjadsjøen.

Nigeria – befolkning. Nigeria er Afrikas folkerikeste stat. Pga. de etniske forholdene er spørsmålet om folketallets størrelse politisk sensitivt, og det hersker tvil om dataenes riktighet. I 2005 ble folketallet beregnet til 128,8 mill. Den årlige befolkningstilveksten var i perioden 1993–2003 beregnet til 2,8 %. Dødeligheten for barn under fem år er på ca. 200 per 1000 barn. Både fødsels- og dødsratene er høye, henholdsvis 40,6 og 17,2 promille, og Nigeria har en forholdsvis «ung» befolkning: 42 % av befolkningen er under 15 år, nesten 3/4 under 30 år og kun 3,1 % er 65 år eller eldre. Middellevealder er beregnet til 46 år for kvinner og 45 for menn. Ifølge FN lever ca. 5,5 % av den voksne befolkningen med hiv/aids.

Befolkningen er inndelt i over 200 etniske grupper, hver med eget språk og kultur. De største etniske gruppene er hausa og fulani som til sammen utgjør ca. 30 % av befolkningen (2005), Yoruba, som utgjør ca. 20 % og ibo 18 %. Hausa er den dominerende gruppen i nord. Intensivt jordbruk har gitt grunnlag for håndverk og handel. Fulani holder til i skog- og savanneområdet som strekker seg fra grensen mot Senegal i vest til Sudan i øst. Fulani er tradisjonelt kvegnomader, men de fleste har etter hvert tatt opp jordbruk og blitt bofaste. Yoruba er et jordbruksfolk som lever i de fruktbare områdene i sørvest. Ibo utgjør flertallet av befolkningen i sørøst. De er tradisjonelt åkerbrukere, men flyttet tidlig inn til byene og var lenge den dominerende bybefolkningen. Ibo er inndelt i en rekke stammer som hver har sine ulike dialekter av ibospråket. Andre fremstående, men mindre grupper er edo og ibibio, begge i skogbeltet i sør, tiv og nupe i midtbeltet og kanuri i Tsjadbassenget. Midtbeltet viser den største etniske og språklige variasjonen; der finnes 180 ulike språk.

Nigeria har en stor bybefolkning etter afrikanske forhold, ca. 40 % bor i byer. Største byer er Lagos, Ibadan, Ogbomosho, Kano, Oshogbo, Ilorin, Abeokuta og Port Harcourt.
Religion

Knapt 50 % av befolkningen er kristne, med hovedtyngden i Øst-Nigeria. Muslimene, hovedsakelig sunni-muslimer, utgjør også knapt 50 %, med tyngdepunkt i nord og i vest. Ca. 5 % er tilhengere av ulike lokale etniske religioner.
Språk

Engelsk er offisielt språk. Det mest utbredte afrikanske språket er hausa, som tjener som lingua franca over store deler av Nord-Nigeria. Andre viktige språk er fulfulde, yoruba, edo, ibo (igbo) og ibibio. Bruken av det arabiske alfabetet medførte at fulfulde og hausa var blant de første afrikanske skriftspråk ved siden av swahili i Øst-Afrika.

