Mongolia – republikk, republikk i Asia, grenser i sørøst, sør og sørvest mot Kina (Indre Mongolia, Gansu og Xinjiang) og i nord til Russland. Mongolia har vidstrakte stepper og er et av verdens tynnest befolkede områder. Klimaet er ekstremt kontinentalt med svært kalde vintrer og korte, varme somrer. Storparten av befolkningen er mongoler av khalkha-gruppen.
Mongolia er et fattig utviklingsland. Det økonomiske potensialet ligger i landets store husdyrhold og i store mineralressurser, som for det meste fortsatt er uutnyttet. Markedsøkonomi ble innført 1990 etter at en tidligere sentralistisk planøkonomi brøt sammen. En kombinasjon av tørke og kulde har i 2000/2001 rammet befolkningen hardt.
Mongolia erklærte seg selvstendig fra Kina 1911. Et revolusjonært styre kom til makten 1921, og landet ble erklært som folkerepublikk 1924 (som verdens andre kommunistiske stat, etter Sovjetunionen). Flerpartivalg ble innført 1990.
Mongolia ble tidligere også kalt Ytre Mongolia til forskjell fra Indre Mongolia, som er en autonom region i Kina. Mellom 1924 og 1992 var «Mongolske folkerepublikk» landets navn.
Navnet Mongolia betyr ‘de tapre og stolte menns land’.
Mongolia – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1992 er den tidligere folkerepublikken Mongolia en uavhengig, demokratisk enhetsrepublikk. Statsoverhode og militær øverstkommanderende er en president valgt i allmenne valg for fire år. Lovgivende myndighet er lagt til den store Khural, valgt i allmenne valg for fire år. Forsamlingen har 76 medlemmer. Den store Khural anerkjenner presidenten når denne er valgt og utnevner statsministeren og de øvrige ministere. Presidenten kan nedlegge veto mot forsamlingsvedtak, men presidentens veto kan settes til side med 2/3 flertall. Det er dermed en viss balanse mellom den parlamentariske og presidentielle makt. Den førstes posisjon svekkes dog av at forsamlingen normalt bare møtes til en sesjon (minst 50 dager) hvert halvår.
Administrativ inndeling
Mongolia er inndelt i 21 provinser samt hovedstadsområdet.
Klima
Mongolia har et kontinentalt, temperert steppeklima med lange, kalde vintrer og korte, varme somrer. Skjermet beliggenhet, stor høyde over havet og tørr luft betinger store temperaturforskjeller mellom dag og natt og mellom vinter og sommer. I omkring 1000 m høyde er typisk middeltemperatur for januar ?25 °C, mens minimumstemperaturene kan synke ned mot ?45 til ?50 °C. Middeltemperatur for juli er ca. 15–18 °C, mens maksimumstemperaturene kan bli opptil 35 °C. Årsnedbøren er jevnt over 200–300 mm, som i alt vesentlig faller i juni–september. I fjellene kommer det vesentlig mer, mens de sørlige deler av landet har årsnedbør under 100 mm. De årlige variasjonene i nedbør er imidlertid store.
Mongolia – plante- og dyreliv. Store deler av landet har treløs steppevegetasjon med mange gressarter og urter. I fjellene vokser skoger med lerk, furu, gran og edelgran, samt løvtrær som bjørk og osp. I Gobi er vegetasjonen spredt, og plantene er tilpasset halvørken- og ørkenklimaet.
Rikt dyreliv med innslag av sibirsk, nordkinesisk og tibetansk fauna. 150 pattedyrarter forekommer. I skogene i nord lever elg, hjort, rådyr, villsvin, gaupe, bjørn, rev, sobel og ekorn. Mongolia- og persiagaselle og murmeldyr holder til på steppene. Baktriakamel eller topuklet kamel (kanskje bare 400 individer igjen i det fri) og det nesten like sjeldne halveselet eller kulanen forekommer i ørken og halvørken. Przewalskihest eller takhi ble reddet fra utryddelse takket være oppdrett i fangenskap og blir nå forsøkt gjeninnført. I fjelltraktene lever truede arter som argalisau og snøleopard, samt steinbukk og sibirpipehare. Mer enn 415 fuglearter er observert, bl.a. de sjeldne artene mongolhettemåke og mongolløpekråke. Andefugler, traner og måker lever i våtmarkene. Fjelltraktene har mange arter felles med Europa, bl.a. lammegribb, li- og fjellrype, boltit og alpekråke, det samme gjelder skogene: perle- og lappugle, storfugl og konglebit. Krypdyrfaunaen omfatter omkring 40 arter. 78 arter ferskvannsfisk omfatter bl.a. laksefisker, abbor og gjedde.
