Nicaragua, republikk i Mellom-Amerika, grenser til Honduras i nord og Costa Rica i sør, og har kyst både til Stillehavet og Karibiske hav. I lavlandet i vest ligger de store innsjøene Lago de Nicaragua og Lago de Managua. Fjellkjeden gjennom midten av landet deler Nicaragua både geografisk og kulturelt, med regnskoger og sumper i lavlandet mot Karibia. Det finnes flere aktive vulkaner, og Nicaragua er utsatt for hyppige jordskjelv. Tropisk klima. Størstedelen av befolkningen er spansktalende mestiser. Nicaragua er et jordbruksland.
Spansk koloni 1524–1821, selvstendig fra 1838. Okkupert av USA 1910–32. Styrt av familiedynastiet Somoza 1934–79, da et bredt folkeopprør ledet av Sandinistfronten innstiftet revolusjon og styrte landet frem til 1990, en periode preget av krig og handelsboikott. I 1990 overleverte Sandinistene (FSLN) uten dramatikk makten til Latin-Amerikas første valgte kvinnelige president, Violeta Barrios de Chamorro.
Navnet Nicaragua stammer fra nicaro, et nahuatltalende folk som levde her.
Nicaragua – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1987, senest endret 2000, er Nicaragua en enhetsstatlig, demokratisk republikk. Øverste utøvende myndighet er lagt til statsoverhodet, presidenten, som også er regjeringssjef og militær øverstkommanderende. Han velges fra 1995 for fem år i direkte valg, evt. med to valgomganger hvis ingen kandidat får mer enn 45 prosent av stemmene i første omgang. Presidenten kan ikke gjenvelges umiddelbart. Lovgivende myndighet er lagt til nasjonalforsamlingen, bestående av 90 medlemmer valgt i allmenne valg etter forholdstallsprinsippet, pluss inntil to øvrige medlemmer: den forrige presidenten og den tapende presidentkandidat med flest stemmer. Forsamlingen velges for fem år. Forsamlingens vedtak kan helt eller delvis stanses av et presidentveto, hvis dette nedlegges innen 15 dager.
Administrativt
Administrativt er landet delt inn i 15 departementer og to autonome regioner. Det er folkevalgte styringsorganer også på lokalt nivå, mens lokalområdene tidligere ble statlig styrt. De to autonome regionene ligger ved atlanterhavskysten, hvor en stor del av innbyggerne er indianere.
Nicaragua – klima. Nicaragua har for det meste tropisk regnklima med nedbørmaksimum juli–september, men ingen utpreget tørr årstid. Nedbøren varierer sterkt, fra over 4000 mm nær kysten til under 1500 mm over lavlandet i vest. Årstemperaturen er gjennomgående 26–29 °C med liten forskjell mellom varmeste og kaldeste måned.
Nicaragua – plante- og dyreliv. Den østlige delen av Nicaragua er dekket av tropisk regnskog og sumpskog. Skogen inneholder mange økonomisk viktige arter og dekker ca. 50 % av landarealet. Lavlandet i vest har savanne med skog langs elvene.
Landet har et rikt og variert dyreliv. Den varme, fuktige regnskogen oppfyller livsbetingelsene for tallrike frosker, slanger, øgler (iguaner, basilisker) og utallige insekter og edderkoppdyr. I alt forekommer mer enn 60 amfibie- og 180 krypdyrarter. Pattedyrfaunaen omfatter omkring 200 arter. Av større pattedyr forekommer tapir, hjorter, navlesvin (pekari), puma og jaguar. Aper, halvbjørner (vaskebjørn, nesebjørn, snohalebjørn), dovendyr, beltedyr, maurslukere og mange gnagere er vanlige. Fuglefaunaen omfatter mer enn 675 arter, bl.a. tallrike kolibrier, spetter, tyranner, gjerdesmetter og parulaer. Duer, parakitter og fargesprakende tukaner er også vanlige. I elver, innsjøer og laguner finnes kaimaner, skilpadder, mange vannfugler og et stort antall fiskearter. I Lago de Nicaragua lever representanter for marine fiskefamilier, bl.a. en aggressiv blåhaiart.
