Nederland

Nederland, monarki i det nordvestlige Europa som i øst grenser til Tyskland, i sør til Belgia. I nord og vest vender landet ut mot Nordsjøen. Landet er lavtliggende og beskyttet mot havet av diker og sanddyner. Til Nederland hører de oversjøiske områdene Nederlandse Antillen og Aruba.

Nederland var opprinnelig den nordlige og mer avsidesliggende delen av de samlede Nederlandene – 17 provinser med det kulturelle og økonomiske sentrum i provinsene Flandern og Brabant. Ved et opprør (1568–1648), fortrinnsvis ledet av flamske, kalvinistiske offiserer, ble den nordlige delen avskåret og en selvstendig republikk ble opprettet 1579. I store masser flyktet sørnederlendere mot nord. Håndverkere, intellektuelle og ikke minst rike kjøpmenn gjorde raskt den nye staten til en mektig handelsnasjon. Først etter 1900 utviklet landet seg til en industristat. 1815–30 var Nederlandene gjenforent, men 1831 ble de sørlige provinser utskilt som egen stat – Belgia.

Navnet Nederland sikter til landets geografiske beliggenhet.

Rettsvesen

De fleste någjeldende lovbøker er sterkt påvirket av fransk rett. Domstolordningen er felles for sivile saker og straffesaker. Deltakelse av lekmenn (jury) i vanlige saker er ukjent. Dommerne utnevnes av regjeringen, og når det gjelder høyesterettsdommere etter forslag fra parlamentets annetkammer. De sitter til oppnådd aldersgrense og kan bare avskjediges etter dom.

Høyesterett (Hoge Raad), som har sitt sete i Haag, består av 15 dommere. Ved siden av å være øverste ankeinstans har Høyesterett domsmyndighet ved forgåelser forøvd i tjenesten av medlemmer av parlament og regjering samt visse andre høyere statstjenestemenn. For øvrig er det appelldomstoler, distriktsdomstoler og kantondomstoler.

Grunnlovsmessigheten av lover kan i Nederland ikke prøves av domstolene, men lovligheten av vanlige administrative vedtak er undergitt domstolskontroll, dels ved de alminnelige domstoler, dels ved forskjellige administrative spesialdomstoler. Det er egen militær jurisdiksjon for medlemmer av de væpnede styrker, med en særskilt militær Høyesterett i Haag.

Nederland – forfatning og politisk system. Nederland er et konstitusjonelt monarki. Det omfatter også landets eneste gjenværende oversjøiske områder, Nederlandse Antillen og Aruba. Den grunnlov som gjelder i det europeiske Nederland ble innført i 1814, men er siden revidert atskillige ganger.

Nederlands styreform er demokratisk. Den politiske myndighet springer ut av en nasjonalforsamling, Staten-Generaal. Regjeringen, som ledes av en statsminister, utgår fra og er ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen. Den består av to kamre. Førstekammeret har 75 representanter, som blir valgt av provinsrådene for fire år. Annetkammeret (Tweede Kamer) har 150 representanter. De velges i direkte forholdsvalg for fire år. Hele landet er én valgkrets. Annetkammeret er det viktigste kammeret. Lovforslag må fremmes i eller av dette kammer; førstekammeret kan bare akseptere eller forkaste annetkammerets vedtak. Begge kamre kan gjøre parlamentarisk ansvar gjeldende overfor regjeringen; regjeringen kan oppløse begge kamre.

Et spesielt organ i Nederland er statsrådet (Raad van State). Det ledes av monarken, som formelt også er den som utpeker rådets medlemmer. Rådet har (begrensede) rådgivende oppgaver i lovgivningsspørsmål og er høyeste appellinstans i administrative tvister.