Nigeria – næringsliv og økonomisk utvikling. Nigeria er Afrikas mest folkerike stat, og en av kontinentets største økonomier. Landets økonomi var tidligere basert vesentlig på landbruk; siden 1970-årene sterkt dominert av olje. Til tross for de store oljeforekomstene har ikke Nigeria i avgjørende grad lyktes å utnytte de til dels betydelige eksportinntektene til varig økonomisk utvikling, og landet regnes fortsatt som et lavinntektsland. Ca. 2/3 av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på 1 USD per dag, og Nigeria rangeres som ett av verdens fattigste land, med lav sosial utvikling. Antall fattige har vokst fra midten av 1980-årene, bl.a. fordi landbruksproduksjonen ikke har holdt tritt med folketilveksten. Under kolonistyret, og ikke minst fra den annen verdenskrig, ble nigeriansk økonomi innrettet mot produksjon av råvarer for britiske behov. Ved selvstendigheten i 1960 var nigeriansk økonomi derfor langt på vei innrettet mot Europas behov, og ikke Nigerias egen sosiale og økonomiske utvikling. Det selvstendige Nigeria har vært preget av mangelfull politisk stabilitet, med store indre motsetninger, flere militærkupp og Biafrakrigen (1967–70), alle faktorer som undergravde en stabil økonomisk utvikling. Den store endringen i nigeriansk økonomi inntrådte tidlig i 1970-årene, med sterk økning i oljeutvinningen og -inntektene. Dette gav mulighet for store offentlige investeringer, bl.a. innen samferdsel og industri, men hadde også flere negative følger. Den økte pengestrømmen førte bl.a. til utbredt korrupsjon og sløsing og til et investeringsnivå som synkende oljepriser ikke klarte å oppretthold. Dette resulterte i store låneopptak og høy statlig gjeld i 1980-årene. Moderniseringsoptimismen basert på de store petroleumsforekomstene førte også til en neglisjering av landbruket og landsbygda – og til at Nigeria ble avhengig av matimport; fra å ha vært en netto eksportør av landbruksvarer ved selvstendigheten. Oljeutvinningen har også ført til store miljøødeleggelser, særlig i Nigerdeltaet, der mye av produksjonen finner sted – og dermed til at livsgrunnlaget til lokalbefolkningen der er sterkt forringet. En årsak til det, er også den utbredte kriminaliteten i området. I 2005 stod petroleumsprodukter for rundt 98 % av Nigerias eksportinntekter og om lag halvparten av landets BNI, og landet er derfor sterkt avhengig av oljeprisen på det internasjonale markedet. Selv om landbrukets økonomiske betydning er redusert som følge av oljeutvinning, urbanisering og industrireising, er Nigeria fortsatt i vesentlig grad et jordbruksland. Flere tiltak helt fra 1970-årene har forsøkt å øke matproduksjonen, men uten å nå målet om selvforsynthet.

Som følge av sterk forgjelding, ble et strukturtilpasningsprogram iverksatt 1986; to år senere startet et omfattende privatiseringsprogram for statlig eid virksomhet. Flere planer for privatisering er senere lagt frem, bl.a. i 2000. En hovedutfordring for myndighetene er å skape arbeidsplasser utenom offentlig sektor, som allerede er stor og ineffektiv. Internasjonale sanksjoner mot Nigeria ble innført i annen halvdel av 1990-årene, men avviklet med innføringen av sivilt styre fra 1999, da president Olusegun Obasanjo bl.a. iverksatte tiltak for å fjerne korrupsjon, dog med begrenset hell. I 2002 la Nigeria frem sin strategi for fattigdomsreduksjon, som ledd i å nå FNs tusenårsmål, bl.a. om å redusere fattigdommen innen 2015. En økonomisk utviklingsstrategi fra 2004 la stor vekt på å bedre forholdene for de fattige, men en samtidig status viste at Nigeria ikke vil nå FNs målsettinger for 2015. Pga. de store oljeinntektene har Nigeria tradisjonelt ikke vært en prioritert mottaker av internasjonal bistand, annet enn gjennom utviklingsbanker og FN-organisasjoner. Som følge av statsminister Kjell Magne Bondeviks statsbesøk i 2002, ble det inngått en femårig avtale om utviklingssamarbeid mellom Norge og Nigeria, hvorpå Nigeria ble et samarbeidsland for norsk utviklingshjelp. Norsk støtte ble særlig innrettet mot olje- og miljøsektoren, samt støtte til demokratiutvikling og godt styresett.
Jordbruk