Nicaragua – befolkning. Folketallet ble beregnet til ca. 5,5 mill. (2005) og årlig befolkningstilvekst til 2,7 % (1993–2003). Nicaragua har en svært «ung» befolkning; i 1992 var 45 % under 15 år; drøye 10 år senere var andelen sunket til 37 %. Gjennomsnittlig levealder er beregnet til 73 år for kvinner og 68 år for menn.
Navnet Nicaragua stammer fra nicarao, et nahuatl-talende folk som har sin opprinnelse i det sentrale Mexico, men som ca. 700 e. Kr. migrerte sørover. Denne folkevandringen henger muligens sammen med toltekernes ekspansjon. Omkring 1200-tallet slo de seg ned ved Nicaraguasjøen. Etter den spanske erobringen er nicarao-folket i hovedsak blitt absorbert av spaniernes etterkommere og har gått opp i den spansktalende mestisbefolkningen som utgjør majoriteten i landet.
Ca. 9 % av befolkningen regnes å ha afrikansk bakgrunn, og indianerne utgjør ca. 5%. Disse minoritetsgruppene har i hovedsak tilhold i lavlandet mot atlanterhavskysten, som i kolonitiden og senere var nokså isolert fra det øvrige Nicaragua. Befolkningen her allierte seg en periode med britene, og fremdeles fungerer engelsk som et lingua franca for de ulike folkegruppene i dette kystområdet. I tillegg til de svarte kreolene omfatter disse mískito (ca. 125 000), sumu (eller mayangna, ca. 13 500) rama (ca. 1350) og garifuna (ca. 2000), som tradisjonelt driver hagebruk, jakt, fiske og sanking. I det vestlige Nicaragua finnes det bare noen få lokalsamfunn som fortsatt regnes som indianske (nicarao, matagalpa og sutiaba).
I forbindelse med krigen som preget landet 1981–89, flyktet om lag 200 000 nicaraguanere, mange av dem mískito, til nabolandene og USA, og mange ble tvangsevakuert.
Størstedelen av befolkningen lever i den vestlige halvdelen av landet, hvor også de største byene befinner seg: Managua, León, Masaya og Chinandega.
Nicaragua – næringsliv. Nicaraguas næringsliv er basert på jordbruk og industri. Tidlig i 2000-årene bidrog jordbruk (inkl. skogbruk og fiske) med 18 % av BNP og sysselsatte drøye 40 % av yrkesbefolkningen. Industri og bergverk bidrog med 25 % av BNP og sysselsatte 15 % av yrkesbefolkningen. Tjenesteytende næringer, hvor turisme har en økende betydning, bidrog med nesten 60 % av BNP og sysselsatte 40 % av yrkesbefolkningen.
Borgerkrig og amerikansk handelsboikott fra 1985 rammet landets økonomi hardt (se for øvrig avsnittet om Historie). Etter 1990 har det foregått en viss omstrukturering av næringslivet, med bl.a. en økende privatisering. Den i særklasse viktigste begivenheten i nicaraguansk økonomi i det nye århundret, var Verdensbankens og Russlands beslutninger om å slette det meste av Nicaraguas gjeld. Samtidig begynte turistnæringen igjen å gi positive bidrag til økonomien. Generelt sliter landet med å komme på fote etter epoken med borgerkrig, diktatur og senere naturkatastrofer, og figurerer fortsatt blant de aller fattigste landene på den vestlige halvkule.
