Nord for Sør-Afrika hvor kyststripen er skilt fra Madagaskar finner du Mosambik. Dette er stedet hvor sør-afrikanere drar på ferie. I sør finnes det flotte resortanlegg med herlige strender. Tidligere portugisisk koloni med mange historiske spor etter denne perioden. Også påvirket av Macau i Kina og Goa i India, som også var styrt av portugiserne.
Mosambik, portugisisk Moçambique, republikk i Sørøst-Afrika, ligger ved Indiske hav og er skilt fra Madagaskar (i øst) av Mosambik-kanalen. Grenser i sør og vest til Sør-Afrika, Swaziland og Zimbabwe, i nordvest til Zambia, i nord til Malawi og Tanzania. Befolkningen består av en rekke bantutalende folk, som overveiende driver jordbruk
Mosambik var portugisisk interesseområde fra 1500-tallet, på 1800-tallet koloni, 1951–75 portugisisk oversjøisk område. Etter en væpnet frigjøringskamp fra 1964 ble landet selvstendig i 1975, under ledelse av Samora Machel. Mosambik regnes som et av verdens aller fattigste land.
Mosambik er svært avhengig av utenlandsk bistand, og er en av hovedmottakerne av norsk utviklingshjelp.
Navnet Mosambik stammer fra 1895; portugisernes tidligere navn på området var Estado del Africa Oriental.
Mosambik – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 2004 er Mosambik en demokratisk og enhetsstatlig republikk. Øverste utøvende myndighet er lagt til en president, valgt i allmenne valg for fem år og med mulighet for gjenvalg én gang. Presidenten er også militær øverstkommanderende og utnevner statsministeren. Lovgivende myndighet er lagt til republikkforsamlingen. Den har 250 deputerte, valgt i allmenne valg for inntil fem år.
Administrativ inndeling
Mosambik er delt inn i 10 provinser og hovedstadsområdet. Provinsene ledes av guvernører, utnevnt av og ansvarlige overfor presidenten.
Klima
Mosambik ligger i det tropiske klimabelte. Kystsonen er varm med stor luftfuktighet pga. den varme Mosambikstrømmen som løper sørover langs kysten. Havnebyen Mosambik har således en middeltemperatur på 23 °C i juli og 28 °C i januar–mars, mens hovedstaden Maputo lengst i sør har henholdsvis 18 °C i juli og 26 °C i februar. Inne i landet er temperaturene lavere som følge av høyden, og luftfuktigheten er betydelig mindre. Lichinga (1355 m o.h.) på Malawiplatået har f.eks. 14 °C i middel i juli, 22 °C i november. Zambezi-dalen har imidlertid et hett og fuktig klima. Tete har således 22 °C i middel i juni–juli, 30 °C i oktober–november.
I kystsonen faller nedbøren i november–april (sommerregn) i forbindelse med nordøst-monsunen, med en markert tørketid, særlig i sør. Mot nord er det som regel snakk om to regntider og to tørketider. Nedbørmengden stiger fra nord mot sør til Beira, hvoretter den igjen avtar. Årsnedbøren er således ca. 980 mm i havnebyen Mosambik, 1440 mm i Beira og 770 mm i Maputo. Inne i landet avtar nedbøren først, for deretter å stige over de høyere vestlige platåene.
Mosambik – plante- og dyreliv. Tørr savanne er den dominerende vegetasjonstypen med gress, akasier, apebrødtrær og andre tørketålende trearter. Langs elver og bekker i innlandet vokser klynger av tropisk skog. Ved kysten gror mangroveskog og kokospalmer. I alt er det funnet mer enn 5500 arter karplanter, av disse er mer enn 200 endemiske, dvs. at de ikke finnes andre steder enn i Mosambik.
Meget rikt dyreliv med de fleste velkjente store afrikanske pattedyr bortsett fra menneskeapene. Elefant, løve, gepard og hyenehund står på listen over sårbare arter, mens spissneshornet er utryddelsestruet. Langs østkysten forekommer sjøkuen dugong. Nesten 750 fuglearter er observert. Av rovfugler kan nevnes mange gribbearter, fiske-, flod-, kamp- og gjøglerørn. Tallrike hegrer, storker, andefugler, hornfugler, isfugler, bietere og råker. Av spurvefuglene er piroler, solfugler, varslere, stærer, enker og vevere spesielt iøynefallende. 195 krypdyrarter, bl.a. mange slanger (pyton, kobraer, puffadder) og mer enn 50 amfibiearter.
