Nepal – historie. Nepals tidlige historie bærer preg av at landet geografisk og kulturelt fungerer som en bro mellom India og Sentral-Asia. Mens sørlige distrikter er befolket av etniske grupper med nær tilknytning til India, har naboskapet til Tibet vært bestemmende i nord.
Buddha ble født i Lumbini ved den indiske grensen. De eldste krøniker på newari nevner dynastier fra tiden før vår tidsregning, men hittil har verken arkeologi eller innskrifter kunnet kaste lys over denne perioden.
Licchavikongene hersket i Sentral-Nepal (Bagmati) ca. 350–750. De kom fra Nord-Bihar i India og hadde nære forbindelser med Guptadynastiet. Det finnes innskrifter på sanskrit fra denne tiden. Byen Patan sørvest for Katmandu var allerede grunnlagt i 299. Den ble kalt Lalitpur og hadde buddhistiske stupaer; også Charumati nær Katmandu har buddhistiske minnesmerker. Ellers bærer Licchavitiden preg av hinduisme. Begge hovedretninger, både vishnuisme og shivaisme, ble tolerert skal man dømme etter monumentene.
Under Thakurikongene (750–1000) var de politiske forholdene preget av tibetansk dominans. Den nåværende hovedstaden Katmandu, som inntil 1500-tallet het Kantipur, skal være grunnlagt 723. I 899 ble den tredje av byene i Bagmatidalen til: Bhaktapur (Bhadgaon) øst for Katmandu. Etter 1000 ble shivaismen den dominerende religionen. Dette henger sammen med en lignende utvikling i Nordøst-India, der tantrismen ble omtrent enerådende på denne tiden.
Ca. 1150 kom Nepal under Karnatakongene, som fra Sør-India var kommet til Bihar og derfra til Sør-Nepal. Men på 1300-tallet måtte de gi fra seg makten til Malladynastiet, som regjerte til 1768. Mallatiden ble en storhetstid for Nepal; da nådde newar-kulturen sitt høydepunkt. Bhaktapur var hovedstad. Under muslimske herjinger i India søkte hinduer tilflukt i Nepal. Blant disse flyktningene ble det skrevet både sanskrit og maithili, og newarene som fra gammelt av hadde bodd i Bagmatidalen, tok etter. Særlig blomstret den dramatiske diktningen. Den trearkitektur og billedkunst som ennå preger Patan, Katmandu, Bhadgaon og andre byer, fikk sin utforming i Mallatiden.
I 1768–69 la Prithvi Narayan Shah (1720–75) Katmandudistriktene under seg. Malladynastiet bad East India Company om hjelp, men måtte kapitulere da hjelpen ikke nådde frem. Prithvi Narayan hadde startet sitt blodige felttog fra Gurkha lenger vest. Den nye herskerfamilien ble kalt Gurkhadynastiet, og deres språk, som er offisielt språk i Nepal, gurkhali. Mens mallaene var buddhister, var de nye herskerne hinduer. Innskrifter viser at det foregikk en infiltrasjon av gurkhaer i Kathmandu, lenge før erobringen 1768.
Det brøt snart ut stridigheter med Tibet. Så sent som 1730 hadde småstatene i Nord-Nepal betalt skatt til de kinesiske mandsju-keiserne. Gurkhaene holdt opp med dette og rykket inn på tibetansk territorium. Kineserne svarte med et felttog mot Nepal, som 1792 måtte gå med på å betale skatt. Først 1856 ble det slutt med dette, idet en fredstraktat med Kina tvang tibetanerne til å betale årlig tributt til Nepal. Det gjorde de helt frem til 1953.