Tradisjonelt har partisystemet reflektert religiøse og sosiale skillelinjer. Det oppstod egne religiøse partier for protestanter (kalvinister) og for katolikker. Den sekulære siden ble splittet sosialt, slik at de liberale appellerte til middelklassen og arbeiderpartiet til arbeiderklassen. De religiøse partiene gikk sammen til ett kristeligdemokratisk parti, CDA, i 1980, som dominerer politikken sammen med arbeiderpartiet PvdA. Andre viktige partier er det liberale VVD og det sentrumspregede D 66.
Administrativ inndeling

Nederland er en enhetsstat, bestående av 12 provinser. I hver provins er det et provinsråd, valgt for fire år ved direkte forholdsvalg, en eksekutivkomité på seks medlemmer, valgt av og blant rådets medlemmer, samt en regjeringsoppnevnt kommissær. Kommissæren fører forsete i råd og eksekutivkomité. Under regionene er det 636 kommuner med valgte kommunestyrer og en regjeringsoppnevnt borgermester.

Nederland – plante- og dyreliv. Av landets opprinnelige vegetasjon er lite tilbake. I geestområdene finnes ennå lyngheier, myrer og furu-, bjørk- og eikeskog. Langs kysten er det marsk- og sanddynevegetasjon.

Mange dyrearter, bl.a. de fleste større pattedyr, har forsvunnet i nyere tid. Foruten insektetere, gnagere og flaggermus er kanin, sørhare, rev og noen mårdyr vanlige. Hjort, dåhjort, rådyr og grevling finnes vesentlig i reservater og nasjonalparker. De vestfrisiske øyer har en betydelig bestand av selartene steinkobbe (3000) og havert (600). I alt forekommer 55 pattedyrarter. Mer enn 460 fuglearter er observert, av disse er 200 mer eller mindre regelmessige hekkefugler og 75 vanlige trekk- og vintergjester. Tallrike spurvefugler, svaner, gjess, ender og vadefugler raster her i trekktiden eller overvintrer. Blant de mest iøynefallende hekkefuglene kan nevnes vipe, svarthalespove og avosett. Verdens nordligste purpurhegre- og skjestorkkolonier. 13 krypdyrarter, bl.a. europeisk sumpskilpadde, stålorm og buorm. Huggorm er eneste giftslange. De 17 amfibiene omfatter flere salamandere, gulbuket klokkefrosk, fødselshjelperfrosk, strandpadde og spiselig frosk.

Nederland – klima. Værlaget blir dominert av fremherskende vestlige luftstrømmer som er preget av de tempererte vannmasser i Atlanterhavet. Landet har temperert regnklima som på grunn av områdets begrensede utstrekning og de små høydevariasjonene får et temmelig ensartet preg. Luftfuktigheten er relativt høy, det er ofte overskyet og en del vind. Middeltemperaturen for januar og februar er omkring 2 °C, i juli og august omkring 17 °C. Årsnedbøren er ca. 700 mm fordelt over året, minst på ettervinteren og om våren. Enkelte år preges værtypen av kontinentale luftmasser, mest typisk er dette om vinteren, som da kan bli kald.

Nederland – musikk. Nederlands musikkhistorie er preget av at landet gjennom de siste 500 år har opplevd store politiske omveltninger og vært en del av Frankrike, Burgund, det tysk-romerske rike og Spania.

De eldste kjente folkesangere var 1000- og 1100-tallets franske trouverer og hollandske minnezangers. Omvandrende spillemenn trakterte blåse- og strengeinstrumenter til sang og dans. Kalvinismen bidrog til en nedgangsperiode for folkemusikken på 1500- og 1600-tallet, men noen tradisjoner har levd videre. Blant eldre instrumenter som fortsatt er kjent, er den karakteristiske rummelpot (friksjonstromme) og hommel, eller noordsche balk, en siter som ligner på langeleik. I nyere tid dominerer ellers trekkspill og blåseinstrumenter.

Da det nederlandske kultursentrum inntil Nederlandenes deling på slutten av 1500-tallet lå i landets sørlige del, dvs. det nåværende Belgia, hører de fleste av komponistene i den nederlandske musikks storhetstid på 1400- og 1500-tallet hjemme her (se Belgia, musikk). Den eneste av de store polyfonister som kom fra det nåværende Nederland var Jacob Obrecht fra Bergen op Zoom.