Mosambik – befolkning. Mosambik hadde i 2005 et folketall på 19,4 mill. Ved selvstendigheten i 1975 forlot de fleste fra den portugisiske folkegruppen landet, noe som førte til en midlertidig befolkningsnedgang. Krig og tørke har påvirket den demografiske utviklingen i 1980- og 1990-årene.
Befolkningen består av mer enn 60 ulike bantufolk, hvorav den største gruppen er makua-lomwe. Disse utgjør drøye halvparten av den samlede befolkningen, og er sammen med de islamiserte yao (3 %) og makonde (1 %) de viktigste av folkegruppene som lever nord for Zambezi. Sør for Zambezi lever bl.a. tsonga eller thonga (24 %) og shonafolket (6 %). Etniske minoriteter er kinesere, indere (fra Goa) og pakistanere, foruten europeere, mest portugisere. Den portugisiske befolkningen, som talte mer enn 250 000 før 1975, var redusert til under 15 000 allerede kort tid etter selvstendigheten.
Kystlandet er den tettest befolkede delen av Mosambik, særlig områdene nord for Zambezideltaet. Det store flertallet av befolkningen bor på landsbygda, og mange lever fortsatt i naturalhushold. Bybefolkningen teller omkring 10 %. De største byene er hovedstaden Maputo (tidl. Lourenço Marques), havnebyen Beira og Nampula, som er sentrum for den nordlige del av landet.
Religion
I den nordlige delen av landet står de tradisjonelle, lokale religioner sterkt. Lokale religioner er utbredt også sør for Zambezi, men her finnes det dessuten kristne. Av landets samlede befolkning er ca. 25 % kristne (12 % katolikker, 10 % protestanter), ca. 28 % muslimer.
Språk
Portugisisk er offisielt språk. Ca. 98 % av befolkningen snakker ulike bantuspråk, hvorav makua er fremherskende i de nordlige kystområdene, thonga (tsonga) i de sørlige. Videre tales bl.a. nyanja i nordvest, lomwe i nordøst og midtre deler, shona og swazi i sør. Swahili brukes som handelsspråk i nord.
Mosambik – næringsliv og økonomisk utvikling. Mosambik er primært et jordbruksland som i kolonitiden dels bestod av en betydelig plantasjesektor og for øvrig småbruk. Sektoren har tradisjonelt stått for den overveiende del av eksporten, til et aluminiumsverk stod ferdig 2000, med produksjon for eksport. Før det, oversteg eksporten av reker verdien av den samlede jordbrukseksporten; også hummer er en betydelig eksportartikkel. Under krigen som fulgte selvstendigheten var det lav jordbruksproduksjon og mangel på mat, samtidig som landet i flere perioder ble rammet av tørke.
Mosambik har betydelige mineralforekomster, men utvinningen har vært svært begrenset bl.a. av krigen. Størst omfang har utvinningen av kull, og det utvinnes videre bl.a. jernmalm og bauxitt, samt naturgass. Mosambik har Afrikas største vannkraftverk, Cahora Bassa-anlegget, som ble rehabilitert sist i 1990-årene.
Mosambiks økonomi var i mange år sterkt preget av den permanente krigstilstanden fra frigjøringskrigen startet i 1964, gjennom sørafrikansk destabilisering og borgerkrig fra midten av 1970-årene, til fredsavtalen ble inngått 1992 og frie valg ble avholdt 1994. Dette, kombinert med strukturer lagt under kolonistyret forut for selvstendigheten 1975 og politikken det første tiåret etter denne, førte til at Mosambik på 1980-årene ble rangert som verdens fattigste land, med en gjennomsnittlig inntekt per innbygger på under 100 USD og med meget dårlige resultater på en rekke både økonomiske og sosiale områder. Med fredsslutningen kunne den økonomiske gjenoppbygging etter krigen begynne, og to tapte tiår i samfunnsutviklingen ta til, støttet av økt bistand og med gjeldslette fra de vestlige land. Fra slutten av 1990-årene hadde Mosambik en av de høyeste økonomiske vekstrater i Afrika, og kunne samtidig vise til betydelige fremskritt innen flere sektorer, bl.a. utdanning og helse. En stor del av det tidligere statsdominerte næringslivet ble privatisert fra slutten av 1980-årene, og utenlandske interesser – ikke minst sørafrikanske – har investert i både infrastruktur og industri.