Det oppstod også konflikter med britene. Grensetvistene kulminerte i krig 1814–15; Nepal måtte avstå store grenseområder og tillate en britisk resident i Katmandu. Etter dette valgte Nepal en isolasjonspolitikk. Kongen ble etter hvert en skyggehersker. Makten lå hos førsteministrene, som 1846–1951 tilhørte Ranaslekten. Det hersket rent føydale forhold, og løfter om reformer etter den annen verdenskrig ble ikke innfridd. Særlig gikk det ut over newarene, som lenge ikke fikk bruke sitt eget språk.
Nepal Congress Party (NPC) ble dannet 1950 etter indisk forbilde, og fikk støtte av kongen. Men statsministeren avsatte kongen, som måtte dra i landflyktighet til India. I 1951 kom det, ved indisk megling, til en slags forsoning mellom kongen og demokratene på den ene siden og Ranapartiet på den andre.
Ranaslektens maktkonsentrasjon ble etter hvert brutt. Under kong Mahendra (1955–72) fikk Nepal en ny forfatning, som introduserte landets første demokratiske system. Ved det første valget fikk det moderat-sosialistiske Kongresspartiet absolutt flertall, og den første parlamentariske regjering ble dannet. Men 1960 tok kongen makten ved et kupp, oppløste partiene og arresterte flere politiske ledere.
Partipolitikken ble ved forfatningen av 1962 erstattet av panchayat-systemet (se Nepal, forfatning). Dette indirekte systemet sikret maktkonsentrasjonen hos kongen, og de besittende klasser beholdt makten på det lokale plan. Under kong Birendra (fra 1972) oppstod atskillig misnøye med det autoritære styret. Etter alvorlig uro ordnet kongen en folkeavstemning 1980; panchayat-systemet ble bekreftet med knapp majoritet.
Inntil 1990 var Nepal et av verdens få absolutte monarkier. En blodig folkereisning der flere hundre ble drept, gav gjennombrudd for demokratiske reformer. En ny forfatning i november 1990 fratok kong Birendra hans nærmest eneveldige makt. Kongen ble nå konstitusjonell monark.
Det nyvunne demokratiet fikk en vanskelig start, med mange og ustabile regjeringer. Ved det første frie valg på 32 år, i mai 1991, deltok 20 partier. Kongresspartiet (moderat-sosialistisk) dannet regjering, men denne unnlot å ta et oppgjør med det gamle regimet. Etter sterk indre uro der den radikale venstrefløyen viste sin styrke, seiret kommunistene ved valget 1994 og hadde regjeringsmakten i ett år. Hyppige regjeringsskifter lammet forvaltningen og bremset økonomisk utvikling. I perioden 1990–2005 hadde 15 forskjellige regjeringer makten, i snitt et regjeringsskifte per år. Folkets tiltro til det nye demokratiske systemet ble svekket. De mange nye partiene var preget av intern splittelse og personstrid, korrupsjon og maktmisbruk. Opprivende fraksjonskamper splittet også det tradisjonsrike Kongresspartiet, med en utbryterfløy ledet av S.B. Deuba, og det «gamle» NPC, anført av veteranen G.P. Koirala.
En alvorlig utfordring mot styresmaktene dannet det militante Nepals kommunistparti – Maoistene (Nepal Communist Party – Maoist, NPC-M) og dets kamporganisasjon, United People’s Front (UPF). 13. februar 1996 sendte maoistene ut en parole om «folkets frigjøringskrig». Målet for «folkekrigen» skulle være gjennomgripende sosiale og politiske endringer. Med Kinas revolusjonsleder Mao Zedong som ledestjerne ville opprørerne styrte monarkiet og gjøre hindu-kongedømmet til en kommunistisk folkerepublikk etter mønster fra det kultur-revolusjonære Kina i 1960-årene. Maoistene førte den væpnede kampen med voksende styrke. Geriljaen spredte seg etter hvert fra det opprinnelige kjerneområdet i vest til de fleste provinsene. Regjeringen forsøkte å få bukt med maoistrevolten med gunstige lån til småbrukere og annen økonomisk stimulans. Et annet virkemiddel var strengere antiterroristlover.