Jan P. Sweelinck hadde røtter i siste fase av den nederlandske polyfoni, men hentet nye impulser gjennom studier i Venezia og var også påvirket av de engelske virginalister. Med sine orgelkomposisjoner spilte han en vesentlig rolle for utviklingen av 1600-tallets tyske orgelkunst.

Kjent og skattet av vår tids blokkfløytister er den blinde Utrecht-musikeren Jacob van Eyck. Fornyet oppmerksomhet har også Willem de Fesch fått.

På 1700-tallet avtok kirke- og hoffmusikkens betydning, og det vokste frem et borgerlig musikkliv med offentlige konserter og amatør-baserte musikkselskaper. På 1800-tallet fikk musikken nye impulser og inspirasjon fra den tyske romantikk. Omkring 1900 forente B. Zweers, Johan Wagenaar og særlig Alfons Diepenbrock tyske og franske stiltrekk på en personlig måte. Samme retning fulgte Willem Pijper, den mest fremtredende komponist etter Diepenbrock. Pijpers innflytelse virker videre gjennom hans elever Guillaume Landré, Kees van Baaren og Henk Badings, som også interesserer seg for elektronisk musikk, samt Hans Henkemans, den mest trofaste Pijper-elev. Komponister som Marius Flothuis, Lex van Delden, Jurrian Andriessen og Ton de Leeuw har satt sitt preg på de siste tiårenes nederlandske musikk.
Musikkutøving

Concertgebouw-orkesteret, grunnlagt 1888 og knyttet til Amsterdams Concertgebouw, ble under Willem Mengelbergs ledelse et av verdens førende orkestre, og har siden vært ledet bl.a. av Eduard van Beinum og Bernard Haitink. Residentieorkest i Haag nådde under Willem van Otterloo, som også utmerker seg som komponist, internasjonalt ry i tiden etter den annen verdenskrig.

Nederland har i de siste årtier hatt en rekke internasjonalt anerkjente musikkutøvere, bl.a. pianistene Cor de Groot og Hans Henkemans, sangerne Elly Ameling og Aafje Heynis (f. 1924), fløytisten Frans Brüggen og cembalisten Gustav Leonhardt med det berømte Leonhardt Consort.
Institusjoner

I 1903 ble Nederlandsche Opera stiftet i Amsterdam, men først etter den annen verdenskrig opprettet man selskapet De Nederlandse Opera, som gav regelmessige forestillinger i Amsterdam, Haag og Rotterdam. I 1960-årene ble dette selskapet avløst av De Nederlandse Operastichting. Amsterdams Muziektheater, åpnet 1986, er et moderne senter for opera og ballett.

Det finnes 16 musikkonservatorier og andre høyere musikkskoler, og det er lærestoler i musikkvitenskap ved universitetene i Leiden, Amsterdam, Utrecht, Groningen og Nijmegen. Philips-konsernet har fonogramselskap i Baarn og studio for elektronisk musikk i Eindhoven. I Amersfoort er det skole for klokkespillere (klokkenister) etter at den gamle nederlandske klokkespillkunst fikk sin renessanse med utgangspunkt i den flamske byen Mechelen. Fast ansatte klokkenister gir i mange byer regelmessig konserter på de delvis meget gamle klokkespill i kirke- og rådhustårn.
Festspill

Siden 1947 arrangeres årlige festspill, Holland Festival, fortrinnsvis i de store byene i provinsene Nord- og Sør-Holland samt i Utrecht, med faste poster som de store Bach-fremførelser i Naarden, klokkespillkonkurransene i Hilversum og konkurranse i orgelimprovisasjon i Haarlem.

Nederland – næringsliv. Nederland har et allsidig næringsliv med hovedvekt på industri, handel og samferdsel. Landets beliggenhet gjør det til en naturlig innfallsport for store deler av Vest-Europa, og økonomien preges derfor i stor grad av handel. Nederland har en forholdsvis stor import av råvarer, som foredles innenlands (i særlig grad innenfor den høyteknologiske jordbrukssektoren og metall- og petrokjemisk industri) og eksporteres.

