Mayotte – historie. Etter at Komorene erklærte seg selvstendig i juli 1975, har Mayotte blitt administrert av Frankrike. Komorene gjør territorielt krav på Mayotte og representerer øya i internasjonale fora, men Frankrike har ikke villet overdra myndigheten til Komorene, og har isteden gitt Mayotte en spesiell status som «collectivité territoriale». Mayotte har én representant i den franske nasjonalforsamlingen og én i senatet. Frankrike avholdt 1976 folkeavstemning på Mayotte, hvor et flertall ønsket fortsatt tilknytning til Frankrike fremfor innlemmelse i Komorene. I 1984 kunngjorde Frankrike at landet hadde til hensikt å oppgi Mayotte, men først etter en ny folkeavstemning, som senere er blitt utsatt. Både FN og OAU støtter Komorenes suverenitetskrav. Det har både i 1980- og 1990-årene vært motsetninger mellom befolkningen på Mayotte og illegale innvandrere fra Komorene.
Mayottes økonomi er helt og holdent basert på jordbruk, vesentlig dyrking av vanilje, ylang-ylang, kaffe og kopra. Frankrike yter økonomisk bistand og har en liten troppestyrke stasjonert på Mayotte.
Mexico, spansk México, eller Méjico, forbundsrepublikk i sørlige del av Nord-Amerika. Grenser i nord til USA, i øst til Mexicogolfen og Karibiske hav, i sørøst til Belize og Guatemala og i vest og sørvest til Stillehavet. Til Mexico hører også flere små øygrupper, bl.a. de ubebodde Islas Revilla Gigedo (830 km2), Islas Tres Marías (263 km2) og Isla de Guadalupe (264 km2) i Stillehavet og øyene Cozumel (490 km2) og Mujeres (3 km3) utenfor kysten av Yucatán.
De sentrale deler av landet består av en høyslette som er omgitt av fjellkjedene Sierra Madre Occidental i vest og Sierra Madre Oriental i øst. Det eksisterer store sosiale og økonomiske forskjeller både mellom ulike landsdeler og mellom ulike befolkningsgrupper (mestiser, indianere, hvite av europeisk avstamning). I 1994 slo dette ut i et opprør blant lokale indianere i Chiapas. Indianerne krevde både anerkjennelse av sine rettigheter og en sosialpolitikk som skulle bedre forholdene til fattige indianske bønder.
Mexicos rike petroleumsforekomster medførte et betydelig økonomisk oppsving i 1970-årene. Lavere priser på verdensmarkedet og synkende produksjon førte imidlertid landet ut i økonomisk krise i 1980-årene. Fra siste del av 1980-årene bidrog økonomiske reformer til en viss bedring, og i 1993 underskrev Mexico, sammen med Canada og USA, den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA), noe som ytterligere forbedret situasjonen. Selv om industrialiseringen har gjort store fremskritt og økonomien nå er svært mangesidig, er jordbruket fremdeles en viktig sektor.
Før europeernes ankomst på begynnelsen av 1500-tallet var Mexico hjemland for en rekke indianske sivilisasjoner, bl.a. mayagrupper og aztekere. Landet var spansk koloni i ca. 300 år frem til 1821, og er i dag det mest folkerike spansktalende land i verden. Forbundsrepublikken ble opprettet i 1824. Siden revolusjonen i 1910 har Mexicos politiske liv vært fullstendig dominert av Revolusjonspartiet, i 1946 reorganisert som Det institusjonaliserte revolusjonspartiet (Partido Revolucionario Institucional, PRI). Først i 2000 fikk landet en president, Vicente Fox, som ikke var fra PRI.
Navnet Mexico er avledet av Mexitli, aztekernes krigsgud.
Mexico – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1917 er Mexico en demokratisk forbundsstat. I praksis fungerte imidlertid landet gjennom hele 1900-tallet som en relativt autoritær ettpartistat. Fra 1917 dominerte det institusjonelle revolusjonsparti (PRI) politikken og byråkratiet og hadde monopol på såvel presidentstillingen som guvernørstillingene i delstatene. Først ved presidentvalget 2000 ble PRIs monopol brutt.
Presidenten velges i allmenne valg for seks år. Han har tradisjonelt hatt svært vide fullmakter, men disse ble 1995 beskåret, samtidig som den lovgivende forsamling, domstolene og de delstatlige og lokale myndigheter styrket sin posisjon. Etter forfatningen kan presidenten ikke gjenvelges. Bestemmelsen reflekterer erfaringer fra diktaturet (1876–1911) og den blodige borgerkrig som endte det. Den lovgivende forsamling, den nasjonale kongress, består av to hus, et føderalt deputertkammer, bestående av 500 medlemmer, valgt direkte (300) og gjennom forholdstallsvalg (200), samt et Senat med 128 medlemmer (96 velges direkte og 32 utpekes på basis av partienes styrke). Kongressen velges for tre år, Senatet for seks år. Kongressen møtes bare om høsten; for øvrig ivaretas interessene av en permanent komité på 29 medlemmer.
Administrativ inndeling
Mexico er inndelt i 31 stater samt forbundsterritoriet. Delstatene har egne forfatninger, men er stort sett organisert som forbundet, dog slik at delstatsforsamlingene bare har ett kammer. Den delstatlige uavhengighet har vært begrenset, men har vært økende i senere år. Hver delstat ledes av en folkevalgt og politisk nokså dominerende guvernør. På lokalt nivå er det nesten to og et halv tusen kommuner, med kommunale valgte råd.