Mongolia – befolkning. Mongolia er med sine nær 2,8 mill. innb. (beregnet 2005) et av verdens tynnest befolkede land (1,5 per km2). Under tiden som folkerepublikk med sentralistisk planøkonomi ble ektepar med mange barn økonomisk tilgodesett. Folketallet passerte 1 mill. i 1962 og 2 mill. i 1988. I perioden 1970–1990 var befolkningsveksten 2,8 % per år, men i perioden 1990–2003 falt den til 1,2 % per år. Befolkningen er fortsatt svært ung. Ved folketellingen 2000 var 2/3 (66 %) under 30 år.
Rundt 90 % er mongoler. Majoriteten av disse er khalk-mongoler. Eneste ikke-mongolske gruppe av betydning er kasakher (4 %), hvorav de fleste bor lengst i vest. Deres antall har sunket siden 1991 etter at flere har utvandret til Kasakhstan. Den resterende del av befolkningen tilhører en rekke ulike folk bosatt over hele landet. Flere av minoritetsfolkene er av tyrkisk avstamning.
Under den tidligere epoken med sentralistisk planøkonomi oppmuntret myndighetene befolkningen til å flytte inn til byene for å bygge opp industrien. I perioden 1959–2000 økte byenes andel av befolkningen fra 22 % til 58 %. Største byer (m/innb. 2001) er hovedstaden Ulaanbaatar (894 300 innb.), Darhan (Darkhan, 86 500) og Erdenet (75 100).
Språk
Riksspråket er khalkha, et mongolsk språk som blir skrevet med en variant av det kyrilliske alfabetet (se mongolske språk). De fleste dialektene ligger nært opp til riksnormen, men dialektene i vest (oiratisk) skiller seg noe ut fonetisk. I de vestlige provinsene finnes det også store grupper som snakker det tyrkiske språket kasakhisk, og i nordøst er det mindre tungusisktalende grupper.
Mongolia – næringsliv. Mongolia innførte i begynnelsen av 1990-årene en serie med markedsøkonomiske reformer og privatiseringsprogrammer som erstattet en tidligere sosialistisk planøkonomi. Overgangen ble vanskelig, bl.a. fordi landets utenrikshandel tidligere nærmest utelukkende foregikk med Sovjetunionen og det kommunistiske Øst-Europa. Siden 1994 har landet hatt svak økonomisk fremgang, men landet er fortsatt et fattig utviklingsland med en svak utviklet økonomi. Et tilnærmet nomadisk husdyrhold er fortsatt viktigste næringsvei, men gruvedrift og industri får stadig større betydning for landets økonomi.
Landet er helt avhengig av å motta utenlandsk bistand. EU, Asiatiske utviklingsbanken (ADB), Det internasjonale valutafondet (IMF), Verdensbanken og ulike FN-organisasjoner samt enkeltland som USA, Japan, Tyskland og Storbritannia yter både teknisk bistand til utviklingsprosjekter og ren økonomisk bistand.
Landets største utfordring er å få redusert fattigdommen. Nær 40 % lever under den offentlig definerte fattigdomsgrensen, og mest markert er den i hovedstaden Ulaanbaatar.
Landbruk, fiske
Landet er rikt på beitemark, men relativt fattig på dyrkbar mark. I alt kan ca. 80 % av arealet benyttes som beitemark. Mongolene har lange tradisjoner som nomadiske fedriftsfolk, og har benyttet de vide gressmarkene til oppdrett av sauer, geiter, hester, kameler, storfe og jaker. Fedriften har forsynt mongolene med kjøtt og melk som er de viktigste ingrediensene i det mongolske kostholdet, samt lærvarer som bl.a. brukes til klesproduksjon. I perioden med sentralistisk planøkonomi var fedriften organisert i kooperativer, men den ble helt privatisert 1990. Bestandene er på 11,9 mill. sauer, 9,7 mill. geiter, 2,2 mill. hester, 1,1 mill. storfe (inkl. jaker) og 285 500 kameler (2001). Nomadebefolkningen utsettes for stadige naturkatastrofer som kan ramme deres bølinger hardt. F.eks. førte alvorlig tørke 1999, etterfulgt av sterk kulde med store snø- og kuldeplager i 2000, til at over 7000 familier mistet hele sin buskap. I 1996 førte en usedvanlig omfattende gressbrann til at 25 mennesker og 7800 dyr ble drept. Senere samme år druknet flere mennesker da styrtregn skapte plutselige flomelver samtidig som andre deler av landet led av tørke.