I juni 2001 ble nasjonen rystet av en massakre på nesten hele kongefamilien. Kronprins Dipendra gikk angivelig amok i beruset tilstand etter en krangel med foreldrene om valg av ektemake. Kong Birendra, dronning Aishwaraya og åtte andre medlemmer av kongefamilien ble drept med skuddsalver fra automatvåpen; kronprinsen skjøt så seg selv. Den myrdede monarkens yngre bror, Gyanendra, ble kåret til ny konge.
Palassmassakren skapte en akutt tillitskrise i folket. Maoistgeriljaen utnyttet dette til ny storoffensiv. Regjeringen svarte med enda strengere sikkerhetslover; hæren ble nå satt inn i krigen med full tyngde. Etter nye regjeringskriser overtok S. B. Deuba som statsminister høsten 2001. Feilslåtte fredsforhandlinger ble fulgt av nye maoistfemstøt. Regjeringen slo tilbake med unntakstilstand over hele landet. Bare i 2002 ble over 4000 mennesker drept. Okt. 2002 proklamerte kong Gyanendra at han personlig hadde overtatt den utøvende makten. Deuba-regjeringen ble avsatt og parlamentets representanthus oppløst. Ledende politikere stemplet kongens inngripen som et grunnlovsstridig «rojalistkupp». Ifølge forfatningen av 1990 skulle kongen nærmest være en symbolfigur. Ved årsskiftet 2002–03 hadde opprørerne tilnærmet kontroll over mer enn en tredel av landområdet. Etter seks måneders våpenhvile blusset krigen opp igjen for fullt i august 2003; forhandlinger hadde i mellomtiden strandet på spørsmålet om grunnlovsrevisjon. Konflikten ble nå ytterligere brutalisert. Humanitære organisasjoner kritiserte både maoistgeriljaen og regjeringsstyrkene for svært grove brudd på menneskerettighetene; bl.a. vilkårlige likvidasjoner og utstrakt bruk av tortur. Konflikten drev mange på flukt.
2004 kjempet kong Gyanendra på to fronter, mot både maoistene og landets politiske etablissement. Første halvår var preget av politiske tumulter med streikeaksjoner og heftige massemønstringer. I juli bøyde kongen av og tok Deuba til nåde igjen som regjeringssjef. 1. februar 2005 gjorde kongen på ny helomvending, satte grunnloven til side, avsatte Deuba-regjeringen og tok selv egenmektig over styret. Deuba ble av kongens korrupsjonskommisjon dømt til to års fengsel for korrupsjon. Konflikten mellom kongen og en allianse av sju ledende politiske partier ble nå ytterligere skjerpet. Sjupartialliansen gikk inn i forhandlinger med maoistene; partene kom nov. 2005 frem til en overenskomst i 12 punkter. Maoistene sa seg villig til å nedlegge våpnene på visse vilkår, bl.a. at det sammenkalles en grunnlovsforsamling for å avgjøre spørsmålet om monarki eller republikk. Maoistene hadde i september kunngjort tre måneders våpenhvile, men januar 2006 blusset krigen opp igjen for fullt. En åpen konflikt mellom maoistenes øverste ledere, partisjef Prachandra og partiideolog B.R. Bhattarai, var høsten 2005 tilsynelatende bilagt. Ved 10-årsdagen for krigsutbruddet, 13. februar 2006, hadde konflikten tatt livet av over 13 000 mennesker, flest sivile.
Utenrikspolitikk
Nepals utenrikspolitikk er nøytral og har vært preget av en balansegang mellom de mektige naboene India og Kina. Nesten all handel går over den indiske grensen. I 1996 ble det inngått en avtale med India om integrert vannkraftutbygging i Mahakalielven, det hittil største prosjekt i sitt slag i regionen.