Mosambiks økonomi er fortsatt preget av kolonibakgrunnen, hvor det portugisiske kolonistyret ikke la til rettet for at det afrikanske folkeflertallet skulle overta makten i settlerkolonien – og at det store flertall av folk med utdanning, dvs. portugisere, forlot landet i 1974–75, og til dels saboterte økonomien før de reiste. Dette vanskelige utgangspunktet ble ytterligere forverret ved rhodesisk, og så sørafrikansk, destabilisering, og av krigen. Mosambiks beslutning om å etterleve FNs økonomiske sanksjoner mot Rhodesia i andre halvdel av 1970-årene påførte også landet store økonomiske tap. Særlig krigføringen i 1980-årene førte til store materielle ødeleggelser, fremfor alt på landsbygda og landets infrastruktur, og til at store ressurser måtte avsettes til forsvarsformål. Krigen drev ca. 4 mill. mennesker på flukt og gjorde store deler av landsbygda utilgjengelig, og til at matproduksjonen sank – og at mat vanskelig kunne bringes inn til byene. Dette, sammen med flere tørkeperioder, skapte store vansker for landbruket og gjorde at landet ble avhengig av matvarebistand. Krigen førte også til at inntektene fra transitthandelen – særlig fra Malawi, Sør-Afrika og Zimbabwe – ble sterkt redusert. Krigens kostnader var både økonomiske og menneskelige – det siste i form av minst en million drepte og enda flere lemlestede. Et svært alvorlig problem er en stor mengde miner, som Norsk Folkehjelp tidlig ble engasjert i arbeidet med å lokalisere og rydde. Den meget omfattende flommen, vinteren 2000, rammet rundt 2 mill. mennesker, og forårsaket betydelige tap.
Mosambik har i flere år vært et av verdens mest bistandsavhengige land, og fikk økte overføringer – samt gjeldslette – etter at et økonomisk restruktureringsprogram ble iverksatt midt på 1980-årene. Norge har gjennom mange år ytt bistand til Mosambik; før selvstendigheten til frigjøringskampen, deretter på statlig nivå. Det statlige bistandssamarbeidet startet 1977, og etter fredsavtalen 1992 fikk Mosambik status som hovedsamarbeidsland for norsk utviklingshjelp, og har i flere år vært en av de største enkeltmottakerne av norsk bistand; overføringene i 2005 var på ca. 400 mill. NOK. Etter krigen ble bistanden dreid i retning av langsiktig sosial og økonomisk utvikling, samt menneskerettigheter, demokrati og godt styresett. Norge har også bidratt med makroøkonomisk støtte, derunder budsjettstøtte og gjeldslette. Norge har også bistått Mosambik på energisektoren, som er av stor betydning for landets utvikling, samt fiskerisektoren, som også har et betydelig potensial. Også turisme har et stort potensial i Mosambik, og er et satsingsområde etter at krigen er over og infrastrukturen er forbedret. Turismen er særlig knyttet til kysten, med bl.a. havfiske, og det viktigste markedet er Sør-Afrika.
Landbruk
Mosambik er primært et jordbruksland, og vel 80 % av den yrkesaktive befolkningen er sysselsatt i landbruket (inkl. fiske). Fra kolonitiden bestod landbruket dels av en kommersiell sektor, med store europeiskeide plantasjer, og en tradisjonell sektor med afrikanske småbønder. Det var ca. 3000 plantasjer og storgårder, som beslagla ca. 1,6 mill. hektar; ca. 2,8 mill. hektar var satt av til småbøndene. Etter selvstendigheten ble plantasjene nasjonalisert, og under den påfølgende krigen, til 1992, led jordbruket både under mangel på innsatsmidler og transport for avsetning av produktene – samt av det store antall mennesker som ble fordrevet fra sine hjem. I tillegg kom en økonomisk politikk som gav bøndene lave priser, samtidig som det var få varer å få kjøpt på landsbygda. Dels førte dette til lavere produksjon, dels til at færre jordbruksvarer fant veien til det åpne markedet – som igjen medførte at det oppstod en bytteøkonomi. Et betydelig problem for landbruket etter krigen er også det store antall miner som ligger igjen. I flere perioder har Mosambik også blitt rammet av tørke og matunderskudd; i 2000 av flom. Landbruket er vesentlig rehabilitert etter krigen, med økning i produksjon – og største bidragsyter til eksporten inntil 2000. Kommersielle farmere fra Sør-Afrika og Zimbabwe er invitert til Mosambik for å ta over storbruk, og bidra til økning i produksjonen.
