Myanmar – Burma

Myanmar (Burma), unionsrepublikk i Sørøst-Asia, ved Andamansjøen og Bengalbukta, omfatter fjell i vest, nord og øst som omgir elvebekkenene til elvene Ayeyarwady (Irrawaddy), Chindwinn (Chindwin) og Sittoung (Sittang). Grenser mot Thailand i øst og sørøst, mot Laos over Mekongelven i øst, mot Kina (Yunnan og Tibet) i nordøst, mot India i nordvest og en kort grense mot Bangladesh i vest.

Befolkningen er meget blandet, men 2/3 er burmanere (bamarere). Naturressursene inkluderer teak og annet tropisk hardtrevirke i nedbørrike fjellområder, mineralforekomster i de østlige fjellområdene, og et av Asias mest fruktbare jordbruksområder i Ayeyarwady-deltaet. Lang tids vanstyre og militære konflikter har imidlertid ført til at Myanmar hører til blant verdens aller fattigste land, og myndighetenes brudd på menneskerettighetene regnes av menneskerettighetsorganisasjoner til de mest alvorlige i verden. I følge FN er over 100 000 døde eller savnet etter at en syklon slo innover landet 3.mai 2008, men militærjuntaen ønsker ikke internasjonal nødhjelp.

Det meste av det moderne Myanmar var forent under et felles kongedømme i tre perioder mellom 1000-tallet og 1800-tallet. Storbritannia annekterte Rakhine (Arakan) og Taninthayi (Tenasserim) 1826, Nedre Myanmar 1852 og Øvre Myanmar 1886. Området ble skilt ut fra Britisk India 1937 og ble selvstendig 1948, men var okkupert av Japan 1942–45. Militæret under ledelse av general Ne Win tok makten 1962 og ledet landet inn i en periode med isolasjonistisk og sosialistisk politikk. Dyp økonomisk og politisk krise førte til voldsomme demonstrasjoner 1988. Militæret dannet «Det statlige råd for gjenopprettelse av lov og orden» (SLORC), som styrte landet frem til 1997 da det ble erstattet av et nytt militært styringsorgan: «Det statlige råd for fred og utvikling» (SPDC). Under ledelse av Aung San Suu Kyi vant National League for Democracy (NLD) valget i 1990, men dette er aldri blitt anerkjent av de militære myndighetene.

Navnet. Landets internasjonale navn var inntil 1989 Burma, da militærjuntaen SLORC endret det til Myanmar. Burma er en engelsk forvansking av adjektivet Bama. Myanmar er avledet fra adjektivet Myan-ma. Bama og Myan-ma er begge gamle former med samme betydning og henspiller både på den burmanske etniske gruppen og på hele landet. Mens Myan-ma opprinnelig ble brukt om landet i offisielle sammenhenger, ble Bama brukt mer uoffisielt. Militærjuntaens argumentasjon for det internasjonale navneskiftet var at Burma kun omfattet den burmanske folkegruppen, mens Myanmar omfatter hele landet. I vestlig terminologi brukes ofte burmansk spesifikt om den etniske majoritetsbefolkningen og burmesisk om alle folkegruppene inklusive minoritetene. Denne bruken er ikke konsekvent.

Myanmar er beliggende mellom 10° og 28° n.br. lengst nordvest i Sørøst-Asia, mellom Tibetanske platå og Malayahalvøya. Myanmar kan først og fremst deles inn i tre naturgeografiske hovedregioner: fjellene i vest, Shanplatået i øst og mellom disse det sentrale slettelandet og deltaområdene i Nedre Myanmar. I tillegg kommer kystregionene i vest og sørøst.

De vestlige fjellkjedene består av foldefjell fra tertiær tid. Lengst mot nord er fjellenes hovedretning nordøst–sørvest, mot sør mer rett nord–sør med tendens til ytterligere dreining. Fjellene er tett skogkledde og atskilt av lange, dype daler. De omfatter Patkai Hills i nord, og Naga Hills (3826 moh.), Letha Range (2704 moh.), Chin Hills (3053 moh.) og Arakan Yoma (1989 moh.) lenger sør. Ved grensen mot Kina helt i nord ligger landets høyeste fjell, Hkakabo Razi, 5881 moh.