Jordbruk

Jordbruket i Nederland er svært intensivt, både med hensyn til produksjon og distribusjon, og sysselsetter kun 3,2 % av de yrkesaktive (2004). Ca. 60 % av totalarealet er dyrket, og landet har høye arealavkastninger. Til tross for den høye befolkningstettheten har landet et overskudd av landbruksprodukter. Jordbruket gav 2004 ca. 13 % av landets eksportinntekter. Hagebruk er den viktigste jordbruksnæringen, og landet har en tradisjonsrik produksjon av blomster og blomsterløk. I tillegg er husdyrhold, med produksjon av meieriprodukter hovedsakelig for eksport, en viktig næring. Det er for øvrig utbredt med dyrking av poteter, sukkerbeter, løk, hvete og bygg.
Produksjon av viktige vekster 2004
tonn
Sukkerbeter     6 500 000
Poteter     6 400 000
Hvete     1 228 000
Bygg     372 000
Løk     880 000
Tomater     600 000
Fiske

Ledende fiskehavn er IJmuiden vest for Amsterdam. Viktigste fangster er makrell, sild, muslinger og torskefisker. Så og si hele fangstmengden tas i Atlanterhavet, kun mindre mengder tas ved ferskvannsfiske. Muslingoppdretten foregår særlig i Zeeland.
Energi og bergverk

Nederlands viktigste mineralressurs er naturgass, og landet er blant verdens største naturgassprodusenter. Naturgassfeltet rundt Groningen er blant Europas mest produktive. Produksjonen av naturgass dekker over halvparten av det innenlandske energibehovet. En større del av gassen blir eksportert via rørledninger til nabolandene og Frankrike. Det er også funnet gass i den nederlandske delen av Nordsjøen. Petroleumsutvinning drives i begrenset omfang i Zuid-Holland og Groningen. Stor saltutvinning.
Industri

20,8 % av yrkesbefolkningen (2003) var sysselsatt innen industri. Den viktigste industrisektoren er næringsmiddelindustrien, som i hovedsak bearbeider innenlandske jordbruksprodukter (melk, poteter, sukkerbeter) eller innførte tropeprodukter i havnebyene (kakao, vegetabilske oljer, tobakk m.m.). Ellers er de tradisjonelt viktigste industrigruppene maskin- og metallindustri, elektrisk, kjemisk og tekstilindustri. Den mest ekspansive av de nyere industrigrenene er den kjemiske industrien, med hovedvekt på oljeraffinerier, særlig i Rotterdamområdet (Europoort), og i Geleen, Limburg, hvor kapitalen fra den nedlagte kullgruvevirksomheten er investert.

Av tungindustri er skipsverftene med tyngdepunkt langs Noordzeekanaal til Amsterdam og Nieuwe Waterweg til Rotterdam viktige. Ved IJmuiden i Velsen ligger et stålverk og Delfzijl i Groningen har aluminiumverk. Ellers dominerer lettere maskinindustri og elektroteknisk industri med Philipsverkene i Eindhoven (som også har DAF bilfabrikker), maskinfabrikker i Hengelo og elektronisk industri i Hilversum.
Produksjon av en del viktige varer 2000
Mineraler og metaller
tonn
Råstål     5 667 000
Råjern     4 969 000
Råolje     18 000 0001
Salt     5 000 000

1) Antall fat
Industrivarer
tonn
Papir og papp     3 200 000
Sukker (raffinert)     1 061 000
Kunstgjødsel     1 200 000
Sykler     1 155 0001

1) Antall stk.
Turisme

Turismen er blitt en betydelig næringsgren, med ca. 10 mill. utenlandsbesøkende i 2004; av disse kom ca. 3 mill. fra Tyskland. Omtrent halvparten av turistene besøker Amsterdam, men andre maleriske byer, kanalene og det særpregede kulturlandskapet trekker også mange turister. Badestedene Scheveningen, Noordwijk og Zandvoort er meget populære.
Utenrikshandel