Nicaragua – jordbruk. Jordbruket har vært betydelig rammet av krigshandlinger og konflikter omkring eiendomsretten til jorden. En omfattende jordreform ble satt i verk under Sandinistrevolusjonen, men har senere blitt reversert. Særlig ble kaffe- og kjøttproduksjonen skadelidende under krigen. Kraftig nedgang i priser på bomull og sukker, sammen med handelsboikott fra USA, reduserte markedet for disse produktene i 1980-årene. For lokalt konsum blir det dyrket hovedsakelig ris, bønner, mais, bananer, sukker og sorgum. Til tross for synkende priser, handelsboikott og krig, økte kaffeproduksjonen under revolusjonen. Regjeringen har ikke lyktes i å stimulere jordbruksproduksjonen, og landsbygda preges ennå av betydelige voldshandlinger.
Skogbruk
Om lag 35 100 km2 av landet er produktiv skog, og de største regnskogsområdene i Mellom-Amerika befinner seg her. Tidligere ble store mengder karibisk furu, Pinus caribaea, mahogni og seder eksportert. De autonome regionene i det karibiske lavlandet har betydelige potensialer for tømmerutvinning.
Fiske
Fisket representerer den nest største eksportnæringen, spesielt på den karibiske kysten. Fangsten har vært konsentrert omkring hummer og reker. Fiskeflåten er i dårlig forfatning, og landet mangler kystvakt. Overfiske og ukontrollerte aktiviteter fra utenlandske fiskebåter representerer en betydelig trussel.
Bergverk, energi og industri
Nordøst i landet ble det tidligere utvunnet betydelige mengder av gull, sølv, kobber og sink. Nicaragua var i 1940-årene verdens sjette største produsent av gull. Gruvene er nå knapt i drift, men gullvasking er vanlig. Energi produseres primært fra importert petroleum. Det finnes et par vannkraftverk som til sammen produserer ca. 1/3 av landets energibehov. Termokraft fra en av landets vulkaner benyttes også som energikilde. Naturgass er funnet ved stillehavskysten.
Industrien er foreløpig lite utviklet og ble for en stor del ødelagt av jordskjelv i 1972 og bombing 1978–79. Amerikansk teknologi førte til tekniske problemer under handelsboikotten. Overgang til østeuropeisk teknologi i 1980-årene har i 1990-årene budt på tilsvarende problemer. Landet har kun ett petroleumsraffineri ved Managua. Beskjeden produksjon av tobakk, legemidler, bygningsmaterialer og trikotasje samt enkelte konsumvarer for det innenlandske markedet.
Utenrikshandel
USA var tidligere desidert viktigste handelspartner. Det anstrengte forholdet til sandinistregjeringen førte til handelsboikott i 1985. I 1981 forsøkte regjeringen å fordele handelen likt mellom Nord-Amerika, Europa, Japan og Comeconlandene. Samhandelen med Sovjetunionen økte i 1980-årene, men denne avtok dramatisk fra 1990, samme år som USA opphevet handelsboikotten og satte et sterkt preg på samhandelen igjen. Japan, Taiwan, de nordiske landene og EU har økt sin handel med Nicaragua. Tilbakevendte nicaraguanere fra eksil i USA har bidratt til stor tillit til handel med USA.
Samferdsel
Det finnes ca. 14 500 km veier, bl.a. Nicaraguas del av Pan-American Highway. Jernbanen ble nedlagt i 1993, men det finnes en kortere privat jernbanelinje i Chinandega for frakt av bananer til havnebyen Corinto. De viktigste havnene ligger ved Stillehavet, hvorav Corinto er den eneste med moderne dyphavshavn. Oljehavn er Puerto Sandino. Managua har internasjonal lufthavn, og kommunikasjonen med det veiløse lavlandet mot Karibia foregår vesentlig med fly.
Nicaragua – musikk. De eldste opptegnelser vi har om musikken i dette området, er skildringen den spanske historikeren G. H. Oviedo (1478–1557) gav av indianernes store dansefestivaler, med vekselsang mellom danserne og en leder, og rytmeakkompagnement på trommer og kalebass-rasler. Disse og andre indianske instrumenter er fortsatt i bruk. Folkemusikkformer knyttet til religiøse høytider er preget av sammensmelting mellom indianske og europeiske tradisjoner, med tekster på spansk og dialekter av nahuatl.