Landbruk og fiske stod i 2002 for ca. 22 % av BNP. Ca. 5 % av potensielt dyrkbart areal er kultivert, og det dyrkes bl.a. mais, ris, maniok, søtpoteter og bønner til eget forbruk. Ved kysten dyrkes sisal, kokosnøtter (vesentlig nord for Zambezi) og cashewnøtter (acajounøtter). På de tidligere europeiske plantasjene, som hovedsakelig lå i elvedalene eller på platåene, dyrkes det ved irrigasjon bomull, sukkerrør, kaffe, tobakk og te. Kvegholdet betyr lite pga. tsetsefluas utbredelse. Bomull og cashewnøtter er viktige eksportprodukter, men pga. av liberalisering av økonomien, ble Mosambiks cashewnøtter på 1990-årene langt på vei utkonkurrert på pris. Bomull dyrkes særlige nord i Mosambik, i all hovedsak av småbønder. Produksjon av sukker har økt sterkt etter fredsavtalen, og kapitalinteresser fra bl.a. Mauritius har investert i nye sukkerraffinerier, hvoretter Mosambik ble en netto eksportør, 2002. Te dyrkes i høytliggende strøk nær Malawi. Kopra dyrkes mest på store plantasjer langs kysten
Skogbruk
Skogbruket er lite utviklet, og er konsentrert langs Beirakorridoren og i Zambeziaprovinsen; eukalyptusplantasjer er etablert sør i landet. Noe tømmer eksporteres til Sør-Afrika.
Fiske
Utenfor kysten finnes betydelige fiskeforekomster som lenge ble hardt beskattet av utenlandske trålere, bl.a. sovjetiske. Disse er senere erstattet av europeiske, innenfor rammen av avtaleverk med EU. Mosambiks egen fiskerinæring er forholdsvis lite utviklet, men er av stor økonomisk betydning. Midt i 1990-årene stod eksport av reker for vel halvparten av landets samlede eksportverdi, men denne har sunket relativt sett, som følge av økt eksport fra industrisektoren. Mosambik er ikke selvforsynt med fisk, men fangstene har økt fra 1980-årene.
Bergverk, energi
Mosambik har betydelige mineralressurser, men utvinningen har vært begrenset, særlig pga. krigen og medfølgende transportproblemer. Følgelig stod sektoren i 2002 for bare 0,3 % av BNP. Forekomstene består av bl.a. jernmalm, kobber, nikkel, krom, mangan og kull i Zambezidalen, samt naturgass utenfor Beira. Utvinningen domineres av kull fra Moatize-gruvene i Tete-provinsen, samt gassforekomstene. Utvinningen av jernmalm stanset helt under krigen, men er gjenopptatt. Det foregår utvinning i mindre skala av bl.a. bauxitt, marmor, gull og edelstener. Det er betydelige forekomster av tantalitt, og mindre kvanta utvinnes for eksport; det er også kjente forekomster av ilmenitt, titan, mangan, grafitt, platinum, nikkel, uran, asbest og andre mineraler. Titanfunn i provinsen Gaza 1999 er anslått til verdens største; ca. 100 mill. tonn.
Mosambik importerer all petroleum, som er en betydelig utgiftspost. Det har vært lett etter olje både offshore og på land, men kun gassforekomster er påvist. Drivverdige forekomster av gass er funnet på Pande- og Temane-feltene, og eksporten begynte i 2004, da en gassrørledning til Sør-Afrika stod ferdig.
Mosambik har et stort energipotensial i utbygging av vannkraft, og Cahora Bassa-kraftverket ved Zambezi, i drift fra 1978, er det største kraftanlegget i Afrika (3600 MW installert kapasitet). Dette ble bygd med portugisisk kapital for eksport til Sør-Afrika, men produksjonen var lenge svært lav pga. sabotasje mot overføringsledningene under krigen. Etter krigen er ledningsnettet utbedret og nye linjer er strukket til Zimbabwe, delvis finansiert med norsk bistand. Avtaler er også inngått med Malawi og Swaziland for eksport dit. Andre kraftstasjoner finnes på elven Revue, vest for Beira; ved Maputo er det et kullfyrt varmekraftverk. Et nytt, stort kraftverk bygges ut ved Zambezi, nedenfor Cahora Bassa, med planlagt kapasitet på inntil 2500 MW. Utbygging av damanlegg for kraftproduksjon og irrigasjon er også planlagt i Komatibassenget, i samarbeid med Sør-Afrika og Swaziland.