Nederland har fra 1948 tollunion med Belgia og Luxembourg (i Benelux-unionen) og er medlem av Den europeiske union (EU). Innførselen er i vekt dobbelt så stor som utførselen; det innføres hovedsakelig tunge massevarer som petroleum, malm og andre råstoffer, og det utføres næringsmidler, raffineriprodukter og lettere ferdigvarer. Tyskland er viktigste handelspartner – 24,4 % av landets totale eksport gikk dit (2003), og 20 % av importen kommer derfra. Andre viktige eksportmarkeder er Belgia/Luxembourg, Frankrike, Storbritannia og Italia. I tillegg til Tyskland kommer det meste av Nederlands import fra Belgia/Luxembourg, USA, Frankrike og Storbritannia.
Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land 2003
Eksport     Import
Tyskland     24,4     20,0
Belgia/Luxembourg     12,0     11,3
Storbritannia     10,3     7,2
Frankrike     10,0     5,5
USA     4,8     7,8
Eksporten prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2003
Matvarer og levende dyr     12,6
herav frukt og grønnsaker     27,2
Petroleum og petroleumsprodukter     5,0
Kjemikalier o.l.     16,7
Maskiner og transportutstyr     32,2
herav datautstyr og kontormaskiner     32,6
telekommunikasjons- og lydutstyr     8,6
annet elektrisk utstyr og apparater     22,0
kjøretøyer og deler     14,0
Importen prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2003
Matvarer og levende dyr     8,8
Petroleum og petroleumsprodukter     8,4
Kjemikalier     12,0
Maskiner og transportutstyr     37,7
herav datautstyr og kontormaskiner     31,0
telekommunikasjons- og lydutstyr     10,9
annet elektrisk utstyr og apparater     20,2
veimaskiner, motorer og deler     17,6

Samferdsel

De indre vannveiene (elver og kanaler) er de dominerende transportårer for tyngre varer. Det finnes ca. 5000 km farbare vannveier, og omtrent 1/3 av all frakt i landet går med båt. Det er en stor innlandsflåte (lektere, taubåter m.fl.). Rotterdam er en internasjonal transitthavn, særlig for frakt som skal lenger opp i Rhinen, og dessuten en av verdens største og mest moderne havnebyer. Amsterdam er nest viktigste havneby.

Ca. 70 % av landets totale jernbanenett er elektrifisert, og det totale jernbanenettet er ca. 3000 km. Veinettet er godt utbygd. Schiphol ved Amsterdam er en viktig internasjonal lufthavn. Flyselskapet KLM er et av verdens eldste kommersielle flyselskap og har ruter over hele verden.

Nederland – befolkning. Folketallet ble i 2005 beregnet til 16,4 mill. Befolkningsveksten har i perioder vært meget rask; folketallet ble fordoblet 1835–1910 og igjen 1910–67. Senere har veksten avtatt, særlig i 1970-årene. I perioden 1990–2003 var årlig befolkningstilvekst beregnet til 0,6 %. Veksten har avtatt primært som følge av synkende fødsels- og dødsrater, men innflyttingen fra utlandet har også avtatt i senere år. Blant de med utenlandsk opprinnelse finnes det mange fra Nederlands tidligere kolonier, bl.a. amonesere, et indonesisk folk, som ikke ville akseptere Sukarnos oppløsning av Indonesias føderale struktur og som flyktet til Nederland da koloniherredømmet opphørte. Da Surinams selvstendighet stod for tur, var det mange som fryktet fattigdom og nød, og drog til Nederland. Det er også mange fra Tyrkia og Marokko.

Nord i Nederland, i provinsen Friesland, bor friserne, den eldste germanske stammen man kjenner, og disse måtte i tiden etter den annen verdenskrig kjempe for anerkjennelse av frisisk språk og kultur.

Folketettheten er den største i Europa (småstatene unntatt), men skifter sterkt mellom landsdelene. Ca. 90 % av befolkningen lever i byer og tettsteder. Særlig sterk er urbaniseringen i et ringformet område i vest, Randstad Holland, som er en nesten sammenhengende kjede av byer langs randen av det grønne midtområdet i provinsene Noord-Holland og Zuid-Holland. Her ligger de største byene (2003): Amsterdam (735 500), Rotterdam (599 600), Haag (463 826) og Utrecht (265 151). Andre store industrisentra er Eindhoven (206 100) i Noord-Brabant, Groningen (177 100) og Arnhem (141 500) i Gelderland.