Et offentlig konsertliv er først utviklet de siste hundre år. Den ledende personlighet, komponisten Luis Delgadillo (1887–1962), skrev mer enn 400 verker, dirigerte symfoniorkesteret i Managua og var direktør for Den Nasjonale Musikkskolen, opprettet 1950. Mange av hans komposisjoner bygger på tradisjonsmusikk, f.eks. Sinfonía nicaragüense og Aires populares de Nicaragua.
Nicaragua – historie. Før spaniernes ankomst til Nicaragua bestod befolkningen av spredte småsamfunn som ikke har de samme høykulturelle kjennetegn som f.eks. i Mexico og Guatemala. Folkevandringer både fra nord og sør brakte befolkningsgrupper til stillehavskysten og områdene rundt de store innsjøene. Jungelindianere holdt til i det tropiske lavlandet mot Karibia. Selv om Columbus såvidt berørte kysten i 1502, var det først i 1523 at spanierne inntok det nåværende Nicaragua. Francisco Hernández de Córdoba grunnla samme året byen Granada ved Nicaragua-sjøen. Kolonistene fant lite av interesse i Nicaragua, men møtte hard motstand fra befolkningen som på kort tid ble betydelig redusert. Mer enn 40 000 indianere ble sendt som slaver til gruvene i Peru. Områdene ved Karibia-kysten hadde spanierne liten interesse for, og det ble fremfor alt britiske pirater som fikk innflytelse der. Britene etablerte et lokalt Mosquitiakongedømme i 1687 som sørget for indirekte britisk styre. Britene benyttet seg av mískitoindianernes mistillit til spanierne, og kolonitiden ble preget av hyppige angrep østfra mot spanske byer og maktkamp mellom Spania og Storbritannia.
Uavhengighet
Sammen med Mexico og det øvrige Mellom-Amerika fikk Nicaragua sin uavhengighet i 1821 som del av den mellomamerikanske føderasjonen. Først i 1838 fremstod landet som egen republikk. Likevel beholdt britene sitt fotfeste i Mosquitia. I forbindelse med gullrushet til California fra 1848 ble Nicaragua et viktig bindeledd mellom Karibia og Stillehavet. USA oppdaget den strategiske beliggenheten og prøvde med hjemmel i Monroe-doktrinen å presse britene ut av området. Britene og amerikanerne inngikk i 1850 Clayton–Bulwer-traktaten som innebar at ingen av de to landene kunne kolonisere områder i Mellom-Amerika. De konservative (med Granada som hovedsete) og de liberale (med León som hovedsete) befant seg i konstant konflikt i Nicaragua.
Inspirert av USAs annektering av det nordlige Mexico ankom den unge plantasjeeieren William Walker til Nicaragua og sluttet seg til de liberale i borgerkrigen i 1855. Et år senere utropte han seg selv til president i Nicaragua, hvor han ville gjeninnføre slaveriet og gjøre engelsk til offisielt språk. Han ble anerkjent av Washington. De mellomamerikanske statene forente krefter i krigen mot Walker, som i 1857 måtte forlate landet. Nederlaget betydde at de konservative fikk et sterkt grep om makten i over 30 år. I samme tidsrom utviklet kaffeeksport seg til Nicaraguas viktigste økonomiske basis. Tradisjonell fellesjord ble konfiskert, og de jordløse bøndene ble tvunget til å arbeide for kaffebaronene som utgjorde den nye makteliten. I 1881 førte dette til et større opprør blant indianerne i Matagalpaprovinsen. Flere hundre indianere omkom i massakrene utført av hæren til president Zavala. Denne prosessen fikk enda større omfang under den liberale diktatoren José Santos Zelaya (1893–1909), som i tillegg solgte store deler av landet til utenlandske investorer. Zelaya inkorporerte også med militærmakt Mosquitia i 1894, og landsdelen har siden båret hans navn.