Mosambik – industri. Mosambik har lite industri, og mye av den ble avviklet under krigen, mens annen småindustri – bl.a. den tidligere viktige foredlingen av cashewnøtter – er blitt offer for den økonomiske liberaliseringen. Mosambik har hatt et lite, og lite kjøpekraftig, lokalt marked for å støtte nasjonal industri, som for en stor del har bestått av forbruksartikler og tekstiler, og finnes særlig ved Maputo og Beira. Konkurransen fra en velutviklede sørafrikanske industri er også en begrensning for industrireising. Sementproduksjonen, ved Maputo, ble rehabilitert etter krigen, og et ammoniakkanlegg i Sofala åpnet produksjon 1997. Basert på utvinningen av naturgass, startet byggingen av et smelteanlegg for aluminium, Mozal, ved Maputo 1998. Produksjon for eksport tok til 2000. Med dobling av initiell kapasitet på 250 000 tonn per år i 2003, er anlegget et av verdens største, og har stor økonomisk betydning for Mosambik. Allerede i 2003 stod eksporten fra Mozal for 55 % av landets samlede eksportverdi. Det er planer for et smelteverk for jern, basert på jernmalm fra Sør-Afrika, for ytterligere utnytting av gassforekomstene, samt smelteverk for titan i Nacala.
Utenrikshandel
Mosambik har tradisjonelt et betydelig underskudd i utenrikshandelen, og samlet eksport sank under krigen, samtidig som gjelden økte. Mosambik er helt avhengig av økonomisk og teknisk bistand fra utlandet, bl.a. fra Norge, og har vært et av verdens mest bistandsavhengige land. Eksporten domineres av aluminium, skalldyr (reker) og jordbruksprodukter som cashewnøtter, sukker, bomull og kopra. Importen består mest av matvarer, ferdigvarer, drivstoff og transportutstyr. Viktigste handelspartner er Sør-Afrika.
Samferdsel
Mosambiks økonomiske utvikling avhenger av utbedring av samferdselsnettet, som i utgangspunktet ble tilpasset koloniøkonomiens behov, og for å betjene transitthandel til og fra nabolandene som var en viktig inntektskilde for Mosambik. Både vei- og jernbanenett ble ødelagt under krigen, og havnene forfalt som følge av økonomisk krise. Mosambiks jernbanenett er bedre utbygd enn i de fleste land i Afrika, og har som hovedoppgave å forbinde havnene i Maputo, Beira og Nacala med nabolandene som ikke selv har adgang til havet, først og fremst Zimbabwe, Zambia og Malawi, og i mindre grad Kongo (Kinshasa), Swaziland samt Gauteng-provinsen i Sør-Afrika. Jernbanene er imidlertid uten innbyrdes forbindelse, og det finnes ingen nord–sørgående bane. Det samme gjelder hovedveiene fra Beira til Zimbabwe (Beirakorridoren) samt fra Maputo og Sør-Afrika (Maputokorridoren). Disse korridorene er av stor økonomisk betydning for Mosambik, og særlig Beira-korridoren – med hovedvei, jernbane og oljeledning – ble gitt stor økonomisk støtte fra det internasjonale samfunn under krigen, deriblant fra Norge. Et tilsvarende prosjekt, Maputo Development Corridor, ble lansert i samarbeid mellom Mosambik og Sør-Afrika, 1996. Veinettet for øvrig er oftest av dårlig kvalitet, med ufarbare strekninger i regntiden.
Kysttrafikken fikk økt betydning under krigen, og er også støttet av norsk bistand. Flere av Mosambiks havner og jernbanelinjer er rehabilitert fra 1990-årene, med hjelp fra bl.a. SADC. Dypvannshavnen i Maputo, med et anneks i Matola, er Afrikas nest største; andre viktige havner finnes i Beira, Nacala og Quelimane. Mosambik har 16 flyplasser, hvorav tre internasjonale.
Mosambik – musikk. Liten grad av urbanisering har bidratt til at lokale tradisjoner er holdt ved like, og landet har en av de rikeste og mest varierte musikkulturer i Afrika. I nord merkes den islamske påvirkningen i form av ornamentert enstemmig sang, enstrenget fele og daira (tamburiner). I den sentrale delen finnes en rekke komplekse musikkformer for xylofon og tommelfingerpiano (kalimba, ndimba, njari, mbira og nyonganyonga), dessuten mange strenge- og blåseinstrumenter. Særlig berømt er chopifolket for sine ensembler med opptil 30 nøyaktig stemte timbila (xylofoner) i fem størrelser, rasleinstrumenter og dansere som også synger. Den «klassiske» sjangeren mgodo kan med hensyn til kompleksitet og omfang sidestilles med en stor opera eller symfoni. Siden musikken er gehørtradert, ledes og koordineres en fremførelse av orkester- og danseledere ved hjelp av et sinnrikt audiovisuelt kommunikasjonssystem.