Jordbruket hindres av et lite fruktbart jordsmonn. Dyrket mark omfatter under 1 % av arealet. Dyrking av jorden i organiserte former kom ikke i gang i Mongolia før store statsbruk på 1900-tallet ble anlagt i den sentrale og nordlige delen av landet rundt elvene Selenge, Orkhon og Kerulen (Kherlen). Oppdyrking av nye jordbruksarealer har i hovedsak hatt begrenset suksess. Siden 1991 er det meste av jordbruket reorganisert og gjort om til mindre private enheter. De viktigste jordbruksproduktene er korn, poteter og grønnsaker. Mongolia er helt avhengig av import av korn fra utlandet.
I underkant av 10 % av arealet er skogkledd, hovedsakelig i fjellstrøkene i nord og vest.
Landet har flere fiskerike innsjøer, men den kommersielle fangsten av fisk er helt ubetydelig.
Bergverk, energi
Mongolia er rikt på naturressurser og har forekomster av bl.a. kull, kobber, fluoritt, wolfram, tinn, gull, bly og salt. Foreløpig utnyttes naturressursene bare delvis. Ved Erdenet produseres store mengder kobberkonsentrat og molybden for eksport, som imidlertid er utsatt for stadige prisendringer på verdensmarkedet. Daggruver ved henholdsvis Baganuur og Sharyn Gol forsyner de to industrisentrene Ulaanbaatar og Darhan med kullkraft. Mindre mengder olje utvinnes ved Tamsag øst i landet og eksporteres til Kina. Ellers utvinnes gull og fluoritt.
Til tross for et lite utbygd energinett, har Mongolia et høyt energiforbruk i forhold til folketallet og sammenlignet med andre asiatiske land. Det høye energiforbruket er forårsaket av en særlig energikrevende industristruktur og det kalde klimaet. Landets vide og folkefattige areal gjør at transportens andel av det totale energiforbruket er særlig høyt. Kull er foreløpig Mongolias eneste innenlandske kraftkilde. Oljeraffineri og vannkraftverk er under utbygging, og vindkraftanlegg planlegges i distriktene. På landsbygda brukes fortsatt tradisjonelle energikilder som ved, røtter og tørkede dyreekskrementer.
Industri
Industrien baserer seg på bearbeiding av mineralressursene og landbruksproduktene, og er konsentrert til de store byene Ulaanbaatar, Erdenet, Darhan og Choybalsan. Mongolia var medlem av den østeuropeiske samarbeidsorganisasjonen Comecon 1961–91 og fikk gjennom denne betydelig hjelp gjennom kreditter og samarbeidsforetak (‘joint ventures’) til å bygge opp industrien. Etter oppløsningen av Comecon ble industrien sterkt hemmet. Viktigste industrikonsern er smelteverket i Erdenet (ferdigstilt 1979). Annen industri omfatter hovedsakelig produksjon av tekstiler og klær.
Turisme
Turismen er lite utbygd, og relativt få utlendinger besøker landet. De fleste turistene kommer fra Japan og Sør-Korea. Forbindelsen mellom den russiske Transsibirske jernbane og Beijing, som går gjennom Mongolia, gjør landet mindre isolert. Hovedattraksjonene er landskapet, dyrelivet, kulturen og historiske minnesmerker.
Samferdsel
Samferdselen hemmes av de store avstandene og den lave folketettheten. Jernbanenettet har en samlet lengde på 1815 km, og forbinder hovedstaden Ulaanbaatar med både Transsibirske jernbane i Russland og med det kinesiske jernbanenettet. Fra Darhan fører sidebaner til kullgruvene ved Sharyn Gol og kobbergruvene ved Erdenet, og fra Choybalsan er en linje ført frem til det sibirske nettet. Jernbanenettet er bygd ut i samarbeid med det tidligere Sovjetunionen. Sporvidden er derfor den samme som i Russland, men forskjellig fra den kinesiske, noe som skaper problemer for landets utenrikshandel. Jernbanene svarer totalt for hovedparten av godstransporten, mens passasjertrafikken til størstedelen foregår med bil og buss. For øvrig brukes hester, okser og kameler fortsatt i stor utstrekning som trekk- og kløvdyr. Nærmeste havneby er Tianjin i Kina (1400 km fra grensen), hvor en del av havnen er satt av til å betjene Mongolias utenrikshandel. Landets totale veinett er 49 200 km, men bare 2 % er asfaltert og 13 % grusbelagt. Resten består nærmest bare av terrengoppkjørte hjulspor. Internasjonal lufthavn finnes ved Ulaanbaatar.