Under Zelayas liberale reformer ble det moderne borgerskapet i byene dominerende i forhold til de tradisjonsbundne godseierne på landsbygda. Hans sterke nasjonalisme førte også til konflikter med USA. Det var gjort seriøse forsøk på å grave en kanal i det sørlige Nicaragua (San Juánelven) i 1880-årene. Da USA satte i gang med kanalprosjektet i Panama i 1903, tilbød Zelaya investorer i Europa og Japan å bygge en konkurrerende kanal i Nicaragua. Med hjemmel i Monroe-doktrinen intervenerte USA militært i 1909 og avsatte Zelaya.
Okkupasjon og Sandino (1912–34)
USA installerte bokholderen i et amerikansk gruveselskap, Adolfo Díaz, som ny konservativ president. Díaz var så lojal overfor amerikanerne at bl.a. jernbane og tollvesen ble solgt til amerikanske private selskaper, og Brown Brothers Bank kontrollerte den nasjonale økonomien. I 1912 ledet den liberale Benjamin Zeledón et bredt opprør mot den amerikanskstøttede regjeringen. Resultatet ble at amerikanske styrker invaderte nok en gang, og denne gangen ble okkupasjonen langvarig. Lojale konservative beholdt makten og vant valgene, som åpenbart bar preg av fusk, i 1912, 1916 og 1920.
I 1925 forlot de amerikanske troppene Nicaragua etter å ha installert en kompromissregjering med den konservative Solórzano som president og den liberale Sacasa som visepresident. Få måneder senere tok imidlertid Emiliano Chamorro makten ved et statskupp og ekskluderte alle liberale fra nasjonalforsamlingen. USA intervenerte for tredje gang, og Díaz ble igjen plassert i presidentstolen. Sacasa opprettet en «eksilregjering» i Puerto Cabezas på Karibiakysten i 1926 hvorfra borgerkrigen ble ledet. I mai 1927 undertegnet Sacasa og president Díaz en fredserklæring. Men mange av de liberale hæravdelingene nektet å godta traktaten, som innebar at USA kunne opprettholde sin kontroll. Augusto César Sandino var imot alle kompromissløsninger og insisterte på å kjempe inntil alle amerikanske tropper hadde forlatt Nicaragua. Selv om den liberale Moncada ble valgt til president i 1928, intensiverte Sandinos tropper krigen i fjellene. Kampen fikk tydeligere preg av en revolusjonær kamp og blir ofte karakterisert som den første geriljakrigen i Latin-Amerika. Sandino var en karismatisk lederskikkelse, og hans posisjon ble tydelig da bevegelsen falt sammen etter at han ble myrdet i 1934.
Somozaklanen (1936–79)
De amerikanske troppene forlot Nicaragua i 1933, men etterlot seg en nasjonalgarde de hadde trent opp og som stod under ledelse av Anastasio Somoza García, som var en beundrer av datidens fascistbevegelser i Europa. I 1936 tiltvang han seg statsmakten og full kontroll over det liberale partiet. Denne fullstendige militære og politiske kontrollen skulle sette preg på Nicaragua i over 40 år. Somoza ble USAs mest trofaste partner i Latin-Amerika og representerte et av de hardeste diktaturene på kontinentet. Somozafamilien tilrev seg stadig mer økonomisk makt ved hjelp av korrupsjon, smugling, ekspropriering og likvidering. De fleste viktige næringene var på klanens hender så tidlig som etter den annen verdenskrig. Somoza tok også aktivt del i den kalde krigen, bl.a. ved å tilby landet som base for den mislykkede invasjonen i Grisebukta på Cuba i 1961. Den første Somozadiktatoren ble skutt 1956, men hans sønner sørget for at Nicaragua ble et familieanliggende. Dette ble spesielt tydelig etter jordskjelvet i 1972 som la hovedstaden Managua i grus. Somozafamilien stakk det meste av den internasjonale katastrofehjelpen i egen lomme og sørget for at dens egne bedrifter kom på bena igjen. Men utover i 1970-årene vokste motstanden mot familien, også blant borgerskapet.