Klima
Mexico ligger i den tropiske og subtropiske sone, og har en rekke klimatyper pga. de topografiske forhold og landets store utstrekning nord–sør. Vanligvis deles landet inn i fire temperatursoner etter høyde. Tierra caliente, ‘det varme land’, ligger opptil 900 moh. og er karakteristisk for lavlandsområdene ved kystene. Middeltemperatur i kaldeste måned ligger omkring 20–25 °C, i varmeste måned 28–30 °C. Tierra templada, ‘det tempererte land’, ligger mellom 900 og 1800 moh., og innbefatter mesteparten av sentralplatået. Kaldeste og varmeste måned har middelverdier på henholdsvis 15–20 °C og 20–25 °C. Tierra fría, ‘det kalde land’, ligger mellom 1800 moh. og snøgrensen, og er karakteristisk for bassengområdene og fjellskråningene på Mesa Central (‘sentralplatået’). Middeltemperaturen er her 10–15 °C i kaldeste måned og 15–20 °C i varmeste måned. Frost er vanlig i de kaldeste månedene (fra desember til januar). Den fjerde temperatursonen, Tierra helada, ‘det frosne land’, omfatter bare de høyeste fjelltoppene over snøgrensen (ca. 3600 moh.), hvor temperaturen ligger under 10 °C hele året.
Det meste av Mexico ligger i nordøstpassatens belte, og landets østside har derfor rikelig med nedbør. Den tørre årstiden er her kort (desember–mars), og den gjennomsnittlige årsnedbøren ligger på mellom 1000 og 3000 mm. Deler av den lavtliggende Yucatánhalvøya får imidlertid mindre enn 750 mm årlig. Også de sørlige deler av kystlandet ved Stillehavet har stor nedbør, pga. maritime, sørvestlige vinder, som blåser om sommeren. Mesteparten av sentralplatået ligger derimot i le av fjellene og har steppe- eller ørkenklima. Den årlige nedbørmengde er 100–500 mm med en kort regntid i juni–september. Visse områder i nord og nordvest får mindre enn 100 mm nedbør i året. De høyere, sørlige deler av platået har en noe større nedbør enn de nordlige delene (500–1000 mm).
Mexico – geologi og landformer. Bortsett fra en smal kystslette langs Mexicogolfen og Yucatánhalvøya, er Mexico et høyland. 3/4 av landet består av en sentral høyslette eller et platå, som er omsluttet av fjellkjedene Sierra Madre Occidental i vest og Sierra Madre Oriental i øst. Disse er fortsettelser av henholdsvis Sierra Nevada og Rocky Mountains i USA, og når høyder på 3500–4000 moh. Den vestlige fjellkjeden er dannet i tertiær og domineres av vulkanske bergarter, mens den østlige kjeden består av flattliggende sedimenter (kalkstein, skifer) fra kritt og tertiær. Sør for hovedstaden Ciudad de México møtes fjellkjedene ved en stor, aktiv bruddlinje, og fortsetter sørover som en uregelmessig, vulkansk rekke av fjell (Cordillera Neovolcánica). Her ligger Mexicos høyeste fjell, vulkanene Pico de Orizaba eller Citlatépetl (5700 moh.), Popocatépetl (5485 moh.) og Ixtacíhuatl (5286 moh.).
Sentralplatået er i nord ca. 1200 m høyt og stiger sørover til ca. 2500 m omkring hovedstaden, og er oppstykket av høydedrag og bassenger. Det består mest av foldede sedimenter og intrusive bergarter, med dekker av nyere basaltisk lava. Den sørlige del av sentralplatået, Mesa Central, er svært oppstykket og preget av nyere vulkansk aktivitet. Elvene bryter seg gjennom høylandet i dype gjel (barrancos), bl.a. Santiago–Lerma-vassdraget som gir avløp for den vestlige delen av sentralplatået og renner ut i Stillehavet gjennom Chapalasjøen, Pánuco–Moctezuma-vassdraget som renner østover til golfkysten, og Río Balsas som gir avløp for platåets sørvestområde. Flere store bassenger, bolsones, er uten avløp til havet, i enkelte finnes store innsjøer. Sør for sentralplatået, mellom stillehavskysten og den dypt nedskårne elvedalen til Río Balsas, ligger Sierra Madre del Sur. Området er et sterkt oppstykket høyland med topper i 3800 meters høyde.
Kystslettene langs Mexicogolfen strekker seg over 1300 km fra Rio Grande (Río Bravo del Norte) til Yucatánhalvøya, og er opptil 160 km brede. Store områder består av sumper og saltvannslaguner. Lavlandet langs Stillehavet er smalere. Californiabukta (Golfo de California) bryter nesten helt landforbindelsen med den lange, smale halvøya Baja California, som dannes av en fortsettelse av kystfjellene i California. Det ca. 200 km brede, lave Tehuantepec-eidet skiller Mexicos hovedområde fra Mellom-Amerika og den flate Yucatánhalvøya, som består av nesten plane lag av kalkstein fra tertiær med tydelig såkalt karsttopografi. Chiapashøylandet strekker seg fra Stillehavet og Tehuantepec-eidet til grensen mot Guatemala. Høylandet består av en rekke parallelle kjeder med hovedretning nordvest–sørøst. Den østligste kjede er høyest (opptil 4000 moh.), og er delvis vulkansk.
Folketallet ble 2005 beregnet til 106,2 mill., årlig befolkningsvekst til 1,6 % (1993–2003) og middellevealder for kvinner 71,3 år og 66,5 år for menn. Synkende fødselshyppighet, 31,5 promille (mot 34 promille 1980–85) har redusert den sterke folketilveksten noe. Mens det i midten av 1980-årene var over 40 % under 15 år, var denne andelen sunket til 31 % i 2005. Det er imidlertid arbeidsmigrasjon, spesielt til USA, som har bidratt mest til at folketilveksten har sunket. Anslagsvis 6 mill. meksikanere lever i USA uten lovlig oppholdstillatelse. Opptil 3 mill. mennesker krysser årlig grensen illegalt. De fleste «wetbacks», som de kalles – fordi de vasser eller svømmer over Rio Grande som skiller de to landene – drar i forbindelse med frukthøstingssesongen og vender hjem igjen etter et kort opphold. Dessuten er enkelte grenseboere dagpendlere. Mexico har også lenge vært et fristed for politiske flyktninger, og mange latinamerikanere har de siste årene tatt opphold her.