Shanplatået består hovedsakelig av krystallinske bergarter samt kalkstein og skifer, med gjennomsnittshøyde på ca. 1000 moh. Det stiger brått opp fra Ayeyarwady-(Irrawaddy-)bekkenet, ofte er et enkelt «trinn» 500 m høyt. Platået er sterkt foldet med hovedlinjer nord–sør. Høyslettekarakteren brytes av høyere bakkedrag, bl.a. Eastern Yoma (2621 moh.), Loi Leng (2625 moh.) og Loi Hpalan (2322 moh.). Området dreneres av Thanlwin (Salween), som har gravd en dyp elvedal gjennom platået.

Ayeyarwadybekkenet, som omfatter den vestlige større delen av det sentrale slettelandet, er delvis lavland, men preges av tertiære foldinger med samme hovedretning som de vestlige fjellkjedene. Mesteparten av området består av unge, fruktbare elveavsetninger, men enkelte steder rager foldekjeder opp over flodslettene, bl.a. Mingin Range, Kumon Range, Gangaw Range og Loipyet Hills vest for Ayeyarwadys øvre løp, og Bago Yoma (1520 moh.) øst for Ayeyarwadys nedre løp. Landets største elvesystem formes av Ayeyarwady (2170 km) og dets viktigste bielv Chindwinn (Chindwin, 960 km). Ayeyarwady, som har sitt utspring i Tibet, renner gjennom hele landet fra Kachinhøydene i nord, og danner ved utløpet i Andamansjøen i sør et ca. 30 000 km2 stort delta. Sittung-(Sittang-)bekkenet mellom Bago Yoma og Shanplatået omfatter den østlige og mindre delen av det sentrale slettelandet. Det sentrale Myanmar er seismologisk ustabilt. Et alvorlig jordskjelv i 1975 gjorde store skader på den historiske hovedstaden Bagan (Pagan).

Det sørøstligste Myanmar, landskapet Taninthayi (Tenasserim), strekker seg på østsiden av Andamansjøen mot Malayahalvøya. Fjellene er utløpere fra Shanplatået og har karakter av nord–sørgående rygger 1000–2000 m høye. Taninthayielven drenerer mesteparten av området og er farbar for mindre fartøyer. Myeik-(Mergui-)arkipelet utenfor kysten danner toppene av nedsunkne fjellkjeder. Rakhine (Arakan) kystregion i vest dreneres av flere korte, men relativt vannrike elver og har mange øyer beliggende utenfor kysten.

Myanmar har et tropisk monsunklima med tre markerte årstider: den kjølige og tørre perioden fra november til februar, den hete og tørre årstiden fra mars til mai og endelig regntiden fra mai til oktober. Nedbørmengdene varierer betydelig i de forskjellige deler av landet. Kystene ved Rakhine og Taninthayi, som vender mot sørvest-monsunen, mottar i gjennomsnitt ca. 5000 mm i året. Fjellene i nord får også betydelige nedbørmengder, som regel over 2000 mm. Årsnedbøren i de sentrale lavlandsområdene og på Shanplatået er 1000–2000 mm. Mandalaysletta, som vanligvis betraktes som «den tørre sone», ligger i regnskyggen av Arakan Yoma og mottar bare 500–800 mm nedbør.

Temperaturene er, med unntak av i fjellene, høye hele året. Januartemperaturene ligger således i den sørlige del av landet på mellom 24 °C og 27 °C i middel, og i den nordlige del på mellom 18 °C og 21 °C. I juli har praktisk talt hele landet middeltemperaturer på over 27 °C. I de varmeste månedene før monsunen (april–mai) ligger middelverdiene mange steder over 30 °C.

Omtrent halvparten av Myanmars landareal er dekket av skog. Over 1000 meter finner man eviggrønn skog av eik og furu. I fjellstrøkene nordpå vokser rhododendron opp til 2000-metergrensen. I strøk med mer enn 2000 mm årlig nedbør finnes eviggrønne tropiske trær; i regioner med årlig nedbør 1000–2000 mm finnes monsunskoger med trær som feller bladene i den varme årstiden. I strøk med mindre enn 1000 mm nedbør går vegetasjonen gradvis over til krattskog. Opprinnelig gress- og steppeland finnes ikke, men der skog er ryddet, gror det opp bambus, bregner og stivt gress. I Ayeyarwady- og Sittungdeltaets tidevannsbelte vokser tett mangroveskog.