Landbruk er tradisjonelt Nigerias viktigste næringsvei, og er fortsatt av stor samfunnsmessig betydning, ved å sysselsette rundt halvparten av den yrkesaktive befolkningen (2005) og stå for mellom 1/3 og 1/4 av BNI. Som i de fleste afrikanske land har landbrukets relative betydning sunket som følge av urbanisering og modernisering, og denne utviklingen har vært mer markant i Nigeria enn mange andre land, ikke minst pga. den store veksten i petroleumssektoren. Satsingen innen denne førte i 1960- og 1970-årene til en neglisjering av landbruket, og bidrog til at Nigeria på få år gikk fra å være en netto eksportør av jordbruksprodukter til å bli avhengig av import. Ved selvstendigheten i 1960 var landbruket den viktigste økonomiske sektor og stod for ca. 3/4 av eksportinntektene. Ved utgangen av 1980-årene var landbrukets andel av eksportinntektene sunket til under 1 %. Jordbruksproduksjonen er blitt betydelig redusert både som følge av manglende investeringer og ineffektivitet. Jordbrukssektoren domineres av småbønder og tradisjonelle metoder som gir lav avkastning og lite overskudd for markedet. Mangel på infrastruktur (bl.a. lagringsfasiliteter som reduserer det store tapet etter innhøsting) og kapital er også hindre for økt produksjon. Sektoren er også svekket som følge av at ungdom flytter fra landsbygda. Den betydelige avhengigheten av matvareimport skyldes at produksjonen har vært lavere enn folkeveksten og endrede forbruksmønstre. I tillegg har de nordligste områdene flere ganger vært rammet av tørke. Det er anslått at ca. 12 % av arealet i nord er truet av forørkning, og det er igangsatt tiltak for å stanse denne utviklingen. Kun en mindre del av landarealet dyrkes årlig, mens store deler av restarealet ligger brakk og venter på å bli ryddet på ny etter 3–7 års hvileperiode.

Viktigste jordbruksprodukter er bomull, kakao, jordnøtter (peanøtter), palmeolje og gummi. Av matvareprodukter dyrkes yams, maniok, søtpotet, mais og ris i sør, mens hirse og durra kommer til i nord. Rundt byen Zaria i nord er det stor bomullsdyrking, og i sør plantasjer med fremstilling av naturgummi. Som følge av borgerkrigen i Liberia overtok Nigeria i 1990 posisjonen som Afrikas største gummiprodusent; produksjonen går til innenlandsk forbruk. Fedriften er vesentlig begrenset til nordlige områder, og er av stor betydning både for nomadiske folk og for økonomien i den delen av Nigeria. I all hovedsak går jordbruksproduksjonen til innenlands forbruk; bare kakao eksporteres i større omfang. Tidligere var palmeoljeprodukter av stor betydning, men fra å ha verdens største eksportør av palmeolje før 1970, er Nigeria nå en importør.

Nigeria – samferdsel. Nigerias vei- og jernbanenett er godt utbygd etter afrikansk målestokk, men er svekket av mangelfulle investeringer i vedlikehold. Tidligere hadde veinettet et tydelig nord–sør-mønster som gav uttrykk for den tradisjonelle handelsstrukturen etablert i kolonitiden. Transportnettet er senere blitt mer sammensatt for å øke handelen mellom de enkelte statene. Nigeria har et mer omfattende jernbanenett enn de fleste utviklingsland, med 3505 km skinnegang. Niger og andre elver er farbare. De indre vannveiene omfatter ca. 6400 km, mest laguner i kystsonen. Niger er farbar hele året til Onitsha (320 km) for skip inntil 500 tonn. Abuja, Lagos, Kano og Port Harcourt har internasjonale lufthavner, samt flere flyplasser for innenlandsk trafikk. Størsteparten av petroleumseksporten går over havnene Bonny og Burutu; Apapa og Tin Can Island (som betjener Lagos), Port Harcourt, Warri, Sapele og Calabar er de viktigste havnene for varehandel.

Nigeria – skole og utdanning. Den 6-årige barneskolen er gratis og obligatorisk. I 1995 gikk 93 % av den relevante aldersgruppen i barneskolen. Den videregående skolen er 6-årig (3 + 3), hvor av de tre første årene er obligatoriske. I barneskolen skal det undervises på lokale, afrikanske språk, deretter på engelsk fra 4. klasse. Antall privatskoler øker. De får ikke offentlig støtte. Alle må betale for å gå i videregående skole. Det er 37 offentlige universiteter og et stort antall høyere utdanningsinstitusjoner, hvorav mange er private.