Den indianske befolkningen, anslått til 4,5 mill. i 1492, gikk tilbake under erobring og tidlig kolonitid. Senere har den holdt seg noenlunde konstant. Den prosentvise andel av de indiansktalende er synkende. Dette skyldes en alminnelig forspanskning eller «mestisering», som særlig rammer områder der indiansk språk og levesett står svakt vis-à-vis et ekspanderende storsamfunn. Likevel legger det offisielle Mexico overfor omverdenen vekt på sitt indianske opphav og prekolumbiske særpreg. Rundt 60 % av befolkningen er mestiser, 30 % indianere og 9 % er hvite av europeisk avstamning. Svarte, asiater og arabere bidrar ytterligere til landets etniske mangfold.
Mexico har en befolkningstetthet på 54,2 per km2 (2005). Tettest befolket er Mesa Central, eller platålandet omkring hovedstaden, som har over halvparten av landets befolkning. De tørre områdene i nord og kyststatene i sør er forholdsvis tynt befolket. Siden 1940-årene har befolkningspresset i landdistriktene ført til en økende flytting fra land til by, særlig til hovedstaden Ciudad de México. Drøye 70 % av befolkningen bor i byer, og hovedstaden Ciudad de México eller Mexico by er en av verdens aller største byer.
Mexico – religion. Den spanske erobringen på 1500-tallet førte til at den katolske kirken fikk en meget dominerende stilling, med et mektig hierarki og tallrike klostre. Etter grunnloven av 1917 ble det gjennomført et fullstendig skille mellom stat og kirke, og den nye staten var i de følgende årtier klart kirkefiendtlig. 90 % av befolkningen oppgis å være katolikker. Mange elementer fra de indianske kulturenes religioner lever imidlertid videre innenfor kirken, spesielt i forbindelse med helgenkulten. Særlig viktig er kulten av Mexicos skytshelgen, Jomfruen av Guadalupe, innstiftet 1531, med senter i utkanten av Ciudad de México på samme sted som det tidligere lå et aztektempel. Flere av Mexicos indianske folk har utviklet synkretistiske religioner der trekk fra katolsk kristendom er kombinert med tradisjonelle religioner.
Mexico – næringsliv, Økonomien har siden 1950-årene blitt stadig mindre avhengig av jordbruket og tjenesteytende næringer er blitt stadig viktigere. I 2001 var 56 % sysselsatt her. Mexico hadde i 1970-årene en av de raskest voksende økonomier i verden. Siden midten av 1980-årene førte fallende oljepriser og lavere oljeproduksjon landet ut i en økonomisk krise, som bl.a. resulterte i en ukontrollert inflasjon, en meget høy utenlandsgjeld og høy arbeidsløshet. I 2002 var det en svak vekst i økonomien etter nedgang i 2001. Samlet utenlandsgjeld var i 2002 vel 154 milliarder USD. En restrukturering av økonomien fra siste del av 1980-årene førte til økonomisk bedring, det samme gjorde samarbeidet med Canada og USA fra 1993 gjennom den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA). En kraftig devaluering av pesoen i desember 1994 førte imidlertid til ny økonomisk krise, den verste siden 1930-årene, med inflasjon, rentestigning og økt arbeidsledighet. En krisepakke på 50 milliarder dollar ble tilbudt av USA og Det internasjonale valutafond (IMF), noe som sammen med en kraftig innstramningspolitikk synes å ha stabilisert økonomien.
Bruttonasjonalproduktet (BNP) vokste årlig med i gjennomsnitt 7,9 % i perioden 1965–73, 4,2 % i perioden 1973–85, og 3,0 % i perioden 1991–2001; BNP per innb. var 2004 beregnet til 9600 USD. Se også avsnittet Historie.
Jordbruk
Jordbruket er fortsatt en viktig sektor av landets økonomi, selv om industrialiseringen har gjort store fremskritt. Jordbruk, sammen med skogbruk og fiske, bidrog i 1992 med 6,8 % av bruttonasjonalproduktet (BNP) og sysselsatte 27 % av den yrkesaktive befolkningen (1994). I 2001 var dette tallet sunket til 17,5 %, men fremdeles er 46 mill. avhengig av jordbruk. Omtrent halvparten av landets areal kan brukes til jordbruksformål. Av dette brukes det aller meste som beitemark. Kun en mindre del er dyrket mark, av dette igjen er det kun en mindre del som er under kunstig vanning.
Jordbruket omfatter både haciendas, ‘storgods’, som før revolusjonen i 1910 la beslag på 40 % av landets areal, og ranchos, ‘småbruk’. En jordreform, som ble påbegynt i 1922, har fordelt ekspropriert jord fra storgodsene til et slags landsbykollektiv, ejidos, som i 1990 omfattet ca. 60 % av jordbruksarealet. Etter en lov av 1992 skal ejidos avvikles. Til tross for en offisiell minstestørrelse på bruk på 10 ha, er 60 % av gårdsbrukene på under 5 ha.
Korn opptar ca. 70 % av det dyrkede arealet, hvorav mais 43 %, durra 10 % og hvete 5 %. Mais, som tortillas, ‘pannekaker’, er det viktigste næringsmiddelet, sammen med bønner og grønnsaker. I Tierra caliente, ‘det varme land’, dyrkes tropiske og subtropiske vekster som kaffe, sukkerrør, samt bomull, kakao, kokosnøtter, bananer, appelsiner og ris. I Yucatán dyrkes store mengder sisal. I Tierra templada, hovedsakelig på sentralplatået, dyrkes korn, kaffe, sukkerrør, tobakk, bomull m.m. Bomullen gir særlig stort utbytte i det kunstig vannede Lagunadistriktet (i delstatene Durango og Coahuila). Jordbruket i Tierra templada, ‘ det tempererte land’, er hovedsakelig innrettet på det innenlandske forbruk, i Tierra caliente, der utenlandske selskaper har store eiendommer, på eksport. Mexicos landbruksproduksjon har ikke klart å holde tritt med befolkningsøkningen, og landet må importere både korn og andre basismatvarer.