Sandinistrevolusjonen i 1979
Sandinistfronten for Nasjonal Frigjøring (Frente Sandinista de Liberación Nacional, FSLN) ble stiftet i 1961 og tok sitt navn fra Sandinos kamp i 1920- og 1930-årene. Den viktigste lederen fra starten av var Carlos Fonseca Amador, som falt i kamp i 1976. FSLN betraktet væpnet kamp og en bred folkemobilisering som nødvendig for en grunnleggende forandring av det nicaraguanske samfunnet. I 1960-årene opererte FSLN etter geriljaprinsippet, men spesielt etter jordskjelvet i 1972 utviklet FSLN seg til en massebevegelse som etter hvert hadde nettverk over det meste av landet. Forsmaken på revolusjonen kom i 1978 med harde kamper i provinshovedstedene León, Matagalpa og Estelí samt beleiring av presidentpalasset i Managua. Anastasio Somoza Debayle oppnådde lite sympati med sin brutale måte å slå tilbake på. Også USAs president Jimmy Carter forstod at Somoza var isolert. Slaget var tapt for Somoza da FSLN hadde tatt kontroll over alle byene med unntak av Managua; i juli 1979 forlot han landet. To dager senere inntok FSLN Managua uten kamp.
Gjenoppbygging
Krigen hadde etterlatt seg over 50 000 døde, en sønderbombet industri og en tom statskasse. Den foreløpige «juntaen for nasjonal gjenoppbygging» gav plass til borgerlige representanter og skapte et sympatisk bilde for utenverdenen. Dødsstraff ble avskaffet, jordreform, helse og utdanning fikk høyeste prioritet, og politisk fremstod revolusjonen som alliansefri og nasjonal. Det ble oppnådd bred internasjonal støtte til gjenoppbyggingen av landet, også fra USA. Betydelige fremskritt ble oppnådd det første året, men borgerskapet begynte å ytre sin misnøye med revolusjonens radikale linje. Da Ronald Reagan overtok som president 1981, var det slutt på USAs velvilje overfor revolusjonen. Støtten ble trukket tilbake, og USA deltok i stedet i forberedelsene til å styrte sandinistene, som ble betraktet som en farlig inspirasjon for resten av Mellom-Amerika. Kontrarevolusjonære grupper med tidligere nasjonalgardister i spissen ble trent i Honduras med argentinske rådgivere, finansiert av USA, som i 1984 også foretok en minelegging av nicaraguanske havner. Nicaragua brakte alle disse forholdene inn for Den internasjonale domstolen i Haag, som i en historisk kjennelse to år senere påla USA å betale et større erstatningsbeløp for brudd på internasjonal rettsorden. USA nektet imidlertid å godta kjennelsen, tross en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd.
Kontrarevolusjonen
Fra baser i Honduras og senere i Costa Rica sørget contras for store ødeleggelser og tap av menneskeliv. Contras-taktikken var i stor grad rettet mot sivile snarere enn mot militære mål. I tillegg tok mískitoindianere på østkysten til våpen for indre selvstyre. Nicaraguas økonomi forverret seg drastisk på grunn av de store forsvarsutgiftene, ødeleggelsene og handelsboikotten som USA innførte i 1985. Da de fem mellomamerikanske presidentene ble enige om en fredsplan for regionen i 1987, sammenfalt dette med Iran-contras-avsløringene som impliserte høytstående amerikanske politikere og militære. Forhandlingene førte til våpenhvile, og frie valg ble avholdt 1990. Selv om FSLN og Daniel Ortega Saavedra vant en solid valgseier i 1984, betraktet ikke USA valget som legitimt. En nærmest samlet opposisjon på 14 partier samlet seg 1990 i koalisjonen Samlet Nasjonal Opposisjon (UNO) som stilte med aviseieren Violeta Barrios de Chamorro som presidentkandidat. Valget ble et nederlag for FSLN, men overdragelsen av presidentvervet til Chamorro som Latin-Amerikas første valgte kvinnelige president fant sted uten dramatikk i april 1990.