Etter UNESCOs beregninger utgjorde analfabetismen blant voksne i 2000 ca. 36 %.

Nigeria – musikk. Musikklivet er meget variert og reflekterer landets historie og etniske mangfold så vel som arabisk og vestlig kulturpåvirkning. Allerede tidlige europeiske kilder fra Benin-riket beretter om forskjeller mellom den urbaniserte musikken i hovedstaden og landsbymusikken i områdene omkring. I dag spiller musikktradisjonene til de store folkegruppene hausa, ibo og yoruba en dominerende rolle. Hofforkestre med tambura (trommer) og kakaki (lange, rette metall-lurer) har et repertoar med musikk til offentlige anledninger, musikk for gudene, for forfedrenes ånder og for legendariske helteguder. Profesjonelle musikere spesialiserer seg i vokal- eller instrumentalmusikk og i sjangere som seremonimusikk, lovprisningssanger og musikk til underholdning. For folk flest er musikk og dans knyttet til livets høytider og til daglige gjøremål, ofte akkompagnert av håndklapping.

Instrumentariet er rikt og omfatter timeglasstrompeter (hausa kalangu, yoruba kanango og dundun, songhai doodo), énfelltrommer (hausa kotso, yoruba koso), sylindriske tofelltrommer (hausa ganga, yoruba bembe), énstrengfele (hausa goge, yoruba goje), xylofon (igbo ngedegwu), lamellofon/tommelpiano (igbo ubo), fløyter (igbo oja, ogene), horn (igbo opi, odu, okike), musikkbue (igbo une), bjeller og slagpinner.

Forskning, bl.a. ved universitetene, har bidratt til å styrke interessen for tradisjonell musikk og dans, som også fikk et kraftig oppsving under den andre allafrikanske kunst- og kulturfestivalen (FESTAC) i Lagos 1977. Gjennom radio- og fjernsynsprogrammer fra regionsentrene formidles tradisjonell musikk og dans, folkeoperaer og historiefortelling på ca. 25 språk. Eldre folkesanger er gjenopplivet i populærmusikken.

Nigeria har spilt en ledende rolle i utviklingen av urbane musikkformer i Vest-Afrika, som high-life og juju, med danserytmer bygd på folkemusikk og afroamerikansk påvirkning, og vekselsang mellom vokalist og kor. Gitarer, slagverk, saksofon og trompet dominerer, men enkelte tradisjonelle instrumenter er med på å gi stilen et afrikansk særpreg. Tekstene kan være på engelsk, pidginengelsk eller lokale språk. To av de mest berømte utøverne, som også er kjent i Vesten, er King Sunny Adé og Fela Anikulapo Kuti. De senere årene har også sistnevntes sønn, Femi Kuti, gjort seg sterkt gjeldende.

Komponister med utdanning i Vesten har skrevet kunstmusikk, bl.a. for symfoniorkester supplert med afrikanske instrumenter. Det er også komponert afrikanskinspirert kirkemusikk. I moderne musikkdrama benyttes tonespråk som står folkemusikken nær.