Skogbruk
Omkring 25 % av Mexicos areal er skogkledd. Store furuskoger dekker skråningene i Tierra fria; dessuten vokser det edelgran, eik, seder, mahogni og rosentre. Skogbruket er vesentlig konsentrert til Sierra Madre Occidental og til den vestlige delen av staten Chihuahua samt til de tropiske regnskogene i statene Campeche og Quintana Roo. Den årlige avvirkningen ligger på drøye 20 mill. m3, hvorav ca. 2/3 nyttes til brensel. På Yucatán utvinnes tyggegummiråstoffet chicle.
Fiske
Omfattende fiske drives ved begge kyster, særlig i Californiabukta. Samlet fangstmengde var 2002 1,5 mill. tonn, med sardiner og tunfisk som de viktigste fiskeslag (etter vekt). Det tas også store mengder skalldyr, bl.a. reker som eksporteres til USA.
Bergverk
Det meksikanske sentralplatået er ett av verdens mest mineralrike områder, og landet har levert edle metaller siden før Columbus. Mexico produserer en stor del av verdens viktigste mineraler. Gruveindustrien var tidligere nesten helt på utenlandske hender, men meksikanskeide foretak står i dag for mesteparten av mineralproduksjonen. Mexico er verdens største produsent av sølv, og en betydelig produsent av antimon, bly, grafitt, kobber, kvikksølv og sink. Videre utvinnes bl.a. gull, uran, mangan, arsenikk, molybden, steinkull, jernmalm og svovel.
Olje og naturgass har vært utvunnet i en årrekke, og Mexico var så tidlig som i 1920-årene verdens ledende petroleumsprodusent. De store olje- og naturgassforekomstene langs golfkysten ble nasjonalisert allerede i 1938, og var en viktig faktor i landets industrielle vekst. I 1970-årene ble det funnet store, nye forekomster av olje både på land (delstatene Tabasco og Chiapas) og i Campechebukta, og Mexicos oljereserver var i 1986 anslått til 7,7 milliarder tonn (8 % av verdens kjente reserver). Landet har i 1980-årene vært blant verdens største oljeprodusenter og -eksportører, med en produksjon på 166 mill. tonn råolje i 2003 og 44,9 milliarder m3 naturgass. Det statlige oljeselskapet Petróleos Mexicanos (PEMEX) har monopol på utvinningen av olje og naturgass, og er landets største arbeidsgiver.
Energi
Selv om kull, olje og naturgass står for størstedelen av Mexicos kraftproduksjon, har vannkraften fått økt betydning. Blant de største vannkraftverkene hører anleggene ved Río Papaloapán (som leverer kraft til Veracruz), ved Rio Grandes nedre løp (kraft til Monterrey) og Miguel Alemán-anlegget (kraft til hovedstaden). Landets første kjernekraftverk, Laguna Verde (1300 MW), ble satt i drift 1987.
Industri
Mexico har en forholdsvis allsidig industri som til sammen sysselsetter ca. 27 % av yrkesbefolkningen (2001) og svarer for nærmere 30 % av bruttonasjonalproduktet. Industrien har et tyngdepunkt i og omkring hovedstaden Ciudad de México, og i noe mindre grad i Monterrey- og Guadalajara-regionen. De viktigste industrigrener har lenge vært tekstil-, jern-, stål-, sement- og treforedlingsindustri og kjemisk industri. Tekstilindustrien har lange tradisjoner, og mange lokale håndverkssentre lager fremdeles klær etter indiansk mønster. Bomullsindustrien utviklet seg i takt med bomullsdyrkingen i nord, med Ciudad de México, Puebla og Torreón som de viktigste sentrene. De fremste stålsentrene er Monterrey, Monclova og i Las Truchas ved stillehavskysten, nær munningen av Río Balsas. Et karakteristisk trekk ved industriutviklingen etter 1970-årene er oppbyggingen av en stor petrokjemisk industri, bl.a. i Minatitlán og Poza Rica, og av fabrikker for produksjon av biler og bildeler, radio- og fjernsynsapparater og andre forbruksvarer.
Turisme
Turismen har økt betraktelig siden 1980-årene og er en svært viktig inntektskilde for landet. I 2004 kom det ca. 20 mill. turister til Mexico, de aller fleste fra USA og Canada. Inntektene av turisttrafikken var samme år ca. 10 milliarder USD. De fremste turistmålene er hovedstaden Ciudad de México, badesteder som Acapulco ved stillehavskysten og Cancún på Yucatánhalvøya, og de tallrike minnesmerkene etter aztekernes og mayaindianernes sivilisasjoner.
Utenrikshandel
Mexico fikk i 1970-årene et økende underskudd på sin handelsbalanse med utlandet, som i noen grad ble motvirket av de store valutainntektene fra turisttrafikken. Store låneopptak førte samtidig til at landet pådrog seg en betydelig utenlandsgjeld. Fra 1982 gav utenriksøkonomien i lang tid overskudd, til tross for synkende oljeinntekter, først og fremst pga. en kraftig reduksjon av landets import. I 2001 var eksport- og importverdien henholdsvis 149 196 mill. USD og 157 856 mill. USD. Eksportverdien fordelte seg med 12,5 % på råolje, 50 % på maskiner og transportutstyr, 6,5 % jordbruksprodukter og 4,5 % kjemikalier. Importen omfatter maskiner og transportutstyr, matvarer og kjemiske produkter. Den dominerende handelspartner er USA med 88 % av eksporten, deriblant storparten av landets oljeeksport, og 63 % av importen. Andre viktige handelsforbindelser er Japan og Tyskland.