Myanmar har en stor bestand av elefanter; år om annet fanges mange inn og blir dressert til arbeidselefanter. Antallet sumatraneshorn (asiatisk tohornet neshorn), vannbøffel og flere hjortearter er gått tilbake, og fredningsbestemmelser er innført. I skogene lever også muntjak, axishjort, banteng og gaur (verdens største villfe). Tiger, leopard og treleopard forekommer, og flere små kattedyr er vanlige: kragebjørn i fjellskogen og malayabjørn i regnskogen. Primatene er godt representert, bl.a. makaker og gibboner. Meget rik og variert fuglefauna, over 1000 arter. Bl.a. hornfugler, bietere, isfugler og bylbyler. Fasanfamilien er rikt representert: satyrfasan og blodfasan i høyfjellet, jungelhane eller bankivahøns (stamfar til våre tamhøns) og smaragdpåfugl i lavlandet. Kvelerslanger, bl.a. pytonslanger, og giftslanger, bl.a. kobraer, finnes. Den fryktede deltakrokodillen er vanlig ved kysten. Elvene er fiskerike.

Massemedia

Massemedia i Myanmar preges av sterk statlig kontroll. Av landets fem dagsaviser er det bare to som oppgir opplagstall, begge disse er organer for juntaen (SPDC). Størst er avisen Myanmar Alin, med et opplag på ca. 400 000, den andre, New Light of Myanmar har et opplag på ca. 14 000. Det statlige kringkastingsselskapet (MTRD) sender radio- og fjernsynsprogrammer på engelsk, burmansk og lokale minoritetsspråk. Opposisjonen i landet har siden 1992 hatt daglige sendinger fra Norge til Myanmar.
Litteratur

Burmansk litteratur opptrer tidligst i religiøse innskrifter fra begynnelsen av 1100-tallet. Den klassiske litteraturen omfatter poesi i en rikdom av former (ballader, oder, romantiske dikt) i en rekke forskjellige metre og med enderim. Dramatisk litteratur opptrer på 1500-tallet og er sannsynligvis påvirket fra Thailand. På prosa finnes store samlinger av buddhistiske legender og historiske krøniker fra ulike perioder. Inntil midten av 1800-tallet ble det meste skrevet på palmeblader eller brettet papir. Forfatterne var for det meste munker og hoff-folk; språket bærer ofte et forfinet preg. I de siste hundre år, og særlig etter 1920, er det vokst frem en talespråkslitteratur forskjellig fra den tradisjonelle (romaner, biografier osv.), til dels med forbilder i oversettelser fra engelsk og fransk.

Musikk

Isolasjon har ført til at instrumenter som ikke lenger brukes i andre asiatiske land, har overlevd i Myanmar. Et av de mest karakteristiske eksempler på sørøst-asiatisk slagverksensemble er hsaing-waing, som er det største og mest vanlige i landet. Dette ensembelet omfatter stemte trommesett (for melodispill) opphengt i en sirkel rundt musikeren, sett av små og store nøye avstemte gonger, et oboinstrument og trommer for markering av rytmen. Det blir brukt ved teaterforestillinger, rituelle og religiøse sammenhenger og ved festlige anledninger. Det er en nær sammenheng mellom musikk, drama, dans og poesi, som f.eks. ytrer seg ved at bestemte musikkstykker eller motiver uttrykker spesielle situasjoner eller fenomener.

Den klassiske vokalmusikken består av et repertoar på flere hundre tradisjonelle sanger ordnet i bestemte kategorier, og tilgjengelig i trykte tekstantologier. Nye stykker, basert på kjente eldre tekster, blir også komponert. Melodier, akkompagnementer og instrumentale innledninger og mellomspill skrives ikke ned, men blir memorert og overført gjennom muntlig tradisjon (gehørtradering). Den karakteristiske bueformede harpen har eldgamle tradisjoner, og spiller fortsatt en viktig rolle innenfor kammermusikken.

Til tross for vestlig påvirkning gjennom massemedia, har Myanmars egne musikktradisjoner fortsatt godt fotfeste, ikke minst på grunn av den nære forbindelsen med myanmarsk historie, ritualer, drama og religion.