Selvstendighet

1. oktober 1960 ble den føderale staten Nigeria selvstendig, med Sir Abubakar Tafawa Balewa som stats- og utenriksminister. I november tok Nnamdi Azikiwe over stillingen som generalguvernør, til han ble Nigerias president, den gang en vesentlig seremoniell stilling, da landet ble gjort til republikk i 1963. 1961 ble Nigerias territorium utvidet, etter at den nordlige delen av britisk Kamerun etter en folkeavstemning valgte å slutte seg til landet og ble til Sardauna-provinsen. Ved selvstendigheten stod Nigeria overfor store regionale og etniske motsetninger, og en Mid-West-region ble etablert i 1963 for å dempe spenningene. I 1964 gjorde tivfolket i Benueområdet opprør mot NPCs dominerende stilling, og flere hundre ble drept da hæren ble satt inn. I januar 1966 forsøkte en gruppe offiserer å ta makten ved et kupp, og flere politiske ledere ble drept, bl.a. statsminister Balewa. Makten ble så overdratt de militære, under ledelse av generalmajor Johnson Aguiyi-Ironsi, en ibo. Den spente situasjonen fortsatte, med nye voldsutbrudd mellom hausaer og iboer i nord. Urolighetene var en indikasjon på hausafolkets bekymring over for sterk ibodominans i den nye ledelsen; de fleste offiserene var iboer. I juli 1966 tok offiserer fra nord over makten gjennom et motkupp, hvor Aguiyi-Ironsi ble drept. Oberstløytnant (senere general) Yakubu Gowon tok over som landets nye leder. Gowon lyktes ikke i å dempe konflikten. Etter at mer enn 10 000 iboer var drept i sammenstøt i nord, flyktet en stor del av de overlevende fra de nordlige strøk til ibo-områdene i Øst-Nigeria. Forfølgelsen styrket kravet om selvstendighet blant ibofolket, og 30. mai 1967 rev øst-regionen seg løs fra Nigeria og erklærte seg selvstendig under navnet Biafra. Løsrivelsen førte til den såkalte Biafrakrigen 1967–70, som krevde kanskje over en million menneskeliv, langt de fleste sivile ofre, der de fleste døde av sult. Biafra oppnådde anerkjennelse fra noen få stater, men opprøret ble slått ned av den føderale hæren og endte i biafransk overgivelse. Etter borgerkrigen arbeidet Gowon for å lege sårene og forene Nigeria igjen, og Biafra ble reintegrert i Nigeria, kommunikasjonene ble gjenutbygd, og mange biafranske offiserer gjeninntatt i den nigerianske hæren. Den biafranske opprørslederen Chukwuemeka Odumegwu “Emeka” Ojukwu fikk asyl i Elfenbenskysten.

I løpet av krigen var landet blitt oppdelt i 12 stater, til erstatning for de gamle fire provinsene; for å bli utvidet til 19 i 1976. I 1974 kunngjorde Gowon at det ikke lenger forelå planer om en overgang til sivilt styre, og i mai 1975 ble han styrtet i et kupp. Han ble etterfulgt av brigadegeneral Murtala Ramat Muhammad, som kunngjorde at de militære ville overdra makten til en valgt, sivil regjering før 1979, men han ble selv drept i et mislykket kuppforsøk i 1976. Muhammads nestkommanderende, generalløytnant Olusegun Obasanjo, tok over ledelsen for militærregjeringen og ledet Nigeria frem til sivilt styre. Den nye grunnloven bygde på den amerikanske forfatning, med et tokammerparlament og en utøvende president. Unntakstilstanden ble opphevet i 1978, og samtidig ble partipolitisk virksomhet tillatt. En rekke partier ble dannet, men bare fem ble godkjent for deltakelse i valgene året etter. Alhaji Shehu Shagari ble valgt til Nigerias president, og hans parti, National Party of Nigeria (NPN), ble det største i nasjonalforsamlingen. Etter tidsplanen tok Shagari og den sivile administrasjonen over styringen i Nigeria 1. oktober 1979, og den andre republikk tok til.

I slutten av 1970-årene fikk Nigeria store inntekter fra oljeproduksjonen. Store mengder kapital ble sprøytet inn i landets økonomi, men med mangelfull statlig styring over investeringer og utvikling, som både førte til enda mer utbredt korrupsjon og til store låneopptak. Shagari ble gjenvalgt i 1983, men de militære grep igjen makten nyttårsaften samme år. Begrunnelsen var den manglende økonomiske styringen og den utbredte korrupsjonen. Landets nye statssjef, generalmajor Muhammad Buhari, ble i august 1985 avsatt i et palasskupp, og generalmajor Ibrahim Babangida tok over ledelsen av det militære råd og stillingen som statssjef.