Språk

Offisielt språk er nederlandsk. I provinsen Friesland er frisisk offisielt språk ved siden av nederlandsk.

I provinsen Groningen er det opprinnelige frisiske språket blitt fortrengt av nedertysk (i Nederland kalt saksisk). Nedertysk er også talespråket i provinsene Drenthe og Overijssel. I Noord- og Zuid-Holland er dialekten hollandsk, bortsett fra i en del av Noord-Holland, hvor dialekten er en blanding av frisisk og hollandsk. I Zeelandsk Flandern snakkes flamsk dialekt, i Noord-Brabant brabantsk og i Limburg limburgsk. Dialektforskjellene i nederlandsk kan være meget store, og ulike dialekter er ofte ikke gjensidig forståelige.

Nederland – det moderne Nederland. Slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene ble en turbulent periode i nederlandsk politikk. Ved valget 1982 fikk det kristeligdemokratiske partiet CDA (som ble dannet ved sammenslutning av tre tidligere selvstendige, kristne partier i sentrum) og det liberal-konservative Folkepartiet for frihet og demokrati (VVD) rent flertall. Kristeligdemokraten Ruud Lubbers dannet regjering. Nederland ble hardt rammet av den økonomiske krisen som satte inn fra midten av 1970-årene. Lubbers’ regjering gjennomførte en hard økonomisk innstrammingspolitikk for å få ned underskuddet på statsbudsjettet og for å få kontroll med den stigende inflasjonen og arbeidsløsheten. Inflasjonen sank i 1990-årene, men samtidig steg arbeidsledigheten til 9,3 % (1995), et tall som likevel var mindre enn i de verste kriseårene i 1980-årene. Nederland førte i siste halvdel i 1990-årene en stram økonomisk politikk for å tilpasse seg kravene for å bli med i Den europeiske pengeunionen, bl.a. ved kutt i trygdeordningene og reduksjon av verneplikten. Nederland innførte euro som myntenhet i 2002.

Lubbers holdt seg ved makten helt til 1994, og ble dermed den lengst regjerende statsminister på 1900-tallet. Etter valget 1994 overtok sosialdemokraten Wim Kok regjeringsmakten i en koalisjon av arbeiderpartiet (PvdA), VVD og sentrum-venstre-partiet D 66. Dermed stod kristeligdemokratene utenfor regjeringen for første gang siden 1917. VVD har utviklet seg i høyre-populistisk retning og ble Nederlands største parti i lokalvalgene 1995. Ved parlamentsvalget 1998 ble sosialdemokratene igjen det største partiet, og regjeringskoalisjonen fortsatte, også etter en sprekkdannelse året etter.

Ni dager før parlamentsvalget i mai 2002 ble landet rystet av det første politiske mordet i moderne tid. Pim Fortuyn, stifteren av det høyrepopulistiske, innvandringsskeptiske partiet som bar hans eget navn, ble skutt ned på vei ut fra et radiointervju i byen Hilversum. En ekstrem dyrevernaktivist ble dømt for ugjerningen. Ved sitt første valg ble Pim Fortuyns Liste (LPF) nasjonalforsamlingens nest største parti etter den desiderte vinneren kristeligdemokratene. De to partiene dannet nå koalisjonsregjering sammen med VVD, med Jan Peter Balkenende (CDA) som statsminister og et program som varslet en høyredreining av politikken. En måned før valget hadde Wim Koks arbeiderpartiledede regjering søkt avskjed, med bakgrunn i en kritisk rapport om et tidligere nederlandsk FN-oppdrag. Den nye koalisjon sprakk imidlertid allerede etter 87 dager, som følge av intern strid mellom uerfarne LPF-politikere, en strid som også bidrog til at sympatibølgen etter drapet ebbet ut. Etter et nyvalg i januar 2003 og noen måneders politisk turbulens, kunne Balkenende regjere videre med en sentrum/høyrekoalisjon, uten et betydelig svekket LPF.