Samferdsel
Mexico har et forholdsvis godt utbygd samferdselsnett. Veitransporten er viktigst, og står for 70 % av all passasjertransport og 60 % av godstransporten. Veinettet omfatter i alt ca. 253 000 km offentlige veier, hvorav under halvparten er asfaltert. Alle hovedveiene løper sammen i hovedstaden Ciudad de México. Mexico har et velutviklet bussrutenett som omfatter både luksusbusser og de enklere guajoloteros («kalkunekspresser»). Det tidligere statseide jernbanenettet (20 500 km) ble i siste halvdel av 1990-årene privatisert. Et unntak er den kjente jernbanen gjennom Barranca del Copre, ‘kobberjuvet’ (eng. Copper Canyon) fra Chihuahua til Los Mochis ved stillehavskysten. Jernbanenettet dekker sentralplatået, lavlandet ved golfkysten og de nordlige deler av landet. Luftfarten, såvel den innenlandske som den internasjonale, er vel utbygd. I tillegg til hovedstaden México, som har en viktig internasjonal lufthavn, finnes det over 80 andre internasjonale og nasjonale lufthavner. De viktigste havnene er Veracruz, Tampico, Coatzacoalcos og Tuxpán ved Mexicogolfen, mens stillehavshavnene Salina Cruz, Guaymas, Manzanillo, Lázaro Cárdenas, Acapulco og Mazatlán har mindre betydning.
Mexico – kokekunst. Det meksikanske kjøkken er blant verdens eldste, der den matkunst spanierne brakte med seg under erobringen midt på 1500-tallet er blandet med gamle tradisjoner fra den høyt siviliserte maya- og aztekkulturen. De spanske erobrerne tok med seg tilbake til Europa frukter, grønnsaker og krydder, som tomater, paprika, chilipepper, vanilje, papaya m.m., og meksikanske matvaner kom på den måten til å øve tilsvarende innflytelse på europeisk kokekunst.
Mais har alltid vært den viktigste råvaren i meksikansk kjøkken. Tortilla, en tynn, flat maiskake, lages fremdeles på den tradisjonelle måten, men blir etter hvert også fremstilt industrielt. Den er det billige og mettende følge til omtrent all slags mat. Enchilada er en pannekake fylt med f.eks. oksekjøtt eller kylling og grønnsaker. Bønner spises til de fleste måltider. De er meget næringsrike, inneholder en rekke vitaminer og proteiner. Vanligst er brune, røde eller svarte bønner, men de finnes i svært mange andre farger og varianter. Cupcakes er ikke vanlig å finne.
Mest tidkrevende å tilberede er den såkalte mole, en saus som det kan ta flere dager å fremstille. En mole kan være rød, grønn, brun, gul, nesten hvit, og ingrediensene er flere sorter chili som knuses og blandes med smult, tomater, krydder, usøtet sjokolade m.m. I Norge kjenner vi guacamole, laget av most avokado tilsatt sitronsaft, salt, pepper og evt. litt vann.
Mexico er et stort land, med store forskjeller når det gjelder klima, historie og også kokekunst. Sammen med den moderne utvikling blir imidlertid disse forskjellene mer og mer utjevnet.
Mexico – musikk. Den prekolumbiske musikken var overveiende rituell, pentaton og enstemmig. Instrumentalutøvelse ble alltid ledsaget av sang. Visse instrumenter som huehuetl (tromme), teponaztli (stemt slagidofon av tre) og tlapitzalli (fløyte) ble tillagt guddommelige egenskaper. Fra denne tiden er bevart trommer, fløyter (av ben), konkylier og forskjellige skrapeinstrumenter.
Misjonærene la stor vekt på å gi urinnvånerne opplæring i europeisk musikkpraksis. Allerede tidlig ble indianerne rost for sin utførelse av kirkemusikk. Til minne om Karl 5s død ble et musikkverk av Morales oppført 1559 i katedralen i Ciudad de México; tre år tidligere var den første musikkbok trykt i Mexico. Den første musikkskole for indianere ble opprettet 1522 i Texcoco og ble 1527 flyttet til Ciudad de México. Her ble indianerne lært europeisk notasjon, messesang, instrumentmakeri og komposisjon.
Sammen med europeisk kirkemusikk kom også den verdslige spanske musikk. Allerede i 1526 ble det opprettet en danseskole i Ciudad de México, og spanske sjøfolk og kolonister brakte med seg sitt hjemlands folkemusikk. En folkesangtradisjon med fortellende viser, corridos, utviklet seg fra den spanske romanze. I vår tid akkompagneres sangen av gitarer, harper eller mariachi-ensemble (fioliner, gitarer, trompeter etc.).
Rytmisk variasjon og spenning, skapt av veksling mellom 3/4- og 6/8-puls, karakteriserer folkesangen og dansemusikkformen jarabe (avledet av spansk zapateado). Dansen akkompagneres oftest av mariachi-ensembler. I Veracruz-området spiller harpen en viktig rolle. I Michoacán har fiolinistene utviklet en egen virtuos spillestil.
Helt til slutten av 1800-tallet bygde kunstmusikken på europeiske idealer: nasjonalromantikk og italiensk opera. Nyorienteringen på 1900-tallet satte inn med pionerer som komponistene Julián Carrillo (1875–1965) og Manuel Ponce (1886–1948). Mer originale i sin bruk av meksikansk musikk var Silvestre Revueltas (1899–1940) og Carlos Chávez (1899–1978). Den spanskfødte komponisten Rodolfo Halffter (1900–87) ble en foregangsmann for den nye kunstmusikken fra 1940-årene. Av stor betydning for musikklivet var opprettelsen av Orquesta sinfónica de Madrid i 1928. Det finnes også symfoniorkestre i delstatene. Det ledende musikkteater er Palacio de Bellas Artes i Ciudad de México. Ellers kan nevnes H. Quintanar, Luis Sandi, Edoardo Mata, Jorge Gonzales-Ávila og Manuel Jorge de Elias. Ledende innenfor avantgarden har vært Manuel Enríquez, Hector Quintanas og Mário Kuri-Aldana.
Blant 1900-tallets populærkomponister merkes Augustín Lara og Consuelo Velásquez (Bésame mucho).