Mongolia – utenrikshandel. Utenriksøkonomien har i lengre tid vist til dels store underskudd. Russland (olje og elektrisk kraft), Japan, Kina og Sør-Korea er viktigste leverandører av varer til Mongolia, mens Kina (kobber) og USA er landets viktigste eksportmarkeder. Mineraler og metaller (særlig kobberkonsentrat) er viktigste eksportvarer, hvilket gjør Mongolia svært avhengig av råvareprisene på verdensmarkedet. Andre viktige eksportvarer er husdyr og kjøtt, ull, pelsverk, huder og tømmer.
Importen omfatter maskiner, drivstoff og ulike industrivarer
Massemedia
Det utkommer ingen regulære dagsaviser i Mongolia, men det finnes 6 riksdekkende aviser som utkommer jevnlig, noen av dem med over 300 utgaver i året. Tidligere var de fleste av avisene eid av det offentlige, men i 1999 ble avisene privatisert. Privatiseringen lot seg ikke gjennomføre fullt ut. I 1990 var det samlede avisopplaget i landet 134,1 millioner, i 2003 var det falt til 18,5 millioner. Den største avisen var tidligere Ünen, offisielt organ for sentralkomiteen i det revolusjonære parti. I 1995 var opplaget 150 000, nå er det nede i 8330. Den utkommer med 356 utgaver i året. Den største avisen i 2003 var Ödriin Sonin (312 utgaver i året, opplag: ca. 14 200). I tillegg til avisene finnes det et stort antall publikasjoner som utkommer sjeldnere.
Det statlige kringkastingsselskapet Mongolradio ble grunnlagt 1934. Det sender i tre kanaler, på mongolsk (to) og kasakhisk. I tillegg finnes det 30 private radiostasjoner, og det er sendinger på en rekke språk. Det statlige fjernsynsselskapet Mongolteleviz startet sendinger i 1967, det har sendinger i to kanaler som kan mottas i alle landets distriktssentre, men bare en tredjedel av befolkningen får inn det mongolske fjernsynet. Mange steder i Mongolia er det mulig å motta russiske fjernsynsprogrammer via satellitt. I 1992 ble den første reklamefinansierte radio- og fjernsynskanalen opprettet, som i tillegg til egenproduserte programmer også sendte utdrag fra utenlandske fjernsynskanaler. Nå har Mongolia 35 TV-stasjoner, og det er igangsatt en prosess for å avvikle det statlige eierskapet til de nasjonale kringkastingsselskapene.
Mongolia – musikk. Allerede Mongolenes hemmelige historie omtaler en sanglitteratur, bruk av tromme ved sammenkomster, sjamansangens virkninger og barders (diktersangeres) politiske rolle. Dsjengis-khan betrodde politiske oppdrag til sin favorittfelespiller Arghasun, og Arghun Khan brukte i 1289 en bard som sendemann til Filip den gode av Frankrike.
Instrumentalensembler fantes tidligere bare ved mongolherskerens hoff, men har senere fått innpass i folkemusikken. Amankhuur (munnharpe) er utbredt, ellers brukes forskjellige strykeinstrumenter, lutt-typer, yatag (siter), yoochin (hakkebrett) og limbe (bambustverrfløyte). Flere er av kinesisk opprinnelse og spilles mest av kvinner.
Mongolenes musikk er pentaton, og vokale former dominerer. Bardene synger sine lange episke viser med improvisasjon og tonefølge på tomshu (tostrenget lutt) eller morin khuur (tostrenget fele). Strofiske sanger fremføres solistisk eller til feleakkompagnement. Bemerkelsesverdig er en spesiell vokalteknikk, den såkalte overtonesang, der sangeren lager en dyp grunntone og samtidig fremhever enkelte høye deltoner, slik at det oppstår en tostemmig effekt som kan minne om munnharpe. Den buddhistiske klostersangen var en kopi av tibetanske forbilder.