Arbeiderpartiet hentet tilbake velgere fra LPF og ble nå nest største parti. Partiet fremmet skarp kritikk mot regjeringen for Nederlands sterke bidrag til den USA-ledede Irak-krigen. Den nye regjeringen la opp til omfattende innstramninger og til et kriseforlik med partene i arbeidslivet, som botemidler mot økende budsjettunderskudd og arbeidsledighet, og overfor en økonomisk vekst som hadde stanset opp og brakt Nederland på bunnplass blant eurolandene. Mellomspillet med Pim Fortuyn-listen syntes for øvrig å ha bidratt til innstramninger også i innvandrings- og kriminalpolitikken og når det gjaldt reformer i helsevesenet.

Nederland har tradisjon som et liberalt samfunn. Et utslag av dette var legaliseringen av prostitusjon 1993. Til gjengjeld ble det 1995 gjennomført en skjerping av landets liberale narkotikapolitikk i et forsøk på å bekjempe den profesjonelle narkotikahandelen. Samme år ble en liberal lov om barmhjertighetsdrap vedtatt etter en debatt som vakte internasjonal oppmerksomhet, og i 2001 vedtok Nederland – som første land i verden – en lov som på visse vilkår tillater aktiv dødshjelp. Loven som likestiller homofile og heterofile ekteskap trådte også i kraft i 2001. I begynnelsen av århundret ble handel med cannabis, også i større kvanta, avkriminalisert. Cannabis ble dessuten legalisert som reseptbelagt medisin ved en rekke kroniske sykdommer; straffeloven ble dermed konsentrert om tyngre narkotiske stoffer.

I 2004 ble den venstreradikale filmskaperen og samfunnsdebattanten Theo van Gogh stukket ned og drept på åpen gate i Amsterdam. Dette andre politiske drapet ble satt i sammenheng med en av hans kontroversielle filmer, «Submission», om kvinneundertrykkelse i muslimske samfunn. Drapsmannen ble knyttet til et islamistisk terrornettverk, og affæren utløste en bølge av vold og hærverk, der bl.a. et 20-talls moskeer og kirker ble satt i brann. Innvandringspolitikken ble et stridstema i en annen grad enn tidligere.

En folkeavstemning om EUs grunnlovstraktat i 2005 gav overraskende et nei-flertall på 62 %. Én forklaring gikk ut på at velgerne i en av EUs stiftelsesnasjoner protesterte overfor den politiske eliten mot at de først nå var blitt spurt til råds om unionens utvikling. En annen forklaring var at avstemningen, blant mye annet, også gjenspeilte en tiltagende fremmedfrykt og skjerpede motsetninger mellom etniske nederlendere og innvandrere, i det tradisjonelt åpne nederlandske samfunnet.

Både 1994 og 1995 ble Nederland sterkt rammet av flommen i nedre del av Rhinen. Mer enn 250 000 mennesker ble evakuert, og det var en tid fare for at elvedikene kunne sprekke. Omtrent halve Nederland ligger lavere enn havet, og mange av dikene er mer enn 100 år gamle. I den politiske oppvasken etter flommen ble det reist kritikk for manglende vedlikehold av dikene, og nasjonalforsamlingen bevilget ekstra tilskudd til reparasjoner.

Etter at Surinam ble selvstendig 1975, er det nå bare Nederlandse Antillen og Aruba igjen av de oversjøiske områdene. I folkeavstemninger på Antillene 1993 og 1994 gikk et stort flertall inn for å beholde de fem øyene som en enhet, samt å opprettholde nåværende status som en del av Nederland. En ny folkeavstemning 2005 avslørte imidlertid splittelse mellom de ulike delene, og en avtale fra samme år la opp til en reform der føderasjonen Nederlandse Antillen oppløses 2007; to av de fem områdene (Curaçao og Sint Maarten) vil være nederlandske selvstyrte områder (som Aruba), de tre øvrige (Bonaire, Sint Eustatius og Saba) blir direkte knyttet til Nederland.

Post navigation

Leave a Reply

Your email address will not be published.