Chamorros regjering
Chamorros regjering gikk svært langt for å tilfredsstille USA og Det internasjonale valutafond (IMF) som var raske på pletten for å støtte omleggingen av det nicaraguanske samfunnet. Jordreformen som hadde ført til at mange jordløse bønder hadde fått eiendomsrett til jord, ble reversert, og nasjonaliserte eiendommer ble gitt tilbake til de opprinnelige eiere. Eksilnicaraguanere, spesielt i USA, ble gitt gode betingelser for å vende tilbake med håp om at disse ville tilføre landet hardt tiltrengt kapital. Sosialsektoren basert på gratis helsevesen og skolegang led under tilpasning til privatisering og betaling av egenandeler, noe som ekskluderte en stor del av den fattige befolkningen fra disse tjenestene. Den nye regjeringen var revansjepreget og støtte på motstand fra en befolkning som i løpet av revolusjonsårene hadde blitt vant til å engasjere seg politisk. Koalisjonen UNO skulle vise seg å være en svært heterogen sammensetning, og FSLN beholdt mye av initiativet i nasjonalforsamlingen, hvor det fremdeles var det desidert største og mest samlede partiet.
Utfordringene for den nye regjeringen var store. Økonomien led under hyperinflasjon og en overvektig statsadministrasjon; i tillegg hadde sandinistene i den korte overgangsperioden mellom valget og innsettelsen av den nye regjeringen i 1990 fordelt store deler av statlige eiendommer mellom seg. Hær og politi var fremdeles under sandinistisk innflytelse, og landsbygda var fremdeles preget av et stort antall contras. Samtidig skulle hæren reduseres kraftig, og den sandinistiske politietaten skulle omdannes til en nasjonal politistyrke. General Humberto Ortega, som var øverstkommanderende for hæren, gikk inn for fullt samarbeid med den nye regjeringen, og i løpet av to år var hæren redusert fra om lag 100 000 til 15 000. Kompensasjonene for de avskjedigede militære var dårlige, og dette, sammen med det forhold at flere contras ikke ville avfinne seg med vilkårene for avvæpning, førte til en svært uoversiktlig situasjon på landsbygda med væpnede aksjoner for å legge press på regjeringen. Chamorro var ikke en handlekraftig president, og det var i hovedsak hennes svigersønn, regjeringens stabssjef Antonio Lacayo, som styrte landet. I 1991 ble det innført en valutareform som klarte å bremse ned den løpske inflasjonen på bekostning av et svært høyt prisnivå og lave lønninger. Tilpasningene til IMFs krav førte til en arbeidsløshet på om lag 60 %. Nesten samtlige kreditorer inngikk avtaler om sletting av utenlandsgjelden, som var stor etter våpenimport under krigen i 1980-årene. Nicaragua opprettholder et betydelig bistandsnivå som tilfører landet mer kapital enn eksportinntektene.
Stagnasjon
Hjemvendte eksilnicaraguanere bidrog til opprettelsen av en amerikanisert middelklasse som nøt betydelige privilegier i form av toll og avgiftsfrihet på import av konsumvarer fra USA. Men etter en kort optimisme i begynnelsen av 1990-årene valgte mange å reise tilbake til USA. Lite ble investert i produktive tiltak, og i stedet førte den nye kapitalen til økt energiforbruk og til et voksende konsum for en liten minoritet av befolkningen som hadde råd til det. Fattigdom og kriminalitet tiltok. Analfabetismen økte og det forebyggende helsesystemet brøt sammen. Omfattende streiker og opptøyer satte sitt preg på Nicaragua i første halvdel av 1990-årene.