Mot slutten av 1980-årene startet Babangida en prosess for å gjeninnføre demokratisk styre, og i 1988 trådte en grunnlovgivende forsamling sammen i den nye hovedstaden Abuja. Forbudet mot politiske partier ble opphevet i 1989, men politisk virksomhet ble likevel begrenset: bare to ville få stille i valget – begge nye: Social Democratic Party (SDP) og National Republic Convent (NRC). Det første av en serie valg ble innledet med lokalvalg i 1990. Ett år senere ble det avholdt valg til delstatsforsamlinger og -guvernører. Samme år ble antall delstater økt til 30 (i 1996 økt ytterligere til 36).

Valget på ny nasjonalforsamling ble avholdt i 1992, og SDP fikk flertall i både Senatet og Representanthuset. Et styrende råd, ledet av dommer Ernest Shonekan, ble oppnevnt som regjering. Presidentvalget ble avholdt i 1993. Selv om fullstendige resultater aldri ble lagt frem, var det klart at Moshood Abiola fra SDP fikk flertall. Valget ble imidlertid kjent ugyldig av regjeringen, og planene for overgang til sivilt styre ble kansellert. Samme måned gikk Babangida av etter press fra deler av det militære, og ble erstattet av forsvarsminister, general Sani Abacha. En ny regjering ledet av Shonekan ble innsatt. Shonekan ble også utpekt til statssjef, en stilling han frasa seg i november 1993. Deretter overtok Abacha selv stillingen og forbød politisk aktivitet. Abiola ble arrestert i 1994 etter at han hadde tatt til orde for et nasjonalt opprør mot militærjuntaen, noe som utløste omfattende aksjoner. Protestene tiltok fra 1995, etter at militærregimet henrettet en av sine fremste motstandere, forfatteren og miljøaktivisten Ken Saro-Wiwa og åtte andre aktivister fra ogonifolket. Henrettelsene førte til at Nigeria ble suspendert fra Commonwealth.

General Abacha iverksatte de første skritt på veien mot nytt sivilt styre med lokale valg 1997. Ved de påfølgende valg på delstatsforsamlingene og nasjonalforsamling fikk bare partier godkjent av sentrale valgmyndigheter lov til å stille. Fem partier ble godkjent; alle fem utpekte Abacha som sin ønskede kandidat ved det planlagte presidentvalget i august. Før dette, 8. juni, døde Abacha imidlertid uventet og ble etterfulgt av general Abdulsalam Abubakar. Den nye statssjefen avviklet Abachas påbegynte prosess og kunngjorde frie valg mai 1999; de nylig avholdte valgene ble annullert. Politiske fanger ble løslatt og opposisjonelle i eksil, hvor nobelprisvinner i litteratur, Wole Soyinka, hadde spilt den mest fremtredende rolle, ble tillatt å vende hjem. Blant de løslatte var den tidligere statssjef Obasanjo. Valg på president og nasjonalforsamling ble avholdt i februar–mars 1999, og en ny grunnlov ble vedtatt i april. Olusegun Obasanjo, som stilte for People’s Democratic Party (PDP), ble valgt til president. Han ble også gjenvalgt 2003, da en av motkandidatene var den hjemvendte Biafra-lederen Ojukwu. Både 1999 og 2003 ble PDP største parti både i parlamentets representanthus og senat.

Tradisjonelt har Nigerias øverste politiske ledelse vært fra nord; Obasanjo er kristen fra sør. Helt tilbake fra Biafra-krigen har det vært tilfeller av sammenstøt mellom religiøse og etniske grupper både sør og nord i landet; dels knyttet til økonomiske forhold, dels til religiøse. 1999 brøt det ut alvorlige opptøyer bl.a. i Warri i sør, i Kaduna lenger nord og Kano helt i nord, og mellom hausaer og yorubaer ved Lagos, samt i flere andre stater. De religiøse motsetningene ble skjerpet 1999–2000 ved at flere delstater vedtok (eller vurderte å vedta) å innføre islamsk lovgivning, sharia. Dette medførte voldsutbrudd i flere av statene, sterkest i Kaduna. Motsetningene førte til frykt for en ny borgerkrig.

