Mikronesia, øyområde i det nordvestlige Stillehavet, strekker seg ca. 4800 km østover fra Filippinene i en ca. 3200 km bred bue, består av flere tusen små atoller og vulkanøyer.
De fleste øyene er gruppert i øygruppene Marianene, Karolinene, Marshalløyene, Vulkanøyene (jap. Kazan Retto) og Gilbert Islands.
Politisk hører Kazan Retto og øya Minami-tori-shima (tidl. Marcus Island) til Japan. Guam, lengst sør i Marianene, og Wake Island hører til USA. Resten av Marianene, Northern Marianas, har samveldestatus i tilknytning til USA. Karolinene omfatter republikken Palau, samt Yap, Chuuk, Pohnpei og Kosrae, som er forent i Mikronesiaføderasjonen. Marshalløyene og Nauru er egne republikker. Gilbert Islands og øya Banaba (tidl. Ocean Island) utgjør den dominerende delen av republikken Kiribati.
Natur
Samtlige av øyene er svært små, derav navnet. De japanske øyene, Marianene og Palau er topper av en undersjøisk fjellrekke som strekker seg fra Japan til Ny-Guinea. Lengst nord på Marianene finnes fremdeles aktive vulkaner. Også Pohnpei, Kosrae og øyene i Chuuklagunen er av vulkansk opprinnelse. Flere av disse øyene er helt eller delvis dekket av kalkstein. Største øy er Guam (541 km2) i Marianene, fulgt av Babeldaob i Palau og Pohnpei. Yap Prober er eneste øy av kontinental opprinnelse. Alle øyene i Marshalløyene, Gilbert Islands, de fleste av øyene i Karolinene samt Nauru, Banaba og Wake Island er flate korallatoller eller -øyer. Mikronesia omfatter 3 av verdens 4 største atoller: Kwajalein (Marshalløyene), Namonuito (Chuuk) og Ulithi (Yap).
Samtlige av øyene med unntak av de japanske ligger i tropene, sør for solens nordlige (krepsens) vendekrets, og de aller fleste ligger nord for ekvator. Nedbøren er stor, men det er betydelige forskjeller mellom korallatollene og de høyere vulkanske øyene. De fleste øyene er utsatt for naturkatastrofer som orkaner og tørke og korallatollene er særlig utsatt for en eventuell hevelse av havnivået.
Næringsliv
Økonomien kan karakteriseres som dualistisk med en utviklet pengeøkonomi i de i de sentrale områdene og ellers naturalhusholdning med selvforsyningsjordbruk, fiske og noe håndverksproduksjon. De viktigste eksportproduktene er kopra og andre kokosnøttprodukter.
Språk
Språklig er Mikronesia lite ensartet. Det er til dels store språkforskjeller mellom øygruppene, selv om alle språkene som tales i området tilhører den austronesiske gruppen (se austronesiske språk). Størst utbredelse har en undergruppe på sju nært beslektede språk, de såkalte kjernemikronesiske språk, som særlig snakkes på Marshall Islands og Gilbert Islands.
Samfunn og kultur
Innenfor de fleste øygruppene er det tradisjonelt markante forskjeller mellom vulkanøyer og koralløyer, både økonomisk, politisk og sosialt. De større vulkanske øyene har fruktbar jord som gav grunnlag for et variert hagebruk, og dermed for tettere bosetning og mer komplekse samfunn, og de ble tidlig kulturelle og politiske sentra som la under seg de mer ressursfattige koralløyene, der hagebruket var mindre produktivt slik at befolkningen ble avhengig av å importere taro, brødfrukt, yams, kokosnøtter osv. Håndverket var høyt utviklet, med stor spesialisering de enkelte øyene og øygruppene imellom. Forskjellene i resurser og produksjon lå til grunn for et utstrakt varebytte over store avstander. Mikronesierne er kjent som fremragende sjøfarere, og på handelsferdene seilte de utriggerkanoene sine over svære havstrekninger.