Trommeensembler finnes overalt, med fra tre til et dusin trommer stemt i ulike toneleier. Trommer spiller også en dominerende rolle sammen med andre instrumenter og i forbindelse med dans og sang. Horn, ben- og trefløyter og en slags ocarina er særlig vanlig blant gjetere. Musikkbue finnes i mange former. Nyere danser er inspirert av europeisk militærmusikk og drill, og naturligvis øver vestlig populærmusikk etter hvert også stor innflytelse.
Selvstendigheten
Kolonikrigen var en viktig årsak til den portugisiske revolusjonen i april 1974, som i sin tur førte til Portugals avkolonisering i Afrika. I september 1974 inngikk de nye makthaverne i Portugal en avtale med Frelimo om en overgangsregjering med Joaquim Chissano som statsminister frem til selvstendigheten 25. juni 1975, da Samora Machel ble president. Situasjonen i den unge staten var fra starten svært vanskelig; størstedelen av portugiserne forlot landet med sin fagkunnskap, få mosambikanere hadde fått høyere utdanning, og mye av landets næringsliv var blitt ødelagt under krigen, eller ble sabotert av portugiserne som reiste. I 1977 ble Frelimo omdannet til et marxist-leninistisk parti, med formål å skape et sosialistisk Mosambik. Samme år ble det gjennomført valg til folkeforsamlinger på alle nivåer. Frelimo startet organisering av masseorganisasjoner for ungdom, kvinner og arbeidere tilknyttet partiet. Etter selvstendigheten innførte Frelimo en rekke økonomiske og sosiale reformer, særlig innenfor helsestell, boligbygging og utdanning. På landsbygda ble flere store farmer nasjonalisert.
Mosambik ble også preget av den urolige situasjonen i det sørlige Afrika og naboskapet til Rhodesia (senere Zimbabwe) og Sør-Afrika – og ikke minst apartheidregimets destabilisering, bl.a. gjennom oppbyggingen av en opprørsbevegelse som kastet landet ut i borgerkrig. Mosambik tillot umiddelbart etter selvstendigheten den zimbabwiske frigjøringsbevegelsen å operere fra mosambikisk territorium. Mosambik ble også tilholdssted for flere hundre tusen flyktninger fra Zimbabwe. I 1976 fulgte Mosambik opp resolusjoner fra FN om å boikotte det rhodesiske regimet, og grensen mellom de to land ble stengt, selv om det påførte Mosambik store økonomiske tap; avgifter for transitthandel fra Rhodesia var en viktig inntektskilde for landet. Tapene ble ikke kompensert av det internasjonale samfunn og bidro til Mosambiks økonomiske vansker. Det hvite mindretallsregimet i Rhodesia svarte på den mosambikiske støtten til frigjøringskampen der med en rekke militære aksjoner mot Mosambik, og det rådde en uerklært krigstilstand mellom de to land frem til 1980. I 1976 dannet den rhodesiske sikkerhetstjenesten en mosambikisk gruppe, Resistencia Nacional Moçambicana (RNM eller ReNaMo), som et instrument i sin undergraving av Mosambiks regjering. Etter Zimbabwes selvstendighet i 1980 tok det sørafrikanske regimet over Rhodesias tidligere støtte til RNM, og gjennom økt militær trening og utrustning sørget Sør-Afrika for at opprørsgruppen ble sterk nok til å kaste Mosambik ut i en krig som utover i 1980- og 1990-årene omfattet alle deler av landet.
Fra midten av 1980-årene ble RNM beryktet for sine brutale metoder overfor sivilbefolkningen, og i det internasjonale samfunn ble den ansett for å være en terrororganisasjon mer enn en politisk bevegelse. RNM mottok bare beskjeden internasjonal støtte ut over den omfattende hjelpen fra Sør-Afrika, mest fra sterkt høyreorienterte krefter i Portugal og USA. Fra 1981 ble RNM indirekte støttet av USA, etter at Ronald Reagan ble president og støttet kampen mot kommunisme i det sørlige Afrika.