Myanmar hører til blant verdens aller fattigste land. Etter militærkuppet 1962 ble all næringsvirksomhet nasjonalisert, og privat eiendomsrett var kun tillatt innen jordbruket. Under mottoet «den burmesiske vei til sosialismen» iverksatte militærregimet en isolasjonistisk politikk, hvor målet var å bygge en industrialisert sosialistisk stat fri for utenlandsk utbytting og innflytelse. Etter voldsomme demonstrasjoner 1988, bl.a. som følge av dyp økonomisk krise, ble politikken lagt om til en mer åpen politikk. Utenlandske investeringer ble ønsket velkommen. Veksten i økonomien hemmes imidlertid av omfattende korrupsjon, manglende faglig kompetanse innen den styrende militærjuntaen, politisk ustabilitet samt store militære utgifter. Militærvesenet er dypt involvert i forretningsdriften innenfor en rekke områder. Den demokratiske alliansen som vant valget i 1990, har bedt utenlandske selskaper unnlate å investere i landet, inntil politiske og menneskelige rettigheter er forbedret.

Nesten alle utenlandske investeringer er kommet innen utvinning av naturressurser (olje, gass, mineraler, tømmer og fiske) samt i hoteller. De største enkeltprosjektene kommer fra Storbritannia, USA (Texaco) og Frankrike (Total), men langt de fleste investeringene kommer fra andre asiatiske land som Sør-Korea, Singapore, Thailand, Malaysia og Kina. Etter at Myanmar ble tatt opp som fullt medlem i den regionale samarbeidsorganisasjonen ASEAN 1987, er det økonomiske samarbeidet med nabolandene i Sørøst-Asia betydelig utvidet.
Landbruk

Landbruket er landets viktigste næringssektor. Den omfatter (inkl. fiske) over halvparten av bruttonasjonalproduktet, sysselsetter ca. 70 % av den arbeidende befolkningen og bidrar med rundt 3/4 av eksportinntektene. Rundt 30 % av landarealet har potensial til å brukes som jordbruksareal. Imidlertid fører utilstrekkelig infrastruktur til at kun halvparten av dette er oppdyrket. Rundt 1/5 av det oppdyrkede arealet har kunstig vanning. For å øke jordbruksproduksjonen er utbygging av kunstige vanningsanlegg et prioritert mål for myndighetene.

Halvparten av jordbruksarealet brukes til risproduksjon, som for det meste foregår i svært små enheter. Ris er både befolkningens viktigste kalori- og proteinkilde og et viktig eksportprodukt. En tid under det britiske kolonistyret var Myanmar verdens største riseksportør. Under den sentraldirigerte sosialistiske politikken stagnerte risproduksjonen, og landet fikk problemer med å forsyne sin egen voksende befolkning. Omleggingen av jordbruket fra 1970-årene førte igjen til en vekst i produksjonen av ris. De viktigste risdyrkingsområdene finnes i Ayeyarwadys og Thanlwins deltaområder, langs Sittung, på slettene langs Ayeyarwadys midtre løp og i kystdistriktene i vest og i Taninthayi-området. I disse områdene dyrkes våtris, for en stor del basert på kunstig vanning. På Shanplatået og i de nordlige og vestlige fjelltraktene dyrkes høylandsris, flere steder i svedjebruk. Produksjonen preges imidlertid fortsatt av både lavere produktivitet og lavere kvalitet sammenlignet med nabolandene i Sørøst-Asia. Av andre kornslag dyrkes hvete, mais og hirse. Hvete dyrkes mest på Shanplatået og langs Ayeyarwadys midtre løp. Mais dyrkes sør for Mandalay samt i deler av Ayeyarwadys delta. Hirse er mest utbredt i de nordlige og vestlige fjellområdene. I «den tørre sonen» dyrkes oljevekster og bomull. Tebusken er viltvoksende flere steder, bl.a. på Shanplatået, og i Tanintharyi-divisjonen produseres frukt og gummi på plantasjer. Andre produkter inkluderer sukkerrør, jordnøtter, belgfrukter og tobakk. På Shanplatået samt til dels i fjellstrøkene langs grensen mot India foregår det en omfattende dyrking av opiumsvalmue («gylne triangelet»). Flere rapporter peker på en militær deltakelse i opiumseksporten. Myanmar er verdens nest største opiumprodusent etter Afghanistan.