I tillegg til den religiøse og etniske dimensjonen har flere folkegrupper reist seg i protest pga. hva de føler er forbigåelser mht. politisk, sosial og økonomisk utvikling – ikke minst i Niger-deltaet, som gjennom tre tiår har levert mye av Nigerias rikdom i form av olje. Stridsspørsmålene er retten til land og vann, samt krav om kompensasjon bl.a. for miljø-ødeleggelser, som tilfellet er i Ogoni-land. Guvernørene i fem ibo-dominerte delstater avviste 2000 en erklæring fra Movement for the Actualisation of the Sovereign State of Biafra (MASSOB) om å gjenopprette Biafra-staten. Voldsspiralen har ført til etableringen av militsgrupper; dels har disse i seg selv bidratt til økt voldsbruk. Særlig gjelder dette oljeområdene i Niger-deltaet, hvor det også finner sted omfattende sabotasje og tyveri fra oljeproduksjonen. Samtidig som det ikke har lyktes å få bukt med korrupsjonen, har omfattende brudd på menneskerettighetene vedvart – ikke minst i de oljeproduserende områdene, der folk krever en større andel av inntektene, også for å bøte på de store ødeleggelsene på deres lokalmiljø og livsgrunnlag.
Utenrikspolitikk

Nigeria har i kraft av sin posisjon som Afrikas mest folkerike land og sin økonomiske og militære styrke vært regnet som Afrikas stormakt, og har selv tatt mål av seg å være en toneangivende aktør i afrikansk og global politikk. Nigeria var i 1970- og 1980-årene blant de ledende i den internasjonale kampen mot apartheid og tok til orde for utviklingen av egne atomvåpen, som en motvekt mot Sør-Afrikas kjernefysiske kapasitet. Nigeria har også sett for seg å bekle et evt. fast afrikansk sete i FNs sikkerhetsråd. Som følge av militærjuntaens handlinger etter 1993 ble landet imidlertid svært isolert, og Sør-Afrika, som selv er en potensiell rival til stillingen som Afrikas fremste talsmann, ledet en internasjonal kampanje for å boikotte landet. Som følge av gjeninnføringen av demokratisk styresett har Nigeria gjenvunnet noe av sin posisjon som en afrikansk politisk stormakt, bl.a. i samarbeid med Sør-Afrika. I 1990-årene var Nigeria svært aktiv som pådriver og deltaker i fredsoperasjoner særlig i Vest-Afrika, primært gjennom samarbeidsorganisasjonen ECOWAS i Liberia, Sierra Leone og Guinea-Bissau, dels for å verne om sitt regionale hegemoni, dels for å vende oppmerksomhet bort fra nasjonale forhold. Nigeria har også deltatt i fredsbevarende operasjoner i FN-regi – i Jugoslavia, Mosambik, Libanon og Somalia.

Nigeria har tradisjonelt hatt nære forbindelser med Vesten, fremfor alt Storbritannia og USA. Forholdet til Frankrike har tradisjonelt vært avmålt, bl.a. som en følge av den franske anerkjennelsen av utbryterstaten Biafra. Som regional stormakt har Nigeria søkt å redusere Frankrikes innflytelse i regionen, bl.a. gjennom å ta militære initiativer både gjennom Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) og Economic Community of West African States (ECOWAS). Etter gjeninnføring av demokrati har forholdet til USA blitt vesentlig bedret, og president Bill Clinton besøkte Nigeria 2000; for USA er Nigeria en politisk alliert – og en viktig kilde til olje. Nigeria har inngått militært samarbeid med USA, så vel som Israel, India og Kina.

Med nabolandet Kamerun har det ved noen anledninger vært et spent forhold – bl.a. etter en kamerunsk anneksjon av ni nigerianske fiskerlandsbyer, og grensekrenkninger foretatt av kamerunske styrker. I 1994 kom det til en spent situasjon da en strid om halvøya Bakassi (i et område rikt på olje, gass og fisk) førte til troppeansamlinger ved grensen mellom Nigeria og Kamerun. Den internasjonale domstolen i Haag gav 2002 Kamerun medhold i kravet om Bakassi. En demarkasjon av grensen mot Kamerun ved Tsjad-sjøen ble fullført 2003, og medførte at Nigeria overgav 33 landsbyer til Kamerun.