Ved siden av den indirekte destabiliseringen av Frelimo-regimet gjennom RNM, angrep Sør-Afrika flere ganger mål i Mosambik direkte. I 1984 var den mosambikiske regjeringen imidlertid så hardt presset at den gikk med på en sikkerhetsavtale med Sør-Afrika, den såkalte Nkomati-avtalen, som gikk ut på at de to landene skulle avstå fra å hjelpe opposisjonsgrupperinger i det andre landet. I Mosambiks tilfelle innebar det en begrensning i støtten til den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen ANC. Sør-Afrika fortsatte imidlertid å støtte RNM. Også Malawi gav indirekte støtte til RNM, som fikk holde til på malawisk territorium inntil 1987. Mosambik og Zimbabwe inngikk i 1980 en forsvarsavtale, og styrker fra Tanzania og Zimbabwe (fra slutten av 1980-årene også Malawi) ble utplassert i Mosambik til hjelp i forsvaret av Frelimo-regjeringen. Oppgaven til de zimbabwiske styrkene, som på det meste var på over 10 000, var primært å avlaste det mosambikiske forsvarets beskyttelse av kommunikasjonslinjene mellom Zimbabwe og den mosambikiske havnebyen Beira. Sør-Afrika ble mistenkt for å være ansvarlig for flystyrten over sørafrikansk territorium i oktober 1986, hvor president Machel og flere av hans nærmeste medarbeidere omkom, men gransking gav ikke noe belegg for dette. Machel ble etterfulgt av Joaquim Chissano. Etter Machels død ble det lagt press på Malawi, som avviklet støtten til RNM og inngikk en sikkerhetsavtale med Mosambik 1986 som bl.a. førte til at malawiske styrker deltok i vaktholdet av jernbanelinjen fra Malawi til havnebyen Nacala.
Om lag 1,7 millioner mosambikere flyktet ut av landet under krigen. Flesteparten tok tilflukt i Malawi og Zimbabwe. I tillegg var det mot slutten av krigen rundt fire millioner flyktninger inne i Mosambik. Flukten tiltok fra midten av 1980-årene, da RNMs krigføring og brutalitet spredte seg til stadig større deler av landet. I 1990 hadde ca. 1/3 av befolkningen flyktet fra sine hjem, og krigen førte til at ca. 1 mill. mennesker mistet livet. RNM stod også bak angrep mot mål i Zambia og Zimbabwe og erklærte Zimbabwe krig pga. dets militære engasjement i Mosambik. Ved årsskiftet 1987/88 ble det ført samtaler med Sør-Afrika for om mulig å reaktivisere Nkomati-avtalen, som Mosambik i praksis hadde sagt opp i 1985. I 1988 besøkte Sør-Afrikas president Botha Mosambik, og det ble opprettet en felles kommisjon for samarbeid og utvikling; samtidig gav Sør-Afrika tilsagn om militær hjelp for beskyttelse av kraftledningene fra Cahora Bassa-kraftverket til Sør-Afrika.
Fred og demokrati
I 1986 ble det avholdt valg til folkeforsamlingen, men bare medlemmer av Frelimo kunne stille. I 1989 avskrev Frelimo marxismen-leninismen som ideologisk fundament. Samtidig ble det innledet en prosess i retning av flerpartisystem og frie valg. I november 1990 ble det vedtatt en ny grunnlov som gjorde slutt på landets ettpartisystem, og flere partier ble dannet fra 1991.
En komplisert fredsprosess ble innledet i 1989, med samtaler og forhandlinger mellom regjeringen og RNM. En forhandlingsprotokoll ble undertegnet i Roma i oktober 1991, hvor RNM anerkjente staten Mosambik, dens lover og legitime regjering – mot at regjeringen for første gang anerkjente RNM som en politisk part i den mosambikiske konflikten. I desember 1991 ble en begrenset våpenhvile undertegnet, som bl.a. innebar at de ca. 7000 gjenværende zimbabwiske styrkene i Mosambik ble trukket tilbake til utelukkende defensive oppgaver i de to samferdselsårene Limpopo- og Beira-korridorene. RNM fortsatte sin krigføring, men en ny fredsavtale ble undertegnet i Roma i 1992. Deretter ble det utarbeidet en plan for demobilisering av de to hærstyrker og dannelse av en ny armé – Forças Armadas de Defesa de Moçambique (FADM). En FN-styrke (ONUMOZ) ble innsatt for å overvåke demobiliseringen og gjennomføringen av frie valg.