Siden landet er svært fattig, spiller husdyrholdet en forholdsvis beskjeden rolle. Husdyr brukes først og fremst som trekkdyr. Myndighetene satser på å øke antall trekkdyr for å nå målene om økt jordbruksproduksjon. Kun fjærkre (kylling og and) brukes i noen særlig grad for kjøttproduksjon, og kjøtt anses fortsatt som «luksusmat». I høyere og tørre strøk holdes mindre bølinger med geiter.
Skogbruk, fiske

Teak og annet hardtrevirke omfatter en betydelig del av landets skoger. Det er anslått at Myanmar har over 3/4 av de utnyttbare reservene av teak i verden. For å øke eksportinntektene, gav myndighetene på slutten av 1980-årene ut lisenser til thailandske hugstselskaper. Ulovlig hugst og smugling over grensen til Thailand er et generelt problem, og reservene av teak er alvorlig truet. Selv om det har foregått noe gjenplanting av teak, kritiseres myndighetene internasjonalt for liten evne og vilje til kontroll av hugsten, som til dels foregår i utbryterregioner. Det antas at avskoging har bidratt til at landet oftere en før plages av oversvømmelser.

Fisk representerer den viktigste animalske kilden for protein for befolkningen, og er derfor en viktig del av kostholdet. Ca. 3/4 av fangstene foregår i saltvann og 1/4 i ferskvann. En stor andel av saltvannsfisket foregår i Myeik-arkipelet. Myndighetene har satset på å bygge ut fiskeflåten for å øke eksportinntektene. Lisenser gitt til utenlandske (asiatiske) trålere har ført til rapporter med bekymring om overfiske.
Energi, bergverk

Landets utbygde produksjonskapasitet av elektrisk kraft er på 1335 MW (2005), hvorav naturgass stod for 51 %, vannkraft 40 %, varmekraft (kull) 8 % og dieselgeneratorer 1 %. Mange landsbyer er ikke tilknyttet det nasjonale elektrisitetsnettverket, og i 1997 ble det beregnet at kun 37 % av husholdene hadde tilgang til elektrisk strømforsyning. En rekke større vannkraftprosjekter er planlagt utbygd langs Thanlwinelven i de østlige fjellområdene. Forekomstene av mineralolje har vært kjent siden 1200-tallet, og har vært brukt til belysning. Myndighetene har invitert utenlandske selskaper til landet for å investere i olje- og gassutvinningen. En rekke problemer knyttet til korrupsjon, ineffektivitet og sterkt press fra internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner med bl.a. anklager om tvangsarbeid, har sterkt begrenset utenlandske selskapers virksomhet. Myndighetenes ambisjon om at landet skal være selvforsynt med råolje er i realiteten aldri blitt oppfylt, og landet lider av kontinuerlig energimangel. De viktigste forekomstene av råolje finnes i Ayeyarwadybekkenet og langs Rakhinekysten. Siden 1980-årene er det blitt produsert gass fra forekomster til havs i Martabanbukta og i Tanintharyi-divisjonen. Fra Yadanafeltet i Mottamabukta (Martabanbukta) eksporteres gass til Thailand via en rørledning.

Kull av mindre god kvalitet brytes i den øvre del av Chindwinndalen. Tinn og wolfram blir utvunnet i Tanintharyi-divisjonen. Bly, sink og sølv utvinnes på Shanplatået, kobber i Monywa og gull ved Bawdwin nordøst for Mandalay. Landet er fra gammelt av kjent for sin produksjon av jade og edelstener (safirer og rubiner).
Industri

Industrien er liten og hovedsakelig basert på foredling av jordbruks- og skogbruksprodukter og mineraler. Oljeraffinerier finnes i Chauk, Thanlyin (Syriam) og Mann. Bomullsindustrien er konsentrert til Yangon, Mandalay og Myingyan. Yangon har også anlegg for produksjon av stålvarer og legemidler; videre finnes sementverk i Thayet, papirfabrikk i Rakhine og fabrikker for produksjon av gjødningsstoffer basert på naturgass ved Sale og Kynchaung. Industrien er hemmet av mangelfull energiforsyning og høye priser på maskiner og reservedeler. Tekstilindustrien er blitt rammet av internasjonale sanksjoner.
Turisme

Myanmar har med sine usedvanlig rike og genuine kulturtradisjoner i utgangspunktet et stort potensial som turistmål. En rekke storslåtte palasser og buddhisttempler er spredd rundt i landet. De mest attraktive turistmålene er Yangon, Mandalay, Maymyo og Pagan. Etter bekjempelsen av demokratibevegelsen i 1988 stoppet turiststrømmen nærmest helt opp. Senere har myndighetene søkt å bygge ut turismen for å tiltrekke seg utenlandsk valuta. En kombinasjon av vestlige sanksjoner, restriktive visumregler og utilstrekkelig infrastruktur har holdt besøkstallene nede. I de vestlige landene er det ført en debatt om man bør besøke Myanmar så lenge militærregimet sitter ved makten. Turistbesøk fører automatisk til at militærdiktaturet tilføres økte inntekter. Suu Kyi og hennes demokratibevegelse har anbefalt turister å ikke reise til landet så lenge menneskerettighetene ikke respekteres.
Utenrikshandel