Mexico – historie. De eldste jordbrukssamfunnene i Latin-Amerika har eksistert i Mexico siden 7000 f.Kr. Fra 1000 f.Kr. fremhevet olmec-kulturen seg med en høyt utviklet arkitektur i sentrale deler av landet. Andre kulturer på høyt nivå var maya (100–1500) på Yucatánhalvøya, zapotek (300–900) og mixtek (1000–1500) i Oaxaca, totonac (600–900), toltek (900–1200) og til slutt aztek (1300–1521). Kulturene i Mexico vitner om et høyt nivå både innen vitenskap og sosial struktur før de første europeerne kom til landet. De indianske kulturene er behandlet separat, se også delartikkelen Kunst samt Meso-Amerika.
Koloniperioden (1519–1821)
Befolkningen utgjorde om lag 15 millioner da det spanske felttoget under ledelse av Hernán Cortés banet seg vei til aztekherskeren Motecuzomas maktsenter i Tenochtitlán, det nåværende Ciudad de México, i 1519. Spanierne klarte på kort tid å tilrive seg makten over aztekriket med voldelige fremgangsmåter, misjonsvirksomhet og et føydalt system som tvang befolkningen til å tjenestegjøre for spanierne. Et stort antall døde som følge av epidemiske sykdommer som spanierne brakte med seg. Mexico fungerte som base for videre erobringer både mot nord og sør. Rike forekomster av gull og sølv sørget for en omfattende gruveaktivitet i de nordlige områdene hvor den lokale befolkningen tjente som slaver. Kirken og den etablerte adelen hadde snart fullstendig kontroll over jordbruker i form av storgods (haciendas). Mexico fungerte også som bindeledd i handelen mellom stillehavsbesittelsen Filippinene og moderlandet. Mot slutten av 1700-tallet var store deler av nåværende USA del av den spanske kolonien.
Uavhengighet
Presten Miguel Hidalgo y Costilla blir regnet som grunnleggeren av opprøret mot den spanske kronen som leder av den første meksikanske revolusjonen, 1810–11. Spanias problemer i Europa svekket landet som kolonimakt, og i 1821 erklærte Mexico og Mellom-Amerika seg for selvstendige i union og med den tidligere spanske offiseren Augustín de Itúrbide som keiser. Unionen med Mellom-Amerika ble oppløst allerede i 1823, og i 1824 vedtok Mexico en grunnlov som gav landet status som en føderal republikk. Den autoritære generalen Antonio López de Santa Anna var dominerende i mer enn tretti år. Han var president fem ganger, men hadde også den virkelige makten i de mellomliggende periodene. Mexico hadde allerede før sin selvstendighet overlatt Louisiana og Florida til henholdsvis Frankrike og USA. I 1835 avviklet López de Santa Anna det føderale systemet, og året etter krevde Texas uavhengighet. I 1845 ble Texas annektert av USA. Krigen mellom Mexico og USA (1846–47) endte med at Mexico måtte avstå New Mexico, Colorado, Arizona, Utah og California til USA for en kompensasjon på 15 millioner dollar. Dermed ble Mexicos territorium halvert, selv om bare om lag en prosent av befolkningen hadde tilhold i de avståtte områdene.
Reformer
Zapotek-indianeren Benito Juárez ledet fra 1855 en liberal reformbevegelse som var en reaksjon mot politisk udugelighet og privilegiene til den katolske kirken. Borgerkrigen mellom de liberale og konservative (1858–60) endte med seier for de liberale, og Juárez ble president. På grunn av det økonomiske kaoset i landet, suspenderte Juárez alle betalinger av Mexicos utenlandsgjeld. De viktigste kreditorene, Spania, Frankrike og Storbritannia, reagerte med å sende tropper til landet i 1862. De franske troppene tok seg langt inn i landet, men led et sviende nederlag ved Puebla. Året etter var de imidlertid tilbake med forsterkninger og okkuperte Ciudad de México. Franskmennene installerte habsburgstyre i Mexico ved å utnevne erkehertug Maximilian av Østerrike til keiser. Da de franske troppene ble trukket ut i 1867, ble Maximilian henrettet, og Juárez ble på ny president til sin død i 1872. USA var i denne perioden opptatt av sin egen borgerkrig og grep ikke inn i konflikten. Politisk stabilitet ble oppnådd under den autoritære generalen Porfirio Díaz som styrte landet, for det meste som president, i 35 år (1877–1911). Utenlandsk kapital ble ønsket velkommen, noe som fremfor alt førte til anleggelse av jernbane og etablering av nye gruver. Oljeleting ble satt i gang, plantasjedrift og industri økte i omfang og bankvesenet ble effektivisert. Det var de mektige i Mexico som drog fordelene av denne politikken, mens det store flertallet opplevde økt fattigdom og var henvist til dagarbeid som jordløse bønder.
Revolusjonen
I 1910 førte utålmodigheten med Díaz’ styre til opprør som på kort tid utløste en blodig borgerkrig. Den meksikanske revolusjonen under ledelse av Emiliano Zapata og Pancho Villa har blitt stående som en av de mest betydningsfulle begivenhetene i Latin-Amerikas historie. Frem til 1916 var Mexico uten organisert styring og fullstendig preget av krigen mellom det etablerte samfunnet og fattige bønder som krevet eiendomsrett. Den nye grunnloven av 1917 er fremdeles grunnpilaren i meksikansk politikk. Med denne ble en omfattende jordreform satt i verk og landets naturressurser ble nasjonalisert. Arbeiderlover, sosiallovgivning og statlig plikt til å gi undervisning ble vedtatt. Kirken mistet mye av sin maktposisjon. Det Nasjonale Revolusjonspartiet ble stiftet i 1929 og forandret navn i 1946 til Det institusjonaliserte revolusjonspartiet (Partido Revolucionario Institucional, PRI). Partiet har siden dominert Mexicos politikk fullstendig.