Nasjonalforsamlingen var i lange perioder handlingslammet ettersom stadig skiftende allianser gjorde det umulig for regjeringen å få gjennomslag for mye av sin politikk. UNO-alliansen gikk i oppløsning, og i 1994 ble også FSLN splittet i to fraksjoner. Selvstyret for det karibiske lavlandet (atlanterhavskysten) som ble innstiftet i 1990 med valg på autonome forsamlinger, har fremstått som en avansert modell for urbefolkningers rett til selvstyre. Interne intriger og dominans av nasjonale partier har derimot forhindret et konstruktivt utfall av selvstyrebestrebelsene for en region som besitter størstedelen av landets potensielle ressurser (skog, maritime ressurser og gruver). Nye autonomivalg i 1994 førte ikke til at selvstyreprofilen ble styrket.
Presidentvalget i 1996 ble vunnet av Managuas tidligere borgermester, Arnoldo Alemán, som kandidat for en allianse av liberale partier, Alianza Liberal. Alliansen fikk 42 av plassene i nasjonalforsamlingen, FSLN konstituerte seg igjen som et kraftfullt opposisjonsparti med 37 mandater. Den tropiske orkanen Mitch som rammet Sentral-Amerika i oktober/november 1998, forårsaket enorme materielle ødeleggelser. Anslagsvis 3000 mennesker mistet livet i Nicaragua. Økonomien, som så smått hadde begynt å stabilisere seg, fikk et kraftig tilbakeslag etter denne katastrofen, særlig ble den viktige landbrukssektoren hardt rammet.
Grensekonflikt
På senvinteren 1999 økte spenningen mellom Nicaragua og Honduras etter at Honduras hadde tilkjent Colombia retten til et havområde som også Nicaragua gjorde krav på. Det ble sendt troppeforsterkninger til grensen, og i februar 2000 kom det til skuddveksling mellom patruljebåter fra de to landene. Men etter møter i Washington med mekling ledet av Organisasjonen av amerikanske stater, OAS, ble en avtale om å unngå væpnet konflikt underskrevet.
FSLN ble kåret til vinner ved lokalvalgene i 2000 – etter å ha gått sammen med det liberale regjeringspartiet om lovendringer som førte til at mindre partier i praksis ble skviset ut. Denne flertallsalliansen mellom to tradisjonelle motstandere i nicaraguansk politikk ble møtt med atskillig skepsis også internasjonalt. Presidentvalget året etter brakte en ny seier til de liberale; visepresident Enrique Bolanos rykket dermed opp etter Arnoldo Alemán. Taperen, tidligere president Daniel Ortega, ble imidlertid gjenvalgt som leder for sandinistpartiet, tross tre valgnederlag siden 1990. I 2003 ble Alemán dømt til 20 års fengsel, i en av flere korrupsjonssaker som hadde rystet det politiske livet i lengre tid. Både han og Ortega ble imidlertid, tross husarrest og valgtap, fortsatt ansett å trekke i viktige politiske tråder.
Et omfattende grasrotopprør og en ny politisk krise ble utløst av den høye internasjonale oljeprisen våren 2005. Sandinistene ble nå et brohode for Venezuelas president Hugo Chávez og hans fremstøt for å bygge nye allianser i Latin-Amerika, basert på billige oljeleveranser. I 2005 tiltrådte Nicaragua den sentralamerikanske frihandelsavtalen (Cafta), med USA som tyngste partner.
Generelt sliter Nicaragua både politisk og økonomisk med å komme på fote etter epoken med borgerkrig, diktatur og senere naturkatastrofer – og figurerer fortsatt blant de aller fattigste landene på den vestlige halvkule.