Myanmar har lenge hatt et underskudd i handelsbalansen med utlandet. Igangsettelsen av eksporten av naturgass til Thailand har imidlertid ført til at landet siden 2002 har hatt et overskudd på handelsbalansen. Andre viktige eksportprodukter er ris, belgfrukter (til India), hardtrevirke og marine produkter. Eksporten for øvrig hemmes av amerikanske sanksjoner, europeiske restriksjoner og generelle boikottkampanjer iverksatt av internasjonale interesseorganisasjoner. Sammen med Afghanistan regnes Myanmar uoffisielt som verdens ledende eksportør av opium. Importen består av konsumvarer, halvfabrikata, kapitalvarer og militært utstyr.

De viktigste handelspartnerne er nabolandene Thailand, India, Kina og Singapore. Grensehandelen med Kina har ekspandert siden 1987. Det eksporteres jade, edelstener og teak, og det importeres billige forbruks- og kapitalvarer. Kina er også den viktigste eksportøren av militære våpen til Myanmar.
Samferdsel

Samferdselsnettet er dårlig utbygd og preges av gammelt og dårlig vedlikeholdt utstyr. I hovedsak er forbindelsene bygd nord–sør. Jernbanenettet er ca. 3955 km med hovedbane fra Yangon til Mandalay og Myitkyina. Veinettet er utstrakt, men bare en mindre del har fast dekke. Elvene er tradisjonelt viktige i samferdselen. I alt finnes 12 800 km navigerbare vannveier, hvorav Ayeyarwady og Chindwinn er de viktigste. I tørkesesongen kan båter navigere helt opp til Bhamo (1450 km), i regntiden til Myitkyina. Internasjonal lufthavn finnes ved Yangon (Mingaladon) og Mandalay.

Befolkningstallene er svært usikre, men folketallet ble i 2001 av FN beregnet til 48,4 mill., og beregninger for 2005 50,5 mill.

Befolkningen er meget sammensatt, og fordeler seg på over 100 etniske nasjonaliteter og grupperes i åtte folkegrupper: burmanere, monfolket, rakhinere (arakanesere), chinfolket, shanfolket, kayahfolket og karenfolket. Burmanerne (bamarene) er den største folkegruppen og utgjør ca. 2/3 av befolkningen. Disse er konsentrert til de fruktbare elvedalene i den sørlige og sentrale delen av landet samt til kystregionen i sørøst. Burmanerne taler et tibeto-burmansk språk fra det østlige Himalaya. Også monfolket og rakhinerne bebor lavlandsområdene. Monfolket, som taler et mon-khmer språk, har bebodd områdene rundt Mottamabukta (Martabanbukta) flere århundrer før den burmanske innvandringen. Frem til 1500-tallet kjempet de med burmanerne om kontrollen i landet. Til tross for at monfolket i stor grad etter hvert er blitt assimilert med burmanerne, har de bidratt med betydelige elementer i den burmanske kulturen (bl.a. buddhismen). Rakhinerne, som bebor vestkysten, taler et tibeto-burmansk språk, og de fleste er buddhister. De hadde selvstendige kongedømmer frem til 1700-tallet. Den øvrige befolkningen omfatter en rekke høylands- og fjellfolk. Myanmars grenser er definert av fjellområder og ikke etniske skillelinjer, og flere folk lever derfor på begge sider av grenseområdene. Shanfolket holder til på Shanplatået og omfatter ca. 10 % av befolkningen. De taler et austro-thai språk, og er nært beslektet med Thailands befolkning. Karenfolket (av myndighetene kalt kayinfolket) omfatter ca. 7 % og taler et karennisk språk. De er hovedsakelig bosatt i områdene langs grensen mot Thailand fra den sørlige delen av Shanplatået og sørover. Mange har imidlertid innvandret til de lavereliggende strøkene rundt Mawlamyine (Moulmein) og Ayeyarwadydeltaet. Ifølge egne legender stammer karenfolket opprinnelig fra et område rundt Gobiørkenen. De fleste er buddhister, men ca. 20 % er kristne. En av karengruppene, padaungfolket, kalles ofte «langhalsede» karener eller «giraffkvinner», etter skikken med å forlenge kvinnenes halser med å stable opptil 22 kg med messingringer rundt halsene. Det relativt fåtallige kayahfolket (tidligere kalt karennifolket) er nært beslektet med karenfolket. Både kachin- og chinfolket taler tibeto-burmanske språk. Tradisjonelt praktiserer de begge svedjejordbruk, og de er dyktige jegere. De fleste praktiserer naturreligioner, men et mindretall er kristne. Under den britiske kolonitiden innvandret et stort antall indere og kinesere, men en stor andel (særlig av inderne) har senere flyktet fra landet. Mens de fleste indere bosatte seg i Yangon (Rangoon) og Ayeyarwadydeltaet, bosatte de fleste kineserne seg i Mandalayområdet og langs de nordøstlige handelsrutene. Siden selvstendigheten har mange etniske grupper følt seg politisk, økonomisk og kulturelt undertrykt av de sentrale myndigheter, og flere av dem har tatt opp væpnet kamp for uavhengighet eller større selvstyre. I lengre perioder har de sentrale myndighetene hatt manglende kontroll over store deler av minoritetsområdene. Krigshandlingene førte til store strømmer av flyktninger både internt i Myanmar og over grensen i Thailand. Det er beregnet (2002) at 645 000 levde enten i skjul i jungelområder eller var tvangsforflyttet til spesielt opprettede leirer i Myanmar. I Thailand lever 140 000 i flyktningeleirer langs grensen, og opp mot en million lever som ulovlig arbeidssøkende. I den vestlige delstaten Rakhine (Arakan) tilhører ca. 20 % av befolkningen den muslimske minoritetsgruppen rohingya. Disse anerkjennes ikke som minoritet av militærjuntaen. I perioder har over 200 000 flyktet over grensen til Bangladesh, hvor de er erklært uønsket.