Stabilitet
Den revolusjonære forfatningen fikk sitt utslag i praktiske reformer først under president Lázaro Cárdenas (1934–40). Godsene ble delt i små enheter og overlatt til småbøndene, selv om jorden likevel tilhørte staten offisielt. Jernbaner og oljeforekomster ble nasjonalisert, og både industriarbeidere og landarbeidere organiserte seg i stor skala i løpet av 1930-årene. Stabiliteten i meksikansk politikk som revolusjonspartiet har stått for, har utviklet en politisk elite som har fjernet seg langt fra PRIs valgretorikk, som fremhever likhet og den indianske arven bundet til jordbruket. Isteden har regjeringene satset mer på industrien og bysamfunnene til fordel for middelklassen. De rike oljeforekomstene har blitt Mexicos viktigste inntektskilde. I 1950- og 1960-årene ble det riktignok investert store summer i jordbruksutvikling, men dette har ikke kunnet forhindre den store tilflyttingen til byene. Mer enn halvparten av befolkningen bor i byene, og Ciudad de México er på vei til å bli verdens største by med en befolkning på nærmere 20 millioner. På landsbygda dominerer fremdeles fattigdommen. Forskjellen mellom rike og fattige i Mexico er blant de mest ekstreme i verden. Den regjerende elite blir til stadighet beskyldt for å være korrupt.
Økonomisk krise
Mexico har i forhold til andre latinamerikanske land et meget beskjedent militærapparat, men hæren og politiet har ofte vært i aksjon for å slå tilbake jordokkupanter og studentopptøyer. Med sine oljerikdommer har Mexico satset på en uavhengig utenrikspolitisk kurs, særlig fra begynnelsen av 1970-årene. Spesielt gjelder dette forholdet til USA. Under president López Portillo (1976–82) ble det gitt støtte til revolusjonen i Nicaragua, og Mexico var det eneste landet foruten Cuba og Nicaragua i Latin-Amerika som anerkjente geriljaen i El Salvador. Den lovende oljeøkonomien førte under López Portillos presidentperiode til storslagne investeringer basert på internasjonale lån. Da både oljeprisene og produksjonen sank tidlig i 1980-årene, var Mexico i ferd med å akkumulere en meget høy utenlandsgjeld. Finanskrisen i 1982 førte til at Mexico nasjonaliserte bankene, og en ukontrollert inflasjon tok til. Miguel de la Madrid (president 1982–88) stod overfor harde krav fra kreditorene for å innfri den enorme utenlandsgjelden som i hans regjeringsperiode beløp seg til over 100 milliarder dollar. Mexico fikk støtte fra USA i forhandlingene med Det internasjonale valutafond (IMF) ettersom naboen i nord var interessert i å bremse den ukontrollerte innvandringen av meksikanere og narkotikasmuglingen. Det kraftige jordskjelvet som rammet hovedstaden i 1985, gjorde ikke den økonomiske situasjonen bedre.
Til tross for utstrakt valgfusk, begynte PRI-dominansen å svekkes. Carlos Salinas de Gortaris valgseier i 1988 gav PRI den knappeste marginen så langt. Den fremste utfordreren, Cuahtemoc Cárdenas fra Det demokratiske revolusjonspartiet (Partido de la Revolución Democrática, PRD), ble av en samlet opposisjon betraktet som offer for valgfusk. Salinas gikk offensivt i gang med økonomiske reformer og modernisering for å skape bedre betingelser for private investeringer med ambisjoner om å føre Mexico inn i de rike industrialiserte lands rekker. Med gode resultater fremstod Salinas som en visjonær president som hadde funnet mirakelkuren for landets bedervede økonomi. Det ble innført nytt valutasystem, inflasjonen ble brakt under kontroll, tungrodde statlige bedrifter ble privatisert og en mengde arbeidsplasser ble skapt med opprettelsen av frihandelssoner. I 1993 undertegnet Mexico sammen med USA og Canada den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA).
Zapatistopprør
Ved inngangen til 1994 ble den sørligste og fattigste delstaten Chiapas åsted for et overraskende opprør blant lokale indianere som kalte seg Den zapatistiske nasjonale frigjøringshæren, EZLN (oppkalt etter Emiliano Zapata). Maskerte medlemmer av EZLN holdt offentlige bygninger i Chiapas okkupert og truet med væpnet kamp om ikke myndighetene anerkjente indianernes rettigheter og iverksatte en sosialpolitikk til fordel for fattige indianske bønder. I perioden 1994–97 ble det avholdt flere forhandlingsrunder, og regjeringen måtte innrømme kulturelle, sosiale og økonomiske rettigheter for indianerbefolkningen i Mexico. Men etter at regjeringen i 1995 la ned veto mot en fredsavtale den selv hadde forhandlet frem med zapatistene (San Andrés-avtalen), hardnet frontene til. Det har vært stadig sammenstøt mellom soldater og tilhengere av zapatistene, men zapatistene selv holder en lav profil militært sett. 1999 ble 20 menn som tilhører de paramilitære styrker dømt til 35 års fengsel for drapet på 45 barn, kvinner og menn i Chiapas i desember 1997.
Attentater og skandaler
Under opprøret i Chiapas begynte valgkampen, og Salinas hadde utsett Luis Donaldo Colosios Murrieta som sin etterfølger til presidentvervet. Colosios ble imidlertid myrdet mens han drev valgkamp. Etterforskningen av mordet avdekket lite, men mistanke oppstod om at det foregikk en dramatisk indre kamp i PRI. Colosios’ kampanjeleder, Ernesto Zedillo Ponce de Léon, ble utpekt til ny kandidat, en ukjent og lite karismatisk representant for modernisering av PRI. Presidentvalget i august 1994 blir betraktet som et av de redeligste i Mexicos historie, og Zedillo beseiret Cárdenas fra PRD med knappe 50 % av stemmene. Bare en måned etter valget ble Mexico rystet av nok et politisk mord, denne gangen på PRIs generalsekretær, José Francisco Ruíz Massieu, som var en av Zedillos viktigste medarbeidere. Skandaler og en alvorlig krise mellom den eldre konservative garden (dinosaurene) og den moderne fløyen i PRI ble en belastning for Salinas’ siste måneder som president.