På grunnlag av folkesangen er det utviklet nyere musikkdramatiske former.
Mongolia – historie. Se også mongoler. Fra 1400-tallet var de mongolske steppefolkene undertvunget av Kina, med herskerdynastiene Ming og Ching (mandsjuene). Opprør forekom, men de ble knust av kinesiske generaler. På 1600-tallet skjelner man mellom Ytre Mongolia og Indre Mongolia, som da ansees som en del av selve Kina.
Russisk innflytelse begynte å gjøre seg gjeldende i Ytre Mongolia på 1800-tallet. Flere russiske handelssentre ble opprettet, og bofaste burjat-mongoler formidlet kulturkontakt. I 1902 ble de mongolske områdene åpnet for kinesisk bosetting av frykt for russisk ekspansjon, og innflyttingen tok til. Men for mongolene syntes det fjerne tsarregimet mindre farlig enn en strøm av kinesiske bønder og handelsmenn.
Under den kinesiske revolusjon erklærte Ytre Mongolia seg for uavhengig 28. desember 1911, etter kontakt med St. Petersburg, og mongolenes åndelige overhode, den åttende «levende Buddha», ble kronet som gudekonge i Ulan Bator. Russland anerkjente imidlertid ikke Ytre Mongolias uavhengighet; i realiteten var landet 1912–19 nærmest et autonomt område under kinesisk overhøyhet og russisk proteksjon; 1919–21 var det igjen underlagt Kina. Det føydale samfunn bestod urokket.
En revolusjonær bevegelse oppstod, støttet av russerne. I 1921 stiftet Sukhe Bator (1893–1923) og Choibalsang (1895–1952, statsminister 1935–52) det mongolske folks parti (fra 1924: det mongolske folks revolusjonære parti), og en provisorisk regjering ble dannet. De revolusjonære fordrev med sovjetisk bistand hviterussiske og kinesiske styrker, og regjeringen etablerte seg 1924 i Ulan Bator. Da den åttende «levende Buddha» kort etter døde, ble Ytre Mongolia proklamert som folkerepublikk, trass i kinesiske protester, og med sovjetstaten som forbilde. Etter noen år dukket det opp en «kapitalistklasse» med pro-kinesiske tendenser. Den ble knust 1929–32, og en mer revolusjonær politikk innledet. Men forsøk på tvangskollektivisering ble møtt med nedslaktning av kveg, og sovjetisk hjelp måtte tilkalles for å stanse opprøret.
Da japanerne besatte Mandsjuria og rykket videre vestover, inngikk Sovjetunionen og Den mongolske folkerepublikk en traktat om gjensidig hjelp, og sovjetiske tropper rykket inn 1936. Dette ble innledningen til enda hardere undertrykkelse, særlig av buddhismen, som hadde hatt en viktig historisk rolle. Marskalk Choibalsang hadde nær kontakt med Stalin gjennom det sovjetiske hemmelige politi. Munkene ble for en stor del likvidert, og de fleste av landets 700 klostre rasert; i alt skal ca. 100 000 mongoler ha mistet livet under terroren som kulminerte 1938. Nye massegraver ble påvist i 1990-årene. Da blusset også det religiøse liv opp igjen, og flere klostre ble gjenreist. Så sent som 2003 ble det ved et kloster i Ulaanbaatar funnet en massegrav med levningene av minst 575 ofre; ved likvidasjonen var de fleste iført munkedrakter.
Fra revolusjonen i 1924 til slutten av 1980-årene fulgte Mongolia Sovjetunionens utenrikspolitiske linje. Kina anerkjente Den mongolske folkerepublikk først 1946. Store sovjetiske styrker var stasjonert langs Mongolias grense mot Kina. Forholdet til Kina var lenge spent, men ble erklært normalisert 1992, etter at sovjettroppene var trukket ut. Hovedvekten i Mongolias nye utenrikspolitikk legges på økonomisk samvirke og forsøk på å tiltrekke investeringer og utviklingsbistand. Nesten hele Mongolias utenrikshandel hadde vært med Sovjetunionen og andre østblokkland. Siden 1990 har Mongolia forsøkt å etablere bred internasjonal kontakt for å minske avhengigheten av naboene Kina og Russland. Landet har et tett samvirke med FN, Verdensbanken og Asiatiske utviklingsbanken. Fra midten av 1990-årene har Kina vært største investor og handelspartner med Japan som nr. 2. Siden tusenårsskiftet har Kina tatt imot ca. 60 % av Mongolias eksport og svart for nærmere 20 % av landets import.