Maoistopprøret har siden 1996 gjort Nepal til et nytt brennpunkt i det urolige Sør-Asia. Det har skapt nervøsitet hos stormaktsnaboen India, som frykter at opprøret vil kunne spre seg over grensene til Indias egne maoister – naxlittene. Kina har fordømt maoistene som «terrorister» og mener de ikke har noe til felles med Kinas revolusjonsleder. USA, Storbritannia og India har siden 2002 støttet regjeringshæren med militær utrustning. Hæren har økt fra ca. 50 000 til 75 000 soldater i perioden 1996–2006.
Nepals forhold til nabolandet Bhutan har vært anspent siden tidlig i 1990-årene, da 200 000 etniske nepalere ble tvunget ut av Bhutan. År 2005 levde fortsatt ca. 100 000 av disse i FN-leirer i Nepal.
Økonomisk utvikling
1992 innledet regjeringen en avregulering av økonomien for å tiltrekke utenlandske investorer. Privatisering av statseide bedrifter ble innledet. Bistand og lån fra utlandet spiller en avgjørende rolle for økonomien. Etter demokratiseringen 1990 økte bistanden kraftig, men en betydelig del antas ikke å ha kommet til nytte, delvis pga. ineffektivt byråkrati. Ved tusenårsskiftet ble ca. en tredel av statens utgifter dekket ved bistand. Til tross for krigen har Nepal også i senere år registrert økonomisk vekst, om enn fra et svært lavt nivå. Veksten kommer for en stor del av arbeidsmigrasjon. Nepal ble 2004 opptatt som medlem av WTO.
Nepals turistindustri, som gav arbeid til 200 000, nådde toppen 1999 med over 400 000 utenlandske besøkende. Siden tusenårsskiftet er det i snitt kommet bare vel halvparten så mange.
Avskoging er et stort problem. En 25-årsplan for skogreising ble 1990 kostnadsberegnet til 1,7 mrd. US dollar. 1993 ble den tidligere isolerte vestlige landsdelen knyttet til det nasjonale veisystemet med fullføringen av Karnalibroen.
Nepal blir av FN regnet blant verdens 25 minst utviklede land. Målt i inntekt per innbygger er Nepal verdens 12. fattigste land og det fattigste i Sør-Asia (2003). Målet har vært å redusere andelen av befolkningen som lever under fattigdomsgrensen fra 42 % i 1996 til 32 % innen 2008. I 2005 levde ca. 10 millioner mennesker fortsatt i ekstrem fattigdom. Nepal erkjenner at landet ikke vil nå tusenårsmålet om å halvere andelen av mennesker som lever i ekstrem fattigdom og sult innen 2015. Nepal rangeres som nr. 136 av 177 land i FNs levekårsundersøkelse 2005.
Norge har siden 1964 gitt bilateral bistand til Nepal, hovedsakelig gjennom frivillige organisasjoner. Den norske Tibetmisjon har siden 1963 ført an i utbyggingen av lokale småkraftverk og oppbygging av lokal fagekspertise. Tibetmisjonens største kraftverk, Jhimrud, ble 2002 sprengt av maoistopprørere, et ledd i strategien for å ødelegge landets infrastruktur. Samme år sprengte opprørerne også Khimti-kraftverket, den gang landets største, med norske Statkraft som hovedeier. Begge anlegg var 2004 tilbake i full produksjon.
1996 ble Nepal et av Norads hovedsamarbeidsland; 2006 var landet det eneste i Asia ved siden av Bangladesh med denne status. År 2000 åpnet Norge ambassade i Katmandu. Den totale norske bistanden har siden tusenårsskiftet vært nærmere 150 millioner kroner årlig i snitt. Overføringene ble 2005–06 kuttet 10 % som en reaksjon mot kongens egenmektige styre. En ny bistandsstrategi ble vurdert sammen med andre giverland. Utviklingssamarbeidet med Nepal konsentrerer seg om grunnutdanning, næringsutvikling/energi, godt styresett, menneskerettigheter og fredsskapende arbeid.