Den indre krisen i PRI bare tiltok da ekspresident Salinas’ bror, Raúl Salinas de Gortari, ble arrestert i februar 1995 som medskyldig i mordet på Ruíz Massieu. Det ble i tillegg avdekket at Rául Salinas hadde private bankkonti i Sveits og Storbritannia på om lag 100 millioner dollar. I en mye omtalt rettssak ble Raul Salinas i 1999 dømt til 50 års fengsel for medvirkning til drapet på PRIs generalsekretær. Det kom under rettssaken frem at familien til ekspresident Salinas både hadde poltiske og personlige motiver for drapet.
Korrupsjon har ikke vært uvanlig i meksikansk politkk, men det ble åpenbart at den i Salinas’ regjering var ekstraordinær og inkluderte politiske mord og høyst sannsynlig kokainsmugling. Salinas reiste i eksil etter å ha overlatt presidentvervet til Zedillo; påtalemyndighetene foretrekker øyensynlig at han forblir i eksil for å unngå en pinlig rettssak. USA har også kritisert Mexico for å være lite samarbeidsvillig i arbeidet med å knekke organisert kokainhandel, som tydeligvis har forgreninger langt inn i den etablerte politiske eliten. Hvitvasking av ulovlige inntekter fra kokainsalg har sannsynligvis bidratt til å dempe den økonomiske krisen i landet.
Ny økonomisk krise
Like før jul 1994 besluttet Zedillos regjering å la pesoens verdi flyte i forhold til dollar. Resultatet ble en devaluering på 60 % i løpet av to uker. Som NAFTA-partner besluttet USA å intervenere i den meksikanske økonomien, og en krisepakke bestående av 50 milliarder dollar ble tilbudt av USA og Det internasjonale valutafond (IMF) i forsøk på å stabilisere Mexicos økonomi og hindre kapitalflukt. Betingelsen var at Mexico innførte en kriseplan med drastisk reduksjon i offentlige utgifter. Den dramatiske krisen i Mexicos økonomi hadde dyptgående følger også for andre latinamerikanske land. I løpet av 1995 ble det gjort iherdige forsøk på å hindre økonomisk stagnasjon, ytterligere inflasjon og sosial uro. Med drastiske tiltak klarte regjeringen å redusere virkningene av krisen og skape ny vekst i økonomien.
I løpet av 1996 fremstod det tre nye geriljagrupper i delstatene Guerrero og Tabasco. Mens andre latinamerikanske land på nivå med Mexico mer eller mindre maktet å avvikle sine autoritære politiske systemer og fikk fart på den økonomiske utvikling, gikk Mexico på noen få år i motsatt retning med økonomisk tilbakegang og en betenkelig tendens til politisk vold og organisert kriminalitet. Zedillos regjering maktet imidlertid å oppnå en viss økonomisk stabilitet, og kriselånet ble tilbakebetalt til USA tidlig i 1997, før fristen. På denne måten ønsket Mexico å overbevise USA om at landet er en seriøs partner i NAFTA-samarbeidet.
Kongressvalget i 1997 var en seier for opposisjonen og nok et markant tilbakeslag for det tidligere så dominerende PRI. Kandidaten fra det venstreorienterte PRD vant guvernørvalget i Mexico By. Opposisjonen vant også flertall i Representantenes hus.
Presidentvalget sommeren 2000 resulterte i et vendepunkt i landets historie. Vicente Fox Quesada fra det konservative PAN-partiet (Partido Acción Nacional) vant valget med 42,5 % av stemmene foran PRIs kandidat, Francisco Labastida, som fikk 36 %. PRIs 71 sammenhengende år ved makten var dermed over. Den tidligere Coca-Cola-direktøren Fox, som med maktbase i den unge og velutdannede middelklassen i de store byene, vant på løfter om kamp mot korrupsjonen og maktmisbruk, omlegging av den økonomiske politikken samt økt indre selvstyre for den indianske urbefolkningen.
Reformtempoet viste seg imidlertid å bli lavere enn forventet. Regjeringen Fox måtte søke kompromisser i nasjonalforsamlingen, hvor PAN ikke hadde flertall. En annen årsak lå etter manges mening i den politiske handlekraften generelt, og at motkreftene var sterke rundt om i samfunnet. Det kom god vekst i økonomien ut over i det nye århundret, med karakteren «konsolidert» og notering som verdens 9. største økonomi i 2004. Mange fikk det bedre – men fattigdomskløften økte. Etter fem år med Fox levde fortsatt rundt 60 % av befolkningen under Verdensbankens fattigdomsgrense. Brudd på menneskerettighetene utgjorde også et vedvarende problem. Oppgjøret med fortidens «skitne krig» mot revolusjonære bevegelser kom i gang, men rettsprosessene tok tid. Narkotikabaronene møtte en hardere linje, men nye drapsbølger sådde tvil om effektiviteten i tiltakene. Ved mellomvalg til parlamentet og ved lokalvalg fra 2003 og fremover måtte president Fox’ PAN-parti notere synkende oppslutning, mens PRI fikk ny vind i seilene. Det samme gjorde det venstreorienterte PRD med sin sterke frontskikkelse og presidentkandidat Andrés Manuel Lópes Obrador.
Under president George W. Bush oppgraderte USA sitt forhold til Mexico og det øvrige Latin-Amerika. President Fox stilte seg bak USA i terrorkampen, men gikk imot Irak-krigen, noe som vakte mishag i Washington. Det har vært liten bevegelse i det mest aktuelle bilaterale spørsmålet, grensen mellom de to land, der over en million meksikanere årlig arresteres, mens flere hundre tusen lykkes i å ta seg gjennom i håp om en bedre fremtid. Utviklingen synes å gå mot et skjerpet vakthold. Men pengene som de ca. 14 millioner eksilmeksikanerne sender hjem utgjør landets nest viktigste inntektkilde etter oljen. Mexico har vært vertskap for bl.a. FNs toppmøte om utvikling (Monterrey 2002) og WTO (Cancun 2003) – og søker i likhet med andre store latinamerikanske nasjoner å spille en mer aktiv rolle internasjonalt.