Mongolia har også et godt forhold til USA og har sendt troppekontingenter til Afghanistan og Iran.
Omstillingen fra planøkonomi med delvis naturalhusholdning til en markedsbasert økonomi har vært vanskelig. BNP minket 20 % i perioden 1990–95, men har siden vist forsiktig vekst. Siden tusenårsskiftet er fedriften og nomadekulturen blitt hardt rammet under Mongolias verste naturkatastrofe på et halvt århundre. Ekstremklima i form av tørke, oversvømmelser, sprengkulde og store snømengder førte til at over 13 millioner husdyr døde under de ytterst strenge vintrene fra 2000 til 2003. Landet fikk i disse årene omfattende krisehjelp fra FN og donorland, deriblant Norge. Den samlede internasjonale bistanden har siden tusenårsskiftet svart til 60–70 % av statsbudsjettet. Ca. en tredel av befolkningen lever under FNs definerte fattigdomsgrense. 2005 var Mongolia rangert som nr. 117 av 177 land på FNs levekårsindeks. Under den økonomiske omstillingen er de sosiale problemene blitt mer følbare. Tap av buskap og annet næringsgrunnlag har drevet titusener av nomader og halvmomader inn til byer og tettsteder. En omstridt lov om privatisering av statens jordeiendommer fra 2003 tar sikte på å sikre en sårbar befolkning et bredere næringsgrunnlag. Rundt halvparten av landets 586 000 husholdninger søkte om å få tildelt jord.
Y. Tsedenbal, Mongolias dominerende leder i over 30 år, ble avsatt 1984 og hans dogmatiske regime kritisert. 1989–90 kom en bølge demonstrasjoner med krav om flerpartisystem og økonomiske reformer. En grunnlovsendring gjorde slutt på kommunistpartiets maktmonopol; det første valg med deltagelse av flere partier ble holdt 1990. Den demokratiske opposisjonen vant frem i byene. Omfattende økonomiske reformer ble gjennomført 1991; året etter fikk Mongolia sin første aksjebørs, hovedsakelig som følge av omfattende privatisering. Samtlige borgere ble vederlagsfritt tildelt aksjeopsjoner i tidligere statsbedrifter.
Mongolia fikk 1992 ny forfatning etter vestlig, demokratisk modell ble innført 1992. Landet ble ikke lenger kalt folkerepublikk, og den kommunistiske stjernen ble strøket av flagget. Det gamle kommunistpartiet endret 1991 sin politiske profil ved offisielt å frasi seg marxismen-leninismen som ideologi til fordel for «vitenskapelig sosialisme». Ortodokse krefter ble rensket ut. Anført av en reformfløy hadde partiet fortsatt en dominerende rolle utover i 1990-årene.
Tradisjonell mongolsk kultur fikk en renessanse under demokratiseringsprosessen i 1990-årene; samtidig fikk også vestlig popkultur innpass. Dsjengis-khan ble et av symbolene for den nye nasjonalismen og offisielt anerkjent som nasjonalhelt.
Fire opposisjonspartier gikk etter valgnederlag 1992 sammen i alliansen Mongolias nasjonaldemokratiske parti (MNDP). MNDP-alliansen vant parlamentsvalget 1996 med rent flertall; dermed fikk Mongolia for første gang siden 1924 et ikke-kommunistisk styre. P. Ochirbat vant 1993 presidentvalget som MNDPs kandidat, men ble 1997 etterfulgt av ekskommunisten N. Bagabandi, en åpenbar reaksjon mot de vidtrekkende økonomiske reformtiltak siden 1993. En tredjedel av mongolene levde da under fattigdomsgrensen. Bagabandi ble gjenvalgt 2001, men måtte 2005 vike plass på presidentposten for eksstatsminister Nambaryn Enkhbayar.
Parlamentsvalget 2004 ble en triumf for den liberale opposisjonen, som vant over det gamle regjeringspartiet av reformerte kommunister med 40 mot 36 mandater. Ved forrige valg vant kommunistene hele 72 av 76 plasser, men fikk nå mandattallet halvert.