Mikronesias kultur- og samfunnsformer har gjennomgått store endringer under en skiftende kolonihistorie. Kopraproduksjon, fosfatgruver, arbeidsmigrasjon og opprettelsen av militærbaser har også i senere år ført med seg omfattende forandringer i det økonomiske grunnlaget for småsamfunnene i området.
Historie
Spanjolene ankom, som de første europeere, Mikronesia på 1500-tallet, og annekterte etter hvert Marianene og Karolinene. Som følge av den spansk-amerikanske krig ble Guam og Wake Island avstått til USA i 1898. Tyskland annekterte Marshalløyene i 1885 og Nauru i 1888, og kjøpte Karolinene og resten av Marianene av Spania i 1899. Gilbert Islands (sammen med Ellice Islands, senere Tuvalu) ble britisk protektorat fra 1892 og (etter hvert sammen med Phoenix Islands og deler av Line Islands) kronkoloni fra 1915. Etter det tyske krigsnederlaget under den første verdenskrig tok Japan over administrasjonen av Karolinene, Marshalløyene og de nordlige Marianene, mens Australia tok over administrasjonen av Nauru. Alle disse øyene fikk fra 1920 status som mandatområde under Folkeforbundet. Under den annen verdenskrig ble også de resterende øyene i Mikronesia okkupert av Japan. Det tidligere japanske mandatområdet ble 1947 omgjort til tilsynsområde under FN administrert av USA. Også Kazan Retto ble okkupert av USA, men gitt tilbake 1968. Nauru fikk indre selvstyre 1966, og ble innvilget (som første mikronesiske stat) selvstendighet 1968. Gilbert Islands fikk indre selvstyre 1971, og selvstendighet som en del av republikken Kiribati 1979. USA satset opprinnelig på at de amerikanske tilsynsområdene ble forent under en føderasjon. Som en følge av en folkeavstemning, fikk imidlertid Northern Marianas samveldestatus med tilknytning til USA 1978. Også innbyggerne på Marshalløyene og Palau valgte i en folkeavstemning å ikke la seg innlemme i Mikronesiaføderasjonen. Både Marshalløyene og Mikronesiaføderasjonen undertegnet en assosieringsavtale med effekt fra 1986 som sikrer amerikansk økonomisk bistand frem til år 2001. I tillegg sikrer avtalen USA militære rettigheter i regionen. Avviklingen av tilsynsområdet ble forsinket grunnet konflikt mellom Palaus grunnlov (med forbud mot atomvåpen) og den Palau-amerikanske assosieringsavtalen med amerikanernes rett til militært nærvær med bl.a. atomvåpen. FN godkjente til slutt avviklingen av tilsynet med Marshalløyene, Mikronesiaføderasjonen og Northern Marianas i 1989, og de to førstnevnte fikk innvilget fullt medlemskap i FN året etter. Endelig i 1994 ble også Palau en selvstendig republikk.
Mikronesia – planteliv. Flora og vegetasjon i Mikronesia viser nærmest slektskap til den asiatiske, og fortrinnsvis til Indonesia og Ny-Guinea. Artsrikdom og variasjon minsker gradvis mot øst, og i de østlige delene av Mikronesia finner man også et begrenset innslag av arter med opprinnelig tilhørighet til Sør-Amerika. Den mest typiske vegetasjonen på øyene er den man finner i strandsonen, med mange havspredte og salttålende plantearter, som kokospalmer og skruepalmer. I brakkvannssump forekommer mangrovevegetasjon. På de høyere øyene finner man til dels primærskog i form av eviggrønn regnskog, men ofte er denne erstattet av sekundærskog og/eller gressland der brann eller skiftende jordbruk har virket inn. Gressland finner man også mye av på områder med fattig jordsmonn eller lite nedbør, f.eks. på regnskyggesiden av øyene.