3/4 av befolkningen lever i Ayeyarwadybekkenet og langs kysten. Tettheten er størst i deltaområdet, særlig omkring Yangon (200 per km2). Områdene omkring Mandalay og deler av Rakhinekysten har en lignende tetthet. Ayeyarwadybekkenet for øvrig og områdene omkring Thanlwins nedre løp har 50–200 per km2, mens Shanplatået og de vestlige og nordlige fjellområder er vesentlig tynnere befolket. Største by er Yangon (Rangoon) med 4,5 mill. innb. (FN-beregninger 2001). Andre større byer er Mandalay, Mawlamyine (Moulmein), Bago (Pegu) og Pathein (Bassein). I november 2005 besluttet myndighetene uten forvarsel å flytte hovedstadsfunksjonene fra Yangon til et sted rett utenfor Pyinmana. I mars 2006 fikk den nye hovedstaden navnet Naypyidaw.

Forfatningen fra 1974 ble satt ut av kraft etter militærkuppet 1988, og landet har siden et autoritært militært regime; fra 1997 ledes landet av et «statlig freds- og utviklingsråd» på 19 medlemmer. Lederen for rådet er statsoverhode og regjeringssjef. Regimet lot holde valg til en lovgivende forsamling i 1990, men lot ikke det vinnende parti, den nasjonale liga for demokrati, få overta makten og erklærte at forsamlingen bare skulle fungere som forfatningsgivende. Men arbeidet med den nye forfatningen har ikke ført frem. Motsetningene har vært sterke, og regimet har skjerpet kontrollen; bl.a. har det satt generalsekretæren for det parti som vant valget i 1990, Aung San Suu Kyi, i husarrest. Hennes parti NLD fikk 392 av de 485 plassene i parlamentet.

Myanmar (Burma) har siden 1962 hatt autoritære, militært dominerte, regimer; det første var sosialistisk, mens det nåværende i stigende grad har liberalisert den økonomiske politikken. Regimet er ustabilt; presset både innenfra og utenfra er stort. Innenfra kommer presset fra en bybasert opposisjon, hvor buddhistiske munker og studentene spiller en viktig rolle, og fra minoritetsgrupper i grenseområdene. Minoritetsgruppene har ytt væpnet motstand mot sentralmakten; de ønsker å gjøre Myanmar til en forbundsstat.
Administrativ inndeling

Landet er delt inn i sju delstater (minoritetsområder) og like mange divisjoner, videre i byområder og mindre lokalområder. Disse styres nå stramt fra sentrum.