De første flerpartivalg i Mosambiks historie ble avholdt 27.–29. oktober 1994. Ved valget på nasjonalforsamling ble Frelimo det største partiet med 44,3 % av stemmene og rent flertall (129 av 250 repesentanter), mot RNMs 37,8 % (112 repr.), og 5,2 % (9 repr.) for União Democrática (UD). Joaquim Chissano vant presidentvalget med 53,3 %, mot 33,8 % for RNM-lederen Afonso Dhlakama. Valgavviklingen ble ansett som akseptabel av FNs observatører, og RNM aksepterte valgnederlaget og inntok rollen som opposisjonsparti i den nye nasjonalforsamlingen. I 1994 ble en ny opprørsgruppe, Rombezia, som ønsket en selvstendig stat i Nord-Mosambik, kjent. En væpnet gruppe med utspring fra Zimbabwe, Chimwenje, opererte fra Mosambik i 1990-årene. Ved presidentvalget 1999 ble president Chissano gjenvalgt, igjen med Dhlakama som viktigste motkandidat. Frelimo vant også det parallelle parlamentsvalget og økte sin oppslutning. Frelimo vant også i 2004, da 20 partier deltok. President Chissano gikk av 2005 og ble etterfult av Armando Guebuza. Han vant presidentvalget 2004, også denne gang med Dhlakama som taper.
Portugals kolonistyre førte til at Mosambik var en av de afrikanske stater som stod dårligst stilt ved selvstendigheten. Apartheidregimenes destabilisering og borgerkrigen svekket ytterligere landets utvikling, hvor heller ikke marxist-leninistisk politikk, bl.a. med opprettelse av mekaniserte storgårder og sammenslutning av småbønder, ble hilst velkommen. Med den politiske oppmykningen i andre halvdel av 1980-årene fulgte også økonomisk liberalisering, internasjonale lån og bistandsoverføringer – og senere gjeldslette. Fra slutten av 1990-årene har Mosambik vært et av de land i Afrika med størst økonomisk vekst, selv om landet år om annet er blitt hardt rammet av tørke så vel som oversvømmelse
Utenrikspolitikk
En hovedpilar i Mosambiks utenrikspolitikk fra selvstendigheten i 1975, var støtte til frigjøringskampen i nabolandene Rhodesia og Sør-Afrika og forankring i afrikansk samarbeid og den alliansefrie bevegelse. En annen var den bilaterale orienteringen, som dels var rettet mot land som hadde støttet frigjøringskampen, dels mot den ene siden i den kalde krigen, dvs. hhv. bl.a. de skandinaviske land og østblokklandene. Også USA og andre vestlige land anerkjente Frelimo-regjeringen, men dens sosialistiske orientering medførte begrenset støtte. Etter at Mosambik fra midten av 1980-årene begynte å orientere seg bort fra Øst-Europa, til større kontakt med Vesten, ble USA en av Mosambiks største bistandsytere. En endring i denne retning var også medlemskapet i Verdensbanken og IMF fra 1984.
Under frigjøringskampen hadde Frelimo nær kontakt med frigjøringsbevegelser i andre portugisiske kolonier i Afrika, og disse ble videreført på statsplan etter at landene var blitt selvstendige. Også forbindelsene med Portugal har vært nære, og det er en regelmessig kontakt mellom de portugisisktalende land i Afrika og med Portugal og Brasil. Mosambik var en av grunnleggerne av organisasjonen Comunidade Dos Países de Língua Portuguesa (CPLP), 1996. I 1995 ble landet opptatt som medlem av (det tidligere britiske) Samveldet, deretter i Organization of the Islamic Conference (OIC). Mosambik deltar også på de fransk-afrikanske toppmøtene. Mosambiks forbindelse med nabolandet Zimbabwe har vært spesielt nært, idet den zimbabwiske frigjøringsbevegelsen fikk operere fra Mosambik etter selvstendigheten – og Zimbabwe støttet Mosambik militært etter sin egen frigjøring i 1980. Regimeskiftet i Sør-Afrika i 1994 førte til utstrakte forbindelser både på det politiske og økonomiske område, og Mosambik er blitt en viktig økonomisk partner for Sør-Afrika.
En senere utenrikspolitisk hovedpilar er sterk vekt på regionalt samarbeid i det sørlige Afrika som region og i Afrika som kontinent. Mosambik ble med i den regionale samarbeidsorganisasjonen SADC fra starten 1979, og tilhørte grupperingen frontlinje-statene under frigjøringskampen i Zimbabwe og Sør-Afrika. Innenfor det pan-afrikanske samarbeidet i Den afrikanske union, bidrog Mosambik med soldater til en fredsstyrke i Burundi i 2003.
